Når saken snus på hodet

To unge menn inngikk fredag partnerskap i Kampen kirke. Det vil si, inngåelsen skjedde i våpenhuset ved en dommerfullmektig. Døren stod åpen til kirkerommet der gjestene og prest Siri Sunde var på plass. Der inne nedba hun velsignelse over partnerskapet. Sokneprest Aud Sigurdsen i Kampen kirke foreslo at selve partnerskapsinngåelsen kunne foregå i menighetshuset, mens forbønnshandlingen kunne skje i kirken. ”Men beskjeden jeg fikk tilbake, var at de ikke ønsket noen endringer”, sier hun til Vårt Land.

Så var det altså de to partnerne selv som bestemte. Soknepresten abdiserte fra sin plikt til tross for at hun meget godt visste at hun her har handlet stikk i strid med kirkens ordning. Hennes nærmeste overordnede, domprosten, hadde til overmål gitt klar beskjed etter at biskopen hadde bedt ham ta affære. Også de to unge herrer som inngikk partnerskap, visste hva de gjorde. Den ene av dem er utdannet prest.

Denne ”vielsen” skulle aldri vært foretatt i kirken. Det er selvfølgelig bare noe tøv når soknepresten mente hun hadde sitt på det tørre når partnerskapsinngåelsen ble foretatt i våpenhuset. Saken er at det her skjer et eklatant brudd på kirkens ordning og Kirkemøtets vedtak. En må også kunne spørre på hvilket grunnlag en dommerfullmektig utøver sin tjeneste i en kirke.

Medienes vinkling av saken er typisk: ”Biskop Ole Christian Kvarme klarte ikke å stoppe homobryllupet i Kampen kirke i Oslo.” (Dagbladet) Og: ”Kvarme forsøkte å stanse homobryllup”. (Aftenposten). Jeg har ikke sett et eneste oppslag der budskapet har vært: ”Sokneprest handler i strid med kirkens ordning” eller ”Sokneprest illojal mot Kirkemøtets vedtak”.

I dag er justisminister Storberget påpasselig på banen og blåser seg kraftig opp i en uttalelse til Dagbladet. Han frykter at Kvarmes holdninger ”gir grobunn for hatvold”. Justisministeren bør vite at Kirkemøtet har vedtatt at prester ikke skal vie homofile fordi det ikke finnes en liturgi for det. Han bør også vite at Stortinget har akseptert dette. For øvrig tror jeg ikke noe på at Kvarmes holdning skaper hat og vold. Det er helt andre krefter i samfunnet som fyrer opp under hat og vold enn kirkelige ledere. Som Magne Lerø påpeker i Ledelse i dag, skaper nok Kvarme heller grobunn for hat mot seg selv og andre som mener det samme som ham. Spørsmålet er om ikke Storberget står i fare for å bidra til dette hatet med sine uttalelser.

Storberget kan trygt uttale seg både usaklig og urimelig overfor biskop Kvarme, fordi han vet meget godt at han har opinionen og nærmest en samlet presse med seg. Derfor vil han ikke få et eneste kritisk spørsmål til sine uttalelser. Den mediemessige ensidigheten i homofilispørsmålet nesten total. Et hederlig unntak er Vårt Land. Sjefredaktør Helge Simmones setter Storberget skikkelig på plass i en nettkommentar i dag.

Storberget er frekk nok til å tale på vegne av alle i kirken: ”Vi som er medlemmer av kirken må si at vi ikke finner oss i dette, og vi vil ikke ha det sånn,” sier han. Men han taler i hvert fall ikke på vegne av meg. Jeg er også medlem av kirken – i likhet med mange andre som er enig i Kirkemøtets syn på ekteskapet.

Justisministeren unnser seg heller ikke for å bruke pengemakten som argument. Han sier han ”blir provosert over at en statsfinansiert kirke” kan opptre slik. Med andre ord: Pass dere alle trossamfunn, organisasjoner, institusjoner osv som mottar statsstøtte. Står dere for meninger og holdninger justisministeren ikke liker, så kan det godt hende dere mister statsstøtten. Slik taler en politiker som ynder å tale i toleransens navn.

Biskop Kvarme har sendt et brev til kirkeministeren der han gjør rede for sin håndtering av saken, og der han meget betimelig reagerer på justisministerens manglende respekt for kirkens demokratiske prosesser.

Ros til TV2's Tabloid

Mediene blir med rette ofte beskyldt for å drive en nådeløs journalistikk overfor mennesker som ligger nede. I Tabloid i går så vi et eksempel på det motsatte. På den verste dagen i sitt liv fikk biskop Baasland her anledning til i ro og fred å svare på hvordan en tragedie som dette oppleves – uten samtidig å skulle bli ”satt til veggs”.

Mange kritiske spørsmål både kan og bør stilles til Baasland. Men han bør også få anledning til å fortelle hvordan det oppleves å bli lurt av sin egen sønn og hvordan det oppleves å være årsak til at slekt og gode venner taper store penger på sin hjelpsomhet overfor familien. Kanskje burde en av disse også få anledning til å fortelle hvordan det oppleves?

Dessverre må en abonnere for å kunne få se hele innslaget på nettet, men TV2 har lagt ut et utdrag.

Underlig av NLM's hovedstyre

En kvinne har ifølge Vårt Land gått til Norsk Luthersk Misjonssambands ledelse og fortalt at hun mener hun som barn ble utsatt for seksuelle overgrep av en av NLM’s ansatte på en av misjonens skoler. Mannen er fortsatt ansatt i NLM og har også tillitsverv i organisasjonen. Misjonssambandet har i sine egne retningslinjer delegert behandlingen av slike saker til generalsekretæren.

Etter å ha innhentet råd fra fagpersoner konkluderte generalsekretær Tulluan og en intern koordineringsgruppe i juni 2007 med at de fester lit til det kvinnen har fortalt. I februar i år presiserte NLM’s hovedstyre sin ”tillit til den håndtering administrasjonen har gjort også i denne konkrete saken». Men fire måneder senere gjør hovedstyret det man ifølge egne vedtatte retningslinjer ikke skulle gjøre. Endog uten å ha gått inn i sakens realiteter overprøver man administrasjonens konklusjon, idet man mener at sakens karakter ”er av en slik art at det ikke er mulig å trekke en entydig konklusjon, men at ord står mot ord”. Etter hovedstyrets oppfatning ”svekker dette vedtaket ikke anklagers troverdighet”.

I slike saker står som regel ”ord mot ord”. Nettopp derfor må noen, dvs en ansvarlig ledelse, gå inn i saken på en grundig og troverdig måte, der man også bruker fagfolk for å få belyst sakskomplekset. Så vidt jeg forstår mener ingen å betvile at det har NLM’s generalsekretær gjort. Det er vanskelig å se at hovedstyret har grunnlag for å si at deres vedtak ikke svekker anklagers troverdighet. Ingen utenforstående har grunnlag for å si at den anklagede er skyldig i overgrep. Heller ikke jeg. Men de som er overlatt ansvaret for å gå grundig inn i saken, er altså kommet til at de fester lit til kvinnens historie. Når hovedstyret så velger å konkludere med at ”ord står mot ord”, synes det åpenbart at det er anklager som først og fremst mister troverdighet.

Hovedstyrets handlemåte fortoner seg underlig, for å si det mildt. Rett nok er saker av denne art meget vanskelige. Men de kristne organisasjonene har fått på plass gode retningslinjer for behandlingen av slike saker, og det må også kunne sies at organisasjonene stort sett har vunnet troverdighet og respekt for sin takling av overgrepssaker. Det gjelder også Misjonssambandet. Desto underligere er det at NLM’s hovedstyre på en så eklatant måte kan finne på bryte med sine egne retningslinjer. Her er det noe som virkelig skurrer. Spørsmålet er om Misjonssambandets generalsekretær kan leve med hovedstyrets avgjørelse. – Ikke rart at den kvinnen saken gjelder, må oppleve dette meget tungt.

Jødisk museum

Jødisk Museum ble i går åpnet av kronprins Håkon. Museet – som ligger i den gamle synagogen fra 1921 i Calmeyergt 15 i Oslo - har til oppgave å samle, bevare, forske på og formidle pålitelig kunnskap om jødisk innvandring, liv og integrering i det norske samfunnet. Det er ikke noe stort museum, men det er svært viktig.

De første jødene begynte å komme i årene etter 1851, da den såkalte ”jødeparagrafen” i grunnloven ble opphevet, ikke minst som en følge av Henrik Wergelands arbeide for å få vekk denne skampletten i vår grunnlov. Jødene kom fra Tyskland og Danmark – og etter hvert også en del som flyktninger fra Russland, Polen og Litauen, der de var blitt utsatt for blodige pogromer.

På slutten av 1800-tallet ble det dannet jødiske trossamfunn i Oslo og Trondheim, og i disse byene er det jødiske menigheter også i dag. Nazistenes forferdelige framferd rammet også norske jøder. Før 2. verdenskrig var det omkring 2.200 jøder i Norge. I alt 767 ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleirene. Bare 27 overlevde. 230 familier ble helt utryddet.

Jødene har gjort seg gjeldende på en rekke samfunnsområder i vårt land, ikke minst innenfor kulturlivet. Det skulle være nok å nevne navn som Robert Levin og Ernst Glaser og VG-tegneren Salo Grenning, bedre kjent som Pedro. Hans tegninger var en av de viktigste grunnene til at jeg i årevis alltid kjøpte lørdags-VG.

Jødisk Museum i Calmeyergaten dokumenterer alt dette, og mer til, bl.a. historiene om de mange jødene som deltok aktivt i kampen for Norges frihet under 2. verdenskrig. Dette har ikke vært like kjent.

Det er stor grunn til å ønske museet velkommen og gratulere ildsjelene som har gjort museet mulig. Museet er nødvendig – ikke bare for å fortelle historien om en viktig minoritet i vårt land, men også for å minne kommende slekter om at forfølgelse av minoriteter dessverre fortsatt ikke er noe uaktuelt fenomen i Norge. Skuddene mot den jødiske synagogen i Oslo for bare to år siden viser det.

Fordommer

Det er blitt stuerent å snakke om sin tro. Det ser vi kanskje tydeligst i medienes kjendisintervjuer. Artister, skuespillere, idrettsfolk osv forteller om sin Gudstro og sin aftenbønn. Det er gledelig. Alle har en tro, og mange har en Gudstro. Godt er det at man også kan vedkjenne seg det siste – også i det offentlige rom.

De fleste relaterer sin Gudstro til den kristne tro. Men noe undrer meg i mange av disse bekjennelsene. Det ser ut til at mange har et sterkt behov for å distansere seg fra kirkens tro, eller i hvert fall fra kirken. Det må respekteres, selv om begrunnelsene for dette ofte kan synes svært så overflatiske.

Men denne distanseringen må kunne gjøres uten grove utfall mot dem som gjerne blir kalt ”de kristne”. Det siste eksemplet er en populær artist, som er intervjuet i bladet KK nylig. Hun forteller at hun har beholdt ”barnetroen”. Men det ser ut til at artisten må ha glemt viktige deler av sin barnetro. Se bare hva hun får seg til å si: ”Veldig mange kristne besudler det å være kristen”. Intet mindre! ”Besudler” – unektelig et sterkt ord. Og det er heller ikke få det gjelder: ”Veldig mange”. Påstanden framsettes uten det minste forsøk på dokumentasjon og presisering av hvilke personer hun snakker om. Ingen nevnt, ingen glemt, og dermed har hun karakterisert alle.

Når man på denne måten karakteriser andre menneskers tro, dvs bekjennende kristnes tro, ser det ut til at alle krav til saklighet og dokumentasjon er suspendert. Både Hilde Louise Asbjørnsen og andre som uttaler seg på denne måten, burde holde seg for gode til slike fordomsfulle uttalelser.

Arild Edvardsen

Aril Edvardsen døde i går, nær 70 år gammel. Han døde slik han helst ville dø, ifølge de som stod ham nær. Søndag avsluttet han en stor kampanje i Zanzibar.

Aril Edvardsen var en stor evangelist, en av de aller største i vår tid. Og han var en gründer. Det han bygde opp i Sarons Dal er intet mindre enn imponerende. Ute i verden var han en de få nordmenn som var viden kjent. Han må ha hatt en utrolig evne til å inngi tillit og få dører til å åpne seg. Han fikk så vel kristenledere som statsledere i tale verden over. Men mest av alt nådde han ut til folk flest. Ingen nordmann har talt Guds ord for flere mennesker enn Aril Edvardsen. Jeg kjente ham ikke personlig. Men slik han framstod i mediene, ga han inntrykk av å være en raus og omgjengelig person, som tok sitt kristenliv og sitt kall på alvor og med en misjonsglød som få andre.

Selvfølgelig møtte han motstand, også innenfor egne kretser. Alle av hans kaliber gjør det. Til å begynne med ble han nærmest utstøtt av den pinsebevegelse han startet i. Det viser at når et trossamfunn/kirkesamfunn er blitt veletablert, har en vanskelig for å takle fornyelsesbevegelser. Til glede for alle er de gamle motsetningene for lengst lagt døde. Fornyelsesbevegelser innenfor et kirkesamfunn vil alltid skape spenninger. Men slike spenninger er som regel fruktbare.Verken pinsevegelsen eller den kristne kirke i videste forstand har tapt noe på at Aril Edvarden sprengte seg rom. Tvert imot. Få har vært til så stor velsignelse for så mange. Kirken trenger flere som Aril Edvardsen.

Splittet regjering

I går presenterte regjeringen tretten tiltak for å begrense antall asylsøkere. Det vil si – det var en del av regjeringen som presenterte tiltakene. Det er bare Ap og Sp som står bak den nye asylpolitikken. SV tar dissens i saken, og regjeringen er splittet i en meget viktig sak.

Enkelte ser på splittelsen som taktikkeri. Resonnementet er at regjeringen viser handlekraft i en sak der store deler av opinionen, lokalpolitikere fra Ap g Sp inkludert, krever handling. Samtidig kan SV gjennom sin dissens holde sin sti ren og berge mange av sine kjernevelgere som står for en helt annen politikk.

Uansett er det forståelig at SV ikke kunne være med på dette. Her går det på SV’s viktigste verdier og partiets ”sjel”. Etter å ha blitt overkjørt av de to samarbeidspartnerne, ville alternativet for SV ha vært å gå ut av regjeringen. Men det gjør nok SV aldri. Dertil er regjeringsprosjektet for viktig og taburettene alt for gode å sitte på. Men hvordan de rød-grønne etter dette skal stå sammen om et regjeringsalternativ ved valget om et år, er vanskeligere å forstå. Det skal bli en underlig opplevelse å lytte til Stoltenberg og Halvorsen når de neste år skal møtes til debatt om asylpolitikken. Men SV har i hvert fall fått ryggen fri til å kjøre sitt eget løp. Det er verre for regjeringen, som mister troverdighet. Ikke minst vitner saken om en statsminister som ikke har kontroll.

At Ap og Sp nå går for en tvilsom tolkning av Soria Moria-erklæringen i asylpolitikken, kan ikke forklares på annen måte enn at man har fått panikk på grunn av Frp’s framgang på meningsmålingene. Dermed svikter disse partiene sine egne humanistiske verdier og solidaritet med fattige og forfulgte i verden og gjør knefall for Frp’s egoistiske politikk. Rett nok påkaller den kraftige økningen i antall asylsøkere en forsterket politisk innsats for å løse problemene. Det gjelder først og fremst å effektivisere saksbehandlingen av asylsøknader og få til bedre returavtaler. Men ikke minst tiltakene som rettes mot barn og unge, er av en slik art at Ap og Sp nå utfordrer de humanistiske verdiene som flertallet av stortingspartiene gjerne har stått sammen om.

Barnet i menigheten

Våren 2003 vedtok Stortinget den såkalte Trosopplæringsreformen, som skulle sikre alle menigheter i Den norske kirke muligheten til å tilby en systematisk trosopplæring til alle sine døpte. Reformen skulle gjennomføres over ti år, og den skulle starte med en femåring prosjektorganisert forsøks- og utviklingsfase. Denne fasen er nå inne i sin avslutning, og forskergruppen som har fulgt prosjektet med sine evalueringer, har nettopp lagt fram sin sluttrapport i boka ”Kunnskap, opplevelse og tilhørighet”.

Rapporten inneholder en mengde interessante resultater og vurderinger. Her skal vi bare trekke fram forskernes påpeking av at kanskje den mest signifikante endringen som har skjedd i og med Trosopplæringsreformen, er forståelsen av barnets plass i menigheten: ”Det er et gjennomgående trekk ved de fleste tiltakene at barn og unge ikke lenger betraktes som tilhørere, men som deltakere. De er ikke lenger objekter for tiltak, men er aktive subjekter i tiltakene. Underveis i reformen blir dette synliggjort ved en økende språklig endring i forsøksmenighetene fra tiltak for barn til tiltak med barn”, skriver forskerne i rapporten.

Ikke minst kommer forståelsen av barn som subjekter til uttrykk i barnets plass og deltakelse i kirkens gudstjenesteliv. Vi opplever nå stadig mer at barn på ulike måter får en aktiv funksjon i gudstjenesten. Slik blir det døpte barnet tatt på alvor som et fullverdig medlem av menigheten.

Klare regler - Kosmo?

Riksrevisor Jørgen Kosmo har gjentatt til det kjedsommelige at reglene for stortingsrepresentantenes pensjon er helt klare og ikke til å misforstå. Arne Strand i Dagsavisen, som var først ute med saken, går igjen i mediene og sier det samme. Hvis reglene er klare, må en kunne si at stortingsrepresentantene selv er usedvanlig trege i oppfattelsen. Eller hva skal man si til uttalelsene fra lederen og sekretæren i Stortingets Pensjonsstyre i Aftenposten i dag?

Det heter i reglene at man kan ha sporadiske eller usikre inntekter på si, men disse kan i sum ikke overstige det man får i pensjon, det vil si ca. 430 000 kroner. Ifølge Ågot Valle (SV), sekretær i styret, skal inntekter fra styreverv i både næringsliv, helseforetak og politikk betraktes som "sporadiske inntekter". Styrelederen Sigvald Oppebøen Hansen (Ap) derimot, sier det stikk motsatte: Man kan ikke ha inntekter i privat næringsliv ved siden av pensjonen, samme hvor lite man tjener.

I 2003 ble det laget en utredning i Stortinget om saken. Den legges nå til grunn for tolkningen. Inge Lønning, som var i utvalget som laget utredningen, sier at spørsmålet ble berørt i noen setninger. Han opplyser at utvalget i svært liten grad drøftet spørsmålene knyttet til hva man kunne tjene på siden av pensjonen. Han skvatt i stolen da han så hvordan dette arbeidet nå blir anvendt. ”Det er vel ikke utenkelig at det kan ha kommet noen elementer av tilfeldighet i den tolkningen som nå legges til grunn”, sier han. - Det må unektelig sies å være et skikkelig understatement.

Pressestøtten

Frp har annonsert at de vil kutte ut den direkte pressestøtten hvis de kommer til makten. Høyre har antydet at de vil erstatte den direkte pressestøtten til drift med en såkalt etableringsstøtte. Begge forslag vil bidra til avisdød i Norge. Forslagene vil ramme viktige meningsbærende aviser som Vårt Land, Klassekampen, Nationen og Dagsavisen. Den siste mottar den største pressestøtten.

Enkelte anfektes av det faktum at nevnte aviser mottar støtte fra staten. Også i de andre, store avisene, som ikke mottar direkte støtte, mumles det fra tid til annen om at disse mindre avisene ”holdes oppe av staten”. Men det man sjelden sier, er at de store avisene støttes mer av staten enn de små. Avisene har nemlig fritak fra momsen. Gjennom dette avgiftsfritaket bidrar altså fellesskapet til at både Aftenposten og VG kan holde seg oppe med en god økonomi. Og med momsfritaket støttes i realiteten avisene mer jo større de er.

Til sammen utgjør den direkte støtten og momsfritaket en pressestøtte på i alt 1,6 milliarder kroner, kan Klassekampen fortelle. Av dette beløpet er bare 400 millioner direkte støtte til de små avisene. Resten går til momsfritak. For en avis som Aftenposten innebærer momsfritaket at avisen indirekte sponses av staten med 1 ¼ million kroner pr dag, et beløp som utgjør kostnaden avisen ville hatt om den skulle ha betalt moms på 25% uten å øke utsalgsprisen. VG tjener ca 850.000 kroner pr dag på momsfritaket.

På denne bakgrunn lyder kritikken av den direkte pressestøtten til de små avisene temmelig hul.

Pensjonsjuks?

Riksrevisjonen har meldt fra til Stortinget om at seks tidligere stortingsrepresentanter har fått utbetalt pensjon de etter Riksrevisjonens oppfatning ikke har vært berettiget til fordi de har hatt andre inntekter. Dagsavisen har kommet over rapporten som var unntatt offentlighet, og dermed blir de aktuelle personene hengt ut i mediene som juksemakere.

Som vanlig maler mediene med bred penn – alt for bred penn. Går man nærmere inn i saken, oppdager man at det er meget stor forskjell på sakene. Ikke minst har Kjell Magne Bondevik all grunn til å føle seg urettmessig hengt ut. Den tidligere statsministeren har gjort nøyaktig det han skulle gjøre. Da han gikk inn i lønnet stilling sommeren 2006, meldte han selv straks i fra til Stortingets administrasjon både muntlig og skriftlig og ba om at pensjonsutbetalingen ble stoppet. Da utbetalingene likevel fortsatte, betalte han tilbake det han fikk beskjed om. Hva mer kan en forlange?

Hallgrim Berg er også hengt ut som juksemaker. Han kan fortelle at hans inntekt utenom storingspensjonen dreier seg om en bokroyalty, som han har anledning til å fordele på tre år, noe som tilsier at han ikke kommer over grensen for lovlig inntekt i tillegg til pensjonen. Den tvers igjennom hederlige Drammenspolitikeren Erik Dalheim, sier han har vært meget nøyaktig med å følge reglene og mener Riksrevisjonen opererer med feil tall. Derimot holder det ikke når Torbjørn Berntsen sier at han bare har tatt imot det han har fått. Selv om han ikke er noen juksemaker, blir en slik holdning alt for sløv. I likhet med oss andre dødelige, plikter også han å følge med.

Riksrevisjonen har kun foretatt stikkprøver. De plukket ut 15 av de mange som mottar stortingspensjon, og de fant det de mener er feil blant seks av disse. Dermed er det god grunn til å tro at det er mange flere det hefter feil ved. Disse kan prise seg lykkelig over at de ikke ble plukket ut og slik slapp å bli hengt ut.

Riksrevisjonens kritikk går primært på manglende kontrollrutiner. Dermed forekommer det meg at Stortingets Pensjonsstyre burde få noen kritiske spørsmål. Hvorfor har de ikke sørget for, eller tatt initiativ til bedre kontrollrutiner? Muligens vil de svare at hele pensjonsordningen for stortingsrepresentanter nå er under utredning av et utvalg ledet av tidligere statsråd Sigbjørn Johnsen. Men hva med det forhold at det samme pensjonsstyret allerede i april i år fikk en foreløpig orientering av Riksrevisjonen om disse sakene? Hvorfor informerte de ikke da de personene saken gjaldt? Eller da Riksrevisjonens endelige rapport kom i slutten av mai? Da hadde hederlige folk sluppet å bli hengt ut urettmessig som juksemakere. Jeg synes det var realt gjort av visepresident Carl I. Hagen når han i TV 2’s Tabloid i kveld på Stortingets vegne ba om unnskyldning. Han kunne for øvrig fortelle at verken han eller president Torbjørn Jagland var informert av Stortingets administrasjon om saken.

SV-representanten Aagot Valle prøver å slå politisk mynt på saken. Men hun sitter selv i Pensjonsstyret, ja, hun er til og med sekretær i styret. Hun er med andre ord ansvarlig for å påse at reglene blir fulgt. Hvorfor reagerte hun ikke da Riksrevisjonen meldte i fra allerede for et halvt år siden? På spørsmål i Tabloid unnskyldte hun seg med at hun ikke hadde vært til stede på styrets møte i juni da saken ble tatt opp! Ja vel? Men styret har vel en protokoll, eller et referat? Lederen av Pensjonsstyret står fram i mediene og sier at han nå har satt i gang full gransking av alle stortingsrepresentantene som mottar pensjon. Greit nok, men hvorfor måtte det en stor mediesak til for at han og Valle skulle våkne?

Ikke desto mindre – alle kan være enige om at Stortingets pensjonsordning trenger å bli endret. Den er rett og slett for god i forhold til hva andre har. Sigbjørn Johnsens utvalg skal legge fram sine forslag i januar neste år. Da kan Stortinget selv forhåpentligvis rydde opp og vedta en pensjonsordning som både de og det folket de representerer kan leve med.

En Gud for de svake

Kronikken i Aftenposten i dag er verdt å lese. Den er skrevet av teologen Eskil Skjeldal, nåværende masterstudent i faglitterær skriving. Kronikken handler om abort i lys av Bibelens menneskesyn. I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort, skriver Skjeldal. ”For livet begynner med celleklumpen”.

Han peker på at Bibelen har en ekstremt høy vurdering av mennesket. Det kan umulig tolkes vekk, uansett hvordan man går fram. Menneskets ukrenkelighet og gudbilledlikhet er den røde tråden i Bibelen. Derfor er det umulig for en kristen å ikke trekke Bibelen inn i diskusjonen om abort, skriver Skjeldal. Det må kristne ha frimodighet til å gjøre, selv om det skulle avføde latter, hån og mørkemannsstempel. Også andre argumenterer ut fra ”skrift”. Det gjelder ikke minst de som bruker menneskerettighetsargumenter, men også feminister, sosiologer m.fl.

Det er ingen grunn til skam, selv om det er politisk ukorrekt å bruke Bibelen i debatten i forsvaret for den svakestes rett til liv. Alternativet er verre, sier kronikkforfatteren: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste.

Klokt av Baasland

Biskop Ernst Baasland er begjært personlig konkurs som følge av at hans kone har prøvd å hjelpe en sønn som var kommet i økonomisk uføre. Ifølge Rogaland Avis har sønnen hatt store tap på IT-investeringer i utlandet. En slektning som har gitt moren lån, går nå til tingretten i et forsøk på å få pengene tilbake. Biskopen har kausjonert for ett av lånene.

Saken er tragisk for familien Baasland. Det er ikke hyggelig å bli brettet ut over hele forsiden på VG på grunn av en slik sak. Men selv om saken dreier seg om biskopens private økonomi og ikke angår Baaslands bispeembete, vil det naturligvis være umulig å holde den utenfor offentligheten. Når saken bringes inn for en rett, er den offentlig. Dertil dreier det seg om en person i et høyt embete i kirke og stat. Alle forsøk på å hevde at dette burde mediene ikke ha skrevet om, er derfor forfeilet. En annen sak er at man selvsagt kan diskutere dimensjoneringen i mediene. I tabloidene er den som vanlig overdimensjonert.

En stund kunne det se ut som Baasland ville unngå full åpenhet om saken. I går valgte han å stå fram og fortelle det som det er. Det var klokt. Dermed unngår han unødige spekulasjoner og ryktespredning. Selv om saken er dramatisk nok for familien, fikk han likevel ”avdramatisert” den, og alle vil bare føle sympati med foreldre som ville hjelpe en sønn, men som nå rammes beinhardt i sin private økonomi.

Baasland er en dyktig biskop, som har stor tillit langt utover sitt bispedømme. Selv om saker av denne art uunngåelig rammer en offentlig persons omdømme, er det ikke verre enn at han kan gå videre og utøve sin gjerning i vissheten om at han fortsatt blir møtt med tillit.

Helbom av skytterpresidenten

Hvert fjerde år dukker en del idrettsfolk fram av mørket og får sin stund i solen. Slik også under dette OL. Skytterne er et godt eksempel. Gjennom tidene har skytterne tatt OL-medaljer i bøtter og spann, og de skuffet ikke denne gangen heller. Tore Brovold tok sølv etter en spennende omskyting i finalen. Han får sin fortjente mediehyllest, før han igjen dukker ned i glemselen – for så ganske sikkert å dukke opp igjen om fire år som medaljekandidat på nytt.

Det vil si – hvis han har råd til det. For skytterne er blant de olympiske lekers få amatører. Mens mange, mange andre OL-deltakere håver inn flersifrede millionbeløp på sin idrett, betaler Brovold og hans skyttervenner det meste selv. Han har fått noe støtte av Olympiatoppen, men oppsiktsvekkende nok har han ikke fått en krone i støtte fra sitt eget forbund. Der har man i stedet brukt millionbeløp på pistolskytterne, som ikke er gode nok til å delta i OL. Her er det noe som skurrer. Vi leser at skytterpresidenten ble valgt under sterk strid, og Tore Brovold var med i valgkomiteen som ikke foreslo ham. Dermed gjør man seg sine refleksjoner.

Skytterpresidentens oppførsel i Bejing gjør det ikke lettere å unngå spekulasjoner om at skytterpresidenten kanskje ikke har den innstilling til tillitsvervet som en må kunne forvente. I likhet med andre presidenter i forbund som har deltakere i Bejing, fikk også skytterpresidenten gratis tur til OL – betalt av Idrettsforbundet. Skytterpresidenten kvitterer med å glimre med sitt fravær når skytterne er i aksjon på skytterarenaen. Da to norske kvinner skjøt torsdag, hadde ikke presidenten tid til å møte opp. Derimot hadde han tid til å stille i en mottagelse i ambassaden samme kveld. Neste dag skjøt Brovold finale. Da var skytterpresidenten på tur på den kinesiske mur. Ikke rart at deltakere og andre reagerer med undring og sinne.

Skytterpresidentens unnskyldninger er nesten enda verre enn selve unnlatelsessyndene. Til TV uttaler han at dette var hans første besøk i China. Derfor måtte han benytte anledningen til å se den kinesiske mur. Til Aftenposten sier han at han er Olympiatoppens gjest, og at det ikke følger noen med noen forpliktelser. Det stod ikke noe om skytekonkurransene i det programmet han hadde fått for reisen, sier han. Dessuten måtte han ha stilt opp kl ni om morgenen, og det var ikke ordnet med skyss. For øvrig tror han ikke at skytterne har savnet ham.

Akkurat det siste kan det nok være at han har får rett i.

Endelig handling

Så skjedde det endelig noe i Murmansk-saken. Det ble rett og slett for pinlig for Helga Pedersen og regjeringen. Stoltenberg har ganske sikkert grepet inn og reddet sin fiskeriminister fra den store skandalen. Noe annet hadde ikke vært til å leve med for regjeringen. Det er valg neste høst, og det er allerede mange nok som sier de vil stemme Frp.

Regjeringen lover nå at vraket skal heves. Man vet riktignok ikke hvor mye det vil koste, men det skal ifølge fiskerministeren ikke stå på pengene. Dermed feires Helga Pedersen som en dronning i det høye nord. Det er vel unt. Men mange vil huske at det måtte et medieoppslag til for å vekke opp den ansvarlige statsråden og minne henne om valgløftene.