Like sikkert som at våren kommer og trærne grønnes er det at debatten om russefeiringen dukker opp. Denne gangen har diskusjonen utgangspunkt i lektorenes ønske om å flytte eksamen til før 17. mai, slik at russefeiringen kan starte etter at eksamen er over. Dermed kan man forhåpentligvis unngå at en stor del av elevene møter til eksamen utslitte og stuptrøtte etter en russefeiring som nå i mange år har gått over stokk og stein.
Men skolemyndighetene er avvisende. Kunnskapsminister Djupedal stikker hodet i sanden og dekker seg bak formalistiske argumenter. Russefeiringen er en privatsak, sier han, og mener vel med det at den ikke har noe med skolen å gjøre. Hvilken verden lever han i?
Hver gang denne debatten dukker opp, minnes jeg min egen russetid. Den ligger fryktelig langt tilbake, et halvt hundre år, faktisk! Men ikke lenger tilbake enn at vi hadde nøyaktig den samme debatten. I motsetning til nå sprang russen ut 17. mai, og vi var russ til skoleavslutningen i juni. I småbyen Lillehammer var det stort sett russen som stod for underholdningen 17. mai – med opphenging av plakater utenfor butikkene i Storgata der forretningsstanden fikk sine karakteristikker, tale ved russeformannen på torget og russetog der både lokale spørsmål og verdensproblemene ble kommentert. Og selvfølgelig russeavis – med fantasifulle ”nyheter” og kommentarer om alt og alle.
Men i sin visdom la skolemyndighetene eksamen tett inntil 17. mai, både rett før og rett etter nasjonaldagen. Meningsløst, syntes vi. Hvorfor kunne man ikke gjøre unna hele eksamen før 17. mai, og slik skille eksamen fra russefeiringen, til glede for alle parter?
Vi bestemte oss for å reagere, og gjorde det på den eneste måten vi visste ville vekke oppsikt. Vi ville vente med å starte russefeiringen til etter eksamen var over, dvs. til etter 17. mai. Jeg var medredaktør av russeavisen, som vi ga navnet ”Rød Rebell”, og vi slo opp nyheten over hele førstesiden. Avisen kom på gaten noen dager før 17. mai med mange utrolige historier, men mange syntes historien om russeboikotten av 17. mai var for tjukk, selv for en russeavis. Man kunne ikke tenke seg at vi faktisk mente det. Da det gikk opp for folk, ble det bråk. Sinte innlegg i avisene. Byens borgere skulle ha seg frabedt at russen ikke skulle underholde dem 17. mai. Men vi fikk også støtte, ikke minst fra våre lærere. Saken vakte nasjonal oppsikt, og vi lagde antagelig den eneste russeavisen som noen gang har presentert en virkelig nyhet som kom på førstesidene i riksavisene.
Reaksjonen fra skolemyndighetene var den gang som nå, totalt avvisende. Vi gjennomførte boikotten. Lillehammer feiret 17. mai uten rødruss det året. Boikotten var ingen demonstrasjon mot 17. mai. Derfor gikk vi som vanlig var barnetoget - men i sivil. Vi møtte opp til eksamen i våken tilstand og startet en hyggelig russefeiring etter at eksamen var ferdig noen dager etter 17. mai.
Ikke det at jeg venter at Djupedal skal lytte til oss som i år kan feire 50-årsjubileum som russ. Men kanskje kunne han lytte til dagens lærere og elever?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar