Av Oddbjørn Evenshaug
(Trykt i Rundt om Drammen , nr 3, 2015, s. 14-19.)
Ved 18-tiden 9. april 1940 styrtet et britisk rekognoseringsfly nord i Finnemarka sør-vest for Holsfjorden etter å ha blitt skutt i brann av to tyske jagerfly. Ni av en besetning på ti ble drept. Den siste overlevde på mirakuløst vis.
Drammenseren Gunnar A. Lindaas, som selv var vitne til flystyrten, har gjort en stor jobb med å finne ut hva som skjedde og gjøre historien kjent. Lindaas spiller en viktig rolle også i den delen av historien som dreier seg om et lite, beskjedent sølvbeger.
Flydramaet i Finnemarka
Det britiske rekognoseringsflyet var en fire-motors flybåt av typen Short Sunderland med reg.nr. L2167. Antagelig visste ikke besetningen at tyskerne hadde invadert Norge. Litt før kl 18 om ettermiddagen kommer flyet inn over Oslo og fotograferer havna før det svinger tilbake vestover. Flyet blir oppdaget av tyske jagerflyvere på Fornebu. Sjefen for jagerflyverne, Oberleutnant Werner Hansen, og Leutnant Helmut Lent letter i hver sin Messerschmitt Bf 110 og opptar jakten. Det britiske flyet var allerede blitt beskutt under innflygningen mot Oslo og hadde fått en skade i en motor. Den store og trege flybåten blir et lett bytte for de å raske jagerflyene som er bestykket med 20 mm maskinkanoner. Over Sollihøgda starter luftkampen. Akterskytteren på Sunderland-flyet blir drept av den første salven og umiddelbart etter blir flere andre truffet og drept.
Flyet eksploderer over Hornsetra i Finnemarka vest for Holsfjorden på grensen mellom Modum og Lier. Besetningen var ikke utstyrt med fallskjerm. Ogwyn George blir slynget ut, faller flere hundre meter og lander i to meter djup snø. Flyets deler blir spredt over et stort område.
Skogsarbeideren Johan T. Bråthen på Gulsrudtangen har stått og sett flyet eksplodere over Finnemarka. Sammen med et par kamerater prøver han å ta seg fram til fots oppover skogen i retning av området der flyet styrtet. Uten ski blir det umulig i djupsnøen, og de snur. Men Bråthen får ikke fred. Ved 2-tiden om natta tar han med seg skiene. Han er en dyktig skiløper, har gått 5-mila i Holmenkollen flere ganger og er ikke er ikke redd for å gi seg i vei i mørket. Han klatrer de 500 høydemetrene opp fra Holsfjorden og flere kilometer innover Finnemarka. Han finner Ogwyn George hardt skadet, men i live. Alle de ni øvrige er døde. De er de første allierte soldatene som faller i kampen om Norge.
Bråthen henter hjelp, drar på nytt opp i marka og bringer Ogwyn ned til bygda. Derfra blir han kjørt til Drammen sykehus. Et par dager senere blir de ni døde fra flybåten brakt ned. De blir først begravet i en fellesgrav ved Sylling kirke. Senere ble de flyttet og hviler nå i hver sin grav ved siden av hverandre på Sylling kirkegård. De var alle unge menn, den yngste 18 år og den eldste 30. Kapteinen var bare 20 år.
Drammens Tidende 11. april 1940
På Drammen sykehus kommer Ogwyn under behandling av overlege Knud Nicolaysen og øyelege Solveig Wiborg. Hun åpner tårekanalene hans, og det redder synet til telegrafisten. Men bl a øyelokkene er forbrent og han trenger operasjon. I begynnelsen av august blir han imidlertid hentet av tyskerne og sendt til krigsfangeleir i Tyskland, der han blir til krigens slutt. Med ødelagte øyelokk måtte han i fangetiden sove med ullteppe over hodet. Han blir tilbudt operasjon, men er for stolt til å ta imot hjelp av tyskerne.
Ogwyn George på Drammen sykeshus sommeren 1940. Til høyre Thorleif Sundland som besøkte ham på sykehuset
Den overlevende
møter sin redningsmann
På Svangstrand i Sylling stod 9-årige Gunnar Lindaas og så de tre flyene komme over Sollihøgda og Holsfjorden. Han hørte skytingen og så hvordan det store flyet forsvant brennende bak åsen. Gutten lagde en fin tegning av luftkampen. Han kunne aldri glemme den dramatiske hendelsen, og på slutten av 1960-tallet bestemte han seg for å nøste opp historien og om mulig oppspore den eneste som overlevde.
Tegningen 9-åringen Gunnar Lindaas lagde av luftkampen over Holsfjorden 9. april 1940.
Navnet fikk han på Drammen sykehus. Men resten var ikke bare enkelt. En henvendelse til det britiske forsvarsdepartementet førte ikke fram. Der var de ikke i stand til å identifisere sitt eget fly som var skutt ned over Norge, og man var ukjent med soldatgravene i Sylling. Først da de fikk tilsendt navnene fra soldatgravene, kunne de fortelle om flyet. Men de hadde ingen opplysninger om den ene som overlevde. En kan nesten mistenke britiske myndigheter for at dette var en historie man helst ville glemme. Oppdraget som flybåten ble sendt ut på, egnet seg dårlig for et fly av denne typen, og som det heter i en engelsk kilde, "ikke uventet vendte flyet ikke tilbake".
Ogwyn George adresse ble ad ulike veier oppsporet. Det viste seg at han bodde i en liten by i Wales, der han hadde familie, var postmester og drev en liten papirforretning. I 1972 lykkes det Gunnar Lindaas å få kontakt med Ogwyn. Gunnar tipset Erik Bye om historien. Ogwyn og hans kone ble invitert til Norge. I begynnelsen av april 1972 deltok i et av Erik Byes meget populære lørdagsprogram i TV. I programmet fikk Ogwyn møte sin redningsmann, Johan Bråthen, overlege Nicolaysen og sykepleier Erwarda Hole, som pleiet ham på Drammen sykehus.
Det ble et beveget møte i et TV-program som VG karakteriserte som "det beste Erik Bye har laget". Anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev at programmet fortalte "en historie som husets yngste nektet å tro på". Dagen etter, 9. april, besøkte Ogwyn George Sylling kirkegård, der han bekranset gravene til sine soldatkamerater. På Drammen sykehus fikk han se igjen sykerommet hvor han bodde våren og sommeren 1940.
En av de mange som så TV-programmet, var Erling K. Stangebye. Han møtte Ogwyn George og forærte ham et lite sølvbeger. Ogwyn og hans kone fikk nærmest sjokk da de fikk høre sølvbegerets historie.
Stangeby arbeidet 1949-50 i Bremen i Tyskland. Der fant han i en antikvitetsforretning et brett med 12 små sølvbegre som han kjøpte og tok med hjem til Norge. På hvert av sølvbegrene sto det inngravert navnet på en flytype, et stedsnavn, en dato, et klokkeslett og på alle sto navnet "Lt. Lent". Begeret Stangebye forærte Ogwyn George hadde inskripsjonen:
Lt. Lent
9.4.1940 19,00 Uhr
Sunderland
Oslo – Fornebu - Norwegen
Tyske Luftwaffe hadde som praksis at deres jagerflyvere fikk et sølvbeger med inskripsjon for hvert fiendtlig fly de skjøt ned. Det aktuelle begeret var en påskjønnelse Leutnant Helmut Lent fikk for å ha skutt ned Sunderland-flyet over Holsfjorden 9. april 1940. Alle de 12 begerne på brettet som Stangeby kjøpte i Bremen, hadde tilhørt Helmut Lent.
Sølvbegeret Helmut Lent fikk for nedskytingen av Sunderland L2167 over Finnemarka.
Jageresset Helmut
Lent
Helmut Lent var en av Tysklands aller fremste jagerflyvere under 2. verdenskrig. Han skjøt ned sitt første fly allerede 2. september 1939 over Lóds i Polen. Ved invasjonen i Norge eskorterte han transportfly på vei inn til Oslo om morgenen 9. april, og kom da i kamp med en Gloster Gladiator, som ble ført av Kristian Fredrik Schye. Den norske dobbeltdekkeren ble truffet alvorlig og måtte krasjlande ved Kolsås i Bærum. Schye hadde tidligere samme morgen skutt ned et tysk fly. Schye overlevde flykrasjet og ble senere avdelingsoverlege ved Drammen sykehus.
Etter invasjonen i Norge ble Helmut Lent såkalt nattjager, dvs medlem av en nyopprettet avdeling som skulle bekjempe de allierte bomberaidene over Tyskland. Som nattjager nådde Lent stor berømmelse i Tyskland. Ved utgangen av 1943 toppet han listen blant Tysklands jageress med 83 nedskytinger, hvorav 75 var nattseire. På samme natt i juni 1944 skjøt han ned tre Lancaster fire-motors bombefly fra det engelske luftvåpenet (RAF). I alt ble Helmut Lent kreditert 110 luftseire. Blant disse var 59 fire-motors bombefly. Helmut Lent steg etter hvert i gradene og fikk høye utmerkelser. Etter sin nattseier nr 100 fikk han den høyeste utmerkelsen det var mulig å få for en tysk soldat, ridderkorset med ekeløv, sverd og diamanter, den såkalte "Brillianten", en utmerkelse han delte med bare 14 andre.
Helmut Lent med "Brillianten".
Helmut Lent overlevde alle sine luftkamper og døde paradoksalt nok ved en flyulykke i oktober 1944, bare 26 år gammel. På vei til Paderborn for å besøke en venn fikk han problemer med en motor, flyet krasjet og Lent døde av skadene et par dager senere. Bare timer etter flykrasjet fødte hans kone deres andre datter.
Helmut Lent var prestesønn og hans to brødre var prester. Helmut var selv en bekjennende kristen. Familien tilhørte den tyske Bekjennelseskirken, som var sterkt kritisk til nazismen og kirker som tilpasset seg det nazistiske regimet. Både Lent og familien var derfor ofte i konflikt med Gestapo. Etter at myndighetene hadde arrangert Lents begravelse som en storstilet "Staatsakt" med stor pomp og prakt og tale av Herman Göring, samlet familien seg til minnegudstjeneste i hjembyens kirke. Der talte broren om Helmuts kristne tro og hans dype lojalitet til fedrelandet, og han var modig nok til ikke å nevne nazipartiet og Føreren med et eneste ord.
Da Helmuts kone ville sette inn en dødsannonse i hjembyens lokalavis, nektet avisen å ta den inn, fordi hun hadde skrevet at Lent døde for sitt fedreland i troen på Jesus Kristus som sin frelser. Hun fikk beskjed om at det måtte stå at han "falt for Fører, Folk og Fedreland". Mot familiens vilje trykket avisen denne teksten. Gestapo startet etterforskning om saken, og bare Helmuts eget testamente reddet familien fra å bli sendt til konsentrasjonsleir. I testamentet hadde Helmut skrevet et utkast til sin egen dødsannonse og uttrykkelig forbudt enhver referanse til nasjonalsosialistisk ideologi. Dermed ble saken mot familien lagt vekk.
Et sølvbeger til
minne
Brettet med de 12 sølvbegerne som Erling K. Stangebye kjøpte i Bremen, hadde enken etter Helmut Lent solgt for å overleve i etterkrigstidens Tyskland. I 1966 måtte hun også selge en rekke av ektemannens mange utmerkelser, inkludert "Brillianten", på auksjon hos Sotheby's i London for å få penger til en operasjon. Det tyske forsvarsdepartementet kjøpte utmerkelsene og innlemmet dem i det forsvarshistoriske museet i Rastatt i Tyskland.
Lent mottok hele 60 sølvbegere for fly han hadde skutt ned. For det resterende 50 flyene på hans liste over flyseire, ble det ingen begere fordi det ble sølvmangel i Tyskland. Blant de 12 begerne Stangeby kjøpte, var også det første Lent fikk for nedskytingen av det polske jagerflyet over Lóds i september 1939. Stangeby forærte det til Gunnar Lindaas.
Dette begeret skulle finne sin vei tilbake til Tyskland. Etter at Gunnar Lindaas hadde lykkes å oppspore Ogwyn George, tok han fatt på en ny etterforskningsoppgave. Denne gangen gjaldt det hans fetter, Knut Lindaas, som var alliert flyver og omkom etter at flyet han førte, falt ned ved den lille byen Schnorbach like vest for Frankfurt i Tyskland i november 1943. Flyet kom inn i tunge cumulus skyer, og iset så kraftig ned at det begynte å stupe. Knut Lindaas beordret mannskapet til å hoppe ut i fallskjerm. Mannskapet prøvde å overtale Knut til også å hoppe, men han insisterte på å bli ved spakene for om mulig å hindre at flyet kom i spinn slik at det ble umulig å hoppe ut. Da alle hadde hoppet, var det for sent for ham selv. Flyet hadde kommet for nær bakken, og Knut omkom da det krasjet.
Akkurat som en 9-årig Drammensgutt stod på Svangstrand og så en engelsk flybåt ble skutt i brann over Holsfjorden i 1940, opplevde en tysk 9-åring tre år senere en dramatisk flystyrt rett ved sitt hjem i Schnorbach. Josef Anweiler glemte ikke den dramatiske hendelsen og hvordan folk i hjembyen sørget for at Knut Lindaas fikk en grav. I voksen alder utførte han et omfattende granskingsarbeid for å finne ut av hva som hadde skjedd. På forunderlig vis fikk Gunnar Lindaas for få år siden kontakt med Josef Anweiler. Han kunne påvise for Gunnar og andre slektninger nøyaktig hvor Knuts fly hadde styret, og hvor de hadde funnet ham. Som takk og et minne forærte Gunnar Lindaas sølvbegeret han hadde fått fra Helmut Lents samling til Josef Anweiler. Som tysker opplevde Anweiler det som en ære å få et minne etter en krigshelt av en slik støpning som Helmut Lent.
For Ogwyn George var det nok med en mer sammensatt følelse han tok imot Sunderland-begeret han fikk overrakt under sitt Norgesbesøk i 1972. Her dreide det seg tross alt om premieren hans tyske fiende hadde fått for å skyte ned han og hans kamerater. Men Ogwyn George tok imot begeret med ydmykhet. Han var soldaten som viste sin beseirer respekt da han salutterte ham fra den fortapte flybåten over Holsfjorden om ettermiddagen 9. april 1940. Selv hadde han vært heldig. Han overlevde også krigsfangenskapet, kom hjem igjen til Wales, stiftet familie og fikk mange gode år. Hans beseirer derimot, fikk en tidlig død i Tyskland.
Ogwyn George døde i 1986. Hans kone ønsket da at ektemannens gode venn i Drammen, Gunnar Lindaas, skulle ha sølvbegeret. Slik ønsket hun å ære den mannen som mer enn noen andre kan takke for historien om Ogwyn George, som på så mirakuløst vis overlevde etter et flere hundre meter fritt fall fra et brennende fly over Finnemarka, ikke ble glemt.
Kilder
Cato Guhnfeldt. Fornebu 9. april. Oslo 1990.
Peter Hinchliffe. Fastelavnspapirene. Helmut Lent. Bristol 2003.
Gunnar Lindaas. Notat til forfatteren. 2014.
Samtaler med Gunnar Lindaas februar 2015.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar