Huitfeldt somler

For en gangs skyld er jeg enig med tidligere statsråd Karita Bekkemellom, som kritiserer sin etterfølger Anniken Huitfeldt, for å somle med å utnevne nytt barneombud. Barneombudet har nå vært uten aktiv ledelse i flere måneder. Huitfeldt hadde søkerlisten så godt som intakt etter den pinlige episoden i vinter da det utnevnte barneombudet, Ida Kraby, trakk seg, og Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av som statsråd. Saken var forberedt, og Huitfeldt kunne ha utnevnt Hjermann, som var innstilt som nr 2 til en jobb han allerede hadde hatt i fire år. I stedet starter Huitfeldt en ny ansettelsesrunde og engasjerer et hodejegerfirma, som naturligvis skal bruke en masse tid for å gjøre seg fortjent til de feite honorarene som slike organer tar for å gjøre den jobben som departementets folk burde kunne ha klart selv.

Barn og unge i Norge trenger en uredd vaktbikkje som kjemper for barnas rettigheter. Det finnes få sterke pressgrupper i samfunnet vårt i dag, og her spiller Barneombudet en unik rolle, sier Bekkemellem. – Enig! Huitfeldt bør få opp farten. I stedet har hun brukt tiden til å arbeide med en ny ekteskapslov, som slett ikke tjener barna.

Biskopen blogger

Biskopene i Den norske kirke har en nettside på Den norske kirkes nettsted. Her har lederen av Bispemøtet, Agder-bispen Olav Skjevesland, etablert seg som blogger. Det er flott at kirkens fremste biskop vil ytre seg om aktuelle spørsmål på denne måten. Han starter med å ta opp spørsmålet om personlig ansvar i trafikken og familievold mot eldre.

Jeg ønsker biskopen velkommen som blogger. Skjevesland har stor kunnskap, skriver godt og er en dyktig analytiker. Det skal bli interessant å følge både hans temavalg og meninger.

Bananer eller lærere

Regjeringen evner ikke å prioritere det som er viktigst for norsk skole, sier Odd Einar Dørum i et intervju i Klassekampen i dag. Stortingsrepresentanten fra det gamle lærerpartiet Venstre har sans for spissformuleringer og slo til med følgende drepende karakteristikk av regjeringens skolepolitikk i en stortingsdebatt i forrige uke: ”Skolen ber om lærere, men får bananer”. Bakgrunnen er at regjeringspartiene har stemt ned alle Venstres forslag om å styrke lærerrekrutteringen og lærernes kompetanse, samtidig som regjeringen vil lovfeste retten til frukt og grønt.

Dørum minner om at skolen først og fremst er et sted for læring, og ikke en velferdsinstitusjon. Å gi elevene frukt og grønt er vel og bra, men når en må prioritere, er det viktig å være seg bevisst hva som først og fremst gjør skolen til en skole. Med lovfestet rett til frukt og grønt, kan skoler komme i en situasjon der de må prioritere bananer fremfor lærere. Det blir naturligvis galt. Før forrige valg hevdet de rødgrønne partiene – og særlig SV – at de skulle prioritere skolen, hvis de kom til makten. Men det forutsetter at man vet hva en skole er.

Inkompetente fotballstyrer

Så har det skjedd igjen. En fotballklubb har tapt noen kamper, og dermed må treneren trekke seg, dvs: han får sparken. Denne gangen er det Lillestrøms trener, Tom Nordlie.

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor inkompetente styrene i fotballklubbene kan være. Det finnes neppe noen andre virksomheter i Norge som forvalter så mye penger som er så lite profesjonelt ledet som fotballklubber. Straks klubben taper noen kamper og noen spillere surmuler litt over treneren, begynner styrelederne å uttale seg diffust om treneren, og dermed er trenerens autoritet tapt.

Mye kan sies om Tom Nordlie. Han tar utvilsomt stor plass, og det er neppe lett å samarbeide med en sportsdirektør som Jan Åge Fjørtoft, som også har et rimelig stort selvbilde. Mye kan også tale for at Tom Nordlie er best i små doser, og at spillere går lei av stilen hans etter relativt kort tid. Det må være en grunn til at han har vært trener i hele fem tippeligaklubber – med kort tid i hver klubb.

Men LSK’styre visste meget godt hva de gjorde da de droppet Rösler og ansatte Tom Nordlie. Det er bare noen måneder siden LSK vant cupen og tok klubbens første tittel på 18 år. Nå har det gått dårlig en tid, men styret er ikke voksne nok og har ikke nok is i magen til å tenke kontinuitet og langsiktighet. Et voksent styre hadde slått i bordet overfor så vel spillere som sportsdirektør og sagt at Tom Nordlie er vår trener og alle har å innrette seg etter det. Basta!

Nye kulturbygg i hovedstaden

Staten og Oslo kommune er blitt enige om å gjøre et historisk kulturløft av stor nasjonal betydning. Staten kjøper tilbake Vestbanetomta og planlegger å bygge et nytt Nasjonalmuseum, som skal huse Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet. Samtidig vil Oslo kommune reise to nye kulturbygg i Bjørvika, tett inntil det nye Operahuset. Her vil man samle Munchmuseet/Stenersenmuseet og Deicmanske hovedbibliotek.

Vi synes dette er en strålende ide. Derfor oppleves det selsomt når enkelte lokalpolitikere i Oslo surmuler og gjør saken til gjenstand for smålig bydelskrangel. Det var nedslående å lytte til en radiodebatt der bl a en journalist ved navn Arild Rønsen deltok. Han presenterte seg som østkantpatriot, og mente at Operaen og de øvrige nye kulturbyggene nå ville gjøre Bjørvika til ”vestkant”. Han for sin del kunne ikke tenke seg å gå på et museum på ”vestkanten” fikk vi vite. Derfor måtte Munch-museet forbli på Tøyen, for dit kunne han gå. Bedre kan man vel ikke diskvalifisere seg selv om debattdeltaker. På spørsmål om hva han så kunne tenke seg av kulturinstitusjoner på Tøyen i stedet, ble han svar skyldig.

De kulturinstitusjonene det her er snakk om, er ikke bare en Oslo-sak, men i aller høyeste grad institusjoner av nasjonal betydning, ja, også av stor internasjonal interesse. Det er flott at disse museene nå får tidsmessige bygg, ikke minst at det blir mulig å kunne vise fram atskillig mer av Munchs bilder, som nå er stuet bort i Munch-museets kjeller. Vestbanetomta skriker etter et kulturbygg, og når operaen ikke ble lagt der, er et Nasjonalmuseum på tomta storartet. Dermed kommer man seg på en god måte ut av den gjørma som saken har havnet i gjennom mange års krangling om nybygg på Tullinløkka.

Nasjonale kulturinstitusjoner av denne art bør ligge sentralt plassert og lett tilgjengelig i hovedstaden. Det vil de nå bli, og det er flott. Stor honnør til alle dem som har maktet å tenke nytt.

Tvilsomt OL-prosjekt

Petter Rønningen, direktøren for Lillehammer-OL, har påtatt seg jobben som direktør for Tromsø 2018 etter Børge Stensbøl som trakk seg (les: ble sparket). Opprinnelig var 68-åringen imot en Tromsø-søknad. Nå har han skiftet mening. Han er blitt overbevist av ”konseptet”, som det heter.

Rønningen gjorde en formidabel jobb på Lillehammer. Han har også hjulpet andre OL-søkere til suksess. Han overbeviser likevel ikke når det gjelder ”omvendelsen”. Et så kvalifisert OL-menneske måtte da vel ha sett ”konseptet” også tidligere? Jeg skal ikke spekulere i motivene, men det er vanskelig å fri seg fra tanken at han er fristet til å ville gjenta suksessen. Men der tror jeg han tar feil. Alt for mye av dette prosjektet smaker av et ønske om å gjenta en suksess jeg tviler på lar seg gjenta.

Tromsø-OL har ifølge meningsmålinger relativt liten støtte i befolkningen. Motstanden avspeiler tvilen som også hersker innenfor idretten selv, som ikke på noen måte klarte å bli enige om hvem som evt skulle bli søkerby. Flertallet i idrettstyret var knappest mulig, og ble avgjort med dobbeltstemmen til en nyvalgt idrettspresident, som egentlig var inhabil ettersom han var tidligere styremedlem i Tromsø 2014. Når flertallet dertil så bort fra tilrådingen fra sitt eget faglige utvalg (Martinsen-utvalget), som vurderte Tromsø som det dårligste alternativet av de tre som forelå, sier det seg selv folkets skepsis er berettiget. Skepsisen er for øvrig bare blitt styrket av Åslaug Hagas famøse utspill til fordel for Tromsø og en serie med feilvurderinger fra Tromsø 2018’s side.

For min egen del er motstanden mot et Tromsø-OL først og fremst begrunnet i det fullstendig meningsløse i å bygge ut OL-anlegg i ytterligere en by i Norge. I Tromsø blir rådyre anlegg bygd for i stor grad å bli stående ubrukt etter et OL. Allerede i dag har vi store problemer med å holde i hevd f.eks. alle de skianleggene vi allerede har i Oslo, Lillehammer og Trondheim. Idretten selv vil ikke bidra til å betale for anleggene. De avviser et meget berettiget krav fra statsråden om å bidra med sin del til anleggene, nærmere bestemt ca 670 millioner, som utgjør mindre enn tre prosent enn hva hele OL koster.

Man kan si at dette ikke akkurat tyder på OL-entusiasme fra idretten selv. På den annen side er det rimelig at idretten ikke ønsker at et OL skal ramme byggingen av andre hardt tiltrengte idrettsanlegg. Det er forståelig. Men da burde også idretten stramme seg opp og selv si nei til et nytt OL. Hvis ikke, bør politikerne utvise sunt folkevett og si nei til statsgaranti.

Giskes skinndemokrati

Trond Giske har i de siste ukene opptrådt i alle kanaler og han har gjort spørsmålet om mer demokrati i kirken til en forutsetning for at de kirkereformene som de politiske partiene nylig ble enige om, skal bli gjennomført. Så skulle en tro at kirkestatsråden selv ville respektere demokratiet i kirken i sin egen embetsutøvelse. Men nei da.

På ett punkt kan en si at at kirken virkelig praktiserer demokratiet på en måte som er helt enestående i samfunnet. Det finnes ingen utnevnelser til offentlige stillinger der det ligger en så demokratisk prosess til grunn som når en ny biskop skal utpekes. Når en høyesterettsdommer, en general eller en fylkesmann skal utnevnes, er dette en sak der ingen andre en det aktuelle departement og regjeringens medlemmer er involvert. Når det gjelder fylkesmenn, kunne en f.eks. tenke seg at bl.a. kommunestyrene kunne vært involvert. Det er bare i kirken at både lokale organer og sentrale organer utenfor departementet deltar i prosessen ved at de stemmer på kandidater som er nominert til bispestilling av det organ som mer enn noen andre skal ha med biskopen å gjøre, bispedømmerådet.

Når en slik prosess resulterer i et entydig resultat, skulle en tro at resultatet ville bli respektert av den som har den formelle utnevningsretten. Ved voteringen til ny biskop i Møre, fikk en av kandidatene, Halvor Nordhaug flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen. Han fikk også de fleste av bispestemmene og flertallet i Kirkerådet, selv om flertallet her, merkelig nok, var knappest mulig. Likevel ble han ikke utnevnt! Det er 40 år siden vi har opplevd en så klar tilsidesettelse av det kirkelige votum, og vi trodde sant å si at vi ikke skulle oppleve det igjen.

Ingeborg Synøve Midttømme ble i dag utnevnt. Ikke et vondt ord om henne. Jeg ønsker henne lykke til i en viktig gjerning! Hun blir sikkert en god biskop, slik de øvrige nominerte kandidatene også hadde blitt det. Men det var altså Nordhaug det store flertallet ville ha.

Giske skjuler seg bak formalitetene og minner om det vi alle vet - at det er regjeringen som utnevner. Han peker også på at Kirkemøtet har sagt at regjeringen bør føle seg forpliktet til å utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Men dette har Kirkemøtet sagt for å unngå de aller verste forbigåelsene, at en kandidat kommer på siste plass i voteringen og blir utnevnt nesten uten førstestemmer. Så lenge vi ikke har regler som gjør det mulig å kåre en formell vinner av voteringen, kan man ikke si at vinneren skal utnevnes. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Når en voteringen utpeker en udiskutabel vinner, slik vi nå har sett i Møre, burde saken være enkel for en statsråd som sier han er opptatt av demokrati i kirken.

Demokratiet skal gjelde for andre, men åpenbart ikke for statsråden selv.

Myten om konfirmasjonen

Det er konfirmasjonstid, og på nytt har vi hørt og sett påstanden om at de unge deltar i kirkens konfirmasjon bare på grunn av pengegavene som gjerne følger med konfirmasjonsfesten. Nå kommer det imidlertid undersøkelser som viser at dette er mye av en myte. Stiftelsen Kirkeforskning har gjennomført en stor intervjuundersøkelse blant nesten 2000 av årets konfirmanter, der man bl.a. har tatt opp de unges motiver og forventninger når det gjelder konfirmasjonen. Resultatene viser at 6 av 10 ser konfirmasjonen som en naturlig oppfølging av dåpen, og like mange legger vekt på tradisjonen når de velger konfirmasjon. Samme andel har også store forventninger til selve konfirmasjonsdagen. Undersøkelsen viser at dette er viktigere for de unge enn penger og presanger, sier Ida Marie Høeg, som har gjort undersøkelsen.

Aftenposten refererer også en fersk dansk undersøkelse som viser at bare 8 prosent av de unge oppga penger som den viktigste grunnen til å velge konfirmasjon. Undersøkelsene viser altså at konfirmasjonen vitterlig betyr noe personlig for de unge, og at den kristne identiteten slett ikke er utenfor flertallets horisont, slik enkelte kritikere vil ha det til.

Det samme gjelder for øvrig dåpen. Også her har vi lenge hørt den forenklede påstanden om at barnedåpen ikke betyr noe for foreldrene, eller det dreier seg i beste fall ”bare om en tradisjon”. Men for det første er tradisjon ikke noe ”bare”. Tradisjoner betyr noe for de aller fleste av oss. Tradisjoner er viktige, også religiøse tradisjoner. For det andre er det mye som tyder på at det er større bevissthet om både dåpens og konfirmasjonens innhold i dag enn for en generasjon eller to siden. Livssynsdebatten er skarpere i dag, og det finnes sosialt aksepterte alternativer både til dåp og kirkelig konfirmasjon. Dette gjør at de fleste, både foreldre og ungdommene, må tenke igjennom sine valg på en annen måte enn tidligere. På denne bakgrunn er resultatene fra konfirmantundersøkelsen, kanskje ikke så overraskende, men ikke desto mindre gledelige.

Juks ¨med ord

- ”Hvor mange bein har hesten?”
- ”Fire.”
- ”Hvis vi sier at halen er et bein, hvor mange bein har hesten da?”
- ”Fire, halen er ikke et bein.”

I et innlegg i Aftenposten nylig minner Per Lønning om at allerede 1300-tallets logikere slo i hjel den elementære filosofiske feil som går ut på å gjøre ord og sak til det samme. Men nettopp denne blunderen er det flertallet av dagens politikere gjør når de med et lovvedtak sier at partnerskap skal være det samme som ekteskap.

For noen år siden var Øst-Tyskland en egen stat. Er det noen som vil mene at denne staten var et demokrati fordi om den kalte seg Den tyske demokratiske republikk?

Et formalisert samliv mellom to mennesker av samme kjønn blir ikke et ekteskap bare ved å kalle det et ekteskap.

Hva går det av Rosenborg?

For en som ønsker at Rosenborg skal vinne sine kamper, bortsett fra de mot Strømsgodset, er det leit å følge laget om dagen. I går gikk Trondheimslaget på et nytt nederlag, denne gangen mot Tromsø.

Mens fotballekspertene legger ansiktet i alvorlige former og diskuterer fotballproblemene som om det gjaldt verdensfreden, undrer mange av oss andre fotballelskere oss på om det egentlig er så vanskelig å forklare det som mer og mer må oppleves som en skikkelig nedtur der oppe i Midt-Norges hovedstad. Etter at det i norsk sammenheng steinrike laget lenge satset på kontinuitet med en leder som fulgte en klar ”fotballfilosofi”, har man etter Nils Arne Eggens pensjonering skiftet trener så å si hvert eneste år. Det må naturligvis gå galt.

Hver gang et fotballag sparker en trener, og det skjer som kjent ofte, ikke bare i Rosenborg, spør jeg meg selv om det ikke var bedre at klubbens leder(e) gikk av. Men se, de blir aldri sparket. Ingen tvil om at her er det personer som vokter sine posisjoner, og som maktpersoner flest, kan de kunsten å legge skylden helt andre steder enn hos seg selv når det går litt på skeis med resultatene. Det er noe som heter å ta ansvar. Det burde gjelde også for fotballklubbledere.

Journalisters kunnskap

Nylig kunne vi lese om en undersøkelse som avslører at forbausende mange journalister mangler elementær samfunnskunnskap. Mye tyder på at enkelte også mangler evne eller vilje til å sette seg inn i saker før de går ut med sine ”nyheter”.

Et eksempel opplevde vi i NRK’s morgennyheter torsdag, der NRK’s politiske redaktør, Kyrre Nakkim, fortalte at KrF i forslaget til nytt partiprogram for neste stortingsperiode kommer med en ny formulering om skattepolitikk, som ble hevdet å være helt i tråd med hvordan Jens Stoltenberg uttaler seg om samme sak. Nakkim tolket KrF slik at partiet med dette signaliserer at man ønsker å nærme seg Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Denne ”nyheten” ble så lagt fram for Siv Jensen, som fnyste av KrF’s ”knefall for sosialistene”. Men som Aftenpostens Solveig Ruud påviser i dag, er forslaget til ny programformulering i sitt innhold identisk med den som står i partiets nåværende program, som ble vedtatt i 2004. Det Nakkim presenterer som en stor nyhet, er altså ingen nyhet i det hele tatt.

Er det for mye å forvente at NRK’s medarbeider tar seg bryet med å sette seg inn i saken før han går ut med sine ”nyheter”. Dette desto mer som saken dreier seg om programmet til et politisk parti – og medarbeideren bekler stillingen som ”politisk redaktør”?

Sp-ordfører på jordet

Senterparti-ordfører Johan Arnt Elverum i Stjørdal gikk høyt opp på banen i morges og krevde at Senterpartiet heller må gå ut av regjeringen enn å akseptere at Kirken får overta utnevning av biskoper. ”Jeg forventer at Senterpartiet fullt og helt slutter opp om partiets entydige programformulering om at dagens folkekirke skal bestå”, sa Elverum.

Det er tydeligvis mye Sp-ordføreren ikke har forstått når det gjelder Den norske kirke. For det første kan kirken fortsatt være knyttet til staten selv om kirken overtar bispeutnevnelsene. Det viser dagens avtale mellom partiene. For det andre vil Den norske kirke selvsagt kunne bestå som folkekirke selv om båndene til staten blir løsere eller endog brytes fullstendig.

Ordføreren i landets største Sp-kommune har nå en jobb å gjøre for å få Sp ut av regjeringen. Er litt usikker på om jeg skal ønske ham lykke til eller ikke.

Kirkeavtale

Endelig har stortingspolitikerne mannet seg opp til å ta et standpunkt i stat/kirke-saken som tjener dem til ære. Det som for bare kort tid siden syntes umulig, kan nå bli en realitet. Avtalen som ble inngått for bare timer siden, er et avgjørende skritt i retning av at Den norske kirke kan bli det den må, skal og bør være – et fritt og selvstendig trossamfunn som styrer seg selv og ikke blir overstyrt av statlige myndigheter. Dermed kan også staten bli det den skal være. Det er all grunn til å gratulere både de politiske partiene og kirken, og gi politikerne stor honnør for arbeidet. Statsråd Giske skal ha sin rikelige del av denne rosen. Han har lykkes i få samlet regjeringspartiene og opposisjonspartiene til en løsning alle kan leve med, og retter dermed opp noe av den mildest talt dårlige posisjon han har hatt i kirkelige kretser.

I avtalen gjør partiene det klart at det skal gjennomføres i en demokratireform i Den norske kirke. På pressekonferansen som nettopp er avsluttet, ble dette punktet omtalt som en forutsetning for at de nødvendige grunnlovsvedtak skal bli gjort i 2012. Flere partiers talsmenn snakket om dette punktet nærmest som et ris bak speilet for kirken. Ikke minst gjaldt det Senterpartiet, som nok har vært nødt til å svelge et par kameler i denne saken. Samtidig understreket Giske – hvis jeg oppfattet ham riktig – at ikke noe enkeltparti skal kunne avgjøre kriteriene for hva som skal sies å være en tilfredsstillende demokratisk utvikling i kirken.

Vi må regne med at enkelte i årene fram mot grunnlovsvedtaket vil fortsette å anklage kirken for demokratisk underskudd – og muligens bruke dette argumentet mot å vedta endringene. Her må kirken vise seg tilliten verdig, hørte vi fra bl.a. Sp i dag. Hvem politikerne da tenker på, er mer uklart. Kirkens organer, med Kirkemøtet i spissen, vil ganske sikkert kunne enes om reformer i ordningene, og har allerede lagt fram konstruktive forslag. Det som imidlertid er klart, er at uansett ordninger, er det kirkemedlemmene, dvs. ”folk flest”, og dermed bl.a. mange av politikere selv, som har ansvaret. Verken kirken eller andre kan tvinge folk til å stemme ved kirkelige valg.

Det meste av debatten den siste tiden har gått på hvem som skal utnevne biskoper. Nå har endelig de politiske partiene blitt enige om å overføre dette til kirkelige organer. Like til det siste har det vært hevdet at hvis staten ga opp utnevningsretten, ville vi ikke lenger ha noen statskirke. For min egen del har jeg vært uenig i en slik forståelse, noe jeg flere ganger ga uttrykk for i mine åpningstaler på Kirkemøtet da jeg var leder av Kirkerådet på 1990-tallet. Jeg konstaterer at på pressekonferansen i dag var det ikke en eneste politiker som hevdet at vi nå får et totalt brudd mellom stat og kirke – til tross for at staten ikke lenger skal utnevne biskoper og proster. Om man så etter denne reformen vil kalle Den norske kirke en ”statskirke” eller ikke, blir kanskje en smakssak og betyr egentlig lite i forhold til at kirken blir vesentlig mer selvstendig i sitt forhold til staten.

Statsråd Giske får allerede til uka en mulighet til å vise om han er villig til å handle i samsvar med de prinsipper han nå har lykkes å få partiene med på. Ny biskop skal utnevnes til Møre. Der er det kirkelige votum krystallklart. Halvor Nordhaug fikk flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen. Giske bør nå vise at han mener alvor.

Urettferdig

Aftenposten kunne nylig fortelle om en bestefar som er fosterfar til to barnebarn. Sammen med sin kone har han i mange år hatt de to barnebarna boende hos seg. Etter at hans kone døde, valgte han som 65-åring å gå av med avtalefestet pensjon. Som AFP-pensjonist kan han ikke ha inntekt som overstiger 15 000 kroner i året uten å få pensjonen avkortet. Som fosterfar fikk han 60 000 kroner fra barnevernet, og dermed fikk han 20 000 kroner mindre i pensjon.

Bestefaren er ikke alene. Norsk Fosterhjemsforening (NFF) opplyser at de får mange henvendelser om avkortning av pensjon fra fosterforeldre, både fra uførepensjonister, alderspensjonister og folk på andre trygdeytelser. Generalsekretæren i NFF kan fortelle at de har et eksempel på en familie der mor var hjemme med barn og far ble arbeidsledig. De kom i en så vanskelig situasjon med avkortning, at de måtte velge mellom å selge huset eller å si opp fosterbarnet.

I de senere år har myndighetene fått et mer positivt syn på at besteforeldre og andre i barnets nære familie kan være fosterforeldre. Dermed kan man vente flere eksempler på urimelig avkortning av pensjon. Derfor bør myndighetene gjøre noe med saken fortest mulig. Regjeringen er gjort oppmerksom på situasjonen, men har foreløpig ikke foretatt seg noe. Skulle det være så vanskelig?

Pinlig og uverdig fakkelstafett

De olympiske sommerlekene i Bejing er i ferd med å få skikkelig trøbbel. Årsaken er naturligvis at CIO klarte å gjøre den tabben å legge lekene til en by i et diktaturland uten å stille krystallklare betingelser om at menneskerettighetene skal respekteres. Ifølge en rapport fra Amnesty International har menneskerettighetssituasjonen i China ikke bare forverret seg etter at landet fikk OL, men situasjonen har forverret seg på grunn av OL.

Den forestillingen som nå utspiller seg i forbindelse med fakkelstafetten er både pinlig og uverdig. Helt siden fakkelen ble tent under demonstrasjoner i Hellas for en tid tilbake, har fakkelbærerne løpt mellom en mur av politifolk. Vi ser mennesker som demonstrerer for det tibetanske folkets soleklare rettigheter, bli slått rett i bakken av politifolk som verner fakkelen. I London i går lykkes mennesker som kjemper for menneskerettigheter for det tibetanske folk nesten å slukke den olympiske ilden. Nå ventes store demonstrasjoner når ilden kommer til Paris. Slik vil det ganske sikkert fortsette. Hvordan det vil bli når fakkelstafetten kommer til Tibet, tør vel arrangøren knapt tenke på. Det vil si, kanskje er det nettopp det de gjør, og planlegger det slike regimer har for vane, nemlig knallharde tiltak for å kneble alle meningsytringer som ikke behager makthaverne.

Ikke rart at idrettslederne som nå er samlet i Bejing begynner å tvile. Den norske idrettspresidenten ber IOC om å vurdere å stanse fakkelstafetten. Men hva mener hun selv? Mener hun den bør fortsette eller ikke? Det går an å mene - som Esten O. Sæther i Dagbladet - at OL-fakkelen bør gå videre som en daglig påminnelse til de kinesiske makthaverne om deres undertrykkelse av mennesker. På den annen side må en spørre: Skal vi oppleve at mennesker kanskje blir slått til døde i skyggen av en fakkelild? Hvem er det politiet beskytter under fakkelstafetten? Opplever vi nå at det er viktigere å beskytte den olympiske ild enn menneskeliv?

Situasjonen kaller på idrettsledere som våger å ta et standpunkt for mennesker som undertrykkes på det groveste. Også statsminister Stoltenberg ligger lavt. Det minste han kunne gjøre var å gå inn for en boikott av åpningsseremonien for slik i hvert fall å påføre de kinesiske makthaverne et prestisjenederlag som ville svi skikkelig.