KAPITTEL 2
Det tok ikke lang tid etter at tyskerne hadde invadert Norge før de nye makthaverne begynte å blande seg inn i kirkens liv og forkynnelse. Kirken ble etter hvert utsatt for mange overgrep, samtidig som det ble begått grove rettskrenkelser både overfor enkeltmennesker og grupper i samfunnet.
Ett av de første sammenstøtene gjaldt kirkebønnen. NS-styret bestemte at det ikke måtte bli bedt for Konge, regjering og Stortinget.[1] Videre ble det innført forhåndssensur av prekener og andakter i radio. Kirkedepartementet sendte rundskriv med retningslinjer for prestenes forkynnelse. De fikk beskjed om å holde seg unna det politiske og konsentrere seg om det oppbyggelige.[2]
I desember 1940 kom en forordning som ga politiet til å pålegge prestene å bryte sin taushetsplikt av hensyn til statsinteressene. En annen forordning åpnet adgang til å avsette alle embets- og tjenestemenn som ikke «med hele sin kraft» ville gå inn for den politiske nyordningen. NS-ekspedisjonssjefen i Kirkedepartementet ga ut en katekismeforklaring der det blant annet stod å lese: «Frem for alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet.» [3]
Det var åpenbart at det norske folk skulle overvinne også ideologisk, og i den sammenheng var kirken utsatt. I lys av striden mellom konservativ og liberal teologi i mellomkrigstiden var det en fare for at den kirkelige motstanden kunne bli svak. Det gjaldt å samle kirken i en felles front. I oktober 1940 ble derfor kontaktorganet Kristent Samråd for Den norske kirke dannet.
Opprettelsen av rådet muliggjorde et intimt samarbeid mellom biskopene og ledere av de frivillige kristelige organisasjonene. Det la grunnlaget for kirkekampen.[4]
Kirken og staten
I forståelse med Kristent Samråd sendte Eivind Berggrav i midten av januar 1941 et brev på vegne av biskopene til konstituert statsråd i Kirkedepartementet, Ragnar Skancke, der det ble framholdt at kirken etter sin bekjennelse står i et «forhold til en rettsstat, idet staten ved sine. . organer forutsettes å opprettholde den rett og rettferdighet som er en gudvillet ordning.»
Biskopene tok opp spesielle forhold der de mente det kunne dokumenteres at staten hadde brutt med rettsstatsprinsippet: NS-Hirdens voldshandlinger, opphøret av rettstilstanden, som ble tydeliggjort ved Høyesteretts nedleggelse av sine verv i desember 1940, og inngrepet i prestenes taushetsplikt. Biskopene ønsket å klarhet i om staten ville opprettholde den orden, rett og rettferdighet som kirkens bekjennelse forutsetter. Når det gjaldt voldshandlingene, var det spesielt alvorlig at de ikke var tatt opp til rettslig behandling og de skyldige straffet. I stedet hadde ordensmaktens øverste representant gitt ordre til politiet om ikke å gripe inn.[5]
Da det ikke kommer noe svar fra departementet, oppsøkte tre av biskopene den konstituerte statsråden og overleverte ham, på alle biskopenes vegne, et Promemoria, der de tok opp viktige prinsipielle sider ved forholdet mellom stat og kirke.
I et svarbrev viste Skancke til hva myndighetene også tidligere hadde bedyret, at det ikke var aktuelt å røre kirken, og at det var nødvendig med arbeidsro i vanskelige tider. Han hevdet at han ikke kjente til at det hadde skjedd noe som gjorde det berettiget å si at staten hadde grepet inn overfor kirkens frihet til å forkynne evangeliet. Det var forståelig og beklagelig at det hadde skjedd noe som ikke burde skje, men NS gjorde alt de kunne for å realisere sitt motto: «Orden, rettferd og fred» fikk biskopene opplyst.[6]
Hyrdebrevet
Biskopene skjønte fort at det var nødvendig å gjøre henvendelsen til departementet og svaret derfra allment kjent. I begynnelsen av februar 1941 samlet de derfor materialet til et hyrdebrev, som bidro til å sette kampen mot rettskrenkelser og samvittighetspress i sentrum for kirkens kritikk av den politiske nyordningen i landet. Hyrdebrevet fikk tilslutning fra frivillige kristelige organisasjoner og fra Dissentertinget.
Brevet ble trykt i 50 000 eksemplarer og sendt i hemmelighet med kurerer og ulovlige postforbindelser til alle bispedømmene. Da Gestapo fikk nyss om hyrdebrevet, ble det satt i gang en storstilt aksjon for å stanse spredningen av dokumentet. Mange pakker som var på vei ut til de forskjellige landsdelene, ble beslaglagt. Andre steder var det meste fordelt før politiet kom. Politiet gikk fra dør til dør for å beslaglegge eksemplarer som var nådd fram til mottakeren. I alt klarte politiet å få tak i omkring 20 000 av de 50 000 eksemplarene.
Brevet ble lest opp i mange kirker. Det ble trykt opp og distribuert på privat initiativ, og gikk fra mann til mann mellom husene.[7]
Soknepresten på Nes på Hedmark, Johannes Bye, fikk 60-70 eksemplarer av hyrdebrevet levert med kurer 8. februar. Lensmannen tok med seg omtrent halvparten da han kom for å beslaglegge dem. Sammen med mange avskrifter ble hyrdebrevet spredt omkring i bygda. Brevet gjorde inntrykk på folk. «Da beslagleggelsen ble kjent utover i bygda, merket jeg den første reaksjonen ute i menigheten», forteller Bye. «Man begynte å våkne».[8]
Utsnitt av første side av biskopenes hyrdebrev, februar 1941.
At brevet ble forbudt og politiet aksjonerte for å stanse spredningen, bidro bare til å øke interessen. Det skapte glede blant folk at kirken talte makthaverne midt imot, og at det ble framholdt at rettferdighet og rettssikkerhet er en grunnbetingelse for et trygt samfunnsliv. «Det som var oppnådd, var mer enn vi hadde håpet», kommenterte Berggrav.[9]
Nazifiseringsforsøk
I februar 1942 innførte Quislingregjeringen tiltak som tok sikte på å nazifisere den oppvoksende slekt. Lov om nasjonal ungdomstjeneste tilpliktet alle gutter og jenter i alderen 10-18 år å delta i NS' ungdomsfylking, og ifølge Lov om Norges lærersamband skulle alle lærere i skolen innmeldes i en ny nazistisk lærerorganisasjon.
Nazifiseringsforsøket ble mislykket, og bidro til å samle skolen, kirken og foreldrene i en felles kamp mot nazistyrets rettskrenkelser. Biskopene protesterte og argumenterte i et brev til kirkeministeren for at det er foreldrene – og ikke staten – som har det pedagogiske primatet, det vil si førsteretten til å oppdra barna og de unge, og at staten følgelig ikke hadde noen rett til å overta barne- og ungdomsoppdragelsen.
Allerede sommeren 1941 hadde biskopene begynt å diskutere spørsmålet om å bryte med staten. Etter overgrepene mot skolen, var det bare et tidsspørsmål når bruddet måtte komme. Berggrav rådførte seg med høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som mente det var viktig at biskopene og prestene var offensive. De burde ikke vente på å bli avskjediget, men selv nedlegge embetene. De stod imidlertid ovenfor et dilemma: Hvordan kunne de bryte med staten og samtidig fortsette som kirkens biskoper?[10]
Det biskopene senere kalte «den utløsende omstendighet», var en episode i Trondheim 1. februar 1942, der domprost Arne Fjellbu ble fratatt sin ordinære høymesse i Nidarosdomen. Bakgrunnen var at NS skulle ha en høytidsgudstjeneste i domkirken i anledning Quislings innsettelse som ministerpresident ved en statsakt på Akershus festning. Domprost Arne Fjellbu bestemte seg for å holde gudstjeneste kl 14 etter NS-gudstjenesten. Men Fjellbu ble hindret av politiet. Snaut tre uker senere ble Fjellbu avsatt fra sitt embete og forvist.[11]
Biskopenes brudd med staten
Nå var det ingen vei tilbake, biskopene måtte stille seg solidarisk med domprosten i Nidaros. Eivind Berggrav innkalte biskopene til krisemøte i Oslo bispegård. Hamarbispen Henrik Hille skriver i sin dagbok 23. februar at han tok 8.20-toget til Oslo, og videre: «Bispemøte. Bor i Oslo bispegård. Aftens hos Carlsen (Samråd).»[12]
«Samråd» var Kristent Samråd, og møtet her var viktig. Alle som var til stede skjønte at de stod foran en alvorlig avgjørelse, «selve sprangets risiko», ikke bare for biskopene, men for hele kirken, kanskje også for folket.[13] Ved midnattstid var alle enige, avgjørelsen var tatt.
Etter møtet hos Ingvald B. Carlsen, møttes biskopene neste formiddag i Oslo bispegård. Det ble et dramatisk møte, der resultatet på ingen måte var gitt på forhånd.[14] Berggrav hevdet at tiden nå var inne for et brudd med staten. Han la inn hele sin autoritet for å få tilslutning av sine kollegaer. Nidarosbispen Johan Støren holdt lenge hardt på at det ville være mest kristelig først å søke forhandlinger.[15]
Avgjørende for utfallet var at Berggravs nære og fortrolige, Henrik Hille, støttet ham i at forhandlingslinjen ville være ødeleggende.[16]Det snudde stemningen, og Støren ga seg. Biskopene Skagestad og Krohn-Hansen var ikke til stede. De ble oppringt, og begge ga sin tilslutning, Skagestad med ordene «In nomine Dei» (I Guds navn). Da biskopene senere samme dag overleverte Kirkedepartementet sine avskjedserklæringer i form av likelydende brev fra hvert enkelt av dem, undertegnet de med Skagestads ord.[17]
Etter å ha redegjort for overgrepet mot kirken som statsmaktene hadde foretatt i Trondheim 1. februar og senere forsvart, skriver biskopene:
«Den norske kirkes biskoper ville være utro mot sitt kall om de fortsatte å medvirke i en administrasjon som på denne vis uten spor av kirkelig grunn krenker menigheten og endog legger urett til vold. Derfor melder jeg herved at jeg nedlegger bestyrelsen av mitt embete. Det vil si: Hva staten har overdratt meg, leverer jeg fra meg. Den åndelige gjerning og myndighet som er gitt meg ved ordinasjonen ved Herrens alter, er fremdeles min med Gud og med rette. Å være ordets forkynner, menighetens tilsynsmann og prestenes sjelesørger er og blir mitt kall. Jeg vil fremtidig røkte dette så langt det er mulig for en ikke-embetsmann. Men å fortsette det administrative samvirke med en stat som øver vold mot kirken, ville være å svikte det aller helligste».[18]
Dilemmaet ble løst ved at biskopene trakk et skille mellom ordinasjonsembete og statsembete. De sa fra seg det staten hadde overdratt dem, og løsrev seg fra statens administrative ledelse av kirken . Men den åndelige gjerningen kirken hadde kalt dem til ved ordinasjonen, var fremdeles deres, og denne ville fortsette å ivareta så langt det var mulig. Slik fikk de en basis for å fortsette sin tjeneste i kirken uavhengig av staten ved Kirkedepartementet.[19]
Quislings reaksjon
Reaksjonen lot ikke vente på seg. Allerede samme dag telegraferte Kirkedepartementet en melding til biskopene om at de var suspendert. Dagen etter fikk de melding fra statspolitisjefen om daglig meldeplikt mellom kl 9 og 10 og mellom kl 19 og 20.[20] Henrik Hille noterer i sin dagbok 26. februar: «Meldt meg hos statspolitiet i Henrik Ibsensgt 7.» Neste formiddag meldte han seg på nytt før han tok toget hjem til Hamar, og så 28. februar: «Under politioppsikt på Hamar, melding 2 ganger daglig.»[21]
Biskopenes handling var en bitter pille å svelge for Quisling. Han kunne ikke la deres påstander bli stående uimotsagt. Bare to dager etter biskopenes embetsnedleggelse imøtegikk han deres erklæring i et rundskriv til prestene. Han anklaget dem for å misbruke kirken og kristendommen i politisk øyemed, og skjelte dem ut etter noter.[22]
Samme dag ble Berggrav meddelt avskjed. Henrik Hille fikk avskjed 5. mars, og ei uke senere fulgte de øvrige biskopene, James Maroni (Agder), Gabriel Skagestad (Stavanger), Andreas Fleischer (Bjørgvin) og Wollert Krohn-Hansen (Hålogaland).[23]
Når det gjelder Johan Støren i Nidaros, var han i juli 1941 sammen med Maroni og fem prester plutselig meddelt avskjed i henhold til en forordning om ny aldersgrense for embetsmenn. Den nye forordningen innebar at embetsmenn uten videre kunne avskjediges når de hadde fylt 65 år. Hensikten var å kunne kvitte seg med brysomme og uønskede embetsmenn og rydde plass for lojale folk.[24]
Året før hadde departementet bedt Støren om å stå i embetet ett år utover aldersgrensen på 70 år, som han ville nå i juli 1941. Den tyske rikskommisæren i Norge, Josef Terboven, opphevet avskjedigelsen av de to biskopene og de fem prestene. Etter biskopenes embetsnedleggelse valgte dermed regjeringen å gi Støren avskjed på ordinær måte, det vil si «i nåde», og han fikk beholde sin embetstittel og rang.[25]
Støren beskrev denne «utmerkelsen» som det verste som hadde hendt ham i livet. Han ga beskjed til departementet om at han stilte seg solidarisk med de andre biskopene, og at han ikke ønsket å stå i noen særstilling i forhold til de andre. Han ba derfor om straks å bli løst fra sitt embete.[26]
Da biskopene hadde nedlagt sine embeter, overdro Kirkedepartementet bestyrelsen av embetene til domprostene. Men domprostene stilte seg solidarisk med biskopene og nedla også sine embeter. I begynnelsen av mars gjorde departementet kjent at bestyrelsen av domprost- og bispekontorene var overdratt til NS-vennlige prester.[27]
Støtteerklæringer
Biskopene hadde under sitt møte 24. februar 1942 utformet et nytt hyrdebrev til menighetene. Her redegjorde de for situasjonen, samtidig som de la ved erklæringen til departementet om embetsnedleggelsen. Hemmelige kurerkorps formidlet hyrdebrevet til prestene og menighetene.[28]
Søndagen som fulgte ble hyrdebrevet lest opp i kirker landet over. De fleste av prestene ga departementet skriftlig melding om at de støttet sin biskop og betraktet ham som sin rette tilsynsmann. Når det gjaldt menighetene, rådet det en viss usikkerhet og avventende holdning.[29] Men mange menigheter vedtok støtteerklæringer, for eksempel Mesna menighetsråd:
Støtteerklæring fra Mesna menighetsråd på Lillehammer.
Sokneprest Gunnar Bondevik i Lom forteller i et brev til biskop Henrik Hille at menigheten i Lom viste sin tilslutning ved at samtlige som var til stede i kirken, reiste seg etter at han hadde lest biskopenes brev. «Jeg tror aldri jeg har følt meg så ett med menigheten som i den stund», skriver Bondevik.[30]
Etter hvert gjorde bispedømmerådene vedtak om at de stilte seg sammen med sin biskop, og det ble klart for NS-myndighetene at de manglet støtte i de kirkelige rådene.[31]
Biskopenes embetsnedleggelse ble fulgt opp ved at også prestene la ned embetet. Det startet med at mange av prestene i slutten av mars sendte et likelydende brev til departementet, der de protesterte mot behandlingen biskopene fikk etter embetsnedleggelsen. «Denne uverdige og saklig ubegrunnede behandling av en kirkens tjener har vakt pinlig oppsikt og uro i menighetene», skrev fem prester i Sør-Gudbrandsdal prosti til departementet. Brevet ble avsluttet med noe som må kunne kalles et ultimatum:
«Vi prester i Hamar bispedømme kjenner det derfor som vår plikt å meddele departementet at det vil være uforenlig med vår samvittighet å bli stående i våre prestestillinger hvis de nevnte forhold ikke snart bringes til opphør.»[32]
Prestenes embetsnedleggelse ble knyttet til bekjennelseserklæringen Kirkens Grunn, som var utarbeidet av Kristent Samråd, med Eivind Berggrav som den drivende kraft og hovedforfatter.[33] Kirkens Grunn klargjorde kirkens stilling og holdning til NS-regjeringen og ga prestene en teologisk og kirkelig basis for å fortsette å være prester i sine menigheter uten å være statsembetsmenn.
Kirkeledelsens strategi ovenfor NS-regimet og tyskerne var å opptre samlet og som en enhetlig kirke, for slik å bevare kirkens uavhengighet og integritet. Parolen var felles handling. Opplegget var derfor at prestene skulle gå til felles aksjon ved at de undertegnet et brev til Kirkedepartementet der de sluttet seg til Kirkens Grunn og erklærte at de nedla sine embeter. Dette skulle så kunngjøres for menighetene under gudstjenesten 1. påskedag (5. april 1942).
Arbeidet med Kirkens Grunn ble avsluttet palmesøndag 29. mars, og i løpet av påskeuka ble dokumentet skrevet ut i ett eksemplar til hvert av bispedømmene og bragt ut til bispedømmene av hemmelige kurerer sammen med en erklæring om tilslutning, som prestene skulle undertegne.[34]
Kapellanen i Ottestad utenfor Hamar, Alf Hauge, var i Oslo mandag 30. mars og fikk to eksemplarer av Kirkens Grunn. På Hamar sørget han for at dokumentet ble mangfoldiggjort. Kurerer distribuerte dokumentet til prestene i Hamar bispedømme.[35]
Kirkens Grunn ble bragt til Lillehammer og Gudbrandsdalen av reisesekretær i Santalmisjonen, pastor Jens Svae, som kirkeledelsen brukte som sambandsledd og kurer i Hamar bispedømme. Påskeaften samlet prestene i prostiet seg hjemme hos kapellan Per Sætre på Lillehammer, der de skrev under erklæringen om embetsnedleggelsen. Sætre sørget også for å sende erklæringen til departementet.[36]
Erklæringen var i samsvar med en formel, som ble sendt ut sammen med Kirkens Grunn. Formuleringen var i tråd med den biskopene brukte da de nedla sine embeter, der hovedpoenget var å skille mellom det kirkelige og det statlige embetet:
«Vi ordinerte menn i Hamar bispedømme tiltrer av fri overbevisning foranstående bekjennelse til Kirkens Grunn, og – forsåvidt som vi har en stilling i statskirken – erklærer vi herved at vi av samvittighetsgrunner nedlegger embetet, men akter fortsatt å utføre alt arbeid og all tjeneste i vår menighet som kan skjøttes av en ikke-embetsmann, idet vi holder oss til Skrift, bekjennelse og alterbok for Den norske Kirke.» [37]
Under gudstjenesten første påskedag, 5. april 1942, bekjentgjorde prestene sin tilslutning til dokumentet og nedleggelsen av embetet.
Sokneprest Bye på Nes leste Kirkens Grunn under høymessen i Nes kirke første påskedag og nedla deretter sitt embete. Bye forteller: «En stemning som den som hersket under opplesningen og embetsnedleggelsen har jeg hittil ikke opplevd. Hele menigheten reiste seg spontant for å markere sin tilslutning til det som ble den forelagt. Det var som vanlig noen nazister i kirken, og de reiste seg sammen med alle andre.»[38]
Med det hadde norske biskoper og prester gått til et skritt som var nærmest enestående i kirkehistorien. Kirken hevdet at det i den aktuelle situasjonen var riktig å praktisere ulydighet mot statsmakten. Torleiv Austad skriver i sin doktoravhandling om Kirkens Grunn: «Kirkekampen begynte som en folkebevegelse mot NS' rettskrenkelser og voldspolitikk, den utviklet seg til en kamp for kirkens integritet og for samvittighetsfriheten, og den fikk til følge at lydigheten mot Guds ord tvang kirken til ulydighet mot staten.»[39]
Utsnitt av første side av presten Alv Askelands eksemplar av Kirkens Grunn.
Stor oppslutning
I alt sluttet 645 av 699 prester i tjenesten seg til Kirkens Grunn og nedla embetet i statskirken. I tillegg kom 152 av 159 ordinerte prester som var i annen offentlig stilling eller arbeidet i frivillige kristelige organisasjoner. Det betyr at 797 av 858 prester (92,9 %) stilte seg bak bekjennelseserklæringen. Endelig stilte ca 1 000 lekpredikanter seg på biskopenes og prestenes side.[40]
En del prester var naturlig nok usikre. Situasjonen var uoversiktlig, mange var lite informert, og det var vanskelig å overskue hva konsekvensene ville bli for framtida.[41]
Hamar var ett av bispedømmene der en relativt stor andel av prestene var lojale mot NS-styret. Nesten 18 prosent av prestene i bispedømmet lot være å nedlegge embetet. Andelen var en god del høyere i Hedmark enn i Oppland. På Lillehammer og i Gudbrandsdalen sluttet samtlige prester seg til Kirkens Grunn.[42]
Kirkens Grunn og prestenes embetsnedleggelse fikk umiddelbart stor tilslutning fra en rekke instanser. De to teologiske fakultetene utarbeidet et promemoria med full støtte. Frivillige misjonsorganisasjoner og frikirker sendte sin støtte i brev til Kirkedepartementet. Det samme gjorde bispedømmerådene og mange menighetsråd.[43]
Lillehammer menighetsråd hadde møte allerede på ettermiddagen 1. påskedag og vedtok en erklæring om at de av fri overbevisning tiltrådte Kirkens Grunn. Protokollen ble undertegnet av Brage Høyem, Fr. Lieungh, Marie Svendsrud, Ole Dahl, Marte Løken, T.H. Stenvik, Cato Aas, H.O. Riste og Johan B. Andersen.[44]
Ikke overraskende stemte sistnevnte imot erklæringen. Johan Bernhard Andersen var klokker på Lillehammer. Han var nazist og ble senere i 1942 ordinert som prest i NS-kirken.[45]
Det faktum at prestene proklamerte embetsnedleggelsen i forbindelse med en gudstjeneste, bidro til å gjøre den til en menighetshandling. Dermed var det ikke bare en presteaksjon, men en manifestasjon av kirkens reisning mot NS' kirkepolitikk og rettskrenkelser. De mange skriftlige erklæringer om tilslutning understreket dette ytterligere. Både prest og menighet stod bak bruddet med staten, slik at det nå var Den norske kirke samlet som gikk til aksjon.[46]
Kirkens Grunn fikk stor betydning både teologisk og praktisk for kirken som hadde brutt med statens kirkestyre. Ifølge Austad fungerte dokumentet som lærenorm og samlende symbol for virksomheten i denne kirken. «Det var ikke bare en viktig teologisk erklæring, men i praksis en forpliktende rettesnor for prester og menigheter».[47]
Biskopenes og prestenes embetsnedleggelse og den teologiske begrunnelsen som ble gitt for denne handlingen, innebar et brudd med lutherdommens tradisjonelle lojalitet overfor øvrigheten. Det ble gitt «gode grunner for å hevde at lydighetsplikten overfor staten ikke gjelder ethvert regime, men kun rettsstaten», skriver Austad. «Overfor en stat som krenker rett og menneskeverd har kirken ikke bare rett, men også plikt til å nekte lydighet og øve aktiv motstand.»[48]
En «opprørshandling»
Quislings reaksjon på prestenes embetsnedleggelse var at han nå, om mulig, ble enda mer rasende enn da biskopene brøt med staten. Andre påskedag skrev han en avisartikkel som ble publisert to dager senere, 8. april 1942. Her hevdet han at prestenes aksjon utelukkende var «fremkalt av provokatoriske overgrep og utilstedelig politisk og statsfiendtlig virksomhet fra visse hold i kirken», og at det hele ganske enkelt var «landsforrædersk virksomhet under kristendommens maske». Truslene var utvetydige: «Disse folk må uten kruseduller behandles som det de er: Bedragere og forrædere» . De som ikke oppga sin motstand eller ikke ville holde seg nøytrale, skulle uten medlidenhet uskadeliggjøres. «Ved sin opptreden tvinger de oss til å ødelegge dem.»[49]
Kirkedepartementet fulgte opp samme dag med å sende et statstelegram til hver enkelt prest med melding om at embetsnedleggelsen ville «bli behandlet som en opprørshandling rettet mot Norges frihet og selvstendighet». Prestene fikk beskjed om å overta embetet sitt igjen innen tre dager.[50]
Straffen for opprør var tukthus eller dødsstraff. Men prestene holdt stand. Bare to trakk embetsnedleggelsen tilbake.[51] Telegrammet hadde nærmest motsatt virkning. Informasjon om aksjonen hadde ikke nådd ut til alle. Takket være telegrammet fikk de vite om aksjonen, og de sendte svar til departementet om at de sto sammen med de andre. En prest i Finnmark svarte slik: «Nedlegger nå under alle omstendigheter mitt embete».[52]
I telegrammet var det antydet at det i de nærmeste dager ville inntreffe begivenheter som burde få avgjørende betydning for prestenes standpunkt. Da fire av medlemmene i Kristent Samråd var arrestert dagen før (7. april), skapte meldingen fra departementet en viss frykt for at noen av de ansvarlige for Kirkens Grunn ville bli dømt til døden og skutt.[53]
Quislingregjeringens plan var sannsynligvis å stille Eivind Berggrav, som var Quislings store motstander i kirkekampen, for en folkedomstol og dømme ham til døden for høyforræderi. Det ble forhindret av tyskerne, som ikke ønsket å provosere kirken unødig. Quisling måtte gi seg.
Etter dette dempet NS-regjeringen språkbruken. I et nytt statsstelegram het det at prestenes embetsnedleggelse var en «rettsstridig handling» og dermed «ugyldig». Prestene var fortsatt embetsmenn. Hvis noen ønsket å gå av, måtte de søke avskjed på vanlig måte. Det som 8. april var en «opprørshandling», var noen dager senere bare «ugyldig».[54]
NS-kirken
Etter embetsnedleggelsene måtte NS-regimet organisere en ny kirke og besette embetene med folk som ville være lojale mot nyordningen i landet. Denne NS-kirken ble en temporær minoritetskirke basert på den spesielle situasjonen i landet under krigen. Det var en kirke med svært liten oppslutning i folket, og den opphørte å eksistere straks krigen var slutt.[55]
NS-regjeringen gjorde store endringer i bispedømmeinndelingen. De sju bispedømmene ble omorganisert til ti. De første NS-biskopene ble utnevnt i april 1942. I desember 1943 ble ytterligere tre prester ordinert til biskoper i NS-kirken. De øvrige NS-biskopene ble ikke ordinert, men konstituert i embetet krigen ut.[56] Et kirkelig rådsmøte skulle erstatte bispemøtet. Det skulle ledes av ministerpresidenten (Quisling), som skulle fungere som en slags øverste biskop.[57]
Da prestenes embetsnedleggelse fant sted, valgte 54 prester i tjeneste å være lojale ovenfor staten og fortsatte som før. Ved utgangen av 1943 var 59 prester lojale mot det nye styret.[58] Med omkring 750 prestestillinger stod NS-kirken overfor en vanskelig situasjon. Ulike tiltak ble satt i verk for å skaffe prester som ville underordne seg det nye styret, blant annet ble det gitt ekstrabevilgninger for å sette arbeidsløse prester i arbeid. Unge teologiske kandidater og ordinerte prester ble anmodet om å melde seg, men få bet på.[59]
En ny lov i april 1942 åpnet for å utnevne folk uten teologiske embetseksamen til geistlige embeter. Fram til frigjøringen ble 32 prester ordinert på dette grunnlaget. NS-kirken var ikke i nærheten av å klare å fylle alle stillingene med lojale prester. Mange NS-prester fikk derfor flere prestestillinger og dermed store inntekter.[60]
I likhet med kommunestyret ble også menighetsrådene nyordnet i nazistisk ånd, blant annet ved at de skulle ledes etter førerprinsippet. Ifølge en ny lov om menighetsråd av juli 1942 skulle menighetsrådet nå bestå av soknepresten som formann og to rådgivere, den ene oppnevnt av biskopen og den andre av ordføreren. Så snart det nye rådet var på plass, skulle det eksisterende opphøre å fungere, og det «gamle» menighetsrådet ble pålagt å innlevere menighetsrådsprotokollen til det nye.[61]
Overalt ble forsøket på å nazifisere menighetsrådene en fiasko. Det var ytterst vanskelig å finne folk som var villige til å overta, og mange ble oppnevnt til menighetsrådet mot sin vilje . Loven ble nærmest en ren papirbestemmelse.[62]
Sokneprest Johannes Bye på Nes var ikke imponert over det nye menighetsrådet som NS-biskop Falck-Hansen oppnevnte for Nes og Stavsjø i oktober 1942. Alle var NS-medlemmer. Bye skriver: «Nazistenes menighetsråd førte en meget rolig tilværelse, helt ukjent med et menighetsråds funksjoner og uten evne til å utrette noe.»[63]
Parolen fra den hemmelige kirkeledelsen var at menighetsråd som ble avsatt, skulle fortsette å virke så langt det var mulig . Men ofte måtte det skje på mer eller mindre hemmelig vis. Departementet innså situasjonen og sendte ganske snart et skriv til NS-biskopene med det underlige budskap at de nye menighetsrådene skulle konsentrere seg om de rent forretningsmessige funksjoner etter menighetsrådsloven, mens det egentlige menighetsrådsarbeid kunne overlates til de gamle menighetsrådene.[64]
En selvadministrert folkekirke
I og med bruddet med staten ble det nødvendig å få på plass og nytt kirkestyre. Kristent Samråd hadde kun vært et rådslagningsorgan. Kirkens Samråd, som ble opprettet i slutten av januar 1942, hadde et sterkere mandat fra kristenfolket, men det hadde vært vanskelig å fungere på grunn av arrestasjoner og forvisninger av medlemmer.[65]
I et møte 20. juni 1942 opprettet derfor biskopene formelt et nytt kirkestyre, som fikk betegnelsen Den midlertidige kirkeledelse (DMK). DMK bestod av tre biskoper, Eivind Berggrav (med domprost Johannes Hygen som vikar), Henrik Hille og James Maroni, og tre andre kirkeledere, som hadde vært medlem av Kirkens Samråd: Ludvig Hope, H.E. Wisløff og Ole Hallesby. Sistnevnte ble leder.
I juli 1942 presenterte DMK seg i form av en redegjørelse til landets prester, menighetsråd og menigheter om kirkens kamp, mål og oppgaver i den aktuelle situasjonen. Det ble slått fast at kirkens mål i kampen ikke var av politisk art, men kun av åndelig art. Oppgaven nå var å arbeide i de ordninger og institusjoner som kirken hadde. De gamle menighetsrådene skulle fortsette sitt arbeid. Det samme gjaldt prester og proster, og biskopene skulle lede det kirkelige arbeidet i sine bispedømmer. De hadde kirkens fullmakt til å bære bispedrakt og bispetittel.[66]
Redegjørelsen ble et viktig dokument for prestene og menighetene med tanke på hvordan de skulle forholde seg. Med prestenes og menighetenes tilslutning til Kirkens Grunn og en ny kirkeledelse, kunne en slå fast at kirken hadde hele sitt arbeidsapparat på plass, tross bruddet med staten. Hovedoppgaven for DMK var å representere kirken utad, og å sørge for geistlig betjening i menigheter der prestene var fengslet eller forvist.
Ved å betegne den nye kirkeledelsen som «midlertidig» signaliserte man det faktum at kirken bare hadde brutt med det sittende statsstyret. Bruddet med det statlige kirkestyret innebar ikke en oppløsning av statskirkeordningen i og for seg, men var et brudd med NS-regjeringens administrative ledelse av Den norske kirke.[67]
Etter embetsnedleggelsen og etableringen av Den midlertidige kirkeledelse i april 1942, kan vi si at Den norske kirke var splittet i to kirker. Den ene var en selvadministrert folkekirke med en statskirkelig forfatning, som besto av de sju biskopene, et stort flertall av presteskapet og lekfolket i kirken. Den andre, NS-kirken, fortsatte som statskirke med noen få prester og med minimal tilslutning av lekfolk.[68]
De lovfestede bispedømmerådene nedla etter hvert sine verv. I hvert bispedømme ble det etablert en midlertidig bispedømmeledelse (DMB), som blant annet skulle sørge for å organisere sambandstjenesten i bispedømmet. I og med at de vanlige kommunikasjonskanalene, som post og telefon, ble underlagt sensur, ble denne sambandstjenesten svært viktig. Det ble bygd opp et omfattende, hemmelig nettverk av kontaktpersoner, som formidlet paroler og rundskriv fra ledelsen til prestene og menighetene.[69]
I Hamar bispedømme oppnevnte biskop Henrik Hille DMB med kapellan Alf Hauge som leder. Sokneprest Lars Johan Danbolt (Romedal) og hjelpeprest Per Juvkam (Raufoss) var de til øvrige medlemmene. De tre fikk et særlig ansvar for hvert sitt område av bispedømmet. Alf Hauge fikk ansvaret for blant annet Lillehammer og Gudbrandsdalen.[70]
De fleste av prestene fortsatte å skjøtte sine geistlige oppgaver etter embetsnedleggelsen, som dåp, nattverd og gravferd, men ikke oppgaver som var knyttet til det statlige embetet, for eksempel vielser. Det førte til at folk ble viet borgerlig, og så gikk de til presten for å få kirkens velsignelse over ekteskapet. På steder der det ikke var innsatt en NS-prest, fortsatte presten gjerne å disponere kirkebygget.[71]
Prestenes embetsnedleggelse førte til økt oppmøte på gudstjenestene til motstandsprestene, noe som naturlig nok skapte både irritasjon og bekymring hos NS-myndighetene. Det samme gjorde ofte prestenes prekener. Det skulle lite til før folk med NS-sympatier tolket prestenes forkynnelse som politisk propaganda.
Sjefen for Statspolitiet beordret overvåking av gudstjenestene, og Kirkedepartementet sendte rundskriv til NS-tillitsmenn om å innrapportere uttalelser som ble vurdert som stridende mot «den nye tiden». Dette skulle oppta mye tid for de nyutnevnte NS-biskopene og det statlige kirkestyret. En mengde prester ble innrapportert, ikke bare for hva de hadde sagt i prekener, men også etter konfrontasjoner med NS-prester i forbindelse med kirkelige handlinger, for eksempel begravelser. Etter hvert ble mange prester vurdert som en så stor trussel mot nyordningen i landet, at de ble arrestert, avsatt og forvist.[72]
Hebreerbrevet
Etter arrestasjonen av jødene natt til 27. oktober 1942, skrev formannen i DMK, Ole Hallesby, et skarpt protestskriv mot behandlingen av jødene: «Stans jødeforfølgelsen og stopp det rasehat som gjennom pressen spredes i vårt land!» Skrivet ble undertegnet av biskoper og professorer ved de teologiske fakulteter, og av lederne i frivillige kristelige organisasjoner og kristne trossamfunn utenfor Den norske kirke. Det er datert 10. november 1942 og ble overlevert Quisling dagen etter. Brevet fikk betegnelsen «Hebreerbrevet». Det ble lest opp i mange kirker og bedehus i tiden som fulgte.[73]
I ettertid har kirken fått kritikk for ikke å ha reagert tidligere mot den truende situasjonen som jødene også i Norge lenge hadde vært utsatt for. Kirken tiet både da det i januar 1942 ble kunngjort at alle jøder skulle registreres og få en «J» i sine legitimasjonspapirer, og da Quislingregjeringen 12. mars gjeninnførte jødeparagrafen i Grunnlovens paragraf 2 om at jøder skulle være utelukket fra riket. Da Kirkens Grunn ble utformet, var tanken å ta inn et avsnitt med protest mot denne grunnlovsendringen, men det ble droppet av taktiske grunner. Kirkeledelsen fryktet at det kunne føre til at Terboven og Quisling gjorde felles sak mot kirken.[74]
Kirken var den eneste institusjonen som kom med en kollektiv protest mot jødeforfølgelsen i Norge. Det ble lagt merke til internasjonalt. Men protesten kom for sent til å kunne bidra til å forhindre at jødene ble deportert til Auschwitz i slutten av november 1942. At kirken ikke reagerte tidligere, skyldtes ifølge Torleiv Austad ikke at det kirkelige lederskapet var preget av antisemittiske holdninger, men snarere at kirkeledelsen ikke så hvor viktig det var å ta opp kampen mot rasehatet som truet jødene. Her sviktet både kirkelederne og andre ansvarlige folk i motstandsbevegelsen.[75]
Uten at jeg legger noen spesiell tolkning til grunn, konstaterer jeg som et faktum at det ikke finnes noe spor av at spørsmålet om jødeforfølgelsene noen gang ble tematisert i prestekoloniens møter på Lillehammer og Helgøya.
Arrestasjoner og forvisninger
Medlemmene av Kristent Samråd, som ble arrestert rett etter prestenes embetsnedleggelse og anbragt på Bredtvet fengsel, ble løslatt etter kort tid. Biskop Berggrav ble internert under sterkt vakthold på sin hytte i Asker, der han satt til frigjøringen.[76]
I første omgang ble samrådsmedlemmene Ole Hallesby og Ludvig Hope ikke arrestert. Hallesby og Hope var ledere i lekmannsorganisasjonene Indremisjonsselskapet og Kinamisjonsforbundet (senere Misjonssambandet). Kirkedepartementet ønsket ikke å utfordre lekfolket, men forsøkte å redusere kirkekampen til kun en presteaksjon, og slik drive en kile inn mellom prestene og lekfolket.[77]
Men i mai 1943 var turen kommet til Hallesby og Hope. De ble arrestert og satt inn på Grini. Arrestasjonen skjedde etter at de på vegne av DMK hadde sendt et brev til Quisling, der de protesterte mot måten en ny lov om nasjonal arbeidsmobilisering ble praktisert. Det som etter lovens tittel skulle være en utskriving av folk til en arbeidsinnsats for å styrke det nasjonale arbeidslivet, ble i praksis en utskriving til tjeneste for den tyske okkupasjonsmakten.[78]
Ole Hallesby og Ludvig Hope i fangedrakt på Grini. (Tegnet av Gunnar Bratlie.)
Etter at Den midlertidige kirkeledelse i sin opprinnelige sammensetning var satt ut av funksjon, rykket nye inn i ledelsen. De måtte nå opptre hemmelig. Leder fra mai 1943 var Johs. Ø. Dietrichson.[79]
I april 1942 ble 16 nye prester avskjediget, og ved utgangen av april var i alt 46 prester avsatt. I løpet av krigen ble til sammen 87 prester (inkludert 6 biskoper) avsatt fra sine stillinger i kirken, dvs. hver åttende prest som arbeidet i Den norske kirke i 1942. Nittitre prester ble fengslet.[80]
De 16 prestene som ble avsatt 16. april, ble avskjediget med plikt til å fraflytte prostiet. Kort tid senere ble vedtaket suspendert av riksadvokaten. Men her kom det et forvarsel om at forvisning var departementets nye våpen i kampen mot illojale biskoper og prester.[81]
Innen utgangen av 1942 var 35 prester forvist fra sine hjemsteder. I slutten av februar 1943 var antallet økt økt til 51. Vel et år senere var 66 prester og biskoper forvist. I alt ble 127 prester forvist fra sine prestegjeld i årene 1942-1945 (biskoper inkludert). Det utgjorde ca. 15 % av alle illojale prester under krigen.[82]
Når en menighet mistet presten sin, forsøkte Den midlertidige kirkeledelse å sende menigheten en ny prest, som da gjerne ble betegnet som «DMK-prest». Hvis NS-styret hadde innsatt en NS-prest, ble DMK-presten gjerne kalt «dubleringsprest».
«Mangelfullt utviklede sjelsevner»
De første forvisningene skjedde ofte uten noen nærmere begrunnelse. Senere kunne begrunnelsen for eksempel være at presten nektet å samarbeide med NS-menighetsrådet, at han ødela for den lojale presten eller at han skapte uro i kirken.[83]
Myndighetene tok i bruk en lovhjemmel av den virkelig selsomme sorten, straffelovens bestemmelser om sikringstiltak, der det det at hvis en straffbar handling var foretatt i sinnssykdom eller bevisstløshet, eller av en person med mangelfullt utviklede sjelsevner, og det var fare for at gjerningsmannen ville gjenta den straffbare handlingen, kunne retten beslutte at påtalemyndigheten i sikringsøyemed skulle anvise eller forby vedkommende et bestemt oppholdssted, og stille ham under oppsikt av politiet.[84]
Så ble det laget en lovhjemmel om at sikringstiltak kunne tas i bruk overfor personer som det var skjellig grunn til å mistenke for å ha «fremmet folke- eller statsfiendtlige bestrebelser», som myndighetene mente prestene hadde gjort seg skyldig i ved annet blant å nedlegge sine embeter og ved å fortsette å utføre prestetjenester. På det grunnlaget utformet Statspolitiet en sikringsbeslutning om forvisning, som ble meddelt presten i brev. Som regel fikk presten bare noen få dagers frist på å reise.
Eksemplet på en sikringsbeslutning som følger nedenfor, gjelder residerende kapellan ved Nidaros domkirke, Sigurd Fjær. Fjær var konstituert som fungerende biskop i Nidaros av Den midlertidige kirkeledelse. Sikringsbeslutningen var undertegnet av den beryktede sjefen for statspolitiet, Karl Marthinsen [85]
«I henhold av lov nr. 1 av 24. oktober 1942 paragr. 1 om tillegg til midlertidig forordning av 6/10-41 om anvendelse av sikringsforføininger ovenfor personer som mistenkes for visse overtredelser, jfr. Ministerpresidentens beslutning av 26/2-42, jfr. nevnte forordnings paragr. 1, treffes følgende beslutning:
Sigurd Fjær f. 11/4 1893 i Kolvereid, bopel Hans Hagerupsgt 10, Trondheim,
om med skjellig grunn mistenkes for overtredelse av: Lov nr. 1 av 24/10-42 paragr. 1, Nemlig bestemmelsen om at sikringsforføininger kan anvendes ovenfor personer som med skjellig grunn mistenkes for å ha fremmet eller fremmer folke- eller statsfiendtlige bestrebelser derved at han etter at han nedla sitt embete i påsken 1942 uhjemlet har utført offentlig myndighet til en offentlig tjenestestilling, derav at han vedvarende har opptrådt som fungerende biskop i Nidaros og har innrettet eget kontor hvorfra han ordner med styring av ledige embeter, gir permisjoner og står i kontakt med de gamle menighetsråd blir i henhold til straffelovens paragr. 39 å sikre ved at han pålegges å ta opphold i Lillehammer by med daglig meldeplikt for politiet i Lillehammer og ikke oppholde seg utenfor dette område uten tillatelse fra Statspolitiet. Avreisen må ha funnet sted innen 5 – fem – dager etter forkynnelsen av denne beslutningen.
Statspolitiet, Oslo den 26/6 1944
K.A. Marthinsen»
Så lenge prestene kunne ta opphold der de selv ville, valgte de som regel et sted hvor menighetens prest var forvist. Dermed «byttet» prestene på en måte menigheter. Mange av de forviste prestene fikk lenge virke uhindret på det stedet de slo seg ned, delvis som «lekfolk» og delvis som prester.[86]
NS-folk irriterte seg stadig over at avskjedigede og forviste prester fikk fortsette med prestetjeneste. De så at forvisningene virket stikk imot sin hensikt. Det vakte stor oppmerksomhet når en forvist prest kom til en menighet. Det ble en anskuelsesundervisning i hvordan NS behandlet kirken og prestene. De forviste prestene fikk derfor ofte ekstra stor oppslutning blant folk. En forvisning var rett og slett god reklame og borget for at den «nye» presten var en folk kunne stole på.[87]
Nidkjære NS-folk begynte å anmelde det de kalte «illojale» forviste prester for «ulovlig» virksomhet. Litteraturen om kirkekampen forteller om mange episoder der NS-prester og andre forsøkte å forstyrre/hindre illojale prester i å holde gudstjenester og møter og å utføre kirkelige handlinger.
Christie siterer en NS-fylkesfører i Telemark som hevdet at prestene var deres argeste motstandere. De var «giftspredere». «Før vi får målbundet prestene, har vi vanskelig for å vinne gehør i menighetene», klaget han.[88]
Giftspredningen måtte stanses. NS-myndighetenes løsning ble å samle forviste geistlige på ett sted.
Ideen om et «Wartburg»
Det var visstnok NS-biskopen Ole J.B. Kvasnes som i april 1942 lanserte tanken om å opprette en egen interneringsleir for forviste geistlige. Kvasnes mente at statsmakten måtte gjøre et drastisk grep for å stoppe de illojale prestene. Han hevdet at minst uro og skade ville skje om en isolerte den «kirkelige sammensvergelsen» på et «Wartburg», som var en referanse til borgen Wartburg i Thüringen, der Martin Luther levde isolert etter at han var lyst fredløs av riksdagen i Worms 1521.
En internering ville føre til at de illojale prestene fikk et nytt sinn, mente Kvasnes, slik at de viste den lydighet mot øvrigheten som Skriften formante dem til. Dermed ville det bli slutt på prestenes «oppviglerarbeid». Man oppnådde det samme som om de var fengslet, men det ville se penere ut i folks øyne! [89]
Ekspedisjonssjef Sigmund Feyling i Kirkedepartementet klaget våren 1944 til Quisling over at de illojale biskopene fortsatte å administrere sine embetsdistrikt, til tross for at de både var avsatt og forvist. Med en slik situasjon mente Feyling det var umulig å rydde opp i de kirkelige forholdene. Han foreslo å samle biskopene på et pensjonat eller et hotell. De kunne gjerne ha fruene med. Departementet skulle betale kostnadene ved å bruke midler fra Den Norske kirkes hjelpefond, som var opprettet i mars 1944 av de lønnsmidlene som hadde samlet seg opp etter at prestene hadde nedlagt embetene sine.[90]
Quisling hadde våren 1942 vært inne på tanken å internere opposisjonelle kirkeledere på Helgøya. Tyskerne var imot tanken på grunn av «den alminnelige stemning i Norge». I juni 1943 meldte Quisling at Statspolitiet nå kunne bruke Helgøya som interneringssted for avskjedigede embetsmenn som skulle forvises fra sitt embetsdistrikt. Men sjefen for Statspolitiet mente Helgøya ikke var egnet fordi det ikke var klargjort bosted for de forviste.[91]
I et brev til sjefen for Statspolitiet i oktober 1943 opplyste Kirkedepartementet at biskop Kvasnes lenge hadde hevdet at de avskjedigede kirkelederne burde samles på ett sted til de hadde bøyd seg for «vårt nasjonale riksstyre» eller i det minste var villig til å love at de ikke. skulle blande seg opp i de nye biskopenes arbeid. Departementet var positivt til forslaget og mente det burde overveies av Statspolitiet.[92]
I mai 1943 ble biskop Wollert Krohn-Hansen forvist til Helgøya. Men det ble med det, inntil videre. I stedet besluttet Quisling i slutten av 1943 at Statspolitiet ved Karl Marthinsen skulle sende prester som hadde skapt uroligheter til Lillehammer,
for å bli internert der. Fra slutten av mars 1944 begynte myndighetene å sende forviste prester til småbyen ved nordenden av Mjøsa. Kvasnes hadde fått realisert sin Wartburg-idé.[93]
NS-biskopen i Hamar bispedømme, Sigurd Haga, var imot planene om å gjøre Lillehammer til et sentrum for illojale prester. Han ønsket ikke en slik presteleir innenfor sitt bispedømme og frarådde løsningen. Hvis det var absolutt nødvendig, kunne han heller tenke seg Helgøya, der mulighetene for å isolere dem etter hans syn var mye bedre enn på Lillehammer. Da prestekolonien i desember 1944 ble flyttet til Helgøya, ga han uttrykk for at han var fornøyd. Han mente at problemene med å samle prestene på ett sted, da ble mindre.[94]
En som var godt fornøyd med Lillehammerløsningen, var kretsføreren for NS i Vest-Oppland, Johannes Myhren, som også var presse- og propagandaleder i NS. Å sende forviste prester til Lillehammer, var etter hans mening noe av det klokeste partiet hadde funnet på i kirkestriden. Han hevdet at ved å samle prestene på ett sted, ville de kompromittere seg selv gjennom krangel og uvennskap mellom stridende teologiske grupperinger.[95]
Myhrens påstand var ikke uten grunnlag. Men det skulle vise seg at han tok feil i sin spådom.
[1] NS-styret: Det kommissariske statsstyret ble etablert av Terboven 25.9. 1940 og videreført av Quislingregjeringen etter 1.2.1942.
[3]Berglyd 2016, 110 f.
[4]Christie 1945, 23 f. Austad 2014, 3.
[5]Brev av 15.1.1941 fra biskopene til KUD. (Se Austad 2014, 5.)
[6]Christie 1945, 56 f.
[7]Christie 1945, 60.
[8]Thorstad 2020, 21 f.
[9]Berg 1999, 66.
[10]Thorsdahl 2017, 43. Austad 2013, s. 9.
[11]Austad 1974, 89 f.
[12]Henrik Hilles almanakk 23.2.1944.
[13]Kristian Hanssons ord, hennes referert fra Berg 1999, 101.
[14]Heiene 1992, 346.
[15]Berg 1999, 101.
[16]Heiene 1992, 346.
[17]Norges krig 1940-1945. Bind III, 1950, 51.
[18]Christie 1945, 130.
[19]Austad 2005, 137.
[20]Christie 1945, 133.
[21]Henrik Hilles almanakk 26.-28.2. 1942.
[22]Austad 1974, 93.
[23]Berg 1999, 104.
[24]Carlsen 1945, 54.
[25]Austad 1974, 84.
[26]Fjellbu 1945, 150.
[27]Austad 2005, 137.
[28]Berg 1999, 105 .
[29]Austad 1974, 93.
[30]Brev av 17.3. 1942 (BHH/SAH).
[31]Austad 2005, 138.
[32]Brev datert 19.3.1942 til Kirkedepartementet (Feylings arkiv, RA).
[33]Austad 1974, 132-135.
[34]Austad 1974, 131.
[35]Salvesen 1982, s. 37.
[36]Per Sætre. Svar på Molland og Seierstads spørreskjema 8.1.1946 (KKS).
[37] Austad 2005,151 f.
[38]Thorstad 2020, 32.
[39]Austad 1974, 102.
[40]Austad 1974, 188-195.
[41]Christie 1945, 164.
[42]Salvesen 1982, 29 f.
[43]Austad 2005, 167.
[44]Brev datert 11.4.1942 (Feylings arkiv. RA).
[45]Carlsen 1945, 170.
[46]Austad 1974. 191.
[47]Austad 1974, 228 f.
[48]Austad 2014, 15.
[49]Austad 2005, 153 f.
[50]Carlsen 1945, 103 f.
[51]Carlsen 1945, 104.
[52]Nøkleby 1986, 64.
[53]Carlsen 1945, 105.
[54]Austad 2005, 165. Wisløff 1971, 453 f.
[55]Austad 1974, 204.
[56]Thorsdal 2017, 273-280.
[57]Carlsen 1945, 110.
[58]Disse prestene ble gjerne kalt NS-prester. Ca halvparten var medlemmer av NS.
[59]Thorsdal 2017, 288.
[60]Thorsdal 2017, 270.
[61]Carlsen 1945, 116.
[62]Se f. eks. Lysaker 1987, 348 f.
[63]Thorstad 2020, 43.
[64]Schübeler 1945, 195 f.
[65]Christie 1945, 191.
[66]En redegjørelse fra «Den midlertidige kirkeledelse». juli 1942 (Eget arkiv).
[67]Austad 2005, 152.
[68]Austad 1974, 203.
[69]Berg 1999, 161 f.
[70]Juvkam 2002, 67.
[71]Austad 1974, 195.
[72]Norrman 1998, 330. Thorsdal 2017, 80.
[73]Norrman 1998, 322. Christie 1945, 267-269.
[74]Uttalelse fra Bispemøtet, sak 037/2012. (Se Austad 2017.)
[75]Austad 2017.
[76]Carlsen 1945, 102.
[77]Christie 1945, 172.
[78]Carlsen 1945, 155 f.
[79]Christie 1945, 312.
[80]Thorsdal 2017, 290.
[81]Christie 1945, 184.
[82]Christie 1945, 184, 265, 282 og 315.
[83]Carlsen 1945, 197.
[84]§ 39 i straffeloven (Norges elsker 1682-1936, 1902).
[85]Minnealbum. Sigurd Fjær, 11 år.
[86]Carlsen 1945, 186.
[87]Christie 1945, I.
[88]Christie 1945, 323.
[89]Torgersen 2011, 66, 85 og 94. Carlsen 1945, 186.
[90]Norrman 1998, 217.
[91]Thorstad 2018, 21.
[92]Norrman 1998, 216 f. Torgersen 2011, 85 f.
[93]Berglyd 2016, 55.
[94]Norrman 1998, 267.
