I Den norske kirke opplever man stadig at dåpsforeldre ikke blir tatt på alvor som kirkemedlemmer. For hva skal man ellers kalle den språkbruken som stadig høres i gudstjenesten når det er barnedåp? Slik uttrykte en prest seg nylig da han henvendte seg til dåpsfølget under en gudstjeneste: ”Vi vil ønske dere hjertelig velkommen til oss i kirken!”
Men hva er det for slags tale? Velkommen til ”oss i kirken”? Hvem er ”vi” og hvem er ”dere”? Her snakkes det som om dåpsforeldrene egentlig ikke hører til – og kun oppfattes som gjester i kirken. Men foreldre som bærer sitt barn til dåpen, er selv kirkemedlemmer – og dermed akkurat like mye kirken som dette ”vi” og ”oss” som her taler.
Den samme tenkemåten finner vi i en ellers utmerket brosjyre som henvender seg til foreldre og faddere: ”Vi i kirken vil stille oss i køen av gratulanter!” Også andre steder i brosjyren finner vi den samme uttrykksmåten: ”Dere som foreldre og vi som menighet ….”.
Riktignok er mange av dåpsforeldrene i Den norske kirke ikke spesielt flittige kirkegjengere. Mange føler seg både litt utenfor og ukjent i forhold til det som skjer under en gudstjeneste. Det forhindrer ikke at de må tas på ramme alvor som det de er: Døpte foreldre som selv er en del av menigheten og fullverdige medlemmer av kirken. Da må man ikke tiltale dem som om de er gjester i sitt eget hus. Menigheten står faktisk på begge sider av døpefonten.
mandag 15. oktober 2007
fredag 12. oktober 2007
Flott fredspris
Ikke overraskende valgte Nobelkomiteen å bruke årets fredspris til å fokusere på klimatrusselen. FN’s klimapanel og Al Gore deler prisen. Utdelingen vekker straks diskusjon om Nobelkomiteen er i ferd med å utvanne fredsbegrepet. En slik kritikk kan Mjøs og hans komite ta med ro. De menneskeskapte klimaendringene har slike konsekvenser for vår klode og dens befolkning at man må være svært så enøyd for ikke å se at dette spørsmålet har betydning for freden i verden.
FN’s klimapanel har gjennom sitt faglig baserte arbeid påvist for alle som vil se at kloden står overfor klimaproblemer av enorme dimensjoner. Al Gore får prisen for sin store innsats for å kommunisere klimaproblemet til verdens befolkning. Etter denne prisutdelingen skal bli enda vanskeligere for verdens politiske ledere å se bort fra problemet. Mange forsøker, ikke minst i de store landene i verden, som USA, Russland og China.
Al Gore var Bill Clintons visepresident, og den kandidaten som egentlig vant presidentvalget i 2000, da USA’s høyesterett gjennom en tvilsom avgjørelse ga valgseieren til George Bush den yngre. Far og sønn Bush gremmer seg sikkert i dag. De har aldri satt pris på Al Gores engasjement for miljøet. Bush den eldre deltok i latterliggjøringen av Al Gores miljøengasjement ved på sarkastisk vis å omtale ham som ”Mr Ozon”. Nobelkomiteen kan selvfølgelig ikke si det, men de har neppe noe imot at Bushene oppfatter prisen som et spark på leggen og en påminnelse om å skjerpe seg.
FN’s klimapanel har gjennom sitt faglig baserte arbeid påvist for alle som vil se at kloden står overfor klimaproblemer av enorme dimensjoner. Al Gore får prisen for sin store innsats for å kommunisere klimaproblemet til verdens befolkning. Etter denne prisutdelingen skal bli enda vanskeligere for verdens politiske ledere å se bort fra problemet. Mange forsøker, ikke minst i de store landene i verden, som USA, Russland og China.
Al Gore var Bill Clintons visepresident, og den kandidaten som egentlig vant presidentvalget i 2000, da USA’s høyesterett gjennom en tvilsom avgjørelse ga valgseieren til George Bush den yngre. Far og sønn Bush gremmer seg sikkert i dag. De har aldri satt pris på Al Gores engasjement for miljøet. Bush den eldre deltok i latterliggjøringen av Al Gores miljøengasjement ved på sarkastisk vis å omtale ham som ”Mr Ozon”. Nobelkomiteen kan selvfølgelig ikke si det, men de har neppe noe imot at Bushene oppfatter prisen som et spark på leggen og en påminnelse om å skjerpe seg.
tirsdag 9. oktober 2007
Fransk nei til kjønnsnøytralt ekteskap
I Frankrike har man tatt spørsmålet om en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov mye alvorligere enn i Norge. Knapt noe annet land har gjort et så grundig arbeid i denne saken som Frankrike. I 2005 nedsatte presidenten i den franske nasjonalforsamlingen en kommisjon bestående av 30 personer fra ulike politiske partier og ulike fagfelt for å utrede spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov. Kommisjonen besøkte bl a Spania, Belgia, Nederland og Canada som alle har innført kjønnsnøytrale ekteskapslover. I likhet med Norge kjennetegnes imidlertid alle disse landene ved en svak saksbehandling, som skjedde uten nevneverdige utredninger og konsekvensanalyser.
Den franske kommisjonen konkluderte i sin rapport med at Frankrike ikke bør innføre kjønnsnøytral ekteskapslov og heller ikke åpne for homofil adopsjon eller kunstig befruktning av lesbiske. At det sekulære Frankrike i dette spørsmålet frontkolliderer med den toneangivende radikale kjønnsideologien, er både interessant og tankevekkende.
Kommisjonen la i sitt arbeid avgjørende vekt på to faktorer. For det første et gjennomført barneperspektiv, der barnas rettigheter står i sentrum – ikke voksnes krav og ønsker. For det andre en bevissthet om at forskningen og erfaringen omkring barn i homofile forhold er så mangelfull at lovgiverne må følge føre-var-prinsippet. Når vi har så lite sikker kunnskap, er det uansvarlig å gjøre barns oppvekstvilkår og grunnleggende samlivslovgivning til en hastesak, sier kommisjonen.
For dem som behersker fransk, er den grundige rapporten i sin helhet tilgjengelig på nettstedet til den franske nasjonalforsamlingen. Det finnes også et 30 siders sammendrag på engelsk.
Den franske kommisjonen konkluderte i sin rapport med at Frankrike ikke bør innføre kjønnsnøytral ekteskapslov og heller ikke åpne for homofil adopsjon eller kunstig befruktning av lesbiske. At det sekulære Frankrike i dette spørsmålet frontkolliderer med den toneangivende radikale kjønnsideologien, er både interessant og tankevekkende.
Kommisjonen la i sitt arbeid avgjørende vekt på to faktorer. For det første et gjennomført barneperspektiv, der barnas rettigheter står i sentrum – ikke voksnes krav og ønsker. For det andre en bevissthet om at forskningen og erfaringen omkring barn i homofile forhold er så mangelfull at lovgiverne må følge føre-var-prinsippet. Når vi har så lite sikker kunnskap, er det uansvarlig å gjøre barns oppvekstvilkår og grunnleggende samlivslovgivning til en hastesak, sier kommisjonen.
For dem som behersker fransk, er den grundige rapporten i sin helhet tilgjengelig på nettstedet til den franske nasjonalforsamlingen. Det finnes også et 30 siders sammendrag på engelsk.
Politisk røverhistorie
Regjeringens arbeid med den såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven representerer en politisk røverhistorie nesten uten like. På grunnlag av en særdeles slett saksforberedelse tar regjeringen sikte på å foreslå innført en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep.
Til tross for at det altså dreier seg om et så viktig spørsmål, står saksforberedelsen til stryk. På landsmøtet til Ap i 2005 ble forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov programfestet så å si uten debatt. Det samme skjedde for øvrig på landsmøtene til SV og Venstre. Ingen av partiene hadde utarbeidet noe skriftlig materiale om saken. Til sammenligning: Forrige gang ekteskapsloven ble revidert, nedsatte regjeringen Ekteskapslovsutvalget, som arbeidet i mange år med et forslag. Nå bryter man alle rutiner for seriøs saksbehandling: Ingen utredning, ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyse, ingen faglig debatt. Høringsinstansene som i vår fikk lovforslaget til høring, var så tilfeldig utvalgt at det vakte latter. Eller hva skal man si til det faktum at instanser som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen ble bedt om å uttale seg, mens organisasjoner som i årevis har drevet opplysnings- og veiledningsvirksomhet om ekteskap og familieliv glimret med sitt fravær på Karita Bekkemelloms høringsliste!
Departementets kronargument for å bryte ned vår kulturs ekteskapsbegrep synes å være at det er diskriminerende at homofile ikke skal kunne inngå ekteskap. Men dette argumentet holder ikke vann. Samliv mellom to mennesker av samme kjønn kan aldri bli det samme som ekteskap mellom mann og kvinne. Blant de ulike kriteriene på ekteskap har kjønnsbestemmelsen til alle tider vært det første og viktigste, og det har vært felles i alle kulturer til alle tider. Andre kriterier – som antallsbestemmelsen, aldersbestemmelsen og slektsbestemmelsen kan ha variert, men aldri kjønnsbestemmelsen.
På grunn av ulike forutsetninger og utgangspunkt foregår det en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling og differensiering på alle områder i samfunnet. Det gjelder f.eks. på områder som medlemskap og aldersgrenser, lønnsvilkår og kjønnskvotering. Innenfor arbeidslivet, i frivillige organisasjoner og i hele lovverket settes det grenser og defineres rammer for hvem som har rett til hva, uten at man av den grunn kaller det ”diskriminering”. Mannlige idrettsutøvere kan ikke påstå at de blir diskriminert fordi om de ikke får delta i kvinneøvelser.
At det skulle være diskriminerende å definere ekteskap som et samliv mellom mann og kvinne og partnerskap som samliv mellom to av samme kjønn, er vanskelig å forstå. Her dreier det seg i sannhet om en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling. Enkjønnet og tokjønnet samliv vil aldri kunne bli det samme. Mor-far-barn-relasjonen er unik. Det må kunne hevdes uten man dermed skal bli beskyldt for å være mot homofile eller at man står for diskriminering i ordets negative betydning.
Til tross for at det altså dreier seg om et så viktig spørsmål, står saksforberedelsen til stryk. På landsmøtet til Ap i 2005 ble forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov programfestet så å si uten debatt. Det samme skjedde for øvrig på landsmøtene til SV og Venstre. Ingen av partiene hadde utarbeidet noe skriftlig materiale om saken. Til sammenligning: Forrige gang ekteskapsloven ble revidert, nedsatte regjeringen Ekteskapslovsutvalget, som arbeidet i mange år med et forslag. Nå bryter man alle rutiner for seriøs saksbehandling: Ingen utredning, ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyse, ingen faglig debatt. Høringsinstansene som i vår fikk lovforslaget til høring, var så tilfeldig utvalgt at det vakte latter. Eller hva skal man si til det faktum at instanser som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen ble bedt om å uttale seg, mens organisasjoner som i årevis har drevet opplysnings- og veiledningsvirksomhet om ekteskap og familieliv glimret med sitt fravær på Karita Bekkemelloms høringsliste!
Departementets kronargument for å bryte ned vår kulturs ekteskapsbegrep synes å være at det er diskriminerende at homofile ikke skal kunne inngå ekteskap. Men dette argumentet holder ikke vann. Samliv mellom to mennesker av samme kjønn kan aldri bli det samme som ekteskap mellom mann og kvinne. Blant de ulike kriteriene på ekteskap har kjønnsbestemmelsen til alle tider vært det første og viktigste, og det har vært felles i alle kulturer til alle tider. Andre kriterier – som antallsbestemmelsen, aldersbestemmelsen og slektsbestemmelsen kan ha variert, men aldri kjønnsbestemmelsen.
På grunn av ulike forutsetninger og utgangspunkt foregår det en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling og differensiering på alle områder i samfunnet. Det gjelder f.eks. på områder som medlemskap og aldersgrenser, lønnsvilkår og kjønnskvotering. Innenfor arbeidslivet, i frivillige organisasjoner og i hele lovverket settes det grenser og defineres rammer for hvem som har rett til hva, uten at man av den grunn kaller det ”diskriminering”. Mannlige idrettsutøvere kan ikke påstå at de blir diskriminert fordi om de ikke får delta i kvinneøvelser.
At det skulle være diskriminerende å definere ekteskap som et samliv mellom mann og kvinne og partnerskap som samliv mellom to av samme kjønn, er vanskelig å forstå. Her dreier det seg i sannhet om en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling. Enkjønnet og tokjønnet samliv vil aldri kunne bli det samme. Mor-far-barn-relasjonen er unik. Det må kunne hevdes uten man dermed skal bli beskyldt for å være mot homofile eller at man står for diskriminering i ordets negative betydning.
søndag 7. oktober 2007
Destruktiv familiepolitikk
Kåre Willoch påviser i en tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag hvordan skiftende regjeringer har ført en politikk som har gitt barnefamiliene stadig dårligere økonomiske vilkår. Tidligere fikk de som hadde forsørgelsesbyrde fradrag i skattbar inntekt. Når man gikk bort fra dette, var tanken at barnefamiliene skulle få større barnetrygd i stedet.
Det har ikke skjedd. I stedet har man fått en reduksjon i barnetrygden, sterkest for familier med tre eller flere barn. I 1995 fikk par med to barn en sum av barnetrygd og fradrag i skatt som tilsvarte 6,4 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for par. I år er denne summen redusert til 4,1 prosent av inntekten, opplyser Willoch. Når man ser på par med tre barn finner man en nedgang fra 9,3 prosent av inntekten i 1995 til 5,7 prosent i år. Og for par med fire barn er nedgangen fra 12,3 prosent av en normal inntekt i 1995 til bare 7,4 prosent i år.
Enda verre er situasjonen for enslige forsørgere. En enslig med ett barn kunne i 1995 få 16,6 prosent av en gjennomsnittlig årslønn i barnetrygd og skattefordeler. I inneværende år er denne summen redusert til 7,8 prosent av en årslønn. For en enslig med to barn er nedgangen fra 22,8 prosent av årslønnen til 11,1 prosent. Dersom vedkommende har tre barn, er nedgangen fra 28,9 prosent av en årslønn til bare 14,4 prosent.
Dette er ikke bare sosialt urettferdig, men direkte destruktiv politikk. Destruktiv i den forstand at det bidrar til det uheldige faktum at det hvert år fødes for få barn til at hver generasjon skal bli like stor som den forrige.
Ikke noe er viktigere i et samfunn enn at det fødes barn og at den oppvoksende slekt får gode oppvekstvilkår. Det er ufattelig at ikke regjeringen ser problemet og gjør noe med det.
Det har ikke skjedd. I stedet har man fått en reduksjon i barnetrygden, sterkest for familier med tre eller flere barn. I 1995 fikk par med to barn en sum av barnetrygd og fradrag i skatt som tilsvarte 6,4 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for par. I år er denne summen redusert til 4,1 prosent av inntekten, opplyser Willoch. Når man ser på par med tre barn finner man en nedgang fra 9,3 prosent av inntekten i 1995 til 5,7 prosent i år. Og for par med fire barn er nedgangen fra 12,3 prosent av en normal inntekt i 1995 til bare 7,4 prosent i år.
Enda verre er situasjonen for enslige forsørgere. En enslig med ett barn kunne i 1995 få 16,6 prosent av en gjennomsnittlig årslønn i barnetrygd og skattefordeler. I inneværende år er denne summen redusert til 7,8 prosent av en årslønn. For en enslig med to barn er nedgangen fra 22,8 prosent av årslønnen til 11,1 prosent. Dersom vedkommende har tre barn, er nedgangen fra 28,9 prosent av en årslønn til bare 14,4 prosent.
Dette er ikke bare sosialt urettferdig, men direkte destruktiv politikk. Destruktiv i den forstand at det bidrar til det uheldige faktum at det hvert år fødes for få barn til at hver generasjon skal bli like stor som den forrige.
Ikke noe er viktigere i et samfunn enn at det fødes barn og at den oppvoksende slekt får gode oppvekstvilkår. Det er ufattelig at ikke regjeringen ser problemet og gjør noe med det.
torsdag 27. september 2007
Brutte barnehageløfter
I Soria Moria-erklæringen proklamerte den rød-grønne regjeringen at en makspris på 1750 kroner (2005-kroner) skulle innføres når full barnehagedekning var nådd, senest ved utgangen av 2007. Før stortingsvalget i 2005 proklamerte Kristin Halvorsen med fynd og klem at man ville være kvitt henne hvis målet om full barnehagedekning ikke ble nådd.
Det har lenge vært klart at løftet om full barnehagedekning ikke blir oppfylt. Bare i Oslo står 3500 barn i kø for å få plass. Lite tyder på at det blir vesentlig færre i køen ved nyttår. I en rekke andre kommuner vet vi at det heller ikke blir full barnehagedekning i løpet av året.
Ifølge Aftenposten innrømmes det nå fra regjeringshold at man kommer til å bryte enda et barnehageløfte. Prisen på barnehageplass blir ikke satt ned fra nyttår, slik man har lovet. Det blir for dyrt, heter det. Man vil heller bruke pengene til andre ting. Dermed forblir maksprisen 2330 kroner fra nyttår, og ikke 1920 kroner, som den skulle ha vært, hvis regjeringen hadde holdt hva den lovet.
Mye tyder på at SV må se seg om etter en ny partileder etter valget i 2009. Skjønt, partileder Halvorsen er vel i stand til å bryte også det løftet.
Det har lenge vært klart at løftet om full barnehagedekning ikke blir oppfylt. Bare i Oslo står 3500 barn i kø for å få plass. Lite tyder på at det blir vesentlig færre i køen ved nyttår. I en rekke andre kommuner vet vi at det heller ikke blir full barnehagedekning i løpet av året.
Ifølge Aftenposten innrømmes det nå fra regjeringshold at man kommer til å bryte enda et barnehageløfte. Prisen på barnehageplass blir ikke satt ned fra nyttår, slik man har lovet. Det blir for dyrt, heter det. Man vil heller bruke pengene til andre ting. Dermed forblir maksprisen 2330 kroner fra nyttår, og ikke 1920 kroner, som den skulle ha vært, hvis regjeringen hadde holdt hva den lovet.
Mye tyder på at SV må se seg om etter en ny partileder etter valget i 2009. Skjønt, partileder Halvorsen er vel i stand til å bryte også det løftet.
Juks i fotball
Fotball fenger, og jeg hører til de mange som liker å se på. Beklager Kristiansand, men som Strømsgodset-patriot hadde jeg en stor stund på Marienlyst i Drammen da Godset snudde 0-2 mot Start til 3-2 sist søndag.
I går kveld gledet jeg meg til semifinalen mellom Lillestrøm og Stabæk. Uten spesielt engasjement for noen av lagene kunne jeg nyte kampen, og jeg så mye bra. Men gleden ble ødelagt ved jukset som Lillestrøms Arild Sundgot presterte ved den andre scoringen. Han vipper med seg ballen med hånden og scorer. En klarere viljehands ser man sjelden! Ikke desto mindre jubler han for scoring. Dommerne så visstnok ikke jukset, og det dømmes mål. Scoringer preger kamper, heter det. Slik også her.
Etter kampen innrømmer en tydelig flau Sundgot etter hvert at det var en klar hands – og han beklager, dog ikke uten bortforklaringer om at det skjer jo så mye ureglementert i fotball. Riktig, men det er stor forskjell på en felling som kan diskuteres – og en udiskutabel viljehands som fører til scoring. Men både innrømmelsen og beklagelsen kommer noe sent. God sportsmannsånd tilsier at man i en slik situasjon sier i fra til dommeren. Det ville vært en handling som hadde påkalt respekt.
Men kanskje enda verre enn Lillestrømspillerens manglende sportsånd var TV-2-kommentatorenes holdning til jukset. Av disse hørte vi ikke et pip om at Sundgot selv både kunne og burde ha ryddet opp i situasjonen. De var kun opptatt av at dommeren ikke så regelbruddet. Så da så. Tenkningen synes å være at så lenge det ikke blir sett av dommeren, så er det OK å jukse.
Dette er et eksempel på en moralsk vurderingsevne som kjennetegner et tidlig stadium i den moralske utviklingen hos oss mennesker: En handling blir vurdert som gal først når den blir oppdaget og straffet. Små barn har ikke tankemessige forutsetninger for å vurdere på noen annen måte. Hos voksne mennesker som skal kommentere idretten på TV burde man kunne vente en mer moden moralsk vurderingsevne.
I går kveld gledet jeg meg til semifinalen mellom Lillestrøm og Stabæk. Uten spesielt engasjement for noen av lagene kunne jeg nyte kampen, og jeg så mye bra. Men gleden ble ødelagt ved jukset som Lillestrøms Arild Sundgot presterte ved den andre scoringen. Han vipper med seg ballen med hånden og scorer. En klarere viljehands ser man sjelden! Ikke desto mindre jubler han for scoring. Dommerne så visstnok ikke jukset, og det dømmes mål. Scoringer preger kamper, heter det. Slik også her.
Etter kampen innrømmer en tydelig flau Sundgot etter hvert at det var en klar hands – og han beklager, dog ikke uten bortforklaringer om at det skjer jo så mye ureglementert i fotball. Riktig, men det er stor forskjell på en felling som kan diskuteres – og en udiskutabel viljehands som fører til scoring. Men både innrømmelsen og beklagelsen kommer noe sent. God sportsmannsånd tilsier at man i en slik situasjon sier i fra til dommeren. Det ville vært en handling som hadde påkalt respekt.
Men kanskje enda verre enn Lillestrømspillerens manglende sportsånd var TV-2-kommentatorenes holdning til jukset. Av disse hørte vi ikke et pip om at Sundgot selv både kunne og burde ha ryddet opp i situasjonen. De var kun opptatt av at dommeren ikke så regelbruddet. Så da så. Tenkningen synes å være at så lenge det ikke blir sett av dommeren, så er det OK å jukse.
Dette er et eksempel på en moralsk vurderingsevne som kjennetegner et tidlig stadium i den moralske utviklingen hos oss mennesker: En handling blir vurdert som gal først når den blir oppdaget og straffet. Små barn har ikke tankemessige forutsetninger for å vurdere på noen annen måte. Hos voksne mennesker som skal kommentere idretten på TV burde man kunne vente en mer moden moralsk vurderingsevne.
onsdag 12. september 2007
Statsrådskifte?
SV fikk en skikkelig nesestyver ved kommunevalget. Mer enn en halvering av stemmeandelen må karakteriseres nærmest som en katastrofe for partiet. Selv om det er et kommunevalg, er det ingen tvil om at velgerne har felt en dom over SV's innsats i regjeringen. Riktignok prøver Kristin Halvorsen fortvilet å forklare nederlaget med at SV ikke lykkes i å få miljøpolitikken på dagsorden i valgkampen. Men det er en alt for enkel forklaring, noe også sentrale SV-politikere mener. Dessuten er det også andre partier som er like opptatt av miljøet som SV.
Ikke rart at det hever seg røster for at valgnederlaget må få konsekvenser for regjeringen. SV-representanten Olav Gunnar Ballo var tidlig ute med å kreve at SV-statsrådene Djupedal og Bjørnøy burde skiftes ut i regjeringen. Rolf Reikvam har antydet det samme.
Problemet for begge er at de kan beskyldes for å snakke for sin syke mor. Ballo er gift med miljøpolitikeren Heidi Sørensen, som sikkert svært gjerne ville ha blitt miljøminister. Kanskje burde hun også ha blitt det. Bjørnøy har vel ikke lykkes spesielt godt. Reikvam på sin side ønsket også å bli statsråd, men han står nok ikke Kristin Halvorsen nok nær til at hun vil ha ham med i det gode selskap.
Jeg har tidligere hevdet at Reikvam burde ha blitt kultur- og kirkeminister i den rød-grønne regjeringen. Eller han kunne ha blitt kunnskapsminister. Han hadde bekledd begge ministerpostene mye bedre enn de som fikk embetene. Det hører med til politikkens gåter at en så ukvalifisert mann som Djupedal kunne bli kunnskapsminister. Og mange hadde vært glade, ikke minst i kirken, om man hadde sluppet maktpolitikeren Trond Giske som kirkeminister.
Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er sterk nok leder til å foreta de nødvendige utskiftingene i regjeringen. Jeg tviler. Men det er jo lov å håpe.
Ikke rart at det hever seg røster for at valgnederlaget må få konsekvenser for regjeringen. SV-representanten Olav Gunnar Ballo var tidlig ute med å kreve at SV-statsrådene Djupedal og Bjørnøy burde skiftes ut i regjeringen. Rolf Reikvam har antydet det samme.
Problemet for begge er at de kan beskyldes for å snakke for sin syke mor. Ballo er gift med miljøpolitikeren Heidi Sørensen, som sikkert svært gjerne ville ha blitt miljøminister. Kanskje burde hun også ha blitt det. Bjørnøy har vel ikke lykkes spesielt godt. Reikvam på sin side ønsket også å bli statsråd, men han står nok ikke Kristin Halvorsen nok nær til at hun vil ha ham med i det gode selskap.
Jeg har tidligere hevdet at Reikvam burde ha blitt kultur- og kirkeminister i den rød-grønne regjeringen. Eller han kunne ha blitt kunnskapsminister. Han hadde bekledd begge ministerpostene mye bedre enn de som fikk embetene. Det hører med til politikkens gåter at en så ukvalifisert mann som Djupedal kunne bli kunnskapsminister. Og mange hadde vært glade, ikke minst i kirken, om man hadde sluppet maktpolitikeren Trond Giske som kirkeminister.
Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er sterk nok leder til å foreta de nødvendige utskiftingene i regjeringen. Jeg tviler. Men det er jo lov å håpe.
tirsdag 4. september 2007
Stordalens valgkamp
Enkelte aviser og politikere blåser seg opp over at rikmannen Petter Stordalen har kastet seg inn i valgkampen. Han bruker av sin rikdom for å slå et slag for en miljøsak i Oslo. Det har falt enkelte tungt for brystet at han lager en avis der han advarer folk mot å stemme på de partiene som har gått inn for å deponere giftslam fra Oslo havn ved Malmøykalven i Oslofjorden.
Aftenposten advarer i på lederplass velgerne mot å tro at en enkeltsak Stordalen personlig er sterkt engasjert i, bør avgjøre hvordan de skal stemme. Avisen besværer seg også over hvor ille det kan gå når pengene styrer politikken. Men er nå det noe nytt? Enkelte partier har millioner å drive valgkamp for som andre partier kan se langt etter, jfr LO’s millionbevilgninger til Ap. Høyre har gjennom årtier mottatt millioner fra rikfolk. Hva er så galt ved at Stordalen bruker penger for å fremme en sak han brenner for?
Aftenpostens bekymring for at han skal forføre velgerne er en undervurdering av folks evne til å tenke selv. Dessuten – enkeltsaker har ofte hatt meget stor betydning for folks stemmegivning. Hver eneste dag fremmer avisredaktørene sine meninger om enkeltsaker på lederplass. Redaktørene er meningsagenter så det holder, og de skal være det. At de stort sett har sluttet å anbefale folk hvilket parti de skal stemme på, gjør liten forskjell. Aftenpostens redaktør behøver ikke å skrive at man der i gården ikke anbefaler folk å stemme Rødt. Alle vet det. Og alle vet at Dagbladets redaktør aldri ville anbefale folk å stemme Krf, selv om man ikke skriver det.
Jeg synes Stordalens engasjement er et friskt pust i en ellers svært så kjedelig valgkamp. Enig eller uenig, han er i det minste opptatt av en sak. Det kan man neimen ikke si at mediene har vært særlig opptatt av i denne valgkampen.
Aftenposten advarer i på lederplass velgerne mot å tro at en enkeltsak Stordalen personlig er sterkt engasjert i, bør avgjøre hvordan de skal stemme. Avisen besværer seg også over hvor ille det kan gå når pengene styrer politikken. Men er nå det noe nytt? Enkelte partier har millioner å drive valgkamp for som andre partier kan se langt etter, jfr LO’s millionbevilgninger til Ap. Høyre har gjennom årtier mottatt millioner fra rikfolk. Hva er så galt ved at Stordalen bruker penger for å fremme en sak han brenner for?
Aftenpostens bekymring for at han skal forføre velgerne er en undervurdering av folks evne til å tenke selv. Dessuten – enkeltsaker har ofte hatt meget stor betydning for folks stemmegivning. Hver eneste dag fremmer avisredaktørene sine meninger om enkeltsaker på lederplass. Redaktørene er meningsagenter så det holder, og de skal være det. At de stort sett har sluttet å anbefale folk hvilket parti de skal stemme på, gjør liten forskjell. Aftenpostens redaktør behøver ikke å skrive at man der i gården ikke anbefaler folk å stemme Rødt. Alle vet det. Og alle vet at Dagbladets redaktør aldri ville anbefale folk å stemme Krf, selv om man ikke skriver det.
Jeg synes Stordalens engasjement er et friskt pust i en ellers svært så kjedelig valgkamp. Enig eller uenig, han er i det minste opptatt av en sak. Det kan man neimen ikke si at mediene har vært særlig opptatt av i denne valgkampen.
mandag 20. august 2007
Pinlig
Det er avslørt at Oslo ordfører Per Ditlev-Simonsen har gjort seg skyldig i bevisst skattesnyteri. Han har lagt kortene på bordet, men først etter at andre har sørget for at forholdet ble kjent. Ordføreren mer enn antyder at det ligger hevnmotiver hos to tidligere svigersønner bak avsløringen. Det er altså ikke noe pent bilde vi kan beskue i disse dager.
Men uansett motivene bak avsløringen, det gjenstår som et pinlig faktum at ordføreren i 16 år har slått seg til ro med skattesnyteriet, selv om tanken har slått ham at han har handlet galt, sier han selv. Mange mener at Ditlev-Simonsen har gjort en god jobb som ordfører. Det er sikkert riktig. Men hans sviktende dømmekraft har vist seg også tidligere. For min del husker jeg hans meget ufine angrep på Ole Chr. Kvarme da han skulle utnevnes til biskop i Oslo. At Ditlev-Simonsen i alle disse årene har latt skattesaken hvile i det skjulte, tyder på dårlig dømmekraft. Den sviktende vurderingsevnen demonstreres ytterligere når han nå hardnakket nekter å gå av, og slik påfører sitt parti ytterligere skade i valgkampen.
Svikt i dømmekraft demonstreres også av hans datter, Cecilie Ditlev-Simonsen, som erkjenner at hun mottok 750.000 kroner i arv etter sin mor uten å oppgi arven til ligningsmyndighetene. Pengene lot hun stå i en sveitsisk bank, og de ble brukt opp i utlandet. Slik snek hun seg unna arveavgiften, som etter dagens regler ville ha vært på 64.000 kroner.
Cecilie Ditlev-Simonsen er konserndirektør i Hydro med ansvar for informasjon og omdømmebygging (!), med millionlønn og opsjonsfordeler i millionklassen. Under Hydro-krisen i sommer gjorde hun ifølge omdømmeekspertisen en elendig jobb. Med denne saken på toppen, kan man undre seg over at Hydro finner det tilstrekkelig at hun går ut i velferdspermisjon.
Men uansett motivene bak avsløringen, det gjenstår som et pinlig faktum at ordføreren i 16 år har slått seg til ro med skattesnyteriet, selv om tanken har slått ham at han har handlet galt, sier han selv. Mange mener at Ditlev-Simonsen har gjort en god jobb som ordfører. Det er sikkert riktig. Men hans sviktende dømmekraft har vist seg også tidligere. For min del husker jeg hans meget ufine angrep på Ole Chr. Kvarme da han skulle utnevnes til biskop i Oslo. At Ditlev-Simonsen i alle disse årene har latt skattesaken hvile i det skjulte, tyder på dårlig dømmekraft. Den sviktende vurderingsevnen demonstreres ytterligere når han nå hardnakket nekter å gå av, og slik påfører sitt parti ytterligere skade i valgkampen.
Svikt i dømmekraft demonstreres også av hans datter, Cecilie Ditlev-Simonsen, som erkjenner at hun mottok 750.000 kroner i arv etter sin mor uten å oppgi arven til ligningsmyndighetene. Pengene lot hun stå i en sveitsisk bank, og de ble brukt opp i utlandet. Slik snek hun seg unna arveavgiften, som etter dagens regler ville ha vært på 64.000 kroner.
Cecilie Ditlev-Simonsen er konserndirektør i Hydro med ansvar for informasjon og omdømmebygging (!), med millionlønn og opsjonsfordeler i millionklassen. Under Hydro-krisen i sommer gjorde hun ifølge omdømmeekspertisen en elendig jobb. Med denne saken på toppen, kan man undre seg over at Hydro finner det tilstrekkelig at hun går ut i velferdspermisjon.
Ensidig valgkamp i mediene
Jeg har alltid vært et politisk interessert menneske, er en hund etter aviser og har alltid fulgt nøye med i radio og TV. Ikke minst har jeg fulgt med i valgkampene, som i vår tid først og fremst skjer gjennom mediene, spesielt TV og radio.
Men nå vet jeg neimen ikke om jeg gidder lenger. Det skyldes det utrolig ensidige opplegget som særlig de riksdekkende mediene har lagt opp til. Her det kun Jens og Jensen det går i, dag ut og dag inn. Og Jensene messer sitt budskap om igjen, og om igjen og om igjen til vi blir svette i ørene. Redaksjonene synes tydeligvis å ha glemt at det også finnes andre politiske røster og løsninger enn det disse står for. Jensene er selvfølgelig såre fornøyd med at de får ha de viktigste debattarenaene for seg selv. De tjener på at det politiske bildet blir forenklet til et spørsmål om Ap eller Frp.
Det hadde bidratt til en helt nødvendig nyansering av debatten om også andre hadde sluppet mer til. Dessuten ønsker faktisk minst halvparten av velgerne andre politiske løsninger. Personfokuseringen er ikke noe nytt. Mange av oss husker de berømmelige feidene mellom Gro og Kåre. Men tendensen til å skvise ut de mindre partiene fra de riksdekkende mediene og forenkle partibildet har bare tiltatt. Det tjener ikke demokratiet, og det bidrar ikke til å fremme valgdeltagelsen. Her har mediene et stort ansvar. De er i ferd med å svikte ansvaret.
Men nå vet jeg neimen ikke om jeg gidder lenger. Det skyldes det utrolig ensidige opplegget som særlig de riksdekkende mediene har lagt opp til. Her det kun Jens og Jensen det går i, dag ut og dag inn. Og Jensene messer sitt budskap om igjen, og om igjen og om igjen til vi blir svette i ørene. Redaksjonene synes tydeligvis å ha glemt at det også finnes andre politiske røster og løsninger enn det disse står for. Jensene er selvfølgelig såre fornøyd med at de får ha de viktigste debattarenaene for seg selv. De tjener på at det politiske bildet blir forenklet til et spørsmål om Ap eller Frp.
Det hadde bidratt til en helt nødvendig nyansering av debatten om også andre hadde sluppet mer til. Dessuten ønsker faktisk minst halvparten av velgerne andre politiske løsninger. Personfokuseringen er ikke noe nytt. Mange av oss husker de berømmelige feidene mellom Gro og Kåre. Men tendensen til å skvise ut de mindre partiene fra de riksdekkende mediene og forenkle partibildet har bare tiltatt. Det tjener ikke demokratiet, og det bidrar ikke til å fremme valgdeltagelsen. Her har mediene et stort ansvar. De er i ferd med å svikte ansvaret.
fredag 10. august 2007
Viktig påminnelse
Den kjente valgforskeren Bernt Aardal tar i NRK i dag et oppgjør med medienes ukritiske bruk av politiske meningsmålinger. Lesere, seere og lyttere blir lurt når norske medier lager saker om meningsmålinger, sier Aardal, og hevder at mediene presenterer resultatene som bombastiske nyheter uten rot i virkeligheten. Han er grundig lei nyheter hvor prosenttall fra meningsmålinger serveres som fakta uten forbehold.
Problemet er at mediene ikke tar på alvor de store feilmarginene ved slike meningsmålinger. Det bærer fullstendig galt av sted når mediene f.eks. presenterer med store overskrifter at et parti er ”i fritt fall” på grunn av et par prosentpoengs nedgang, når feilmarginen kanskje ligger på tre prosentpoeng, og resultatet følgelig ikke sier noe som helst om endring i partiets faktiske tilslutning.
Dette burde nå være elementært også for mediene. Ikke desto mindre ser vi det om igjen og om igjen. Vi går nå inn i en valgkamptid hvor slike falske ”nyheter” antagelig kommer til å flomme over oss igjen. Derfor stor takk til Aardal for at han sier i fra. Måtte bare budskapet hans nå fram både til redaksjonene og til publikum!
Problemet er at mediene ikke tar på alvor de store feilmarginene ved slike meningsmålinger. Det bærer fullstendig galt av sted når mediene f.eks. presenterer med store overskrifter at et parti er ”i fritt fall” på grunn av et par prosentpoengs nedgang, når feilmarginen kanskje ligger på tre prosentpoeng, og resultatet følgelig ikke sier noe som helst om endring i partiets faktiske tilslutning.
Dette burde nå være elementært også for mediene. Ikke desto mindre ser vi det om igjen og om igjen. Vi går nå inn i en valgkamptid hvor slike falske ”nyheter” antagelig kommer til å flomme over oss igjen. Derfor stor takk til Aardal for at han sier i fra. Måtte bare budskapet hans nå fram både til redaksjonene og til publikum!
Latterlig bykåring
Dagbladets nettside har foretatt en kåring av det de kaller Norges vakreste by. Ålesund kom på topp – med Bergen og Florø på de neste plassene. Alle vet at slike kåringer av steder vinnes av de stedene som klarer å mobilisere lokalpatriotismen i avstemningene. Slik også denne gangen.
Dagbladets nettside kan selv fortelle at det i avstemningen har foregått en bykamp mellom Ålesund og Bergen. Det er kjent at minst tre forskjellige kjedebrev med Ålesund som kandidat har sirkulert på epost. Media på Sunnmøre har også engasjert seg, både Sunnmørsposten og NRK Møre og Romsdal. Når så Ålesund får 25,7% og Bergen 18.1% av alle stemmene, forteller det alt. Det vil si, det demonstrerer hvor komplett latterlig slike kåringer er.
Nå vil sikkert Dagbladets nettside si at dette ikke er annet en harmløs morsomhet i agurktiden. Sant nok. Men vær sikker på at Ålesund vil bruke resultatet for alt det er verdt i sin markedsføring av byen. Greit nok, hvis de samtidig forteller at det er byens egen befolkning og andre lokalpatriotiske sunnmøringer som har kåret byen til Norges vakreste. I så måte skiller de seg ikke fra befolkningen i andre byer. At befolkningen i en by synes hjembyen er pen, og gjerne den peneste i landet, er ikke overraskende. Det synes de sikkert også i Stathelle, som havnet på bunnen av listen. De har åpenbart hatt annet å gjøre i sommer enn å delta i tøvete avstemninger.
Dagbladets nettside kan selv fortelle at det i avstemningen har foregått en bykamp mellom Ålesund og Bergen. Det er kjent at minst tre forskjellige kjedebrev med Ålesund som kandidat har sirkulert på epost. Media på Sunnmøre har også engasjert seg, både Sunnmørsposten og NRK Møre og Romsdal. Når så Ålesund får 25,7% og Bergen 18.1% av alle stemmene, forteller det alt. Det vil si, det demonstrerer hvor komplett latterlig slike kåringer er.
Nå vil sikkert Dagbladets nettside si at dette ikke er annet en harmløs morsomhet i agurktiden. Sant nok. Men vær sikker på at Ålesund vil bruke resultatet for alt det er verdt i sin markedsføring av byen. Greit nok, hvis de samtidig forteller at det er byens egen befolkning og andre lokalpatriotiske sunnmøringer som har kåret byen til Norges vakreste. I så måte skiller de seg ikke fra befolkningen i andre byer. At befolkningen i en by synes hjembyen er pen, og gjerne den peneste i landet, er ikke overraskende. Det synes de sikkert også i Stathelle, som havnet på bunnen av listen. De har åpenbart hatt annet å gjøre i sommer enn å delta i tøvete avstemninger.
onsdag 8. august 2007
Likestilling i kristen-Norge
Kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling, kan Vårt Land fortelle. Avisen har gjort en undersøkelse som viser at andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i Kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsforbundene, kommunestyrene og på Stortinget.
Mange har latt seg overraske av tallene. Også likestillingsministeren, Karita Bekkemellem, er overrasket. Det er ingen sensasjon. Hun har aldri dokumentert spesielt godt kjennskap til kirke og kristenliv. Den som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har imidlertid lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis. Når det gjelder Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, ligger kvinneandelen langt over det man finner f.eks. på Stortinget.
Enkelte politikere og politiske partier bør gå litt stillere i dørene enn det vi hittil har vært vant til når temaet er kirke og likestilling.
Mange har latt seg overraske av tallene. Også likestillingsministeren, Karita Bekkemellem, er overrasket. Det er ingen sensasjon. Hun har aldri dokumentert spesielt godt kjennskap til kirke og kristenliv. Den som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har imidlertid lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis. Når det gjelder Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, ligger kvinneandelen langt over det man finner f.eks. på Stortinget.
Enkelte politikere og politiske partier bør gå litt stillere i dørene enn det vi hittil har vært vant til når temaet er kirke og likestilling.
Opsjoner og grums
Opsjonsdramaet i Hydro ser ut til å gli over. Mye rart er rotet opp i denne saken. De fleste av oss har fått med seg at de store gutta i næringslivet er godt betalt, og kan øke bankkontoen kraftig gjennom opsjoner, bonuser o.l. hvis det går bra i bedriften. Jeg misunner dem ikke. Men undrer meg nok litt over hvor lite klokskap som til tider demonstreres fra dem som tjener best i dette samfunnet. Man kunne ikke ane at Hydro skulle gå så godt, heter det nå når opsjonsgevinsten når opp i de store høyder. Ikke det? Pussig at næringslivsledere blir overrasket over at det kan gå veldig bra i bedriften. Er det ikke nettopp det man jobber for?
Personlig mener jeg det er helt ok at toppledere enten det er i næringslivet eller andre steder tjener godt. De jobber hardt, har et stort ansvar og kan sparkes når som helst. Svært god lønn er derfor vel fortjent. Men jeg kan ikke forstå at det ikke skulle rekke med det? Hvorfor alt dette opsjons- og bonusstyret som skaper så mye rabalder? Skulle ikke en særdeles god lønn være motivasjon god nok for å gjøre en god jobb?
Opsjonssaken i Hydro har for øvrig virvlet opp mye grums. Statsråd Dag Terje Andersens agering har ikke vært imponerende. Her har det tydeligvis vært viktig å redde sitt politiske skinn. Bestillingsverket fra advokatfirmaet BA-HR må ha vært et ledd i disse bestrebelsene. BAHR leverte på rekordtid en utredning som er karakterisert som et makkverk. På syltynt grunnlag skaper advokatfirmaet inntrykk av at Reiten har begått lovbrudd. Statsråden brukte konklusjonen for det den var verd. Mediene kjørte konklusjonen som toppnyheten gjennom en hel dag, og alle måtte sitte igjen med et inntrykk av at Reiten er en kriminell. Man kan sikkert si mye om Reiten. Men det bør dokumenteres bedre enn dette at han har begått lovbrudd.
Igjen ser vi et eksempel på at de store advokatfirmaene som tjener rått med penger, leverer de konklusjoner og råd oppdragsgiverne ønsker. At flere av advokatene har nær tilknytning til Ap og regjeringsapparatet, inngir ikke akkurat tillit til at vurderingen er tilstrekkelig uhildet.
Jeg noterer at Hydros bedriftsforsamling holdt hodet kaldt, la så vel statsrådens bestillingsverk som hans underkjenning av Hydrostyrets saksbehandling til side, og fattet selvstendige beslutninger.
Ikke bare Hydrostyret bør ta selvkritikk i denne saken.
Personlig mener jeg det er helt ok at toppledere enten det er i næringslivet eller andre steder tjener godt. De jobber hardt, har et stort ansvar og kan sparkes når som helst. Svært god lønn er derfor vel fortjent. Men jeg kan ikke forstå at det ikke skulle rekke med det? Hvorfor alt dette opsjons- og bonusstyret som skaper så mye rabalder? Skulle ikke en særdeles god lønn være motivasjon god nok for å gjøre en god jobb?
Opsjonssaken i Hydro har for øvrig virvlet opp mye grums. Statsråd Dag Terje Andersens agering har ikke vært imponerende. Her har det tydeligvis vært viktig å redde sitt politiske skinn. Bestillingsverket fra advokatfirmaet BA-HR må ha vært et ledd i disse bestrebelsene. BAHR leverte på rekordtid en utredning som er karakterisert som et makkverk. På syltynt grunnlag skaper advokatfirmaet inntrykk av at Reiten har begått lovbrudd. Statsråden brukte konklusjonen for det den var verd. Mediene kjørte konklusjonen som toppnyheten gjennom en hel dag, og alle måtte sitte igjen med et inntrykk av at Reiten er en kriminell. Man kan sikkert si mye om Reiten. Men det bør dokumenteres bedre enn dette at han har begått lovbrudd.
Igjen ser vi et eksempel på at de store advokatfirmaene som tjener rått med penger, leverer de konklusjoner og råd oppdragsgiverne ønsker. At flere av advokatene har nær tilknytning til Ap og regjeringsapparatet, inngir ikke akkurat tillit til at vurderingen er tilstrekkelig uhildet.
Jeg noterer at Hydros bedriftsforsamling holdt hodet kaldt, la så vel statsrådens bestillingsverk som hans underkjenning av Hydrostyrets saksbehandling til side, og fattet selvstendige beslutninger.
Ikke bare Hydrostyret bør ta selvkritikk i denne saken.
Abonner på:
Innlegg (Atom)