Det er ikke til å stikke under en stol at de norske skøyteløperne skuffet i OL. Heller ikke i lagtempo ble det noen medalje. Bronsen til Håvard Bøkko på 1.500 m ble den eneste medaljen. En bronsemedalje er selvfølgelig ingen dårlig prestasjon, og det var hederlige plasseringer for flere av de andre løperne. Men bare én medalje og plasseringer for øvrig fra femte og bakover er ikke godt nok for skøytenasjonen Norge.
Norsk skøytesport blir stadig konfrontert med uttalelsene før forrige OL om at Norge skulle tapetsere pallen. Det har vi ikke sett noe til. Bråket i skøyteleiren i forbindelse med trener-bråket har vel heller ikke akkurat bidratt til å heve prestasjonsnivået. Men viktigere er at det at norsk skøytesport åpenbart ikke har vært i stand til å ”lese” utviklingstrendene i skøytesporten. Stikkordet her ser ut til å være ”kortbaneløp”. Dette en form for skøyteløp som med sin intense dramatikk er mer publikumsvennlig enn det man i skøytesporten fortsatt noe misvisende kaller ”hurtigløp på skøyter”. Det kan også være grunn til å minne om at det deles ut mange medaljer innenfor denne formen. Og like viktig – det ser ut til at den teknikken og hurtigheten som kreves i kortbaneløp tydeligvis er en viktig forutsetning for å kunne hevde seg i fremtidens ”hurtigløp”.
Håvard Bøkko sa under OL at hvis han kunne ha startet skøyekarrieren på nytt, hadde han begynt med kortbane. Bøkko har skjønt det, selv om det er for sent for hans vedkommende. Koreaneren Lee Seung-Hoon som tok gull på 10.000 og sølv på 5.000, har vist at dette er veien å gå. Han er tidligere kortbaneløper med en seier fra 3000 m under VM 2008 som den største prestasjonen. Han begynte med ”hurtigløp” først i fjor. Gulløpet på 10.000 i Vancouver var hans første løp på den distansen. Det var sikkert grunnen til at han åpnet forsiktig, mens han hadde en fabelaktig avslutning. Jeg utelukker ikke at han hadde fulgt Kramer helt inn i samløp. Kanskje vil vi allerede denne vinteren oppleve at han slår Kramer på en langdistanse. Under alle omstendigheter - at koreaneren kunne bli disse olympiske lekenes beste langdistanseløper, sier det meste.
Fremtiden i skøytesporten tilhører derfor verken Kramer eller Bøkko. Fremtiden i tilhører løpere som Lee Seung-Hoon. Skal norsk skøytesport henge med, må en satse på kortbane og kortbaneløpere. Blant disse vil det sikkert kunne være noen som kan utvikle seg til langdistanseløpere, slik Seung-Hoon har gjort. Hvilken norsk by eller klubb vil satse på kortbane? Fremtidens norske skøytesentrum vil etter alt å dømme ligge der hvor dette eventuelt skjer.
4 kommentarer:
Kloke ord som vanlig fra Evenshaug!
Men så lenge nåværende ledelse sitter i Skøyteforbundet tviler jeg på at de ønskede endringer skjer.
Nå må jeg faktisk si meg uenig med deg. Fremtiden er Kramer og kommer til å være kramer. Lee har faktisk dårliger tider på 500 en kramer, vil ikke si at han er er sykt god på de korte distansene da.
Kramer har syke, Bøkko er feig.
Greit at Lee slår Bøkko men tror han får det tøft mot Kramer.
Men hvem vet? Kanskje Lee slår Kramer, men jeg tror det kan ta en stund.
Vi får se med tiden. Hurtigløp og kortbane er to forskjellige ting, og kortbane er litt patetisk på sin måte fordi det er så veldig lett å falle. Minner om australieren som tok gull i Salt Lake fordi alle andre falt.
Men det er jo verdt å merke seg at både Seoung Lee og flere av de beste amerikanerne har bakgrunn fra kortbane. Av amerikanerne er det vel også noen som har bakgrunn fra rulleskøyter, så det er vel mulig at det også kan være en vei mot målet.
Selv tror jeg at å trene hurtigløp for å bli hurtigløper kanskje er tingen, men fordelen med kortbane er jo at det kan utføres i mindre haller. Selv om hockeyfolket klager på for få ishaller er det tross alt flere av dem enn skøytehaller som Vikingeskipet, og idretten blir da kanskje litt enklere å utføre.
Tror ikke det er vil være slik i framtiden at du nødvendigvis må begynne med det ene for å bli god i det andre, når det gjelder skøyteløp, men jeg lurer på om ikke kortbaneløp er en form som kunne få opp skøyteinteressen igjen her til lands?
Det er spektakulært, dramatisk og at det er lettere å falle gjør det vel mer interessant for publikum?
Spennende å se om noen, kanskje nye skøytemiljøer i Norge vil satse på dette?
Legg inn en kommentar