KAPITTEL 4

PÅ HELGØYA

Det var et underlig tog av prester, prestefruer og barn, som gikk gjennom Hamars gater i mørke tidlig på morgenen 15. desember 1944. Det vil være feil å si at det var en munter forsamling. De var forvist fra Lillehammer, og de ville helst ha blitt der. Nå var de var på vei til politistasjonen. I henhold til den nye sikringsbeslutningen var de pålagt å melde seg for politimesteren på Hamar, før de reiste over til Helgøya.[1] Familien Hille og Gabriel Skagestad var ikke med på toget. De kjørte med bil.[2]

På politistasjonen gikk det fort unna. Prestene stod i kø utenfor kontoret for å melde seg. Det ble spurt om alle var til stede. Da det ble svart bekreftende, var kontrollen unnagjort. Folk fra Hamar menighet hadde ordnet med frokost. Deretter bar det til brygga. Fergen «Skreia» brakte følget over til Helgøya.[3]

Christoffer og Doris Kobros sønn, Reidar, forteller at under marsjen ned til brygga, hørte moren en mann som ropte til henne. Han brukte hennes pikenavn: «Er det ikke Doris Langfeldt? Er det noe du trenger?» Doris ante ikke hva slags boforhold de ville få på Helgøya, og ropte i farten tilbake: «En bokhylle, to gode stoler, en sofa og et bord!» Noen dager senere kom møblene sendt til Helgøya fra en møbelhandler på Hamar. Møbelhandleren var gamlekjæresten til Doris fra Kristiansand, der de begge vokste opp.[4]

På brygga på Helgøya møtte folk opp med hesteskyss, og kjørte prestene og familiene til bostedene rundt om på øya, forteller Ole B. Meyer i en sang han skrev til en fest 2. juledag, der han beskriver reisen fra Lillehammer til Helgøya.[5]

I en prolog som ble skrevet til den samme julefesten, skildrer også Ingvald B. Carlsen flyttingen fra Lillehammer til Helgøya:

«I nattens mulm og mørke som Israel vi dro
fra Lillehammers Gosen, - der var det godt å bo!
Til Hamar kom vi tidlig, marsjerte gjennom by’n,
et tog forviste prester – du verden for et syn!
Vi vekket politiet og meldte oss en bloc.
Et skuespill for verden var denne fangeflokk!

Men menighetens søstre de viste kristensinn
og åpnet sine dører og bød oss gjestfritt inn.
Forstøtt av verdens herrer vi der fant le og ly,
de søstre visste ikke hvad godt de skulde by.

Den svarteste av uker er uken under jul
og mange svarte tanker da kryper frem av skjul.
Om øya er en perle i somrens strålekrans
det nettopp da var vansklig å se dens fulle glans!
Alt blev så annerledes enn noen hadde tenkt,
og alle søte drømmer i Mjøsas dyp blev senkt.»[6]

Helgøy eller Helgøya?

I den lokalhistoriske litteraturen om prestekolonien på Helgøya, er det blitt formidlet en forestilling om at det skyldtes biskop Krohn-Hansen at prestene ble sendt til Helgøya.

Sisken Hoel forteller i en intervjuartikkel i Nes og Helgøya historielags årsskrift i 2014, at da ryktene begynte å svirre på Lillehammer om ny forvisning, hadde Krohn-Hansen ringt henne, og spurt: «Hva skal vi gjøre?» Hun hevder at han hadde gitt uttrykk for den oppfatningen at det «også denne gangen var tanken å forvise prestene til Helgøy (i Troms), og han var nok inne på om det lot seg gjøre å ‘misforstå’ stedsnavnet en gang til. I alle fall ble det da avtalt at de skulle komme hit til Helgøen, og vi fikk da i stand et møte som ble holdt, så vidt jeg husker, på Eskerud», forteller Hoel.[7]

Sannsynligvis med Hoel som kilde, gjentas påstanden i en artikkel om forvisningen av prester til Helgøya i en revidert utgave av Nes bygdebok (2. bind, del 1), som kom ut i 2020. Her hevdes det at det ble bestemt at de forviste prestene «skulle samles på øya Helgøy i Troms», men at biskop Krohn-Hansen «klarte å overbevise nazi-myndighetene om at det var Helgøya i Hedmark som var stedet de skulle deporteres til».[8]

Det finnes ikke belegg for disse påstandene. Det Krohn-Hansen her blir tillagt, kan han umulig ha sagt. (Jf avsnittet om Wollert Krohn-Hansen i kap. 3.) Krohn-Hansens forvisning til Helgøya på Nes i 1943 skyldtes ingen «misforståelse», og overføringen fra Lillehammer til Helgøya i desember 1944 hadde ikke sammenheng med noen overtalelse fra Krohn-Hansens side. Hvis Krohn-Hansen hadde hatt mulighet til å innvirke på myndighetenes valg av forvisningssted, hadde spørsmålet helt sikkert blitt drøftet i prestekoloniens arbeidsutvalg og i plenumsmøte. Det står ikke et eneste ord i arbeidsutvalgets protokoll om noe slikt. Krohn-Hansen sier heller ikke noe om det i sine publiserte dagboksopptegnelser fra under krigen.[9] Det er for øvrig helt usannsynlig at nazimyndighetene ville ta imot råd eller forslag fra biskopene eller prestene, om hvor de skulle forvise dem.

Når Ingvald B. Carlsen skriver i sin bok om kirkekampen at det føltes som en lettelse da det kom ordre om flytting – «ikke til Helgøy i Troms fylke, men til Helgøya i Mjøsa», spilte han på den samme morsomheten fra svenske aviser, som Prøis skriver om i forbindelse med Krohn-Hansens forvisning til Helgøya i 1943.[10] 

Som nevnt ovenfor, reiste ekteparet Krohn-Hansen og Borghild Carlsen til Helgøya rett etter AU-møtet på Lillehammer 11. desember, for å ordne med innkvarteringen. Krohn-Hansen kjente Sisken Hoel fra sitt tidligere opphold på Helgøya. Sannsynligvis har han ringt henne før han dro for å avtale et møte. Det må være en slik telefonsamtale Hoel refererer til, men at hun så husker feil om innholdet i samtalen.

Noen ble ikke med og noen kom til

Ikke alle prestene på Lillehammer ble sendt til Helgøya. På grunn av sykdom eller andre grunner, fikk noen få bli igjen i Lillehammerområdet, eller de fikk reise hjem. Ester Brøndal Tveter søkte politiet om ektemannen Martin kunne slippe å flytte til Helgøya, grunnet sykdom. Søknaden ble innvilget. Tveter fikk fortsette å bo i Mesnalia til krigens slutt, mot daglig meldeplikt per telefon til politiet på Lillehammer.[11]

Heller ikke Ivar Welle og Tycho Castberg ble med til Helgøya. Ivar Welle fikk fortsette å bo på Lillehammer (Søre Ål), og Castberg fikk reise hjem. Olav Valen-Sendstad ble med til Helgøya 15. desember, men allerede dagen etter returnerte han til Lillehammer. Han fikk overraskende nok tillatelse av politiet til å bli boende på Trangrud på Søre Ål, mot meldeplikt.[12] Muligens gjorde det inntrykk på politiet at familien hadde flyttet ni ganger i løpet av det siste halvannet år.

Ole B. Meyer skriver i den tidligere nevnte sangen til julefesten 2. juledag: «Og en av flokken vår ble ganske vekk, om det vi sier dog nå ei et kvekk». Mannen som ble vekk, var Arne Prøis. Han stakk av under reisen fra Lillehammer til Helgøya, og dro hjem til Gjøvik.[13] Hans kone skriver i et dagboknotat at da prestene på Lillehammer dro til Helgøya, «reiste pappa hjem til oss».[14]

I likhet med Valen-Sendstad fikk også Christian Tidemann Strand og Einar Wilhelmsen et kort opphold på Helgøya. På grunn av sykdom fikk Tidemann Strand reise hjem til Oslo 21. desember. Han dro aldri tilbake, og holdt seg hjemme dag og natt helt fram til frigjøringen.[15]

Einar Wilhelmsen returnerte til Lismarka allerede 18. desember. Muligens hadde han oppdaget at han ikke stod på myndighetenes liste over prester som var overført til Helgøya. Wilhelmsen fikk opphevet sikringen i slutten av januar 1945. Etter avtale med DMK gikk han han da tilbake til sin stilling som kapellan i Lier. Men han reiste mye fram og tilbake mellom Lier og Lismarka, fordi han var usikker på hva som lå bak opphevelsen av sikringen.[16]

Alv Askeland oppdaget i romjula at heller ikke han stod på myndighetenes liste over prester på Helgøya. Det samme gjaldt Edgar Edvardsen. Biskop Hille rådet Askeland til å oppsøke lensmannen på Nes, som bekreftet at Askelands navn manglet på hans liste.[17] På spørsmål fra Askeland om hva han da skulle gjøre, svarte lensmannen kontant: «Reis hjem!» [18] 

Askeland tok lensmannen på ordet, og reiste fra Helgøya 30 desember. Han overnattet i Oslo hos sin studiekamerat, Leiv Aalen. Nyttårsaften havnet han midt oppe i bombingen av Gestapos hovedkvarter i Victoria Terrasse. Han ble tvunget av tyskerne til å være med å rydde opp, men kom seg unna, og reiste fra Oslo 1. januar. I slutten av januar giftet han seg med Sara Aga.[19]

Askeland og Edvardsen hadde avtalt at hvis Askeland ikke ble arrestert og returnert til Helgøya, skulle Edvardsen også stikke av.[20] Sannsynligvis dro Edvardsen fra Helgøya en eller annen gang i løpet av januar 1945.

Bakgrunnen for at Wilhelmsen, Askeland og Edvardsen manglet på listen over forviste til Helgøya, var antagelig at de tre i slutten av november 1944, gjennom politimesteren på Lillehammer, hadde søkt Statspolitiet om å få opphevet sikringen. Bare få dager senere fikk politimesteren melding om at sikringsbeslutningen til de tre var opphevet fra 5. desember 1944. Men forutsetningen var at de skrev under på en erklæring om at de lovet på ære og samvittighet å «avholde seg fra enhver handling rettet mot NS, den nasjonale regjering og nyordningen». Brøt de løftet, ville de bli strengt straffet.

Det var selvsagt umulig for de tre prestene å undertegne en slik erklæring, og sikringsbeslutningen ble ikke opphevet. De som utformet listen over forviste til Helgøya, hadde muligens misoppfattet situasjonen, og trodd at de tre var «frigitt», slik at de ikke ble med på listen over forviste.[21]

H. E. Wisløff fikk omgjort sitt forvisningssted til Moss, men oppholdt seg stort sett i Oslo.[22] Det ser ut til at Wisløff ble med til Helgøya, og at han var der en kort tid, før han reiste fra øya. Han ble tildelt bolig hos Berte Røste. Han holdt en bibeltime på Ekebergvangen, 16. januar 1945.[23]

Hvis en regner med Prøis, var det i alt 47 prester og biskoper som ble overflyttet fra Lillehammer til Helgøya i desember 1944. Men som vi har sett ovenfor, dro flere fra øya allerede etter få dager. Like over nyttår var antallet på Helgøya redusert til 41.

Ti nye sluttet seg til prestekolonien på Helgøya. Bare tre dager etter overflyttingen kom domprost Reidar Kobro, som den første av de «nye». Dermed var det tre generasjoner Kobro i prestekolonien. Sønnen Christoffer Kobro var «veteran» fra Lillehammer, og han hadde med sine barn både til Lillehammer og Helgøya. 

Side 2 av prestekoloniens «medlemsliste».
De ti siste kom til prestekolonien etter overflyttingen til Helgøya.

 

I løpet av januar 1945 kom Ludvig Vågdal og Sigurd Heimer, og 1. februar kom Alv Kapstad, som var den tredje av de hemmelig ordinerte Helgøyaprestene, som kom tilbake til Helgøya som forvist. De øvrige seks nye kom i mars. Den siste var Jørgen Overå, som kom til Helgøya 24. mars.[24]

Det vil si at i alt 57 prester og biskoper var på Helgøya i kortere eller lengre tid. Tretten av dem hadde med ektefelle, og seks av ekteparene hadde med barn.

Kort tid etter at prestekolonien hadde kommet til Helgøya, sendte Martin Tveter et brev til sine prestebrødre. Det var med en følelse av fattigdom at han sto igjen på stasjonen da de andre dro, skriver han, og fortsetter: «Samværet med dere her på Lillehammer disse månedene har gitt mer enn jeg kan uttrykke i ord. Jeg er takknemlig for hver en jeg har lært å kjenne. Midt i ulikheter har vi merket en bevisst vilje til samling på kirkens felles grunn. Det har i sannhet vært et byggende samvær.»[25]

Olav Valen-Sendstad sendte en lignende hilsen, der han ga uttrykk for at han savnet sterkt de gode samværene på Lillehammer. «Mine tanker går hver dag sørover til dere.»[26]

Insula Sanctorum

Helgøya i Mjøsa er Norges største innlandsøy, ca. 18 km² stor. Helgøya hørte opprinnelig til Nes kommune, men i 1964 ble øya innlemmet i storkommunen Ringsaker. Bru over Nessundet ga fastlandsforbindelse først i 1957. I prestekoloniens tid hadde øya ca. 800 innbyggere, fordelt på ca 195 hushold. I dag er befolkningstallet ca. 600.

Den dominerende eiendommen på Helgøya har vært Hovinsholm på sørspissen av øya. I middelalderen var det en kirke der. Den ble etter reformasjonen tatt ned og flyttet til Baldishol på Nes. Øya fikk ny kirke (kapell) i 1870. Det var her den hemmelige presteordinasjonen fant sted i juli 1944. Nes kirke og prestegården ligger rett over på andre siden av Nessundet.

Helgøyas mest kjente institusjon var i mange år Toftes Gave på gården Nedre Sund. Toftes Gave var i tiden 1876 til 1947 skolehjem for «vanskelige» gutter. Blant NS-folk var det derfor mange som mente at Helgøya var det rette stedet for de illojale prestene.

Under 2. verdenskrig var det ingen krigshandlinger på Helgøya. Det var heller ingen tyske tropper stasjonert der. Det forekom ingen forstyrrende opptreden av nazister under gudstjenestene, men de hadde av og til sine lytteposter ute. NS hadde kun tre lokale medlemmer. Hjemmefronten derimot, var sterk. 

Helgøya sett fra Nes.

 

Helgøya slapp også å ha NS-prest. Bortsett fra at en NS-biskop hadde Olsokgudstjeneste i Nes kirke i 1943, var det ingen gudstjenester ved NS-prest i prestegjeldets kirker.[27] Sokneprest Bye ble kastet ut av presteboligen i mars 1944, på grunn av «statsfiendtlig virksomhet». Han var noen uker i forveien anmeldt for å ha bedt for biskop Berggrav og for tidligere NS-biskop Dagfinn Zwilgmeyer, som hadde meldt seg ut av NS. Bye og familien flyttet inn i føderådsbygningen på gården Myhr, ikke langt unna, og Bye fikk fortsette sin prestetjeneste som før.[28]

Helgøya hadde et variert kristelig foreningsliv. Det var indremisjonsforening, sjømannsmisjonsforening, misjonsforening for NMS, Unges misjonsforening, santalmisjonsforening, kristelig ungdomsforening, barneforening (NMS), jenteforening (UKKF) og søndagsskole. De fleste av foreningene hadde månedlige møter.[29]  

Navnet på øya ble i middelalderen ofte skrevet «Eyin helga», den hellige øya, et navn som ble videreført til dagens navn. Nazistene kalte visstnok Helgøya for Djevleøya. De syntes vel det passet godt.[30] Prestene hadde nok mer sans for øyas egentlige navn, og latinkyndige som de var, måtte det for dem naturligvis bli «Insula Sanctorum» – de helliges øy.

Innkvarteringen

Den 10. desember ble sokneprest Johannes Bye på Nes oppringt av sorenskriveren, som informerte om at de forviste prestene på Lillehammer skulle overflyttes til Helgøya. Soknepresten ble bedt om å undersøke mulighetene for å skaffe prestene bolig.[31]

Bye tok samme kveld kontakt med gårdbruker Nils Chr. Stabo-Eeg på Helgøya. Vi må anta at Stabo-Eeg neste dag møtte ekteparet Krohn-Hansen og Borghild Carlsen, som var sendt fra Lillehammer for å undersøke innkvarteringsmulighetene. 

Ifølge Egil Enemo hadde Stabo-Eeg nylig vært sentral i arbeidet med å planlegge innkvartering av 250 evakuerte fra Finnmark. Denne innkvarteringen ble det ikke noe av. I stedet kunne Stabo-Eeg nå bruke planene til å skaffe boliger til de forviste prestene.[32]

Sisken Hoel forteller at tanken på å få en eller to prester i hver familie på gårdene, i første omgang var nokså vanskelig for mange. Enemo hevder at øyingene var betenkte på å skulle ta imot så mange prester. «[D]e ville heller ha finnmarkingene», skriver han.[33] Men etter hvert godtok de fleste tanken på at dette måtte gjøres, og begynte å innrette seg på det, forteller Hoel.[34]

Ingvald Carlsen skriver om skepsisen de møtte i en «epilog» rett før prestene forlot øya i mai 1945: «Det stod en skrekk av presten, den høytidelige mann, det sved litt i vår stolthet: at folk de så ham an»! Men folk oppdaget fort at prester var «mennesker rett og slett, med menneskers feil og mangler, og sånn med middels vett».[35]

Biskop Henrik Hille sier i et intervju i Østlendingen 22. desember 1945 at øyas befolkning åpnet sine dører. «På en eller annen måte ble det husrom for oss alle».

Stabo-Eeg hadde raskt en innkvarteringsplan klar.[36] Men innkvarteringskomiteen, med Krohn-Hansen i spissen, hadde ikke bare en heldig hånd med sin del av jobben, som gjaldt tildelingen av boligene. Borghild Carlsen var real nok til både å erkjenne og si seg lei for det.[37]

AU vedtok at det var nødvendig å arbeide videre med innkvarteringen. Det ble presisert at ingen måtte foreta forandringer på egen hånd. Presiseringen kan tyde på at enkelte hadde prøvd å ordne med innkvartering selv.[38] Etter hvert ordnet det hele seg. Utover vinteren 1945 hadde AU innkvarteringsspørsmålet på dagsorden flere ganger.[39]

På Lillehammer kom prestene og biskopene til byen på ulike tidspunkter. Det kunne derfor bli litt tilfeldig hvor den enkelte fikk bolig. Innkvarteringen skjedde derfor ikke så mye etter persons anseelse.

På Helgøya ble boligplasseringen preget av at de forviste befant seg på ulike trinn i det geistlige hierarkiet. Biskop Hille og ektefelle Ragna fikk bolig på Hovinsholm, som i tidligere tider hadde vært adelig setegård. Nå ble gården for en tid det nye «bispesete» i Hamar bispedømme. Hilles voksne datter, Elisabeth, var med også til Helgøya, men ingen av Hilles sønner bodde der i prestekoloniens tid. Biskop Gabriel Skagestad bodde også på Hovinsholm. Hans ektefelle, Torborg, var ikke med.

Familien Hille og Skagestad spiste alle måltidene på Hovinsholm under oppholdet på Helgøya. Vertinnen på Hovinsholm, Sisken Hoel, forteller at da Hille og Skagestad første gang satte seg til bords, antydet Skagestad at de kanskje skulle be en bordbønn. Hille brøt da inn, og spurte om de pleide å be bordbønn i dette huset. Vertinnen svarte benektende, men hvis det passet gjestene, hadde hun ikke noe imot at det ble gjort,. «Nei», sa Hille. «Vi er her som husets gjester, og vi følger alle husets skikk.»[40]

De øvrige biskopene ble innkvartert ikke langt unna. Ekteparet Maroni fikk bo på gjesterommet på den andre storgården på Helgøya, Hovelsrud, som er nabogården til Hovinsholm. Krohn-Hansen og frue disponerte et hus på Ekeberg, hvor de hadde bodd før de ble forvist til Lillehammer. Ekeberg ligger mellom de to storgårdene. Fungerende biskop Sigurd Fjær fikk anvist et hus rett ved siden av, på Ekebergvangen, sammen med svogeren Ragnvald Indrebø. Dermed bodde alle biskopene svært hverandre, noe sm var praktisk med tanke på at de ukentlige bispemøtene.

Verken Fjær eller Indrebø hadde med ektefellen til Helgøya, men Indrebøs niese, Inger Indrebø, bodde en tid hos onkelen på Ekebergvangen.[41] Domprost Kobro, som ankom Helgøya 18. desember, fikk husrom på Sniperud, sveiserboligen på Hovelsrud. Kobro hadde heller ikke med ektefellen.

Prestene ble innkvartert på gårder og i hus spredt rundt omkring på hele øya. Flere delte rom. I alt 37-38 gårder og hus hadde geistlige beboere i kortere eller lengre tid. Etter hvert som det kom nye til, ble det en del flytting og bytte av bolig.

Christoffer Kobros sønn, Reidar, forteller at hans familie, foreldrene tre barn og en ung hushjelp fikk disponere et par rom i bryggerhuset på gården Prestrud på øyas nord-østlige del. Han kan huske at Mattis Dobloug på nabogården Lodviken, arrangerte skirenn for barna, og premien var gjerne mat.[42] Dobloug ga for øvrig husrom til tre av prestene i kortere eller lengre tid. Også andre prester bodde i nærheten, blant annet på Granlien pensjonat. Henrik Hauge leide et loftsværelse like ved, hos Julie Stefferud på Fagerli. 

Prestebarna Per og Reidar Kobro leker i snøen på Prestrud vinteren 1945.

 

Også på Helgøya hendte det at ektefeller var på besøk. For eksempel var Marie Hole, Martha Frid og Borghild Kindingstad på besøk i februar. Alle tre var da med i et selskap på Raknerud 15. februar.[43] (Se senere.) Jens Thoris kone besøkte mannen på Helgøya i slutten av mars. De ble da invitert til biskop Hille på Hovinsholm.[44]

Sperring og meldeplikt

Samme dag som prestene flyttet til Helgøya, kom det en forordning fra Politidepartementet om sperring av øya. Det ble innført et generelt forbud mot å reise til, eller ta opphold på Helgøya. Alle med fast bopel eller fast arbeid på øya, måtte innen 1. januar 1945 søke lensmannen om bostedsbevis, som ga adgang til innreise og opphold. Personer som hadde livs- eller krigsviktige ærend, kunne tildeles tidsbegrenset passerseddel av politimesteren på Hamar.[45]

Hensikten var å unngå at prestene skulle forlate Helgøya. Men politiet var ikke forberedt på å håndheve bestemmelsene. Det viste den slappe kontrollen av prestene på politikammeret på Hamar til fulle. Dermed fikk heller ikke den lokale lensmannen nøyaktig oversikt over hvilke prester som kom til øya.

 

Politidepartementets Forordning om sperring av Helgøya
ble kunngjort i lokalavisene.

Lensmannens liste over forviste geistlige på Helgøya var både feilaktig og mangelfull. Den inneholdt blant annet navnet på flere prester som verken hadde vært på Lillehammer eller var kommet til Helgøya.[46] Listen var følgelig ubrukbar når det gjaldt å kontrollere om prestene holdt seg på øya eller ikke.

Før prestene kom, hadde det vært diskusjon mellom de ulike politimyndighetene om hvordan de skulle organisere meldeplikten på Helgøya. Lensmann Baklien på Nes vegret seg for å påta seg jobben. Etter mye fram og tilbake endte det med at Statspolitiet forlangte at prestene skulle melde seg personlig én gang i uka, og at politimesteren på Hamar og lensmannen på Nes skulle samarbeide om kontrollen.[47] I brev av 27. januar 1945 ble prestene informert om at meldeplikten ble gjort gjeldende fra 2. februar, ved at de skulle møte opp på lensmannens kontor hver fredag ettermiddag.[48]

 

Brevet prestene mottok om meldeplikten.

 

I et plenumsmøte 3. februar ble prestene enige om at de skulle sabotere ordren om personlig frammøte, og bare melde seg på telefon.[49] Denne praksisen ble godtatt av lensmannen. Lensmann Baklien var i det hele tatt lite opptatt å påse at meldeplikten ble overholdt. Han aksepterte til og med at Arne Prøis meldte seg på telefon fra Gjøvik.[50]

Hjem til jul

Den mangelfulle registreringen av hvem som kom til Helgøya 15. desember, var noe flere av prestene visste å utnytte. De fleste av dem som ikke hadde familien på Helgøya, dro hjem til jul. De dro i mindre puljer til Hamar, der folk på jernbanen i hemmelighet hjalp til med å gjøre det mulig å få ordnet med reisene.[51] Alf Hauge hadde kort vei til Ottestad. Han tok desto lengre juleferie, fra 20. desember til 4. januar.[52]

Men den iherdige Jens Thori var ikke ferdig på Lillehammer. Før det ble klart at kolonien skulle overflyttes til Helgøya, hadde han sannsynligvis gitt løfter, som han måtte holde. Hans syvende sans viser at julaften var han tilbake på Lillehammer, og holdt andakt på gamlehjemmet. Første juledag døpte han et barn hjemme hos en familie i Kirkegata 71, og 2. juledag holdt han andakt på sykehuset.[53]

På Helgøya ble det julaften holdt barnegudstjeneste i Helgøya kapell. Den barnekjære biskop Maroni talte. Første juledag var det høymesse ved biskop Hille, og 2. juledag ble det arrangert julefest for familiene på Granlien pensjonat.[54] Hjelpeprest Kristen Raustøl og menighetssøstrene på Hamar hadde sørget for å få sendt danskepakker til de forviste prestenes julefest.[55]

Andre nyttårsdag var det på nytt julefest på Granlien. Den første hadde vært så vellykket, at de som hadde vært hjemme i jula, også ønsket en slik fest.

I et brev til sin forlovede i romjula, gir Alv Askeland et innblikk i julefeiringen til de som var på Helgøya i jula. Askeland var julaften hos familien Kobro på Prestrud. Til tross for at familien bare disponerte kjøkkenet i 1. etasje og et soverom i 2. etasje i bryggerhuset, inviterte de mange til julefeiring. Før barnegudstjenesten i kapellet, spiste ekteparet Carlsen, bestefar Reidar Kobro, Henrik Hauge og Alv Askeland frokost sammen med familien Kobro på seks.

 

Helgøya kapell. (Foto fra før 2. verdenskrig.)

 

Etter å ha gått på glatte veier tilbake fra gudstjenesten til kaffe og kaker hos Kobro, gikk de rundt juletreet i soverommet i 2. etasje. Nå var ekteparet Hågan med, men ikke Carlsens. Så dukket julenissen opp. Askeland debuterte i rollen. Ut på kvelden serverte Doris Kobro helstekt smågris. Det ble for mye for enkelte mager, som hadde vent seg av med å spise fet mat. Både Kobro og Hågan fikk magetrøbbel.[56]

Prestekoloniens «konstitusjon»

På sitt første møte på Helgøya vedtok AU at i og med den nye situasjonen med flytting til Helgøya, burde det velges et nytt AU. Dette desto mer som det sittende AU i sin tid ble valgt med bare 23 stemmer, mens kolonien nå telte atskillig flere. Det var tydeligvis også et ønske om en mer formell regulering av AU. Et utvalg ble nedsatt for å utarbeide forslag til retningslinjer.[57]

På plenumsmøte 11. januar møtte de 37 prestene som akkurat da var på Helgøya. Der ble «Retningslinjer for arbeidsutvalget» vedtatt.[58]

Retningslinjene var omfattende, og de videreførte stort sett det som hadde vært praksis på Lillehammer. AU skulle ha fem medlemmer, og utvalget skulle møtes minst hver 14. dag. Ved siden av å føre protokoll over egne møter, ble AU også pålagt å føre protokoll over plenumsmøtene. Det hadde ikke vært var praksis tidligere. Plenumsmøter skulle ordinært holdes en gang i uka. Dette skulle være møter for drøfting av viktige felles saker, foredrag, diskusjoner, og hyggeaftener eller lignende.

AU ble pålagt å registrere nye forviste, og ta seg av prestenes levekår, for eksempel innkvartering, proviantering, brensel og økonomi. Videre var det AUs ansvar å ordne med prestenes bibel- og bønnekretser og eventuelt nattverdgudstjenester, og framlegge forslag til nødvendige komiteer og utvalg for spesielle oppgaver. AU skulle i samarbeid med Hamar biskop, støtte stedets prest i den kirkelige og kristelige virksomheten på Helgøya.

For øvrig skulle AU ta seg av alle spørsmål som måtte dukke opp i forbindelse med prestenes opphold på Helgøya, og representere prestekolonien utad.

Bortsett fra Henrik Hille, ble alle medlemmene av AU på Lillehammer skiftet ut. Hille ble gjenvalgt som formann, men ikke enstemmig. Fem ønsket et skifte i lederskapet for kolonien, og stemte på andre kandidater.[59]

Valget av AU-medlemmer viste enda større spredning av stemmene. Ragnvald Indrebø var den eneste som fikk mer enn halvparten av stemmene. De øvrige som ble valgt inn i AU, var Alf Hauge, Ole B. Meyer og H. C. Christie. Erling Laland og Reidar Hauge ble varamedlemmer. Begge måtte i løpet av vinteren og våren møte fast etter at Alf Hauge og H. C. Christie dro fra Helgøya.

AU konstituerte seg med Indrebø som nestformann og Alf Hauge som sekretær. Etter at Alf Hauge stakk av fra Helgøya, overtok H. C. Christie hans plass, inntil Erling Laland overtok etter han igjen i slutten av mars.

AU møttes i alt 16 ganger under oppholdet på Helgøya. Alle møtene ble holdt på Hovinsholm.

Ragnvald Indrebø var et naturlig valg som nestformann i AU. Stemmetallet ved AU-valget viste at Indrebø nøt stor tillit.[60] Indrebø var residerende kapellan i Jakob menighet Oslo. Han var formann i Norges Kristelige Ungdomsforbund og redaktør av Luthersk Kirketidende. Som medlem av Kristent Samråd ble han arrestert første gang 8. april 1942. Han ble innsatt på Bredtvet, men løslatt etter kort tid. Han ble avskjediget dagen etter arrestasjonen.[61]

Høsten 1942 ble Indrebø medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Han ble arrestert på nytt i mai 1944, satt inn på Bredtvet, og sendt til Berg arbeidsleir i begynnelsen av juni 1944. Indrebø slapp ut fra Berg i november 1944, men ble forvist til Lillehammer.[62] 

En «komplett» administrasjonsordning

Situasjonen på Helgøya var så ulik den prestekolonien hadde hatt på Lillehammer, at det var nødvendig å bygge opp en administrasjonsordning for å møte utfordringene med hensyn til å skaffe de nødvendige forsyninger av proviant og brensel. Prestene bodde nå mye mer spredt. Flere av prestene som bodde nær Granlien pensjonat, spiste middag der. Men det var ikke aktuelt å arrangere daglige fellesmiddager som omfattet hele kolonien, slik de hadde hatt på Lillehammer. Det ble følgelig mange enkelthusholdninger, som måtte skaffes de nødvendige forsyninger.

H. C. Christie skriver i en aviskronikk like etter krigen, at den administrasjonsordningen som ble etablert for prestekolonien, «var så komplett at kyndige folk påstod at fylkene hadde den ikke bedre».[63]

Organisasjonen ble bygd opp med et administrasjonsutvalg på tre medlemmer (H. Gjesdahl, S. Storaker og A. Hauge), som skulle fungere som et handlekraftig styre, med en selvstendig og avgjørende myndighet i alle saker som gjaldt forsyningstjenesten. Prestene bodde og levde så forskjellig, at det ble nødvendig å selge varene, i stedet for at de ble delt ut og betalt av en felleskasse. Dermed skulle administrasjonen drive forsyningstjenesten på forretningsmessig basis, nærmest som et kooperativt forretningsforetagende.[64]

Et ekspedisjonsutvalg (Thori, Kirkerød, Koren, Svae og Rosef) ble opprettet for å ta seg av lagring, salg og utdeling av forsyningene, med Thori som lagersjef og ekspedisjonssjef. Et eget brenselsutvalg (Michelsen, Tangvik og Amlie) fikk ansvaret for å skaffe brensel. Hågan ble valgt som kasserer og Heiberg Gjerstad og Laland var revisorer.

Administrasjonsutvalget skaffet matvarene fra nær og fjern. I prestekoloniens arkiv finnes ekspedisjonslister med detaljert oversikt over matvareutleveringen, eksempelvis hvor mye sild, saltet torsk, røkt fisk, kjøtthermetikk, spinat, tørrmelk, erter, havregryn, rugmel, pølse, eplemos, sardiner, geitost og så videre, som hver enkelt husstand fikk hver måned.

AU ba de presteektefellene som var på Helgøya, om å velge et husmorutvalg, som skulle representere husmødrene, og «dermed sakkyndigheten på matvarenes område, og som dessuten har bevegelsesfrihet til å reise ut og foreta innkjøp», som det het i AUs protokollat om saken. Utvalgets mandat var å fungere som administrasjonens rådgivende instans. De to utvalgene skulle holde fellesmøter etter behov. Ektefellene gjorde som de ble bedt om, og valgte fruene Carlsen, Laland og Kirkerød som medlemmer av utvalget.[65] 

Formalitetene var i orden i prestekolonien.

AU valgte i sin midte et innkvarteringsutvalg (Christie, Meyer og A. Hauge), som overtok ansvaret for innkvarteringen av de forviste. Det var enighet om å følge en stram linje. Ingen måtte skaffe seg bolig uten i samråd med AU. På grunn av den begrensede adgangen til innkvartering, og fordi man måtte forvente at det kom flere forviste, ble det også bestemt at ektefeller eller familiemedlemmer ikke fikk flytte til øya uten AUs samtykke. En av de nye forviste fikk først avslag, men noe senere innvilget sitt ønske om å få med familien.[66]

Utjevning av leveomkostningene

Mange av de forviste prestene på Helgøya opplevde naturlig nok de svært så ulike bo- og leveforholdene som urettferdige. Mens noen bodde staselig og hadde ganske god plass, bodde andre atskillig trangere og mer kummerlig. De to biskopene som bodde på Hovinsholm, og ekteparet Maroni og domprost Kobro på Hovelsrud, hadde alle full pensjon hos sine verter. Hos Ragnhild og Karl B. Olssøn på Hovelsrud, bodde og spiste Maroni og Kobro gratis. Hille og Skagestad betalte litt på Hovinsholm, men mindre enn de tre prestene som hadde full pensjon på andre gårder.

Krohn-Hansen betalte nærmest en symbolsk husleie på Ekeberg. Enkelte prester som delte et rom, betalte tre ganger så mye. Domprost Fjær og Indrebø bodde gratis på Ekebergvangen. Et par av de andre prestene bodde gratis. Resten betalte en husleie som varierte fra fem kroner til 90 kroner i måneden, med et gjennomsnitt på 35 kroner per måned. For noen var brensel, strøm og rengjøring inkludert i husleia. Andre betalte ekstra for dette. I tillegg kom matutgiftene, som var den største utgiften.[67]

Tolv-tretten hadde egen husholdning, og omtrent samme antall spiste middag på pensjonatet. De øvrige måltidene ordnet de med selv. For noen er det ikke notert i de statistiske oversiktene hvilken ordning de hadde, men det er grunn til å anta at de ordnet med måltidene selv.

De totale utgiftene til livsopphold varierte fra null til over 200 kroner per måned. Prestene viste evne til solidaritet, og ble enige om en ordning som utjevnet litt av forskjellene. Christie utarbeidet et forslag til en ordning, som ble vedtatt i plenum. De som hadde leveomkostninger på under 140 kroner per måned, betalte en utjevningsavgift, som utgjorde differansen mellom de faktiske leveomkostningene og 140 kroner. De som hadde leveomkostninger over 150 kroner per måned, fikk refundert differansen mellom leveomkostningene og 150 kroner per måned.[68]

Femten av prestene/biskopene måtte betale utjevningsavgift av varierende størrelse. Det samme antallet fikk refundert et beløp, varierende fra fem til nærmere seksti kroner per måned. Resten hadde leveomkostninger på 140-150 kr per måned, og de verken betalte eller fikk refundert noe.[69]

Den kristelige virksomheten

På det første møtet i det nye året drøftet AU gudstjenestevirksomheten. Soknepresten i Nes holdt vanligvis én gudstjeneste i måneden i Helgøya kapell. Brenselssituasjonen var vanskelig, men det ble skaffet brensel til noen flere gudstjenester, der koloniens prester forrettet.[70]

For øvrig fikk den kristelige møtevirksomheten naturlig nok et mindre omfang og en litt annen karakter enn på Lillehammer. Helgøya var et lite samfunn på ei øy i Mjøsa og uten fastlandsforbindelse. Befolkningsgrunnlaget for møtevirksomhet var følgelig atskillig mindre enn på Lillehammer. Øya hadde heller ikke bedehus/misjonshus, men et ungdomslokale (Bjørkvang), der enkelte av koloniens prester talte på ungdomsmøter. Dessuten deltok prestene flittig på møter i de lokale kristelige foreningene for indre og ytre misjon.

På søndager det ikke var gudstjeneste i kapellet, ble det holdt husmøter på gårdene og i andre private hjem. Øya ble inndelt i fem kretser, som ble nøye definert. For eksempel var den nord-vestre kretsen begrenset av midtveien (fra Sund til skolen), og derfra veiene om Svennerud, Fjeld, Trosterud, mens for eksempel «Midtøsten» var begrenset av en linje fra skolen til Nedre Vien, og mot nord av en linje fra skolen til arbeiderlokalet.

De forviste prestenes eget kart over Helgøya.

Det ble utpekt en ansvarshavende for hver krets (Carlsen, Meyer, H. C. Gjesdahl, H. Hauge og Fjær). De fikk ansvaret for å skaffe møtelokale, talere og bekjentgjøre møtene. Innenfor hver av de fem kretsene ble det gjerne holdt minst ett husmøte på de søndagene det ikke var gudstjeneste. På de møtene var det koloniens egne folk som talte.

Gudstjenestene og husmøtene ble arrangert i nært samarbeid med sokneprest Bye. AU var opptatt av at alt menighetsarbeid skulle skje i tilknytning til den virksomheten som var i gang på forhånd. Ansvarshavende fra prestekoloniens side var en komite, som bestod av Indrebø (formann), Meyer, Laland, Carlsen og Chr. Kobro.[71]

Etter ønske fra Bye overtok prestekolonien ansvaret for bibeltimer som soknepresten brukte å ha på Helgøya. Det ble opprettet to bibelkretser, en nord på øya, og en i sør. Av Henrik Hilles almanakk går det fram at den sørlige bibel-kretsen møttes hver onsdag på Ekebergvangen, der de to svogerne Ragnvald Indrebø og Sigurd Fjær bodde.[72]

Møtene ble ikke annonsert i avisene. Men ble det trykket opp en mengde plakater, som ble slått opp på øya.

Mange av prestekoloniens folk fartet rundt til menighetene på begge sider av Mjøsa, og talte på kristelige møter. Enkelte dro også hjem på permisjoner for å organisere menighetsarbeid.

Et eksempel er fru Doris Kobro, som var forvist fra Hjartdal sammen med sin mann. NS-presten i Hjartdal klaget i en rapport over at den forviste fru Kobro i januar 1945, atter en gang hadde vært i bygda, nå fra Helgøya. Det hadde vært møter kveld etter kveld i menighetshuset. Han undret seg over hvordan det kunne ha seg at hun fikk reisetillatelse. Selv var han nektet å reise til Kongsberg for å besøke sin syke far, sukket han i rapporten, og fortsatte: «Fru Kobro får reisetillatelse fra Helgøya til Sauland, og nytter selvsagt høvet til å holde opinionen oppe.»[73]

En av grunnene til at prestene lenge kunne drive sin virksomhet ganske så fritt, var Helga Sund, som var telefondame ved telefonsentralen på brygga. Fra denne posisjonen hadde hun god utsikt over sundet og fastlandet. Hun kunne gi beskjed i kodespråk over telefonen med det samme hun så politi eller hirdfolk på tur over sundet med ferga, slik at folk kunne gjemme unna radioer, illegale papirer med mer.[74]

Fellesmøter og foredrag

Tradisjonen fra Lillehammer med faste fellesmøter, fortsatte på Helgøya. Det ble holdt i alt 18 fellesmøter, hvorav 8-9 var lukkede plenumsmøter, der prestene behandlet interne saker. De fleste fellesmøtene ble holdt på Granlien pensjonat, og noen få på Hovinsholm og Ekebergvangen.

Granlien pensjonat

En intern sak av en helt spesiell karakter ble behandlet på plenumsmøtet 1. mars. Saken illustrerer den strenge praksis som ble gjennomført, når det gjaldt linjene i kirkens motstandskamp.

En av biskopene hadde fått melding om at en prest som ikke hadde underskrevet Kirkens Grunn og ikke hadde lagt ned embetet, skulle være forvist, og var ventet til Helgøya. Vedkommende prest var dermed nektet godkjenning av DMK. Etter forslag fra AU, ble det vedtatt at bare prester eller teologiske kandidater som hadde gitt sin tilslutning til Kirkens Grunn og var godkjent av de lovlige biskoper og DMK, ville få adgang til prestenes møter og fellesforetagender på Helgøya. Antagelig var det bra både for vedkommende prest selv og prestekolonien at han aldri kom til Helgøya.[75]

På omkring halvparten av fellesmøtene var det foredrag, enten som eneste programpost, eller i tillegg til behandling av interne saker. Noen få av møtene ble arrangert som hyggekvelder med ulikt program.

Praksisen med å invitere foredragsholdere utenfra for å holde vitenskapelige foredrag, ble ikke fulgt opp på Helgøya. Men kolonien hadde i sin midte en teologisk forsker, som hadde disputert for doktorgraden i 1942, Reidar Hauge. Han holdt to foredrag, ett om «kristendom og nasjonalsosialisme» og et annet om «Skrift og bekjennelse». Julie Krohn-Hansen ble den eneste kvinnelige foredragsholderen i prestekolonien, da hun 22. februar holdt foredrag om «hjemmets krise». Videre foredro biskop Skagestad om «vårt legemes forløsning». Hartvig. C. Gjesdahl behandlet temaet «syndbevissthet», og hans bror, Johan C. Gjesdahl, holdt foredrag om hva det innebærer at en preken skal være teksttro.[76]

Ludvig Vågdal holdt det siste foredraget i prestekolonien. Det skjedde 3. mai 1945, og temaet var ordet ‘kristen’ i forkynnelse og sjelesorg. Foredraget ble trykt i Luthersk Kirketidende senere på året, og førte til debatt i spaltene.[77] Også Einar Kindingstads foredrag «Kyrkja si pedagogiske oppgåve» ble trykt i Luthersk Kirketidende i 1945. Det samme gjaldt et foredrag av Joakim Kvistad om kristenliv og kristentype på Vest- og Sørlandet.[78]

Sammen med sokneprest Johannes Bye, som fortalte om Helgøya, var soknepresten i Romedal, Lars Johan Danbolt, den eneste utenfor prestekolonien som ble invitert til å holde foredrag på Helgøya. Av en eller annen grunn kunne ikke Danbolt møte opp, men han sendte manuskriptet til foredraget, og Henrik Hille leste det opp på fellesmøtet 12. april.

I foredraget slo Danbolt til lyd for at det burde opprettes en «kirkens bibelskole». I protokollens referat fra møtet står det at tanken fikk alminnelig tilslutning under samtalen etter foredraget, men at det var ulike meninger om tidspunktet for igangsettelse av en slik skole. AU foreslo en komite som skulle arbeide videre med saken. Men forslaget ble ikke fulgt opp på neste plenumsmøte. Det finnes heller ingen spor etter noen videre oppfølging av saken i preste-kolonien.[79]

Bispemøtene

Biskopene fortsatte å møtes minst ukentlig, slik de hadde gjort på Lillehammer. I likhet med AUs møter ble også bispemøtene holdt hos Henrik Hille på Hovinsholm. I alt hadde biskopene 19 møter i den tiden de var på Helgøya. Det siste ble holdt 8. mai 1945.[80]

Selv om biskopene bodde isolert på ei øy i Mjøsa, hadde de god kontakt med omverdenen. Tilgang til nyhetene fra London gjennom radio var ikke noe problem. Mange på øya hadde gjemt unna radioen. Videre stod biskopene i jevnlig kontakt med DMK gjennom kurerer, som var på hemmelige besøk på øya. Prester på lovlige og ulovlige permisjoner brakte også nyheter og dokumenter til biskopene.[81]

Også på Helgøya fikk Henrik Hille en lang sykdomsperiode, slik han hadde hatt på Lillehammer. I hele februar holdt han seg stort sett inne, til dels sengeliggende. Han gikk da glipp av et par fellesmøter og et AU-møte. Et bispemøte ble avlyst på grunn av Hilles sykdom.

I slutten av april fikk Hille en ny sykdomsperiode. Også denne gangen måtte han til dels holde senga. Men i begge sykdomsperiodene tok han imot folk fra prestekolonien, som ønsket å snakke med sin leder. På søndager han ikke kom seg av gårde til gudstjeneste i kapellet eller oppbyggelsesmøte, noterer han i almanakken: «Lest preken hjemme.»

Den sviktende helsen var sannsynligvis også grunnen til at han selv verken talte på gudstjenester i kapellet, eller på oppbyggelige møter, bortsett fra gudstjenesten 1. juledag og et møte i Sjømannsmisjonens kvinneforening på Ekeberg.[82]

I utgangspunktet var tanken at treårsdagen for biskopenes embetsnedleggelse skulle feires med et festlig samvær i prestekolonien 24. februar. Sannsynligvis på grunn av Hilles sykdom, ble dette ikke noe av. Men biskopene Maroni og Krohn-Hansen møtte opp hos Hille og Skagestad på Hovinsholm, der de markerte begivenheten sammen.[83]

Hovinsholm, april 1945. Sittende fra venstre Henrik Hille, Ragna Hille, Sisken Hoel.
Stående fra venstre Elisabeth Hille, Skagestad, Fjær, Krohn-Hansen.

«Kirkens venner»

I og med at biskopene ikke førte protokoll fra sine møter, vet vi lite om drøftingene på bispemøtene. Men i én sak har de lagt igjen materiale. Det gjelder et forslag om å danne organisasjonen «Kirkens venner».

Forslaget ble lagt fram for biskopene på Lillehammer i slutten av oktober 1944 av H. C. Christie og Henrik Hauge. De foreslo at det etter krigen skulle dannes en foreningsorganisasjon, med navnet «Kirkens venner». Navnet avspeilte hovedbegrunnelsen for forslaget. Christie og Hauge mente at krigsårene hadde vist at kirken hadde flere venner enn noen hadde våget å tro. Mange var blitt ført fram til personlig liv i Gud. Men kirken hadde også fått nye venner blant mennesker som ikke våget å bekjenne troen, men som hadde vist at deres innstilling til kirken hadde blitt en annen. Endelig pekte forslagstillerne på at mange gjennom sine store økonomiske bidrag til kirken, hadde vist at de hadde fått en ny forståelse av kirkens liv og oppgaver. Det ville bli overmåte viktig for kirken å holde fast på alle sine nye og gamle venner.

Christie og Hauge foreslo at det i hver menighet skulle dannes en forening,   med eget styre, der menighetens prest skulle være med. Videre tenkte forslagstillerne seg at de lokale foreningene måtte ha en overbygning i form av en krets på bispedømmeplan med biskopen som selvskrevent styremedlem, og endelig et landsstyre med en biskop som selvskrevent medlem.

Gjennom ulike møteformer og tiltak skulle formålet være å fremme det kristne liv hos medlemmene, og føre dem inn i den levende og arbeidende menighet, arrangere en årlig kirkefest og yte bidrag til praktiske menighets-oppgaver. Christie og Hauge tenkte seg også at det hvert år skulle holdes et kirkestevne for hele bispedømmet, og et landskirkestevne («kirkens dag»).[84]

Forslaget innebar opprettelsen en ny frivillig organisasjon, som på mange måter ville bli lik de organisasjoner for indre og ytre misjon som allerede eksisterte, men med den ikke uvesentlige forskjell at «Kirkens venner» ville ha en organisasjonsmessig tilknytning til det kirkelige embete.

Nettopp her ligger nok en av årsakene til at biskopene uttrykte skepsis til forslaget. De visste at det ville møte motstand. Biskopene var enig i intensjonene, men var realistiske og anså «ikke den foreslåtte organisasjon for å være det rette middel til å løse den foreliggende oppgave». De karakteriserte saken som «overordentlig mangfoldig og vanskelig», og de mente at en i størst mulig utstrekning måtte knytte an til de allerede eksisterende arbeidsmidler og former.

Biskopene oppnevnte en komite for å utrede saken nærmere. Denne komiteen arbeidet hele vinteren på Helgøya, og la fram en omfattende innstilling 7. mai 1945. Da hadde komitemedlemmene Alf Hauge og Ole B. Meyer for lengst forlatt prestekolonien, og innstillingen ble avgitt av Sigurd Fjær, Ingvald B. Carlsen og Joakim Kvistad. Komiteen leverte en lang utredning med en nærmere analyse av de nye gruppene som kirken hadde kommet i kontakt med. Den la fram forslag til hvordan de nye gruppene kunne nås, og forslag til grunnregler for organisering av «Kirkens venner» i den lokale menighet.[85]

Det ble naturlig nok ingen videre behandling av saken på Helgøya. Biskopenes oppfølging etter frigjøringen bestod i et rundskriv til Den norske kirkes prester i oktober 1945. Her avstod biskopene fra «altfor detaljerte forslag». De begrenset seg stort sett til å anbefale prestene å motivere eksisterende foreninger og lag av ulike slag i menighetene til å forsøke å nå fram til de nye kirkens venner, og å få i gang «grupper av mer privat karakter» med et mer «selskapelig preg», og økonomiske «støttegrupper». Endelig nevnte biskopene en tanke fra utredningskomiteen, som pekte på betydningen av å søke kontakt med skolen og hjemmene for å etablere «oppsedingsgrupper».

Biskopene innleder rundskrivet med å vise til at saken var tatt opp av to forviste prester på Lillehammer og Helgøya, og at den var blitt drøftet i preste-kolonien. Det siste er vel en sannhet med modifikasjoner. De to forslagsstillerne fremmet ikke forslaget for prestekolonien som sådan. Da skulle den ha vært sendt prestekoloniens AU, som ville ha lagt til rette for behandling av saken i plenumsmøte i prestekolonien. I og med at saken ikke nevnt i AUs protokoll, ble den følgelig behandlet verken der eller i plenumsmøte.

Både forslagsstillerne og biskopene visste meget godt at forslaget om å bygge opp en ny frivillig organisasjon i kirken, ville ha møtt motbør blant mange i prestekolonien. Biskopenes videre behandling av forslaget viser med all ønskelig tydelighet at de både forstod og erkjente det. Som antydet ovenfor, meldte de motforestillinger allerede i sin første kommentar til forslaget. I rundskrivet uttrykker de seg meget forsiktig når det gjelder spørsmålet om en fastere organi-sering av virksomheten. Tanken om å bygge opp en ny frivillig organisasjon fra bunn til topp i kirken, glimrer med sitt fravær i biskopenes rundskriv.[86]

«Hvor lenge skal vi bli på Helgøya?»

Spørsmålet var blitt brennende, og det ble diskutert mye mann og mann imellom. De første ukene på Helgøya, før meldeplikten ble innført, var det ingen kontroll av prestene. Som en av prestene uttrykte det: «Fengselsdørene stod på vid vegg.» Kan vi ikke bare rett og slett reise hjem til våre menigheter? ble det spurt.

Mange ønsket at spørsmålet om de burde dra alle sammen, skulle tas opp til alvorlig overveielse i plenumsmøte. Søren Storaker innledet til debatt om saken 3. februar.[87]

Mange hadde reist, og kommet tilbake nærmest som de selv ønsket. Men Storaker følte at han var borte fra øya med dårlig samvittighet. Det kunne jo bli represalier, hvis fraværet ble oppdaget.

Storaker mente at det prinsipielt sett hadde en viss betydning at mange dro til Lillehammer frivillig, etter at de fikk forvisningsordren, mens andre reiste til Lillehammer først da de ble transportert dit av politiet. Han viste til Arne Fjellbu og H. E. Wisløff, som ikke fulgte forvisningsordren. Fjellbu dro til Nord-Norge og flyktet til Sverige. Wisløff kom til Lillehammer først når det ikke var til å unngå. I mellomtiden oppnådde begge å gjøre en stor innsats for kirken. Storaker var tilhenger av mest mulig sabotasje, og at de skulle skaffe myndighetene mest mulig bryderi.

Men det var ikke bare å reise hjem til menighetene. Mens han var på Lillehammer, hadde Storaker under en permisjon hjemme i Spydeberg, utført kirkelige handlinger, med det resultat at politiet dukket opp og transporterte ham tilbake til Lillehammer. O. Michelsen opplevde senere det samme mens prestekolonien var på Helgøya.[88]

Storaker reiste derfor spørsmålet om ikke prestene kunne gjøre prestetjeneste i andre menigheter enn sine egne, på steder der de ikke var så godt kjent blant myndighetene. Det måtte skje i ordnede former og etter kallelse fra kirkens organer. Dermed skulle ingen behøve å få dårlig samvittighet om det skulle føre til represalier overfor dem selv eller kolonien.

Når det gjaldt meldeplikten, antydet Storaker at de enten kunne sabotere den, eller planmessig uthule den. Han viste til erfaringen fra Lillehammer, der de saboterte søndagsmeldingen, uten at det førte til reaksjoner.

Debatten etter Storakers foredrag viste at enkelte var helt klare på at de var villige til å følge et kall til å gjøre tjeneste der de ble satt. De ønsket at et slikt kall måtte komme. Andre var i tvil om de ville få arbeide i fred. De aktuelle menighetene var slike der presten var jaget bort. De trodde det samme ville skje igjen, og dermed var lite vunnet.

Prestene samlet seg om en henstilling til biskopene og DMK om å drøfte Storakers forslag.

Biskopene fulgte opp med å sende foredraget og et referat av samtalen til DMK. Biskopene uttalte som sin mening, at de anså mulighetene for å få de forviste prestene i arbeid, som svært begrensede, og at en omfattende planlegging og organisering hadde lite for seg. De konkluderte med at man måtte overveie hvor det eventuelt kunne være en mulighet for en Helgøyaprest å ta opp arbeide, og så måtte det bli opp til den enkeltes samvittighet om en i samråd med den aktuelle biskop ville reise.[89]

Noen dro. Alf Hauge hadde reist hjem til Ottestad på permisjon 5. februar. Forutsetningen var at han skulle returnere til Helgøya. Men Hauge ble hjemme. Den 24. mars fikk han forkynt ny sikringsbeslutning, med pålegg om øyeblikkelig å innfinne seg på Helgøya. Hauge saboterte ordren, og ble hjemme.[90]

Thorleif Andersen stakk av 10. mars 1945, etter at han via DMK var blitt kalt til oppgaver i Sverige av Kirkeråd for Den norske kirke i Sverige. Han lå i dekning i tre uker i Oslo, før han dro over grensen 5. april.[91]

Sigurd Heimer kom til Helgøya 31. januar, og dro hjem til Kvikne på 14 dagers permisjon 12. mars. Han vendte ikke tilbake til Helgøya, til tross for trusler om politimessige forføyninger, hvis han ikke returnerte.[92] Alv Kapstad hadde heller ikke så langt opphold i prestekolonien. Han ankom Helgøya 1. februar 1945, og reiste hjem 12. april.[93]

H. C. Christie lot være å returnere etter en permisjon i slutten av mars.[94] Han var medlem av AU, og måtte erstattes av en varamann (Laland). Da Ole B. Meyer også dro, måtte Chr. Kobro gå inn i AU.[95]

NS-fylkesføreren slår til

Tidlig på morgenen 13. mars ble den fredelige idyllen på Helgøya plutselig brutt. Det hadde visst gått opp for NS-myndighetene at hele forvisningen av prestene på Helgøya, var blitt en «strålende komedie».[96] To personbiler med NS-fylkesfører Axel Aass og høyere tjenestemenn fra Statspolitiet, og to busser med omkring 60 bevæpnede hirdmenn, rykket inn på øya. Så tidlig kom de at Helga Sund på telefonsentralen på brygga ikke rakk å melde fra til befolkningen om besøket.[97]

Sisken Hoel på Hovinsholm forteller at da hun ringte telefonsentralen tidlig på morgenen, var det ikke den hyggelige stemmen til Helga Sund hun hørte, men en avmålt mannsstemme. Hun løp inn til Hille, som fortsatt lå i senga, og sa at noe hadde skjedd. Hille fòr opp og fant fram papirer, som måtte gjemmes. De ble gjemt under trekasser, som var satt over gravsteiner i hagen. Skagestad deponerte et viktig papir til husholdersken, som til biskopenes store fortvilelse spiste det opp, ifølge Hoel. Skagestad gjemte andre dokumenter under loftbjelkene. Men de falt ned i veggen, og ligger antagelig fortsatt vel bevart der, fortsatt ifølge Hoel.[98]

Mange hus ble ransaket. Ni personer som var mistenkt for motstandsarbeid, ble arrestert og avhørt på ungdomshuset Bjørkvang. Blant dem var gårdsbestyreren på Hovinsholm, Erik Dønnum, Karl B. Olssøn på Hovelsrud og Birger Larsen på Eskerud. På alle de tre gårdene bodde det biskoper eller prester.[99]

Ifølge Signe Ingjerd Thorstad var bakgrunnen for aksjonen antagelig at det nylig var gjennomført en politisk kartlegging av Helgøyas befolkning, som viste at motstanden mot NS var sterk på Helgøya, og opplysninger om flyktningevirksomhet, radiolytting og spredning av illegale aviser på øya. Dessuten hadde aksjonen sannsynligvis sammenheng med manglende interneringsregler, vakt og kontroll av de forviste prestene.[100]

Om ettermiddagen innkalte NS-fylkesfører omkring 100 av øyas befolkning til møte på Bjørkvang. Sammen med de arresterte, måtte de høre på fylkesførerens politiske foredrag. Metoden var den samme som han hadde brukt på et tilsvarende møte på Lillehammer i mai året før. De innkalte ble mer eller mindre tvunget til å møte opp.[101]

Nå skulle øyingene settes på plass, prestene inkludert. Aass talte truende. Han gjorde det klart at han var godt kjent med at det foregikk illegalt arbeid på Helgøya. Derfor skulle ingen kjenne seg trygge.

Ingen i prestekolonien ble arrestert eller innkalt til møtet, men Aass var innom prestene i talen på Bjørkvang. Tilhørerne fikk det samme budskapet som fylkesfører Thrana hadde servert på et NS-møte i Banken på Lillehammer noen uker tidligere: De forviste prestene hadde det fint på alle måter, og de burde påskjønne det. I stedet hadde de misbrukt den friheten de hadde. Men fra nå av skulle det bli en annen ordning, forsikret han.

For Aass var det viktig å få kontroll med trafikken til og fra Helgøya. En vaktavdeling ble plassert på fergeleiet, med 4-5 hirdmenn og en lokal hirdfører som vaktkommandant. Tre familier som bodde i Ekspedisjonsgården like ved brygga, ble kastet ut for å gi plass til vaktstyrken. Telefonsentralen ble overtatt, og det ble gjort et forsøk på å innføre postsensur.[102]

Det var ikke underlig at razziaen og talen til fylkesføreren skapte nervøsitet i befolkningen. I prestekolonien kjente også mange på uro. Men det viste seg snart at myndighetene ikke klarte å gjennomføre sine forsetter.[103]

Statspolitiet overlot til vaktkommandanten på Helgøya å ta stilling til prestenes permisjonssøknader. Han stilte seg overraskende velvillig. Dermed ble det ikke store forandringen. Prestene fartet til og fra øya på lovlige og ulovlige permisjoner. Hirdvakten ved brygga var ingen hindring. Det gikk greit å ro over til fastlandet i stedet for å ta fergen. Prestene lærte å ro, konstaterer Krohn-Hansen lakonisk.[104]

Men noen få episoder ble det. En av dem gjaldt den uredde og frittalende Hartvig Christie Gjesdahl. 

Hartvig Christie Gjesdahl i forhør

En dag i slutten mars ble Gjesdahl hentet av lensmannen og ført til Hirdens vaktstue ved brygga. Bakgrunnen var at han hadde søkt om permisjon for å delta i en skiftesamling etter sin avdøde far, og for å treffe sine barn. I vaktstua stod NS-fylkesfører Aas og en løytnant fra Statspolitiet for å forhøre ham.[105]

Under forhøret fikk han høre at det slett ikke var heldig for barna hans å treffe ham, forteller Gjesdahl i en rapport. Det måtte antas at han hadde en meget uheldig innflytelse på dem, fikk han vite. I forhøret ble han videre konfrontert med at han var en særlig aggressiv motstander av NS og nyordningen, noe Gjesdahl bekreftet. Han sa at han ikke ønsket å begrunne dette nærmere, da det ville bli brukt imot ham. Til det ble det svart at ikke noe kunne forverre hans stilling: «Den er så dårlig som den kan være», fikk han høre.[106] 

Dermed la Gjesdahl i vei og snakket om forræderiet 9. april, om forholdet til jødene, om NS’ delaktighet i at norske borgere ble mishandlet og skutt, og så videre. På spørsmål la han ikke skjul på at han mente det etter hvert måtte ha blitt helt umulig å kombinere kristendom og NS. Han erkjente at etter hans mening ville det under særlige forhold la seg forsvare å utføre sabotasje og ta livet av NS-folk. Da han nektet å avgi løfte om å avstå fra enhver propaganda mot NS, fikk han neste dag melding om at permisjonssøknaden var avslått.

Hartvig Christie Gjesdahl var sokneprest i Holla og stod fram som en kompromissløs leder av kirkens frihetskamp i bygda. Hver gang han hadde handlet i strid med det nye regimets ordrer i kirkelige spørsmål, sendte han selv rapport til Kirkedepartementet om hva han hadde sagt og gjort.[107]

Hartvig Christie Gjesdahl

Allerede vinteren 1941 ble han anmeldt for at han på prekestolen hadde bedt for kongen og kongehuset. Gjesdahl svarte at det stemte. Kirkedepartementet ga biskop Maroni beskjed om å gi Gjesdahl en reprimande. Saken gikk helt til rikskommissær Terboven, som mente at departementet burde gi Gjesdahl en alvorlig advarsel. Etter det fant biskop Maroni det best å meddele departementet at han hadde gitt Gjesdahl reprimanden.[108]

Gjesdahl ble avskjediget i mars 1942 og senere tvunget til å fraflytte prestegården. Holla fikk NS-prest, men Gjesdahl fortsatte med dåpshandlinger og konfirmasjon, og han forlangte å få forrette gudstjenester i kirken. NS-presten krevde at det ble satt en stopper for Gjesdahls virksomhet.[109]

I september 1942 fikk Gjesdahl sikringsbeslutning med forvisning fra fylket. Hans ord da han måtte flytte, ble ikke glemt i menigheten: «Husk at jeg er presten i Holla.» Gjesdahl flyttet til Brunlanes, der han utførte menighetsarbeid for soknepresten. Fra februar 1943 vikarierte han for en syk prest i Gol og Hemsedal, inntil han ble forvist til Lillehammer i august 1944.

De nye makthaverne ansatte en tidligere sjømann og frelsessoldat som NS-prest i Holla. Også nazister reagerte på at det ikke kom en teologisk utdannet mann som prest. Av NS-prestens rapport for juni 1943, går det fram at Holla nå hadde to faste kirkegjengere. Til og med framtredende nazister lot sine barn konfirmere utenfor bygda.[110]

Quislings gisler?

Etter krigen kom det fram at Quisling arbeidet med planer om å finne et retrettsted for seg selv og sin stab, i tilfelle det skulle bli en alliert invasjon og kamper i Oslo. Helgøya pekte seg ut som en mulighet. Quisling sendte i midten av mars 1945 sin tidligere adjutant, kaptein Carl Haakon Langlie, til Helgøya for å undersøke forholdene.

Langlie gjorde grundige undersøkelser på Helgøya. Han konkluderte sin rapport med at Helgøya hadde en velegnet beliggenhet for formålet. Men det var mange ulemper, spesielt når det gjaldt mulighetene for et godt samband. Øya ville også være lett å bombe. Men sikre tilfluktsrom ville være mulig. Langlie rapporterte at boligkvarter for nærmere 1000 NS-soldater og -politi, kunne skaffes. Prestene ble ikke nevnt i Langlies rapport.[111]

I forbindelse med disse planene kom det ut et rykte om at Quisling vurderte å bruke prestene på Helgøya som gisler eller et som et «skjold» for å hindre bombing av Helgøya. Kirkens menn hadde en sterk stilling i befolkningen på grunn av sin markerte holdning i motstandskampen. Quislings tanke skulle da være at de allierte ikke ville risikere å ta livet av en stor del av presteskapet.

Ryktet om at Quisling skulle ha en slik gisselplan, nådde også Den norske legasjon i Stockholm. Harald Hille, som var sønn av biskop Henrik Hille, oppholdt seg på dette tidspunktet i Stockholm. Han var agent for XU, den allierte etterretningsorganisasjonen i Norge. Harald Hille ble sendt til Norge for å undersøke saken, og eventuelt legge en plan for evakuering av prestene til fastlandet. Han dro til Vang, der han oppholdt seg noen dager på gården Aalstad. Sannsynligvis var han der i kontakt med Alf Hauge, som da hadde stukket av fra Helgøya.

Georg Hille forteller i en samtale med forfatteren i april 2021, at han snakket med sin bror flere ganger om denne saken, senest kort tid før Harald Hille døde i 2020. Harald fortalte at mens han var i Vang, fant han fort ut at gisselplanen kun var et løst rykte, som det ikke var noen grunn til å ta så alvorlig at det var nødvendig å legge noen konkret plan for evakuering av prestene. Dette rapporterte han tilbake til Stockholm, og det ble ikke gjort mer med saken.[112]

Harald Hille var ikke på Helgøya. Hvis det det er riktig at han hadde kontakt med Alf Hauge under oppholdet i Vang, kan det godt være at hans far på Helgøya fikk vite om det. I så fall er det ikke usannsynlig at Hille var forsiktig med å formidle gisselryktet, for ikke å skape uro i prestekolonien.

Men skal vi tro Joakim Kvistad, ble ryktet kjent blant prestene. I en avisartikkel i Stavanger Aftenblad i 1967 siteres Kvistad, som forteller at de fikk høre på Helgøya at prestene var utsett som gisler, i tilfelle det ble gjort motstand mot den tyske hærmakten i Norge. «Den natten ble det ikke mye søvn i prestekolonien», forteller han.[113]

Signe Ingjerd Thorstad skriver i 2018, med Georg Hille som kilde, at prestene og biskopene på Helgøya var uvitende om hvilke planer Quisling hadde for dem.[114] Georg Hille sier i 2021 at han ikke var kjent med Kvistads fortelling.[115a]

Det er mulig at Kvistad husker feil. Jeg konstaterer at verken Carlsen eller Christie nevner saken når de skriver om prestekolonien på Helgøya. Jeg har heller ikke funnet andre kilder som forteller at gisselryktet ble kjent på Helgøya.

Om det faktisk var slik at ryktet nådde prestekolonien, gikk i så fall uroen fort over. Kvistad forteller om kun én urolig natt. Det må eventuelt ha blitt raskt klarlagt at det ikke var grunnlag for uro.

Etter at dette ble skrevet i 2021, dukket det opp en helt ny kilde, som kaster lys over spørsmålet om hvorvidt biskop Hille kjente til sønnen Haralds besøk i Vang. Sommeren 2022 kom en av prestesønn som var på Helgøya til meg med to skrivebøker, som inneholdt «fellesbrev», som prestekonene som var på Helgøya skrev til hverandre de fire første årene etter krigen. De to skrivebøkene hadde stoppet hos hans mor, hvor de lå til hun døde på 1980-tallet. Etter den tid hadde skrivebøkene ligget i prestesønnens private arkiv.

I ett av disse fellesbrevene (datert 19. januar 1946) bekrefter biskop Hilles hustru, Ragna Hille, at Hille var informert om sønnens besøk i Vang. Ragna Hille forteller at datteren Elisabeth dro over til Vang og møtte broren. Hun brakte med seg tilbake medisiner, som Harald hadde med fra Sverige til prestekolonien. «Det ante dere nokk ikke!» skriver hun til sine medsøstre, og føyer til at hun var glad de ikke fikk bruk for medisinene, og at alt ble sendt til Finnmark.[115b]

Et annerledes koloniliv

At prestene til å begynne med ble møtt med skepsis på Helgøya, kunne ha sine grunner. Men det endret seg. Ifølge Carlsen ble forholdet til befolkningen på Helgøya bare bedre og bedre, etter hvert som man lærte hverandre å kjenne. Joakim Kvistad sa det slik: «Vi hadde det godt på gårdene der, folk var snille mot oss.»[116]

Sokneprest Bye skriver at prestene ble «meget godt mottatt av de innfødte», og det blir hevdet at øyingene tok det pent da restriksjonene overfor prestene også gikk ut over dem. Biskop Hille skrøt av øyas befolkning. Ingvald B. Carlsen framhever spesielt Toftes gave, med forstander Robert Schwencke i spissen. Vi ble vist en «utrolig imøtekommenhet og hjelpsomhet på skolehjemmet», skriver han, og legger til at forstanderen ytet kolonien og de enkelte prester store tjenester.[117]

Bildet nyanseres av prestebarn, som ikke bare fikk med seg gode minner fra Helgøya. At det forekom det vi i dag kaller mobbing barna imellom på skolen, er ikke så overraskende. Det satte større sår i sjelen at det fantes voksne som deltok i mobbingen, og som lot barn høre at de forviste prestene var til stort bryderi for befolkningen.[118]

Et selskap på Raknerud 15. februar, ble et viktig bidrag til å skape fellesskap i prestekolonien. Hele kolonien med ektefeller ble invitert til å feire Signe Løkens fødselsdag. Det samme gjaldt et middagsselskap på Hovinsholm 29. mars. «Det ble formelig en forhåndsfeiring av det vi visste ville komme», forteller vertinnen på Hovinsholm.[119]

Blant sammenkomstene på Helgøya stod festen som ble arrangert tirsdag 5. april i en egen glans. Treårsdagen for prestenes embetsnedleggelse ble feiret med stort festmøte på Hovinsholm. Ingvald B. Carlsen holdt foredrag om de store linjene i kirkekampen. En prest talte for biskopene, en biskop talte for prestene og Erling Laland talte for prestekonene. Det var sang av prestekoret som ble dannet på Lillehammer, og gymnasiasten Karl Wollert Krohn-Hansen bidro med pianomusikk.[120] «Både den vakre og verdige ramme rundt festen og det gedigne åndelige innhold gjorde samværet rikt», kommenterer biskop Krohn-Hansen.[121]

Fest på Hovinsholm 5. april 1945 i anledning tre-årsdagen for embetsnedleggelsen.

Prestenes liv i kolonien på Helgøya ble mye annerledes enn det hadde vært på Lillehammer. Prestene bodde spredt rundt omkring på hele øya, og veiene var tidvis lite framkommelige. Dermed ble det sosiale livet kraftig innskrenket i forhold til det prestene hadde vært vant til. Men de forsøkte å besøke hverandre så godt det lot seg gjøre.

Henrik Hilles almanakk gir et godt bilde av situasjonen. Hilles selskapelige virksomhet i Helgøyatiden innskrenket seg til aftensmåltider med gjester på Hovinsholm, og i alt tre-fire besøk hos kolleger, som bodde like i nærheten. Han var med på feiringen av Kristens Løkens 60-årsjubileum på Ekeberg i slutten av mars, og Sigurd Fjærs 52-årsdag på Ekebergvangen i begynnelsen av april. Kun én gang var Hille på besøk hos noen utenom kolonien. Da var han hos Narmo på Vien.[122]

Da det satte inn med vedvarende mildvær fra slutten av februar og gjennom hele mars og april, gikk veiene i oppløsning, og det ble vanskelig å ta seg fram. Hille noterer i sin almanakk 4.mars: «Holkeføre», og 24. mars: «Fryktelig føre.»

Det var uunngåelig at det ble lite kontakt og samkvem. Mens prestene på Lillehammer hadde tre-fire møtepunkter i uka, ble det bare ett felles samvær i uka på Helgøya. Utover dette møttes prestene i de mindre kretsene. Det var også lite besøk utenfra. Henrik Hilles almanakk viser at mens han på Lillehammer stadig hadde besøk av prester og andre, som kom reisende for å treffe ham, hadde han tilreisende besøk bare et par ganger på Helgøya. Besøk av kurerer fra DMK er da ikke regnet med. Disse har han naturlig nok ikke notert i almanakken, av sikkerhetsmessige grunner.

Bortsett fra sokneprest Bye i Nes hadde kolonien heller ikke foredragsholdere utenfra på Helgøya. «Det ble så stor forandring at det føltes nesten som kolonien var oppløst», skriver Carlsen.[123] Følelsen av oppløsning ble forsterket av det faktum at allerede tidlig begynte noen å stikke av for godt.

Vaktkommandanten på brygga innskjerpet forutsetningene for å få reisetillatelse. Ikke desto mindre protokollerer AU i slutten av april at vaktkommandanten «i stigende grad har gitt permisjoner». Omkring en tredel av prestene hadde nå forlatt Helgøya. I løpet av krigens aller siste dager forsvant ytterligere en god del. Alle skjønte at krigen snart var slutt. AU takket ja til en invitasjon til å feire 17. mai på Svennerud gård, men la ingen planer for tiden etter det.[124]

«Restkolonien» på Lillehammer

Olav Valen-Sendstad var formann for prestene som ble igjen på Lillehammer etter overflyttingen til Helgøya, og han fungerte som kontaktledd til ledelsen på Helgøya.

De som ble igjen i Lillehammerområdet, møttes fra tid til annen. Den 19. april 1945 hadde de en stor fest, der de feiret Ivar Welles 70-årsdag. Sokneprest Hauge i Brøttum og sokneprest Sandberg i Gausdal hjalp til med å skaffe maten til en fest der det var taler og sanger i lange baner, et vell av blomster, og telegrammer og praktfulle adresser fra Welles menighet og prostikolleger i Oslo. Prestene var utvilsomt flinke til å feire.

Særlig Valen-Sendstad og Martin Tveter var aktive som forkynnere helt fram til frigjøringen. De talte ofte på møter i Banken, på Misjonshuset og på Søndagshjemmet, som regel for sprengfulle hus. Valen-Sendstad skriver i et brev til biskop Hille 2. mai, at det var «vekkelses ånd over alle samvær». Han forteller også at han utover våren hadde undervist konfirmanter i hemmelighet.[125]

Når det gjelder gudstjenestene i kinosalen, fortsatte de som før. De gjenværende forviste prestene slapp til på bare én gudstjeneste. Ellers var det bare Riisøen. Med biskopene og de fleste prestene forvist til Helgøya, var det fritt spillerom igjen for dubleringspresten.[126]

Mange reagerte kraftig da Riisøen prøvde å hindre Brage Høyem i å delta på fredsgudstjenesten i Lillehammer kirke rett etter frigjøringen. Høyem var byens lovlige sokneprest, og en av de første prestene som ble avsatt og forvist. Ved frigjøringen bodde han i Mesnalia. Det burde ha vært en selvfølge at han forrettet fredsgudstjenesten i sin menighet. Først etter det som ble betegnet som «en voldsom batalje», fikk han delta på gudstjenesten.[127]

I forbindelse med Brage Høyems avskjed i juli 1946, fikk Høyem ytterligere et spark på leggen av Riisøen. Høyem hadde skrevet en kort takkehilsen i avisa. Riisøen reagerte med et innlegg, der han hevdet at Høyem uttrykte seg på en måte som for «ikke-orienterte lesere» kunne stille Riisøens virksomhet på Lillehammer i «et galt lys». Han mer enn antydet at sokneprest Høyem satte seg selv foran menigheten. Avisas redaktør valgte å gi innlegget en hale med et tydelig understatement: «Vi vil ikke nekte hr. Riisøen plass til ovenstående, skjønt vi finner hans redegjørelse overflødig. Vi tror alle i Lillehammer vet å stille pastorens virksomhet i det rette lys.»[128]

Samme dag som Riisøen holdt avskjedsgudstjeneste i Lillehammer kirke, hadde «restkolonien» av forviste prester et avskjedsmøte i kirken om kvelden. Der takket både Brage Høyem og Mesna menighetsråd de forviste prestene for deres tjeneste i byen og distriktet. Lillehammer menighetsråd glimret med sitt fravær. I et brev til biskop Hille hevder Valen-Sendstad at det må ha vært en sammenheng mellom Riisøens agering og menighetsrådets forsømmelse.[129]

Det er ikke usannsynlig at den holdningen som her kommer til uttrykk, gjorde sitt til at prestekoloniens tid på Lillehammer ikke synes å ha hatt noen varig betydning for Lillehammer menighet. Det ser det heller ikke ut til at Riisøen hadde. De kirkelig passive, som hadde oppsøkt den oppsiktsvekkende presten, forsvant etter krigen fra kirkens gudstjenester like fort som de hadde kommet.

Som vi har sett også andre eksempler på i kirken, har virkningene av det «sensasjonelle» en tendens til å være kortvarige. Når sensasjonen forsvinner, forsvinner også virkningene. I så måte var håpet om at det med Riisøen skulle skje noe nytt og varig i «den søvnige by», som Alf Hauge uttrykte det, nærmest en naiv tanke.[130]

For den delen av menigheten som hørte til i forsamlingen på Misjonshuset, fikk nok prestekolonien større betydning. I løpet av det året det var «prestekolonister» på Lillehammer, hadde foreningene på Misjonshuset rikelig tilgang på fremragende forkynnere, som bidro til å fornye foreningslivet med virkning i mange år etter krigen.

Soli Deo gloria

Torsdag 3. mai møttes de gjenværende av Helgøyaprestene på Hovinsholm til det som skulle bli det siste ordinære plenumsmøtet i prestekolonien. Ingvald B. Carlsen hadde nettopp returnert fra Oslo etter permisjon for delta i sin datters bryllup. Han rapporterte om den aktuelle situasjonen.

«Samtalen som fulgte, og hele samværet stod i tegnet av forventningen om nært forestående oppbrudd», heter det i referatet fra møtet. Det ble følgelig ingen tid til samtale etter Vågdals foredrag om ordet ‘kristen’ i forkynning og sjelesorg. Etter at Kristen Løken hadde takket biskop Hille for hans innsats som formann for kolonien både på Lillehammer og på Helgøya, ble det som Hille kaller «avskjedsmøtet», avsluttet med at forsamlingen sang første og siste vers av salmen «Kirken den er et gammelt hus».[131]

Søndag 6.mai var prestekolonien samlet til gudstjeneste med nattverd i Helgøya kapell. Sigurd Fjær forrettet og prekte. I en tale etter gudstjenesten, takket skolebestyrer Truls Leer prestene og biskopene for samvær, vennskap og bidrag til menighetslivet på Helgøya under oppholdet. Om kvelden var prestekolonien invitert av gjestfrie Ragnhild og Karl Olssøn til aftenselskap på Hovelsrud gård. Det var det siste større fellessamværet for de forviste prestene.[132] 

Forsamlingen på avskjedsfesten på Hovelsrud 6. mai 1945.
Vertskapet, Ragnhild og Karl Olssøn, står som nr. to og tre i første rekke til venstre.

 

Men AU var ikke ferdig med arbeidet. Mandag 7. mai møttes utvalget for siste gang. I tillegg til de gjenværende fire medlemmene av AU, Hille, Laland, Reidar Hauge og Chr. Kobro, møtte også H. C. Gjesdahl og Jens Thori fra matutvalget.

Det ble gjort vedtak om at noen øyinger som kolonien skyldte stor takk, skulle påskjønnes med ei bok eller en pengegave. Videre ble det vedtatt å gi kirketjeneren og organisten et honorar for ekstraarbeid ved gudstjenester i kapellet. Hartvig C. Gjesdahl påtok seg å ordne med realiseringen av koloniens matbeholdninger.

Som alle de andre AU-møtene, ble også dette holdt på Hovinsholm. Under møtet kom Elisabeth Hille inn og fortalte at hun nettopp hadde hørt over dansk radio at storadmiral Dönitz hadde erklært kapitulasjon av alle tyske styrker, også i Norge.

Laland avslutter prestekoloniens siste protokollat slik: «Freden var kommet, og dermed porten til frihet igjen åpen for alle forviste prester og alle vårt lands fanger. Soli Deo gloria!»[133]

Henrik Hilles notat i almanakken var som vanlig nøktern. 7. mai: «Sol. AU. Tyskerne kapitulert ubetinget. Fest på Hovinsholm for freden. Tale.»  8. mai: «Sol. B.M. [Bispemøte] Victory Day»».

Prestekoloniens gave til Helgøya kapell

På møtet 7. mai vedtok AU at beløpet som gjenstod på prestekoloniens fellesbo, kr 3 164,18 skulle gis som gave til Helgøya kapell. Ønsket var at beløpet helst skulle brukes til en ny altertavle i kapellet, som et uttrykk for prestenes takknemlighet overfor Helgøyas befolkning, og som et minne om prestenes gudstjenester i kapellet.[134]     

Det ble tatt kontakt med billedhuggeren Ragnhild Butenschøn. Hun laget et utkast til en altertavle, skåret i tre med farger. Utkastet stod en tid utstilt i kapellet. Prisen for den ferdige altertavlen var kr 8 000. Sokneprest Bye strevde en del med å skaffe de resterende 5 000 kronene.

Det var ulike meninger om den gamle altertavlen burde skiftes ut. Den gamle var et maleri av Kristus med hevet hånd. I juni 1950 møtte mange opp til et arrangement på Bjørkvang, der det ble orientert om den nye altertavlen. Folk ble oppfordret til å slutte opp om saken, og yte bidrag til at den skulle bli realisert. Hamar Stiftstidende forteller i et referat fra møtet, at skuespilleren Hauk Aabel deltok med sin strålende oppleserkunst.[135]

Ragnhild Butenschøn brukte fem år på verket. Altertavlen er tredelt og rager ca. 2,5 m over alterbordet. Hovedmotivet er korsfestelsen. De to sidepartiene har fire andre bibelske motiver. Den nye altertavlen ble innviet nyttårsaften 1953.[136]  

Oppbrudd og hjemreise

Da nyheten om krigens slutt ble kjent på ettermiddagen 7. mai, gikk flaggene til topps på Helgøya. Hirdvakten på brygga forsvant, og alle fikk det travelt med oppbruddet.[137]

7. mai 1945 på Hovelsrud. Reidar Kobro og Julie Krohn-Hansen
har funnet fram flagget.

 

Dagen før hadde det kommet melding om at Kirkedepartementet skulle sende en mann til Helgøya, for å gi prestene beskjed om at de kunne reise hjem. Det var selvsagt helt unødvendig. Ingen brød seg om noen tillatelse fra NS-departementet for å avslutte forvisningen. Prestene takket for seg, og tok raskeste veien hjem for å ta opp igjen sitt arbeide i menighetene.[138]

Etter at han hadde brukt tirsdag 8. mai til å rydde opp i og avvikle prestekooperativets ekspedisjon, viser den utrettelige Jens Thoris syvende sans at han 9. mai var på plass i Grue og hadde en jordfestelse. Dagen etter, på Kr. himmelfartsdag, hadde han først fredsgudstjeneste i Grue kirke, så misjonsmøte i Risberget kl 16 og så et hjemmebesøk hos et menighetslem om kvelden. Lørdag viet han et ektepar før han om kvelden stilte på Kirkenær skole til møte i 17.-maikomiteen.[139]

Sigvard Strømmes hyllest til Helgøya.

 

Erling Laland skriver i et brev at han leide en lastebil, der han ved siden av sitt eget også tok med Kobrofamiliens flyttegods. Hans kone, Aagot, satt i styrehuset og han selv på lasteplanet på turen hjem til Gjerpen. «Det var en vidunderlig tur. – Underlig å se gleden og takknemligheten lyse av alle en passerte.» Det var en sterk opplevelse for Laland å kjøre inn på Borgestad gård Kr. himmelfartsdag, samme dag som han ett år tidligere ble hentet av politiet. På Borgestad stod 12 hjemmefrontgutter og hilste dem med hurrarop.[140]

Christoffer Kobro med familie kom hjem til Sauland 10. mai. Datteren Dagmar forteller at det var en mektig opplevelse. Det er hevdet at det kan ha vært opp mot 1 200 mennesker, som møtte opp, i ei bygd med 1 800 mennesker. Utenfor huset sto hjemmefronten oppmarsjert, og det ble saluttert. Prestegården som de hadde blitt kastet ut av, var vasket fra kjeller til loft. Alle tingene sto på sin rette plass. Over innkjørselen til prestegården var det reist en vakker æresport. Forsamlingen sang «Gud signe Norigs land». En bonde i Sauland hadde i to år gjemt bilen til Kobro under høyet på låven. Nå stod den nyvasket og fin utenfor prestegården.[141]

Ekteparet Krohn-Hansen reiste hjem via Sverige med tog, sammen med 180 Grinifanger fra Nord-Norge. De ble hjertelig hyllet i de nord-svenske byene. I Narvik var «hele byen» på stasjonen. Det var æresport, hornmusikk, sangkor og taler. For Krohn-Hansen var det en frydefull opplevelse å forrette 17. mai-gudstjeneste i Narvik. Om kvelden var de hjemme igjen i Tromsø.[142]

Men før hjemreisen til Tromsø, møttes Krohn-Hansen og de øvrige biskopene i hovedstaden.

Tilbake til det normale

Etter at biskopene hadde hatt sitt siste møte på Helgøya 8. mai, var alle onsdag 9. mai på plass i Oslo. Eivind Berggrav hadde innkalt til bispemøte. Biskopene var samlet i fire dager. Det første de gjorde, var å underrette Kirkedepartementet om at de samme dag hadde tatt opp igjen sine statlige embeter.[143]   

De prestene som hadde vært lojale mot NS-regimet, fikk melding om at de var suspendert fra sine embeter med øyeblikkelig virkning, og at de ikke hadde rett til å opptre som prester, før deres sak var prøvd for retten. Videre ble prestene og menighetene orientert om utrenskning i kirkelige stillinger, og om sanering av menighetsrådene og eventuelt suppleringsvalg.[144]

Få dager senere sendte biskopene et rundskriv til menighetene og prestene, der prestene ble oppfordret til å ta opp igjen sitt statlige embete: «Vi oppfordrer de prester som sammen med oss la ned embetet, om nå på samme måte å gå inn i det igjen. Vi takker alle prester og menigheter som på Kirkens Grunn tok kampen opp og var trofaste gjennom alle vanskeligheter».[145]

Biskopenes rundskriv 9. mai 1945 om overtaking av embetene.

 

I forbindelse med at prestene gjenopptok embetene, leste hver enkelt prest en høytidelig erklæring om dette for sine menigheter, underskrev den og sendte den til departementet. Dermed var Den norske kirkes normale statskirkelige forfatning gjenopprettet.

Et «permanent Lillehammer»?

Prestekolonister som rett etter krigen uttalte seg i bøker og avisintervjuer om oppholdet på Lillehammer og Helgøya, brukte som regel sterke ord om den gjestfriheten og imøtekommenheten som de møtte hos folk på de to stedene. Det var knapphet på det meste, og vanskelige tider for alle. Prestene hadde grunn til å være takknemlige for all den hjelpen de fikk. Den rosen som ble lokalbefolkningen til del, var fortjent. Om noe ikke var så bra, er det naturlig at det ikke ble nevnt.

I forhold til lærerne, som ble forvist til harde livsvilkår i Kirkenes på grunn av sin protest mot forsøket på å nazifisere barne- og ungdomsoppdragelsen, ble de forviste prestene på Lillehammer og Helgøya behandlet pent av nazimyndighetene.

Prestenes største bekymring var at de ikke kunne få gjort jobben sin i menighetene, at menighetene var uten betjening eller var utsatt for NS-prester. Biskop Hille sa i et avisintervju at det hadde vært tungt å vite at prestenes arbeid ble forsømt, og at de ikke nådde fram til syke og andre som hadde trengt dem.[146] Ingvald B. Carlsen uttrykker det slik: «Men som en dyp smerte lå tanken på våre menigheter og gnaget i sinnet. Det var sårt å vite at mange av dem var overlatt til seg selv.»[147]

Årsaken til at prestene ble behandlet forholdsvis forsiktig, var at tyskerne ikke ønsket unødig strid med kirken. Også i Tyskland var nazistene kommet i konflikt med prester. Men Hitler hadde gitt klar beskjed om at han ville utsette oppgjøret med kirken, også den norske, til krigen var vunnet. Dette hindret Quisling, som var rasende på de norske biskopene og prestene, i å gå hardere til verks mot dem. For NS-myndighetene var det også et moment at det kunne gjøre situasjonen enda vanskeligere for NS-prestene, hvis de slo for hardt til mot de illojale prestene.[148]

Som tidligere nevnt, næret man i NS-kretser et håp om at ved å samle forviste prester på ett sted, ville prestene kompromittere seg selv ved teologisk krangel og uvennskap. Håpet baserte seg på det faktum at det i mellomkrigstiden hadde vært store spenninger og konflikter i kirken mellom ulike teologiske retninger og skoler.

Her bommet nazimyndighetene fullstendig. Myndighetene kunne ikke ha gjort kirken en bedre tjeneste enn å samle biskoper og en så stor og representativ presteforsamling på ett sted. Det kunne igjen holdes bispemøter, og utredningsarbeider av betydning for etterkrigstidens kirke, ble utført.[149]

I prestekolonien møttes folk med helt ulike teologiske og kirkelige posisjoner og ståsteder. Diskusjonene kunne bli både mange og høylytte, og det var til tider store spenninger i flokken. Selv om ikke alle ble nære venner, utviklet det seg i den situasjonen som prestekolonien befant seg i, et spesielt felleskap, som det ble snakket mye om etter krigen. Folk fra de ulike teologiske leire og kristelige tradisjoner fikk sympati for hverandre, og fant hverandre i gjensidig respekt og forståelse, slik det gjerne skjer når folk snakker sammen og lærer hverandre å kjenne.

Mange i prestekolonien håpet at «koloniånden» skulle vedvare og få betydning når krigen en gang var over. Håpet var at det de hadde opplevd, ikke skulle bli bare en parentes, men innlede et helt nytt kapittel i kirkens historie.[150] Prøis skriver: «Vi skal ganske sikkert ‘slåss’ i kirken etter denne dag. Men jeg tror man i tiden framover skal slåss med litt mere kjærlighet, og da er meget vunnet. I så måte tror jeg Lillehammer har betydd mye.»[151]

Olav Valen-Sendstad slo etter krigen til lyd for at den nye kirkelige og kristelige mentalitet han mente var utviklet på Lillehammer, burde føre til at kirken etablerte et «permanent Lillehammer», et fast møtested der prester og teologer skulle være forpliktet til å møte opp for å snakke sammen. Stridsmannen Valen-Sendstad beskrev Lillehammertiden og fellesskapet med teologer som han var dypt uenig med, som «den vidunderligste opplevelse vi kanskje har gjort som prester». Nå ønsket han seg et «Kirkens hotell», gjerne på Lillehammer, for et slikt formål.[152] Liknende tanker var blitt drøftet prestene imellom allerede under Lillehammertiden.[153]

Valen-Sendstad overvurderte nok betydningen av erfaringene fra prestekolonien. «Kirkens Hotell» ble ikke realisert. Kirkens folk hadde vist evne og vilje til å stå sammen om å verne kirkens frihet, og ytet sitt bidrag i kampen mot under-trykkelsen og rettskrenkelsene. Men da kampen var vunnet, blusset de teologiske stridighetene opp igjen. Krigstiden representerte en unntakstilstand – også i kirken. Men erfaringene fra Lillehammer og Helgøya var viktige nok, kanskje først og fremst for dem som var der.

Tilbake til Innhold

---

[1] Schübeler 1945, 257 f.

[2] Hilles almanakk 15.12.1944.

[3] Prøis 1945, 382.

[4] Skoje 2020.

[5] «Ferdaminner og litt til», skrevet av Ole B. Meyer til julefesten 2. juledag på Granlien (Chr. Kobros album).

[6]  Ingvald B. Carlsen. «Prolog ved festen på Granlien, Helgøya, 2. juledag 1944 (JAT/SAH).

[7] Hoel 2014, 65 og 61. Artikkelen bygger på et intervju i januar 1985.

[8] Hasle 2020, 42.

[9] Krohn-Hansen 1945.

[10] Carlsen 1945, 203. Prøis 1945, 353.

[11] Thoresen 2020, 40.

[12] «Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH). AU protokoll 16.12.1944.

[13] «Ferdaminner og litt til», sang skrevet av Ole B. Meyer til julefesten 2. juledag på Granlien (Chr. Kobros album.)

[14] Epost 22.11.20 fra Randi Dyrerud til forf.

[15] R14, svar 15.12.1945.

[16] R14, udatert svar.

[17] I FPA/SAH finnes kopi av en maskinskrevet liste skrevet av lensmannen i Nes: «Liste over forviste geistlige ebedsmenn» (sic). Lensmannen i Nes. 8.1.1945 (FPA/SAH). Denne er datert etter at Askeland reiste fra Helgøya. Det er likevel trolig at det må være en liste med det samme innholdet Askeland var uteglemt fra.

[18] Askeland 2003, 144 ff.

[19] Epost 28.7.2021 fra Gurid Aga Askeland til forf.

[20] Epost 22.7.2021 fra Gurid Aga Askeland til forf.

[21] Kopi av brev av 29.11.1944 til Statspolitiet fra politimesteren på Lillehammer. Kopi av svar av 2.12.1944 til politimesteren på Lillehammer fra Statspolitiet (AMA/KKS).

[22] Schübeler 1945, 401.

[23] Hilles almanakk 16.1.1945.

[24] «Prester forvist til Lillehammer-Helgøya» (FPA/SAH).

[25] Brev av 21.12.1944 fra Martin Tveter til prestekolonien på Helgøya (FPA/SAH).

[26] Brev av 9.1.1945 fra Olav Valen-Sendstad til «brødremenigheten» på Helgøya (FPA/SAH).

[27] Thorstad 2020, 56.

[28] R14, svar 18.12.1945. Kolstad 2012, 167-179. Jf. Thorstad 2019, 79 og Thorstad 2020, 44.

[29] Bakken 1944, s. 867 ff.

[30] Lunde 2005, 253.

[31] Thorstad 2020, 52.

[32] Enemo 1978, 84. Christie 1945, II.

[33] Enemo 1978, 84.

[34] Hoel 2014, 61.

[35] Ingvald B. Carlsen. «Epilog ved avskjedsfesten på Hovelsrud, Helgøya, søndag 6. mai 1945» (JAT/SAH).

[36] Thorstad 2020, 52.

[37] Privat dokument.

[38] AUs protokoll 16.12.1944.

[39] Se f. eks. AUs protokoll 11.1., 15.1. og 18.1. 1945.

[40] Hoel 2014, 64.

[41] Epost 5.5.2021 til forf. fra Beate Indrebø Hovland.

[42] Samtale med forf. 8.7.2021.

[43] Dina Berit Kindingstad, samtale med forf. 12.7.2021. Jfr Magda Rakneruds gjestebok 15.2. 1945.

[44] Hilles almanakk 23.3.1945.

[45] Hedemarkingen 18.12.1944.

[46] «Liste over forviste geistlige ebedsmenn» (sic). Lensmannen i Nes. 8.1.1945 (FPA/SAH).

[47] Thorstad 2019, 78.

[48] Se brev av 27.1.1945 fra lensmannen i Nes til Thori (JAT/SAH).

[49] AUs protokoll 3. 2.1945.

[50] Thorstad 2019, 79.

[51] Eidsvolds Blad 4.2. 1946.

[52] R14, svar udatert.

[53] Jens A. Thoris syvende sans, desember 1944 (JAT/SAH).

[54] Christie 1945 II.

[55] Østlendingen 22.12.1946.

[56] Epost til forf. fra Gurid Aga Askeland 10.8.2021.

[57] AUs protokoll 16.12.1944 og 5.1.1945.

[58] AUs protokoll 11.1.1945.

[59] AUs protokoll 11.1.1945.

[60] AUs protokoll 11.1.1945.

[61] Norrman 1998, 203.

[62] R14, svar 8.1.1946.

[63] Christie 1945 II.

[64] AUs protokoll 17.1., 18.1. og 22.1. 1945.

[65] Brev av 20.1.45 fra AU til prestefruene (FPA/SAH).

[66] AUs protokoll 19.2. og 12.3.1945.

[67] Oversikt over boligforhold, pensjon, husleie m.m. (FPA/SAH).

[68] AUs protokoll 12.2. og 22.2.1945.

[69] «Utjevningsavgift. Liste I. Avgiftspliktige». – «Utjevningsavgift. Liste II. Refusjonsberettigede» (FPA/SAH).

[70] AUs protokoll 15.1. og 26.3.1945.

[71] AUs protokoll 22.1.1945.

[72] Fjær var gift med Ragnvald Indrebøs søster, Astrid.

[73] Støylen 1984, 143.

[74] Olssøn 1985, 26.

[75] AU protokoll 26.2.1945.

[76] Se AUs protokoll 1945.

[77] LK 1945, 80. årg., 69-79. Se også 159-166 og 235-246.

[78] LK 1945, 80 årg., 90-99 og LK 1945, 80. årg., 198-212.

[79] AUs protokoll 12.4.1945. Se også AUs protokoll 19.4.1945.

[80] Henrik Hilles almanakk mai 1945.

[81] Østlendingen 22.12.1945.

[82] AUs protokoll 12.2.1945. Henrik Hilles almanakk januar-april 1945.

[83] AUs protokoll 29.11945, sak 8. Hilles almanakk 24.2.1945.

[84] Brev av 19.10.1944 til bispemøtet fra H. C. Christie og Henrik Hauge (BHH/SAH).

[85] Skriv av 7.5.1945 til bispekollegiet fra Sigurd Fjær, Ingvald B. Carlsen og J. Kvistad (BHH/SAH).

[86] Rundskriv nr 12 oktober 1945 om etterkrigstiltak i menighetslivet (Stiftelsen norsk Okkupasjonshistorie, 2014. Idnr 113789).

[87] Manus til Storakers foredrag og sammendrag av samtale etter foredraget i plenumsmøte på Hovinsholm 3.2.19 45 (BHH/SAH).

[88] AUs protokoll 26.2.1945.

[89] Skriv av 7.2.1945 fra biskopene på Helgøya til DMK. (BHH/SAH).

[90] R14, svar udatert.

[91] R14, svar 4.6.1946.

[92] R14, svar udatert.

[93] R14, svar 9.3.1946.

[94] R14, svar udatert.

[95] AUs protokoll 16.4.og 30.4.1945.

[96] Carlsen 1945, 204.

[97] Christie 1945 II. Thorstad 2018, 22. Karlsen 2020, 275 f.

[98] Hoel 2014, 63.

[99] Thorstad 2018, 22.

[100] Thorstad 2018, 24 f.

[101] Thorstad 2018, 25. Hamar Arbeiderblad 11.3.1948.

[102] Carlsen 1945, 204.

[103] Christie 1945 II.

[104] Carlsen 1945, 205. Krohn-Hansen 1945, 195.

[105] R14, svar 23.1. 1946.

[106] Toreskaas 1991, 59 f.

[107] Toreskaas 1991, 45 og 48.

[108] Norrman 1998, 46 og 107 f. Jfr Toreskaas 1991, 50.

[109] Tufte 1995, 96.

[110] Ytterbøe 1957, 85 ff.

[111] Thorstad 2018, 27 ff. Karlsen 2020, 274 ff.

[112] Samtale med forf. 7.4.2021. Jf. Gjerdåker 1998, 80.

[113] Stavanger Aftenblad 25.3.1967.

[114] Thorstad 2018, 33.

[115a] Samtale med forf. 7.4.2021.

[115b] Fællesbrev. Skrivebok I.

[116] Carlsen 1945, 205 f. Stavanger Aftenblad 25.3.1967.

[117] Østlendingen 22.12.1945. Carlsen 1945, 206.

[118] Reidar Kobro i samtale med forf. 8.7.2021.

[119] Magda Rakneruds gjestebok. Fotokopi utlånt av Eva Mckenna. Hoel 2014, 62.

[120] AUs   protokoll 19.3. og 26.3. 1945.

[121] Krohn-Hansen 1945, 195.

[122] Henrik Hilles almanakk januar-mai 1945.

[123] Carlsen 1945, 205.

[124] AUs protokoll 30.4.1945.

[125] Brev av 2.5.1945 fra Olav Valen-Sendstad til biskop Hille. (BHH/SAH).

[126] Laagen 17.3.1945.

[127] Brev av 2.5.1945 fra Olav Valen-Sendstad til biskop Hille (BHH/SAH). Brev av 11.5.1945 fra Olav Valen-Sendstad til biskop Hille (BHH/SAH).

[128] Lillehammer Tilskuer 5.7.1946 og 12.7.1946.

[129] Brev av 11.5.1945 fra Olav Valen-Sendstad til biskop Hille (BHH/SAH).

[130] Alf Hauge. Notat av 17.10.1943. Ad Riisøens virke på Lillehammer (BHH/SAH).

[131] AUs protokoll 3.5.1945.

[132] Henrik Hilles almanakk 6.5.1945. Hoel 2014, 62. AUs protokoll 7.5.1945.

[133] AUs protokoll 7.5.1945.

[134] AUs protokoll 7.5.1945. Brev av 30. juli 1945 fra Henrik Hille til sokneprest Bye (FPA/SAH).

[135] Hamar Stiftstidende 5.6.1950.

[136] Kolstad 2012, 120 ff.

[137] Nes og Helgøya 2000, 9. Krohn-Hansen 1945, 195 f.

[138] Carlsen 1945, 207.

[139] Jens Thoris syvende sans mai 1945 (JAT/SAH).

[140] Brev av 23.5.1945 fra Erling Laland til Henrik Hille (BHH/SAH).

[141] Ruud 1994, 69 f. Reidar Kobro i samtale med forf. 8.7.2021.

[142] Krohn-Hansen 1945, 196.

[143] Henrik Hilles almanakk mai 1945.

[144] Berg 1999, 196 f.

[145] Biskopenes Rundskriv nr. 1 – 9.5.1945 om overtaking av embedene (Eget arkiv.)

[146] Østlendingen 22.12.1945.

[147] Carlsen 1945, 202.

[148] Nøkleby 1986, 65 f.

[149] Christie 1945 II.

[150] Wisløff 1971, 469.

[151] Prøis 1945, 364.

[152] Valen-Sendstad, Dagen 9.10.1945. Jf. Høiesen 1997, 216 og 221.

[153] Carlsen 1945, 201.