Enda en favorittspalte

Bloggposten nedenfor må suppleres med denne: Min andre favorittspalte finnes i Vårt Land, på avisens sisteside. Nettopp, du har kanskje gjettet hvilken? Hugin og Munin selvfølgelig. I mer enn 30 år har de to ravnene slått ned på hva de har måttet finne av tøv i dette landet, og der er som kjent ikke så lite. Å lese de frekke fuglenes muntre kommentarer gir dagen en ditto start for leseren. Det fine med Hugin og Munin er at ”persons anseelse” synes å være et ukjent begrep. At tabber og dumheter av politiske, kulturelle og kirkelige toppfigurer er gjenstand for særlig årvåkenhet, er naturligvis akkurat som det skal være. Mer uvanlig i medieverdenen er det nok at egne redaktører heller ikke unnslipper. Alt er godmodig ment, selv om ikke alle oppfatter det slik. Men det får være deres problem.

Da Vårt Lands redaktører og journalister for en del år siden fikk Narvesenprisen for fremragende journalistikk, ble Hugin og Munin nevnt spesielt i begrunnelsen. Juryen uttalte om Hugin og Munin: ”Den daglige rapport fra ravnereiret kunne nesten fortjene en pris alene.” Ravnenes kommentar til dette var typisk: ”Hva i all verden er meningen med ordet ”nesten”?

Min favorittspalte

Litt medieros i dag: Hyllesten går til min favorittspalte i Aftenpostens papiravis, Per Egil Hegges ”Språket vårt”, som står å lese i avisens kulturdel. En perle av en spalte! Daglig bidrar Hegge til å opplyse vårt sinn om godt norsk språk. Eksemplarisk kortfattet, informativt, elegant og morsomt.

Jeg synes ikke det gjør noe om man også kan lære noe av å lese aviser. Som pedagog har jeg ikke gitt opp troen på at mediene fortsatt kan ha en folkeopplysende funksjon. Hegge bidrar til å holde troen ved like.

Fisking av kirkemedlemmer

Indremisjonsforbundet har nå fått registrert sitt trossamfunn etter at organisasjonens generalforsamling sist sommer vedtok å søke om slik registrering. Indremisjonsforbundets generalsekretær, Erik Furnes, karakteriserer etableringen av det nye trossamfunnet som en ”milepæl”. Han sier han ikke ønsker å oppfordre noen til å melde seg ut av Den norske kirke for å melde seg inn i IMF Trossamfunn. Men selv har han meldt seg ut og gått inn i det nye trossamfunnet. Noen vil kanskje mene at når topplederen i organisasjonen går til et slikt skritt, så taler gjerningen sterkere enn ordene.

Generalsekretæren bedyrer at organisasjonen ikke har planer om å drive noen aktiv kampanje for å få folk til å melde seg ut av Den norske kirke og inn i det nye trossamfunnet. ”Men vi sier at de som allerede har bestemt seg, godt kan gjøre det før nyttår av økonomiske årsaker,” uttaler han til Vårt Land.

Indremisjonsforbundet har nå planer om å legge ut utmeldingsskjema for Den norske kirke på egen hjemmeside. Det reagerer Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen på. Han finner det rett og slett usmakelig. Det byr ham imot at kristne kirkesamfunn skal opptre slik overfor hverandre. Han mener handlemåten minner mye om Human-Etisk Forbund, som også har lagt ut utmeldingsskjema på egen hjemmeside.

Furnes har ingen forståelse for kritikken. Kanskje ville et lite tankeeksperiment kunne hjelpe ham litt: Sannsynligvis vil det før eller senere dukke opp saker i det nye trossamfunnet som vil utsette det for kritikk, også intern kritikk, som aktualiserer spørsmålet for enkelte medlemmer om de skal melde seg ut. Hvordan ville Furnes se på det om Den norske kirke da la ut skjema for utmelding av IMF Trossamfunn på sin hjemmeside?

Human-Etisk Forbunds handlemåte er atskillig lettere å forsvare. Human-Etisk Forbund er en ikke-kristen livssynsorganisasjon, som gjerne ser at folk melder seg ut av Den norske kirke av helt andre grunner enn at de skal melde seg inn i et annet kristent trossamfunn.

Det er selvsagt fritt fram for enhver å danne trossamfunn. Men vi har etter hvert i dette landet utviklet gode relasjoner mellom ulike kristne kirkesamfunn. IMF Trossamfunns handlemåte bidrar ikke positivt i så måte. Nils-Tore Andersen bør få støtte når han sier at det er viktig at kirkesamfunnene oppfører seg på en god måte overfor hverandre, at det ikke blir konkurranse der en fisker medlemmer.

Underlige greier

Ap får seg en skikkelig smell på VGs partibarometer med en nedgang på hele 7 prosentpoeng i forhold til forrige måling. Det ville gitt et mandattap på 11 mandater i Stortinget. Høyre og Krf går mest fram med henholdsvis 3 og 2,7 prosentpoeng. Frp faller og Høyre er igjen større enn Frp.

Fagsjef Knut Weberg i InFact, som gjennomførte målingen i går kveld, sier resultatet er oppsiktsvekkende og karakteriserer Aps resultat ”en slakt”. Partisekretær Raymond Johansen tar tallene på alvor og er ikke i tvil om at årsaken ligger i biodieselsaken, og tar selvkritikk for partiets håndtering av saken. Vi er blitt straffet av velgerne, sier han, og tilføyer: ”men vi må gjøre det vi mener er riktig uansett”.

Det er en innstilling som lar seg høre. Problemet er bare å gjøre ”det man mener er riktig uansett” først og fremst i de riktige og viktige sakene. Selv om det kan argumenteres for Aps standpunkt i saken, ser det ut til at Ap har bommet stygt og har mistet ytterligere troverdighet i klimapolitikken. Og regjeringspartnerne SV og Sp har dummet seg ut. Alle regjeringspartiene har en dårlig dag når Stortinget i dag behandler et forslag som et flertall av stortingsrepresentantene er imot, men som likevel blir vedtatt. Ikke rart regjeringspartiene møter motbør.

Politikk er underlige greier.

Oppdatering: "Jens Stoltenberg hadde aldri kommet med dette forslaget i et valgår. Det vet jeg, for det sa han til meg i dag", sier VGs politiske kommentator Eirik Mosveen til VG Nett.

Alkorevolusjon i Frp?

Frp har revolusjonert sin alkopolitikk, skriver Vårt Land. Bakgrunnen er at partiet for første gang i historien legger fram et alternativt statsbudsjett der de ikke fremmer forslag om å senke alkoholavgiften. Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i avholdsorganisasjonen Actis jubler og roser Frp for at de endrer politikk på dette området.

Vel, vi får se hvor langt ”revolusjonen” rekker. Avgiftspolitisk talsmann for Frp, Kenneth Svendsen, prøver på velkjent Frp-vis å ri to hester. Han understreker at det ikke har skjedd noen dramatisk endring i Frp’s politikk, og viser til at det er finanskrisen som er årsak til at partiet denne gangen ikke har foreslått noen avgiftsreduksjon på alkohol. I stedet vil Frp denne gangen rette skatte- og avgiftletten inn mot bedriftene for å kunne holde på arbeidsplassene. Svendsen forsikrer at når situasjonen normaliserer seg, kommer nok partiet til å prioritere kutt på alkoholavgiftene igjen.

Kanskje har man jublet litt for tidlig? Når det gjelder Frp, kan man aldri vite.

Synet på besteforeldre

Vi som er besteforeldre får av og til anledning til å reflektere litt over hvordan besteforeldre blir oppfattet i familie og samfunn. Tradisjonelt er gjerne besteforeldre blitt forbundet med alderdom. Oppfatningen av alderdommen blir derfor en viktig innfallsvinkel til å forstå hvordan besteforeldre tradisjonelt er blitt oppfattet.

Går vi hundre år tilbake, skulle det å bli middelaldrende og eldre uttrykkes med verdighet, ro og sindighet. Gjennom det meste av 1900-tallet ble det "å ta det med ro" sett som et alderdomsideal. Alderdommen ble forstått som en gradvis tilbaketrekning til en mer passiv tilværelse i avhengighet. I mellomkrigstiden var typisk nok "Aldershvile" ett av de mest vanlige navn på aldershjemmene. Et slikt alderdomsideal vil gjerne skape en viss avstand mellom barnebarn og besteforeldre, ikke minst når det gjelder aktivitetsfellesskap.

Det tradisjonelle bildet av eldre mennesker og besteforeldre som hjelpetrengende og avhengige mennesker førte til at eldre mennesker gjennom store deler av 1900-tallet ble oppfattet som en byrde og et problem. Dette bildet ble ikke minst blitt skapt av fagfolk innenfor medisin, psykologi og sosialt arbeid, der en særlig i første halvdel av 1900-tallet hadde en tendens til å fokusere på de eldres skrøpeligheter og begrensninger. Begreper som avhengighet og omsorgsbyrde var i flittig bruk.

Når det gjelder besteforeldrenes familiepedagogiske rolle, bestod "problemet" ifølge psykiatrien og den kliniske psykologien i at besteforeldre hadde en skadelig innflytelse på sine barn og barnebarn. Med anekdoter som dokumentasjon advarte fagfolk mot besteforeldrene og deres innflytelse på foreldre og barnebarn. Denne oppfatningen kom tydelig til uttrykk i flere av de første fagartiklene om besteforeldre, der besteforeldrenes skadelige innflytelse på barnebarna var hovedbudskapet.

Et annet illustrerende eksempel på tidligere tiders negative vurdering av besteforeldre er det som ble kalt "besteforeldresyndromet". Dette var en påstand om at besteforeldrenes (og særlig bestemors) nærvær i barnas og barnebarnas liv barnliggjorde foreldrene og skapte en usunn allmaktsfølelse hos barnebarna. I tillegg kunne identifikasjon med besteforeldrene lett utvikle "groteske" og "bisarre" karaktertrekk hos den unge, ble det hevdet. Bestemor egnet seg med andre ord slett ikke til å ta del i omsorgen og oppdragelsen av barnebarna, ble det påstått. Hun ble oppfattet som en forstyrrende faktor, som det måtte være fagfolks oppgave å beskytte mot så langt det bare var mulig.

I dag er det neppe mange som vil stille seg bak en slik oppfatning av besteforeldre. Ikke desto mindre finner vi fortsatt eksempler på at det tradisjonelle bestemor-bildet lever i beste velgående, dvs bildet av bestemor som en gråhåret dame og trett dame som sitter tilbaketrukket i gyngestolen, hevet over dagliglivets konkrete gjøremål, nærmest plassert på en pidestall. Men dette tradisjonelle bestemorbildet tilsvarer snarere dagens oldemor: Kvinnen med sølvgrått hår som serverer oldebarna brus på verandaen, og som beveger seg forsiktig for ikke å falle.

En mer realistisk framstilling av dagens bestemor ville være en frisk og sprek middelaldrende kvinne, på høyden av sin yrkeskarriere, som skynder seg for å rekke innom treningsstudio før hun skal hjem for å lage middag, for så å kjøre av gårde for være barnevakt hos barnebarn. Så langt fra å være til byrde, kjennetegnes dagens besteforeldre ved at de bokstavelig talt er oppegående mennesker som gjerne er sine barnebarns beste venner og foreldrenes beste støttespillere.

Pinlig i Stortinget

Å le kan ofte være avvæpnende og løse opp en pinlig situasjon. Andre ganger er det latteren som er pinlig. Det siste var situasjonen i Stortinget i dag da samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa skulle besvare et spørsmål om hva statsråden synes om at statsministeren kjører gjennom biodieselavgiften internt, men overlater til andre å forsvare den utad. Meltveit Kleppas anstrengte latter kunne ikke skjule at sjelden er en statsråd blitt mer ydmyket enn det hun ble i Stortinget i dag.

Atskillig mer hjertelig var forsamlingens latter da presidenten på statsrådens utbrudd ”Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne”, tørt bemerket :”Du kan jo begynne med å svare!”

Kleppa sin opptreden i Stortinget var pinlig, flau og ynkelig. Senterpartiet har mistet all troverdighet etter dette, sier Bellonas Fredric Hauge til VG. Han karakteriserer biodieselavgiften som en av de største skandalene i norsk miljøpolitikk. Det er vanskelig å være uenig. To tredeler av stortingsrepresentantene er egentlig uenig i at dette avgiftsfritaket skal fjernes. Likevel blir forslaget etter alt å dømme vedtatt neste uke. Ikke akkurat noe godt bidrag til å heve politikernes anseelse.

Kirkestyrets demokratiske legitimitet

I min åpningstale på Kirkemøtet i 1997 tillot jeg meg å gi Jon Lilletun, som den gang møtte som nyutnevnt kirkeminister, et aldri så lite råd: at han måtte ha som mål – når den tid kom – å forlate statsrådembetet med mindre makt over kirken enn da han satte seg statsrådsstolen! For den nåværende kirkeministeren, den nyutnevnte Rigmor Aasrud, vil dette bli en realitet, enten hun liker det eller ikke.

Antagelig liker hun det ikke spesielt godt. Hun har signalisert at hun er tilhenger av statskirkeordningen. Men den prosessen som startet med den historiske kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, lar seg ikke stoppe. Det erkjenner da også statsråd Aasrud. Hun vil selvsagt følge lojalt opp, og vil få sitt navn i historien som den siste kirkeminister i Norge.

I sin tale til Kirkemøtet mandag kommenterte hun naturlig nok det nylig avholdte kirkevalget. Hun sa seg fornøyd med gjennomføringen av valget, både hva gjelder innsats og oppslutning. Men i sine kommentarer til demokratireformen i kirken gjorde også Aasrud seg skyld i den samme misforståelsen som så mange andre av hennes politikerkolleger, nemlig at når kirkestyret ikke lenger har basis i Stortingsvalg og regjering, så svekkes det demokratiske elementet, noe som nærmest må ”kompenseres” gjennom økt valgdeltagelse i kirkevalgene. Denne tenkningen ligger også implisitt i den nevnte kirkeavtalen.

Biskop Halvor Nordhaug tok fatt i denne misforståelsen i plenumsdebatten på Kirkemøtet mandag. Han sa seg selvsagt ikke uenig i at det er ønskelig med økt valgdeltagelse i de kirkelige valg. Men begrunnelsen for at demokratiet i kirken bør styrkes, ligger ikke i de mytene som mange politikere bygger på, men i det allmenne prestedømme, dvs at kirkemedlemmene har ansvar og rett til å delta i kirkestyret.

Fra politisk hold er det gjentatte ganger blitt hevdet at med mindre deltagelsen ved de kirkelige valg øker, vil kirken vil bli mindre demokratisk når det statlige kirkestyret oppheves. Implisitt i denne tenkningen ligger det en påstand om at uten en slik økning er det nåværende kirkestyret mer demokratisk, og at kirken f.t. ikke er demokratisk nok til å kunne få selvstyre. Nordhaug avviste denne påstanden og hevdet med styrke at med demokrati som utgangspunkt står dagens kirkestyre syltynt! Det øverste kirkestyret er i dag valgt – ikke med utgangspunkt i kirkelige valg, men i politiske. Medlemmene av kirkelig statsråd behøver ikke en gang å være valgt til Stortinget. De er tvert imot utpekt, og det av en statsminister som selv ikke er medlem av kirken! Og kirkelig statsråd er ansvarlig overfor et organ, Stortinget, som ikke er noe kirkelig organ, men består – selvsagt – av mennesker med alle slags livssyn med eller uten religiøs tilknytning.

Det betyr ikke at man skal trekke i tvil den kirkelige legitimitet til den enkelte minister som er med i kirkelig statsråd. Det er kirkelig statsråd som organ og dets demokratiske basis som kirkestyre som er tvilsomt. At kirkelig statsråd ifølge Grunnloven er et kirkelig organ, forandrer ikke situasjonen, for målt etter vanlige premisser for demokrati, holder kirkelig statsråd ikke mål. Slik sett vil et hvert kirkevalg av kirkeledelse helt til topps ha større demokratisk legitimitet. Når det statlige kirkestyret er avskaffet, vil demokratiet styrkes i vår kirke, uansett hvor mange prosent som deltar, sa biskop Nordhaug.

En tydelig kirke

Jeg tok turen til Tønsberg i dag til åpningen av årets kirkemøte, og lyttet med interesse til åpningstalen til Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. Av erfaring vet jeg at slike taler er en vanskelig sjanger, men Nils-Tore Andersen leverte på nytt en gjennomarbeidet og innsiktsfull tale, der ikke minst den nye kirkeministeren, Rigmor Aasrud, som var på kirkemøtet for første gang, fikk en rekke utfordringer. Blant annet la han ikke fingrene i mellom når han kommenterte statens ”ran” av det kirkelige fondet, Opplysningsvesenets fond”, i tomtefestesaken. Som kjent tapte staten så det suste da saken nylig var oppe i tingretten. Nå går saken til Høyesterett. Vi får håpe kirkerådslederen får rett i sin spådom om at staten vil gå på et nytt og endelig nederlag i saken.

Men kirkerådslederen talte til flere enn den nyslåtte kirkeministeren. Han kommenterte bl a den nyreligiøse bølgen, som nå også har nådd ”prinsessen og halve kongeriket”, som han uttrykte det. ”Folks åndelige lengsler er ikke blitt mindre”, fortsatte han, ”snarere tvert om, men de tar ofte andre retninger. De vendes innover, oppmuntret av løfter om livshjelp og selvbekreftelse. Og de strekker seg utover, mot kvasivitenskapelige sannheter.”

”Dette er en stor utfordring for oss som kristne”, sa Andersen, og mente at dette møtes med med levende kristendom, med overbevist tro og med ærlig engasjement. Han stilte et utfordende spørsmål: ”Er glede og troen på Guds nærvær i livet i ferd med å bli mistenkeliggjort av intellektuell snusfornuft? Har vi mistet den glødende undringen og hengivelsen til mysteriet?” Andersen mente at kirken her har en utfordring som den må ta på alvor, og advarte mot den livsfjerne tro.

”Vår kirke og vårt samfunn trenger mennesker og menigheter som har en klar teologisk og bibelsk forankring i sin forkynnelse, og som samtidig i sin fremtredelsesform, i sin presentasjonsform, er åpne, moderne og inkluderende. Vår tid trenger en tydelig kirke, en kirke som med frimodighet løfter frem forsoningens evangelium, budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. I Kristus er det vi lever, beveger oss og er til. Det er han vi er kalt til å etterfølge og vise hen til. Som kirke kalles vi til et frimodig nærvær midt i livet med budskap om håp og tro, tilgivelse og oppreisning, forsoning og fremtid i Kristus. Det brenner jeg for. Det ber jeg om”, sa Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i sin engasjerte tale til “kirkens storting”.

Rett kvinne på rett plass

Samme dag som årets kirkemøte starter i Tønsberg kommer meldingen om at Kirkerådet har tilsatt Berit Hagen Agøy som ny generalsekretær i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke. En gledelig, historisk tilsetting. Hagen Agøy er riktignok ikke den første kvinnelige generalsekretær i et topporgan i den kirkelige rådsstrukturen. Synnøve Brevik var i mange år generalsekretær i Samisk kirkeråd. Hagen Agøy er heller ikke den første kvinne i ledelsen av Mellomkirkelig råd. Dette viktige organet i Den norske kirke har tidligere hatt en kvinnelig valgt leder. Men Berit Hagen Agøy er den første kvinnelige generalsekretæren i Mellomkirkelig råd, der hun etterfølger seks mannlige ledere, bl a Gunnar Stålsett, Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit. Den siste ble for kort tid siden valgt til generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, en toppstilling i den verdensvide kirke.

Mellomkirkelig råd har som oppgave å samordne og fremme kontakten mellom Den norske kirke og utenlandske kirker, og å ivareta forbindelsen med de internasjonale kirkelige organer hvor Den norske kirke er medlem. Rådet har videre ansvar for å samordne og fremme Den norske kirkes kontakt med andre kirker i Norge, ved teologiske samtaler og praktisk samarbeid. Rådet ivaretar Den norske kirkes medlemskap i Norges kristne råd. Rådet tar også opp aktuelle internasjonale spørsmål for kirken.

Pedagogen Berit Hagen Agøy har de beste forutsetninger for å lede det viktige arbeide som Den norske kirkes ”utenriksminister”. Hun har fartstid både som tidligere ansatt i Mellomkirkelig Råd og som tidligere valgt leder av rådet, og hun har også et bredt lokalkirkelig engasjement bak seg. Da Kirkemøtet i fjor valgte henne til leder av Mellomkirkelig råd, sa hun at Mellomkirkelig råds fremste oppgave er å bidra til å realisere Kristi ord om å bringe evangeliet videre, elske vår neste som oss selv og å strebe etter fred og enhet.

Når dumskapen veksles om i kroner

Den norske journalisten som ble kidnappet i Afganistan, slapp fra det med skrekken og er nå på vei hjem. Etter en formidabel innsats, bl a av norsk UD, klarte man å få mannen ut av Talibans klør. Mediene respekterte UD’s anmodning om ikke å skrive om saken før redningsaksjonen var vellykket gjennomført. Det tjener mediene til ære at man slik antagelig bidro til å redde et menneskeliv.

Spørsmålet er reist om det er slik at ikke-dekning av slike saker helst skjer når det er journalister som er kidnappet. En terrorforsker antyder noe i denne retning i Dagbladet i dag, og nevner et eksempel fra juni i år. Da ble en New York Times journalist sluppet fri etter seks måneders fangenskap hos Taliban. Avisen ledet da an i en ”media blackout” for å bidra til å få journalisten trygt hjem. Omtrent samtidig ble en korporal tatt som gissel, også han av Taliban. Men verken New York Times eller andre medier avsto fra å dekke saken. Per Edgar Kokkvold advarer og understreker med rette det uholdbare i at pressen bare skjermer sine egne.

Journalisten dro inn i ett av de mest farlige områder som finnes i denne verden. Og han dro dit til tross for sterke advarsler fra så vel UD som kolleger. Ingen har regnet på hvor mye redningsaksjonen har kostet norske skattebetalere. VG opplyser at 40 personer fra UDs embetsverk i Oslo jobbet med saken, pluss 35 personer ved den norske ambassaden i Kabul. I tillegg kommer del fra politiet og Forsvaret.

Aftenposten skriver at den norske journalisten ikke vil fortelle pressen om hva som skjedde da han ble kidnappet. Det er ikke første gangen at medienes egne folk er svært så påholdende med informasjonen når de selv er i fokus. Filmen journalisten reiste for å lage, får en ny, dramatisk dimensjon som man regner med vil gi stort økonomisk utbytte. Derfor gjelder det å holde på historien, slik at dumskapen kan veksles inn i kroner. Den store omtalen som fulgte i kjølvannet av kidnappingen, representerer en reklame som ingen betalt reklame kan erstatte, ifølge folk som har rede på slikt.

UD sier at man vil vurdere å gjøre folk som til tross for sterke advarsler setter seg selv i en situasjon der samfunnet må sette i gang redningsaksjoner, økonomisk ansvarlige. Nordmenn som begår dumheter mot bedre vitende, må være klare til å betale selv, slår Støre fast overfor VG. Han kan begynne med journalisten som nå er på vei hjem fra Afganistan for å sope inn en økonomisk gevinst for dumheten.

Kritiske spørsmål krever svar

I et leserinnlegg i Vårt Land for noen dager sider leverer Torstein Husby og Torger Reve, som begge er medlemmer av Oslo bispedømmeråd, en ramsalt kritikk av Den norske kirkes organisering og ressursbruk. De konkluderer med at kirken er ”overorganisert og underledet – men med et betydelig autoritetsproblem”, og spør: ”Hva koster dette kirkelige rådsveldet og kirkebyråkratiet?” og ”Hvem er kirkens leder i dette strukturelle virvar?”

Forfatterne er begge professorer med de fremragende analytiske evner som preger folk med en slik bakgrunn. Og som medlemmer av Oslo bispedømmeråd har de gode forutsetninger for å vite hva de uttaler seg om. Det er derfor all grunn til å ta deres kritikk på alvor. Det vil vel ikke overraske om synspunktene blir gjenstand for oppmerksomhet i Kirkemøtets generaldebatt mandag ettermiddag.

I to redaksjonelle kommentarartikler i dagens Vårt Land henvises det til kritikken. En av disse avsluttes med spørsmålet: ”Hvem på Kirkemøtet tar ballen – og prøver å besvare slike krevende spørsmål?” – Svaret burde være innlysende. Som medlemmer av Oslo bispedømmeråd møter både Torger Reve og Torstein Husby på Kirkemøtet. Dermed er de ikke bare i posisjon til selv å prøve å gi et svar, men er også medansvarlig for bedre på en situasjon som etter deres mening er kritikkverdig.

Et selvsagt nei

Styret ved NTNU har enstemmig sagt nei til forslaget om å gå til akademisk boikott av Israel. I en uttalelse sier styret at som akademisk institusjon ”er det NTNUs oppgave å stimulere til studier av årsakene til konflikten mellom Israel og palestinerne og hvordan den kan løses. Da er universitetet avhengig av å kunne samarbeide også med israelske akademikere, og høre deres syn på konflikten.”

Vedtaket kan neppe sies å være uventet. Et boikottvedtak ville vært det reneste galematias av et universitet med respekt for seg selv om en akademisk institusjon. Det mest uventede i denne saken er at styret ved universitetet i det hele tatt tok opp saken til behandling. Forslaget burde allerede i utgangspunktet ha vært avvist.

Mange har advart sterkt mot å vedta det. Ikke minst har det vakt oppsikt at midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage, har uttalt seg sterkt kritisk til forslaget. Hun mener bl a at det er helt nødvendig for historikere og forskere å kunne ha adgang til israelske arkiver, kunne reise fritt til Israel og ha besøk av og føre diskusjoner med israelske akademikere. Det er ikke universitetets oppgave å drive utenrikspolitikk, sier hun til Dagbladet. I Stortinget i går sa forskningsministeren Tora Aasland at et vedtak om boikott ville bryte med lovfestede prinsipper om akademisk frihet. Det er nesten flaut for akademia i Norge at en statsråd skal være nødt til å belære universitetsansatte om noe så elementært.

Ansvarlig kjøring, Giske?

Litt pinlig, historie dette Giske! Statsrådbilen brøt fartsgrensen så det bokstavelig talt suste på vei til Kristiansand i går kveld. TV2 cruiset på fartsgrensen, som er 100 km, og ble forbikjørt av Giskes statsrådbil i en fart som TV2-teamet var infame nok til å måle til nærmere 140 km, godt dokumentert med en videosnutt på eget speedometer. Giskes sjåfør blir nå etterforsket for råkjøring.

Greit nok at TV2 ikke har lisens til å bryte fartsgrensen. Den selvdokumenterte fartsovertredelsen vil kanskje føre til at TV2 har skaffet seg en klekkelig bot. Selv om TV2-teamets handlemåte var uansvarlig, betaler de vel gladelig boten for å ha gitt nasjonen en god historie.

Men i likhet med andre som råkjører, bør også den statsansatte sjåføren i Giskes bil få en bot som svir. Regjeringsbiler kan bryte fartsgrensene i helt spesielle tilfeller. Dette var ikke noe spesielt tilfelle. Heller ikke Giske prøver å hevde det. Tvert imot, ”vi hadde god tid”, sier han. Men han merket ingen ting til at farten var stor, sier han også. Noen som tror på det? Svein Ove Langeland i Landsforeningen for Trafikkskadde gjør det i hvert fall ikke, og mener at Giske bør få samfunnstraff for ikke å ha sagt i fra.

Giske dummer seg ut når han prøver å bortforklare sjåførens råkjøring. Hadde Giske vært klok, ville han ha beklaget hendelsen. I stedet fleiper han med den og presterer å benekte at en fart på nærmere 40 km over fartsgrensen ikke kan karakteriseres som uansvarlig kjøring. Så vet vi det.

Gorbatsjov var helten

For en som vokste opp i årene etter 2. verdenskrig og var ung da Berlinmuren ble reist, var 9. november 1989 en utrolig dag. Situasjonen i Øst-Europa, i Sovjetsamveldet og i Øst-Tyskland, syntes så sementert, at det var omtrent umulig å tenke seg at det skulle kunne bli noen vesentlig endring i vår levetid. Så, plutselig, bokstavelig talt over natten, og med en kommunikasjonssvikt som utløsende årsak, falt muren som et korthus. En historisk begivenhet som i dag feires i Berlin.

For meg har historien både om murens fall og Sovjetsystemets sammenbrudd en klar helt, Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov. Hans perestrojka- og glasnost-politikk fikk avgjørende betydning. Gorbatsjov nektet å gripe inn da folk strømmet ut i gatene i Øst-Europa med krav om større frihet. ”Dere får ordne opp selv”, sa han da Øst-Tysklands ledere ble mer og mer usikre på hvordan de skulle møte folkets krav. De øst-tyske lederne, som alltid hadde vært avhengige av Sovjetsamveldet, klarte ikke å stå imot. Det skjedde som Gorbatsjov hadde sagt dem: "Livet straffer den som kommer for sent."

Hadde noen for 25-30 år siden sagt at jeg skulle komme til å hylle en leder av Sovjetsamveldet, ville jeg ha fnyst. I dag må jeg si at sjelden har en fredspris vært mer fortjent enn den Gorbatsjov fikk i 1990.