Jeg har tidligere skrevet at Trond Giske er i ferd med å bli en ulykke for Den norske kirke (22. mars 2007). Andre bruker enda sterkere uttrykk. I et innlegg i Vårt Land 23. oktober blir Giske beskrevet som en ”katastrofe” av lederen av Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad. Hillestad er naturlig nok opptatt av den mangel på syn og sans for det kirkelige kulturarbeidet som Giske demonstrerer ved at han ikke satser en eneste frisk krone på det kulturarbeid som kirken nå har bestemt seg for å satse på. Lederen i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Frank Grimstad, har dokumentert at Giske i sitt statsbudsjett svikter på punkt etter punkt når det gjelder kirken.
Ledelsen i Kirkerådet etterlyser med rette Giske som kirkeminister. ”Han er svært fraværende”, sier lederen, Nils-Tore Andersen, og direktøren i Kikrkerådet sier at kirken venter på den dialogen som Giske for lang tid tilbake signaliserte at han ønsket. Giske er ellers allestedsnærværende. Det finnes knapt det kjendisarrangement der han ikke opptrer. Men i kirkelige sammenhenger glimrer han med sitt fravær. Og de få gangene han viser seg, forsvinner han gjerne straks bildene er tatt.
Fra min tid som leder av Kirkerådet på 1990-tallet, minnes jeg med glede den interesse og iver som Gudmund Hernes viste overfor kirken og dens arbeid. Selv om han også hadde en lei tendens til å forsvinne fra kirkemøtene straks etter at han hadde avlevert sin hilsningstale, ga han seg ved mange andre anledninger god tid til å møte kirkens representanter til samtale og drøftinger. Jeg var ikke alltid enig med ham, men det gikk an å snakke med ham. Hernes var genuint opptatt av kirkens ve og vel og forsøkte å realisere sin kirkepolitikk i god dialog med kirkens representanter. Det er mer enn hva man kan si om dagens kirkeminister, som knapt fortjener navnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar