onsdag 24. august 2011
tirsdag 16. august 2011
Fakta og verdivalg i politikken
Jeg skrev i går en bloggpost om politikere som ikke liker fakta. I dag er eksemplet om mulig enda verre. I Drammens Tidende i dag forteller en representant for ordenspolitiet i Drammen at sommerhelgene i Drammen vært alt annet enn hyggelige. Han gir skjenketidene mye av skylda. Det har vært mye stupfyll og kranglete folk i Drammen denne sommeren, forteller han. Folk blir for fulle, og de blir for kranglete. Og her snakker vi om voksne folk, opplyser han.
Politiet er ikke i tvil om at det har sammenheng med skjenketidene. Det er i den siste skjenketimen, fra kl 02.00 til 03.00, mye av fylleproblemene oppstår. Politiet vil derfor redusere skjenkingen med en time. Det har bevislig gitt gode resultater andre steder, f eks på Kongsberg. Der kuttet politikerne ned skjenketiden med en time, og antall voldssaker har blitt halvert. I Trondheim kuttet man i 2008 skjenketiden fra kl 03.00 til 02.00, og volden gikk ned med 30 prosent det første året etter endringen. På Hamar stoppet man samme året skjenkingen fra 02.30 til 01.30. Nedgangen i vold og grove ordensforstyrrelser i Hamar sentrum i året som fulgte var på 52 prosent. Og forskningen bekrefter politiets erfaringer: Jo mer liberale skjenketider, desto mer vold og skader.
Politiet i disse byene er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom skjenketider fyll, vold og bråk, og synes det er uforståelig at ikke politikere i større byer som Drammen og andre byer kan se sammenhengen. Det er utvilsomt for enkelt å si at tidligere lukking av skjenkestedene alene er årsaken til voldsnedgangen, men det er definitivt medvirkende, mener politiet.
Det er mange som roper på mer synlig politi i gatene. Men de ser ut til å glemme at vi må ha masse politi til å passe på fulle folk i helgene, sier Dag Ebbestad, ordenssjef ved Drammen politistasjon. Vi er nødt til å stå i drosjekøen for å passe på at voksne folk ikke skal fly på hverandre. Det er ikke vanskelig å regne seg fram til at det betyr mindre synlig politi resten av døgnet, sier Ebbestad.
Politiet frykter ikke at tidligere skjenkestopp skal føre til mengder med fyllslag på nachspiel. Argumentasjonen har vi hørt flere ganger, sier Ebbestad. Men det er ikke slik at folk drar hjem og er gale. De aller fleste vil rett og slett dra hjem og legge seg en time tidligere.
Dette er ikke noe nytt fra politiet. Vi har hørt det mange ganger før. Men politikere med makta i byer som Drammen og Oslo nekter plent å se fakta i øynene, at lange åpningstider på skjenkestedene er en viktig medvirkende årsak til volden i gatene. Politikere er ikke dumme. Derfor tror jeg de erkjenner realitetene. Men de ønsker ikke å ta konsekvensen av erkjennelsen.
Jeg skulle ønske slike politikere ville være ærlige nok til å si: Jo visst, vi erkjenner sammenhengen. Men vi oppfatter det som så verdifullt at folk skal ha anledning til å drikke alkohol på utestedene til klokka tre om natta at vi heller får akseptere at det fører til flere alvorlige voldssaker og relativt stor bruk av politiressurser.
Da har man tydeliggjort sitt verdivalg og sine prioriteringer. Og vi velgere kunne gjøre våre valg deretter.
Oppdatering 17. aug 2011:
Drammensordføreren nekter å ta inn over seg politiets erfaringer.
Politiet er ikke i tvil om at det har sammenheng med skjenketidene. Det er i den siste skjenketimen, fra kl 02.00 til 03.00, mye av fylleproblemene oppstår. Politiet vil derfor redusere skjenkingen med en time. Det har bevislig gitt gode resultater andre steder, f eks på Kongsberg. Der kuttet politikerne ned skjenketiden med en time, og antall voldssaker har blitt halvert. I Trondheim kuttet man i 2008 skjenketiden fra kl 03.00 til 02.00, og volden gikk ned med 30 prosent det første året etter endringen. På Hamar stoppet man samme året skjenkingen fra 02.30 til 01.30. Nedgangen i vold og grove ordensforstyrrelser i Hamar sentrum i året som fulgte var på 52 prosent. Og forskningen bekrefter politiets erfaringer: Jo mer liberale skjenketider, desto mer vold og skader.
Politiet i disse byene er ikke i tvil om at det er en sammenheng mellom skjenketider fyll, vold og bråk, og synes det er uforståelig at ikke politikere i større byer som Drammen og andre byer kan se sammenhengen. Det er utvilsomt for enkelt å si at tidligere lukking av skjenkestedene alene er årsaken til voldsnedgangen, men det er definitivt medvirkende, mener politiet.
Det er mange som roper på mer synlig politi i gatene. Men de ser ut til å glemme at vi må ha masse politi til å passe på fulle folk i helgene, sier Dag Ebbestad, ordenssjef ved Drammen politistasjon. Vi er nødt til å stå i drosjekøen for å passe på at voksne folk ikke skal fly på hverandre. Det er ikke vanskelig å regne seg fram til at det betyr mindre synlig politi resten av døgnet, sier Ebbestad.
Politiet frykter ikke at tidligere skjenkestopp skal føre til mengder med fyllslag på nachspiel. Argumentasjonen har vi hørt flere ganger, sier Ebbestad. Men det er ikke slik at folk drar hjem og er gale. De aller fleste vil rett og slett dra hjem og legge seg en time tidligere.
Dette er ikke noe nytt fra politiet. Vi har hørt det mange ganger før. Men politikere med makta i byer som Drammen og Oslo nekter plent å se fakta i øynene, at lange åpningstider på skjenkestedene er en viktig medvirkende årsak til volden i gatene. Politikere er ikke dumme. Derfor tror jeg de erkjenner realitetene. Men de ønsker ikke å ta konsekvensen av erkjennelsen.
Jeg skulle ønske slike politikere ville være ærlige nok til å si: Jo visst, vi erkjenner sammenhengen. Men vi oppfatter det som så verdifullt at folk skal ha anledning til å drikke alkohol på utestedene til klokka tre om natta at vi heller får akseptere at det fører til flere alvorlige voldssaker og relativt stor bruk av politiressurser.
Da har man tydeliggjort sitt verdivalg og sine prioriteringer. Og vi velgere kunne gjøre våre valg deretter.
Oppdatering 17. aug 2011:
Drammensordføreren nekter å ta inn over seg politiets erfaringer.
mandag 15. august 2011
Velgerne gir Frp svar?
Valgkampen er i gang, og Frp med Carl I Hagen i spissen har åpenbart satset på å ta scenen fra første stund. Forsøket har falt ytterst dårlig ut. Det ene utspillet verre enn det andre. Det skulle være nok å nevne hans meget ufølsomme forslag om å begrense terroretterforskningen. Som vanlig svarer Hagen på kritikken med å hevde at han er blitt misforstått.
Ikke rart at hans egne reagerer. Lokale Frp’ere går nå ut og sier at Hagen torpederer partiets valgkamp med sine utspill og at han er blitt en belastning for partiet.
Velgerne ser også ut til å gi partiet svar. Den siste politiske meningsmålingen som ble offentliggjort av TV2 i dag, viser at Frp har falt ned på 12,7 %. Partiet får bare fem prosents oppslutning blant kvinner. Spesielt alvorlig for Frp er at det bare er femte største parti blant ungdom, slått av blant andre KrF, som får en hyggelig oppmuntring på denne målingen med en framgang på 1,3 prosentpoeng.
Ap går tilbake med 1,6 prosentpoeng og Høyre tilsvarende opp. Muligens gir denne målingen et signal om at den politiske stemningen allerede nå er i ferd med å falle tilbake til det ”normale”. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si noe om i hvilken grad Ap-sympatien etter terroraksjonen vil vare ved helt fram til valget. Mest sannsynlig vil Ap få stemmene til en god del unge som ellers ikke ville ha stemt. Men hva det endelige resultatet vil bli, er kanskje mer usikkert enn noen gang før. Det som er helt sikkert, er at Carl I Hagen ikke blir ordfører i Oslo.
Ikke rart at hans egne reagerer. Lokale Frp’ere går nå ut og sier at Hagen torpederer partiets valgkamp med sine utspill og at han er blitt en belastning for partiet.
Velgerne ser også ut til å gi partiet svar. Den siste politiske meningsmålingen som ble offentliggjort av TV2 i dag, viser at Frp har falt ned på 12,7 %. Partiet får bare fem prosents oppslutning blant kvinner. Spesielt alvorlig for Frp er at det bare er femte største parti blant ungdom, slått av blant andre KrF, som får en hyggelig oppmuntring på denne målingen med en framgang på 1,3 prosentpoeng.
Ap går tilbake med 1,6 prosentpoeng og Høyre tilsvarende opp. Muligens gir denne målingen et signal om at den politiske stemningen allerede nå er i ferd med å falle tilbake til det ”normale”. Det er selvfølgelig alt for tidlig å si noe om i hvilken grad Ap-sympatien etter terroraksjonen vil vare ved helt fram til valget. Mest sannsynlig vil Ap få stemmene til en god del unge som ellers ikke ville ha stemt. Men hva det endelige resultatet vil bli, er kanskje mer usikkert enn noen gang før. Det som er helt sikkert, er at Carl I Hagen ikke blir ordfører i Oslo.
Når man ikke liker fakta
Så ser vi det igjen. Når en politiker konfronteres med fakta en ikke liker, så benekter fakta, eller bortforklarer fakta. Denne gangen er det en SV-statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet som gir seg ut på denne øvelsen.
En professor i medisin, Anne Eskild, påpeker at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ta abort eller ikke bli gravid. Hun peker på det åpenbart urimelige i at foreldre som er i lønnet arbeid får utbetalt en årslønn på inntil 475.296 kroner mens de er i permisjon, mens engangsstønaden ved fødsel for foreldre som ikke har krav på foreldrepenger er på vel 35.000 kroner.
Kåre Willoch, som i lenge har framstått som en sterk talsmann for småbarnsforeldres rettigheter, mener det er liten tvil om at mange aborter skyldes at mødrene ikke ser seg råd til å bringe fram barnet. Han mener at dagens ordning med foreldrepenger er klart i strid med forutsetningen som lå bak innføringen av selvbestemt abort.
Svaret fra Barne- og likestillingsdepartementet er benektelse av sammenhengen mellom dårlig økonomi og abort. Hva er så statssekretær Kirsti Bergstøs svar på den urimelighet som her foreligger? At dette er en politisk prioritet! Og hvilket virkemiddel mener hun så bør settes inn overfor denne urimeligheten? Gratis prevensjon. Hører dere, dere kvinner som må nøye dere med 35.000 kroner i engangsstønad? Dere bør sørge for ikke å få barn!
En professor i medisin, Anne Eskild, påpeker at det er en klar sammenheng mellom det å ha dårlig råd og det å ta abort eller ikke bli gravid. Hun peker på det åpenbart urimelige i at foreldre som er i lønnet arbeid får utbetalt en årslønn på inntil 475.296 kroner mens de er i permisjon, mens engangsstønaden ved fødsel for foreldre som ikke har krav på foreldrepenger er på vel 35.000 kroner.
Kåre Willoch, som i lenge har framstått som en sterk talsmann for småbarnsforeldres rettigheter, mener det er liten tvil om at mange aborter skyldes at mødrene ikke ser seg råd til å bringe fram barnet. Han mener at dagens ordning med foreldrepenger er klart i strid med forutsetningen som lå bak innføringen av selvbestemt abort.
Svaret fra Barne- og likestillingsdepartementet er benektelse av sammenhengen mellom dårlig økonomi og abort. Hva er så statssekretær Kirsti Bergstøs svar på den urimelighet som her foreligger? At dette er en politisk prioritet! Og hvilket virkemiddel mener hun så bør settes inn overfor denne urimeligheten? Gratis prevensjon. Hører dere, dere kvinner som må nøye dere med 35.000 kroner i engangsstønad? Dere bør sørge for ikke å få barn!
tirsdag 9. august 2011
Kan ikke sammenlignes
Mona Levin gir Høyreleder Erna Solberg en høyst nødvendig historieleksjon i Aftenposten i dag, der hun slår fast at muslimhets er forkastelig og slik hets hverken blir verre eller bedre av å trekke paralleller til jødenes historie. Artikkelen anbefales.
Oppdatering:
Grov forenkling. Kronikk av forsker Jorunn Sem Fure i Aftenposten.
Oppdatering:
Grov forenkling. Kronikk av forsker Jorunn Sem Fure i Aftenposten.
onsdag 3. august 2011
Kirkens omdømme og oppdrag
Direktøren for et kommunikasjonsbyrå som selger råd om kommunikasjon sier til Vårt Land at kirkens innsats etter de fryktelige terroraksjonene antagelig vil gi kirken er bedre image og bidra til at kirken vil spille en viktigere rolle i tiden framover.
Mulig det. Som det påpekes i oppslaget i Vårt Land har domkirken i Oslo blitt sentrum for kirkens sorg, håp og fellesskap, formidlet til oss alle gjennom TV. Blomsterhavet nettopp utenfor domkirken understreker det samme.
Direktøren har rett i at dette står i kontrast til de sakene som kirken ellers får oppmerksomhet for i mediene, der fokus som regel er rettet mot konfliktsaker. Slik sett går dette inn i et velkjent mønster. For kirkens bidrag under de siste par ukene er ikke annerledes enn det som skjer hver uke året rundt på lokalplanet, men som får liten eller ingen oppmerksomhet. Kirken har den siste tiden ikke gjort annet enn det den skal gjøre, og som den alltid har gjort og gjør. Men denne gangen er situasjonen så dramatisk annerledes enn det vi ellers opplever av tragedier at dimensjonene blir så mye, mye større. Dermed kommer også kirkens tilstedeværelse så mye tydeligere fram. Biskop Tor Berger Jørgensen treffer godt når han sier til Vårt Land at omdømmet kirken har fått i det offentlige rom ikke har svart til folks forhold til Den norske kirke. ”Det vi ser i dag, er en forstørrelse av det".
Ifølge direktøren skal kirkens ”kjerneprodukt være å gi folk mening, trivsel og trøst”. Ja, det også. Kirkens primære oppgave er å formidle evangeliet om Guds grenseløse kjærlighet og nåde for Jesu Kristi skyld. Dette budskapet gir mening i livet, og i vanskelige livssituasjoner trøst, slik vi har sett den siste tiden. For noen gir det også trivsel, selv om den kristne tro på ingen måte er noen garanti verken for trivsel eller lykke.
Direktøren omtaler kirkens oppdrag i kommersialismens og produksjonslogikkens terminologi. Han snakker om kirkens ”kjerneprodukt” og ”tilbud” som om kirkens skulle befinne seg på et marked for å selge et produkt. Kirkens image og omdømme kan heller ikke være sentralt for kirkens medarbeidere når de utfører oppdraget fra sin Herre og Mester. Derfor er jeg glad for biskop Erlings Pettersen reaksjon på omdømmefokuset. I den situasjon vi nå er oppe i, er han lite opptatt av omdømmetekning, sier han til Vårt Land. ”Jeg er opptatt av å gjøre mitt oppdrag som biskop og gi ord om håp.” Nettopp.
Mulig det. Som det påpekes i oppslaget i Vårt Land har domkirken i Oslo blitt sentrum for kirkens sorg, håp og fellesskap, formidlet til oss alle gjennom TV. Blomsterhavet nettopp utenfor domkirken understreker det samme.
Direktøren har rett i at dette står i kontrast til de sakene som kirken ellers får oppmerksomhet for i mediene, der fokus som regel er rettet mot konfliktsaker. Slik sett går dette inn i et velkjent mønster. For kirkens bidrag under de siste par ukene er ikke annerledes enn det som skjer hver uke året rundt på lokalplanet, men som får liten eller ingen oppmerksomhet. Kirken har den siste tiden ikke gjort annet enn det den skal gjøre, og som den alltid har gjort og gjør. Men denne gangen er situasjonen så dramatisk annerledes enn det vi ellers opplever av tragedier at dimensjonene blir så mye, mye større. Dermed kommer også kirkens tilstedeværelse så mye tydeligere fram. Biskop Tor Berger Jørgensen treffer godt når han sier til Vårt Land at omdømmet kirken har fått i det offentlige rom ikke har svart til folks forhold til Den norske kirke. ”Det vi ser i dag, er en forstørrelse av det".
Ifølge direktøren skal kirkens ”kjerneprodukt være å gi folk mening, trivsel og trøst”. Ja, det også. Kirkens primære oppgave er å formidle evangeliet om Guds grenseløse kjærlighet og nåde for Jesu Kristi skyld. Dette budskapet gir mening i livet, og i vanskelige livssituasjoner trøst, slik vi har sett den siste tiden. For noen gir det også trivsel, selv om den kristne tro på ingen måte er noen garanti verken for trivsel eller lykke.
Direktøren omtaler kirkens oppdrag i kommersialismens og produksjonslogikkens terminologi. Han snakker om kirkens ”kjerneprodukt” og ”tilbud” som om kirkens skulle befinne seg på et marked for å selge et produkt. Kirkens image og omdømme kan heller ikke være sentralt for kirkens medarbeidere når de utfører oppdraget fra sin Herre og Mester. Derfor er jeg glad for biskop Erlings Pettersen reaksjon på omdømmefokuset. I den situasjon vi nå er oppe i, er han lite opptatt av omdømmetekning, sier han til Vårt Land. ”Jeg er opptatt av å gjøre mitt oppdrag som biskop og gi ord om håp.” Nettopp.
torsdag 28. juli 2011
Nobels fredspris til Stoltenberg?
Statsminister Jens Stoltenberg har høstet fortjent ros for måten har taklet en ytterst vanskelig og utfordrende situasjon på etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag. Han er ikke alene. Måten han og andre politiske ledere har opptrådt på, ble utvilsomt avgjørende for den verdige måten nasjonen har reagert på.
Statsministerens og det norske folks opptreden har med rette vakt internasjonal oppsikt. I mange andre land ville reaksjonene vært annerledes. Det hevdes også av internasjonal presse som har fulgt begivenhetene på nært hold.
Det ville ikke overraske om Jens Stoltenberg blir nominert til Nobels Fredspris for sin innsats. Det vil utvilsom sitte langt inne for den norske Nobelkomiteen å gi fredsprisen til en landsmann, og mange vil sikkert si at det får da være måte på. Vel har Stoltenberg gjort en imponerende innsats, men noen vedvarende innsats for fred i verden har han vel ikke gjort mer enn mange andre statsledere rundt omkring i verden, vil nok mange si.
Da bør en kanskje minne om at i 2009 fikk en amerikansk president fredsprisen for å ha ”skapt et nytt klima i internasjonalt diplomati der dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemidler”, som det het i begrunnelsen. Det er neppe tvil om at én enkelt tale (i Kairo 4. juni 2009) antagelig var den viktigste faktoren for Nobelkomiteens tildeling. Talen var viktig, ikke minst fordi det nettopp var lederen for verdens mektigste makt som holdt den, og hele verden satte sitt håp til de visjoner Obama her ga uttrykk for. Men Stoltenbergs innsats vil etter alt å dømme også være viktig, viktig for måten statsledere og nasjoner bør tenke på når en møter ondskapen. Budskapet fra Norge har nådd ut til hele verden. Å møte hatet og terroren med en sterk vilje til mer åpenhet, demokrati og respekt for menneskeverdet, er fredsskapende.
Det er andre som skal avgjøre spørsmålet om hvem som er ”prisverdig” – etter nøye forarbeid og vurdering. Kanskje kommer Nobelkomiteen til at det er andre som har gjort seg mer fortjent til årets fredspris. Men jeg tipper at Soltenberg ville være med i vurderingen. Skulle han få den, ville det være en pris til hele det norske folk. Problemet er imidlertid at så langt det gjelder Nobels fredspris, ville vi gi den til oss selv. Det ville kanskje ikke ta seg så bra ut.
Stoltenberg: Lite opptatt av terroristen
Statsministerens og det norske folks opptreden har med rette vakt internasjonal oppsikt. I mange andre land ville reaksjonene vært annerledes. Det hevdes også av internasjonal presse som har fulgt begivenhetene på nært hold.
Det ville ikke overraske om Jens Stoltenberg blir nominert til Nobels Fredspris for sin innsats. Det vil utvilsom sitte langt inne for den norske Nobelkomiteen å gi fredsprisen til en landsmann, og mange vil sikkert si at det får da være måte på. Vel har Stoltenberg gjort en imponerende innsats, men noen vedvarende innsats for fred i verden har han vel ikke gjort mer enn mange andre statsledere rundt omkring i verden, vil nok mange si.
Da bør en kanskje minne om at i 2009 fikk en amerikansk president fredsprisen for å ha ”skapt et nytt klima i internasjonalt diplomati der dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemidler”, som det het i begrunnelsen. Det er neppe tvil om at én enkelt tale (i Kairo 4. juni 2009) antagelig var den viktigste faktoren for Nobelkomiteens tildeling. Talen var viktig, ikke minst fordi det nettopp var lederen for verdens mektigste makt som holdt den, og hele verden satte sitt håp til de visjoner Obama her ga uttrykk for. Men Stoltenbergs innsats vil etter alt å dømme også være viktig, viktig for måten statsledere og nasjoner bør tenke på når en møter ondskapen. Budskapet fra Norge har nådd ut til hele verden. Å møte hatet og terroren med en sterk vilje til mer åpenhet, demokrati og respekt for menneskeverdet, er fredsskapende.
Det er andre som skal avgjøre spørsmålet om hvem som er ”prisverdig” – etter nøye forarbeid og vurdering. Kanskje kommer Nobelkomiteen til at det er andre som har gjort seg mer fortjent til årets fredspris. Men jeg tipper at Soltenberg ville være med i vurderingen. Skulle han få den, ville det være en pris til hele det norske folk. Problemet er imidlertid at så langt det gjelder Nobels fredspris, ville vi gi den til oss selv. Det ville kanskje ikke ta seg så bra ut.
Stoltenberg: Lite opptatt av terroristen
Uverdige reaksjoner
Reaksjonene etter de fryktelige terroraksjonene forrige fredag har vært utrolig flotte og varmende. Mange har sagt at vi som folk og nasjon kan være stolte av hvordan vi har møtt terroren og ondskapen. Våre politiske ledere høster fortjent ros for å ha ledet nasjonen – ikke mot onde og hevngjerrige tanker, men mot varme, kjærlighet, omsorg og vilje til å verne om våre beste demokratiske tradisjoner.
Jeg synes vi skal ha lov til å være stolte av dette, i hvert skal vi glede oss over det, ikke minst over den massive folkelige oppslutningen om være beste verdier. Jeg fulgte nøye med på Twitter i timene og døgnene etter terroraksjonene, og jeg ble både glad og varm om hjertet når jeg leste all den omtanke, omsorg og verdighet som preget ytringene. Men det fantes unntak. Ett eksempel er denne meldingen på Twitter bare timer etter terroranslagene, ytret av en stortingsrepresentant: ”Men i helvete - denne fyren bodde jo rett i nabolaget jo! Var det han som tok bilen min torsdag eller?”
Personlig reagerer jeg også på den mobbmentalitet og lynsjstemning som kom til uttrykk utenfor Tinghuset i Oslo da terroristen skulle føres inn i rettssalen mandag. En kommentator i Aftenposten skriver at hun ikke er i tvil om at terroristen ville blitt lynsjet hvis mobben hadde fått sjansen.
På Facebook finner vi flere grupper som ønsker å gjeninnføre dødsstraff i Norge, slik at vi kan få tatt livet av terroristen. Tusenvis av mennesker svarer på spørsmål at de ønsker at våre lover skal endres slik at terroristen kan få dødsstraff.
Dette er uverdig. Noen kommentatorer sier de har forståelse for folks reaksjoner utenfor Tinghuset og folks ønske om dødsstraff. Jeg har ingen forståelse for disse tankene. Jeg ville til nød forstå det hvis de som opplevde terroren på Utøya, kunne tenke slik tanker. Men nettopp disse ytrer seg slett ikke på denne måten. Tvert imot. De snakker på en helt annen måte. De snakker om menneskelige verdier, ikke om umenneskelighet. De snakker om at terroristen ikke skal få vinne. Mannen som begikk udådene var tilhenger av dødsstraff. Å ta livet av ham, ville være å la hans verdier vinne.
Jeg synes vi skal ha lov til å være stolte av dette, i hvert skal vi glede oss over det, ikke minst over den massive folkelige oppslutningen om være beste verdier. Jeg fulgte nøye med på Twitter i timene og døgnene etter terroraksjonene, og jeg ble både glad og varm om hjertet når jeg leste all den omtanke, omsorg og verdighet som preget ytringene. Men det fantes unntak. Ett eksempel er denne meldingen på Twitter bare timer etter terroranslagene, ytret av en stortingsrepresentant: ”Men i helvete - denne fyren bodde jo rett i nabolaget jo! Var det han som tok bilen min torsdag eller?”
Personlig reagerer jeg også på den mobbmentalitet og lynsjstemning som kom til uttrykk utenfor Tinghuset i Oslo da terroristen skulle føres inn i rettssalen mandag. En kommentator i Aftenposten skriver at hun ikke er i tvil om at terroristen ville blitt lynsjet hvis mobben hadde fått sjansen.
På Facebook finner vi flere grupper som ønsker å gjeninnføre dødsstraff i Norge, slik at vi kan få tatt livet av terroristen. Tusenvis av mennesker svarer på spørsmål at de ønsker at våre lover skal endres slik at terroristen kan få dødsstraff.
Dette er uverdig. Noen kommentatorer sier de har forståelse for folks reaksjoner utenfor Tinghuset og folks ønske om dødsstraff. Jeg har ingen forståelse for disse tankene. Jeg ville til nød forstå det hvis de som opplevde terroren på Utøya, kunne tenke slik tanker. Men nettopp disse ytrer seg slett ikke på denne måten. Tvert imot. De snakker på en helt annen måte. De snakker om menneskelige verdier, ikke om umenneskelighet. De snakker om at terroristen ikke skal få vinne. Mannen som begikk udådene var tilhenger av dødsstraff. Å ta livet av ham, ville være å la hans verdier vinne.
søndag 24. juli 2011
Forbønn
Forbønn på søndagens gudstjenester i Den norske kirke:
Evige Gud, vi kommer til deg med vår frykt og stor uro. Vi er rammet, Gud, av vold og terror. Vi har kjent stor glede over et åpent og trygt samfunn. Nå opplever vi ødeleggende bombeangrep og mennesker blir skutt. Mange er drept og mange er skadet. Gud, hvordan kan slikt skje? Det er så ufattelig vondt at samfunn og uskyldige mennesker rammes av blind vold. Gud, se til alle som er i sorg over å ha mistet noen av sine. Se til alle som er såret og de som sitter med påtrengende minner av det som nå har skjedd. Gud, vi ber.
Jesus Kristus, du som alltid er nær oss i vår lidelse, se til alle de unge som var på Utøya. Vær nær hos alle pårørende og skadde. Se oss, Gud, når vi gråter over alle som er rammet.
Gi oss styrke til å møte hverandre med trøst og nærhet. Hjelp oss til å gå sammen gjennom alt dette vonde på tvers av både religiøse og politiske skillelinjer. Gud, vi ber.
Gud, gi kraft og utholdenhet til alle som arbeider med sårede og rammede. Takk for solidaritet og vilje til å stille opp for hverandre. Hjelp alle troende til å vise kjærlighet og godhet og gi mot til å arbeide mot hat og terror. Gud, vi ber.
Gud, du har skapt oss til å forvalte liv og fellesskap. Hjelp oss å bygge samfunn hvor glede og trygghet finner feste. Vi ber for vår konge og hans hus. Vi ber for vår regjering og alle med lederansvar i samfunnet. Gi kraft og trøst til våre ledere som er hardt rammet av fredagens terror. Hjelp oss alle å bygge vårt land i fred og bidra til respekt og trygghet mellom folk og nasjoner. Gud, vi ber.
Evige Gud, vi kommer til deg med vår frykt og stor uro. Vi er rammet, Gud, av vold og terror. Vi har kjent stor glede over et åpent og trygt samfunn. Nå opplever vi ødeleggende bombeangrep og mennesker blir skutt. Mange er drept og mange er skadet. Gud, hvordan kan slikt skje? Det er så ufattelig vondt at samfunn og uskyldige mennesker rammes av blind vold. Gud, se til alle som er i sorg over å ha mistet noen av sine. Se til alle som er såret og de som sitter med påtrengende minner av det som nå har skjedd. Gud, vi ber.
Jesus Kristus, du som alltid er nær oss i vår lidelse, se til alle de unge som var på Utøya. Vær nær hos alle pårørende og skadde. Se oss, Gud, når vi gråter over alle som er rammet.
Gi oss styrke til å møte hverandre med trøst og nærhet. Hjelp oss til å gå sammen gjennom alt dette vonde på tvers av både religiøse og politiske skillelinjer. Gud, vi ber.
Gud, gi kraft og utholdenhet til alle som arbeider med sårede og rammede. Takk for solidaritet og vilje til å stille opp for hverandre. Hjelp alle troende til å vise kjærlighet og godhet og gi mot til å arbeide mot hat og terror. Gud, vi ber.
Gud, du har skapt oss til å forvalte liv og fellesskap. Hjelp oss å bygge samfunn hvor glede og trygghet finner feste. Vi ber for vår konge og hans hus. Vi ber for vår regjering og alle med lederansvar i samfunnet. Gi kraft og trøst til våre ledere som er hardt rammet av fredagens terror. Hjelp oss alle å bygge vårt land i fred og bidra til respekt og trygghet mellom folk og nasjoner. Gud, vi ber.
lørdag 23. juli 2011
Tragedien samler oss
Det siste døgnet har vært helt uvirkelig. Det er ikke lett å ta inn over seg den ufattelige tragedien som har skjedd. Tankene går til dem som har mistet en av sine kjære i Oslo og på Utøya og til ungdommene som opplevde redselsettermiddagen og kvelden på Utøya.
Jeg har fulgt ganske godt med i mediene og på Twitter det siste døgnet. Det har gjort godt å oppleve all den varme og medfølelse som har strømmet mot dem som er hardest rammet. Våre politiske ledere med statsministeren i spissen har stått fram og vist godt lederskap. De har vist en medfølelse, verdighet og besluttsomhet som har samlet oss alle. Kong Harald har som vanlig vært på plass og vist sin hjertevarme. Varmet gjorde også ordfører Fabian Stangs kommentarer i går kveld. Kommentarene fra TV-kanalenes egne medarbeidere har i det alt vesentlige vært både verdige og saklige. Enkelte terroreksperter har imidlertid bommet og ”sett turbaner på høylys dag”, som det ble uttrykt på en tweet.
Opplysningene om den antatte gjerningsmannen har gitt grunnlag for tendenser til utidige generaliseringer om hans ”tilhørighet”. Det gjelder f eks karakteristikker som ”konservativ kristen”, ”Frp’er” m.m. Slike forsøk på å plassere gjerningsmannen i fanget på mennesker/grupper med helt legitime religiøse og politiske holdninger, er ytterst ufine. Heldigvis er disse overtrampene raskt blitt tatt ned av ansvarlige meningsmotstandere, slik f eks Human-etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen gjorde på Twitter med sin tweet: ”Kristne i Norge bør ikke hetses for ekstremistens gjerninger, like lite som muslimer i Norge må stå til ansvar for islamistisk terror.” – Tilsvarende arresterte et Ap-medlem forsøket på å gjøre Frp til ”medskyldig”: ”Vi har gode venner i Frp, de kjemper for sin politikk på rett måte - gjennom demokratiet, akkurat som oss i Ap. Ikke våg å skylde på dem.”
Jeg tror vi alle bør ta inn over oss at vi i dette landet faktisk har fostret en person som har vært i stand til å begå en ugjerning som det ligger utenfor vår fatteevne at et menneske i blant oss kan begå. Å dytte denne personen inn i en gruppe eller tre som en så kan distansere seg fra, blir for lettvint.
På bakgrunn av muslimfrykten i Norge er det tankevekkende at den antatte gjerningsmannen er etnisk norsk, født i Norge av norske foreldre, vokst opp i Oslo, gått på norsk skole, avtjent norsk verneplikt osv. I så måte faller den ufattelige ugjerningen inn i mønsteret: Bare de færreste terroranslagene i Europa er begått av islamister.
Jeg aner ikke hvilke motiver den siktede kan ha hatt for sine ugjerninger. Men han har angrepet samfunnet vårt, demokratiet vårt, våre grunnleggende verdier. En ting kan vi slå fast med sikkerhet. Uansett hvilke motiver han må ha hatt for angrepet, han vil aldri nå fram! Tvert imot skal ugjerningen gjøre oss enda sterkere i vår vilje til å stå fast på de demokratiske verdiene som samler oss.
Jeg har fulgt ganske godt med i mediene og på Twitter det siste døgnet. Det har gjort godt å oppleve all den varme og medfølelse som har strømmet mot dem som er hardest rammet. Våre politiske ledere med statsministeren i spissen har stått fram og vist godt lederskap. De har vist en medfølelse, verdighet og besluttsomhet som har samlet oss alle. Kong Harald har som vanlig vært på plass og vist sin hjertevarme. Varmet gjorde også ordfører Fabian Stangs kommentarer i går kveld. Kommentarene fra TV-kanalenes egne medarbeidere har i det alt vesentlige vært både verdige og saklige. Enkelte terroreksperter har imidlertid bommet og ”sett turbaner på høylys dag”, som det ble uttrykt på en tweet.
Opplysningene om den antatte gjerningsmannen har gitt grunnlag for tendenser til utidige generaliseringer om hans ”tilhørighet”. Det gjelder f eks karakteristikker som ”konservativ kristen”, ”Frp’er” m.m. Slike forsøk på å plassere gjerningsmannen i fanget på mennesker/grupper med helt legitime religiøse og politiske holdninger, er ytterst ufine. Heldigvis er disse overtrampene raskt blitt tatt ned av ansvarlige meningsmotstandere, slik f eks Human-etisk Forbunds Jens Brun-Pedersen gjorde på Twitter med sin tweet: ”Kristne i Norge bør ikke hetses for ekstremistens gjerninger, like lite som muslimer i Norge må stå til ansvar for islamistisk terror.” – Tilsvarende arresterte et Ap-medlem forsøket på å gjøre Frp til ”medskyldig”: ”Vi har gode venner i Frp, de kjemper for sin politikk på rett måte - gjennom demokratiet, akkurat som oss i Ap. Ikke våg å skylde på dem.”
Jeg tror vi alle bør ta inn over oss at vi i dette landet faktisk har fostret en person som har vært i stand til å begå en ugjerning som det ligger utenfor vår fatteevne at et menneske i blant oss kan begå. Å dytte denne personen inn i en gruppe eller tre som en så kan distansere seg fra, blir for lettvint.
På bakgrunn av muslimfrykten i Norge er det tankevekkende at den antatte gjerningsmannen er etnisk norsk, født i Norge av norske foreldre, vokst opp i Oslo, gått på norsk skole, avtjent norsk verneplikt osv. I så måte faller den ufattelige ugjerningen inn i mønsteret: Bare de færreste terroranslagene i Europa er begått av islamister.
Jeg aner ikke hvilke motiver den siktede kan ha hatt for sine ugjerninger. Men han har angrepet samfunnet vårt, demokratiet vårt, våre grunnleggende verdier. En ting kan vi slå fast med sikkerhet. Uansett hvilke motiver han må ha hatt for angrepet, han vil aldri nå fram! Tvert imot skal ugjerningen gjøre oss enda sterkere i vår vilje til å stå fast på de demokratiske verdiene som samler oss.
fredag 22. juli 2011
Oppussing av Nationaltheatret
Nationaltheatret trenger å bli pusset opp. I fjor anslo Statsbygg overfor Aftenposten at prisen for å rehabilitere det fredede teatret ville koste godt over hundre millioner kroner. Nå viser det seg at prisanslaget at kostnadene er beregnet til å ligge et sted mellom 450 og 675 millioner kroner. Skal vi tippe at de reelle kostnadene når rehabiliteringen er gjort ferdig kommer til å bli minst det dobbelte, dvs 1,2 milliarder kroner?
torsdag 14. juli 2011
Kiribatis nasjonaldag
Les mer her om denne øystaten, som ligger i Stillehavet og består av 33 øyer, spredt over et havområde på omkring 5 mill kvadratkilometer på begge sider av ekvator og har ca 100.000 innbyggere.
onsdag 13. juli 2011
Retten til et sunt miljø
Den såkalte Nedkvitne-saken har fått mye oppmerksomhet i mediene. Arnved Nedkvitne ved Universitetet i Oslo ble for tre år siden avskjediget fra sin stilling som professor i middelalderhistorie etter en mangeårig konflikt på arbeidsstedet. Høyesteretts ankeutvalg avviste nylig Nedkvitnes anke etter at han hadde tapt sitt søksmål mot Universitetet i Oslo så vel i tingretten som i lagmannsretten.
Mange som har kommentert saken har vært mest opptatt av ytringsfriheten. I Aftenposten i dag skriver kultur- og debattredaktøren i Aftenposten Knut Olav Åmås at avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.
”Også i akademiske miljøer har ansatte krav på et konstruktivt arbeidsmiljø”, skriver Åmås, som også hevder at akademia ofte har for lite ledelse. ”Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte”, skriver Åmås, og fortsetter: ”Universitetet i Oslo, landets største, har hatt bedrøvelig liten evne til å gripe fatt i problemer med enkeltpersoner som ikke gjør jobben sin eller ødelegger andres. Jeg håper universitetsledelsen nå har innsett at de må løse konflikter uten å la år etter år gå.”
Jeg kan ikke annet enn si meg enig. Åmås’ kommentar anbefales.
Mange som har kommentert saken har vært mest opptatt av ytringsfriheten. I Aftenposten i dag skriver kultur- og debattredaktøren i Aftenposten Knut Olav Åmås at avskjedigelsen av Arnved Nedkvitne handler om mer enn ytringsfrihet. Den handler om retten til et arbeidsmiljø det er mulig å holde ut.
”Også i akademiske miljøer har ansatte krav på et konstruktivt arbeidsmiljø”, skriver Åmås, som også hevder at akademia ofte har for lite ledelse. ”Deler av akademia er virkelig ugreie arbeidsmiljøer. De tar dårlig vare på enkeltmennesker, mangler konstruktiv fellesskapsfølelse, og setter ytterst sjelden foten ned for miljøødeleggere og bøller, enten de er ledere eller andre ansatte”, skriver Åmås, og fortsetter: ”Universitetet i Oslo, landets største, har hatt bedrøvelig liten evne til å gripe fatt i problemer med enkeltpersoner som ikke gjør jobben sin eller ødelegger andres. Jeg håper universitetsledelsen nå har innsett at de må løse konflikter uten å la år etter år gå.”
Jeg kan ikke annet enn si meg enig. Åmås’ kommentar anbefales.
onsdag 6. juli 2011
Bispevoteringen i Borg
Det bærer mot en meget spennende innspurt når det gjelder hvem som skal etterfølge Helga Haugland Byfuglien som biskop i Borg bispedømme. Voteringsresultatet ble meget jevnt mellom to av kandidatene. Jeg kan knapt huske et så jevnt resultat mellom to toppkandidater. Paul Erik Wirgenes fikk 90 førstestemmer, Ørnulf Elseth 89. De fikk nøyaktig like mange stemmer som nummer to (72 st), og som nummer tre skilte det bare én stemme (50 og 51 i favør av Elseth). De to fikk nøyaktig det samme antall stemmer totalt. Går en inn i stemmefordelingen blant de ulike gruppene som deltar i avstemningen, er resultatet også svært så jevnt. Med andre ord: Så godt som fullstendig dødt løp mellom de to.
Nå skal Kirkerådet og biskopene foreta en innstilling med sine råd til regjeringen på grunnlag av voteringsresultatet, før regjeringen foretar utnevningen, som sannsynligvis vil skje i oktober. Jeg tipper at disse rådene vil sprike, og dermed er det fritt fram for statsråden til å velge akkurat den hun vil. Det kan hun forresten gjøre uansett resultatet både av voteringen og innstillingene fra Kirkerådet og biskopene. For fortsatt ligger makta helt og holdent hos politikerne når det gjelder å utnevne topplederne i trossamfunnet Den norske kirke.
Resultatet skulle vel tilsi at det vil stå mellom Wirgenes og Elseth. Wirgenes er bare 51 år og vil få en meget langt bispeperiode hvis han skulle bli utnevnt. Men Atle Sommerfeldt skal ikke avskrives, spesielt hvis han kommer godt ut av innstillingene til Kirkerådet og biskopene, noe som godt kan tenkes. Sommerfeldt kom på tredjeplass og fikk 68 førstestemmer, men færre stemmer totalt enn den eneste kvinnelige kandidaten, Anne-May Grasaas, som fikk 39 førstemmer og 187 totalt. Sommerfeldt har ganske sikkert en høy stjerne i regjeringen, spesielt i SV, og en skal ikke utelukke at SV vil presse på for at han skal bli utnevnt.
Nå skal Kirkerådet og biskopene foreta en innstilling med sine råd til regjeringen på grunnlag av voteringsresultatet, før regjeringen foretar utnevningen, som sannsynligvis vil skje i oktober. Jeg tipper at disse rådene vil sprike, og dermed er det fritt fram for statsråden til å velge akkurat den hun vil. Det kan hun forresten gjøre uansett resultatet både av voteringen og innstillingene fra Kirkerådet og biskopene. For fortsatt ligger makta helt og holdent hos politikerne når det gjelder å utnevne topplederne i trossamfunnet Den norske kirke.
mandag 4. juli 2011
God investering
Blas bor i et område der kommunen fortsatt ikke gir støtte til skoler for barna. I 2000 tok lokalsamfunnet saken i egne hender og startet skolen selv. Siden 2009 har Misjonsalliansen vært med og støttet skolen, finansiert blant annet ved midler som kommer inn gjennom organisasjonens fadderordning. Da skolen startet i 2000, hadde den 17 elever på to klassetrinn og to lærere. I dag har Franz Tamayo 780 elever fordelt på 12 klassetrinn, og 33 lærere. Det holdes også kurs for foreldrene og barna om grunnleggende hygiene og tannhelse og utdeling av materiell. Man har også regelmessige helse- og tannhelsekontroller og behandlinger.
Blas har åtte søsken. Sju av dem går sammen med ham på den samme skolen. Den eldste søsteren har akkurat begynt på universitetet i El Alto. Det vil også Blas gjerne gjøre når han er ferdig på Franz Tamayo. Han vil gjerne bli matematikklærer, sier han. Jeg tviler ikke på at han vil nå sitt mål.
Franz Tamayo er bokstavelig talt et skoleeksempel på hvor vellykket det er å gi hjelp til selvhjelp. De hundrelappene i året som går fra en priviligert pensjonist i det rike Norge til å gi barn som Blas Mamami Cruz sjansen til en god framtid, er en særdeles god investering.
Abonner på:
Innlegg (Atom)