KAPITTEL 3
PRESTEKOLONIEN PÅ LILLEHAMMER
Byen de kom til
Lillehammer var en typisk småby, idyllisk beliggende ved inngangsporten til Gudbrandsdalen. Det som i dag er bykjernen, var på 1940-tallet en egen kommune med ca 6.000 innbyggere. Byen var omsluttet av Fåberg kommune på alle kanter. Fåberg er også navnet på et tettsted sju km nord for bykjernen.
Før sammenslutningen mellom Lillehammer og Fåberg i 1964 gikk kommunegrensene nært inntil bykjernen – med Søre Ål i sør og Nordre Ål i nord. Mot øst ligger skogområder opp til fjellbygda Mesnalia og fjellområdene Sjusjøen og Nordseter. Mot vest ligger Mjøsa.
Lillehammer med utsikt mot nord. (Foto fra 1940-årene.)
På 1940-tallet arbeidet ca. 40 % av den yrkesaktive del av Lillehammers befolkning i industrien. Ellers var Lillehammer administrasjonsby for Oppland fylke, en handelsby og en turistby.
En av byens store attraksjoner er «De Sandvigske Samlinger», oppkalt etter grunnleggeren, tannlege Anders Sandvig. I 1904 etablerte Sandvig det unike museet på Maihaugen rett ovenfor Lillehammer sentrum – med omkring 200 gamle bygninger med innbo fra Gudbrandsdalen. I dag omfatter museet også en byavdeling, en avdeling med tidstypiske eneboliger, OL-museum og Postmuseum.
Allerede fra 1880-tallet var Lillehammer en kunstnerby. Lillehammermalerne er et begrep i norsk kunsthistorie. Mange store kunstnere søkte til byen for å male, for eksempel Frederik Collett, Fritz Thaulow, Thorvald Erichsen, Lars Jorde, Halvdan Holbø, Einar Sandberg, Henrik Sørensen, Axel Revold og Alf Lundeby. Etter hvert slo mange seg ned der for godt. Kunstnerne lot seg inspirere av byens rom og den vakre naturen. Mange ble også fasinert av det spesielle lyset på Lillehammer.
Lillehammer prestegjeld bestod i 1940-årene av Lillehammer sokn, mens prestegjeldet Fåberg bestod av Fåberg sokn og annekssoknet Mesna, som blant annet omfattet Søre Ål og Nordre Ål. Soknekirken på Lillehammer ligger sentrumsnært i søndre bydel. Soknekirken i Fåberg ligger ca. 8 km nord for Lillehammer sentrum. Mesna sokn hadde på 1940-tallet ikke egen soknekirke og brukte Lillehammer kirke.
Det frivillige kristelige organisasjonslivet på Lillehammer var først og fremst knyttet til Misjonshuset i Kirkegata 76 like nord for Stortorget i Lillehammer sentrum, og Søndagshjemmet i Skolegata, rett nord for kirken. Indremisjonen eide Misjonshuset, men det var i praksis et felleshus for de frivillige kristelige misjonsorganisasjonene som hørte til i Den norske kirke. Under okkupasjonen ble huset flere ganger beslaglagt og frigitt igjen av tyskerne, men i prestekoloniens tid var huset stort sett i bruk.[1]
Søndagshjemmet i Skolegata var etablert av KFUK. Huset hadde boliger i 1. etg. for enslige kvinner og en forsamlingssal i 2. etg. Forsamlingssalen ble brukt til ulike typer møtevirksomhet. Huset fikk være i fred for de tyske okkupantene på grunn av de eldre kvinnene i 1. etg. Misjonshuset og Søndagshjemmet ble viktige møtesteder under okkupasjonen, ikke minst i prestekoloniens tid.[2]
Pinsevennene hadde eget forsamlingslokale i Kirkegata. Baptistenes kirke lå nord i Storgata. Frelsesarmeens hadde forsamlingshus øverst i Jernbanegata.
Tusenvis av tyske soldater var plassert i Lillehammerområdet. De tyske okkupantene var derfor sterkt synlige i byen i krigsårene. Også russiske krigsfanger var ofte å se i marsj til og fra fangeleirene, som det var flere av like utenfor bygrensene. Jørstadmoen nord for byen var hovedleir for Østlandet for russiske krigsfanger. Det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo hadde en egen avdeling i byen med hovedkvarter i villaen Trararo i Messenlivegen. Denne avdelingen var en av de mest brutale i landet.[3]
NS hadde forholdsvis få medlemmer i Fåberg og Lillehammer. Ledelsen for Distrikt 23 av Hjemmestyrkene (Milorg) besto av folk fra Lillehammer, med den avholdte gymnastikklæreren Wilhelm Molberg Nilsen som sjef.[4]
Den geistlige situasjonen på Lillehammer
Denne pensjoneringen ble senere opphevet, men 12. mars 1942 ble Høyem som en av de første prestene avsatt, angivelig på grunn av «politisk agitasjon».[5] Han fortsatte sin tjeneste inntil han i begynnelsen av juli 1943 ble forvist fra Oppland. Under forvisningen bodde Høyem blant annet på Sjusjøen og i Mesnalia, som ligger nær Lillehammer, men hørte til i Hedmark fylke. Av NS-folk på Lillehammer ble Høyem karakterisert som «en meget farlig mann».[6]
Kapellanen i Fåberg, Per Sætre , betjente blant annet Søre Ål. Sætre ble avsatt og forvist i desember 1942. I likhet med Høyem skjedde det på initiativ fra NS-presten Lyngaas og etter anmodning fra NS-menighetsrådet. NS-rådmann og medlem av NS-menighetsrådet på Lillehammer, Hakon Warendorph, skrev i november 1942 om Brage Høyem og Per Sætre at de hørte til et klikk av illegitime prester, «som mener å kunne neglisjere alt som heter lov, orden og sømmelighet helt åpenlyst og det vil være til ubotelig skade for kristenliv og menighetsarbeid om det skulle tillates lenger».[7]
Etter forvisningen slo Sætre seg ned i ei hytte på Sjusjøen. Vinteren 1943 gikk han ofte på ski ned til Lillehammer og besøkte menigheten, døpte barn og holdt møter i hjemmene.[8] Høsten 1943 virket han som prest i Engerdal. Der ble han arrestert og forvist til grensesone øst. Nok en gang ble han forvist. I 1944 fikk han virke uhindret, først i Nord-Odal, deretter i Søndre Land fram til frigjøringen.
Sokneprest
Andreas P. Jacobsen i Fåberg ble avsatt i april 1942, men på grunn av sykdom fikk han bo i menigheten, på Tollersrud gård i Rudsbygda. Han døde høsten 1944.
Etter krigshandlingene i Sør-Gudbrandsdal våren 1940 ble Lillehammer kirke i en kort periode brukt av tyskerne som fangeleir. Senere kom tyske feltprester og holdt gudstjenester i kirken for tyske soldater.[9]
Vinteren 1941-42 ble Lillehammer kirke ikke brukt på grunn av kulde og strømmangel. Våren 1942 ble den tatt i bruk igjen.
Utpå høsten ble den stengt for de illojale prestene. Det skjedde etter at Per Sætre hadde hatt en kveldsgudstjeneste i kirken. Da gudstjenesten var avsluttet, forlangte klokkeren, som var nazist, å få offerpengene. Klokkeren hevdet at NS-rådmann Warendorph hadde gitt ordre om at Sætre ikke hadde lov til å ha ofring. Sætre nektet, pengene skulle leveres til det gamle menighetsrådets kasserer. Etter denne episoden fikk Sætre melding om at kirken var stengt for illojale prester. Warendorph sørget for at samtlige dører i kirken fikk nye låser.[10]
Etter at de illojale prestene var avsatt og forvist, var menighetene på Lillehammer en tid uten geistlig betjening. I likhet med mange andre steder både i Hamar bispedømme og ellers i landet, fikk en del lekfolk biskopens tilatelse til å døpe barn. Sekretæren i Gudbrandsdal Indremisjonskrets, Sigurd Evenshaug, var en av dem. Han bodde på Lillehammer, og han døpte i 1943 flere barn i byen i deres hjem.
Sigurd Evenshaug forteller i sine upubliserte memoarer at han en gang stod i kø i en fiskeforretning i byen og overhørte en samtale mellom kvinner om et barn som en av dem ønsket døpt. Men NS-prest ville hun ikke ha. Da lød det fra en annen kvinne i køen: «Bruk denne indremisjonssekretæren. Jeg har hørt at han skal være så god til å døpe unger!»[11]
Det ble oppnevnt NS-menighetsråd i Lillehammer, Mesna og Fåberg sokn. Som de fleste andre steder fikk NS-menighetsrådene heller ikke her noen nevneverdig betydning.[12]
Ikke lenge etter at Høyem ble avsatt våren 1942, ble Olaf Harvey Lyngaas konstituert som NS-sokneprest i byen. Lyngaas var medlem av NS og var propagandaleder for NS Hirden i Hedmark og Oppland.
Lyngaas var en av de mange NS-prestene som hadde flere stillinger. Sommeren 1942 ble han også konstituert som sokneprest i Fåberg, og han flyttet inn i presteboligen der. Han var dessuten prost både i Sør-Gudbrandsdal og Midtre Gudbrandsdal prosti. Han hevet i tillegg gasje for kallskapellanstillingen i Fåberg og honorar som skolestyreformann, skoleinspektør og sekretær for skolestyret på Lillehammer. Under hans tid i skolestyret endte skoleadministrasjonen i kaos, og Lyngaas måtte fratre som formann.[13]
Lyngaas hadde mildest talt en frynsete bakgrunn og dårlig rykte som prest. Det ble ikke bedre etter opplevelser folk hadde med ham på Lillehammer. Så ille var det at endog partifeller i NS reagerte på hans opptreden.
Symptomatisk er en historie Bjarne Norheim forteller fra sin tid som DMK-prest i Mesna sokn. På initiativ fra Lyngås avbrøt politiet en konfirmasjonsgudstjeneste på forsamlingshuset Solheim på Søre Ål. Forsamlingen ble terrorisert og Norheim arrestert. Han slapp ut med meldeplikt tre ganger daglig.[14]
Et par uker etter episoden på Søre Ål ble Norheim innkalt til et forhør hos Anders Fredrik Hagemann, som tross sin unge alder (27 år) nylig hadde blitt utnevnt til NS-politimester på Lillehammer.[15] Lyngaas hadde holdt velkomsttale for Hagemann på en NS-fest bare tre uker tidligere, men det var tydelig at NS-prestens dårlige rykte allerede hadde nådd politimesteren.[16] Under forhøret ønsket han å høre Norheims «objektive inntrykk» av Lyngaas. Da Norheim hadde svart så godt han kunne, reagerte politimesteren ifølge Norheim med et «huff!», og slo fast at en slik mann måtte være temmelig uskikket som prest. Hagemann ba Norheim om unnskyldning for det som hadde skjedd. Politimesteren gjorde klart at Lyngås ikke hadde fullmakt til å la ham arrestere, og løste Norheim fra meldeplikten.[17]
Storgata under den tyske okkupasjonen. Legg merke til skillet øverst på stolpen.
Fra oktober 1942 til juni 1943 ble Olav Manders konstituert som NS-sokneprest i Lillehammer etter Lyngaas. Manders hadde vært stiftskapellan i Hamar bispedømme siden 1929. Også den tidligere metodistpresten Ole Haffergaard var en tid med og betjente Lillehammer som NS-prest.
Ifølge avisannonsene tillyste Lyngaas gjennomsnittlig én og en halv gudstjeneste per måned i løpet av de to og et halvt år han var NS-prest i Fåberg og Lillehammer, mens Manders hadde tre gudstjenester i måneden i Lillehammer kirke.[18]
Johan Bernhard Andersen var klokker i Lillehammer og Mesna sokn. Han var medlem av NS og ble beskrevet som en fanatisk nazist og tyskvennlig. Andersen var stadig i tottene på sokneprest Høyem og spionerte, truet og anmeldte ham til Kirkedepartementet for å være aktiv motstander av NS. Klokkeren var også aktiv i en av de styggeste «kirkelige» episodene på Lillehammer under krigen, da han prøvde å rive prestekjolen av Per Sætre under en begravelse.[19]
I november 1942 ble klokkeren ordinert til «prest». Han ble konstituert som NS-sokneprest i Vågå og senere NS-klokkerprest i Vestre Toten.[20]
I likhet med prester satt inn av NS-kirken på andre steder, opplevde også NS-prestene på Lillehammer og Fåberg at folk vendte dem ryggen. Svært få gjorde seg bruk av deres tjenester eller møtte opp på gudstjenestene. Folk flest fikk døpt barna i hjemmene av illojale prester eller lekfolk. Ektepar ble viet hos sorenskriveren. Så sant det var mulig, unngikk folk å bruke NS-prester ved begravelser. Da Lyngaas tillyste konfirmantundervisning i Fåberg, møtte ingen opp. Konfirmantundervisning og konfirmasjoner ble holdt av illojale prester andre steder enn i kirken.[21]
Folk unngikk NS-kirken i enda større grad enn de gjorde med noen andre av NS-statens organer. Når det gjaldt NS-utnevnte ordførere, politimestere eller fylkesmenn, hadde folk ikke noe valg. Det var ofte umulig ikke å måtte forholde seg til dem. Når det gjaldt kirkelige tjenester, hadde folk et alternativ i kirken som hadde brutt med staten.
NS-prestene hadde maktapparatet bak seg. De må likevel ha opplevd situasjonen som tung. De ble ensomme, og de fikk faktisk ikke alltid den støtte de håpet på av sine egne, eksemplevis NS-folk i politiet, som eksemplet med Hagemann viser. Heller ikke partiapparatet i NS var så støttende som NS-biskopene og NS-prestene ønsket. I samsvar med tyskernes ønske, ville NS-ledelsen ha minst mulig konflikter med de gjenstridige prestene og biskopene, til stor frustrasjon for blant andre NS-biskop Haga. Flere ganger krevde han hardere tiltak ovenfor de forviste prestene på Lillehammer, men han nådde ikke fram. Det ble fortalt at statspolitisjef Karl Marthinsen skulle ha sagt til politimester Hagemann at de forviste prestene skulle «behandles strengt og bestemt, men med menneskelige følelser».[22]
NS-prestene på Lillehammer forholdt seg til de forviste prestene nærmest som om de ikke eksisterte. I samsvar med parolen fra DMK, hadde de forviste samme holdning til NS-prestene. De skulle ikke ha noen som helst kontakt med dem.
Det kan se ut som det kunne oppstå enkelte problemer i forbindelse med begravelser. I november 1944 fant ledelsen i prestekolonien det nødvendig å presisere at før prestene medvirket ved begravelser, måtte de på forhånd veilede de pårørende om å frabe seg enhver medvirkning av en NS-prest.[23]
Prestesituasjonen på Lillehammer og i Fåberg gjorde det nødvendig å sørge for at menigheten fikk prester som hadde undertegnet Kirkens Grunn, og som folk kunne ha tillit til.
Indremisjonen tok ansvar og bidro til slik geistlig betjening. I årsberetningen for 1943/44 for Skogen Indremisjonsforening på Søre Ål heter det: «Indremisjonen har hatt en veldig oppgave å løse, den nemlig å vareta den kirkelige virksomhet ikke bare i foreningen, men i hele Fåberg prestegjeld».
Det var denne foreningen som høsten 1943 i samråd med DMK ansatte pastor Bjarne Norheim til å virke i Mesna sokn. Norheim arbeidet der fram til juli 1944, og ble deretter DMK-prest på Ottestad. Han trengtes ikke lenger i Mesna: «Her har jo kommet så mange av de utviste prester som stillet seg villig til arbeid i menigheten» står det i nevnte årsberetning.[24]
Gustav K. Høyem , som var sønn til Lillehammerprosten Brage Høyem, flyttet i august 1942 til Lillehammer etter å ha blitt forvist fra Stjørdal. Han var en av de 16 prestene som i april samme år var blitt avsatt etter å ha blitt angitt av til lokale NS-folk. Høyem ble ansatt av Lillehammer Indremisjon til å virke i byen og distriktet.[25]
I likhet med Norheim trengtes heller ikke Høyem så mye i Lillehammerområdet etter at de mange forviste prestene kom til byen. Kirkeledelsen overflyttet ham til Ringebu og Fåvang et halvt års tid. Deretter betjente han menighetene i Fåberg, Øyer og Tretten fram til frigjøringen.[26]
I september 1943 kom Sverre Riisøen for å tjenestegjøre i Lillehammer menighet. Han fungerte som prest på Lillehammer helt fram til frigjøringen. Riisøen var følgelig der i hele prestekoloniens tid og fikk mye med prestekolonien å gjøre. Selv om han strengt tatt ikke var en del av den, deltok han i de fleste av koloniens aktiviteter.
Omstridt dubringsprest
Sverre Riisøen var ved krigsutbruddet prest i Fana. Han ble avsatt i april 1942 og forvist høsten 1942. Riisøen oppholdt seg på en gård i Vang i Hedmark. Han gikk uten fast kirkelig beskjeftigelse inntil DMB i Hamar bispedømme, etter forslag fra Alf Hauge, i september 1944 i plasserte ham på Lillehammer for å fungere som dubleringsprest.[27]
Men da Riisøen kom til Lillehammer, lot han seg ansette av Lillehammer Indremisjon som bysekretær, angivelig som et skalkeskjul for hans virke som prest i byen. Ansettelsen skjedde etter avtale med Lillehammer menighetsråd, og den skapte konflikt. For det første var ansettelsen i strid med avtalen DMB hadde gjort med Riisøen og menighetsrådet på forhånd. Verken menighetsrådet eller Riisøen selv konfererte med kirkeledelsen før ansettelsen. For det andre handlet formannen i Lillehammer Indremisjon på egen hånd uten å ha tatt saken opp i sitt eget styre.
Formannen kan ikke ha ant hvem han ansatte. Men alle oppdaget snart at Riisøen slett ikke passet i den forsamlingen av misjonsfolk som hadde sine møter på Misjonshuset. Riisøen selv og menighetsrådet burde også ha visst at det ikke ville gå bra.[29]
DMB ga Riisøen ordre om straks å slutte som bysekretær. Men han fortsatte som prest i byen med lønn fra felleskassen i kirkens hemmelige økonomiorganisasjon.
Riisøen hadde ikke vært lenge på Lillehammer før han søkte NS-menighetsrådet om å få bruke Lillehammer kirke til sine gudstjenester.[30] Det skjedde etter at han først hadde hatt samtale med NS-presten Lyngaas om saken.[31]
Dubringspresten handlet her i strid med DMKs parole om ikke å ha noe med NS-prestene og NS-menighetsrådene å gjøre. Riisøen forsvarte seg med at signalene fra bispedømmeledelsen med hensyn til spørsmålet om forhandlinger om å få bruke kirkene, hadde vært uklare. Han mente ledelsen selv hadde begått handlinger som lett kunne misforstås. Det ble erkjent av ledelsen, men ifølge DMB burde en kunne forvente at en prest forstod parolene.
Alf Hauge skrev lange utredninger om saken til biskop Hille. Hauge innkalte Riisøen til samtale, og han reise til Lillehammer og snakket med de lokale lederne. Indremisjonsledelsen tok ansvaret for den uheldige ansettelsen, og formannen i foreningen var villig til å trekke seg. Men de menighetsrådsmedlemmene som møtte Hauge, lot ikke til å erkjenne at de hadde gått noen feil.[32]
Både DMB og DMK vurderte å trekke Riisøen tilbake fra Lillehammer etter alt som hadde skjedd. Dette desto mer ettersom Riisøens forkynnelse og holdning ifølge Hauge støtte en stor del av menighetens aktive kristenfolk fra seg. På den annen side vakte Riisøens uvørne stil og kontroversielle utspill oppmerksomhet på en måte som fikk en del kirkepassive mennesker til å søke hans gudstjenester. Han hadde også sterke støttespillere i noen av menighetsrådets medlemmer, blant andre fungerende formann i menighetsrådet, stasjonsmester Ole Dahl, og dr. Cato Aas, som var Riisøens husvert.[33]
DMK kom til ved Riisøen måtte trekkes tilbake. De hadde Jens Svae klar til å overta på Lillehammer. Men både av hensyn til Riisøen selv og den «krigstilstand» mange på Lillehammer mente det ville skape om han ble trukket tilbake, innstilte Hauge og DMB på at det ikke ville være klokt å flytte på Riisøen.[34] DMK lot seg overtale. Riisøen fikk en alvorlig irettesettelse og en formaning fra DMK om «i sin forkynnelse og ferd å legge vinn på å forene nidkjærhet med varsomhet og visdom, og søke å unngå skritt hvorved menigheten og tjenesten kan skades».[35]
Alf Hauge var klar over at det var en risikofylt avgjørelse.[36]Det skulle vise seg at det var grunn til de bange anelsene. Riisøen fortsatte med sin provoserende holdning og atferd på en måte som forskrekket også mange av hans støttespillere. Vitnesbyrdene om episoder som forarget og voldte anstøt, strømmet inn til Hauge.[37]
Etter et prestemøte i Østre Gausdal våren 1944, der Riisøen hadde sjokkert sine prestekolleger, sendte Alf Hauge ham et sjelesørgerisk brev, der han forsøkte å veilede ham til rette.[38] Til tross for brevets karakter, viste Riisøen det til flere av sine støttespillere, blant andre Ole Dahl. I stedet for å bidra til å veilede Riisøen til en bedre innstilling, sendte Dahl et brev til biskop Hille med skarp kritikk av Hauge. Han kunne ikke se at det var grunnlaget for Hauges brev til Riisøen. Dahl hadde mye prestisje å forsvare etter misæren med ansettelsen av Riisøen året før.[39]
På dette tidspunktet hadde det begynt å sige inn forviste prester til Lillehammer. Som vi har sett ovenfor, ble både Bjarne Norheim og Gustav Høyem flyttet til andre steder. Det var heller ikke lenger behov for Riisøen på Lillehammer, noe også kirkeledelsen ga klart uttrykk for. Men det viste seg rett og slett umulig å få anbrakt ham et annet sted. Kirken kom da i den mildeste talt underlige situasjon at av alle steder, i en liten by der det krydde av prester og biskoper som ikke hadde noe større ønske enn å forrette gudstjenester og gjøre annet menighetsarbeid, måtte den holde seg med en dubleringsprest.
Med den store mengden prester og biskoper tett på, ble dubleringspresten holdt noenlunde i ørene, og konfliktene ble færre. Det skal også sies at Riisøen fikk godt skussmål av enkelte av prestene i kolonien. Ifølge Alv Askeland gjorde Riisøen en god jobb med gudstjenestene i Banken.[40]
Riisøen bidro dessuten med praktisk hjelp og veiledning til de forviste prestene etter hvert som de kom til byen.[41]
Lillehammer i dag. Kirken og nord-østre del av byen. OL-anleggene oppe til høyre.[28]
Hvor mange var de?
I litteraturen om kirkekampen kan en finne angitt ulike antall prester som ble forvist til Lillehammer. Pussig nok varierer antallet også hos forfattere som selv var forvist til Lillehammer, og som skrev sine bøker umiddelbart etter krigens slutt.
Ifølge Christie var det i desember 1944 55 forviste prester på Lillehammer, mens Carlsen skriver i sin bok at tallet var 53. I sin bok fra 2002 om kirkekampen i Hamar bispedømme lister Per Juvkam opp 54 navn på prester og biskoper som var forvist til Lillehammer. Her har han med tre prester som ikke var på Lillehammer, men som kom til Helgøya etter at prestekolonien var flyttet dit. Domprost Kornelius derimot, som oppholdt seg på Lillehammer en kort tid sommeren 1944 før han ble sendt til Berg interneringsleir, mangler på Juvkams liste.[42]
De ulike tallangivelsene kan ha sammenheng med enkelte som fikk sikringsbeslutning om å oppholde seg på Lillehammer, ikke kom dit. For eksempel fikk sokneprest Ludvig Vågdal i Saltdal forvisning til Lillehammer.[43] Han kom ikke til Lillehammer, men til Helgøya i januar 1945. Han er en av dem som nevnes på Juvkams liste. Et annet eksempel er domprost Arne Fjellbu. Da han våren 1942 fikk ordre om å flytte fra Trøndelag, oppholdt han seg først i Son. Deretter ble han våren 1943 forvist til Andøya. Sommeren 1944 ble han meddelt forvisning til Lillehammer, men han flyktet i stedet til Sverige.[44]
I prestekoloniens arkiv i Statsarkivet på Hamar finnes en liste over prestene som var forvist til Lillehammer – supplert med dem som kom til prestekolonien etter at den ble flyttet til Helgøya. På denne listen er datoen for ankomsten til Lillehammer angitt, og datoen for ankomsten til Helgøya for de som ikke var på Lillehammer. Prestene og biskopene er ført på listen i den rekkefølgen de kom. Jeg anser denne listen som den sikreste kilden når det gjelder hvem som oppholdt seg på Lillehammer og/eller Helgøya i 1944-1945.[45]
Ifølge denne «medlemslisten» var antallet forviste på Lillehammer i alt 52 prester og biskoper. Domprost Kornelius er da regnet med. På Helgøya kommer ytterligere ti nye til. Det betyr at sett under ett, var i alt 62 prester og biskoper i kortere eller lengre tid en del av prestekolonien på Lillehammer og Helgøya. Ni var ugifte. På Lillehammer hadde 14 av prestene med ektefellen, og av disse hadde seks ektepar med barn. Biskop Hilles voksne datter er da regnet med.
Mange av prestene hadde besøk av ektefellen og eventuelt familien under oppholdet. For eksempel var Torborg Skagestad på besøk og var med på feiringen av Ragna Hilles 50 årsdag 27. september. Inger Johanne Prøis forteller i sine dagboknotater at hun og den lille datteren besøkte ektemannen og pappaen Arne på Lillehammer både i august og i desember.
En del huseiere stilte sommeren 1944 boligen sin til rådighet for prestefamilier slik at de kunne være sammen i ferien.[46]
Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya i 1944-1945 var utvilsomt en sammensatt forsamling. «Når en først skulle samle en stor flokk med prester, kunne det ikke vært gjort et mer allsidig utvalg. Det var det morsomste Noas Ark av motsetninger og typer, både i sinn og skinn og i teologiske oppfatninger», skriver Ingvald B. Carlsen, som selv var en del av denne Noas Ark. Også Arne Prøis beskriver en broket forsamling: «Alle typer og alle teologiske avskygninger. Det var kamptyper og irenikere, satiriske og fromme i skjønn forening.»[47]
Den samme Prøis var den yngste i arken, 30 år gammel. Den eldste, Tycho Castberg, var 72 år. Biskop James Maroni var nest eldst, 71 år.
De kom fra alle kanter av landet, og alle bispedømmer var representert. Nærmere 60 prosent hadde sin teologiske utdannelse ved Det teologiske menighetsfakultet. En av prestene var utdannet ved Misjonshøgskolen i Stavanger og resten ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Her var «høykirkelige» og «lavkirkelige», og her var prester som representerte høyst ulike teologiske retninger og kirkelige holdninger. Noen hadde arbeidet i Indremisjonen og var godt kjent på bedehusene. Andre hadde knapt satt sine bein på et bedehus.
I denne skjønne forening inngikk både hjelpeprester og biskoper. Dette var en tid da avstanden var stor mellom folk i ulike posisjoner – også i kirken. En prest var ikke dus med biskopen. Tiltaleformen var «De». Men etter biskopenes ønske var alle dus i prestekolonien.[48]
Prestekolonien fotografert hos Mesna Foto på Lillehammer, 15. september 1944. Sittende fra venstre: Tycho Castberg, Ivar Welle, Gabriel Skagestad, Henrik Hille, James Maroni, Wollert Krohn-Hansen, Kristen Løken, Sigurd Fjær. 2. rekke fra venstre: Thorleif JH Andersen, Aksel Amlie, Sigvard Strømme, Hartvig Christie Gjesdahl, Ingvald B. Carlsen, Joakim Kvistad, HC Christie, Kristian Heiberg-Gjerstad, Søren T. Storaker, Olav Valen-Sendstad, Einar Wilhelmsen. 3. rekke fra venstre: Oscar Michelsen, Aksel Strande, Arne Prøis, Ole B. Meyer, Hjalmar Haugland, Andreas Johannes Christoffersen, Edgar Edvardsen, Johan Christie Gjesdahl, Erling Laland, Jens Thori, Alf Hauge. 4. rekke fra venstre: Ole Robert Kirkerød, Martin Tveter, Jens Bjønnes-Jacobsen, Christoffer Kobro, Henrik Hauge, Alv Askeland, Einar Kindingstad, Reidar Hågan, Reidar Lund, Olav Nome.
Den første forviste presten kom til Lillehammer i slutten av mars 1944. Den neste kom nær en måned senere. I løpet av april, mai og juni var økt økt til 24, og ytterligere 17 sluttet til i juli august og september. De siste 11 kom i november og desember. Den siste var DMK-medlem Hans Edvard Wisløff, som kom 11. desember, dvs. bare fire dager før overflyttingen.
I et vedlegg finnes en liste med en kort omtale av alle de 62 prestene som var på Lillehammer og Helgøya.
Bildet ovenfor viser prestene og biskopene som var kommet til prestekolonien da bildet ble tatt, 15. september 1944.[49] Alf Hauge kom 17. oktober. Han er manipulert inn i bildet. Det samme er ytterligere fire prester, som ikke var til stede da bildet ble tatt, men som alle kom til Lillehammer før 15. september. Det er først og fremst disse 40 prestene som vi kan si utgjorde prestekolonien på Lillehammer i 1944.
Arbeidsutvalgets «medlemsliste» viser at den første som kom til Lillehammer, var Einar Rudolf Wilhelmsen. Det bekreftes av Prøis.[50]
Wilhelmsen styrte ledige prestekall i Oslo bispedømme og virket blant annet som residerende kapellan i Sylling i Lier. Han ble forvist fra Sylling og fikk forbud mot å oppholde seg i Buskerud fylke. Etter det arbeidet han flere steder som DMK-prest, blant annet i Hedrum og Horten.
Wilhelmsen ble angitt av NS-folk flere ganger, både til politiet og til NS-biskop Hagen, fordi han «ødela» arbeidet for de lojale prestene i Hedrum og Horten. Den 25. mars 1944 ble han, på NS-prostens anmodning, innkalt til Horten politikammer, der han fikk overlevert sikringsbeslutning med pålegg om å ta opphold på Lillehammer innen tre dager.
Det har vært hevdet at Wilhelmsen ikke fulgte påbudet om å flytte til Lillehammer, men at han i stedet dro til Hedrum utenfor Larvik. Kilden for påstanden er et brev av 14. april 1944 fra NS-biskop Hans Olaf Hagen til Kirkedepartementet.[51] Men her må NS-biskopen ha vært for dårlig informert. Wilhelmsen ankom Lillehammer 27. mars 1944, to dager etter at han fikk forkynt sikringsbeslutningen.
Under oppholdet i prestekolonien på
Lillehammer bodde Wilhelmsen det
meste av tiden hos Fauskrud på en gård i Lismarka, ca åtte km sør-øst for
Lillehammer.
Kristen Løken var
nestemann. Han kom en snau måned etter Wilhelmsen. Løken var prost i Arendal og
framstod tidlig som en av de mest uredde prestene i kampen mot NS-styret og
NS-kirken. Om Løken er det sagt at han i sine prekener benyttet enhver
anledning til å ramme nazismen og okkupasjonsmakten. For å markere at han ikke
anerkjente NS-kirkens representanter, unngikk han konsekvent å bruke
embetstitler, men omtalte NS-presten som «herr Rabben» og NS-biskopen som «herr
Zwilgmeyer».[52]
Løken var vant med harde tak. Han hadde tatt
militær utdannelse før han ble teolog og prest, og han arbeidet to år som prest
for norske hvalfangere i Grytviken på Syd-Georgia. Ved krigsutbruddet var han
sokneprest i Arendal og konstituert prost.
Løken ble flere ganger innrapportert av
NS-prester til departementet. Høsten 1943 mottok han sikringsbeslutning og ble
forvist fra Agder og Rogaland. Han reiste til Hamar og virket som
menighetsprest i Furnes. Her kom han snart i konflikt med NS-prest Bjarne
Thyness. Etter flere dramatiske hendelser, der Thyness forsøkte å hindre Løken
i å preke, ble Løken forvist til Lillehammer, der han ankom 22. april.[53]
I Furnes tok Tycho Castberg opp
arbeidet etter Løken. Castberg hadde vært sokneprest og prost i Strinda, og var
en av de fem prestene som sammen med to biskoper ble avskjediget i 1941 i
henhold til den nye forordningen om aldersgrense 65 år for embetsmenn. Som pensjonist bosatte Castberg seg på Hamar. På samme måten som Løken kom
han i konflikt med NS-presten i Furnes. I slutten av juni sørget denne for at
også Castberg ble forvist til Lillehammer.[54]
Kristen flyttet naturlig nok inn hos sin
søster i Nordre gate 15. Hans kone, Signe, var også med. Kristen og Marte
Løkens lokalkunnskap og kjennskap til byens befolkning, var av uvurderlig
betydning for prestekolonien.
På initiativ fra biskop Henrik Hille, som da oppholdet seg i Skoger utenfor Drammen, oppnevnte DMK i slutten av mai 1944 Løken som ansvarshavende for de forviste prestene og deres tjenesteforhold. Hille skriver i et brev til Løken at han anså det som viktig at en av de eldre prestene i kolonien fikk ansvaret for å organisere andres arbeid i menigheten og eventuelt utenfor, «slik at det ikke ble overlatt til tilfeldighetene og skapte forvirring».[56]
I brev til Løken presiserte DMK at Riisøen og hans virksomhet på Lillehammer skulle innordnes under Løkens ansvar, og at Riisøen skulle stilles på like fot med de øvrige prestene med hensyn til å betjene menigheten. Men Løken hadde vært lenge nok på Lillehammer til å se at det ikke ville bli enkelt. Han vegret seg derfor for å påta seg jobben før Riisøen var sendt til en oppgave et annet sted.[57]
I og med at Riisøen var ikke forvist til Lillehammer, gjorde DMK det klart i brevet til Løken at Riisøen kunne flyttes, men at ledelsen foreløpig ville se tiden an. Biskop Hille hadde forståelse for Løkens standpunkt, og mente det måtte gjøres fortgang med å få anbrakt Riisøen i en annen menighet, hvor vanskelig det enn måtte være. Men som vi har sett ovenfor, lyktes det ikke. Løken måtte påta seg oppgaven til tross for sin vegring. [58]
Ifølge Carlsen røktet Løken sitt verv «dyktig og samvittighetsfullt til alles tilfredshet».[59]
«Pastor Løken var en mester i alt som hadde med rubrikker og systemer å gjøre», skriver Prøis. «Mer enn én gang ble han ertet på det blodigste for denne ubestridelige 'nådegave'. Noe han forresten tok meget gemyttlig.»[60]
I Henrik Hilles arkiv fra krigen i Statsarkivet på Hamar finnes en liste som angir prestenes bosted på Lillehammer. Listen inneholder navn på 33 personer, skrevet med maskin, og ytterligere 21 håndskrevne personnavn, hvorav noen som bare var på Helgøya. Det går ikke fram hvem som har skrevet listen.[61]
I «Prost Landes prestearkiv», som er deponert hos Drangedal Historielag i arkivet på Drangedal Bygdetun, finnes et gjennomslag av en maskinskrevet liste med opplysninger om prestenes bosted på Lillehammer. Listen er laget av presten Nils Høimyr, som var på besøk på Lillehammer sommeren 1944. Listen er utatert, men den må være skrevet i slutten av august. Denne listen inneholder 36 navn.[62]
Begge listene har ved siden av opplysning om navn, stilling og til dels hjemsted, opplysninger om boligadresse og telefonnummer på Lillehammer. Listen i Hilles arkiv har enkelte overstrykninger av boligadresse, med ny adresse skrevet inn for hånd. Jeg tolker det slik at vedkommende prest har bodd på begge adressene, men dette er litt usikkert. Ingen av listene gir fullstendige opplysninger om bostedet. For eksempel kan det stå bare en gateadresse eller bare vertens navn. De siste ankomne er ikke oppført med adresse.
Listene supplerer hverandre på en måte som gjør det mulig å identifisere bostedet til de fleste. Jeg har hatt god nytte av adressebøkene for Oppland fylke fra under krigen og egen lokalkunnskap fra oppveksten på Lillehammer i 1940- og 50-årene.[63]
I oversikten over prestekoloniens medlemmer i vedlegget finnes bostedet/bostedene til den enkelte prest.
Vi mangler informasjon om bosted for fem av de 52 prestene som var på Lillehammer i kortere eller lengre perioder. Fire av dem kom til Lillehammer først kort tid før overflyttingen til Helgøya. Flere av prestene flyttet under oppholdet. Det var ikke uvanlig først å ta inn på pensjonat, for eksempel på Skogli på Søre Ål, før en fikk en mer permanent bolig.
I alt har jeg identifisert 62 forskjellige bosteder. Snaut en tredel lå utenfor bygrensen, hvorav to i Ringsaker kommune. Resten lå i Fåberg. Alle bostedene i Fåberg, bortsett fra ett, lå i Søre Ål eller Nordre Ål, det vil si nær bygrensen. Å bo utenfor bygrensen var egentlig et brudd på reglene, da forvisningen forutsatte at prestene skulle bosette seg på Lillehammer.
Lengst vei hadde Martin Tveter, som bodde sammen med sin familie i ei hytte i Mesnalia, like nedenfor Sjusjøen. Hytta «Vesleheimen» var ganske ny og hadde god villastandard. Den var stilt til rådighet for prestekolonien av direktør Ludvig Ramm, som hadde kjøpt den i 1941.[64]
Martin og Ester Tveter hadde fem mindreårige barn. Hushjelpen deres var også med. De fikk derfor tildelt den store hytta som bolig under forvisningen. Ester Brøndal Tveter beskriver tiden i den komfortable hytta i Mesnalia som «noen gode og herlige måneder».[65]
Søskenparet Løkens lokalkunnskap var viktig når det gjaldt å finne husrom til de forviste prestene. Så snart en forvist var kommet til byen, var Løken på plass og registrerte de nødvendige data og hjalp til med å skaffe bolig. «Straks en bror blir internert, får ham Løken registrert», skrev Sigvard Strømme i en sang under Lillehammeroppholdet.[66]
Men oppgaven var ikke lett. Boligsituasjonen var ekstra vanskelig, fordi det var et stort antall tyskere i byen. De hadde rekvirert mange hus, og på byens hoteller og pensjonater bodde det mange tyske offiserer.[67]
Om ikke noen ble direkte presset til å ta inn forviste prester, følte nok enkelte det vanskelig å si nei. Man var inne krigens hardeste år, da det var mangel på det meste. Selv om de færreste spiste måltider hos vertskapet, kunne det utvilsomt oppleves slitsomt, først og fremst for vertinnene, plutselig å få fremmede mennesker i huset.
Det hører også med til historien at enkelte blant de eldste prestene ikke hadde tilstrekkelig forståelse for den belastningen de representerte. Buggeland skriver at han i hvert fall kjente til ett presteektepar som gjorde seg umulige der de bodde. De måtte flytte til et pensjonat. Buggeland siterer også fru Liv Svarstad, som ofte hadde prester på besøk. Hun forteller at de unge prestene som regel var «gilde og beskjedne». Men de eldre kunne stundom være litt kravstore. Fru Svarstad legger til med et smil at når slike kom på besøk, ville de helst ha sukkerbiter til kaffen. Det var luksus i det vanskelige krigsåret 1944.[68]
Når det gjelder de øvrige, dominerte kjøpmenn, banksjefer, ingeniører, leger og liknende. Denne gruppen utgjorde ca. en tredel av alle vertene. De resterende var gårdbrukere og funksjonærer. Det var med andre ord, naturlig nok, stort sett folk på den øvre del av den sosiale rangstigen og med store boliger, som stilte husrom til rådighet.
Bare et mindretall kan identifiseres som kirkelig aktive. Av de 15 medlemmene og varamedlemmene i det sittende Lillehammer menighetsråd, finner vi tre blant vertene. Bare tre-fire hørte til «misjonsfolket». Selv om det var enkelte kjøpmenn blant misjonsfolket på Lillehammer i 1940-årene, var det forholdsvis få fra det typiske borgerskapet som gikk på møtene på Misjonshuset.
Chr Kobro bodde den første tiden hos Anna Jøssong og hennes mor, Anne Engh, i Th. Lundes veg 13.
Da antallet forviste i oktober var kommet opp i 40, begynte det å røyne på med å skaffe husrom. Prestene fryktet at de ville bli innlosjert i brakker.[69] Arbeidsutvalget oppnevnte et utvalg av kirkelig engasjerte Lillehammerfolk, som ble anmodet om å hjelpe til med å skaffe boliger. Bestyrer Zakarias Brekke ledet komiteen.[70] Boligproblemet ble løst.
Enkelte betalte husleie, andre ikke. Vi har dessverre ingen oversikt over hvem som betalte, og hvor mye. Men husleien var ifølge Prøis «svært rimelig».[71]
Prester som har skrevet om oppholdet, er enige om at de ble møtt «med megen vennlighet og hjelpsomhet», og at de skyldte byens befolkning en varm takk for all hjelpen de fikk. «Folk var rørende snille», skriver en annen. Byen tok imot prestene «med storslagen gjestfrihet», skriver en tredje. «På alle kanter ble det vist en makeløs hjelpsomhet».[72]
Alv Askeland minnes som 90-åring tiden på Lillehammer: «Sjølv kom eg visst til å bu i den gjævaste og gildaste heimen i byen. Ja, slik kjendest det. Eg fekk husrom hjå til eldre, vidunderlege menneske. Det var doktor Fougner og kona hans. Eg ser endå fyre meg den inntakande, hjartevarme smilen til fru Fougner».[73]
Meldeplikt hos politiet
Etter en tid ble prestene pålagt daglig meldeplikt på politikammeret, med unntak av søndagene. Praksisen med «mer eller mindre å være til stede i byen ble da brutt», skriver Prøis, som forteller at han de første fem-seks ukene av forvisningen, bare tilbragte én natt på Lillehammer.[74]
Arne Prøis kom fra nabobyen Gjøvik og syklet mye mellom de to mjøsbyene.[75] Han var cand. theol., og den eneste som ikke var ordinert prest. Prøis arbeidet som ungdomssekretær i Santalmisjonen. Han kom i politiets søkelys fordi det ble hevdet at han uttalte seg politisk, når han talte til de unge. Prøis ble arrestert 25. april 1944, samme dag som hans kone fødte en datter. Ikke rart at han ofte tok sykkelen fatt.[76]
Utenfor politistasjonen i Storgata. Fra venstre: ukjent, Aksel Amlie,
Olav Valen-Sendstad og Thorleif Andersen.
En av prestene gjorde det til en vane å melde seg ved 05.30-tiden om morgenen. Å bli purret så tidlig var forståelig nok ikke populært blant politibetjentene.[77] Andre meldte seg ofte først rett før midnatt. Ved å melde seg tidlig på morgenen den ene dagen og sendt på kvelden neste dag, var det mulig å være borte fra byen i to dager. Det ga muligheter til å reise langt ut i distriktet for å tale på møter, for eksempel oppover Gudbrandsdalen. Det hadde ikke minst Gudbrandsdal Indremisjonskrets mye glede av.[78]
Humørsprederen Christoffer Kobros avmeldingsmåte er ofte fortalt. Han stakk hodet inn av døra og brølte «Kobro!» så det gjallet i veggene, slik at selv måtte politiet le. Ole B. Meyer brukte konsekvent vendingen «fange nr. 23», som refererte til nummeret i registreringsboka. Oscar Michelsen hadde sin metode for å ergre eller more politiet. Han åpnet døra forsiktig, gikk høytidelig inn, tok av seg hatten og meddelte med gravalvorlig røst og et lurt sideblikk til folk utenfor skranken: «Oscar Michelsen, forvist prest».[79]
Egentlig hadde prestene forbud mot å forlate byområdet. Nærmere bestemt var det ikke tillatt å bevege seg mer enn 200 meter utenfor bygrensen, dvs. at de ikke måtte bevege seg utenfor «byggebeltet», som var boligområdene tett inntil bygrensen. Med kommunegrensene tett inntil bykjernen tok det bare 10-15 minutter å gå fra bygrensen i nord og sør til for eksempel politistasjonen, som lå midt i Storgata. Det sier seg selv at 200-metersregelen ikke var til å overholde, og det ble den heller ikke. Som vi har sett, bodde også en del av prestene langt utenfor bygrensen.[80]
NS-biskopen Sigurd Haga ergret seg både over at prestene bosatte seg utenfor bygrensen, og at de i det hele tatt beveget seg utenfor denne. Allerede i mai klaget han til departementet og mente at hele tiltaket med å samle prestene på ett sted hadde utviklet seg til en komedie. Når prestene var forvist til Lillehammer, så var det der, og ikke noe annet sted, de skulle oppholde seg, mente han. Men som så ofte ellers nådde han ikke fram. I det hele tatt var ikke politiet så opptatt av prestene.[81]
En gang måtte politiet likevel reagere. Klagene over prestenes virksomhet utenfor byen i helgene hadde blitt for mange, og prestene ble pålagt meldeplikt også på søndagene. Prestene ble enige om å yte motstand. De saboterte ordren. Det gikk én søndag, og det gikk to og tre uten at det ble reagert. Politiet insisterte ikke på at pålegget skulle overholdes.
Så fikk biskopene beskjed om at de også, i likhet med prestene, skulle melde seg personlig på politistasjonen. Praksis hadde vært at biskopene meldte seg per telefon. Det ville nå ikke lenger bli godtatt, var meldingen. Tre av biskopene la fram legeattest som tilsa at de måtte slippe personlig frammøte. Resultatet ble at bare Wollert Krohn-Hansen, som var den yngste av dem, måtte møte opp.[82]
En av politibetjentene på politikammeret hadde spesielt med prestene å gjøre. Han var ikke alltid like grei, er attesten fra en av de forviste. Betjenten hadde en tendens til å gjøre dem et pek om han kunne. De andre hadde en mer tilbakelent holdning.
Reisetillatelse innvilget av Sigurd Dahlen.
Det store lyspunktet var politifullmektig Sigurd Dahlen. Han ble husket med takknemlighet, som prestekoloniens gode venn. Det hendte at han krysset av i frammøteboka hvis en prest ikke kunne melde seg selv. Han holdt sin hånd over de forviste og dekket dem ved trusler om anslag fra nazistene, for eksempel når NS-presten i byen var ute etter dem. Da varslet Dahlen og forpurret NS-prestens hensikter. Det blir fortalt at det knapt var en eneste en av prestene som ikke hadde en prat og en røyk inne på kontoret til den vennlige politifullmektigen. Flere var også gjest i hans hjem i Sommerfeldts gate.[83]
Prestene kunne søke politiet om permisjon. Så lenge Dahlen hadde ansvaret, gikk det greit å få reisetillatelser. For eksempel var det ikke noe problem for Arne Prøis å få tillatelse for å reise til Oslo og foreta hjemmedåp av sin lille datter hos svigerforeldrene på Ullern, eller for Kobro å ta en tur hjem til Sauland.[84]
NS-biskop Haga mente prestene fikk innvilget reisetillatelser altfor lett. I en av sine rapporter til departementet, påpekte han for eksempel hvor ille det var at Sigvard Strømme hadde fått tillatelse til å reise til tannlegebehandling på Hamar.[85]
Politifullmektig Dahlen prøvde i det lengste å hindre at Statspolitiet overtok permisjonssøknadene, men måtte gi tapt. Da ble det vanskeligere å få tillatelse. Det stoppet ikke den uredde Arne Prøis. Han tok tjuvperm og reiste helt til Porsgrunn for å delta i søsterens bryllup, forteller hans kone i et dagboknotat.[86]
Kristen Løken inviterte til faste ukentlige plenumsmøter på tirsdag hjemme hos søsteren Marte Løken i Nordre gate 15. Dette tirsdagsmøtet, som populært ble kalt bandemøtet, ble en fast institusjon gjennom hele koloniens tid på Lillehammer.[87]
Bandemøtet var et møte for «indre anliggender og kameratslig samvær», i det som prestene på en frommere måte betegnet som «brødremenigheten». Her ble nyenkomne registrert og presentert. Biskopene rapporterte fra sine respektive bispedømmer. Spørsmål som gjaldt koloniens felles liv og opptreden ble tatt opp, diskutert og avgjort ved avstemning. En av prestene holdt gjerne et foredrag med etterfølgende samtale, og det var alltid en andakt. Når møtet bare hadde karakter av selskapelig samvær, ble gjester fra byen og omegn ofte invitert.
Temaene for foredrag og samtale var mange og varierte, for eksempel: «Prestens omsorg for sin egen sjel» (Ingvald B. Carlsen), «Kirken og dissenterne» (Kristen Løken), «Hvordan får vi menigheten til å leve med i liturgien? » (Wollert Krohn-Hansen), «Hvordan aktivisere menighetsrådene?» (Jens Bjønnes-Jacobsen), «Kirken og organisasjonene» (Henrik Hauge).
Av de mer kuriøse tema som ble diskutert helt uformelt, var hvorvidt det i en framtidig ny kirkeordning skulle åpnes en vei til bispestolen for lekfolk. Sverre Riisøen skriver i en avisartikkel i 1958 at man endog luftet tanken om kirken etter frigjøringen skulle kalle Ronald Fangen til biskop i Nidaros. Da ryktet nådde Fangen, ble han først meget alvorlig, og «så slo han opp sin berømte elglatter som gjallet mellom åsene i den blide Ringsakerbygd». Riisøen selv mente denne «aparte ide», som han kaller det, burde ha blitt realisert.[88]
Fellesskapet på prestekoloniens interne møter var nært, og samværene hadde ofte karakter av det «studentikose». I dette «koselige» spilte tobakken en viktig rolle. Det ble brent «megen røgelse» på de geistlige hyggekveldene, forteller en av prestene. Venner fra alle kanter sendte store pakker med tobakkesker til utdeling.[89] Dette var en tid da både sigarettrøyking og piperøyking var meget vanlig. Prøis skriver med stor patos om da Christie etter en permisjonstur til Oslo kunne vise fram et skrin med tobakk :
«For en begejstring. Pastor Gjesdahl som de siste ukene hadde forpestet våre samvær med sin stinkende «Bjørn» te-erstatning, var første mann som reiste seg da Christie ba dem som røkte om å melde seg «til tjeneste». De som ikke røkte, det var forresten ikke mange, skulle som plaster på såret få litt roquefort.»[90]
Etter at den pensjonerte indremisjonssekretæren E. Myrsveen hadde vært gjest på en av hyggekveldene, reagerte han på all røykingen med å smugle inn en traktat på en av prestenes fellesmiddager. Traktaten gikk fra mann til mann rundt middagsbordet. Prestene kunne her lese at hvis Gud hadde ment at menneskene skulle røyke, så hadde han utstyrt dem med skorstein i nakken.[91]
Et populært innslag på fellesmøtene var prestenes historier om naive NS-folk, og spesielle historier om NS-prester og NS-biskoper, som møtte stor motstand i befolkningen generelt og i kirken spesielt.
Men heller ikke det vakte begeistring hos alle. Martin Tveters kone, Ester Brøndal Tveter, forteller at hun fulgte sin mann én gang på et fellesmøte, og hun fant historiene som ble fortalt «til dels usmakelige og ondsinnede». Hun trivdes ikke i miljøet.[92] Siden de var bosatt i Mesnalia, 15 km fra Lillehammer, var nok Tveter den familien som var minst integrert i prestekolonien.
En prestekone som var på besøk hos sin forviste mann på Lillehammer, sa at forsamlingen hun hadde møtt, mest av alt minnet henne om selskapet som skildres innledningsvis i boka Steingrunnen av Bo Giertz.[93] Alle som har lest boka, skjønner at det ikke var ment som et kompliment. Karakteristikken skapte indignasjon hos enkelte i prestekolonien.[94]
Nyhetsoppdatering var et viktig innslag når prestene møttes. Den kirkelige etterretningstjenesten var meget effektiv, ja, så god at kirken etter krigen fikk komplimenter fra sine motstandere.[95]
Christoffer Kobro hadde ansvaret for å formidle nyhetene. Han hadde en fabelaktig hukommelse, og med alle dører og vinduer lukket «messet» han med humor og vidd de siste nyhetene, både fra den kirkelige arenaen her hjemme og fra krigsarenaen ute i den store verden. Med sitt lyse humør og sin store optimisme meddelte han nyhetene på en måte som nærmest ga inntrykk av at krigen var slutt om 14 dager. Kobro og biskop Maroni ble karakterisert som prestekoloniens «mest håpløse optimister». Ikke noe kunne stoppe deres usvikelige tro på krigens umiddelbare slutt.
Men alt var ikke bare kos. Diskusjonene kunne bli både høylytte og intense. Som kjent var det mange forskjellige skapninger i Noas ark. «Rett ofte kunne det gå livlig for seg når klingene i broderlighet ble krysset», forteller Prøis, og fortsetter:
«Konfliktstoff, personlig og saklig, var det nok av. De kom alle fra hvert sitt lille kongerike hvor de ikke minst i denne tiden var blitt byens eller bygdas kanskje mest sentrale skikkelse. De kom alle fra kampen med alle dens kaleidoskopisk skiftende nyanser. De hadde hatt nervepress i lang tid. Politiforhør, angiveri, angst for familie, utkomme og framtid og med menighetens åndelige ve og vel. Med alt det vanskelige som bare en krig og okkupasjon kan legges på presteskuldre. Og – så plutselig fra dette «midtoppeilivettilværelse» bli stuet sammen i en liten by og plutselig være degradert til et nummer i rekken. En av de mange. I sannhet en brå overgang. Det var mange «viljer» til stede».
Ordskiftet kunne bli heftig:
«Ikke så at det var engleidyll. Det kunne være motsetninger og kraftige meningsutvekslinger ved enkelte høve. Men aldri merket jeg noen etterpå brodd. Mindretallet bøyde seg alltid lojalt i bevisstheten om at her var alle for en, en for alle. Det kunne også i blant komme til en enkelt kraftig mannfolkutladning som et tordenvær en sommerdag. Men dette sporadiske hadde også det til felles med et tordenvær at det gikk like fort over som det kom, og så renset det luften. Intet mugnet. Noen «aversjon etter kjødet» og småligheter merket jeg iallfall ikke noe til. Ikke alle var like gode venner, men alle var kamerater».[96]
Et tirsdagsmøte i slutten av juni gjorde spesielt sterkt inntrykk. Temaet for samtalen var hva de skulle gjøre i tilfelle de allierte gjorde invasjon i Norge. Nyhetsformidleren Kobro var overbevist om at en invasjon var nært forstående. Skulle prestene da bli på Lillehammer? Skulle de gå i dekning? Hva med å få falske papirer? Skulle de la seg ta til fange av tyskerne og kanskje bli brukt som gisler?
Forslagene var mange. Ingen ønsket å være feige. Mange var opptatt av en felles aksjon, men det var vanskelig å enes om hvordan den skulle være.
Biskop Gabriel Skagestad gjorde det klart at han under alle omstendigheter kom til å bli på Lillehammer. Hans linje under hele kirkekampen hadde vært at han alltid skulle være å finne. Den linjen ville fortsette å følge, uansett hva som ville skje, om det så skulle ende med døden. Han felte ingen dom over de som måtte mene noe annet. Alle skulle stå fritt.
Alle ble grepet av biskopens sterke og modige ord. De vitnet om en troskap som var livsforpliktende , forteller Prøis.[97]
Gabriel Skagestad var den første biskopen som ble forvist til Lillehammer. Han kom til byen 21. juni 1944, og fikk bolig hos kårmann Amund Hov i Turisthotellvegen. Skagestad var den eneste av biskopene som ikke hadde med sin kone til Lillehammer og Helgøya.
Skagestad ble biskop i Stavanger i 1940. Han ble kjent for å slå hardt ned på alle forsøk på å samarbeide med Quislingregimet i presteskapet i sitt bispedømme. Det gjaldt blant andre soknepresten i Høyland og prost i Jæren prosti, Ole J. B. Kvasnes. Han var blant de prestene som sommeren 1941 undertegnet legionæroppropet, der unge nordmenn ble oppfordret til å delta i Tysklands kamp mot bolsjevismen på Østfronten. Skagestad ba etter det Kvasnes om å nedlegge sine verv som styremedlem i Det Norske Misjonsselskap (NMS) og i Rogaland presteforening. Kvasnes og Skagestad var studiekamerater, og denne hendelsen førte til et definitivt brudd mellom dem.[98]
I oktober 1942 ble Skagestad pålagt daglig meldeplikt hos politiet. Han fikk taleforbud og forbud mot å reise fra Stavanger uten Statspolitiets tillatelse. Kvasnes mente det ikke var nok. Han foreslo for Kirkedepartementet at Skagestad skulle forvises fra Rogaland. Det ble da ikke noe av, men i januar 1944 ble Skagestad forvist til Tonstad i Vest-Agder.[99] Han klarte å få distribuert et «farvel-opprop» til prestene i bispedømmet. Søndag 6. februar ble oppropet lest opp i de fleste kirkene.
Skagestad ble ganske snart forvist også fra Agder. Han oppholdt seg blant annet en tid i Drammen, før han i juni ble forvist til Lillehammer.[100]
James Maroni kom til Lillehammer snaut et par uker etter Skagestad. Maroni var den eldste av biskopene i prestekolonien. Han ble biskop i Agder i 1930. Som før nevnt fikk han i juli 1941 avskjed i henhold til ny lov om aldersgrense på 65 år, en avskjedigelse som ble omgjort av Rikskommissær Terboven.
Da Maroni fikk avskjed på nytt i mars 1942, forlangte Kirkedepartementet at han skulle sende inn bispekorset. Maroni sendte det, men under protest:
«Jeg har mottatt det ved Herrens alter på Den norske kirkes vegne av min ordinator. Det er kirkens, ikke statens kors. Det skal overleveres fra biskop til biskop som uttrykk for kirkens kallelse, og denne utgår etter Guds ord i siste instans fra menigheten. Når staten tar det, er det inngrep på hellig grunn».[101]
Maroni hadde vidtfavnende sosiale og humanitære interesser og en meget stor arbeidskraft. Om hans holdning i okkupasjonstiden heter det at han var et eksempel og en inspirasjon for alle i bispedømmet. Han nøt den største respekt også utenfor Agder.[102]
Som de andre biskopene ble han etter avskjeden ilagt taleforbud og meldeplikt for politiet. Det hindret ham ikke i å forkynne Guds ord. Maroni var en høyt skattet forkynner. Når det ble annonsert med «cand. teol. Maroni» som taler, var det sprengfulle hus. Så ble det forbudt å nevne navnet hans i møteannonsene. Da ble det avertert kun «Tale» eller «Møte», og alle skjønte at det var Maroni som skulle tale. En NS-mann kommenterte situasjonen slik: «Denne Maroni – forbudt å være biskop, forbudt å avertere, og enda er det sprengfullt hvor han kommer. Det blir ikke annet råd enn å sette ham fast».[103]
NS-biskop Kvasnes informerer Kirkedepartementet om at Maroni reise rundt i menighetene, og at han var en av de bitreste motstandere av NS. Anmeldelsen resulterte i skjerpede forholdsregler for Maroni.[104]
Som medlem av DMK var han en viktig person også sentralt i kirkekampen. I begynnelsen av februar 1944 ble han forvist til Årdal i Ryfylke. Der virket han som prest i vel fem måneder før han ble forvist til Lillehammer. Sammen med sin kone Wilhelmine ankom han byen 3. juli.[105] Ekteparet bodde på tre forskjellige steder på Lillehammer.
På tirsdagsmøtene fikk de nyankomne anledning til å fortelle sine forvisningshistorier. Historiene var mange. Her er utsnitt fra tre av dem:
Oscar Michelsen var sokneprest i Våler i Solør. Etter at han ble meddelt sikringsbeslutningen om at han var forvist til Lillehammer, fikk han Statspolitiets tilatelse til å holde en avskjedsgudstjeneste. Tyske myndigheter hadde instruert Statspolitiet om at det kunne tillates.
Fem hundre mennesker møtte opp. Statspolitiet var til stede og rapporterte at gudstjenesten hadde utartet til en «meningsløs sensasjonshandling». Michelsen gjorde det klart for menigheten at han ble tvunget til å ta opphold på Lillehammer. Han la ikke skjul på at det som nå skjedde, var ren forfølgelse fra en stat som opptrådte som kristendommens fiender.
NS-biskop Sigurd Haga protesterte i etterkant mot at en forvist prest skulle få tillatelse til å holde en avskjedsgudstjeneste. Etter hans mening var det helt innlysende at det måtte forbys. Haga signaliserte med det at han var sterkt uenig i tyskernes kirkepolitikk, som han mente førte til at Statspolitiet behandlet de illojale prestene altfor varsomt.[106]
Michelsen ble arrestert da han syklet hjem fra en begravelse. Sykkelen hans kom da bort. Det fortelles at han etter ankomsten til Lillehammer, gikk til Lillehammerpolitiet og anmeldte Elverumpolitiet for å ha tatt sykkelen hans.[107]
Reidar Thorolf Lund var sokneprest på Lesja. Han ble anmeldt av en person i bygda han ikke ønsket å oppgi navnet på. Begrunnelsen for anmeldelsen var at han i sin preken, 1. juledag 1943, hadde «fremmet folke- og statsfiendtlige bestrebelser» ved at han hadde uttalt seg nedsettende om det nye styret i landet.
Manuskriptet til prekenen er bevart. Her finnes ingen direkte referanse til det nye styret, men til de «åpenbart ugudelige, til alle dem som i sitt hjerte har sagt farvel til Gud og lever på villstyr i synd og last». Dette ble aktualisert med brennevinsdrikking i jula og at godt skogsarbeid ble belønnet med ekstra mye brennevin. Lund ble forkynt forvisning til Lillehammer 10. juli 1944 og fikk fem dager på å komme seg vekk fra Lesja.[108]
Det var planlagt konfirmasjon 14. juli, og han bestemte seg for å holde denne før han reiste. Dagen før leste han med konfirmanter fra Lesja og Lesjaskog, pluss en del unge som kom helt fra Dovre. NS-ordføreren møtte opp og viste Lund et brev han hadde satt opp, der det het at den nye NS-presten på Dovre gjerne overtok konfirmantene. Men Oslos NS-biskop, Lars Frøyland, som ferierte på Dovre, og som kjente Lund, hadde sagt at han tok ansvaret for at Lund fikk holde konasjonen.
Neste morgen, på konfirmasjonsdagen, dukket det opp en mann i frontkjemperuniform med ordre om straks å føre Lund til Lillehammer. Lund protesterte, men til ingen nytte. I bilen på vei til jernbanestasjonen, så han folk på vei til konfirmasjonsgudstjeneste. «Det er noe av det såreste jeg har opplevd», fortalte Lund. De unge ble konfirmert om høsten av andre illojale prester.[109]
Alv Askeland var prostiprest i Voss og Hardanger. Han arbeidet i Ullensvang, da han rett før pinse i 1944 fikk beskjed av Statspolitiet om å fjerne seg fra Ullensvang i løpet av ei uke. Bakgrunnen var at NS-kirken hadde prøvd seg med både en og to NS-prester i bygda, men begge mislyktes totalt. Den unge hjelpepresten i prostiet tok alt arbeidet fra dem. Det hjalp ikke at det nettopp var lyst til ekteskap for Askeland. Vekk skulle han.
Askeland prøvde å overse påbudet om å fjerne seg. Han reiste til Kinsarvik for å gi et par som hadde giftet seg, kirkelig velsignelse. Dagen etter, første pinsedag, skulle han ha gudstjeneste samme sted. Men om morgenen ble han arrestert og ført til Bergen for avhør.
Politiet var interessert i om han visste noe om militærøvelser blant motstandsfolk på Hardangervidda. Askeland visste ingenting, og neste dag ble han sendt til Oslo. Han ble fulgt av en mann fra Statspolitiet. I samtale på toget sa politimannen, som hadde vært offiser i Frelsesarmeen, at det var nok ingen som ville gravlegge han når han døde. Til det svarte Askeland: «Det kan eg.»[110]
Askeland ble avhørt på Victoria terrasse av selveste sjefen for Statspolitiet, politigeneral Karl Marthinsen. Også han ville vite hva Askeland visste om militærøvelser på Hardangervidda, men kom ingen vei. Askeland sendte gode tanker til bygdefolket i Ullensvang som ikke hadde informert ham om hva som foregikk.[111]
Politiet ville ikke gi ham sikringsbrevet med beordring om å ta opphold på Lillehammer. De var redde for at han ville bruke det til politisk propaganda. Da Askeland protesterte, ble han truet med å bli sendt til Tyskland i stedet. Politiet truet også med represalier overfor folk i Ullensvang. Da var valget lett. Det ble Lillehammer. Der stod det prester på stasjonen og tok imot ham.[112]
«Rød løper» på jernbanestasjonen
Ved utgangen av mai 1944 var det kommet 13 forviste prester til Lillehammer. I juni og juli kom det største innrykket. Da ankom til sammen 19 forviste. Dermed hadde kolonien vokst til i alt 32. I august-september kom ytterligere åtte, og de siste kom, som før nevnt, bare få dager før flyttingen til Helgøya i desember.[113]
Jernbanefolkene på Lillehammer ble vant til å se stort geistlig frammøte på stasjonen. De nye ble som regel møtt av noen «veteraner», slik at de straks skulle finne seg til rette i de forvistes by. Stasjonsmester Ole Dahl sørget om nødvendig for at dagtoget fra Oslo og Trondheim stod litt ekstra lenge når nyankomne prester skulle tas imot.[114]
Ved bispeankomstene var prestene på pletten i samlet tropp. De ønsket å gjøre stas på sine hyrder og få dem til å føle seg hjemme i sin «utlendighet». Det ble tre slike mottagelser. Hvorvidt den konstituerte biskopen i Nidaros, Sigurd Fjær, ble viet spesiell oppmerksomhet da han ankom Lillehammer 1. august, eskortert av Statspolitiet, vites ikke.[115]
Men biskop Hille gikk glipp av «den røde løperen» på stasjonen. Han reiste fra Solum til Lillehammer med bil. Dagen etter ble han ønsket velkommen da han stilte på det faste tirsdagsmøtet hos Løken.[116]
Bare ei uke for domprost Kornelius
En av de siste som kom i juni, var domprosten i Stavanger, Kornelius Olsen Kornelius. Før Kornelius kom til Lillehammer, var han forvist til Høvåg ved Lillesand, etter at han for en fullsatt domkirke i Stavanger hadde lest opp et farvelskriv fra biskop Gabriel Skagestad i forbindelse med at biskopen ble forvist fra Stavanger.[117]
Domprost Kornelius' opphold på Lillehammer varte bare vel ei ukes tid. Tredje juli ble han arrestert og satt inn på Berg interneringsleir utenfor Tønsberg, en leir som ble kalt «Quislings hønsegård for jøssinger».[118]
Kornelius hadde fått en sikringsbeslutning som innebar fire års forvaring. Bakgrunnen var at NS-myndighetene hadde aksjonert mot Det Norske Misjonsselskap (NMS), der Kornelius var hovedstyreformann. Ved en husundersøkelse i lokalene til NMS' hovedkontor i Stavanger og hos hovedstyrets medlemmer hadde politiet angivelig funnet påstått kompromitterende materiale. Hovedstyret og generalsekretæren ble avsatt, og selskapets bankkonti ble sperret. Hovedstyremedlemmene og ansatte fikk daglig meldeplikt. Misjonsselskapets generalsekretær Einar Amdahl fikk samme dom som Kornelius, og ble innsatt på Berg omtrent samtidig.[119]
NS-biskop Ole J. B. Kvasnes, som hadde en finger med i spillet da politiet gikk til aksjon, ble utpekt som ny hovedstyreformann i NMS. En pensjonert misjonær med NS-sympatier ble ansatt som generalsekretær.[120]
Kretsstyret i Oslo ga i sitt meldingsblad en orientering om hva som hadde skjedd. Det førte til at kretsformannen, Johannes Smemo, og kretssekretæren, Johan Lid, fikk fengselsstraffer. De sonet på Berg, og ble deretter forvist, Smemo til Røros og Lid til Helgøya. To medlemmer i kretsstyret i Trøndelag, prost Olav Frid og sokneprest Lars Tangvik, ble forvist til Lillehammer, fordi de hadde protestert mot behandlingen av NMS.[121] Frid og Tangvik kom til Lillehammer i begynnelsen av desember 1944.[122]
Selv om oppholdet ble kortvarig, markerte Kornelius seg med sitt vinnende og vennesæle både i prestekolonien og i byen. Som formann i NMS var han kjent og elsket av misjonsfolket . Han rakk både å tale på Misjonshuset og spise middag hos mange av misjonsvennene i løpet av dagene han var på Lillehammer.
Prøis forteller at han på domprostens femte dag i byen var på vei til middag i et privat hjem sammen med ham. Kornelius betrodde Prøis at han som middagsgjest hadde spist kalvestek fire dager på rad. Nå håpet han faktisk på en annen meny. Men nei. Gjestfriheten var stor, og selv i krisetider klarte mange å varte opp med det aller beste.[123]
En mann på sanatoriet
En prest som tilbrakte atskillig mer tid på Lillehammer enn domprost Kornelius, var Karl Johan Øye.
Øye var sokneprest i Ål i Hallingdal. Han var en av bygdas skarpeste motstandere av NS-regimet. Øye gikk langt i konfrontasjonen med NS. Han ble karakterisert som den «verste bolsjevik». Av den lokale NS-lagføreren ble han kalt en «kronjøssing». Lagføreren hadde overhørt en av Øyes prekener, og klaget over at han blandet den opp med «politikk og agitasjon».[124]
Våren 1944 ble Øye avskjediget og forvist til Lillehammer. Han led av tuberkulose, og før forvisningen hadde Hjemmestyrkene sørget for at han ble sykmeldt. I slutten av mai reise Øye til Lillehammer for å bli innlagt på et sanatorium. Der oppholdt seg helt fram til frigjøringen, men han var aldri en del av prestekolonien.
Mange mennesker var på stasjonen for å si farvel da Øye reise fra Ål, og enda flere møtte opp og tok imot ham som en helt da han etter frigjøringen kom hjem igjen.[125]
Mange av de som kom til Lillehammer tidlig, har omtalt den første tiden som den beste. Mens de ennå var ganske få, dannet de et intimt lite samfunn, der de hadde et nært og inderlig fellesskap.[126]
Naturlig nok endret det seg etter hvert som kolonien vokste i størrelse. Dessuten meldte behovet seg for å organisere koloniens virksomhet bedre. Det ble en viktig oppgave å få engasjert alle i konstruktivt arbeid, til glede og nytte både for dem selv og for kirken.[127]
Da biskop Henrik Hille kom til Lillehammer 10. juli, tok han grep. Han sørget for at det ble valgt et arbeidsutvalg, som fikk ansvaret for å organisere og lede kolonien og dens virksomhet.
Arbeidsutvalget (AU) ble valgt på et plenumsmøte i kolonien, der 23 av prestene var til stede. Utvalget fikk fem medlemmer: Henrik Hille, Kristen Løken, Christoffer Kobro, Olav Valen-Sendstad og Henrik Hauge. På AUs første møte ble Hille valgt til leder, og Kristen Løken ble sekretær.[128]
AUs sirlig førte protokoll vitner om et utvalg som arbeidet systematisk og grundig. Det første utvalget tok fatt i, var å lage et forslag til fast ukerutine for fellesmøtene i kolonien. Opprinnelig tok AU sikte på at de skulle ha fellesmøter på formiddagen eller om kvelden hver dag fra mandag til fredag.[129] Selv om det var viktig at prestene ble beskjeftiget, var Hille redd for at det ville bli for mye, hvis det skulle bli tid til utvalgsmøter, ekstramøter for spesielle saker, i tillegg til en omfattende virksomhet med offentlige møter, bibelkretser og annet menighetsarbeid.
Protokollen fra Arbeidsutvalgets første møte, 27. juli 1944.
At Hille vurderte rett her, går fram av et notat i protokollen 20. november, der det står at det var blitt en viss møteretthet i prestekolonien.[130] AU sluttet seg til Hilles forslag om å droppe samlinger på mandagene, og på et plenumsmøte vedtok prestene følgende forslag fra AU:
Tirsdag kl 19.30: Møte for drøfting av indre anliggender og kameratslig samvær.
Onsdag kl 20.00: Offentlig oppbyggelig møte på Søndagshjemmet.
Torsdag kl 11.00: Foredrag, alternerende mellom 1) vitenskapelig foredrag og 2) praktisk kirkelig foredrag.
Fredag kl 11.00: Oppbyggelig møte, alternerende mellom 1) bibeltime eller oppbyggelig foredrag og 2) nattverdmøte.[131]
Protokollen viser at Arbeidsutvalget hadde 20 møter i den tiden prestekolonien var på Lillehammer.[132]
Både i kraft av sin posisjon som biskop i Hamar bispedømme, og som medlem av Den midlertidige kirkeledelse, og ikke minst sine lederegenskaper, var det naturlig at Henrik Hille ble leder i prestekolonien. Sønnen Georg Hille har skrevet om faren at han hadde «styrelsens nådegave». Når han tok avgjørelser, var det alltid «med retning og mål».[133]
Hilles nære medarbeider Per Juvkam beskriver Hille som en av de aller betydeligste kirkeledere under okkupasjonen. «Hans arbeidsmåte gjorde at han ikke så ofte var i rampelyset. Men på nærmere hold var hans innflytelse overalt merkbar. Hans sikre judisium kunne ikke unnværes. Hans ro virket velgjørende i en turbulent tid», skriver Juvkam.[134]
Som leder av prestekolonien på Lillehammer var det Hilles indre overbevisning at han, av hensyn til den nasjonale og kirkelige kampen, måtte gjøre alt han kunne for å skape enhet og samhold i flokken.
Henrik Hille ble biskop i Hamar bispedømme i 1934. Han ble suspendert av NS-regjeringen 25. februar 1942, og meddelt avskjed 5. mars «uten rett til embetstittel og verdighet», på grunn av «folkefiendtlig og statsfiendtlig virksomhet». En tid senere fikk han forbud mot å tale i alle landets kirker og i offentlige forsamlinger. «Forbudet ble aldri opphevet, men heller aldri overholdt», var Hilles korte kommentar etter frigjøringen. Hille fikk i likhet med Maroni innratt sin formue.[135]
Hille forteller i sin dagbok at tre dager før han fikk melding om avskjeden, overtok den nyinnsatte NS-biskopen, prost Georg Falck-Hansen, bispekontoret og flyttet det til Grue, der han var sokneprest. Da Sigurd Haga overtok som NS-biskop i Hamar i september 1943, etter et mellomspill med Dagfinn Zwilgmeyer som NS-biskop, ble bispekontoret flyttet til Elverum. Der hentet Hille personlig kontorarkivet m. m. tilbake 13. mai 1945.[136]
Henrik og Ragna Hille sammen med datteren Elisabeth utenfor Banken høsten 1944.
Etter at Hille ble kastet ut av bispeboligen våren 1942, flyttet han inn i en villa han fikk leie av en lærer på Storhamar.[137] I slutten av november 1942 mottok Hille sikringsbeslutning om at han var forvist fra bispedømmet «for fortsatt å virke i de oppløste organisasjoners ånd», som var uttrykksmåten i henhold til Reichskommissar Terbovens forordning, som nedla forbud mot alle andre partiorganisasjoner enn Nasjonal Samling. Henrik Hille og hans kone, Ragna, fikk forbud mot å oppholde seg i Hedmark, Oppland, Oslo og Akershus fylker. De fikk pålegg om å flytte innen 5. desember 1942, og skulle hver 14. dag gi melding om sine adresser til Statspolitiet i Oslo.[138]
Ekteparet Hille og datteren Elisabeth bodde en tid på Nini Stangs eiendom Tangen gård ved Drammensfjorden. Hille tålte ikke det fuktige klimaet ved sjøen og fikk bronkitt. Familien flyttet derfor i slutten av mars 1943 til Solum gård i Skoger, der de bodde inntil Hille i begynnelsen av juli 1944 fikk forkynt ny forvisning med ordre om å flytte til Lillehammer. Familien Hille bodde under hele Lillehammeroppholdet hos banksjef Simen Fougner i Bjørnstjerne Bjørnsonsgate 18.[139]
Under visningstiden ledet Hille arbeidet i bispedømmet gjennom nær kontakt med medlemmene av DMB, spesielle ledere, Alf Hauge, og Per Juvkam. De informerte ham gjennom besøk i bispedømmet skriftlige rapporter og hyppige på Tangen, Solum og på Lillehammer. Juvkam forteller på besøkte Hille ni ganger på Solum. I midten av oktober 1944 ble for øvrig Alf Hauge også forvist til Lillehammer.[140]
Når det gjelder de øvrige medlemmene av AU, er Kristen Løken presentert tidligere. Vi har også møtt Christoffer Kobro flere ganger ovenfor.
Christoffer Kobro var sokneprest i Hjartdal. Han fikk sikringsbeslutning med forvisning 31. mars 1944, og kom til Lillehammer 26. april.[141] Kobro var en av de fire prestene som assisterte biskop Krohn-Hansen ved en hemmelig presteordinasjon på Helgøya i juli 1944. (Se senere.) Ved siden av å ha ansvaret for nyhetstjenesten, var han også prestekoloniens kontaktledd til den hemmelige økonomiske kirkeledelsen.
Christoffer Kobros familie var i første omgang ikke med til Lillehammer. Doris Kobro var en av mange prestekoner som fortsatte kampen på hjemstedet etter at ektemannen var forvist. Datteren Dagmar forteller at moren og barna sommeren 1944 ferierte i Tuddal, der Doris Kobro også var aktiv. Datteren siterer fra et brev NS-presten i bygda skrev til fylkesføreren i NS: «Nå har fru Kobro feriert der oppe et par uker, og jeg tror neppe det er tilfeldig at jeg ved siste gudstjeneste der bare hadde et par tilhørere fra bygda».[142]
NS-prestens klagemål til myndighetene over Doris Kobros virksomhet endte i september 1944 med en sikringsbeslutning som påla henne å flytte fra Telemark innen fem dager.[143] Hun flyttet da til ektemannen på Lillehammer sammen med deres tre barn. Ei ung jente, Tone Brukås, var også med som familiens hushjelp. Familien bodde en kort tid i ei brakke på Solhøgda før de flyttet til Skullerud på Gaustum gård i Fåberg.
Olav Valen-Sendstad kom også tidlig til Lillehammer, og ble et meget aktivt og markant medlem av prestekolonien. Ved siden av mange viktige oppgaver innenfor kolonien, var han en av de prestene som ble mest brukt som forkynner på offentlige møter under oppholdet på Lillehammer. Han var en fremragende teolog, konservativ i sin orientering, og hadde gitt viktige bidrag til utformingen av dokumentet «Kirkens Grunn», som begrunnet prestenes embetsnedleggelse i 1942. (Se kap. 2.)
Valen-Sendstad var prest i St. Johannes menighet i Stavanger. Som den første av bispedømmets prester ble han i slutten av august 1942 avskjediget og forvist. Han oppholdt seg en tid i Oslo, med meldeplikt til politiet, reiste tilbake til Stavanger i mars 1943, og ble forvist på nytt. Tilbake i Oslo virket han som forkynner for Det norske Misjonsselskap (NMS) fram til april 1944. I forbindelse med NS-myndighetens konflikt med NMS tok NS-biskopen i Stavanger initiativ til å stoppe Valen-Sendstad, og han ble arrestert og forvist til Lillehammer .[144]
Kort tid etter kom også Valen-Sendstads familie. De bodde først på pensjonat, der de trivdes dårlig sammen med mange tyske offiserer. Deretter bodde de en tid hos Aagot Dahlen i Kirkegata 21B. Så stilte maleren Alf Lundeby og fru Ruth husrom til rådighet en tid i det store og vakre huset Casa Rosa i Nordseterveien 24, før familien flyttet inn i ei gammel kårstue på Trangrud gård på Søre Ål. Pikant nok var det hjemgården til den tidligere nevnte kretsføreren i Oppland NS, Johannes Myhren. Trangrud ble drevet av en av Johannes Myhrens fem brødre. Moren bodde også på gården. Alle brødrene stod på motsatt side av Johannes under krigen.
Alv Askeland forteller i en artikkel med minner fra krigsårene at Valen-Sendstad i en samtale på Lillehammer hadde uttalt med styrke at det var han som hadde skrevet Kirkens Grunn. Ifølge Askeland hevdet Valen-Sendstad at Berggrav bare hadde «skutt inn et lite ord her og der». Askeland oppfattet dette som «stornytt».[146]
I sin doktoravhandling om Kirkens Grunn har Torleiv Austad en grundig analyse av spørsmålet om hvem som skrev Kirkens Grunn. Han konkluderer med at Kirkens Grunn var et verk av Kristent Samråd med Berggrav som hovedforfatter, og med Valen-Sendstad og juristen Kristian Hansson som medforfattere.[147]
AU-medlemmet Henrik Hauge var hjelpeprest ved Nidaros domkirke, da han i slutten av juni 1944 ble avsatt og fikk sikringsbeslutning med forvisning til Lillehammer. Begrunnelsen var at han hadde støttet domprost Sigurd Fjær, som fungerte som biskop i Nidaros, «i hans ulovlige forhold» og «selv vedvarende opptrådt illojalt» overfor Einar Lothe, som var konstituert både som NS-biskop og domprost i Nidaros.[148]
Hauge er beskrevet som en person som framstod litt genert og brydd og kanskje vanskelig å få tak på, men ikke desto mindre en mann med en utpreget evne til å strukturere, skape orden og iverksette ideer.[149] Han ble derfor et meget nyttig medlem av AU, og en av de prestene biskop Hille hadde et særlig nært forhold til. Hauge fungerte i praksis som Hilles personlige sekretær under oppholdet på Lillehammer og Helgøya.[150]
Biskopens almanakk forteller
Henrik Hille brukte i alle år Almanakkforlagets «Almanakk» (dagbok), og de er bevart. Her førte han inn alt han foretok seg, alle typer møter, gudstjenester, hvem han møtte, hvem som besøkte ham, reiser, selskapelige samvær og så videre. I tillegg noterte han hver dag en kort beskrivelse av været! Det er kun slike fakta som er skrevet inn, ingen meninger, vurderinger eller bedømmelser. Aldri et utropstegn. I all sin faktaorienterte nøkternhet gir Hilles dagbøker et interessant innblikk i aktiviteten til prestekoloniens leder.
Dagboka viser at banksjef Fougners bolig i Bjørnstjerne Bjørnsonsgate, der Hille bodde, ble en midlertidig bispegård. Det strømmet på med folk fra nær og fjern som ville snakke med biskopen. Det gjaldt både geistlige og leke medarbeidere i bispedømmet, prester i kolonien, folk fra den midlertidige kirkeledelsen både sentralt og i bispedømmet, og flere gode venner. En av dem var Simon Østmoe, juristen og politiembetsmannen, som i 1945 ledet etterforskningen og straffesaken mot Vidkun Quisling. Østmoe ble senere politimester på Lillehammer. Våren 1944 bodde 20-åringen Georg Hille i dekning hos Østmoe i Oslo, og i august hjalp Østmoe ham med å flykte til Sverige. Noen dager før flukten var Georg på Lillehammer og besøkte foreldrene.[151]
Henrik Hilles almanakk viser at han la vekt på å få kontakt med de lokale menighetsrådene og med-lemmer av rådene. Allerede 15. juni stilte han på møte i Mesna menighetsråd på Randgård. Uka etter møtte han Lillehammer menighetsråd. Da hadde han allerede få dager før vært på besøk hos formannen, stasjonsmester Ole Dahl.
Almanakken vitner om en meget aktiv biskop, også sosialt. Bare et par dager etter ankomsten var familien i middag hos naboen Agnes Mathiesen i Bj. Bjørnsonsgate 14. Det ble flere besøk hos denne gjestfrie damen.
Agnes «Akka» Mathiesen var en ugift datter av den velstående H. C. Mathiesen på Linderud gård. Han eide også Eidsvold verk. Etter ham arvet hun en stor formue. I 1917 bygde hun et stort hus på Lillehammer. Hun flyttet etter å ha tatt ansvar for flere små barn i slekten, som enten var blitt foreldreløse eller hadde foreldrene i utlandet. I mellomkrigsårene ble hennes hjem et samlingssted for kunstnerkolonien på Lillehammer.
I slutten av 1930-årene ble hun grepet av Oxfordbevegelsen. Da de forviste prestene kom til byen i 1944, ble prester det dominerende innslaget blant hennes gjester. Endog ett av koloniens tirsdagsmøter, der også ektefellene var innbudt, ble holdt hjemme hos henne.[152]
Hilles tidlige besøk hos Ole Dahl og Agnes Mathiesen var nok ikke tilfeldig. Som vi har sett, hadde Hille bare kort tid før han kom til Lillehammer hatt en «brevfeide» med Dahl i forbindelse med Sverre Riisøen. Agnes Mathiesen hadde også skrevet til biskopen for å forsvare Riisøen, som var blitt en nær venn av henne.
Dagboka forteller at Hille også på Lillehammer ble plaget av bronkitt, sykdommen som førte til hans altfor tidligere død i mai 1946. I slutten av oktober ble han sengeliggende med feber. I én måned vekslet han mellom å holde senga og å være oppe. I denne tiden deltok han naturlig nok ikke på prestekoloniens møter, bortsett fra at han møtte i AU 6. november. På det neste AU-møtet 20. november meldte han forfall.
I hele sykdomsperioden tok han nesten daglig imot besøkende, enten han lå i senga eller var oppe. I løpet av de fire ukene han var syk og ikke var utenfor huset, tok han imot omkring 40 besøkende. Kristen Løken var naturlig nok der flere ganger og orienterte om virksomheten i prestekolonien. Det samme gjaldt hans nære medarbeider i DMB, Alf Hauge. Mange av prestene i kolonien var på besøk, og framfor alt biskopene, hver for seg eller samlet.
Ved krigsutbruddet hadde Den norske kirke i alt sju biskoper. Fire ble forvist til Lillehammer. I tillegg til Skagestad, Maroni og Hille kom også biskopen i Hålogaland, Wollert Krohn-Hansen.
Oslobiskop Eivind Berggrav var internert i Asker. Biskop Andreas Fleischer i Bjørgvin ble kastet ut av embetsboligen og fikk taleforbud og reiseforbud fra Bergen høsten 1942. I november samme år skulle han ha vært forvist til Melhus i Trøndelag, men forvisningen ble visstnok hindret av NS-fylkesmannen. Fleischer skriver i et brev til en av prestene på Lillehammer at han fant det urett at ikke også han ble sendt til Lillehammer. Schübeler mener det var en personlig sjikane av Fleischer at han ikke fikk samme behandling som de biskopene som ble sendt til Lillehammer. Fleischer forteller at han hadde skrevet til Kirkedepartementet om at han prekte, og at han i likhet med de andre biskopene hadde brutt alle forbud, men forgjeves. Han ble ikke forvist til Lillehammer.[153]
I Nidaros var situasjonen at Johan Støren hadde fått avskjed og hadde flyttet fra Trondheim . Som tidligere nevnt, var domprost Arne Fjellbu forvist til Andøya. Dermed ble Sigurd Fjær , som var residerende kapellan i domkirken, oppnevnt av DMK til å fungere både som domprost og biskop i Nidaros, oppgaver han ifølge en prestekollega i bispedømmet ivaretok på en «klok og myndig måte».[154]
Biskopene i prestekolonien. Fra venstre Wollert Krohn-Hansen, James Maroni, Henrik Hille, Gabriel Skagestad og fung. biskop Sigurd Fjær.
Sigurd Fjær ble avsatt 21. juni 1944 for å ha «opptrådt som fungerende biskop og utøvd en myndighet som statskirkens tilsynsmann som alene tilkommer den lovlig fungerende biskop i Nidaros». Ei ukes tid senere utferdiget Statspolitiet en sikringsbeslutning med forvisning til Lillehammer. Fjær var bortreist og fikk ikke sikringsbeslutningen forkynt før en snau måned senere. Han ble hentet av Statspolitiet og satt i arrest, før han 1. august ble ført av politiet til Lillehammer.[155]
Som fungerende biskop i Nidaros deltok Fjær på bispemøtene på Lillehammer og Helgøya sammen med de fire biskopene i prestekolonien. Dermed var fem av de fungerende biskopene samlet i prestekolonien.
Å samle et flertall av biskopene på ett sted var en tabbe av NS-regjeringen. Før biskopene kom til Lillehammer, var de forvist og spredt for alle vinder. De hadde fått både reiseforbud og daglig meldeplikt til politiet å hindre at de kom sammen. Ved å samle dem på Lillehammer, la myndighetene til rette for det biskop Krohn-Hansen har kalt et «permanent bispemøte», der biskopene fikk rikelig anledning til å arbeide med hvordan etterkrigstidens mange spørsmål skulle løses. Her kunne de også kontinuerlig drøfte den aktuelle situasjonen i kirken, og samordne «fjernstyringen» av sine bispedømmer.[156]
Biskopene tok ikke sjansen på å skrive protokoll fra samlingene under forvisningstiden på Lillehammer og Helgøya. Vi vet derfor lite om deres interne drøftinger.[157]
Bispemøtene på Lillehammer ble holdt hos Hille i «bispegården» i Bj. Bjørnsonsgate. En opptelling basert på Henrik Hilles dagbok, viser at biskopene hadde 24 bispemøter mens de var på Lillehammer. I alt hadde biskopene 43 møter i prestekoloniens tid på Lillehammer og Helgøya, det vil si i gjennomsnitt ett møte i uka.
Biskopene savnet sin preses, Eivind Berggrav. Men de hadde god kontakt med DMK. Lederen, Johs. Ø. Dietrichson, var på besøk i prestekolonien. Etter frigjøringen var følgelig hovedlinjene og de fleste detaljer for overgangen til normale kirkelige forhold på plass.
Søndag 2. juli 1944 dro fire av de forviste prestene på Lillehammer ut på et hemmelig oppdrag. De fire prestene, Kristen Løken, Christoffer Kobro, Søren Storaker og Reidar Hågan, skulle til Helgøya på Nes, seks mil sør for Lillehammer. Oppdraget bestod i å assistere biskop Wollert Krohn-Hansen ved en hemmelig ordinasjon av 18 teologiske kandidater i Helgøya kapell.[158]
Kort tid før ordinasjonen hadde Arne Fjelberg, som var medlem av DMK, og pådriver og tilrettelegger for ordinasjonen, vært på Lillehammer for å samtale med de fire assisterende prestene om liturgien og praktiske spørsmål rundt ordinasjonen.[159]
Sannsynligvis var det først der og da at de fire ble orientert om hva som skulle skje. Den 22. juni hadde Johs. Ø. Dietrichson vært hos biskop Henrik Hille på Solum i Skoger, etter alt å dømme for å snakke med biskopen om den forestående ordinasjonen, som skulle finne sted innenfor hans bispedømme.[160]
Så hemmelig var oppdraget at ingen av de andre i prestekolonien visste hva de fire skulle være med på denne søndagen. Det førte i ettertid til en viss kritikk i prestekolonien.[161]
Palmer Skaar var den eneste ordinanden fra Nidaros bispedømme. Hans historie illustrerer hvor hemmelig det hele foregikk. Skaar fikk beskjed om å ta toget fra Trondheim til Lillehammer og ikke fortelle til noen hva han skulle. På Lillehammer jernbanestasjon ble han møtt av ukjent person med avtalte kjennetegn: svart, bredbremmet hatt, paraply og kalosjer. Senere skulle Skaar oppdage at det var Kristen Løken, som førte ham til biskop Skagestads bolig. Skaar forteller at han fikk inntrykk av at Skagestad ikke visste noe om den nær forestående ordinasjonen. Skagestad hadde fått beskjed om å sørge for at Skaar reiste videre til Hamar og ta inn på et bestemt hotell. Der ble han hentet av en ukjent person, som ba han reise over til Helgøya og ta kontakt med biskop Krohn-Hansen. [162a]
En av de fire som assisterte ved ordinasjonen, fortalte på Helgøya at før han reiste til Helgøya søndag morgen traff biskop Skagestad i en av byens gater. Da Skagestad spurte hva han skulle, fikk han bare til svar: «På et møte utenfor byen».[162b]
Bakgrunnen for ordinasjonen var en begynnende prestemangel, ikke minst på grunn av forvisningen av prester. Biskopene var med på å velge ut aktuelle ordinander fra eget bispedømme. DMK mente prestemangelen i Stavanger og Bjørgvin bispedømmer ikke var så stor at de prioriterte kandidater derfra. Dermed var det heller ikke nødvendig å informere biskop Skagestad og biskop Fleischer om ordinasjonen.[163]
Biskop Fleischer vurderte tydeligvis situasjonen annerledes. I september 1944 skriver han i et brev at det snart var uråd å holde prestetjenesten i gang i bispedømmet. Han hadde derfor søkt DMK om å få ordinere noen kandidater. Det ble nektet. Med avslaget fulgte en hilsen med henvisning til 1. Korinterbrev 7, 29: «For det sier jeg, brødre: Det er stadig kortere tid igjen.»[164]
Etter kirkeretten var det Kongen i statsråd som skulle gi ordinasjonstillatelse. Men i den aktuelle situasjonen baserte ordinasjonen seg på den generelle fullmakten som biskopene hadde fått av DMK i juli 1942, om at biskopene skulle fortsette å utføre visitaser og ordinasjoner. På denne måten markerte kirken at den fortsatte sin virksomhet, selv om biskopene og prestene hadde nedlagt sine statsembeter.[165]
Under de rådende forhold var ordinasjonen en risikabel handling, som kunne få alvorlige konsekvenser for de involverte. Biskop Krohn-Hansen ble valgt til å forestå ordinasjonen etter å ha drøftet spørsmålet med DMK i Oslo. Han fikk oppdraget fordi kirkeledelsen regnet med at han var den som med minst ulempen kunne ta følgene av eventuelle represalier fra statsmakten. Helgøya ble valgt fordi Krohn-Hansen på dette tidspunktet befant seg nettopp på Helgøya, etter å ha blitt forvist dit våren 1943. For ikke å risikere at menighetsprester i arbeid skulle bli fjernet på grunn av ordinasjonen, ble de assisterende prestene hentet blant de forviste på Lillehammer.[166]
På Helgøya hadde Krohn-Hansen fått disposisjonsrett og nøkkel til kapellet. Dermed kunne ordinasjonen gjennomføres uten at verken soknepresten, klokkeren, organisten eller andre visste noe om hva som skulle skje. Tanken var å unngå at de ikke skulle bli utsatt for represalier.
Kandidatene hadde fått beskjed om ikke å si noe til noen som helst. De kom fra forskjellige kanter av landet og tok seg fram til Helgøya i all hemmelighet. Einar Koren forteller at han og noen andre kandidater lørdag 1. juli reiste med toget fra Oslo til Eidsvoll. De hadde reisetillatelse bare dit. Derfra syklet de nordover i øsende regnvær. Noen overnattet i prestegården hos Alf Hauge på Ottestad. Her fikk de instruksjoner for neste dag. Andre fortsatte til Hamar og ble tatt hånd om der. Enkelte ordinander kom nordfra via Lillehammer. Tidlig søndag morgen tok alle seg over til Helgøya.[167]
Ordinasjonen skjedde i ly av et kretsstevne for Sjømannsmisjonen samme helg. Ordinandene blandet seg med deltakerne, og vakte følgelig ingen spesiell oppsikt. En skriftlig bispeeksamen ble gjennomført i ungdomshuset Bjørkvang. Der måtte kandidatene blant annet gi sin skriftlige tilslutning til Kirkens Grunn.[168] Etter at deltakerne på stevnet hadde reist om ettermiddagen, ble ordinasjonen foretatt i kapellet. Den foregikk bak låste dører og er blitt omtalt som en «katakombeordinasjon».[169]
Kristen Løken var gudstjenestens liturg. Han innledet slik:
«Kjære Brødre!
I den alvorlige tid vår kirke gjennomlever er mange prester fjernet fra sine menigheter og satt ut av stand til å røkte sitt kall. En rekke menigheter er nødlidende, fordi kirken ikke makter å sende dem prester. Det er derfor blitt nødvendig for kirken – også under kirkekampen – å oppta funksjonen som normalt hører med til kirkens liv: prestevigselen.
Biskop Wollert Krohn-Hansen vil i dag bruke den alminnelige fullmakt til å ordinere som Den midlertidige kirkeledelse ga kirkens rette biskoper i 1942.
En rekke kandidater i teologien skal nå innvies til det hellige presteembete. La oss ta imot dem i kjærlighet og bære dem fram for Gud i våre bønner».
[170]
Deretter foretok biskopen forbønnshandlingen med ordinandene knelende ved alterringen . I sin ordinasjonstale tok Krohn-Hansen utgangspunkt i ordet i Matteus 10,7 om Jesu utsendelse av de 12 disiplene: «Gå og forkynn: Himmelriket er kommet nær!» Han sa at rettssamfunnet var oppløst og rettferdigheten undertrykt, og at sataniske og sadistiske krefter rådde. Etter all beregning måtte de nye prestene vente forfølgelse.
I en verden hvor «helvetes krefter er sluppet løs!» kanskje hadde passet bedre som prekentema, måtte en holde fast ved at Gud er nær. Men budskapet om at Gud er nær nå, vil ikke bli mottatt, om ikke den som hører det forkynt, kan se, ane og føle at Kristus er nær og levende i den som bringer budskapet, sa biskopen. En av ordinanden har omtalt stunden som «minutter mettet med evighetsinnhold».[171]
Biskopens 17-årige sønn, Carl Wollert, spilte på orgelet. Det skal ha vært seks kvinner til stede i kirken, blant andre biskopens kone, Julie, og datteren Lise.[172]
Skjult på galleriet satt lederen av DMB i Hamar bispedømme, Alf Hauge. Han tok ikke sjansen på å bli sett og eventuelt arrestert.[173] På galleriet satt også Christoffer Kobros eldste sønn, åtteåringen Reidar Kobro. Bare få dager tidligere hadde han reist fra Sauland for å besøke sin far på Lillehammer. Hans mor fulgte ham til toget på Notodden. I Oslo ble han møtt av en tante som fikk ham trygt på toget til Lillehammer, der faren tok imot ham. Da søndagen for den hemmelige ordinasjonen kom, hadde ikke Kobro noe annet valg enn at han måtte ta sønnen med til Helgøya.[174]
Reidar Kobro husker at han ble fasinert av at en gutt på hans egen alder dro belgen til orgelet på galleriet. Det var Wilhelm Olssøn fra Hovelsrud. Wilhelm Olssøn forteller at han fulgte sin mor, som hadde tatt på seg oppgaven å dra belgen under gudstjenesten, og at han fikk lov til å prøve seg litt. Han måtte love å ikke si noe om hva han hadde vært med på. Det løftet holdt han.[175]
Prestene som assisterte biskop Krohn-Hansen (i midten) ved den hemmelige presteordinasjonen i Helgøya kapell. Fra venstre Reidar Hågan, Kristen Løken, Søren Storaker og Christoffer Kobro.
Etter gudstjenesten var det samling med alvor og fest i Krohn-Hansens bolig på Helgøya. De fire Lillehammerprestene måtte reise tilbake til Lillehammer. De andre holdt det gående til langt på natt. De sov litt i stoler og benker eller på gulvet, til det ble servering av ertesuppe og flatbrød kl 05.30. En time senere satte Vesleferga de nyordinerte over til Nes, og så tok de seg hjem på ulikt vis.
[176]
To av prestene som ble ordinert på Helgøya, Einar Koren og Christian Tidemann Strand, ble senere på året forvist til Lillehammer. En tredje, Alv Kapstad, ble forvist til Helgøya vinteren 1945 og ble en del av prestekolonien der. Ytterligere en av de hemmelig ordinerte ble forvist. De øvrige 14 fikk stort sett gjøre tjeneste i kirken den tiden som var igjen av okkupasjonen.[177]
De fire prestene, Løken, Kobro, Storaker og Hågan, som assisterte ved ordinasjonen, ble antagelig valgt ut fordi de var blant de første som kom til Lillehammer.
Søren Storaker ble sokneprest i Spydeberg i 1939, etter at han i flere år hadde vært prest i Nord-Norge. Han var også en tid ansatt av Indremisjonsselskapet som prest på Svalbard.
[178] I januar 1944 ble han innrapportert til Kirkedepartementet av NS-biskop Andreas Olay etter at formannen i NS-menighetsrådet hadde rapportert Storaker til NS-biskopen. Det ble krevd at Storaker ble avskjediget. Han ble beskyldt for å være løgnaktig, og for at han hadde kommet med splittende tale fra prekestolen og skapte uro i menigheten. Også NS-fylkesføreren var ute etter Storaker. Fylkesføreren foreslo for statsråd Schancke at Storaker ble fjernet.[179]
Storaker kom til Lillehammer 24. april 1944 og bodde under hele oppholdet hos Haugli i Øvre gate 49 (nå Anders Sandvigsgate).
Reidar Erling Hågan var DMK-prest i Hedrum da han ble forvist til Lillehammer, der han og hans kone, Hjørdis, bodde på Skjellerud gård i Nordre Ål.
Bakgrunnen for forvisningen var rapportering fra NS-presten om at Hågan ødela kirkesøkningen for ham ved å farte rundt og holde gudstjenester i kirker og bedehus uten å søke NS-menighetsrådet om lov. NS-presten rapporterte at han ikke hadde noen nattverdsgjester, mens Hågan hadde stor tilslutning ved nattverdbordet. NS-presten klaget også over at Hågan samlet menigheten og ga råd om hvordan de skulle holde seg unna NS-prestens virksomhet.[180]
Biskop Wollert Krohn-Hansen
Wollert Krohn-Hansen ble biskop i Hålogaland bispedømme i 1940, bare 14 dager før det tyske overfallet i Norge. I likhet med Skagestad var heller ikke Krohn-Hansen til stede i Oslo da biskopene nedla embetet. Han sendte sin erklæring i posten samme dag.
Krohn-Hansen ble fengslet for «statsfiendtlig virksomhet», for så å bli løslatt mot daglig meldeplikt. Familien ble kastet ut av bispeboligen. De ble også utsatt for husundersøkelse og husarrest. I tiden som fulgte, reiste Krohn-Hansen mye omkring i bispedømmet og møtte prestene. Han trosset taleforbudet, og han tok heller ikke meldeplikten så alvorlig, inntil den ble strammet inn.[181]
Også Julie Krohn-Hansen hadde flere konfrontasjoner med politiet, og i slutten av mai 1943 fikk ekteparet forkynt hver sin sikringsbeslutning. De ble forvist. Krohn-Hansen skriver i sin bok «Den brente jord»: «Vi ble begge anvist å ta bopel og opphold på Helgøya i Mjøsa.» De fikk ordre om å reise fra Tromsø innen åtte dager.[182]
I årsskriftet for Nes og Helgøya historielag 2014 blir det hevdet at Krohn-Hansen egentlig ble forvist til Helgøy i Troms, men at han bevisst «misforstod» ordren og dro til Helgøya på Nes i stedet.[183] Som vi ser av det Krohn-Hansen selv skriver, er det feil, og dessuten ulogisk. Det er vanskelig å forstå hvilken grunn biskopen skulle ha for å ønske seg helt sør til Hedmark, hvis han kunne ha fått en opphold innenfor sitt eget bispedømme. En biskop forlater ikke sitt bispedømme frivillig. For NS-myndighetene var poenget med forvisning akkurat å få den forviste vekk fra sitt embetsdistrikt, gjerne så langt vekk som mulig. Forvisningsstedet var presisert i sikringsbeslutningen ekteparet Krohn-Hansen fikk fra Statspolitiet, og Krohn-Hansen skriver da heller ikke i sin bok om noen «misforståelse» rundt spørsmålet om forvisningssted.
Muligens skyldes forestillingen om Helgøy i Troms som Krohn-Hansens egentlige forvisningssted at noen har tatt alvorlig en morsomhet Arne Prøis skriver om i sin artikkel om prestekolonien på Lillehammer, i Ludvig Schübelers bok om kirkekampen. Prøis forteller her at svenske aviser under krigen vitset om at det fantes to øyer i Norge som het Helgøya, den ene ei barsk øy i Karlsøy kommune i Troms, og den andre «full av smilende ynde», og at Krohn-Hansen «selvfølgelig nå som alltid [tok] alt i beste mening og reiste til paradisøya – Helgøya ved Mjøsa».[184]
Ekteparet Krohn-Hansen ankom Helgøya i begynnelsen av juni, for sikkerhets skyld eskortert helt til Hamar av en betjent fra sikkerhetspolitiet. Bolig på Helgøya var de pålagt å skaffe selv. Gjennom sorenskriver Conrad Holmboe på Hamar hadde Krohn-Hansen ordnet det slik at han fikk disponere Valborg Leonore Dybwads sommerhus Ekeberg ved Hovelsrud.[185]
Krohn-Hansen fikk overraskende gode arbeidsvilkår for å administrere Hålogaland bispedømme fra Helgøya. Posten gikk sin gang, telegrafen stod til rådighet og den skriftlige meldeplikten til statspolitisjefen i Oslo overholdt han bare et par ganger, uten at han hørte noe mer om det. Han reiste også rundt og deltok på prestemøter i Hamar bispedømme, møtte den midlertidige kirkeledelsen i Oslo, besøkte Henrik Hille i Skoger og reiste helt til Bergen og talte på prestemøte.[186]
Sett med NS-myndighetenes øyne kan det neppe sies at forvisningen var særlig effektiv. Behandlingen av Krohn-Hansen er et godt eksempel på den inkonsekvente måten NS-myndighetene gikk fram på i forholdet til prestene og biskopene.
I begynnelsen av august ble ekteparet Krohn-Hansen forvist fra Helgøya til Lillehammer.[187] På Lillehammer bodde de det meste av tiden hos søsknene Helga, Louise og Ole O. Storihle i Mejdellsgate 27.
Lillehammer sparebanks bygning i Kirkegata ble et viktig hus i prestekoloniens liv på Lillehammer. Her ble det holdt gudstjenester og andre offentlige møter. Prestekolonien fikk også bruke lokaler i bankbygningen til andre formål. Ut på sommeren hadde kolonien fått så stort tilsig av medlemmer at stua i Marte Løkens hus ble for liten for «bandemøtet» på tirsdagene. Da stilte banksjef Sverre Andresen rom til rådighet.[188]
Det var nok ikke tilfeldig at prestekolonien møtte så stor velvilje hos banksjef Sverre Andresen. Banksjefen var sønn av kristenlederen, bakermester Kasper Andresen på Gjøvik. Sverre Andresen var følgelig godt kjent i kirkelige miljøer.
Lillehammer sparebanks bygning i Kirkegata var en praktbygning. Med sin karakteristiske kuppel ble bygningen beskrevet som «Opplands mest severdige byggverk» da den ble reist i 1895. I samsvar med tidens krav ble det en bygning med både pomp og prakt i italiensk renessansestil tilsatt elementer av tysk barokk.[189]
Blant Lillehammers befolkning ble bygningen bare omtalt som «Banken». Huset rommet ikke bare alt det en bank trengte av kontorlokaler og andre rom. Banken var både tinghus og rådhus, med rettslokaler, lokaler for lagmann og dommere, forhandlingsrom for lagretten, lokale for statsadvokaten og for forsvarere, lokale for formannskapet og andre kommunale kontorer, og endelig festlokaler det knapt fantes maken til i noen annen småby.
Den store festivitetssalen med scene var i 70 år Lillehammers teater, fest- og konsertsal. Alle store begivenheter i byens liv ble feiret i denne salen. I 1943-44 var gudstjenestene på søndagene blant disse begivenhetene.
Banken
Lillehammer var i denne tiden i den spesielle situasjonen at mens NS-prestenes gudstjenester i Lillehammer kirke bare samlet en håndfull mennesker, strømmet folk i hopetall til gudstjenestene i Banken bare få skritt unna. Det kunne være opptil 300 mennesker til stede. For Lillehammer menighet var Bankens festivitetslokale i lang tid «kirken», og for prestekolonien fungerte Banken også som «menighetshus». Et vittig hode foreslo at Banken etter krigen burde få navnet «Prestenes kirke»![190]
Det måtte oppleves underlig at den samme salen som på søndagene var fylt av en gudstjenestefeirende menighet, dagen etter kunne være samlingsstedet for en NS-feiring. Og mens prestekolonien satt i interne drøftinger i ett av Bankens bakre rom, hadde byens NS-politimester sitt kontor i den samme bygningen.
Etter krigen ble landssviksakene mot byens NS-prest og andre NS-folk og gestapister holdt i Bankens lokaler. Prestene Aksel Amlie og Th. Andersen, som begge hadde vært forvist til Lillehammer, måtte tilbake til Banken for å vitne i landssviksaken mot NS-kretsfører Johs. Myhren.[191]
I det samme lokalet falt i august 1945 dødsdommen mot den 23-årige Lillehammergutten Arne Saatvedt, som ble gestapist. Arne ble en av de 25 nordmennene som ble henrettet etter rettsoppgjøret. Bjarne Norheim, som hadde vært DMK-prest i Mesna sokn året før, var Arnes sjelesørger under fengslingen og fulgte ham til retterstedet på Akershus festning.[192]
Ved de olympiske vinterlekene på Lillehammer i 1994 ble Banken kjent som stedet der NRK hadde sine kveldssendinger. Da hadde sparebanken for lengst flyttet inn i nye lokaler i Storgata. I dag fungerer Banken som kulturhus.
Hellige stunder i Garmokirken
To typer samlinger fikk en spesiell betydning for prestenes personlige trosliv. Det var for det første de engere bibel- og bønnemøtekretsene for prestene onsdag morgen. De betydde «overordentlig meget i retning av inderliggjørelse, i broderlig ånd. Bibel, bønn og broderskap var det virkelig over disse samvær», skriver Prøis. Askeland skriver det samme i et brev. Etter å ha fortalt at det kunne være skarpe motsetninger i flokken, skriver han: «Men alt slikt dempast av og går opp i ein høgre einskap der kjærleiken får råda. Serleg sterkt kjennes brorskapet når vi samlast til sams bøn for land og folk og for kyrkjelydane og for alle som lider».[193]
For det andre var det nattverdmøtene som alternerte med bibeltimene og de oppbyggelige foredragene på fredagene. Direktør Anders Sandvig lot prestene få bruke Garmokirken på Maihaugen til nattverdmøtene. De kunne neppe fått et lokale som egnet seg bedre.
Den lille, intime stavkirken fra Garmo i Lom ble bygget tidlig på 1200-tallet. Den ble utvidet flere ganger, senest i 1730. Da fikk den sin nåværende karakteristiske korsform. Som en av de siste stavkirkene ble den revet i 1880, og materialene ble solgt på auksjon. Med god hjelp fra lokale samlere sørget Anders Sandvig for at de gamle materialene ble samlet inn igjen, og i 1921 ble den rekonstruerte Garmo stavkirke gjenåpnet på Maihaugen. Som friluftsmuseets mest iøynefallende bygning kneiser den på haugen like ovenfor inngangen til museet.
Garmokirken på Maihaugen.
Nattverdgudstjenestene i Garmokirken måtte holdes hemmelig, og de ble forrettet av en biskop eller en prost. Det var store stunder. «Det ble slik en underlig ånd der oppe i det gamle Gudshus ettersom tussmørket gjorde nattverdsgjestene nede i kirken usynlige og prestene, alteret, kalken og disken ble tydeligere avtegnet oppe i det flakkende alterlyset. Hvor de skinner slike minner.»[194]
Forkynnervirksomheten
Kristen Løken hadde vokst opp med Søndagshjemmet som nærmeste nabo. Her fikk han prestene i gang som talere på oppbyggelsesmøter. Tirsdagsmøte på Søndagshjemmet ble et fast innslag i prestekoloniens virke på Lillehammer. Da AU ble opprettet, overtok det ansvaret og bestemte hvem som skulle tale på møtene. De frivillige misjonsorganisasjonene huket naturlig nok raskt tatt i prester både til sine møter på Misjonshuset på Lillehammer og på bedehusene i byens omegn, og til foreningsmøter i private hjem.
Annonsespaltene i byens aviser var full av informasjon om prestenes virksomhet. Men i det redaksjonelle stoffet ble prestekolonien fullstendig oversett. Lillehammer hadde to aviser under den tyske okkupasjonen, Gudbrandsdølen og Laagen. Gudbrandsdølen måtte innstille fra og med 1. oktober 1944, offisielt på grunn av papirmangel. Laagen var sterkt nazifisert og fortsatte å komme ut til krigens slutt.
Så lenge prestekolonien var på Lillehammer, ble det verken i Laagen eller Gudbrandsdølen noen gang nevnt at det befant seg omkring 50 prester og biskoper i byen. Den eneste gangen prestekolonien ble eksplisitt omtalt, var etter at prestene var overflyttet til Helgøya. Det var i et referat fra en tale NS-fylkesføreren, Finn Thrana, holdt 10. februar 1945 i Banken, i den samme salen som de illojale prestene forrettet gudstjenester.
I et stort oppslag på første side i Laagen het det at Thrana tok et oppgjør med de illojale prestene: «Vi kan ikke finne oss i at de styrter både landet og den norske kirken i fordervelsen». Derfor ble «de verste dem» samlet på Lillehammer, uttalte han, og fortsatte: «Folket her i Lillehammer har nå fått konstateret hvordan moderne martyrer ser ut. Fra gammelt av har vi hørt tale om matprester, og dere har kanskje fått inntrykk av at denne typen ikke er helt utdødd.» Og så kunne han opplyse at prestene på Lillehammer var foret med matpakker fra Sverige, mat som egentlig skulle ha gått til sultende barn![195]
De fleste dagene i uka stod det til dels store annonser i avisene om gudstjenestene i Banken og om møtene på Søndagshjemmet og på Misjonshuset, der forviste prester var talere. Spesielt ble det satset på iøynefallende annonser for gudstjenestene i Banken. De overskygget fullstendig de små og lite synlige kunngjøringene av NS-prestenes gudstjenester.
En gjennomgang av avisannonsene gir et lite bilde av prestenes aktivitet som forkynnere på Lillehammer under oppholdet i byen. Vi finner annonsert omkring 120 gudstjenester og møter der en eller flere av de forviste prestene deltok som talere. I alt 44 av de annonserte møtene ble holdt på Misjonshuset og 36 på Søndagshjemmet. Enkelte møter i private hjem og i forsamlingshus på Søre Ål ble også annonsert.[196]
Det første møtet som ble annonsert i Lillehammeravisene, med forviste prester som talere, var på Misjonshuset søndag 21. mai, der Christoffer Kobro og Reidar Hågan talte, og fru Hjørdis Hågan sang.[197] I og med at foreningsmøter i hjemmene og på bedehusene i Lillehammers omegn bare sjelden ble annonsert i avisene, var dette sannsynligvis ikke første gang noen av prestene talte på møter etter at de kom til Lillehammer.
Lokalavisene på Lillehammer hadde nesten daglig annonser for møter og
gudstjenester der forviste prester deltok som talere.
I det hele tatt gir avisannonsene bare et begrenset bilde av prestenes offentlige aktivitet. Selv om vi bare holder oss til gudstjenester og møter, utgjør ganske sikkert den ikke-annonserte delen en atskillig større andel av den totale virksomheten.
Da Søren Storaker som en av de aller første kom til Lillehammer våren 1944, fikk han ansvaret for å organisere virksomheten i byens omegn.[198] Han ble et viktig kontaktledd mellom prestekolonien på den ene siden, og menighetene og den frivillige foreningsvirksomheten rundt byen på den andre. Av årsmeldingen til indremisjonsforeningen på Søre Ål går det fram at Storaker skaffet talere på gudstjenestelige møter søndag formiddag og ettermiddagsmøter i private hjem og i ulike typer forsamlingshus i hele Fåberg. Det berettes at det blant annet ble holdt fire-fem slike møter hver søndag. Storaker trengte mange prester per uke for å holde denne virksomheten i gang.[199]
I organiseringen av møtevirksomheten i Fåberg samarbeidet Storaker nært med formannen i Skogen Indremisjon på Søre Ål, Zakarias Brekke. Brekke var en drivkraft i det kristelige arbeidet i Lillehammerdistriktet, og han var på flere måter og viktig lokal person for prestekolonien. Ved siden av tillitsverv i de frivillige kristelige organisasjonene, særlig Indremisjonen og Santalmisjonen, satt han i Mesna menighetsråd. Han ivret for at Indremisjonen skulle ta ansvar for å få ansatt dubringsprester i menigheter som hadde fått NS-prester. Brekke var mannen bak ansettelsen av Bjarne Norheim som dubleringsprest i Mesna sokn.
I samarbeid med Anders Sandvig gjorde Brekke en stor innsats for at Lars Skrefsruds barndomshjem i 1941 ble flyttet fra husmannsplassen like ovenfor Lillehammer og ned til Maihaugen.[200]
Prestene virket ikke bare i Lillehammerdistriktet. De reiste til bygdene i Gausdal og oppover i Gudbrandsdalen og talte på gudstjenester og møter av ulike slag. De dro også til Ringsaker og Biri sør for byen, og de deltok endog i menighetsarbeid på Gjøvik og Hamar.
Jens Thoris syvende sans fra 1944 viser at han bare i løpet av de første månedene på Lillehammer talte på møter og gudstjenester på Søre Ål, i Brøttum, på Fåberg, i Follebu, Saksumdal, Gausdal, Mesnalia, Øyer, Tretten og på seterstevne i Ringebu . Ved siden av de gangene han talte på avisannonserte møter på Misjonshuset og Søndagshjemmet, holdt han andakter og talte også andre steder i byen, blant annet i Skrefsrudsstua på Maihaugen, i det kristelige skolelaget, på Utsikten pensjonat og i private hjem. På sykehuset og på gamlehjemmet Horsters Minde var han en rekke ganger og holdt andakt. I tillegg gikk han ofte på husbesøk til syke og ensomme mennesker.[201]
Flere av prestefruene deltok aktivt i møtevirksomheten. Vi har allerede satt at Hjørdis Hågan sang på møter. Videre viser avisannonsene hos Ruth Meyer under et besøk hos sin mann talte på KFUK-møte, og Julie Krohn-Hansen talte på et ettermiddagsmøte i Banken.[202]
Folk strømmet til gudstjenestene og møtene. Både under og etter krigen ble oppslutningen om gudstjenester og kristelige møter tolket som et uttrykk for at folk hadde behov for å høre Guds ord. Det er sannsynligvis riktig, men er neppe hele forklaringen. Den store oppslutningen var nok også et uttrykk for at folk på denne måten ønsket å demonstrere sin nasjonale holdning.
Jon Vegard Lunde treffer godt når han i en av sine bøker om motstandskampen skriver at å gå i kirken ble en takk og en støtte til prestene og kirken for fast og uredd holdning. Det ble en fullstendig uangripelig protest mot NS-myndighetenes overgrep. I så måte kunne NS-folk ha et poeng når de beskrev tilstrømmingen som en politisk demonstrasjon.[203]
Prestene talte ikke bare på gudstjenester og møter, men deltok naturlig nok også i annet menighetsarbeid. Arbeidsutvalget oppnevnte et eget utvalg som fikk ansvaret for å sette i gang bibeltimer og ellers ta seg av det kristelige arbeidet i menigheten i samarbeid med Riisøen.[204] Utvalget bestod av Henrik Hauge, Ole B. Meyer, Erling Laland og Reidar Hågan. Det ble organisert 11 bibeltimekretser med opptil 200 faste deltakere. Prestene hadde sykehusandakter flere ganger i uka, og på søndagene besøkte opptil 10-12 av dem stuene på sykehuset og holdt andakt og samtale med pasientene.[205]
«Kappedes om å komme på talerstolen»
I et jubileumsskrift for Lillehammer Indremisjon heter det om foreningens møtevirksomhet i 1944: «Talere på møtene var det ingen mangel på. 40-50 prester som var forvist til byen, kappedes om å komme på talerstolen.»[206]
Det har ikke vært uvanlig med en viss konkurranseholdning blant prester, slik vi også kan finne i andre yrker der man må prestere foran et publikum. Det går historier om prester som har ringt opp til hverandre etter gudstjenesten for å få vite hvor mange som var til stede, åpenbart for å sjekke hvor de stod i «konkurransen».
Vi kan vel ikke se bort ifra at det samme kunne gjøre seg gjeldende i prestekolonien på Lillehammer. Det er nå en gang en viktig del av prestens kall å forkynne Guds ord. For de mange forviste prestene som nå ikke hadde sin egen menighet å betjene, ble det viktig å få prekenoppdrag i byen og distriktet.
Men ikke alle ble benyttet like mye som talere. Enkelte predikanter «trekker» mer folk enn andre, fastslår Prøis. «Og slikt kan være kinkig nok», er hans korte kommentar. Det hjalp at AU etablerte en turnusordning for hvem som skulle tale på prestekoloniens arrangementer, og prestene viste raushet overfor hverandre. Prøis forteller at han så flere eksempler på kolleger som uttalte glede over at N.N. hadde fått slik god inngang i byen.[207]
AU var nøye med å fordele oppgavene så godt som mulig. For eksempel ble det brukt 27 forskjellige talere på de 36 møtene prestekolonien hadde ansvar for på Søndagshjemmet. De 13 gudstjenestene koloniens prester forrettet i Banken var fordelt på 12 forskjellige prester. Bare biskop Hille hadde to. Det samme gjaldt foredragene og andaktene på de interne møtene. Hvis en ser bort fra de fire prestene som kom til Lillehammer bare få dager før overflyttingen til Helgøya, og Kornelius, som bare var én uke på Lillehammer, hadde de aller fleste minst to oppdrag fra AU. Bare tre av prestene hadde kun ett oppdrag.[208]
Mange av de forviste prestene talte på Misjonshuset i Kirkegata 76.
Ifølge Prøis eliminerte AUs ordning det «kinkige». Kanskje det, skjønt neppe helt. AUs turnusordning omfattet ikke virksomheten i de frivillige misjonsorganisasjonene, som i stor grad benyttet seg av tjenestene til forviste prester, det vil si til de av dem de hadde tillit til teologisk. Det var neppe alle.
Det var ganske sikkert prester på Lillehammer som aldri ville blitt blitt invitert til å tale på Misjonshuset. På den annen side viser en opptelling basert på avisannonsene at ikke mindre enn 23 av prestekoloniens folk talte på møter der. Blant de som aldri talte på Misjonshuset, var det flere som helt sikkert kunne ha gjort det. Det gjaldt for eksempel Søren Storaker, som hadde vært ansatt i Indremisjonen, men var fullt opptatt med møter i Fåberg.
Mange av prestene var så mye engasjert i annen virksomhet enn den som ble organisert av AU, at AU vedtok en henstilling til prestene om at de ikke måtte «medvirke ved offentlige møter samtidig og i konkurranse med de offentlige møter som arrangeres av prestene».[209]
Den mest brukte taleren, både på Misjonshuset og på Søndagshjemmet, fortsatt ifølge avisannonsene, var Jens Thori. Som den eneste talte han hele sju ganger på Misjonshuset og fire ganger på Søndagshjemmet. På Søndagshjemmet var det ytterst få som talte mer enn én gang. På Misjonshuset ble også Martin Tveter og Olav Valen-Sendstad mye brukt. Jens Thori talte for øvrig på det aller siste møtet der prestekoloniens folk deltok. Det var på et ungdomsmøte på Misjonshuset 14. desember 1944, dagen før overflyttingen til Helgøya. På det møtet deltok også H. E. Wisløff, som hadde kommet til Lillehammer tre dager tidligere. [210]
På enkelte av de annonserte møtene på Misjonshuset var det to talere. Tar vi utgangspunkt i antall taler, i alt 52, stod sju av prestene for 29 av møtene (56 prosent). Her kommer skjevheten til uttrykk. Misjonsfolket har en tendens til å trykke noen predikanter til å sitt bryst, med rette eller urette. Det kommer sikkert an på øynene som ser, eller kanskje rettere – ørene som hører. Som vi har understreket ovenfor, møtene som annonsert i Lillehammer, gir ikke det hele bildet. Men at Jens Thori var en predikant folk gjerne ville høre, er det ingen tvil om.
Jens Thori
Da krigen kom, var Thori prostiprest i Østfold. I 1942 ble han ansatt som DMK-prest i Grue med lønn fra Grue Indremisjon. Thori ønsket å bruke kirkene i bygda, men det kom ikke på tale. NS-biskop Falck-Hansen, som ved krigsutbruddet var sokneprest nettopp i Grue, ergret seg stort over Thoris og Indremisjonens virksomhet. Han mente at de i lang tid hadde sabotert NS-kirken av politiske årsaker.[211]
Falck-Hansen la ned forbud mot Thoris virke i bygda, og han gikk til kraftig angrep på Indremisjonen og de som stod bak. I Falck-Hansens hode var de landets fiender. Deres mål var å ødelegge både folk og kirke. Falck-Hansen gikk ikke av veien for å framsette sterke trusler, både mot Thori og hans støttespillere. De som stilte offentlige lokaler til rådighet for Thori, ville bli trukket til ansvar for sine handlinger. «Både presten og de som ansetter ham løper en alvorlig risiko», lød trusselen.[212]
I 1943 ble Thori arrestert og satt inn på Grini. Han fikk sikringsbeslutning med forvisning i april 1944, og ble sendt fra Grini til Lillehammer 8. mai 1944.
Jens Thori (til venstre) og Jens Bjønnes-Jacobsen utenfor Banken.
Hans kone, Borghild, som var lærerinne, var ikke med til Lillehammer, men fortsatte å bo i Grue. Hun forteller i et avisintervju etter krigen at ettersom de fikk lønn av Indremisjonen, syntes hun at hun måtte gjøre litt for pengene mens mannen var borte:
«Jeg måtte reise rundt å være prest. Jeg syklet og syklet. Jeg husker en gang jeg frøs så på hue at jeg måtte legge sangboka oppi lua. Og jeg holdt møter, jeg som var så redd. Makan! Men jeg skjønte at folk ville ha meg med, det syntes jeg var så moro. Og så stifta vi blanda kor. Jeg tok på meg å lede.»[213]
Fra sin forvisning på Lillehammer var Thori med og ledet konas menighetsarbeid. Per brev sendte han instrukser om hvor hun burde holde møter, hvem som nå burde få hjemmebesøk, og så videre.
Det fortelles at den høyreiste Thori hadde imitasjonstalent og gjorde stor lykke blant prestekollegene når de møttes i Storgata. Thori hilste med kommandostemme og smelte hælene sammen på beste tyskermaner.[214]
Underlig nok fikk prestekolonien stort sett arbeide i fred på Lillehammer. Men myndighetene unnlot ikke å forsøke seg på visse propagandaframstøt.
Carlsen forteller at politikammeret på Lillehammer fikk tilsendt en stor pakke med bøker fra Statspolitiet med ordre om å dele dem ut gratis til prestene. Den «generøse» gaven var den beryktede antisemittiske boka Den nye verdenskeiser
(«Sions vises protokoller»), som var kommet i ny utgave i 1944. Politiets gjentatte og energiske forsøk på å dytte svineriet på prestene var mislykket. Alle betakket seg.[215]
Prestenes virksomhet var naturlig nok til stor ergrelse for NS-prestene, og et par knuffinger ble det. Mest oppmerksomhet fikk en episode i slutten av september 1944.
Det var NS-presten i Furnes, Bjarne Thyness, som følte seg kallet til å ta affære, etter at både han og andre NS-prester hadde følt seg provosert av prestekoloniens møtevirksomhet, spesielt av hvordan de dominerte på annonsesidene i avisene. Thyness var godt kjent med flere av prestene på Lillehammer, ikke minst etter kraftige sammenstøt med Kristen Løken og Tycho Castberg på Furnes bare noen måneder tidligere.
I slutten av september benyttet han anledningen. Onsdag 20. september talte biskop Maroni og Chr. Kobro på et ungdomsmøte i Banken.[216] Thyness var til stede. Etter møtet rapporterte han Maroni til Kirkedepartementet, fordi Maroni hadde opptrådt med bispekors. I departementets oversendelse til Statspolitiet ble det gjort klart at Maroni ikke hadde rett til å bære bispekors, og at det måtte tas fra ham.
Saken førte til møteforbud. Da folk møtte opp til gudstjeneste i Banken søndag 24. september, måtte Riisøen fortelle menigheten at politimester Hagemann kvelden før hadde meddelt ham at han ikke fikk lov til å avholde gudstjenesten.[217]
Statspolitiet hadde lagt ned et kategorisk forbud mot alle gudstjenester og møter. Hensikten var å stoppe all forkynnelse ved de forviste prestene. Men Lillehammerpolitiet tok det ikke så nøye. Politimesteren beklaget taleforbudet, og han gjorde det underhånden klart at han ikke ville legge hindringer i veien for videre møtevirksomhet etter denne ene avlysningen.
Prestekoloniens folk fortsatte som før og talte på møter både i Banken, på Søndagshjemmet og på Misjonshuset. Møtene ble som vanlig annonsert i avisene.
Men lørdag 30. september nedla det tyske sikkerhetspolitiet forbud mot samtlige møter i helgen. Bakgrunnen denne gangen var et mannsmøte som var annonsert på Søndagshjemmet lørdag kveld, der Ingvald B. Carlsen skulle tale over emnet «Kristus har bruk for mennene».[218]
Politimester Hagemann sa i en samtale med Riisøen at tyskerne hadde reagert på at det ble annonsert et «møte for menn». Tyskerne befant seg i sitt sjette krigsår og tenkte bare i militære kategorier. Et møte for menn gjør dem «hysteriske», forklarte Hagemann, de tenker straks at det dreier seg om verving til hjemmefronten. Politimesteren var enig i at det var lite logisk at et eventuelt vervingsmøte av det slaget ble kunngjort offentlig, men for tyskerne hadde ikke dette noe med logikk å gjøre, kunne han fortelle. Han opplyste at Statspolitiet ville sende en mann til Lillehammer for å rydde opp i saken. Politimesterens innstilling var at prestenes møteforbud burde oppheves
Statspolitiet kom til Lillehammer og forhørte Maroni om bispekorset. Biskopen forklarte at han hadde levert det inn allerede i 1942. Det korset han nå bar, var et privat kors han hadde lånt. Statspolitiet erkjente at grunnlaget for anmeldelsen av Maroni var en misforståelse, og at hele saken var en bagatell, som ikke ga grunnlag for videre forføyninger.[219]
Søndag 8. oktober var det gudstjeneste igjen i Banken. I AUs protokoll fra møte 11. oktober konstateres det kort og nøkternt at møteforbudet som var kunngjort fra 24. september, nå var opphevet.[220]
Saken er et eksempel på myndighetenes manglende evne til å bli enige med seg selv om hvordan de skulle forholde seg til prestekoloniens virksomhet. Det var et generelt problem for NS-ledelsen, politiet og NS-kirkens folk at de vurderte forholdet til den illojale kirken ulikt. Politiet mente at de hadde viktigere ting å ta seg av enn å rydde opp i kirkelige problemer, og NS-partiet, og særlig de lokale delene av partiet, anså gjerne kirkestriden som «en sekundær foreteelse».[221]
En av dem som stadig klaget over det dårlige forholdet mellom partiet og NS-kirkeledelsen, var NS-biskopen i Hamar, Sigurd Haga.[222]
NS-biskopen
Uten at det hjalp hadde Haga allerede i mai beklaget seg overfor Kirkedepartementet over det han mente var slapphet i behandlingen av de forviste prestene på Lillehammer. Også i senere rapporter til departementet tok han opp situasjonen i prestekolonien som eksempel på hva den lemfeldige behandlingen av kirkestriden førte til. Særlig ille var det at politiet tillot illojale prester å holde gudstjenester i Banken med 300 mennesker, en forsamling som ifølge Haga besto av en blanding av velkjente kommunister, velpleide plutokrater, nisseluefolk og annen villedet ungdom. Han ønsket at partiledelsen skulle sørge for å få stengt lokalet, men fikk til svar at partiet ikke ville blande seg inn i kirkelige anliggender.[223]
I sin månedsrapport til Kirkedepartementet i oktober beklaget han seg over at de forviste prestene fikk utfolde så stor aktivitet. Spesielt ille var det at biskop Maroni stadig talte på møter og gudstjenester. Han gjentok hva han også tidligere hadde påpekt, at prestene altfor lett fikk innvilget reisetillatelser. Et eksempel var Sigvart Strømme, som nylig hadde fått tillatelse til å reise til tannlegebehandling på Hamar.
Mens enkelte av de andre NS-biskopene kunne være åpne for å forsøke å håndtere og samarbeide med motstandsprestene, var Haga konsekvent i sin motstand mot slike forhandlinger. Etter russernes invasjon i Finnmark høsten 1944, ønsket han at det ble brukt enda strengere virkemidler mot prestene enn før. Han mente det nå var helt nødvendig at motstandene ble stilt overfor et definitivt valg, om de støttet NS i deres kamp mot bolsjevismen eller ikke.[224]
Haga var den av NS-biskopene som engasjerte seg sterkest som politiker, blant annet som NS-ordfører, noe det ble lagt vekt på i skjerpende retning i landssviksaken mot ham i november 1947. Som vitne i saken mot Haga karakteriserte Alf Hauge ham som en av de farligste og mest ondartede motstandere de hadde under krigen.[225]
En av konsekvensene av at prestene la ned den statlige delen av presteembetet, var at de samtidig sa fra seg lønn fra staten. Kirkeledelsen fikk ganske snart på plass en økonomiledelse i form av et økonomiutvalg, som besto av tre lekfolk. I løpet av kort tid ble det bygd opp en hemmelig, landsomfattende økonomiorganisasjon, som sørget for at det ble samlet inn penger både lokalt i menighetene og sentralt, slik at prestene kunne få økonomisk støtte.[226]
Organisasjonen ble bygd opp med en landsleder på toppen. Lederen, Sam Knutzen, hadde tidligere vært president i Norges Fotballforbund. Han var et fenomen både når det gjaldt å organisere og å skaffe penger fra næringslivsledere. Han hadde tre nivåer av ledere under seg, alle betegnet med koder av bokstaver og tall, for eksempel BL 3 (bispedømmeleder), DL 5 (distriktsleder) og A 7 (ansvarshavende på menighetsnivå). Selv hadde Knutzen betegnelsen LL. Kodene ble benyttet i all kommunikasjon. Virksomheten måtte foregå strengt hemmelig. Det lyktes de med. Myndighetene klarte aldri å finne ut hvordan de illojale prestene fikk lønn.[227]
Hemmeligholdet var nødvendig. Fengselsstraff ventet hvis virksomheten ble oppdaget. Hans Lindsøhaug på Dovre måtte sone tre månader på Bredtvet etter å ha ledet en innsamlingsaksjon for avskjedsgave til sokneprest Ingvald Skaare, da Skaare ble forvist. Hele gabeløpet på kr 6 412 ble beslaglagt av NS-folk og visstnok sendt til Frontkjemperkontoret.[228]
Heller ikke i prestekolonien visste man mye. En pekepinn om det gir pastor Jens Svae i et forskningsintervju i 1981 om den kirkelige motstandskampen. Svae ble mye brukt som sambandsledd i Hamar bispedømme, før han ble forvist til Lillehammer. Selv så mange år etter krigen, visste han svært lite om hvem som hadde vært engasjert i økonomiarbeidet i bispedømmet.[229]
Prinsippet var én for alle og alle for én. Maktet en menighet ikke oppgaven, skulle det rapporteres oppover i systemet, slik at en kunne få penger fra felleskassen. Utgangspunktet var at presten skulle få en støtte som tilsvarte grunnlønna.
Offervilligheten blant folk var stor og avspeilet den respekt prestene hadde vunnet i befolkningen gjennom sin motstand mot nazistyret. Rikfolk ga store summer, og folk tegnet seg for mer eller mindre faste beløp. Christie forteller at det var fabrikker der hele personalet påla seg selv et frivillig trekk til prestelønn.[230] Ifølge forfatteren av Gausdal bygdehistorie er det dokumentert at et NS-medlem i Vestre Gausdal ga et engangsbidrag på kr 200, og tegnet seg deretter på ei liste for månedlige bidrag på kr 10 til soknepresten.[231]
I prestekolonien på Lillehammer hadde Christoffer Kobro ansvaret for kontakten med kirkeledelsen. I en hemmelig rapport til økonomiledelsen i midten av august 1944 redegjør han for lønnssituasjonen i prestekolonien.[232]
Rapporten viser at av de 35 som på det tidspunktet var kommet til Lillehammer, fikk 24 den lønna de etter gjeldende regler skulle ha. Pengene kom fra kilder i prestens lokale menighet eller fra økonomiledelsen i bispedømmet. I ei bok om Holla og Lunde i okkupasjonstiden heter det at Holla menighet ikke glemte soknepresten sin etter at Hartvig Christie Gjesdahl ble forvist til Lillehammer. «Det ble holdt pengeinnsamlinger som ble overført til Lillehammer Sparebank.»[233] I prestekolonien opplevde den enkelte det som en stor oppmuntring når banksjef Andresen kunne melde at det var kommet penger til en eller flere av prestene.[234]
De resterende 11, som ikke fikk penger fra hjemmemenigheten, fikk hjelp fra den sentrale felleskassen. Det gjaldt blant andre en av biskopene, som bare hadde fått lønn ut april. Slik var det også for de fleste av de øvrige. De hadde fått penger fra lokalt hold fram til ulike tidspunkt etter at de var kommet til Lillehammer, men så hadde det stoppet opp. Noen fikk midler til ektefellen eller familien som var igjen på hjemstedet, men ikke til seg selv. De anmodet om å få 100-150 kroner til eget opphold på Lillehammer.
Andre fikk langt under grunnlønna. En av prestene hadde i løpet av de godt over to årene som hadde gått etter embetsnedleggelsen, fått et beløp som samlet sett tilsvarte ca tre-kvart årslønn. En annen hadde krav på mer enn han fikk hjemmefra, men ønsket ikke å be om mer. De to som var lønnet av frivillige misjonsorganisasjoner, hadde begge hatt beskjedne utbetalinger. For begge stoppet utbetalingene opp en tid etter at de kom til Lillehammer, og de måtte få hjelp fra felleskassen.
Etter frigjøringen i 1945 ønsket enkelte å spille på den goodwill kirken hadde opparbeidet under krigen, og videreføre den etablerte økonomiorganisasjonen, for å løse viktige kirkelige oppgaver.
Forslaget møtte motbør fra flere av økonomiorganisasjonens bispedømmeledere, og det ble lagt vekk.
Det ble pekt på at mange av dem som hadde engasjert seg i organisasjonen, og framfor alt mange av de firmaene og privatfolk som hadde støttet arbeidet, gjorde dette først og fremst av nasjonale grunner, og ikke nødvendigvis ut fra en spesifikk kirkelig interesse. En oppfordring til å giverne om å fortsette arbeidet, ville skade kirken mer enn å gagne den, skrev BL i Hålogaland, Karl Flovik, i brev til den sentrale ledelsen.[235]
For de fleste av husvertene på Lillehammer var det uaktuelt å ha prestene i kosten. Derfor var det ytterst få som hadde full pensjon hos vertskapet. Noen av dem som bodde alene på hybel, spiste den første tiden middag på pensjonat. Alv Askeland forteller at de var tre som en tid spiste middag fast hos en fiskehandler i byen. Danskepakker med mat ble mottatt med overstrømmende glede. En norsk damekomite i Danmark sørget for pakkene.[236]
I krigsårene var det rasjonering på matvarer. Også de forviste prestene måtte skaffe seg kjøpekort for blant annet melk.
Det ble oppnevnt et matutvalg. To store pengegaver på til sammen 15 000 kroner ga utvalget mulighet til å organisere daglige fellesmiddager. Nok en gang viste banksjef Sverre Andresen velvillighet og lot prestekolonien få leie et rom i Banken som spisesal.[237] Rommet var lite, og trangt var det når de fleste prestefamiliene møtte opp, og de var opp mot 60 mennesker som spiste sammen.[238] Men her fikk de være for seg selv. De hadde et godt kjøkken og god lagringsplass i kjelleren for matvarene, som de selv sørget for å kjøpe inn.
Ved 13.30-tida kunne folk daglig se prester i gatene på vei til middag i Banken kl 14.00. Til eller fra middagen var mange innom prestekoloniens faste bokhandel, Fougners Eftf. i Storgata 49, der bokhandler Styve ytet god service til lesehungrige prester.
Prestefruen Borghild Carlsen var primus motor for middagene i Banken, «villig sekundert av prestefruer og bispefruer». Alle prester under 55 år måtte være med å varte opp ei uke om gangen. Det var en tid da en lærte litt av hvert, forteller en av dem. Mange vanekanter måtte slipes vekk. Hadde noen nytt å fortelle, kom det fram ved bordet. Både åndfull og saltfrisk humor lynte fram og tilbake mellom bordene.[239]
Det var en matknapp tid og slett ikke lett å skaffe mat. «Det ordnet seg utrolig godt», sier Borghild Carlsen i et avisintervju i januar 1946. «Prester fra Sørlandet og Nord-Norge skrev hjem og fikk sendt sild og fisk. Og kjøtt til søndagsmiddagen fikk vi fra tre nabobygder som avvekslende påtok seg jobben. En gang om uken hadde vi grøt, en gang salt sild.» Danskepakkene med smør, mel, sukker og egg «vandret over i middagene».[240]
Side fra prestekoloniens regnskapsprotokoll.
Til å begynne med kokte de maten selv. Fru Carlsen forteller at hun studerte kokebøker sent og tidlig for å få variasjon i kosten. Etter hvert ansatte de ei profesjonell kokke, Anne Schjetne, som drev Centrum kafe på Lillehammer. Prestekoloniens «Regnskapsprotokoll for fellesmiddager og annen mat» forteller til hun fikk 200 kroner i måneden for jobben.
Den samme regnskapsprotokollen viser at koloniens utgifter er ført inn med stor nøyaktighet til det minste beløp. Regnskapet ble revidert hver måned av Kristian Heiberg Gjerstad.
Reidar Lund var matutvalgets faste «bybud». Han fartet byen rundt med ei håndkjerre og hentet varer på jernbanens godssentral, i byens matforretninger og i private hjem. Andre syklet rundt og hentet varer.[241]
Prestekoloniens «bybud», Reidar Lund, med håndkjerra.
Aksel Valen-Sendstad var 12 år i 1944. Han minnes middagene i Banken med stor glede. Her satt han på fanget og hadde det gøy med biskopene Maroni og Krohn-Hansen. I et hele tatt: «Lillehammertiden var herlig for oss barna. – Ikke minst betød fellesskapet med de andre prestefamiliene meget » [242]
Reidar Kobro var åtte år i 1944. Familien bodde på Gaustum gård i Fåberg, men Reidar gikk på Lillehammer folkeskole, og spiste middag i Banken. Han husker at han fikk servert suppe i en hermetikkboks, og forteller at han i alle år siden har hatt et dårlig forhold til hermetikkbokser![243]
Fellesmiddagene i Banken beskrives av mange som «feststunder». Her utfoldet folk sine kreative sider hva angår sanglige tekster. Et utall leilighetssanger ble produsert og framført, spesielt når det var et eller annet som skulle feires spesielt.
For eksempel ble den tradisjonelle akademiske dagen 2. september feiret med taler og sanger. Fru Ragna Hilles 50-årsdag ble feiret på samme måte 27. september. Flere vartet opp med selvlagde sanger til ære for bispinnen. Neppe godt nok for en litteraturpris, men rimeriene skafte god stemning. Stemningen steg enda noen hakk da tre store bløtkaker dukket opp, medbragt fra Vang, Stange og Furnes av Magna Smith, fru Hilles gode venninne. Magna Smith forteller i sin dagbok at hun opplevde det gripende da det ble lest fra salme 23: «Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne».[244]
Feiringen av Ragna Hilles 50-årsdag i Banken. Fra venstre banksjef Sverre Andresen, Torborg Skagestad, James Maroni, Ragna Hille og Ingvald B. Carlsen.
I rekken av festmiddager finner vi også feiringen av Eivind Berggravs 60-årsdag 24. oktober. At jubilanten selv ikke var til stede, var ingen hindring. Den fremste blant likemenn skulle feires med taler og dikt skrevet for anledningen.[245]
Prestenes egne fødselsdager ble også markert ved middagene. Da fikk fødselsdagsbarnet sitte ved «bispebordet» og ble overrakt ei bok, der alle som var til stede, skrev navnet sitt. H. C. Christie kvitterte med en tale, der han takket hjertelig for boka, men la til han ville vært enda mer takknemlig om den som hadde forbyttet kalosjene hans, ville melde seg.[246]
Som alle de andre middagene i Banken, ble også denne ledet av Ingvald B. Carlsen, som fungerte som «husfar». Ingvald B. Carlsen var residerende kapellan i Gamle Aker menighet. Han hadde tidligere i mange år vært bestyrer ved Svanviken arbeidskoloni og generalsekretær i Norsk Omstreifermisjon, senere Norsk misjon blant hjemløse.
Fra 1937 var han kirkelig konsulent i NRK med ansvar for å peke ut predikanter og andaktsholdere i radioen. Etter den tyske okkupasjonen forsøkte den nye ledelsen i NRK stadig å få lojale prester inn som predikanter. Carlsen protesterte, og han fikk stort sett gjennomslag, inntil det i februar 1941 ble bestemt at de religiøse sendinger skulle overføres til Kirke- og Undervisningsdepartementet, og at det skulle innføres forhåndssensur. Da trakk Carlsen seg fra oppgaven i NRK.[247]
Carlsen ble tidlig en sentral leder i den kirkelige motstandskampen. Han ble avskjediget i mars 1942, sammen med blant andre H. C. Christie og Hartvig Christie Gjesdahl. Som medlem av Kristent samråd ble han i april 1942 arrestert og anbrakt på Bredtvet, men løslatt etter vel ei uke. Han ble forvist og bodde i Vestfold. Derfra ble han forvist til Lillehammer i begynnelsen av juli 1944.[248]
Ved siden av å fungere som husfar ved middagene i Banken, var Carlsen en av prestekoloniens husdiktere. Han skrev prologer til alle de store begivenhetene i prestekoloniens liv både på Lillehammer og Helgøya. Disse sørget for å få trykt hos profesjonelle trykkerier på Lillehammer og Hamar.
Ole B. Meyers Lillehammersang.
En annen som bidro flitig med dikt og sanger, var Ole B. Meyer. Han skrev for eksempel en hyllestsang til Lillehammer, og flere sanger ved feiringer av fødselsdager, og ikke minst flere sanger med brodd og skråblikk på situasjonen. Det samme gjaldt Arne Prøis.
Den litterære kvaliteten til prologene og sangene kan nok diskuteres. Sigvard Strømme, derimot, vartet opp med dikt av vesentlig høyere kvalitet enn de andre.[249] Strømme er vel også den eneste som produserte et dikterisk verk som er blitt stående. Han skrev i forvisningstiden fredskantaten «De Profundis Sursum Corda» (I opphavet himmel og jord). Sparre Olsen skrev musikken, og verket ble framført første gang i Bergen i 1946. Det ble utgitt i 1951.[250]
Sangkor og fotballkamper
Middagene i Banken var utvilsomt viktig i prestekoloniens sosiale liv. Men også mange andre tiltak bidro til å skape trivsel og fellesskap. Det gjaldt ikke minst de fastetirsdagsmøtene, som enkelte ganger ble arrangert som «selskapelige samvær» i regi av matutvalget.
Prestekoloniens sangkor fotografert hjemme hos dirigenten, tannlege Karl Olsen. Foran fra venstre: Kristian Heiberg Gjerstad, Wollert Krohn-Hansen, Karl Olsen, Alv Askeland, Tycho Castberg. Bak fra venstre: Th. Andersen, Søren Storaker, Andreas Christoffersen, Christoffer Kobro, Martin Tveter, Einar Wilhelmsen, Kristen Løken, Jens Thori, Hjalmar Haugland.
Med tannlege Karl Olsen som dirigent, dannet prestene sitt eget sangkor, som deltok på møter og gudstjenester. Korøvelsene ble holdt hjemme hos dirigenten i Bankgata 18.[251] Fire boksirkler var i gang, og det ble arrangert utflukter, for eksempel til prestegårdene i Øyer og Brøttum. Prestene husket også med takknemlighet Anders Sandvigs invitasjon til omvisning på Maihaugen – med generøs utdeling av gratis adgangskort til museet. Sandvig forærte også alle familiespillet «Maihaugen. En datter til en av prestene forteller at spillet var til stor glede i familien da hun vokste opp i etterkrigsårene.[252]
De forviste prestene fikk gratis adgangskort til Maihaugen.
Prestekoloniens fotballkamper på Sportsplassen, vis a vis «bispeboligen» i Bj. Bjørnsonsgate, vakte stor oppsikt i byen. Riisøen hadde tryllet fram en fotball. Unge gutter fra byen var med og forsterket lagene. Gutta syntes det var moro å spille sammen med «presta». Noen eldre i byen mente at det ikke passet seg for prester å spille fotball. Men blant de unge bidro opplevelsene på «Sporsen» til å bryte ned fordommer. Prestene viste seg «menneskelige».
Prestekoloniens fotballag, fotografert på Sportsplassen.
Kampene ble organisert av banemester Hjalmar Hagen, som alltid var med og spilte. Hjalmar var pinsevenn. Han tok gjerne en teologisk debatt med prestene om dåpen etter kampene.
I et humørfylt sportsreferat forteller Prøis at det kunne gå hardt for seg på koksgrusen på Sportsplassen: «Riisøen, som var en lettvekter i forhold til trauste Lund fra Lesja, ble i første kamps første minutt tippet over ende i nærkamp. Han så da siden i uken ut som et farget verdenskart med mørke og blå fastland over store deler av kroppen.» Skader var ikke til å unngå. Hågan måtte til øyelege på Hamar. Etter det fikk han startforbud av kona.[253]
Men det var også bekymringer av mer alvorlig art. Det gjaldt ikke minst de som måtte reise fra familien da de ble forvist. Noen hadde hatt et engasjement i motstandsbevegelsen av en art som gjorde at de aldri følte seg helt trygge. En av prestene forteller at han besøkte en kollega på hans hybelrom i Lillehammer sentrum. Gestapo hadde nettopp rullet opp mot motstandsgrupper i hjembyen, der han selv hadde vært engasjert, og familien fortsatte bodde. «Den som en eneste kveld kunne få legge seg uten å tenke på at i natt kommer kanskje Gestapo og dundrer på døra», sukket han.[254]
Protest
Spesielt blant de unge i prestekolonien var det enkelte som følte at kirken var for passiv i sin motstand mot NS-regimets kirkepolitikk. Avskjedigelser og forvisninger av prester hadde etter hvert fått et så stort omfang at mange menigheter var blitt nødlidende. Det var all grunn til å protestere.
Flere hadde store forventninger til at noe skulle skje, da en representant for DMK kom på besøk på Lillehammer til et møte som var omgitt med stort hemmelighold. Men de ble skuffet. De fikk ingen signaler om at det var aksjoner på gang.
Alv Askeland var blant dem som ble frustrert over mangelen på reaksjon. Han har etterlatt seg manuset til et innlegg på et møte der han «brukte storslegga», som en av biskopene uttrykte det. Askeland karakteriserte prestekoloniens situasjon som ynkelig. Han mente at det nå antagelig bare var politiet som var fornøyd med situasjonen ved at de hadde klart å isolere og uskadeliggjøre prestene. «Og dei har gjort det på ein lur og utspekulert måte slik at heile landet smiler til oss og seier: De har det godt på Lillehammer.»[255]
Alv Askeland til høyre sammen med Ronald Fangen i Søndre Park høsten 1944.
Askeland viste til at det visstnok var i gang en aksjon for å få menighetene til å reise seg. Da kan vi ikke sitte trygt på Lillehammer og se på at andre kommer i fengsel for vår skyld, hevdet han. Prestene har lystret ordre for lenge. Askeland mente at hvis en protest ikke førte fram, skulle de slutte å melde seg til politiet. «Skjer det ingen ting då heller, reiser vi heim.»
På et møte 24. august vedtok AU at DMK nå måtte sende en protest til myndighetene mot at prester ble avskjediget og forvist. Kirkens prester og menigheter burde få protesten til opplesning i kirkene. Prestekolonien ga sin tilslutning til AUs forslag på et møte ei uke senere, og DMK ble underrettet samme dag.[256]
Men Askelands forslag om drastiske tiltak hvis protesten ikke førte til noe, møtte motbør. En av de eldre prestene hevdet at et forslag som var så «lidenskapelig» som Askelands, bare ville virke mot sin hensikt. Det ville være å «søke martyriet», hevdet en annen. Hille roet ned gemyttene og mente det var bra med litt utblåsing.[257]
De vitenskapelige og faglige foredragene
Hille og AU var opptatt av at prestene måtte få faglig påfyll. AU oppnevnte derfor allerede på sitt første møte et tomannsutvalg, som fikk ansvaret for å ordne med vitenskapelige og faglige foredrag på torsdagene. Olav Valen-Sendstad og H. C. Christie fikk oppgaven.[258]
Tomannsutvalget blir av Ingvald B. Carlsen beskrevet som en «munter konstellasjon», en karakteristikk som henspiller på det faktum at AU neppe kunne funnet to prester i kolonien som stod fjernere fra hverandre teologisk enn nettopp de to. Men Valen-Sendstad og Christie fant hverandre i et fruktbart samarbeid, som kanskje overrasket noen. [259]
Hartvig C . Christie var kallskapellan i Østre Bærum. Christie var redaktør av Norsk Kirkeblad til det ble forbudt i 1942. Ifølge Einar Molland var Norsk Kirkeblad et av de dristigste og klareste av alle norske tidsskrifter under krigen. Som redaktør kom Christie tidlig under okkupasjonen i konflikt med det nazistiske pressedirektoratet. I slutten mars 1942 ble han avsatt fra sin prestestilling. Christie ble forvist til Lunner før han ble forvist til Lillehammer, hvor han kom 14. juli 1944.[260]
Ved siden av det viktige arbeidet som medlem av tomannsutvalget for de vitenskapelige foredragene, var Christie medlem av to av utredningskomiteene på Lillehammer, blant annet en komite som utredet spørsmålet om krigsbarna og deres mødre. (Se senere.)
Blant de inviterte foredragsholderne utenfra var den kjente lærerskolerektoren Erling Kristvik fra Volda. Doktor Einar Lundby hadde kortere vei. Han kom fra Brumunddal, og holdt foredrag for prestene i slutten av august. Kort vei hadde også forfatteren Ronald Fangen, som bodde på Dusgård på Ring i Ringsaker, snaut tre mil sør for Lillehammer. Både Lundby og Fangen var nære venner av Henrik Hille, og de var flere ganger på besøk. I midten av september holdt Fangen foredrag i prestekolonien om «kristussentrert livssyn».
Topp teologisk ekspertise ble hentet fra Oslo. Olaf Moe, som var professor i nytestamentlig eksegese ved Det teologiske Menighetsfakultet (MF), foreleste om «Embetene i den apostoliske tid». Også hans kollega ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Lyder Brun, kjent for sin «ciceroniske veltalenhet», lot prestekolonien få del i hans forelesningskunst.[262]
Hans Nielsen Hauges oldebarn, Hans Ording, professor i systematisk teologi ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, hadde «forsoningen» som tema da han gjestet prestekolonien 28. juli. Professor i Det gamle Testamente ved det samme fakultetet, Sigmund Mowinckel, var tre ganger på Lillehammer, to ganger for å holde vitenskapelige forelesninger, blant annet om «Herrens tjener-sangene» hos profeten Jesaja, og en gang for å holde foredrag om « vår kristne arv» på et Olsokmøte i Banken.[263]
Spesielt utvalget av teologiske professorer viser at den «muntre konstellasjon» ønsket å invitere representanter for ulike teologiske retninger til prestekolonien, for at de skulle kunne få anledning til å lytte til hverandre. Flertallet av prestene på Lillehammer var utdannet ved MF. De stod fjernt fra teologer som Brun, Ording og Mowinckel. Derfor kan en vel anta at det var delte meninger om invitasjonene. Samtidig ble nok enkelte overrasket, fordi ikke minst Mowinckel og Ording ifølge Valen-Sendstad begge hevdet teologiske synspunkter som viste seg å stå nærmere deres egne enn det de kanskje hadde regnet med.[264]
Ikke desto mindre avspeilte de faglige debattene stor teologisk uenighet i flokken. Bekjennelsesspørsmålet var av det delikate slaget. Enda temaet nærmest var å regne som tabu, kom de sterke motsetningene på dette punktet til å prege debattene, skriver Askeland.[265]
Foredragsutvalget hadde et selvstendig mandat. I noen tilfeller la tomannsutvalget fram sine planer for AU, men de trengte ikke AUs godkjenning i valg av foredragsholdere. Men én sak ble nærmere drøftet. Den var på nippet til å skape en ødeleggende strid i prestekolonien, og saken aktualiserte blant annet nettopp bekjennelsesspørsmålet.
Invitasjonen det ikke ble noe av
Saken gjaldt om prestekolonien skulle invitere Leiv Aalen som foredragsholder. Aalen var i 1937 tilsatt som adjunktstipendiat i systematisk teologi ved MF. I krigsårene gjorde han prestetjeneste i Frogner menighet i Oslo. Høsten 1945 ble han dosent i dogmatikk ved MF og senere professor.
I en artikkel i Tidsskrift for Teologi og Kirke i 1944 omtalte Leiv Aalen Kirkens Grunn som et «kirkepolitisk dokument», der den lutherske bekjennelse ble anvendt i en konkret situasjon, men at det ikke var en kirkelig bekjennelse i egentlig forstand.[266] Følgelig kunne en tilslutning til Kirkens Grunn etter hans mening heller ikke oppfattes som «et fyllestgjørende uttrykk for en hel og full tilslutning til kirkens bekjennelse».[267]
Aalens uttalelse om Kirkens Grunn skapte reaksjon. Hans omtale av Kirkens Grunn gjorde at det ble reist tvil om Aalens holdning i den nasjonale og kirkelige motstandskampen. Ved å hevde at tilslutning til Kirkens Grunn ikke var noe vitnesbyrd om troskap mot Skrift og bekjennelse, mente mange dessuten at Aalen ikke bare undergravde Kirkens Grunn, men at han i bekjennelsesspørsmålet hadde lagt seg på en «mistenkeliggjørelsens linje», som Henrik Hille uttrykte det. .[268]
I en avhandling fra 1992, om Leiv Aalens teologi, skriver Harald Hegstad at Aalens innvendinger mot å betrakte Kirkens Grunn som et virkelig bekjennelsesskrift, ikke først og fremst gikk på skriftets innhold, men like mye på underskriverne og deres forhold til bekjennelsen. Ifølge Hegstad var Aalens oppfatning at så lenge alle underskriverne ikke uten videre kunne sies å stå på den allerede etablerte bekjennelsesgrunn, representerte heller ikke dokumentet de hadde underskrevet, den kontinuitet med den tidligere bekjennelsesdannelse som kreves av et ekte kirkelig bekjennelsesskrift.[269]
Til tross for reaksjonene på Aalens karakteristikk av Kirkens Grunn, foreslo noen i prestekolonien at foredragsutvalget skulle invitere Aalen til å holde foredrag. Antagelig hadde det sammenheng med at det var et ønske om en viss balanse i utvalget av foredragsholdere. På det tidspunktet forslaget kom opp, hadde både Hans Ording og Sigmund Mowinckel fra Universitetets teologiske fakultet vært på Lillehammer og forelest i prestekolonien, Mowinckel sågar to ganger.
Spørsmålet om å invitere Aalen ble tatt opp på møte i AU 13. september 1944. Det eneste som er protokollert, er at avgjørelsen ble overlatt til foredragsutvalget.[270]
Valen-Sendstad og Christie var enige om ikke å invitere Aalen på grunn av hans forhold til Kirkens Grunn og hans innstilling til den nasjonale og kirkelige kampen.[271]
Det var stor uenighet i prestekolonien om avgjørelsen. Mange var enig i at Aalen ikke burde inviteres, andre var svært uenig både i avgjørelsen og begrunnelsen for ikke å invitere ham. Noen må åpenbart ha informert Aalen både om forslaget og om foredragsutvalgets avgjørelse. Det førte til en brevveksling mellom Aalen og Valen-Sendstad, der de tørnet sammen i spørsmålet om hvordan Kirkens Grunn var å forstå. Uenigheten og diskusjonen mellom dem fortsatte etter krigen.[272]
I et av sine brev til Aalen skriver Valen-Sendstad at han anså Aalens uttalelse om Kirkens Grunn som et forsøk på å «spenne ben under kirkefrontens kristelige grunnlag, og gjøre hele fronten om til et 'jøssing-kirke-anliggende'».[273] Aalen innrømmet at uttrykket «et kirkepolitisk dokument» var uheldig valgt.[274] Men han var først og fremst opptatt av hvordan Kirkens Grunn var å forstå. I motsetning til Valen-Sendstad mente Aalen at dokumentet ikke kunne kalles en kirkelig bekjennelse.
Ifølge biskop Hille satte saken «sinnene mot hverandre» og skapte motsetninger, som truet med å skape splittelse i prestekolonien. For Hille var det svært viktig å holde prestekolonien sammen. I et brev til Leiv Aalen la han stor vekt på å forklare akkurat det. Brevet var et svar til Aalen etter at Aalen hadde sendt ham kopi av hele korrespondansen med Valen-Sendstad.
Hille innleder brevet med å beriktige den «misoppfatning» han mente Aalen hadde fått av Valen-Sendstads rolle i saken:
«Det er ikke riktig at han har drevet noen «agitasjon» mot Dem, ja, er «hovedmannen» for en slik agitasjon. Det faktiske forhold er at han har vært svært tilbakeholdende, og først da spørsmål og krav fra Deres venners side gjorde det nødvendig, har gitt uttrykk for sin bedømmelse av Dem og sin begrunnelse for at han som medlem av foredragsutvalget ikke fant å kunne vise Dem den særlige «honnør» som det lå i å bli innbudt som foredragsholder til Lillehammer.»[275]
De tre øvrige biskopene på Lillehammer stilte seg bak Hilles skriv, der Hille ikke la skjul på at ved å blåse opp at det var blitt begått «urett» mot ham, hadde Aalen bidratt til å skape en splid som kunne fått alvorlige konsekvenser.
Derfor var det etter Hilles mening en dårlig idé å avgjøre i plenumsmøte spørsmålet om å invitere en kontroversiell foredragsholder, slik det ble framsatt krav om. Saker det var uenighet om, ble avgjort i stillhet, forklarte Hille. Det hadde skjedd før, og det måtte skje også i denne saken. Å spille ut uenighet i åpen strid, ville bare føre til at NS-folkene ville få rett, når de hevdet at å samle mange prester på et sted, var et genitrekk, fordi de ville «ryke i tottene på hverandre som prester pleier».
Kobro hevdet i en diskusjon om saken at hvis den hadde blitt tatt opp i plenum, ville det ganske sikkert blitt flertall for å invitere Aalen. Til det repliserte Valen-Sendstad at da ville foredragsutvalget se det som et mistillitsvotum, og gå av. Dermed gikk det ifølge Askeland prestisje i saken.[276]
Hille ga uttrykk for forståelse for at det var vondt for Aalen at hans bedømmelse av Kirkens Grunn hadde reist tvil om hans holdning i motstandskampen. Han inviterte derfor Aalen til å sende prestekolonien en uttalelse, der han «i en kort og klar, ikke polemisk form», skrev det han ønsket å si angående sin stilling til den nasjonale og kirkelige kampen. Aalen svarte med å sende en uttalelse, som ikke levnet noen tvil om hans nasjonale holdning. Uttalelsen kom i 50 eksemplarer, og ble delt ut til alle prestekolonienes medlemmer.
Men sin mening om Kirkens Grunn, kommenterte Aalen ikke. Han tilbakekalte ikke det han hadde skrevet om Kirkens Grunn i Tidsskrift for Teologi og Kirke. Det hadde Hille verken bedt om eller forventet. Hille var først og fremst opptatt av at saken ikke skulle føre til åpen splittelse i prestekolonien. Det lyktes han med.[277]
Ektefellene til noen av de forviste prestene samlet til bibeltime
hos Marte Løken i Nordre gate 15.
«Guds ord er ikke bundet»
Flere i prestekolonien brukte mye tid på skrivearbeid. Det gjaldt blant andre Valen-Sendstad, Ingvald B. Carlsen og H. C. Christie. De to siste arbeidet begge med sine bøker om kirkekampen mens de var på Lillehammer og Helgøya.
Christie forteller at han var nøye med å gjemme manuskriptene sine under forvisningen. Hver gang han forlot rommet sitt og hver natt, passet han på å gjemme bort papirene. På Lillehammer lå manuskriptet vel forvart i en kjøkkenbenk i Tvethes gate, der han bodde. Under en rassia på Helgøya i mars 1945 lå manuskriptet på et gjemmested høyt oppe under taket i et vedskjul. Et annet manuskript lå i peisestua i hjemmet hans i Sandvika i Bærum. Så godt var det gjemt, at politiet ikke fant det da fire mann endevendte hele stua ei natt i februar 1945.[278]
Også Carlsens bok ble til bak låste dører. Under okkupasjonen var det «livsfarlig å sitte med den slags papirer som her legges fram», skriver han i forordet til boka. Men tross et par husundersøkelser, gikk det bra.[279]
H. C. Christie var med i en komite som under oppholdet på Lillehammer og Helgøya redigerte en prekensamling, som ble utgitt i 1945 med tittelen «Guds ord er ikke bundet». De to øvrige medlemmene av redaksjonskomiteen var brødrene Hartvig og Johan Christie Gjesdahl. Boka inneholdt 20 prekener av 17 forskjellige predikanter, alle fra under krigen. Redaksjonskomiteen ordnet prekenene i kronologisk orden, og forsynte hver av dem med en kort redegjørelse om situasjonen da prekenen ble holdt.[280]
Redaktørene skriver i forordet at de regnet med at karakteristiske prekener ville være av interesse med tanke på ettertiden, i og med at de «gjenspeiler og fremkaller i erindringen skiftende faser av den strid vi alle var delaktige i, og lar oss se dem i lyset fra Guds ord».
Samlingen åpner med en preken som biskop Henrik Hille holdt den første krigssøndagen, 14. april 1940. Talen ble holdt i en hemmelig, provisorisk kringkaster, som var rigget til på Sagatun på Hamar. Den følges av prekenen sokneprest Kr. Ljostveit holdt i Larvik kirke 16. februar 1941, og som ble kringkastet i NRK. Denne prekenen ble av det nye statsstyret oppfattet som et angrep på «den nye tiden». For Ljostveits vedkommende førte det til politiforhør og skjerpet politioppsyn. De religiøse sendingene ble underlagt forhåndssensur, og Ljostveits preken ble den siste som ble holdt i radio av kirkefrontens prester.[281]
I tillegg til Hille er fem andre av prestekoloniens folk representert i prekensamlingen. Biskop Maroni er representert med en preken han holdt i Søgne kirke 23. mai 1943 i forbindelse med et misjonsstevne. En angiver rapporterte prekenen til Statspolitiet, som dro til Søgne og ga biskopen beskjed om at han hadde forbud mot å tale. Fra den dagen var kirkene i bispedømmet stengt for den rettmessige biskopen i Agder.[282]
Videre inneholder boka biskop Wollert Krohn-Hansens ordinasjonsspreken ved den hemmelige ordinasjonen på Helgøya i juli 1944, prekener av Sigurd Fjær og Alf Hauge, og en tale Christie holdt på et menighetsmøte i Østre Bærum 31. mai 1942. I denne talen begrunnet Christie hvorfor biskoper og prester brøt med taleforbudet, som de var pålagt av NS-myndighetene etter embetsnedleggelsen våren 1942. Christies tale ble sommeren 1942 trykt som brosjyre og distribuert underhånden.[283]
Også Joakim Kvistad ga i 1946 ut en samling med prekener som han hadde skrevet under oppholdet på Helgøya.[284]
Mandag 1. september 1944 regnet det på Lillehammer. Det hindret ikke prestekolonien i å møte mannsterkt opp på jernbanestasjonen da Trondheimstoget fra Oslo ankom byen på formiddagen. Prestene hadde fått melding om at Ludvig Hope to dager tidligere var løslatt fra Grini fangeleir på grunn av sin høye alder. Han hadde oppholdt seg i fangenskap siden 13. mai 1943, etter at han ble arrestert samtidig med Ole Hallesby. Begge var med i Den midlertidige kirkeledelse.
Nå var Hope på vei til hytta på Lesjaskog, og prestene på Lillehammer ville hedre den aldrende lekmannshøvdingen, som hadde stilt seg solidarisk med dem i kirkekampen. Under togstansen overrakte biskop Hille blomster og ønsket ham velkommen tilbake til friheten. Hopes gamle venn, bakermester Kasper Andresen, hadde kommet fra Gjøvik for å hilse på ham, og ga ham julekake fra eget bakeri. Hope fortalte livfullt og med humør små historier fra fangetiden og hilste fra professor Hallesby, som var i strålende form, kunne han fortelle.
Toget stod merkverdig lenge på stasjonen. Det var ikke tilfeldig. Stasjonsmester Dahl var etter alt å dømme informert. Vogna ved siden av var full av tyskere. De så interessert på den begeistrede gruppa, som omga den gråhårede mannen med den karakteristiske barten. En av dem spurte om det var Knut Hamsun. Sannsynligvis fikk de et annet inntrykk når de frammøtte stemte i salmene «Vår Gud han er så fast en borg» og «Mektigste Kriste, menighetens Herre».[285]
Ludvig Hope på Lillehammer jernbanestasjon med blomster fra prestekolonien og julekake fra sin venn, Kasper Andresen, til venstre. Til høyre biskop Maroni.
Ludvig Hope tilhørte Kinamisjonsforbundet (nå Misjonssambandet), og representerte den mest kirkekritiske delen av lekfolket. Hans kirkesyn ble neppe delt av noen av de frammøtte geistlige, men han hadde vunnet stor respekt blant dem for sine holdninger og handlinger i kirkekampen.
Flere av Hopes venner i lekfolket var ikke glade for hans engasjement i kirkeledelsen. Men Hope mente at samhold mellom alle gode nordmenn var det eneste rette når fedrelandet var i nød.[286] Derfor var det med munter vennlighet og takknemlighet Hope ropte ut sin legendariske hilsen til prestene og biskopene da toget rullet ut fra stasjonen: «Det var gjildt å sjå Dykk – sjølv om De er prestar!»[287]
Episoden er antagelig en av de mest fortalte
fra kirkekampen. Den illustrerer det sterke fellesskapet mellom ulike kirkelige
retninger og miljøer som hadde utviklet seg i kampen mot de tyske okkupantene
og deres medløpere.
Ved å samle så mange
prester og biskoper på Lillehammer hadde Kirkedepartementet gjort DMK den store
tjenesten å etablere et slags «kirkens representantskap», som skulle bli til
stor nytte for kirkeledelsen. Kirken hadde fått et «organ» med et stort antall
geistlige representanter, som hadde god tid til å påta seg viktige utredningsoppgaver.[288]
Det var høyst nødvendig. DMK hadde altfor mye
å gjøre. Prestekolonien kunne avlaste ved å påta seg oppgaver med å utrede
spørsmål som måtte få sin løsning når det ble fred igjen, og normale kirkelige
forhold forhåpentligvis kunne gjenopprettes.
Spørsmålet om oppnevnelse av komiteer til
utredning av forskjellige saker ble drøftet allerede på AUs første møte 27.
juli 1944. Prestekolonien i plenum ga AU mandat til å opprette komiteer med
ulike oppdrag.[289]
Omkring to tredeler av alle som var i
prestekolonien på Lillehammer og Helgøya, deltok i utredningsarbeid i minst en
av komiteene. Sju var med i to komiteer.
Noen av komiteutredningene ble ferdige mens
kolonien befant seg på Lillehammer. Andre ble gjort ferdige på Helgøya.
Nedenfor følger en oversikt over temaene som ble utredet, og komitemedlemmene.
Opprettelse av et kirkefond. -
Oppnevnt 2. august 1944: Gabriel Skagestad, H.C. Christie, Henrik Hauge,
Kristian Heiberg Gjerstad og Christoffer Kobro.
De ulovlig ordinerte presters kirkelige
handlinger. - Oppnevnt 2. august 1944: James Maroni,
Kristen Løken, Tycho Castberg, Einar Kindingstad og Reidar Lund. Innstilling ble
avgitt 4. september 1944.
Hjelpeprestenes stilling og arbeid. -
Oppnevnt 2.august 1944: Wollert Krohn-Hansen, Sigurd Fjær, Olav Nome, Jens
Thori og Jens Bjønnes-Jacobsen. Innstilling avgitt i april 1945.
Kringkastingskomite. -
Oppnevnt 9. august 1944: Ingvald B. Carlsen, Ivar Welle og Arne Prøis.
Behandlingen av norske kvinner som har stått i
forhold til tyskere i okkupasjonstiden og av de barn som er følgen av disse
forhold. - Oppnevnt 9. august 1944: Olav
Valen-Sendstad, H. C. Christie, Ole B. Meyer, advokat Eilif Moe og fru Julie
Krohn-Hansen. Betenkningen var ferdig «i konsept» før overflyttingen til
Helgøya. Sendt til DMK 23. mai 1945. (Se nedenfor.)
Diakonissesakens stilling. –
Bakgrunnen var en henvendelse fra Diakonissehusets styre. På grunn av liten
rekruttering og stor avgang på diakonisser var diakonissesaken kommet inn i en
krise. Oppnevnt 11. oktober 1944: James Maroni, Martin Tveter, Ole B. Meyer,
Hartvig Christie Gjesdahl og Andreas Christoffersen. Innstilling ble avgitt på
Helgøya 28. februar 1945. Reidar Kobro hadde da tiltrådt komiteen i stedet for
Martin Tveter, som ikke ble med til Helgøya.[290]
Utkast til liturgi for freds- og
takkegudstjeneste ved krigens avslutning. -
Oppnevnt 11. oktober og 6. november 1944: Ingvald B. Carlsen, Ivar Welle, Olav
Valen-Sendstad og Sigvard Strømme og Einar Wilhelmsen. Innstilling ble avgitt
14. februar1945.
Utarbeidelse av plan for ekstraordinær
konfirmantforberedelse etter krigen for voksen ungdom som ikke er blitt
konfirmert. - Oppnevnt 18. oktober 1944: Alf Hauge,
Erling Laland, Johan Christie Gjesdahl, Reidar Hågan, Oscar Michelsen og Joakim
Kvistad. Innstilling ble avgitt 17. april 1945.
Forslag til direktiver for ajourføring av
kirkebøkene etter krigens slutt. - Oppnevnt på Helgøya:
Reidar Kobro (formann), Kristen Løken, Ludvig Vågdal, Søren Storaker, Hjalmar
Haugland. Innstilling ble avgitt 2. mai 1945. (Storaker deltok ikke i arbeidet
på grunn av bortreise.)
Det ligger utenfor rammen for denne boka å gå
nærmere inn på hvordan alle komiteutredningene ble fulgt opp og hvilken
betydning de fikk. De fleste av utredningene ble etter krigen lagt fram for
biskopene og dannet basis for en del av deres arbeid.[291]
Jeg skal vie en del plass til en av
utredningene, fordi den faktisk har vært framme i den offentlige debatt de
seneste årene.[292] Saken
framstår som en skamplett i prestekoloniens historie. Den gjaldt «krigsbarna»
og deres mødre.
En bispinne tar
initiativ
Det var Julie Krohn-Hansen (JKH), biskop
Krohn-Hansens kone, som tok initiativet til at kirken skulle utrede spørsmålet
om hvordan Norge etter krigen skulle behandle de kvinnene som hadde stått i
forhold til tyske soldater under den okkupasjonen («tyskerjentene») og deres
barn («krigsbarna»). En eller annen gang i løpet av første halvår 1944, mens
ekteparet fortsatt var på Helgøya, tok hun opp spørsmålet i et udatert brev til
DMK. Her skriver hun at vi «som kristne og mødre» har ansvar for at det
problemet som «de såkalte tyske barna» er, får «en riktig løsning».[293]
Første side av Julie Krohn-Hansens brev til
DMK.
JKH var blitt skremt etter å ha lest skriftet
«Schwert und Wege» (Sverd og Vugge). Her gjør SS-lederen Wilhelm Rediess rede
for tyskernes tanker og planer for krigsbarnas framtid. Gjennom
velferdsorganisasjonen «Lebensborn» hjalp tyskerne «rase- og arvebiologisk
verdifulle» mødre og barn, blant annet ved å opprette mor-og-barn-hjem, hvor
barna skulle få en nazistisk oppdragelse. Det ble opprettet flere
Lebensbornhjem i Norge, og mange kvinner som hadde fått barn med tyske
soldater, bodde på slike. Det bidro sterkt til å stigmatisere både mødrene og
barna i den norske opinionen under krigen.[294]
Denne lesningen får JKH til å hevde at barna
«uten tvil» ville bli «en femtekolonne» for tyske revansjister, hvis de fikk
vokse opp i Norge. De kunne bli farlige hvis det ble en ny verdenskrig. Med
legevitenskapen i ryggen mente hun å kunne hevde at de sjelelige egenskapene
barna hadde fått i arv, måtte betegnes som «meget slette». Hun var ikke trygg
på at de ville bli gode norske borgere.
Både av hensyn til landet og til barna mente
hun at det beste vil være at alle de mødrene og barna som hadde vært på
Lebensbornhjem i Norge, ble overgitt til Tyskland, som var deres «virkelige
fedreland». På den måten ville en slippe å skille mor og barn, noe hun var
imot.
JKH erkjenner at tanken på å «eksportere
tusenvis av unge kvinner og deres barn til et krigsherjet Tyskland» føltes
forferdelig. Men hensynet til vårt eget folks moral måtte veie tyngst. Hun
mente det trengtes «en utrensing», og det var nødvendig å statuere et eksempel.
Krigsbarna og
deres mødre – En komitebetenkning
JKH var med i komiteen som
ble oppnevnt av prestekoloniens arbeidsutvalg for å utrede spørsmålet. Som
nevnt ovenfor, var de øvrige medlemmene Olav Valen-Sendstad, H. C. Christie,
Ole B. Meyer og Lillehammer-advokaten Eilif Moe. De gikk for en annen løsning
enn den JKH hadde argumentert for. Ut fra komiteens felles utgangspunkt om at
barnas ve og vel måtte være det overordnede, konkluderte komiteens flertall med
at det ikke ville være menneskelig forsvarlig å sende barna til
etterkrigstidens elendighet i Tyskland.[295]
Derimot mente flertallet at barna som
hovedregel måtte skilles fra sine mødre og oppdras på annen måte, fordi mødrene
ved sitt forhold hadde gjort seg uverdige til å oppdra fremtidige norske
borgere. Dette var kvinner med «en uhemmet lastefullhet som har drevet dem til
å gi efter for sine drifter, hvor det har faldt beleiligst». Det ledende
prinsippet måtte være at barna ble ført «bevisst og systematisk bort fra sin
fortid» ved at de ble gitt norske navn, og at deres bakgrunn ble slettet. Barna
burde adopteres anonymt, eller plasseres i vanlige barnehjem.
Flertallet avviste ikke JKHs
femtekolonneargument, men ut fra hensynet til barnas vel, ville flertallet ikke
legge avgjørende vekt på det argumentet. Komiteen erkjente at på grunn av sitt
opphav ville barna få en smertefull framtid her i landet. De ville vanskelig kunne
assimileres «i det norske folkelegeme». Mange ville bukke under i asosiale
innstillinger, slik at «forbryternes rekke kan bli forholdsvis tallrikt
rekruttert fra disse barn».[296]
Ikke som en unnskyldning, men som en
forklaring bør det nevnes at komiteen på ingen måte var alene om sin oppfatning
av «tyskerjentene» og deres barn. Synspunktene i betenkningen avspeilte den
alminnelige opinionen under okkupasjonen. Den moralske forargelsen var så stor
at vi knapt kan forestille oss det i dag, og legevitenskapen ga faglig dekning.
Gabriel Langfeldt var en ledende skikkelse
innenfor psykiatrien. I en artikkel i Morgenbladet i juli 1945 skrev han
følgende om de norske krigsbarnas foreldre: «Man behøver neppe frykte for at de
arvelige anlegg skal være så rent elendige. Moren har vel som oftest en dårlig
karakter, er ofte litt debil, men den tyske soldat i Norge var sunn og velnært
og intellektuelt vel av gjennomsnittlig normalt nivå». Hans mening var at den
«mentalhygienisk beste løsning» ville være å fjerne barna fra «det uheldige miljø
– moren» for å adoptere dem innenlands eller sende dem utenlands, helst til
Tyskland.[297]
Overlegen og direktøren ved Gaustad sykehus
uttalte i 1945 at det blant de jentene som hadde fraternisert med tyske
soldater, var «uforholdsmessig mange svakt begavede, og også en del asosiale
psykopater».[298] En
lege ved Ullevål sykehus mente å ha funnet at «tyskerjentene» hadde langt
lavere intelligens enn gjennomsnittet.[299]
Men om Lillehammerkomiteen ikke var alene om
sine oppfatninger, kunne en kanskje ha ventet at komiteen hadde dvelt litt ved
spørsmålet om hva som burde være det spesifikt kirkelige anliggende i
saken. Hvordan skulle kirken forholde seg til mødrene og barna? Verken i
bispinnens brev eller i komiteens betenkning finnes det ord om forsoning,
tilgivelse og omsorg for den som har trådt feil. Det synes også å ha vært
utenfor komiteens horisont at det for mange av de unge kvinnene dreide seg om
et ekte kjærlighetsforhold.
I JKHs brev til DMK og komiteens betenkning
skrives det mye om hvilken vanskelig framtid krigsbarna og deres mødre gikk i
møte – med sosial isolasjon, utstøtelse, ringeakt og forfølgelse. Da kunne en
kanskje ha ventet at komiteen hadde drøftet mulige konkrete tiltak kirken
kunne sette i verk for å gjøre livet lettere for barna og mødrene. Komiteen
nøyer seg én setning til slutt i betenkningen, der den minner om kirkens og
skolens ansvar for «å oppdra folket til å forstå disse barns vanskelige skjebne
og den forbrytelse det vil være å la barna lide for sin opprinnelse». Det var
alt. Ikke noe konkret. Ingen forslag.[300]
Dokumentene om tyskerjentene og krigsbarna er
ingen stolt del av prestekoloniens historie.
Betenkningens
videre historie
Det er ikke usannsynlig at
enkelte av komiteens medlemmer helst hadde sett at betenkningen var blitt gjemt
og glemt. Men slik gikk det ikke.
Betenkningen var ferdig som en kladd og
gjennomsett av alle medlemmene da prestekolonien ble overført til Helgøya i
desember 1944. Betenkningen berodde hos Olav Valen-Sendstad, som ikke ble med
til Helgøya, men bodde på Søre Ål til krigens slutt. Sannsynligvis etter
purring fra JKH sendte Valen-Sendstad i slutten av april 1945 kladden til
Christie, sammen med en særuttalelse fra JKH. Heller ikke Christie renskrev
dokumentet, men han tilføyde noen overskrifter og innarbeidet et sluttavsnitt
om JKHs særuttalelse.
På dette tidspunktet hadde Christie for lengst
reist fra Helgøya og hjem til Bærum.[301] En
måneds tid etter at han fikk dokumentet fra Valen-Sendstad, det vil si et par
uker etter frigjøringen, sendte han det til DMK, sammen med JKHs brev fra 1944
til DMK, som hun insisterte på skulle følge dokumentet. En kan merke en viss irritasjon hos Christie
når han omtaler JKHs særvotum, fordi hennes dissens allerede var innarbeidet i
betenkningen. Christie meldte fra til komitemedlemmene om hva han hadde gjort,
og ba om tilbakemelding. Bare JKH svarte, og hun var tilfreds.[302]
Behandlingsmåten kan skape en mistanke om at
verken Valen-Sendstad eller Christie anså det viktig å få sendt betenkningen
til DMK. Valen-Sendstad hadde hele vinteren på seg til å renskrive betenkningen
og få den ekspedert til DMK. Den trengte ikke nødvendigvis behandling i
prestekoloniens arbeidsutvalg. Heller ikke Christie ønsket å bruke mer tid enn
høyst nødvendig på saken. Selv om han var travelt opptatt med å gjøre ferdig
sin bok om kirkekampen, og det var midt i den hektiske frigjøringstiden, hadde
han sannsynligvis lagt mer arbeid i saken hvis han hadde ansett den som viktig.
Christies oversendelsesskriv til DMK, 25. mai
1945,
med Carlsens påtegning.
Verken DMK eller biskopene behandlet
utredningen nærmere. Sannsynligvis ble den bare lagt vekk. Det foreligger
følgelig ingen offisiell tilslutning fra Den norske kirke til synspunktene i
komiteutredningen. Men i slutten av august 1945 sørget Ingvald B. Carlsen for
at den ble hentet fram for offentligheten.
Det er underlig at ikke Carlsen var med i
komiteen som skrev utredningen. Han var en av landets fremste eksperter på
barnevern og mangeårig formann i Norges barnevernsråd. I egenskap av nettopp
det vervet ble han 9. juli 1945 oppnevnt av Sosialdepartementet som medlem av
Krigsbarnutvalget, som skulle foreslå tiltak vedrørende «problemet tyskerbarn».[303]
Carlsen var en sentral person i
prestekolonien. På Lillehammer møttes prestene flere ganger i uka, og det er
vanskelig å tro annet enn at Carlsen kjente til utredningens innhold. Carlsen
sørget for å få utredningen avlevert i renskrevet form til Krigsbarnutvalgets formann
i slutten av august 1945. Preget som han var av rasehygienisk tankegods, må
Carlsen på denne måten ha ønsket å påvirke utvalget med Lillehammerkomiteens
synspunkter.[304] Men
det kan synes underlig at det skjedde nesten to måneder etter at
Krigsbarnutvalget var opprettet, det vil si på et tidspunkt da utvalget for
lengst hadde tatt sine viktigste prinsipielle standpunkter.
Krigsbarnutvalget siterte i sin innstilling
ordrett alt Lillehammerkomiteen hadde skrevet om krigsbarna (i alt 11 av
betenkningens 28 sider), men utvalget tok andre standpunkter til
hovedspørsmålene.[305]
Utvalget konkluderte med at det ville være uforsvarlig overfor barna å overføre
dem til Tyskland, enten moren var med eller ikke. En slik løsning ville ifølge
utvalget være uverdig et rettssamfunn og bety at en brukte metoder som en
ellers «bare har vært vant til å se fra nazistisk hold». Utvalget mente barna
måtte behandles som andre norske barn som var født utenfor ekteskap.[306]
Utvalget tok avstand fra at mødrene uten
videre kunne karakteriseres som moralsk mindreverdige fordi de hadde fått barn
med tyskere. Videre slo utvalget fast at det arvemessige utstyret alene ikke
var avgjørende for karakterdannelsen. Det ble vist til at erfaringene nettopp
fra Hitler-Tyskland understreket hvor stor betydning miljøet har. Frykten for
nazistisk påvirkning av krigsbarn ble karakterisert som «betydelig overdrevet»,
og påstanden om at barna ville være preget av sin tyske avstamning stod ifølge utvalget
i strid med erfaringen og bygde på sviktende grunnlag.
Slik felte Krigsbarnutvalget indirekte en
knusende dom over synspunktene som var fremmet i Julie Krohn-Hansens brev og i
prestekoloniens betenkning.[307]
Krigsbarnutvalgets innstilling ble avgitt i
begynnelsen av november 1945. Kort tid etter uttalte Carlsen i et intervju i en
svensk avis at det i det siste hadde skjedd en merkbar endring i holdningen til
krigsbarna. «I begynnelsen ville til og med svært kloke og objektive nordmenn
at de skulle skysses i vei, nå innser man at de har både moralsk og juridisk
rett til å forbli i sine mødres land». Carlsen sier ikke noe om hvorvidt han
selv regnet seg blant de «kloke og objektive» som hadde endret holdning.[308]
Krigsbarnutvalget tilrådde at myndighetene
måtte ta et spesielt ansvar for krigsbarna, men det ble ikke fulgt opp i
praksis. Innstillingen ble aldri trykt, og utvalgets forslag om en egen lov om
krigsbarna ble det ikke noe av. Det viktigste som skjedde i praksis, var at
barna ikke ble sendt til Tyskland, og at de som hovedregel
fikk bo hos mødrene sine.[309]
Alle spådommene om
at krigsbarna ville få en vanskelig oppvekst, slo til.[310] I 1999 vedtok Bispemøtet i Den norske kirke en
uttalelse, der behandlingen krigsbarna fikk etter krigen, ble karakterisert som
«opprørende». «Til tross for hederlige unntak må vi konstatere at kirken i
altfor liten grad sto fram som en motkultur i samfunnet og talte krigsbarnas
sak».[311]
Senere har staten bedt om unnskyldning både overfor krigsbarna og mødrene.
Senhøstes 1944 begynte det
å svirre rykter på Lillehammer. Ryktene var ikke hyggelige. Prestene ble truet
med deportasjon til Finnmark.[312]
Da biskopene 22. november som vanlig meldte
seg per telefon til politivakten, fikk de beskjed om at politimesteren hadde
gitt ordre om at de skulle møte i bystyresalen i Banken kl 12 samme dag. Biskop
Hille var syk og kunne ikke møte.
I
bystyresalen ble biskopene møtt av fylkesfører Thrana, ordfører Børresen,
biskop Haga og propagandaleder Skurdal, alle NS-folk. Thrana fortalte at han
hadde fått vite at det fra høyere hold forelå «langt fremskredne planer om å
sende alle de til Lillehammer forviste prester til Nord-Norge». Thrana sa han
beklaget dette meget og at han gjerne ville bidra hva han kunne for å hindre at
det skulle skje. Men som grunnlag måtte han ha noe å støtte seg til fra
prestenes side, nærmere bestemt en uttalelse som myndighetene kunne være tjent
med, og som gikk ut på at prestene ikke ønsket å komme så nær bolsjevikene, som
nå hadde besatt deler av Nord-Norge. Det ble ikke sagt noe nærmere om hvor
i Nord-Norge det eventuelt var aktuelt å sende prestene.[313]
Krohn-Hansen spurte om hvem som hadde disse
planene, om det var norske eller tyske myndigheter? Det kunne ikke Thrana si
noe om. Han sa at han var redd han allerede hadde overskredet sin taushetsplikt
ved det han hadde sagt til biskopene, men hevdet at han tok opp saken som bevis
på at han anså den å være alvorlig.
På Thranas spørsmål om biskopene virkelig
ønsket å bli sendt nordover, svarte Krohn-Hansen at de naturligvis ikke ønsket
å bli sendt til en landsdel som var nedbrent av tyskerne i forbindelse med Den
røde armes frigjøring av Finnmark: «Er det meningen at vi skal bo i telt?» Nei,
det måtte vel kunne ordnes slik at det ble stående igjen noen hus, var
fylkesførerens svar.
Thrana hadde forståelse for at biskopene ønsket å snakke med Hille, og at de måtte ta spørsmålet opp med prestene. Men av
hensyn til ham selv måtte det ikke snakkes for mye om saken.
NS-fylkesføreren mente åpenbart at han gjennom
en dårlig skjult trussel skulle gjøre biskopene og prestene en tjeneste. Dersom
biskopene nå ville vise litt godvilje og komme med en uttalelse som kunne
tolkes som støtte til NS-styrets syn på bolsjevikene, skulle fylkesføreren
hjelpe dem så de slapp å bli sendt nordover.
På vei hjem fra møtet skal biskop Maroni ha
sagt: «At folk kan være så dumme å tro at vi er så dumme at vi biter på slikt».
Biskopene la saken fram for prestene. Alle var enige om at det ikke var aktuelt
å svare på «tilbudet».[314]
Episoden illustrerer også biskop Hagas og
NS-partiets ulike tilnærming til spørsmålet om hvordan de illojale prestene skulle
behandles. I løpet av samtalen hevdet Haga at flyttingen av prestene nordover
var endelig bestemt. Thrana uttrykte seg mer forsiktig, og sa at endelig
bestemt var det vel ikke, men at det forelå planer.
I sin bok «Den brente jord» karakteriserer
Krohn-Hansen episoden som et eklatant bevis på hvordan NS-myndighetene på en
kynisk måte ville utnytte den skjendige brenningen og evakueringen av Finnmark
til propaganda mot bolsjevismen.[315]
I den tidligere nevnte talen fylkesfører Finn Thrana holdt i Banken i februar 1945, fortalte han forsamlingen om møtet han hadde hatt med tre av biskopene. Han hevdet at alle i samtalen hadde gitt «bestemt uttrykk for at de var imot bolsjevismen, men ingen av dem ønsket dette standpunktet offentliggjort». Men etter at de illojale prestene kom vekk, var det «i alt vesentlig blitt ro og fred i kirken», kunne kan trøste sine partivenner med, og fikk ifølge avisreferatet kraftig bifall for sin «klare og fyndige utgreiing».[316]
Trusselen om å bli
deportert nordover skapte naturlig nok en del uro blant prestene. Selv om de
ikke ønsket å ta Thranas trussel helt alvorlig, kunne de ikke la være å
forberede seg på alle eventualiteter.
Det gikk mange rykter. Prestene hadde snakket
om at de i likhet med de norske offiserene kanskje ble sendt til Tyskland. Av
den grunn ble de oppfordret til å skaffe seg fettlærstøvler, som da ville være
gode å ha.[317]
Det føltes som en lettelse at det ikke ble noe
verre, da prestene mottok et brev datert 9. desember 1944 om at lederen av
Sikkerhetspolitiet hadde endret den enkeltes sikringsbeslutning. Ifølge den nye
sikringsbeslutningen ble prestene tilpliktet å ta opphold på Helgøya i Hamar
politimesterdistrikt fra 15. desember, og ikke forlate Helgøya uten tillatelse
fra Statspolitiet. Selve flyttingen og innkvarteringen ble de pålagt å sørge for selv.[318]
Chr. Kobros forvisningsbrev.
Flyttingen hadde sammenheng med at
overkommandoen for de tyske styrkene skulle flyttes til Lillehammer. General Lothar Rendulic var utnevnt til
øverstkommanderende for alle de tyske styrkene i Norge etter Nikolaus von
Falkenhorst. Rendulic oppløste von Falkenhorsts stab i Oslo og opprettet sin
egen på Lillehammer, med hovedkvarter på Lillehammer Turisthotell like ovenfor
sentrum av byen. De trengte plass til den store staben, ca. 500
i tallet, pluss store vaktstyrker. Hus skulle rekvireres, og det gjaldt derfor
å få prestene vekk så fort som mulig.[319] Helgøya hadde også tidligere vært i bildet som
forvisningssted, og der ville det være lettere å holde
kontroll med prestene.
Å skulle flytte til Helgøya var en stor nedtur for prestene. De var blitt «et trekk i byens ansikt»
og følte seg nå så hjemme på Lillehammer, at meldingen om flytting kom «som
litt av et sorgens budskap», skriver Christie.[320]
I møte i AU på formiddagen 11. desember ble det besluttet at arbeidsutvalget skulle ta ansvaret for innkvarteringen i samarbeid med biskop Krohn-Hansen og en stedlig komite. Krohn-Hansen, hans kone Julie og fru Borghild Carlsen var til stede på AU-møtet. De tre dro straks til Helgøya for å sondere terrenget, og ordne med boliger sammen med gode hjelpere på stedet.[321]
Det ble oppnevnt et transportutvalg, som
skulle ta seg av transporten av bagasje. Reidar Lund var primus motor for å ordne med
varene som skulle bringes med til Helgøya. Han og medhjelperne stod i til langt
på natt og pakket kål, poteter og andre matvarer som befant seg i Bankens
kjeller og i kjelleren til kolonialhandler Kaulum i Storgata 51.[322] Kristian Heiberg Gjerstad gjennomgikk senere
regnskapet for prestenes middagsbespisning i Banken. Gjennomgangen viste et
regnskapsmessig oppgjør på ca 14 500 kroner.[323]
Om ettermiddagen 12. desember ble det holdt et
plenumsmøte på Misjonshuset med orientering om den nye situasjonen.[324]
Da flyttingen ble kjent i byen, sendte
direktør Anders Sandvig på Maihaugen et brev til prestekolonien, der han
uttrykte sin sympati med prestene. «Jeg synes luften om oss er blitt renere og
friere etter at prestene kom hit til byen». Sandvig takket for hva
prestekolonien og deres kolleger «gjennom uselvisk og uredd kamp for folk og
land har gitt oss av mot og tro».[325]
Anders Sandvigs brev til prestekolonien.
Lillehammer menighetsråd og menighetspleie inviterte
prestene og deres ektefeller til avskjedsfest 12. desember i Sandvigs hjem i
Jernbanegata 1. Festen ble karakterisert som «et strålende punktum på
Lillehammeroppholdet». Biskop Maroni talte, og Ingvald B. Carlsen hyllet byens
befolkning og Anders Sandvig i en prolog.[326]
.jpg)
Første del av Ingvald B. Carlsens prolog ved
avskjedsfesten 12. desember 1944.
I en
svartale sa Sandvig at han ikke hadde vært noen prestevenn før, men at
prestenes kamp og det nærmere bekjentskapet med dem på Lillehammer hadde endret
hans holdning. «Jeg har samlet på mangt rart i mitt liv», sa Sandvig. «Men at
jeg skulle samle på prester også, det hadde jeg aldri tenkt.»[327]
Mange
hadde møtt opp på Lillehammer jernbanestasjon for å ta avskjed med prestene og
deres familier da de skulle ta toget til Hamar grytidlig på morgenen 15.
desember. Folk stemte i salmen «Vår Gud han er så fast en borg». Biskop
Krohn-Hansen sa noen takkens ord til de frammøtte lillehamringene før toget
satte seg i bevegelse sørover.[328]
Et takkebrev
Sandvig var ikke alene om
å sette pris på prestenes tid i byen. Mange fikk brev fra folk som var
takknemlige. Det gjaldt ikke minst gamle mennesker, som hadde fått besøk hjemme
av en eller flere av prestene.
En 85 år gammel dame skriver i et brev til en
av dem like etter at de hadde flyttet til Helgøya:
«Jeg [vil] få takke Dem så meget
for De var så snill å komme til mig, da De var her i byen. Det var bare så
uendelig trist at det fikk så brå slutt. – Jeg kan ikke få sagt hvor sørgelig
det var at jeg ikke skal få besøk av Dem mere! De var så god og trøstefull for
meg, så det er et stort savn at jeg ikke lenger skal få ha Dem på venten.
Det er nok ikke bare mig som
savner Dem og de øvrige prester her! Det er nok ikke mere enn en mening om at
mye ble tatt fra oss ved at dere måtte reise fra oss. Jeg håber dog inderlig at
dere trives derute, og har det bra på alle måter. Så vil jeg ønske Dem et
riktig godt og lyst nytt år, med takk, ja inderlig takk for alt hva De var for
mig i det gamle år, og be Gud velsigne Dem og Deres familie!»[329]
[1] Evenshaug 1986, 8.
[2] Buggeland 1981, 138.
[3] Bjørnhaug 2000, 165 f.
[4] Molberg Nilssen 1995.
[5] Carlsen 1945, 97.
[6] Brev av 24.11.1942 fra
Hakon Warendorph til Statspolitiet.
[7] Brev av 2.11.1942 fra
Hakon Warendorph til Kirkedepartementet. (Jf. Dagningen 18.12.1946.)
[8] Sætre 1981.
[9] Buggeland 1981, 137.
[10] Sætre 1981.
[11] Evenshaug. Upubl. memoarer.
Jf. Lunde 2001, 305.
[12] Laagen 9.9.1942.
[13] Dagningen 20.12.1945.
Lillehammer folkeskole 1957, 162 f.
[14] Norheim 1981.
[15] Landssviksaker.
Gudbrandsdal politikammer, anr 1033 – Anders Fredrik Hagemann. (RA)
[16] Laagen 11.2.1944.
[17] Norheim. Upublisert
manus. Okt. 1948. Norheim 1981.
[18] Laagen 1942-1945.
Gudbrandsdølen 1942-1944.
[19] Dagningen 6.3.1947. Lunde
1982, 94.
[20] Carlsen 1945, 170.
Norrman 1998, 265.
[21] Christie 1945, 331 f og
226.
[22] Askeland. Notisbok
(AMA/KKS).
[23] AUs protokoll 6.11.1944.
[24] Protokoll Skogen
Indremisjon 1910-1948 (Privat arkiv).
[25] Salvesen 1982, 93. Lunde
1982, 96.
[26] Lunde 1982, 96.
[27] Christie 1945, 180 og
184. Carlsen 1945, 106 og 198. R14, svar 4.2.1946 (KKS).
[28] Bildet er gjengitt med
tillatelse av Dufseth Gravferd, Lillehammer
[29] Alf Hauge. Notat av
17.10.1943. «Ad Riisøens virke på Lillehammer». Se også Rapport fra Hamar MBL, datert
12.10.1943, og brev av 12.10.1943 fra Sverre Riisøen til kirkeledelsen i Hamar
bispedømme (BHH/SAH).
[30] Brev av 30.9.1943 fra Sverre Riisøen til Lillehammer
Menighetsråd v/formannen, hr. rådmann Warendorph (BHH/SAH).
[31] Sverre Riisøens referat 13.9.1943 av samtale med
NS-prest Lyngaas samme dag (BHH/SAH).
[32] Alf Hauge. Notat av 17.10.1943. «Ad Riisøens virke på
Lillehammer» (BHH/SAH).
[33] Brev av 12.4.1944 fra Agnes Mathiesen til Henrik Hille
(BHH/SAH).
[34] Alf Hauge. Notat av 17.10.1943. «Ad Riisøens virke på
Lillehammer» (BHH/SAH).
[35] Skriv av 18.10.1943 fra MBL Hamar til DMK. Skriv av
25.10.1943 fra DMK til MBL Hamar. – Se også Alf Hauges brev av 31.3.1944 til
Henrik Hille (BHH/SAH).
[36] DMB Hamars brev av 18.10.1943 til DMK (BHH/SAH).
[37] Brev av 31.3.1944 fra Alf Hauge til Henrik Hille. Brev
av 17.4.1944 fra Alf Hauge til Henrik Hille (BHH/SAH).
[38] Fordi det var et sjelesørgerisk brev, tok Hauge ikke
kopi av brevet, men gjengir innholdet etter hukommelsen i brev av 31.3.1944 til
biskop Hille (BHH/SAH).
[39] Brev av 26.3.1944 fra Ole Dahl til biskop Hille. Svar
av 4.4.1944 fra Hille til Dahl. Se også brev av 12.4.44 fra Agnes Mathiesen til
Hille, og svar av 15.4.44 fra Hille til Mathiesen (BHH/SAH).
[40] Askeland 2003, 142.
[41] Carlsen 1945, 198.
[42] Christie 1945, 325.
Carlsen 1945, 203. Juvkam 2002, 130 f.
[43] Krohn-Hansen 1945, 170.
[44] Carlsen 1945, 107. Se
også Schübeler 1945, 313-319.
[45] «Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).
Enkelte detaljer på listen er upresise, antagelig skrevet bevisst av
sikkerhetsmessige grunner. (Se s. 138.)
[46] Epost 22.11.20 fra Randi
Dyrerud til forf.
[47] Carlsen 1945, 200. Prøis
1945, 363.
[48] Prøis 1945, 364.
[49] Henrik Hilles almanakk
15.10.1944.
[50] «Prester
forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH). Prøis 1945, 355.
[51] Nornes 2017, 50.
[52] Hjelset 2011, 30 og 57.
[53] Carlsen 1945, 187 f.
[54] Minner fra Furnes. 1990,
54-56.
[55] Lillehammer folkeskole 1841-1954. 1957, 30 og 148.
[56] Brev av 29.5. 1944 fra
DMK til prestekolonien. Brev av 17.6.1944 fra Hille til Løken (FPA/SAH). Jf.
Carlsen 1945, 200.
[57] Gjenpart av brev av 13.6.
1944 fra DMK til Kristen Løken (FPA/SAH).
[58] Brev av 28.6.1944 fra Alf
Hauge til Henrik Hille. Brev av 1.7.1944 fra Henrik Hille til Alf Hauge
(BHH/SAH).
[59] Carlsen 1945, 200.
[60] Prøis 1945, 356.
[61] «Boligliste Lillehammer»
(BHH/SAH).
[62] Jf. Lauvhjell 2014, 102, se note 429.
[63] Oppland fylkes adressebok: med skatteligninger 1939/40
Vol 3; 1943/44 Vol 5; 1945/46 Vol 6.
[64] Moen 1987, 919.
[65] Thoresen 2020, 40.
[66] Gjengitt i sin helhet i Prøis
1945, 365-367.
[67] Christie 1945, II.
[68] Buggeland 1981, 139.
[69] Alv Askeland i brev av
13. november 1944 til en venn (Privat arkiv).
[70] AUs protokoll 18.10.1944.
[71] Prøis 1945, 356.
[72] Prøis 1945, 355 f.
Carlsen 1945, 201. Christie 1945, II.
[73] Askeland 2003, 141.
[74] Prøis 1945, 360.
[75] Randi Dyrerud i epost til
forf 22.11.2020.
[76] Samtale med Randi Dyrerud
18.11.2020.
[77] Prøis 1945, 360.
[78] Evenshaug 1945, 160.
[79] Prøis 1945, 361 f.
Askeland. Artikkelmanus (AMA/KKS).
[80] Carlsen 1945, 198.
[81] Norrman 1998, 217.
[82] Prøis 1945, 360. Christie
1945, I.
[83] Prøis 1945, 360 f.
[84] Epost 22.11.20 fra Randi
Dyrerud til forf.
[85] Thorsdal 2017, 213.
[86] Epost 22.11.20 fra Randi
Dyrerud til forf.
[87] Prøis 1945, 356.
[88] Riisøen 1958.
[89] Askeland. Artikkelmanus
(AMA/KKS).
[90] Prøis 1945, 367.
[91] Askeland. Artikkelmanus
(AMA/KKS).
[92] Thoresen 2020, 40.
[93] Svensk historisk roman.
Oversatt og utgitt første gang i Norge i 1942.
[94] Askeland. Notisbok
(AMA/KKS).
[95] Indrebø 1945, 103.
[96] Prøis 1945, 362 f.
[97] Prøis 1945, 358 f.
[98] Torgersen 2011, 13 og 18.
[99] Thorsdal 2017, 258. Torgersen 2011, 86 f.
[100] «Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).
[101] Støylen 1984, 128 f.
[102] Harald Elstad i Store Norske Leksikon.
[103] Støylen 1984, 130.
[104] Thorsdal 2017, 258 f.
[105]
«Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).
[106]
Thorsdal 2017, 197 og 266.
[107]
Prøis 1945, 357. R14, svar 31.5.1946 (KKS).
[108]
R14, svar 18.12.1945 (KKS).
[109] Sæther 1996, 224-231.
[110]
Gurid Aga Askeland i epost til forf. 11. og 14.8. 2021.
[111]
Askeland 2003, 139-141.
[112]
Gurid Aga Askeland i epost til forf. 20.7. 2021.
[113]
«Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).
[114]
Askeland 2003, 141. Prøis 1945, 376.
[115]
Minnealbum. Sigurd Fjær.
[116]
Henrik Hilles almanakk 10. og 11.7. 1944.
[117]
Torgersen 2011, 89.
[118]
Nordmenn i fangenskap. 1995, 378.
[119]
Amdahl 1967, 149. Jf. Wisløff 1971, 467 f.
[120]
Carlsen 1945, 177.
[121]
Carlsen 1945, 178.
[122]
«Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).
[123]
Prøis 1945, 374.
[124]
Thorsdal 2017, 142.
[125]
Hallingdølen 7.10.2017.
[126]
Carlsen 1945, 200.
[127]
Christie 1945, II.
[128]
AUs protokoll 27.7.1944.
[129] Udatert brev fra Hille til AUs medlemmer,
sannsynligvis skrevet 27. eller 28.7. 1944 (FPA/SAH).
[130]
AUs protokoll 20.11.1944.
[131]
AUs protokoll 28.7.1944.
[132]
AUs protokoll 1944.
[133]
Krohn 1964, 79.
[134] Juvkam 2002,
101.
[135]
Austad 1974, 92. Telegram fra KUD og Politidepartementet 3.4.1942. R14, svar høsten 1945 (KKS). Berg 1999, 168.
[136]
Henrik Hilles almanakk 2.3.1942, og 13.5.1945.
[137]
Henrik Hilles almanakk 10.3.1942. Jf. Juvkam 2002, 66.
[138]
Brev av 24.11.1942 (Feylings arkiv, RA).
[139]
Hilles almanakk 10.7.1944.
[140] Juvkam 2002, 70 f. Salvesen
1982, s. 32-33. «Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).
[141]
Skoje 2020.
[142]
Ruud 1994, 69.
[143]
Skoje 2020.
[144]
Høiesen 1997, 208 ff.
[145]
Prøis 1945, 371.
[146]
Askeland 2003, 142.
[147]
Austad 1974, 132-135.
[148]
Thorsdal 2017, 249 f.
[149]
Voksø 1994, 20 f.
[150]
Georg Hille i samtale med forf. 10.3. 2021.
[151]
Henrik Hilles almanakk 1944. Samtale med Georg Hille 20.10.2020.
[152]
Hansson 2019, 8 og 11. AUs protokoll 16.8.1944.
[153]
R14, svar 8.12.1945 (KKS). Brev av 4.9.1944 fra Andreas Fleischer til Alv
Askeland (AMA/KKS). Schübeler 1945, 252 f.
[154]
Minnealbum. Sigurd Fjær. Jf. Carlsen 1945, 124 og 205.
[155]
Minnealbum. Sigurd Fjær.
[156]
Krohn-Hansen 1945, 194.
[157]
Torleiv Austad i epost til forf. 2.8. 2021.
[158]
Carlsen 1945, 191 ff.
[159]
Austad 2018, 33.
[160]
Henrik Hilles almanakk 22.3. og 21. 6.1944.
[161]
Prøis 1945, 364 f.
[162a]
Flørenes i Schübeler 1945, 282.
[162b] Skaar 1976.
[163]
Torleiv Austad i epost til forf. 12.1. 2021.
[164]
Brev av 4.9.1944 fra Andreas Fleischer til Alv Askeland (AMA/KKS).
[165]
Austad, 2018, 29-41.
[166]
Krohn-Hansen 1945, 182 f, 190 ff.
[167]
Austad 2018, 34. Carlsen 1945, 191. Olssøn 1985, 22.
[168]
Torleiv Austad opplyser i en epost til forf. 2.8.2021 at kandidatenes
skriftlige tilslutninger er blitt borte. En av ordinandene antar at de ble
gravd ned i jorda på Helgøya. Jf. Austad 2018, 35.
[169]
Carlsen 1945, 190. Austad 2018, 34 f.
[170]
Talen er trykt i sin helhet i boka «Guds ord er ikke bundet», 1945, 100-103.
[171]
Austad 2018, 37.
[172]
Austad 2018, 36. Olssøn 1985, 22.
[173]
Schübeler 1945, 275 f.
[174] Samtale med Reidar Kobro 8.7. 2021.
[175]
Epost fra Wilhelm Olssøn til forf. 16.7.2021. Jf. Olssøn 1985, 22.
[176]
Carlsen 1945, 196. Austad 2018, 37. Olssøn 1985, 23.
[177]
Austad 2018, 38.
[178]
Rudvin 1970, 191, 253.
[179]
Thorsdal 2017, 251.
[180]
Thorsdal 2017, 195 f.
[181]
Krohn-Hansen 1945, 132-151.
[182]
Krohn-Hansen 1945, 182 f. Sikringsbeslutningen var datert 17.5.1943 og forkynt
i deres hjem 24. mai.
[183]
Hoel 2014, 57 og 61.
[184]
Prøis 1945, 353.
[185]
Krohn-Hansen 1945, 183-189.
[186]
Krohn-Hansen 1945, 189 f. Henrik Hilles almanakk 9.2.1944.
[187]
Krohn-Hansen 1945, 194.
[188]
Prøis 1945, 363.
[189]
Johannesen 1982, 120.
[190]
Prøis 1945, 373.
[191]
Dagningen 12.12.1946, 13.12.1946 og 18.12.46. Gudbrandsdølen 14.12.1946.
Norrman 1998, 266.
[192]
Lie Pedersen 2005.
[193]
Prøis 1945, 372. Alv Askeland i brev av 26.10.1944 til en venn (Privat arkiv.)
[194]
Prøis 1945, 373.
[195]
Laagen 12.2. 1945. Jf. Carlsen 1945, 204.
[196] Laagen 1944. Gudbrandsdølen 1944. AUs protokoll 1944.
Hilles almanakk juli-desember 1944.
[197]
Gudbrandsdølen 20.5.1944.
[198]
Christie kronikk II, 1945.
[199]
Protokoll Skogen Indremisjon. Årsberetning 1943-44. Prøis 1945, 373.
[200]
Agøy 1983, 19.
[201]
Jens A. Thoris syvende sans 1944 (JAT/SAH).
[202]
Gudbrandsdølen 21.9.1944. Laagen 7.10.1944.
[203]
Lunde 2001, 304. Jf. Buggeland1981, 138.
[204]
AUs protokoll 2.8.1944.
[205]
Christie II, 1945. Prøis 1945, 373.
[206]
Evenshaug 1986, 10.
[207]
Prøis 1945, 365.
[208]
AUs protokoll juli-desember 1944.
[209]
AUs protokoll 6.11.1944.
[210]
Laagen 14.12.1944.
[211]
Moen 1979.
[212]
Thorsdal 2017, 138 f.
[213]
Laagendalsposten 3.12.1974. Ragnhild Thori, samtale med forf. oktober 2021.
[214]
Prøis 1945, 357.
[215]
Carlsen 1945, 199.
[216]
Gudbrandsdølen 16.9.1944.
[217]
Innberetning til DMK fra Sverre Riisøen, september 1944 (FPA/SAH). Carlsen
1945, 199.
[218]
Gudbrandsdølen 30.9.1944.
[219]
Innberetning II til DMK fra Sverre Riisøen, oktober 1944 (FPA/SAH). Carlsen
1945, 199. Christie 1945, II.
[220]
Jf. Hilles almanakk 8.10.1944.
[221]
Uttrykk brukt av NS-fylkesføreren i Hedmark, Aksel Aas (Thorsdal 2017, 176 f).
[222]
Jf. Lunde 2001, 306.
[223]
Thorsdal 2017, 203.
[224]
Thorsdal 2017, 213 f. og 217 f.
[225] Hamar Arbeiderblad 17.11.1947. Thorsdahl 2017, 245
ff.
[226] Schübeler 1945, s. 178 ff.
[227]
Evenshaug 2015.
[228]
Evenshaug 2015, 40 f.
[229]
Forskningsintervju ved Bjørn K. Salvesen, 11.9.1981 (Norsk Hjemmefrontmuseum).
[230]
Christie 1945, 209.
[231]
Moren 1991, 224.
[232]
Udatert lønnsliste (Sam. Knutzens arkiv. RA). Av håndskriften går det fram at
den må være skrevet av Chr. Kobro.
[233]
Toreskaas 1991, 59.
[234]
Prøis 1945, 369.
[235]
Brev av 6.7.1945 fra Karl Flovik (BL i Troms og Finnmark). Se også brev av
2.8.945 fra Olav Eriksen (BL i Stavanger), begge til Sam. Knutzen (Sam Knutzens
arkiv. RA).
[236]
Buggeland 1981, 139. Prøis 1945, 368.
[237]
Prøis 1945, 368. Carlsen 1945, 201.
[238]
Christie 1945, II.
[239]
Alv Askeland i brev av 13. november 1944 til en venn (Privat arkiv).
[240]
Ringerikes Blad 30.1.1946.
[241]
Prøis 1945, 368. Christie 1945, II.
[242]
Høiesen 1997, 210.
[243]
Samtale med forf. 8.7. 2021.
[244]
Heiberg 1992, 183.
[245]
Dikt «Til Eivind Berggrav 24.10.1944». Sannsynligvis skrevet av Sigvard Strømme
(Chr. Kobros album).
[246]
Askeland. Artikkelmanus (AMA/KKS).
[247]
Norrman 1998, 66 ff.
[248]
Carlsen 1945, 97 f. Christie 1945, 171.
[249]
Se f. eks. «Societas Vitae
Communis», som er delvis gjengitt i Prøis 1945, 365-367.
[250]
Musikkhuset 1951.
[251]
Jens Thoris syvende sans 1944.
[252]
Prøis 1945, 375 og 369. Gurid Aga Askeland i epost til forf. 12.7.2021.
[253]
Prøis 1945, 369 f.
[254]
Askeland. Artikkelmanus (AMA/KKS).
[255]
Notat, udatert (AMS/KKS).
[256]
AUs protokoll 24.8.1944.
[257]
Askeland. Notisbok (AMS/KKS).
[258]
AUs protokoll 27.7.1944.
[259]
Carlsen 1945, 201.
[260]
Molland 1945, 119. Christie 1945, 142.
[261]
TTK 1945, 25-38 og 86-100. Høiesen 1997, 226.
[262]
AUs protokoll juli-desember 1944.
[263]
Gudbrandsdølen 26.7.1944.
[264] Se kronikk av Valen-Sendstad i Dagen 8.10.1945.
[265]
Askeland. Artikkelmanus (AMA/KKS).
[266]
I sin doktoravhandling der Torleiv Austad analyserer Kirkens Grunn, konkluderer
han med at i den selvadmini-strerte norske folkekirke fra 5. april 1942 til 8.
mai 1945 var Kirkens Grunn «en forpliktende kirkelig bekjennelse i kraft av den
kirkelige nødrett. Da normale kirkelige forhold igjen ble etablert, fikk ikke
dokumentet noen kirkerettslig status. Kirkens Grunn må altså betraktes som en
temporær kirkelig bekjennelse.» (Austad 1974, 232).
[267]
Aalen 1944, 20. Jf. Austad 1974, 222.
[268]
Brev av10.7.1945 til Olav Valen-Sendstad (BHH/SAH).
[269]
Hegstad 1992, 188.
[270]
AUs protokoll 13.9.1944.
[271]
Henrik Hille i brev av 3.1.1945 til Leiv Aalen (Høiesen 1997, 224).
[272]
Se Valen-Sendstads kronikker I-IV i Dagen høsten 1945 og Aalens kronikk i Dagen
16.10.1945. Jf. Austad 1974, 223, note 25.
[273]
Valen-Sendstad i brev til Aalen 11.12.1944. Her sitert fra Austad 1974, 223.
[274]
Se Austad 1974, 223, note 25.
[275]
Hille i brev av 3.1.1945 til Leiv Aalen (Høiesen 1997, 223-225).
[276]
Askeland i notisbok (AMA/KKS).
[277]
Brev av 10.7.1945 fra Hille til Olav Valen-Sendstad (Høiesen 1997, 225 f).
[278]
Christie 1945, Forord.
[279]
Carlsen 1945, Forord.
[280]
Guds ord er ikke bundet 1945. – Anmeldt i LK, juli-desember 1945, 259 f.
[281]
Guds ord er ikke bundet 1945, 11.
[282]
Guds ord er ikke bundet 1945, 81.
[283]
Guds ord er ikke bundet 1945, 59 ff.
[284]
Kvistad 1946.
[285] Carlsen 1945, 202 f. Prøis 1945, 375. Askeland. Artikkelmanus (AMA/KKS).
[286]
Handeland 1953, 244.
[287]
Carlsen 1945, 203.
[288]
Schübeler 1945, 239 f.
[289]
AUs protokoll 27.7., 2.8., 9.8., 11. 10., 18.10 og 6.11. 1944.
[290]
Se AU-protokoll 5.1.1945. - Kopi av innstillingen i BHH/SAH.
[291]
Voksø 1994, 60.
[292]
Aarnes 2009. Borgersrud 2017.
[293] En hvitbok 1999, 64-67.
[294]
Olsen 1999, 241.
[295]
Komiteens betenkning er gjengitt i fotokopi i En hvitbok 1999, 69-97.
[296]
En hvitbok 1999, 74 og 91.
[297]
Morgenbladet 17.7.1945. Jf. Borgersrud 2007, 66.
[298]
Her sitert fra Aarnes 2009, 85. Jf. En hvitbok 1999, 158.
[299]
Se Aarnes 2009, 85. Jf. En hvitbok 1999, 161 ff.
[300]
En hvitbok 1999, 96.
[301]
Christie reiste hjem 21. mars 1945. (R14, utatert svar).
[302]
En hvitbok 1999, 68.
[303]
En hvitbok 1999, 142.
[304]
Carlsen 1945b. Haave 2000, 67 ff.
[305]
En hvitbok 1999, 143-150.
[306]
En hvitbok 1999, 192.
[307]
En hvitbok 1999, 201 og 195.
[308] Intervju i Göteborg-Tidningen 25.11.1945. Her sitert fra Olsen 1999, 355.
[309]Olsen 1998, 356.
[310] Se Fiendens barn 1999. En hvitbok 1999. Olsen 1998. Borgersrud 2017. Aarnes 2009. VG 7.3.1999 (Stiftelsen norsk Okkupasjonshistorie. Idnr 118332).
[311]
Sitet fra Wagle 2013, 361.
[312]
Prøis 1945, 377. Krohn-Hansen 1945, 194. Carlsen 1945, 199 og 203.
[313]
Referat fra møte 22.11.1944 i bystyresalen, Lillehammer (BHH/SAH).
[314]
Støylen 1982, 150. Carlsen 1945, 199 f.
[315]
Krohn-Hansen 1945, 194.
[316]
Laagen 12.2.1945. Jf. Carlsen 1945, 200.
[317]
Askeland 2003, 143.
[318] Carlsen 1945, 203.
[319]
Wikipedia. Christie 1945, II. Se også Krohn-Hansen 1945, 195. Bjørnhaug 2000, 191.
[320]
Christie 1945, II.
[321]
AU protokoll 11.12.1944. Carlsen 1945, 203. Epost fra Gurid Aga Askeland til forf. 23.7.2021.
[322]
AU-protokoll 12.12.44. «Ferdaminner og litt til å synge på». Sang skrevet av Ole B. Meyer til julefesten 2. juledag 1944 på Granlien på Helgøya (Chr. Kobros album).
[323]Regnskap over fellesmiddager og annet mat for prester i visning til Lillehammer – Helgøya 1944-45.
[324]
AUs protokoll 11.12.1944.
[325]
Brev av 9.12. 1944 (FPA/SAH).
[326]
AUs protokoll 11.12.1944. Schübeler 1945, 378.
[327]
Askeland. Artikkelmanus (AMA/KKS).
[328]
Prøis 1945, 380 ff.
[329] Brev av 30.12.1944 fra Ragnhild Mejdell til Jens A. Thori (FPA/SAH).
