"Det er så lell". Haugianeren Arne Arnesen Bjørge

Av Oddbjørn Evenshaug

(Trykt i I gamle fotefar, Øyer og Tretten historielag 2012, s. 15-24.)

Hans Nielsen Hauges besøk i Øyer og Tretten i årene 1800 og 1803 førte til en dyptgripende religiøs vekkelse. Bygda fostret flere dyktige lekpredikanter, som var med å føre Haugebevegelsen videre, ikke bare i Gudbrandsdalen, men også i andre deler av landet. Det gjaldt særlig Jens Johnsgård, John Eriksen Bjørge og Johns "oppvekstbror" Arne Arnesen. De tre var omtrent jevnaldrende, alle født på 1790-tallet. Arne Arnesen er den minst kjente. Ifølge Øyer-historikeren Tor Ile er han nesten helt glemt i hjembygda. Ikke desto mindre har han en interessant historie.

Det er ikke skrevet så mye om Arne Arnesen. Kirkehistorikeren H. G. Heggtveit omtaler ham i sitt verk ”Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede”, utgitt på begynnelsen av 1900-tallet. Heggtveit bygger på muntlige opplysninger fra lærer og kirkesanger Johs. Arnesen og fra andre muntlige kilder som igjen hadde sine opplysninger fra gamle haugianere i Stavanger, der Arne bodde mye av sitt liv. Tor Iles omtale av Arne Arnesen i Bygdabok for Øyer (bind 3) er stort sett en parafrase over Heggtveits framstilling. Nyere lokalhistorisk forskning har gitt mer kunnskap om Arne Arnesen. Spesielt interessant er påvisningen av at Arnes liv ga viktige impulser til personer og hendelser i Alexander Kiellands roman ”Skipper Worse”.

De første årene

Arne Arnesen ble født 16. januar 1796 på en plass ved Holmen på Tretten, som den nest yngste av ni søsken. Foreldrene var Arne Johnsen fra Poulsrudstuen og Marit Pedersdatter fra Solberg. Faren døde da Arne bare var to år gammel. Moren satt igjen i trange kår med tre mindreårige barn som skulle forsørges, den minste ble født etter farens død da Marit var 47 år gammel. I folketellingen i 1801 står det at hun "Nyder almisser af sognet". Barna var mye hjemme alene mens moren var ute på gårdene på arbeid. En gang da Arne som smågutt skulle koke poteter, brente han handa slik at han fikk krokete fingre.

Så snart Arne var gammel nok til å tjene sitt eget brød, kom han til sørstuggu Bjørge på Tretten. Her tilbrakte han ungdomsårene og tok etternavn etter gården, et navn som siden gjerne er blitt brukt i kilder der han blir omtalt. Sønn på gården var John Eriksen Bjørge, som var like gammel som Arne. De arbeidet sammen, delte rom og ble gode venner. John gjennomlevde usedvanlig sterke åndelige kamper mens Arne var på Bjørge. Arne ble vitne til hvordan John kjempet med tvil og anfektelser. Dette ble for Arne ”både til vekkelse og omvendelse, en alvorlig åndelig skole og en betydningsfull innvielse for hele livet”, skriver Heggtveit.

Etter årene på Bjørge arbeidet Arne en tid som tjenestegutt hos sin fetter, haugianeren Arne Mælum på Tretten, far til kirkesanger Johs. Arnesen, som er omtalt ovenfor. Omkring 1820 begynte Arne å virke som lekpredikant, til å begynne med i hjembygda. Senere besøkte han de øvrige prestegjeldene i Gudbrandsdalen, og i løpet av den neste ti-årsperioden utvidet han reisevirksomheten til det meste av Sør-Norge og ”virket til store velsignelse”. Slik skikken var blant haugianerne, reiste han til å begynne med sammen med en mer erfaren predikant. Senere reiste han mest alene.

Arne Arnesen Bjørge var en firskåren, kortvokst mann. Han var sterk og kraftig og hadde gode evner. Det fortelles at han hadde et munnhell, ”Det er så lell!”, som han uttalte på en bestemt måte så vel i samtaler som i sine prekener. Røsten var ualminnelig klar og kraftig, og han hadde en fin sangstemme. Han ble omtalt som en "begavet, livlig og meget vennlig mann", med et tiltalende vesen, ”elskelig og elsket av alle”. Han var "i besittelse av betydelige evner til å tale Guds ord og påvirke sine tilhørere" og ”nøt stor tillit og anseelse som en av sin tids mest ildfulle og dyktige yngre Guds ords forkynnere”, ifølge Heggtveits kilder. Ikke minst gjorde han et sterkt inntrykk på unge mennesker. En haugianerkvinne har fortalt at hun som barn hadde besøk av ham i sitt barndomshjem, hvor han vant alles hjerter. ”Da han reiste, stod jeg ved vinduet og med tårer i øynene så etter ham, inntil han forsvant for mitt blikk,” fortalte hun. ”Han hadde så lett for å omgås folk og vinne for Kristus ved sitt kjærlige, milde alvor og sin beskjedne og ydmyke fremtreden.”

            Arne arbeidet en tid som tjenestedreng hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt i Aker like før Hauge døde i 1824. Han brukte en tid etternavnet Hauge etter sin husbond og store ideal. Reisevirksomheten i 1820-årene brakte ham også til Vestlandet. Han bodde en tid i Bergensområdet, og omkring 1830 kom han til Stavanger, "den lille tarvelige by", som på denne tiden "befant seg i en dobbelt gjæring ved økonomisk oppsving og en sterk, religiøs bevegelse,” skriver Alexander Kielland i ”Skipper Worse”. Det var ikke minst sildefisket som bidro til det økonomiske oppsvinget, slik oljeindustrien i nåtidens Stavanger har skapt mange nyrike i denne byen.

Blant ”brødrevenner” og haugianere i Stavanger

Den ”sterke religiøse bevegelse” bestod av to forsamlinger, og Arne fikk fra første stund tilknytning til dem begge. Det gjaldt naturlig nok den haugianske forsamlingen. Men Arne ble også knyttet til det såkalte ”brødresamfunnet”, et kristent samfunn som hadde etablert seg i Stavanger på slutten av 1820-tallet, og som tiltrakk seg mange framtredende og velhavende menn og kvinner i byen. Brødrevennene hadde sitt utspring i herrnhuterbevegelsen, et kristent samfunn som ble organisert i byen Herrnhut i Tyskland i 1727. Deres kjennemerke var en sterkt Jesussentrert forkynnelse og et omfattende misjonsarbeid. Bevegelsen kom til Norge i 1737 via Danmark, der Brødremenigheten anla en by i Christiansfeld, som fungerte som et viktig senter for herrnhuterne i Norge og Danmark.

I begge disse religiøse forsamlingene fant en mange personer som tilhørte byens sentrale borgerlige miljø. Haugianerne og ”brødrevennene” var nært knyttet til hverandre i Stavanger og samarbeidet om en rekke religiøse og sosiale tiltak i byen. De ”omgikkes broderlig og paavirkede hverandre gjensidig, uden at eiendommeligheden hos begge Retninger derfor blev udvisket.”

På denne måten kom Arne rett inn i det økonomisk og religiøst driftige lekmannsmiljøet som er i fokus i Kiellands ”Skipper Worse, en roman som er lagt til 1840-årenes Stavanger. Som vi skal komme tilbake til, kjente Kielland lekmannsmiljøet godt gjennom sine familierelasjoner. I kapittel II i romanen gir han en ganske presis beskrivelse av forholdet mellom brødrevennene og haugianerne i Stavanger på 1830- og 1840-tallet:

”For de egentlige herrnhuters tall var ikke stort, og det forøktes heller ikke, fordi den religiøse bevegelse mest fulgte den haugianske retning.

Der var også i læren så megen indre overensstemmelse og i livet så meget ytre likhet, at herrnhuter og haugianere ikke blott i alminnelighet regnedes for hipp som happ av dem som stod utenfor vekkelsen; men en sammensmeltning foregikk i virkeligheten efterhånden mellom de to retninger.

Opprinnelig var det vel en ikke ringe forskjell mellom brødrene og Hauges venner i henseende til alminnelig dannelse. Hauge søkte og vant sine første og trofaste tilhengere blant bøndene. Brødremenigheten derimot bestod for en stor del av velhavende byfolk, som dessuten ved tyske forstandere og hyppige besøk i Christiansfeld og de andre herrnhutiske stasjoner ervervet mere ytre og indre kultur.”

Det faktum at brødrevennene i stor grad hørte til i de høyere sosiale og kulturelle lag i samfunnet, hindret altså ikke at de to bevegelsene i stor grad smeltet sammen. Det hadde ikke minst hadde sammenheng med at også i de høyere samfunnsklassene innså man etter Hauges langvarige arrest og død hvilken skjendig urett embetsstanden hadde begått mot uskyldige og gudfryktige mennesker, konstaterer Kielland, og føyer til at Hauges venner dessuten alltid var ”beredt til fordragelighet og imøtekommenhet, hvor de bare møtte levende kristentro. Og herrnhuterne var i hvert fall ikke sterke og tallrike nok til å hevde en særstilling, selv om de hadde villet det.”

En sentral figur både i byen og i brødresamfunnet var madam Testman (Catharina S. H. Preus, født på Kongsberg i 1774), en enke som kom til Stavanger i moden alder sammen med sine barn. Hennes hus var i mange år brødrevennenes fast samlingssted på lørdagskveldene, samlinger som er skildret inngående og ikke uten sympati av Kielland i ”Skipper Worse”. På disse møtene var ganske sikkert også Arne fast gjest, på samme måte som han selvfølgelig deltok og talte ved haugianernes samlinger som ble holdt hjemme hos en av byens ledende haugianere, inntil haugianerne og brødrevennene i 1846 i fellesskap bygde ”Nygadens Opbyggelseshus”, et forsamlingshus som fortsatt er i bruk i Stavanger.

Madam Testman er av flere utpekt som modell for madam Torvestad i ”Skipper Worse”. Selv om Kielland utvilsomt hentet enkelte impulser fra henne til skildringen av den herrnhutiske og geskjeftige madam Torvestad, stemmer den maktsyke og manipulerende romanfigurens personlighetsrekk dårlig med det sympatiske bildet som er tegnet av den virkelige madam Testman. Hun beskrives som en mer enn vanlig dannet dame som framtrådte med verdighet. Som jeg skal komme tilbake til, hentet nok Kielland impulsene til sin madam Torvestad vel så mye fra annet hold, et hold som stod Arne Arnesen enda nærmere.

Gårdbruker på Sandvig i Hillevåg

Den første tiden i Stavanger bodde Arne på St. Pedersgjerde. I 1831 kjøpte han halve gårdseiendommen Svihus i Høyland (nå en del av Sandnes kommune) av Opplysningsvæsenets Fond. Men allerede året etter solgte han på Svihus og kjøpte i stedet gårdsbruket Sandvig under Bispeladegård i Hillevåg, som den gang lå et stykke utenfor Stavangers bygrense. Her slo han seg til som gårdbruker samtidig som han reiste rundt i distriktet som lekpredikant. Han begynte nå å kalle seg Arne Arnesen Sandvig. Våningshuset på Arnes gård på Sandvig står fortsatt og brukes i dag som barnehage.

I 1834 solgte Arne en del av Sandvig til John Haugvaldstad, som ble kalt haugianernes ”biskop” på Vestlandet. Haugvaldstad var en fattig bondegutt, farger av yrke. Etter en omfattende reisevirksomhet som haugiansk predikant, slo han seg ned i Stavanger og utviklet en bedrift som drev både gårdsbruk, håndverksvirksomhet, omfattende industriell virksomhet, handel, fiske og skipsfart. Haugvaldstad fikk til å begynne med mye hånsord i Stavanger, men ble etter hvert ikke bare en meget aktet og innflytelsesrik borger, men også en av Stavangers rikeste menn. Selv levde han nøkternt, viste omsorg for de svake i samfunnet og var meget rundhåndet.

”Den gamle farger med de blå hender” (Kielland i ”Skipper Worse”) kjøpte en gårdpart av Sandvig av Arne Arnesen for å etablere et gårdsbruk som skulle skaffe naturalia til ”Josephines Stiftelse” i Stavanger, en sosial-pedagogisk institusjon for ”fattige Pigebørn” som Haugvaldstad hadde etablert samme året sammen med en del andre haugianere og brødrevenner. Gården ble kalt ”Haugianergården” og er skildret i ”Skipper Worse”. Våningshuset står fortsatt som ”Haugvaldstad Minde”. Det samme gjør for øvrig den store bygningen som huset Josephinestiftelsen i Kongsgata i Stavanger.

Ifølge en lokalhistoriker i Rogaland, Sigleif Engen, har Arnes yngste datter, som gikk ut og inn av Engens barndomshjem, fortalt at det var Hans Nielsen Hauge som oppfordret Arne til å dra vestover for å slå seg ned som gårdbruker. Det har også vært hevdet at Hauge utstyrte ham med pengemidler som han kunne investere i gårdsbruk der vest. Det siste virker ikke særlig sannsynlig. Hauge døde allerede i 1824, dvs sju år før Arne begynte som gårdbruker. Det er vanskelig å tro at Arne skulle ha reist rundt i mange år med pengemidler fra Hauge før han endelig kjøpte gård. Dertil kommer at Hauges økonomi de siste årene slett ikke var særlig god.

Da er det mer sannsynlig at det var John Haugvaldstad (til venstre) som trådte støttende til. Sannsynligvis var Arne godt kjent med Haugvaldstad fra tidligere, fra Haugvaldstads reiser på Østlandet og besøk hos Hauge på Bredtvedt. I god haugiansk ånd brukte Haugvaldstad å hjelpe yngre venner med å etablere seg med egen virksomhet. Det kan derfor godt tenkes at det var han som arrangerte kjøpet av Sandvig for Arne mot at han deretter selv fikk kjøpe halvparten til gårdsbruket som skulle skaffe naturalia til pikehjemmet. Haugvaldstad betalte da sannsynligvis mer for sin gårdpart enn det Arne hadde betalt, en transaksjon som var typisk for Haugvaldstad når han hjalp sine venner.

Noen år senere kjøpte Arne også en tomt i Asylgata i Stavanger. Her bygde han et lite hus som han leide ut. Vi kan tenke at han hadde reservert seg et rom der han kunne ta inn under sine mange besøk i byen. Han solgte huset for en god pris i 1851.

Inn i det gode selskap

Samme året som han kjøpte Sandvig i Hillevåg, nærmere bestemt 17. april 1832, giftet Arne seg med Martha Eriksdatter. Arne var da 36 år, Martha ett år yngre. Martha var født på gården Fotland på Jæren som datter av en gårdbruker og arbeidet trolig som tjenestejente i Stavangerområdet da hun giftet seg med Arne. Vi skal ikke se bort i fra at John Haugvaldstad hadde en finger med i spillet også her. Den aktive ”haugianerbispen” hjalp ikke bare sine yngre venner til å etablere egen virksomhet, men også med å finne gode, kristelige ektefeller.

Vielsen fant sted 17. april 1832 i domkirken i Stavanger. Kirkeboka viser at forlovere var Svend E. Svendsen og Edvard Omdahl. Både stedet for vielsen og forloverne indikerer at Arne allerede hadde fått god inngang i Stavangers ledende borgerlige og religiøse miljø. Det hadde høy status å gifte seg i domkirken, og forloverne illustrerer Arnes tilknytning til begge de to kristne lekmannsmiljøene i byen. Svend E. Svendsen var en av lederne i brødremenigheten, og var en mann med de beste skussmål. Sammen med sin bror Lars E. Svendsen (stortingsrepresentant i flere perioder) drev han ett av byens mest velrennomerte forretningsfirmaer. Den andre forloveren, Edvard Omdahl, var skolelærer og en av byens ledende haugianere. Det var i hans hus haugianerne i Stavanger hadde møtene sine før de fikk sitt forsamlingshus. Like utenfor byen hadde Omdahl også en gårdseiendom, som han kalte Johnsgård etter den kjente haugianeren Jens Johnsgård på Tretten.

Arne og Marthas valg av faddere til de fire barna som ble født i årene 1834-1841, understreker ytterligere at Arne hadde etablert sterke sosiale bånd til brødrevenner og haugianere med høy sosial status i Stavanger. Da eldstebarnet, Erik Andreas, ble døpt i domkirken 19. januar 1834, representerte fadderne en liste over noen av byens fremste personligheter. Først i rekken var Søren Daniel Schiøtz, fogd i Jæderens og Dalernes fogderi. Schiøtz var brødrevennenes fremste leder i byen. Han var gift med Charlotte Petrea Rosenkilde, som tilhørte en av de mest fornemme Stavanger-familiene. At en embetsmann, og i det hele tatt en mann med en slik sosial posisjon deltok aktivt i det kristne lekmannsmiljøet, var høyst uvanlig.

Også tre av de øvrige fadderne tilhørte brødrevennenes forsamling. Det var Johan Caspar Testman, som var gift med Sunniva Traaseth fra Fåberg. Johan Caspar var sønn av den tidligere omtalte madam Testman og arbeidet som forvalter og lærer innenfor brødresamfunnet. De to kvinnelige fadderne var danskfødte madam Lassen (Nicoline Birgitte Sehested Zetlitz), gift med kjøpmann Christoffer Ertzager Lassen, og madam Svendsen (Olena Larsdatter Aarsvold), gift med kjøpmann Erich Svendsen, foreldre til Arnes forlover Svend E. Svendsen. Den eneste haugianeren i rekken av faddere var kjøpmann Endre Qvie, også en sentral person i Stavangers religiøse og borgerlige liv, blant annet var han sammen med Haugvaldstad med i Stavangers første formannskap.

Blant fadderne til andre av Arnes og Marthas barn finner vi også flere kjente størrelser i Stavanger, blant annet Karen Fæstad Omdahl, kona til haugianeren og skolelæreren Edvard Omdahl, som var forlover da Arne og Martha giftet seg. Karen var fra Brandbu. Før hun giftet seg hadde hun arbeidet i huset hos Hauge på Bredtvedt fram til Hauge døde, og Arne kjente henne ganske sikkert fra denne tiden. Hun var bestyrerinne ved ”Josephines Stiftelse”. Eksempler på andre faddere var Madam (Ane) Siqveland, kona til den kjente haugianeren og kjøpmann Torger Siqveland, og Engel Hansen og Tønnes Tønnessen, også disse ledende haugianere og kjøpmenn.

Alle disse brødrevenner og haugianere var sentrale figurer ved etableringen av flere misjonstiltak og sosiale institusjoner. For eksempel var de fleste med ved stiftelsen av Det Norske Misjonsselskap i 1842, en organisasjon som fortsatt lever i beste velgående. Her var også Arne Arnesen med. På stiftelsesmøtet møtte 82 deputerte fra lokale misjonsforeninger og 102 enkeltstående misjonsvenner. Av disse var 29 fra utenbys. Arne bodde på Sandvig i Hillevåg, som den gang lå utenfor bygrensen, og undertegnet stiftelsesdokumentet som den første av disse 29.

Ulykkelig ekteskap og mange barn

I april 1845 opplevde Arne den store sorg at hans hustru, Martha, døde, bare 48 år gammel, og han var alene med fire morløse barn i alderen 4 til 11 år. Det ble viktig for ham å finne en ny mor til barna og en ny husfrue på Sandvig. Denne fant han på gården Mele i Forsand i Ryfylke, en gård der herrnhutiske og haugianske reisepredikanter ofte tok inn. Her møtte han datteren på gården, den 24-årige Serine Pedersdatter. Han la ikke skjul på at han ønsket å gifte seg med Serine. Men hun var forelsket i annen og ønsket ikke å gifte seg med Arne, som var mer enn dobbelt så gammel som henne selv.

Serines mor, Sissel Larsdatter Mele, som nylig var blitt enke, var sjukelig og lå mye til sengs, men styrte fortsatt det meste fra sjukesenga, også sin pliktoppfyllende datter. Arne maste på moren om å få datteren, og moren presset Serine det beste hun kunne. Hun argumenterte blant annet med at giftermålet med Arne ville få mye å si for hennes gudsforhold. Til slutt gav Serine etter. ”Eg skal lyda deg, om eg så tar skade av det”, skal hun ha sagt til sin mor.

En septemberdag i 1846 giftet Arne seg med den 26 år yngre Serine i Høle kirke. Arne og Serine fikk åtte barn i det som ble et ulykkelig ekteskap. Det underlige er at Serines mor, som tvang sin unge datter inn i et ekteskap datteren ikke ønsket, hadde opplevd akkurat det samme da hun var ung. Hun ble pålagt å gifte seg med en mann hun mange år senere sa hun aldri hadde likt. I likhet med datteren fikk hun åtte barn.

Arne Arnesen og ”Skipper Worse”

Det synes å være liten tvil om at det er denne historien Alexander Kielland bruker i romanen ”Skipper Worse”, når han forteller hvordan den maktsjuke madam Torvestad manipulerer datteren Sara til å gifte seg med en mann hun slett ikke ønsket å få, den dobbelt så gamle skipperen, Jacob Worse. Parallellen i disse historiene er slående. Sara var forelsket i en annen, men hun ”var oppdratt i de strengeste grunnsetninger om barnas plikter mot foreldrene, og hun så opp til moren med ærefrykt. Hun ville heller ha hugget av sin hånd enn handlet imot hennes vilje, skriver Kielland i romanen.

I likhet med Serines mor unnser heller ikke madam Torvestad seg for å bruke åndelige argumenter når hun presser datteren inn i ekteskap med den aldrende skipperen. Hun bruker Sara i et spill for å manøvrere Jacob Worse inn i ”de vaktes” forsamling. Resultatet blir en ulykke både for Sara og Jacob Worse. Etter at giftermålet er inngått, faller madam Torvestad i tanker, ”minner fra ungdommen kom opp, og de var ikke gode. Også hun var blitt gitt til en mann hun ikke kjente; han var også eldre enn hun”. 

Når det gjelder reisepredikanten i ”Skipper Worse”, Hans Nielsen Fennefos, har Kielland naturlig nok først og fremst hentet impulser fra Hans Nielsen Hauge, men åpenbart også fra Arne Arnesen. Kielland utstyrer Fennefos med personlighetstrekk som vi kjenner igjen fra samtidens beskrivelse av Arne Arnesen, som en meget vennlig mann, elskelig og elsket av alle, en ydmyk og from mann med et tiltalende vesen, og som nøt stor tillit og anseelse som en ildfull og dyktig forkynner.

Som nevnt brukte Arne en tid etternavnet til sitt store ideal, på samme måte som Kielland lot sin lekpredikant få den store lekmannshøvdingens navn. Episoden i romanen der Hans Nielsen Fennefos forærer Sara en bok av Hans Nielsen Hauge, finner vi også i Arnes liv. Datteren Hilda forteller at Arne hadde fått en bok av Hauge, en bok han var meget glad i. Denne ga han til Serine.

Hvor hadde så Kielland sin kunnskap om det kristne lekmannsmiljøet i Stavanger fra? En viktig kilde til kunnskap om haugianermiljøet generelt var naturligvis hans kone, Beate Ramsland, som han giftet seg med i 1872. Hun var datter av en kjent haugianer i Stavanger. Videre hadde Kiellands stesvigermor deltatt ved madam Testmans herrnhutiske lørdagssamlinger. Når det gjaldt kunnskap om Arne Arnesen spesielt, var sikkert også Beate Ramslands onkel en viktig kilde. Onkelen kjøpte omkring 1840 et bruk på Sandvig av Arne Arnesen og var i flere år var nærmeste nabo til familien Arnesen.

Men kjennskapet til Arne Arnesen fikk Kielland allerede i helt unge år i sitt barndomshjem. Etter at Kiellands mor døde, giftet faren seg igjen med Inger Larsdatter Mele. Ingers far var bror til Arnes svigermor, Sissel Mele. Inger Mele og Arnes kone Serine var følgelig kusiner. Inger Mele ble Alexanders stemor da han var 13 år, og selv om Kielland aldri kunne like sin stemor, var hun ikke desto mindre en viktig person i hans barndomshjem gjennom hans ungdomsår. Kusinene Inger (Mele) Kielland og Serine (Mele) Arnesen var omgangsvenner i Stavanger, og vi kan anta at Alexander møtte Arne og Serine i juleselskapene som den familiekjære Inger Kielland arrangerte i hans barndomshjem.

At Kiellands ”Skipper Worse” er festet i hans egen familiehistorie på stemorsiden kan dokumenteres også ved andre eksempler.  Inger Kiellands bror og Serine Arnesens fetter, Håvar Larsen (Mele), var den første skipperen fra Stavangerområdet som seilte til Rio. Fra ”Skipper Worse” husker vi at romanen innledes med Jacob Worses triumferende og etterlengtede hjemkomst etter at han som førstemann hadde seilt ei Stavangerskute til Rio: ”Vi kommer sent, hr. kunsel! – men vi kommer godt!” Det fortelles at da Kielland hadde skrevet ”Skipper Worse”, sa den samme Håvar Larsen, steonkelen hans: ”Eg e’ så forarga på den unge spirrevippen som har skrive om slektå vår”.

Mye tyder på at Kielland også har hentet historien om hvordan Jacob Worse reddet konsul Garman fra økonomisk ruin fra Meleslektens historie. Sigleif Engen mener å ha godt belegg for å hevde at det var Serines bestefar som i 1813 berget Kielland-firmaet ”Jacob Kielland & Søn” fra fallitt.

De siste årene

Da Serine kom til Arnes gård på Sandvig i 1846, ble hun stemor til fire barn og fødte det første av hennes egne og Arnes åtte barn i juni året etter. Deres siste barn ble født i 1863. Arne var da 67 år og Serine 41. Vi vet lite om deres liv i 1850-årene, bortsett fra at de fikk mange barn.

På slutten av 1850-tallet etablerte Arnes eldste sønn Erik Andreas seg med gårdsbruk på Alsnes i Høyland (nå en del av Sandnes kommune). Det gikk ikke bra og han ødet store verdier. Ifølge Heggtveit skyldtes miséren at han drev med mislykte økonomiske spekulasjoner, mens Sigleif Engen hevder årsaken var at Erik Andreas turte og drakk sammen med en kamerat på en nabogård. Ikke desto mindre valgte Arne og Serine ham som fadder da datteren Pauline ble døpt kort tid etter at Erik Andreas gav opp som gårdbruker. Etter en tid emigrerte Erik Andreas til Amerika og lot aldri siden høre fra seg.

I 1859 solgte Arne gårdsbruket på Sandvig i Hillevåg og flyttet med hele familien til gården på Alsnes. Ved folketellingen i 1865 bodde Arne og Serine på Alsnes med alle sine åtte barn, de to yngste ble født der. I disse årene brukte han Alsnes som etternavn. I folketellingen er han registrert som bonde og selveier.

Arne forsøkte å rette opp sønnens fiasko som bonde. Men oppgaven ble for stor. Sønnens gårdsprosjekt førte til økonomisk ruin for Arne. I 1866 måtte han selge gårdsbruket på Alsnes. Han flyttet til Våland like utenfor grensen til Stavanger, der han fikk forpakte et mindre bruk. Eieren av bruket var Asser Tollaksen, som var en velkjent mann i byens haugianerforsamling og en god venn, som antagelig på denne måten forbarmet seg over Arne. 

Arne var nå gammel og utslitt og han klarte aldri å komme seg opp igjen økonomisk. Men ”like til det siste holdt han både oppbyggelser og bønn innen sin nærmeste krets. Den siste bønn han holdt i Nygatens bedehus, kunne folk ikke glemme”, skriver Heggtveit. Etter et kort sykeleie, døde han 6. februar 1869, 73 år gammel. Kirkeboka viser at han døde som fattiglem. (Se utskrift av kirkeboka, nest nederst.) Han ble begravet på Hetland kirkegård i Stavanger. Gravtalen ble holdt av daværende pers. kap. Julius Gjør.  Folk som var til stede, har fortalt at Gjørs gravtale gjorde et gripende inntrykk på den store skaren som fulgte Arne til hans siste hvilested.

Serine Arnesen satt tilbake i små kår med den store barneflokken, den yngste var bare seks år. Ved folketellingen i 1875 bodde hun i Ladegårdskleven i Stavanger sammen med de tre yngste barna. Hun var da ”Lægdslem understøttet af Hetlands Fattigvæsen”. Vi vet ikke når og hvor hun døde. 

Da Arne døde, ble han ført inn i kirkeboka med navnet Arne Arnesen. Han hadde ikke lenger noe gårdsnavn. Arne Arnesen avsluttet livet like fattig som han kom inn i det. Men i årene han levde, ble han en stor haugiansk predikant og en del av det driftige lekmannsmiljøet i Stavanger. Som vi har sett, ga hans liv også viktige impulser for Alexander Kielland da dikteren skapte sin mest populære roman ”Skipper Worse”. Arne Arnesen Bjørge bør ikke forbli glemt i sin hjembygd.

Kilder

Andersen, Per Thomas. Sild, salighet og psykologi. Etterord i fotografisk opptrykk av ”Skipper Worse”, Oslo 1995, s. 193-205.

Aurenes, Ola. Høylands gards- og ættesoge gjennom 400 år. 1500-1900. Utg. av Høyland kommune. 1952. 

Aurenes, Ola. Josephines Stiftelse i 100 år. Stavanger 1934.

Aurenes, Ola. Time gards- og ættesoge. Time kommune. 1973.

Bang, A. Chr. Hans Nielsen Hauge og hans samtid. 3. oppl. Kristiania 1874/1910.

Engen, Sigleif. Forsandboka. Band III. Forsand kommune 1989.

Folketelling 1865 for 1123 Høiland. 

Folketelling 1875 for Hetland. 

Golf, Olav. Haugebevegelse og Folkeopplysning 1800-1860. Pedagogisk forskningsinstitutt, Universitetet i Oslo. Rapport nr 6, 1996.

Haugvaldstad, John. Tilbageblikpaamit Liv. Stavanger 1851.

Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Bind 1,Christiania 1905-1911.

Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Bind 2:1, Christiania 1912–20.

Haaland, Erling. John Rasmussen Haugvaldstad. Stavanger 1959.

Ile, Tor. Bygdabok for Øyer. Bind 3. 1968.

Kielland, A. Skipper Worse. Samlede verker. Bind 2. Oslo 1995, s. 49-155.

Kirkebøker for Domkirken Stavanger, Hetland/Frue Stavanger, Strand/Høle og Høyland.

Kullerud, Dag. Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge. Oslo 1996.

Myhrebøe, H. J. Oplevelser og Erindringer. Kristiania 1882.

Nome, John. Det norske misjonsselskaps historie i hundre år. Bind 1. Stavanger 1943.

Obrestad, Tor. Sannhetens pris: Alexander Kielland, en beretning. Oslo 1996.

Skadberg, Gunnar A.  Alexander L. Kielland. ”I slekt med hele byen”. Kielland og hans nærmiljø sett fra et lokalhistorisk ståsted. Stavanger 2002.

Skadberg, Gunnar A. Hans Nielsen Hauge i Bergen. Forbindelseslinjer mellom haugianerne i Bergen og Rogaland, i ”Bergensposten”, nr 3, 13. årg. 2010, s. 33-55.

Svendsen, Sigrid. Billeder fra Hauges tid. Oslo 1934.

Thrap, D. Brødremenigheten i Norge. Kristiania 1908.