Protest fra pensjonist

Einar Lunde slutter i NRK etter 40 år i statskanalen. Ifølge Dagbladet slutter han i protest fordi han ikke får fortsette å ta oppdrag for Temareiser Fredrikstad som foreleser på turer til Sør-Afrika. Ifølge TV2 og VG vil det antagelig innebære at han tas av luften med øyeblikkelig virkning. Han skal visstnok ha blitt truet med sparken hvis ikke dette arbeidsforholdet opphørte. NRK avviser at han er truet med å bli sparket.

NRK sier det ikke er problematisk at han som NRK-journalist holder foredrag på reiser. Det problematiske er at han fungerer som reiseleder. Når du bare holder et foredrag, er du ikke den som har regien på arrangementet. Som reiseleder låner du ut ditt navn og NRKs navn til en kommersiell aktør på en helt annen måte, sier direktør for nyhets- og programdivisjonen i NRK, Per Arne Kalbakk.

NRK viser til at man har et personalreglement som sier klart at medarbeidere i nyhetsavdelingen ikke skal påta seg slike oppdrag som Lunde gjør. I så fall regner jeg med at reglementet også gjelder for Lunde. At oppdragene for Temareiser ifølge Lunde selv har vært en ”bærebjelke” for hans familieøkonomi, kan vel heller ikke være avgjørende for at NRK skal gi ham særbehandling.

Det opplyses at Lunde skal slutte i september neste år. I mars fyller han 67 år, en helt vanlig alder for å tre inn i pensjonistenes rekker.

Oppdatering: Lunde vil ikke bli tatt av skjermen straks. Lunde har etter en skriftlig refs beklaget saken, og fortsetter som planlagt til og med 27. september neste år.

Privatlivets fred

Som et apropos til julens nyheter om familievold både her og der, kan det være på sin plass å sitere kong Haralds ord i NRK-intervju søndag kveld: ”Det hører ikke til privatlivets fred å slå barn”. Og vi kan føye til – heller ikke å knivstikke sin ektefelle.

Fornuftig kongepar

Verken kong Harald eller dronning Sonja har lest Märthas ”englebok”, kunne de opplyse i et intervju i NRK-TV søndag kveld.
Godt å høre at kongeparet har fornuftigere ting å gjøre.

Tiåret da staten ble gal

Vil de første ti årene av det 21. hundreåret gå over i historien som tiåret da den norske staten gikk fra forstanden?
Morten Strøksnes i BT mener det i en kommentar på bt.no i dag.
Hans artikkel anbefales.

Fredsfyrsten

Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram.
Du lar dem juble høyt
og gjør gleden stor.
De gleder seg for ditt åsyn
som en gleder seg i kornhøsten,
som en jubler når hærfang skiftes.
-
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
Så skal herreveldet bli stort
og freden være uten ende
over Davids trone og hans kongerike.
Han skal gjøre det fast og holde det oppe
ved rett og rettferdighet
fra nå og til evig tid.
Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette
i sin brennende iver.
Jesaja 9, 2-3, 6-7

En regjering vi fortjener?

Sjelden er vel en valgseier blitt fulgt opp på en dårligere måte enn det den rødgrønne regjeringen har gjort i høst. Dette avspeiles i de politiske meningsmålingene. På disse taper nå de rødgrønne oppslutning, spesielt Ap. På den siste målingen, i Vårt Land i dag, faller Ap med 2,5 prosentpoeng. Sp faller med 1,5 prosentpoeng til like over sperregrensen. Høyre går kraftig fram. At Høyre vinner og Ap taper, har vært trenden på flere målinger, bl a i en måling TNS Gallup har gjort for TV2. Samtidig faller Stoltenbergs popularitet. ”Aldri har noen statsminister falt så dypt så kort tid etter et gjenvalg som Jens Stoltenberg”, skriver Dagsavisens Arne Strand, tidligere Ap-statssekretær. Viktige årsaksfaktorer summeres opp av en annen kommentator i samme avis i overskriften ”En duft av diesel og råtten fisk”.

Stoltenberg har selvfølgelig rett i at det viktigste er å vinne valg, og meningsmålingene svinger. Stoltenbergs rødgrønne koalisjon fikk fornyet tillit ved valget. Slik sett kan vi si at vi har fått akkurat den dårlige regjeringen vi fortjener. Men det fallet i tillit som meningsmålingene avslører er så vidt markant, at det burde være en tankevekker både for regjeringen og for dem som gjenvalgte den.

De som forlot landet

Utvandringen til Amerika har fascinert meg. Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens bok ”Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975” med stor interesse. Boka er den første av et to-bindsverk. Mørkhagen beskriver i de ulike fasene av den store folkeflyttingen fra Norge til Amerika gjennom 150 år. Særlig interessant er det at vi får et møte med en rekke enkeltskjebner og årsakene til at så mange brøt opp og forlot landet. I det andre bindet som kommer i 2011, vil han følge deres skjebne i deres nye hjemland.

Min interesse har nok bl a sammenheng med at jeg i likhet med så mange andre her i landet har slekt der borte. Allerede på 1860- og -70-tallet utvandret søsken av min oldemor, og tretti år senere reiste fire av min farmors søsken fra Tretten i Gudbrandsdalen. Også min farmor var klar for å dra, men så traff hun en kar fra Trøndelag som kom til Gudbrandsdalen for å delta i byggingen av Dovrebanen, og dermed ble det et liv i Norge for henne. Også min morfar var klar til å dra. I stedet ble det ekteskap med en gårdarving for husmannsgutten. Godt at noen ble igjen, må vi vel si vi som nå lever i dette landet, ellers hadde det vel ikke vært noe liv.

For vel 20 år siden besøkte jeg for første gang noen av disse utvandrernes etterkommere, som altså er mine fjerne slektninger. Skjønt ikke fjernere enn tremenninger. Blant amerikanere er man ”cousin” - uansett. Siden er det blitt flere besøk i Wisconsin, der mange av dem bor. Det er like trivelig hver gang. De ”norske” amerikanerne er opptatt av forfedrenes og formødrenes hjemland, og noen av dem er nærmest umettelige når det gjelder opplysninger om slekten i Norge.

Jeg for min del er like interessert i skjebnen til de mange som utvandret og søkte lykken på den andre siden av havet. En av disse var min oldemors bror. Han var døv og utvandret alene som ung i 1872. Han har ingen etterkommere og vi har ikke visst særlig mye om ham. Men med god hjelp av bl a en tremenning der borte har det lykkes å etterspore hovedtrekkene i hans liv. Det viser seg at han har en interessant historie, som vil bli fortalt en bokartikkel neste år.

Sprintere i støtet

Sirkus Northug er for lengst i gang igjen. På en dag da de norske spesialsprinterne skuffet, viste Petter Northug på nytt sin klasse. Han har allerede vunnet distanserenn i World Cup i år, men oppvisningen i den klassiske langrennssprinten i slovenske Rogla, var det virkelig sus over. Med sin første sprintseier i klassisk brøt Northug en ny barriere. Northug behersker mann-mot-mann-kampen som få andre. Ikke minst taktisk er han ganske så suveren. Han vet alltid å posisjonere seg for en innspurt han vet han behersker. Slik også denne gangen. I oppløpet var konkurrentene sjanseløse. Men det skal sies at det var ei løype som nok favoriserte distanseløperne.

Men enda mer gledelig var Marit Bjørgens sprintseier, hennes første på tre år. Taktisk gikk også hun et nærmest prikkfritt løp, mens favoritten Petra Majdic, rotet seg helt bort og aldri var med i teten i finalen. Måten Bjørgen svarte med kraftfull staking da Justyna Kowalczyk tok teten i oppløpet, bør gi henne stor selvtillit. Kanskje bør hun revurdere sin plan om ikke å gå sprinten i OL? Og hva med Northug? Kommer han til å gå sprinten i OL?

Den gode bestefarpedagogikken

Allerede fra tidlig barnsben av ble jeg sterkt knyttet til min bestefar på morssiden. Det er mer enn 44 år siden han gikk bort over 90 år gammel. Men fortsatt er min følelsesmessige tilknytning til mannen og det han stod for, like stor. Han er et av de store idealer i mitt liv. Ikke mange har betydd mer for meg enn han. Det var noe med den genuine interessen for den unge slekt. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Men han idealiserte barnebarna sine på en måte som økte vårt velvære og bidro til å skape et godt selvbilde.

Selv hadde han bare tre måneders skolegang årlig på omgangsskole. Kanskje var det derfor han fulgte barnebarnets skolegang med argusøyne. Han koketterte med at han knapt kunne skrive. Brev jeg har gjemt, motbeviser påstanden. Det skapte sensasjon i hjembygda da han som husmannsgutt ble stilt først på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Han snakket med stor respekt om kapellanen som vågde å gjøre dette, og som dermed gikk glipp av både gris og sau, slik honorarskikken var blant bøndene den gang.

Han var selvsagt ikke feilfri. Barn av sin tid som han var, hadde han klare autoritære trekk. Men i omgangen med meg og de andre barnebarna, var han mildheten selv, dog uten noen som helst sans for det pysete. Han fortalte om harde oppvekstvilkår. Tolv år gammel flyttet han til en gård langt unna barndomshjemmet og arbeidet full tid som gårdsgutt. På konfirmasjonsdagen fikk han låne en hest av bonden og red alene til kirken. Ingen av familien var der.

Bestefar fortalte om oppveksten uten snev av den ufyselige «den-gang-jeg-var-ung»-tonen som får unge mennesker til å sperre av for enhver kommunikasjon med den eldre generasjon. I det hele tatt, bestefars beretning om sin egen oppvekst var uten romantisering av fortiden. Den var realistisk og sann, og gjorde desto større inntrykk i det unge sinn.

Jeg traff ham ikke så ofte, stort sett bare i sommerferien. Samværene dreide seg sjelden om lek. Bestefar kjente den vel ikke i teorien, men praktiserte den desto mer, den genuine bestefarpedagogikken: Vi gjorde ofte noe sammen. Barn elsker å bli tatt med i de daglige gjøremål. På den måten opplever de at det er bruk for dem. Hvis barnas nærmeste ikke har bruk for dem, hvem har det da? Fra forskningen vet vi at dette er viktig for utviklingen av såkalt prososial atferd hos barna, dvs. positiv atferd som for eksempel å hjelpe, dele og samarbeide med andre.

Bestefar tok meg med i alle de nyttige gjøremål han drev med, og det var ikke lite, for dette var på en bondegård. Selvfølgelig hadde min bestefar her en stor fordel. Han fikk bestefarpedagogikken så å si gratis. På en bondegård er det alltid noe å holde på med som barn synes er morsomt å få være med på, særlig når barnebarnet er bygutt. I dag må bestefar som regel være mer bevisst på hva han gjør sammen med barnebarna, slik oppdragelsesoppgaven er blitt en mye mer bevisst oppgave for foreldrene. Barn har ikke i samme grad som tidligere anledning til å lære av livet selv. Desto viktigere blir det å benytte alle anledninger til å ta dem med inn i livet. De formelle skole- og opplæringssituasjonene blir det alltids nok av. Her har bestefar sin store oppgave og mulighet.

En blunder

Jeg slutter ikke å undre meg over hvor liten bakkekontakt Jens Stoltenberg har – bokstavelig talt. Å bruke privatfly til København-konferansen tyder på at han er utstyrt med en velutviklet evne til å begå blundere. Særlig bommer han i miljøsakene. Jeg har forståelse for at også en norsk regjeringssjef noen ganger må bruke privatfly for å få gjort jobben sin på en effektiv måte. Men det er ufattelig at Stoltenberg og hans rådgivere ikke forstår hvilken negativ symboleffekt bruk av privatfly til København har når det går 17rutefly fra Oslo til Danmarks hovedstad. Hans stabssjef, som nå har fått statsrådstatus, kan prøve å forklare nødvendigheten av privatfly så mye han vil. Reisemåten er så umusikalsk som den kan få blitt. Ikke rart opposisjonen klasker til med sterke karakteristikker. Statsministerens handlemåte bidrar bare til ytterligere å forsterke den negative holdningen befolkningen har fått til Stoltenbergregjeringen etter valget. I morgen vil Høyre grille regjeringen på klima i Stortinget.

Den gang lykken var en sykkel

Jeg har nettopp publisert en artikkel i årets utgave av årboka for Fåberg og Lillehammer Historielag. Med ”sykkel” som gjennomgangstema skriver jeg om oppvekst på Lillehammer i årene etter 2. verdenskrig. Dette var en tid da det var mangel på det meste. Når familiens økonomi dessuten var meget beskjeden, forble sportsutstyr og det meste av alt annet en gutt ønske seg, bare en drøm. Mest av alt ønsket jeg meg en sykkel. Jeg ble fort klar over at drømmen bare kunne bli en realitet hvis jeg tjente pengene selv. Heldigvis var skolen den gang så viselig ordnet at vi bare gikk annenhver dag. Det ga muligheter. Jeg fikk meg jobb som visergutt, først hos en baker, senere i en kolonialbutikk.

Følelsen som svulmet i brystet da jeg kunne trille hjem på nyinnkjøpt sykkel, kan ikke beskrives med ord. Det kan heller ikke følelsen da jeg første gang svingte inn i skolegården og gutta strømmet til for å beundre nyervervelsen. I årene som fulgte var ett av årets store øyeblikk den dagen om våren da en kunne ta fram sykkelen. Den dag i dag når jeg kjenner lukten av vår, minnes jeg den herlige følelsen det ga å kunne sette seg på sykkelen i vårvarmen og tråkke av gårde. Spesielt nydelig var det å suse av sted på de få veiene som var asfaltert. Sykkelen utvidet aksjonsradiusen og dermed friheten og følelsen av å beherske verden.

Sykkelen ble aldri låst, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen lås på den. At noen skulle stjele en sykkel, var like utenkelig som at noen skulle ta den nøkkelen alle visste lå under dørmatta og låse seg inn i annen manns hus. Å sette fra seg en sykkel ulåst i dag, vil være det samme som å henge på den en plakat med teksten ”Vær så god å ta den!” Forskjellen gir grunnlag til refleksjoner over hva slags samfunn vi egentlig har skapt vi som vokste opp i etterkrigstiden, da den materielle velstanden var liten, men samholdet og respekten for andres eiendom var desto større.

En opplevelse fra mine egne barns oppvekst illustrerer endringen. Min eldste sønns sykkel ble stjålet. Sykkelen ble meldt stjålet, vi fikk utbetalt forsikringspengene og ny sykkel ble anskaffet. En dag neste vår oppdaget min sønn en gutt som syklet på den stjålne sykkelen. Han fulgte etter ham og merket seg hvor gutten bodde. Sammen oppsøkte vi foreldrene og la fram fakta. Reaksjonen var overraskende: ”Har ikke dere fått erstattet sykkelen av forsikringsselskapet?” Jo, vi hadde da det, men .. . ”Hva er det dere da bråker med?” – Vi måtte gå med uforrettet sak. Sykkelen ble ikke utlevert før vi fikk politiet til å ringe faren og true med at de ville komme og hente den.

Men historien stopper ikke der. Sykkelen var jo erstattet av forsikringsselskapet. Derfor telefon til selskapet om at sykkelen kunne hentes hos oss. Det viste seg vanskelig. Forsikringsselskapet var åpenbart ikke interessert i sykkelen som vitterlig tilhørte dem. Gjentatte anmodninger var nytteløse. Min yrkesbakgrunn tilsa at en pedagogisk vri var forsøket verd: Hva vil dere jeg skal si til min sønn, som jeg etter beste evne har forsøkt å forklare at sykkelen ikke lenger er hans? Heller ikke det gjorde inntrykk. Enden på visa ble at vi skulle sende forsikringsselskapet en sum penger for en sykkel vi ikke trengte. Vår sønn undret seg over moralen i de voksnes verden, og vi som foreldre fikk en leksjon i hvordan verden hadde forandret seg siden vår egen oppvekst.

Plutselig hastverk

Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) varsler nå full gjennomgang av skatteavtalene for ansatte i internasjonale organisasjoner, forteller VG. Leder av Stortingets finanskomité har også funnet ut at det er nødvendig å endre avtaler av den typen som gir Jagland skattefrihet.

Greit nok. Men det er med respekt å melde litt for typisk at ansvarlige politikere nå plutselig har fått hastverk når gjelder disse ordningene, og nærmest gjør Jagland til syndebukk for en ordning både Sigbjørn Johnsen og andre politikere har visst om lenge. Ordningen er ikke ny. Tvert imot, dette er en ordning som har vært gjeldende i årtier for en mengde nordmenn i internasjonal tjeneste. Nå er den plutselig blitt gal. Det hele minner om den barnlige og umodne form for moralsk tenkning som kjennetegnes ved at noe blir galt først når det blir oppdaget. Her: en gal og urettferdig ordning er OK så lenge folk ikke er oppmerksom på den, men straks mediene gjør den kjent, blir den gal.

Carl I Hagen: Jagland bløffer

Fornuftig ordning?

VG-oppslaget om at Thorbjørn Jagland ikke betaler skatt av lønnen han har som generalsekretær i Europarådet, er velegnet til å nære opp under småligheten i våre sinn. Få gidder å sette seg nærmere inn i saken. Heller ikke VG har klart å få fakta riktig, til tross for at hele førstesiden i dag brukes på denne saken. Jagland har 2,2 mill kroner i årslønn, forteller avisen, men Jagland selv opplyser at han har 1,6 millioner. Jeg regner med at Jagland vet hva han tjener.

Kritikken som nå rammer Jagland, er urettferdig. Det er ikke han som har laget reglene, og reglene er heller ikke spesielle for hans situasjon. Jagland minner også om at han nå er utmeldt av den norske folketrygden, og han er heller ikke med i sosiale ordninger i sitt nye hjemland Frankrike. Han må derfor ha en egen privat helseforsikring. I tillegg minner han om at kona er der uten lønn, og at hun heller ikke er medlem av folketrygden lenger.

Både Skattebetalerforeningen og Lundteigen bør derfor modere seg noe i sine sterke uttalelser om saken, spesielt Lundteigen, som bør være kjent med ordningen, og som lenge har hatt god mulighet til å ta den opp med tanke på å endre den. Muligens har verken han eller andre gjort det, fordi ordningen når alt kommer til alt er den mest fornuftige.

Men når det er sagt, synes jeg nok Jagland uttaler seg noe ubeskyttet når han sier at det ville vært vanskelig å få folk til å ta disse jobbene, hvis man skulle betale skatt. Husker jeg ikke feil, var det svært viktig for Jagland å få denne jobben, og atskillige norske skattekroner ble brukt i arbeidet for hans kandidatur. Jeg kritiserer ikke noe av dette. Men hans uttalelse røper en tenkning som ligner litt for mye på den vi kjenner fra næringslivshold når urimelig høye lønninger og frynsegoder skal forsvares.

Ny sjefredaktør i Aftenposten

Aftenpostens nytilsatte sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, forsikrer at hun står fullt og helt på Aftenpostens politisk-ideologiske plattform, og at hun er meget bekvem med å skulle forvalte avisens grunnsyn, konservativt-liberalt. Spørsmålet om hvordan en person med fortid på den ytterste politiske venstrefløy kan være sjefredaktør i Aftenposten, er ikke urimelig. Hilde Haugsgjerd var for 30 år siden aktiv i AKP-ml og var i tre år leder av Rød Valgallianse. Hun meldte seg imidlertid ut av disse organisasjonene i 1982.

Hadde noen for bare få år siden sagt at en leder av Rød Valgallianse skulle bli sjefredaktør i Aftenposten, ville vedkommende blitt regelrett ledd ut. Ansettelsen av Haugsgjerd sier mye om utviklingen i mediene, men den sier nok enda mer om en person som har tatt et kraftig oppgjør med sin egen fortid. Hun ber om forståelse og respekt for at hun har gjort opp med sin AKP-tid, og sier at hennes refleksjoner over tiden hun tilhørte en totalitær bevegelse har gjort at hun setter verdiene i Aftenpostens grunnsyn svært høyt: Toleranse og respekt for andres meninger, ytringsfriheten og frihet for individet.

Det er lov å skifte mening, og Hilde Haugsgjerd framstår som troverdig. Og hun er utvilsomt dyktig.

Også andre sider ved denne ansettelsen er interessant. Haugsgjerd er den første kvinne som blir sjefredaktør i Aftenpostens 150 år lange historie. Redaktørbransjen er en av de siste mannsbastionene i vårt samfunn. Jeg har lenge undret meg over hvor trege avisene har vært når det gjelder å slippe kvinnene til i toppstillingene. Men nå begynner det å hjelpe.

Mange som har kommentert ansettelsen har oversett det interessante poenget både Haugsgjerd og Hans Erik Matre, som hun avløser som sjefredaktør, begge har vært ansatt i Vårt Land. Som så mange andre dyktige avisfolk var det i det kreative miljøet i Vårt Land hun trådte sine journalistiske barnesko og lærte faget. På den tiden hun arbeidet i den kristelige avisen, var hun for øvrig fortsatt aktiv AKP’er. Egentlig er vel det minst like oppsiktsvekkende som at hun i dag blir ansatt som sjefredaktør i Aftenposten.

Haugsgjerd går ikke til jobben med de store programerklæringer, men understreker at målet er kvalitetsjournalistikk som gir leserne økt innsikt og skaper engasjement. Et ønske fra min side er at denne målsettingen også vil gjelde kirkejournalistikken, som etter min mening lenge har vært stemoderlig behandlet i Aftenposten. På dette området har Aftenposten de siste årene vært en skuffelse. For en del år siden hadde Aftenpostens redaksjon en kirkeavdeling som leverte kirkelig kvalitetsjournalistikk. En kommentarartikkel nylig av en avisens medarbeidere er ett av flere eksempler på en mangel på kvalitet som Aftenposten ikke kan være bekjent av.

En fredspris som vil bli husket

Den store Nobeldagen er over. Prisvinneren er reist hjem, og alle ser ut til å være fornøyde. Fredsprisen til Obama har vært møtt med kritikk. Både her hjemme, i USA og andre steder i verden har det vært hevdet at han ikke har fortjent en, at den ”kom for tidlig”. Etter at ikke minst aviser i redaksjonelle kommentarer, har gjentatt påstanden til det kjedsommelige, har man fulgt opp med meningsmålinger der man har spurt folk om Obama har fortjent fredsprisen. Som man spør, får man svar, flertallet har svart nei.

Jeg skrev etter tildelingen at pristildelingen til Obama lar seg forsvare, og Jaglands tale under seremonien i Oslo Rådhus bekrefter etter min mening at dette er en vurdering som står seg. At pristildelingen er ”premature” og ”kommer for tidlig”, er egentlig en pussig påstand. Skal prisen primært være en påskjønning for lang og tro tjeneste? Vi har sett mange eksempler på at folk har fått fredsprisen for ting de har utrettet mange år tilbake. Men ifølge Nobels testamente skal prisen tildeles den som det siste året har gjort mest f eks for internasjonal forbrødring. At Obama har gjort mye nettopp for internasjonal forbrødring, er hevet over tvil. Hvem har gjort mer ”det siste året”? Spørsmålet er stilt mange ganger. Jeg har ikke sett at noen av kritikerne har forsøkt å svare.

Allerede nå ser det ut til at noen av kritikerne har forandret mening, muligens fordi de etter Jaglands tale i har fått mer innsikt i begrunnelsen, og hva intensjonen med prisen egentlig er. Jeg noterer også at Obamas tale blir godt mottatt i USA. Men det er klart, hvis Obamas videre bestrebelser for å nå sine gode mål, mislykkes, vil kritikere komme tilbake. I så fall er vi i samme situasjon som for mange andre prisvinnere, som har mislykkes i sitt arbeid. Men hva som måtte skje i framtida, kan ikke brukes som begrunnelse for verken det ene eller det andre.