Tre år med bloggen

I avdelingen for selvopptatthet: I dag er det tre år siden jeg opprettet denne bloggen og skrev min første bloggpost. I løpet av disse tre årene er det blitt vel 800 poster, hvorav noe over halvparten er skrevet det siste året. I min selvpresentasjon sier jeg at jeg helst blogger om aktuelle spørsmål i kirke og samfunn (og litt annet, bl a fotball og annen idrett, som interesser meg). Den første posten for tre år siden dreide seg om mediekritikk. Helt siden jeg i gymnastiden daglig besøkte oppvekstbyens folkebibliotek og leste alle riksavisene, har jeg vært en ivrig avisleser, TV-seer og radiolytter. Jeg har også lenge vært opptatt av mediekritikk, spesielt fordi mediene selv etter min mening har alt for lite fokus på dette. Derfor er det blitt en god del poster innenfor dette temaet.

Den andre posten for tre år siden dreide seg programmatisk om et kirkelig tema, og slike er det rimeligvis blitt mange av. Jeg har vært mye engasjert i kirkelige arbeid, bl a gjennom tillitsverv på topplan både innenfor den såkalte rådsstrukturen i kirken og i frivillig organisert kirkelig arbeid. Ikke minst innenfor dette saksområdet opplever jeg derfor noe av det samme som andre også kan berette om etter at de er ute av posisjonene, nemlig friheten til å kunne ytre seg aldeles fritt og uavhengig uten å måtte ta mange av de sidehensyn som posisjonene vanligvis krever. I det hele tatt mener jeg folk som har levd noen år og har lang erfaring, gjerne må delta i samfunnsdebatten også etter at de er ute av stillinger og posisjoner. Bloggen gir en god anledning for alle.

Bloggen er i det hele tatt en utmerket kanal for den som liker å ytre seg, og jeg hører til gruppen. Det er både utfordrende og morsomt å ytre meninger, og bloggens særpreg er at der kan det skje raskt og uten at en redaktør ”radbrekker” ytringen med saks. Denne friheten innebærer et ansvar for å utøve selvkritikk både når det gjelder form og innhold. Men også her har bloggen en fordel, reaksjonene er gjerne der lynkjapt med rettelser og kritikk hvis du feilinformerer eller leverer et dårlig argument. – Og takk for det!

En dom som ventet

Kvinnen som lånte Bjarte Baasland 26,6 millioner kroner, må ha dårlige rådgivere, eller så hører hun ikke på dem. Muligens er det siste nærmest sannheten. I hvert fall er det kommet fram at hun av sine økonomiske rådgivere ble frarådet å fortsette å låne Baasland penger, ettersom det ikke fantes noen sikkerhet og uten at det ble innhentet dokumentasjon på prosjektene pengene angivelig skulle gå til. Muligens har hun heller ikke hørt på juridiske rådgivere. Hvordan kunne noen tro at banken skal være ansvarlig når långiveren selv gjør så lite for å sikre seg?

Hun fikk da heller ikke medhold i Oslo tingrett i søksmålet mot DnBNOR, der hun hevdet at DnB NOR burde slått hvitvaskingsalarm. Tingretten mener at reglene om hvitvasking ikke kan brukes i saken og at mangemillionæren selv må ta ansvaret.

Jeg tror retten her er i godt samsvar med rettsfølelsen hos folk. Man kan føle med et menneske som taper så mye penger. Nå kommer saksomkostningene på 286.800 kroner i tillegg. Det er fortjenstfullt å ha et hjelpsomt hjerte. Men det er lov å bruke hodet.

Treffende karakteristikk

Både den svenske og den norske regjeringen sier nei til å gi statsgaranti til et svensk-norsk fotball-EM i 2016. Dermed har de norske og svenske fotballedernes planer havnet der de hører hjemme, i søppelbøtta. Og takk for det! De politiske myndighetenes avgjørelse var ikke uventet etter at ekspertene som skulle kvalitetssikre prosjektet, slaktet planene i en rapport som ble lagt fram tirsdag.

Allerede på side 1 i rapporten kommer den drepende konklusjonen: ”Den lave grad av modenhet og realisme i Norges Fotballforbunds (NFF) planer gir liten trygghet for at statlige tilskudd og garantier vil sikre suksess for et norsk/svensk EURO 2016.” Kåfjord og hans drabanter har gjort et fortvilt forsøk på å hevde at det ikke er grunnlag for rapporten konklusjoner, men de har knapt overbevist noen. Faktum er vel at rapportens konklusjon ikke bare er en god beskrivelse av EM-planene og de sviktende økonomiske forutsetningene som de bygger på, men den gir også en god treffende karakteristikk av fotballederne selv. Nettopp mangel på modenhet og realisme preger mange av disse. Det dokumenterer de ikke bare i dette spørsmålet, men i den uansvarlige økonomiske styringen av norsk fotball som de har drevet med i mange år. Det sier sitt at de fleste toppklubbene egentlig skulle vært slått konkurs for lengst.

Fotballforbundet presterer å si at et EM vil øke fotballinteressen kraftig og mange flere vil ønske å spille fotball. Tom Staavi har rett når han minner om at omlag hvert eneste barn prøver seg en eller gang på fotballbanen. ”Min påstand er at vi ikke går glipp av et eneste talent på grunn av fravær av fotballinteresse.

Det går naturligvis an å forstå kommende landslagssjef, Ståle Solbakken, som synes det er leit at det ikke ble noen fotball-EM i Norge, for da hadde vi jo som arrangør vært sikre på å være kvalifisert! Men 5,7 milliarder kroner er kanskje en vel høy pris å betale for å komme gratis til et EM.

Unødig syting

Et par PR-rådgivere besværer seg i VG over hvor ille det er at Obama ikke stiller opp på flere av de mange arrangementene som holdes i Oslo i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Særlig ille er det visstnok at fredsprisvinneren ikke deltar på barnearrangementet på Rådhusplassen og ikke spiser lunsj på Slottet. Obama framstår som ”en arrogant gjest, Nobelkomitéen er ”ydmyket”, og det er ”krisetider for Nobels fredspris som institusjon”, får vi høre, intet mindre.

Du verden, sier jeg. Fredsprisvinneren er verdens mektigste mann. Han står f.t. oppe i enorme utfordringer både på hjemmebane og utenriks, og har faktisk en del andre ting også å tenke på, bl a klimakrisen. Han møter på klimakonferansen i København, og det er viktigere. I Oslo stiller Obama der han først og fremst skal møte opp, i Rådhuset for å ta imot prisen, og han deltar på banketten om kvelden. Dessuten gjør han det en statsleder skal gjøre når han er gjest i et annet land. Han møter vertslandets statsoverhode og verstlandets øverste politiske leder. De fleste av de andre arrangementene som det er så ille at han ikke stiller opp på, og som blir kalt ”tradisjonsrike poster” av dem som ojer seg, er påfunn fra Nobelkomitéen fra de senere år og slett ikke gamle i fredsprisens historie. Alt dette er greit nok for prisvinnere som har god tid. Obama har det ikke, og det bør respekteres. Jeg er tilbøyelig til å være enig med dem som sier at denne sytingen vitner om at vi nordmenn har lett for å bli fornærmet.

Likestilling i kirken

Det har vært en yndet sport å framstille kirken som en sinke når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Men enda en gang får vi dokumentert at dette er en myte. Det endelige resultatet av kirkevalget i høst viser bl a at av de 81 folkevalgte medlemmene av Kirkemøtet, er det 46 kvinner og 35 menn. Det betyr at 57 % av Kirkemøtets folkevalgte medlemmer er kvinner. Blant biskopene og representantene for de øvrige geistlige ansatte og for leke kirkelig ansatte er imidlertid mennene i flertall, slik at Kirkemøtet totalt vil bestå av 59 menn og 55 kvinner, med andre ord ganske nær halvparten av hvert kjønn totalt. Også når det gjelder ungdomsrepresentasjon har man nådd det målet man satte seg. Mer enn hvert femte medlem av Kirkemøtet er under 30 år. Gjennomsnittsalderen er ca 46 år.

For et par år siden gjorde avisa Vårt Land en undersøkelse som viste at kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling. Andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsorganisasjonene, kommunestyrene og på Stortinget.

Mange har latt seg overraske av tallene. De betyr ikke at alt er bare vel og bra. Men alle som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis.

Betegnende nok vekker slike fakta liten eller ingen oppmerksomhet i de dominerende mediene. Der vil man helst dyrke fordommene og mytene om kirken.

En kan jo håpe

IOC-topp Gerhard Heiberg sier til VG at det ikke vil bli spart på noe for å ta mulige dopere i Vancouver-OL. IOC-president Jacques Rogge ble valgt på nulltoleranse for doping, og jakten på doperne vil derfor bli hardhendt, er budskapet. Det vil bli testing døgnet rundt, også i større grad enn før om natten, får vi høre.

Utmerket! Vi kan jo håpe – og ønske lykke til. Men hva så når doperne blir tatt? Et par års utestengelse, og så er de tilbake igjen. Etter alt å dømme vil det stille utøvere i Vancouver som er dømt for doping. De burde aldri ha fått være der. Nulltoleranse burde bety at de som er tatt for doping burde utelukkes for alltid fra å delta i OL og andre internasjonale mesterskap.

Heller ikke en slik regel ville vel hindre enhver fra å prøve seg. Men det ville utvilsomt skremme noen flere fra drive med svineriet. Dessuten ville både konkurrenter og publikum slippe å se på idrettsarenaen folk som har prøvd å jukse seg til seier.

Johan Kaggestad har sagt at hvis ondet skal bli tatt ved roten, bør livstidsstraff gjelde. I vinter tok en rekke skiskytternasjoner også til orde for livstids utelukkelse av dopingtatte utøvere. Idretten blir ikke helt troverdig i sin kamp mot doping før dette forslaget blir gjennomført.

Endrede holdninger

Fra 1. januar 2010 er det forbudt å ha sigaretter, tobakk og snus synlig i hyllene. Butikker, kiosker, bensinstasjoner osv. er nå i ferd med å ”ommøblere” hyllene for å oppfylle forbudet, kan VG fortelle. Akkurat som da røykeloven ble vedtatt er det også nå noen som skriker og bærer seg og slynger ut påstander om bakstreverske og idiotiske moralister som skal styre andres liv. Men som før, vil de aller fleste etter hvert se at dette er fornuftig.

Utviklingen av holdningen til røyking er nesten utrolig. Det er ikke mange årtiene siden at en mann av det gode borgerskap gjerne skulle ha en sigarett mellom fingrene når han skulle portretteres hos fotograf. I dag ville de fleste bare le hvis noen skulle finne på noe slikt. På 1970-tallet kunne studentene på Blindern sitte og røyke under seminarene. Ja, ikke bare studentene, selvfølgelig. De som har levd noen år, husker også hvordan forelesere kunne dampe på en sigar når de underviste. Fra barndommen husker jeg mannfolk med pipe kunne fylle lufta i 8-mannskupéene på toget med tobakksrøyk så en knapt kunne se. Til og med om bord i fly var røyking tillatt. I det hele tatt var det for bare få år siden en selvfølge at røykere skulle ha full frihet til å forpeste den lufta alle puster i med sin helseskadelige tobakksrøyk.

Jeg hørte selv til dem som ikke reagerte spesielt sterkt på dette. Tvert imot, som de fleste andre oppfattet jeg det slik at dette var som det skulle være. Men på enkelte områder er de fleste av altså i stand til å endre våre holdninger slik at verden blir et bedre sted å leve.

Fjesbok-manien

I serien av latterlige vielser, se hvordan Fjesbok-manien kan slå ut også foran presten. Før han kunne kysse bruden, måtte han oppdatere statusen:

Rydde selv?

En mor har ryddet rommet til sin voksne sønn og kastet Heimevernsvåpenet hans på søppeldynga. Ansatte på Grinda gjenvinningsstasjon i Larvik trodde knapt sin egne øyne da de fant en fullt fungerende AG-3 i i beholderen for jern- og metallavfall. Moren hadde glemt at sønnen var i Heimevernet og sier hun trodde det var et lekegevær.

Det står til troendes, for den 62-årige moren er ikke så godt kjent med våpen, sier hun. Men kanskje hun skulle vurdere å la sønnen rydde rommet sitt selv?

Inhumant menneskesyn

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF), Kari Vigeland, har vakt oppsikt med sine uttalelser om at de eldste på norske sykehjem på et tidspunkt må slutte med pillene og dø fremfor å ta ressurser fra unge generasjoner. Hun anbefaler derfor de politiske myndighetene å sette tak på bevilgningene til legende og livsoppholdende behandling for de aller eldste. Det er i en artikkel på nettstedet Fritanke.no Vigeland lanserer denne tenkningen, som Human-Etisk Forbund finner grunn til å distansere seg fra. Nåværende generalsekretær i HEF, Kristin Mile, sier i en kommentar at Vigeland ikke uttaler seg på vegne av Human-Etisk Forbund. Mile har behov for å presisere at Vigeland uttaler seg stikk i strid med det menneskesynet Human-Etisk Forbund står for.

Vigeland spør i sin artikkel: ”Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?”

Hva slags menneskesyn er dette? Skal virkelig mitt menneskeverd være avhengig av hva jeg kan prestere? Stortingsrepresentant Laila Dåvøy treffer godt når hun karakteriserer humanetikerens utspill som ”inhumant”.

Oppdatering: Inge Lønning kommenterer saken i Vårt Land i dag og sier bl a at Vigeland gjør en fatal feilkobling når hun kobler sammen diskusjonen om ressursbruk i helsevesenet med hvordan man skal møte eldres behov.

Forventet tøv

Resultatet av ankesaken i Kongo ble som ventet. Retten opprettholder dommen fra første rettsrunde for både Tjostolv Moland og Joshua French. Begge ble dømt til døden flere ganger. Domstolen fant ingen formildende omstendigheter. French er overrasket over at retten ikke har klart å moderere seg, mens deres norske bistandsadvokater ikke er overrasket over dommen.

Få – om noen her hjemme – har forutsetninger for å si noe sikkert om hva som skjedde da den kongolesiske sjåføren ble skutt. Derimot har referatene fra det som har skjedd i den kongolesiske rettssalen vært tilstrekkelige til å kunne si at rettsprosessen har vært en farse.

Domstolen fant det også opportunt å dømme den norske stat og French og Moland til å betale en erstatning på i alt 500 millioner dollar til Kongo for skade som skal være påført landet gjennom de to nordmennenes påståtte spionasje for Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre klarer ikke å skjule sin irritasjon over dette tøvet. Han nølte da heller ikke med å karakterisere påstanden om at Norge har drevet spionasje overfor Kongo som nettopp ”tøv” ved siden av at han selvfølgelig tok avstand fra dødsdommene. Den kongolesiske utenriksministeren vil nå få dette i klartekst fra vår utenriksminister.

Men spillet fortsetter. Neste etappe blir ankesak i høyesterett, forhåpentligvis i Kongos hovedstad Kinshasa. Det slås nå til lyd for at Norge bør sende juridisk ekspertise til Kongo når ankesaken kommer opp. Hvorvidt ytterligere en domstolsbehandling vil føre til noe annet enn inflasjon i dødsstraffer og milliardkrav, gjenstår å se. Men Støre har antagelig rett i at det må foreligge en rettskraftig dom før Norge kan starte arbeidet med å få en dialog med myndighetene i Kongo om hva som skal skje videre.

Latterlig vielse

Morsomt å gifte seg.
Se: Årets mest latterlige vielse.

Petter Dass-prisen til Svein Ellingsen

Under en seremoni i Kulturkirken Jakob i Oslo i går ble salmedikteren Svein tildelt Petter Dass-prisen. Ifølge statuttene deles prisen ut årlig til ”en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd”.

I en spøkefull kommentar til tildelingen sier Ellingsen at det var på tide at han fikk prisen. Vi kan droppe det spøkefulle og si i fullt alvor at det ikke var noe for tidlig at Svein Ellingsen fikk denne prisen. Når en ser på rekken av prisvinnere siden den ble delt ut første gang i 1995, kan en bare undre seg over at juryen så lenge har klart å unngå Svein Ellingsen. Denne gangen tror jeg faktisk en kan si at prisvinneren gir prisen lik stor ære som prisen gjør ære på ham.

”Svein Ellingsen er vår tids Petter Dass. Han regnes som den fremste salmedikter i vår tid”, sier juryen bl a i sin begrunnelse. Hans salmer kjennetegnes ikke minst ved et folkelig og enkelt språk, som avspeiler levd liv. Vi kjenner igjen vårt eget liv i hans salmer. I en tale ved utdelingen sa Eivind Skeie at han salmer på en unik måte kombinerer den moderne livserfaringen med Bibelens språk og en dyp samklang med det som skjer i gudstjeneste og liturgi. Hans salmer representerer ”det himmelvendte svar på det himmelsendte budskap”.

Den samme Skeie har for øvrig nettopp gitt ut en biografi om sin venn og salmedikterkollega Svein Ellingsen. Her får vi et innblikk i et liv som ikke bare har vært lett. Skeie fører oss inn i hvordan Ellingsens salmer ble skapt, samtidig som han setter hans salmediktning inn i en større kulturell sammenheng.

Snepperten

Jeg er eier av et lite instrument som har det pussige navnet ”sneppert”. Hørt navnet før? Ordet kommer av tysk ”schnappen”, som betyr snappe, springe tilbake. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne dingsen, men i tidligere tider var den velkjent. Det dreier seg om et 6 cm langt instrument med et fjærbelastet knivblad av stål i den ene enden, formet nærmest som ei lita øks. Når en spenner fjæra og utløser den, hugger snepperten til.

Den ble brukt til å hugge hull i ei blodåre den gang tapping av blod, såkalt årelating, var en populær behandlingsmåte ved sykdom. Gjennom århundrene helt fram mot 1900-tallet var årelating det mest brukte botemiddel mot nærmest alle mulige lidelser og sykdommer både i skolemedisinen og i folkemedisinen. Troen på metoden hadde sin bakgrunn i den klassiske greske læren om at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, og tapping av blod gjenopprettet balansen og kroppen ble frisk.

Metoden var ikke ufarlig. Spesielt fordi man skulle holde på med blodtappingen til en var nær ved å besvime eller besvimte. Det ble oppfattet som et bevis på at behandlingen var effektiv. Men det kunne gå galt. Kanskje det meste kjente ”offeret” for metoden er USAs første president, George Washington. Det fortelles at han i 1799 hadde sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse. På egen anmodning ble han behandlet med årelating. Hvorvidt han brukte sneppert for å åpne blodåren, vites ikke. Det endte i hvert fall galt. Washington ble i løpet av et døgn tappet for 1,7 liter blod, og sjokket på grunn av blodtapet var etter alt å dømme en viktig del av årsaken til at han døde.

Mitt eksemplar av snepperten tilhørte min oldemor, som bodde i Melhus i Sør-Trøndelag. Redaktøren av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus Historielag, ba meg skrive en artikkel om snepperten og min oldemors forhold til dette blodige instrumentet. Artikkelen står å lese i årets utgave av det utmerkede årsskriftet (8. årgang). Min oldemor skal etter sigende ha vært vel mye opptatt av sykdom, og snepperten ble flittig brukt. Hvorvidt årelatingen noen gang helbredet henne, vet jeg ikke. Kanskje, det er så rart med trua.

Respekt for trosfriheten

Resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen om å forby minareter vekker naturlig nok oppsikt over hele verden. Over 57 % stemte for forbudet, et resultat som kom overraskende på de fleste fordi meningsmålinger i forkant hadde vist et knapt flertall mot forbudet. Men meningsmålinger fanger neppe opp stemninger av den typen som ligger til grunn for flertallsvedtaket i en sak som denne.

Noen hadde kanskje ventet at Frp ville juble over det sveitsiske vedtaket. Men Frp’s innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen sier at han er imot at tradisjonelle bønnetårnene på moskeer skal forbys. Derimot vurderer Fremskrittspartiet å foreslå et forbud mot heldekkende religiøse plagg i Norge, fordi man mener disse plaggenes eneste funksjon er å undertrykke kvinner.

Generalsekretæren i Norsk Misjon i Øst, Bjørn A. Wegge, sier i en kommentar til Vårt Land at han tar avstand fra det sveitsiske vedtaket, men han håper vedtaket kan bli en vekker for verdens muslimer. Han håper dette kan føre til at de erkjenner hvor vanskelige forhold de kristne i Midtøsten og Nord-Afrika lever under.

Når Wegge sier at vedtaket i Sveits gjør at den muslimske verden nå risikerer å få smake sin egen medisin, kan det misforstås, hvis uttalelsen tas ut av sin sammenheng. Det er viktig å understreke at vi aldri må gå på akkord med våre egne verdier om demokrati og religionsfrihet fordi om disse krenkes andre steder. Wegges poeng er naturligvis å benytte anledningen til å minne om den fryktelige religiøse diskrimineringen og forfølgelsen som foregår i flere muslimske land, og som han med rette hevder får liten oppmerksomhet både her hjemme og i vesten for øvrig. Det er godt dokumentert at flere muslimske land hører med til verstingene når det gjelder å respektere trosfriheten. Se f eks listen over ”Countries of Particular Concern”, som utgis av den amerikanske Trosfrihetskommisjonen.

De norske muslimske lederne som kommenterer saken i Vårt Land, burde derfor ikke avfeie og bagatellisere Wegges anliggende ved å hevde at Wegge ikke er informert og overdriver hvor vanskelig minoritetenes forhold er i den muslimske verden. Wegge har lang erfaring med misjon i muslimske land og vet meget godt hva han snakker om. Norske muslimer skal ikke gjøres ansvarlig for undertrykkelse og mangel på respekt for trosfriheten i en del muslimske land. Men vi må ha lov til å vente at ikke minst deres ledere erkjenner de faktiske forhold og er villige til å stå sammen med Wegge og andre ildsjeler som kjemper for at kristne i muslimske land skal møtes med den samme respekt som vi prøver å gjøre i Norge.

Oppdatering: Påtroppende generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, kritiserer Wegges uttalelse.