Regjeringens arbeid med den såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven representerer en politisk røverhistorie nesten uten like. På grunnlag av en særdeles slett saksforberedelse tar regjeringen sikte på å foreslå innført en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep.
Til tross for at det altså dreier seg om et så viktig spørsmål, står saksforberedelsen til stryk. På landsmøtet til Ap i 2005 ble forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov programfestet så å si uten debatt. Det samme skjedde for øvrig på landsmøtene til SV og Venstre. Ingen av partiene hadde utarbeidet noe skriftlig materiale om saken. Til sammenligning: Forrige gang ekteskapsloven ble revidert, nedsatte regjeringen Ekteskapslovsutvalget, som arbeidet i mange år med et forslag. Nå bryter man alle rutiner for seriøs saksbehandling: Ingen utredning, ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyse, ingen faglig debatt. Høringsinstansene som i vår fikk lovforslaget til høring, var så tilfeldig utvalgt at det vakte latter. Eller hva skal man si til det faktum at instanser som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen ble bedt om å uttale seg, mens organisasjoner som i årevis har drevet opplysnings- og veiledningsvirksomhet om ekteskap og familieliv glimret med sitt fravær på Karita Bekkemelloms høringsliste!
Departementets kronargument for å bryte ned vår kulturs ekteskapsbegrep synes å være at det er diskriminerende at homofile ikke skal kunne inngå ekteskap. Men dette argumentet holder ikke vann. Samliv mellom to mennesker av samme kjønn kan aldri bli det samme som ekteskap mellom mann og kvinne. Blant de ulike kriteriene på ekteskap har kjønnsbestemmelsen til alle tider vært det første og viktigste, og det har vært felles i alle kulturer til alle tider. Andre kriterier – som antallsbestemmelsen, aldersbestemmelsen og slektsbestemmelsen kan ha variert, men aldri kjønnsbestemmelsen.
På grunn av ulike forutsetninger og utgangspunkt foregår det en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling og differensiering på alle områder i samfunnet. Det gjelder f.eks. på områder som medlemskap og aldersgrenser, lønnsvilkår og kjønnskvotering. Innenfor arbeidslivet, i frivillige organisasjoner og i hele lovverket settes det grenser og defineres rammer for hvem som har rett til hva, uten at man av den grunn kaller det ”diskriminering”. Mannlige idrettsutøvere kan ikke påstå at de blir diskriminert fordi om de ikke får delta i kvinneøvelser.
At det skulle være diskriminerende å definere ekteskap som et samliv mellom mann og kvinne og partnerskap som samliv mellom to av samme kjønn, er vanskelig å forstå. Her dreier det seg i sannhet om en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling. Enkjønnet og tokjønnet samliv vil aldri kunne bli det samme. Mor-far-barn-relasjonen er unik. Det må kunne hevdes uten man dermed skal bli beskyldt for å være mot homofile eller at man står for diskriminering i ordets negative betydning.
2 kommentarer:
Enig i det du skriver. I tillegg bekymrer jeg meg over den argumentasjonen som føres for et kjønnsnøytalt ekteskap, som faktisk argumenterer mot enhver samlivsnorm! Om fokuset skal holder på individes rett til å leve ut sin kjærlighet, så er døren åpen for polygami og alle andres slags samlivsvarianter som idag er utenkelig å regulere gjennom lovverket. Denne lemenvandringen som er ledet av Karita Bekkemellom er ganske skremmende ureflektert. Hilsen Anders Fongen
Med den argumentasjonen som brukes for det kjønnsnøytrale ekteskapet, er det vanskelig å forstå at man ikke skal legalisere f.eks. polygamiet. Det har du helt rett i. Vi ser da også at tanken for lengst er tatt opp på politisk hold, f.eks. i Unge Venstre. Karita Bekkemellom og hennes meningsfeller burde være ærlig nok til å innrømme det.
Legg inn en kommentar