«Stackels qvind-folk, som lader sig beligge». Om leiermål og uekte barn i Heidal

 Av Oddbjørn Evenshaug

 (Trykt i I Heidalé. Årbok for Heidal 2013. Heidal historielag. Artikkelen er noe bearbeidet.)

 

Palmesøndag 11. april 1756 stod Gjertrud Jonsdatter offentlig skrifte under messen i Heidal kirke. Sokneprest Johan Storm kunngjorde fra prekestolen at en botferdig synder ville be om tilgivelse for å ha brutt Guds bud og forarget menigheten. Gjertrud Jonsdatter gikk de ydmykende skrittene oppover kirkegulvet og knelte ved alterringen. Der holdt Storm en tale om hvor grovt hun hadde syndet mot det sjette bud. Han formante henne til en sann og alvorlig omvendelse. Deretter måtte hun fortelle hvem som var far til barnet hun nylig hadde født. Vendt mot menigheten ba Gjertrud om tilgivelse og mottok så syndsforlatelsen. Dermed kunne hun igjen få delta i den hellige nattverd.

Gjertruds synd var at hun hadde fått et barn uten å være gift. Hun hadde begått leiermål, som var den strafferettslige betegnelsen på seksuelt samleie utenfor ekteskap. For det ble hun ilagt bot, og det fulgte av loven at hun også måtte stå kirkens disiplin i form av offentlig skrifte­mål. Barnefaren het Johannes Christensen. Han var soldat og slapp der­for både bot og offentlig skrifte. Slik var loven.

 

Heidal kirke. Kirken ble oppført i 1937-1941, og er en kopi av kirken som ble oppført i 1752, og som brant i 1933. (Foto Mina Skraastad) 

Strenge straffer for brudd på sedelighetslovene

I middelalderen var det ikke straffbart for kvinner å ha seksuell omgang utenfor ekteskapet. Det var straffbart for menn, og det var bare menn som kunne bøtelegges. Seksuell omgang utenfor ekteskapet var en familie­sak og et spørsmål om kvinnenes ære. Det var den forurettede parten, kvinnen og hennes verge som kunne kreve at mannen skulle straffes.

Etter Magnus Lagabøtes Landslov av 1274 skulle en mann som gjorde seg skyld i utenomekteskapelig seksuell aktivitet, betale bøter til mannen som hadde ansvaret for kvinnen. De eldste bevarte bøte­registrene, som er fra slutten av middelalderen, bekrefter at praksis fulgte landsloven. På 1500-tallet kom det ulike forordninger som bestemte at kvinnene kunne straffes hvis handlingen vanæret familien eller ektemaken.

Med ny lovgivning på 1600-tallet ble det en forandring. Kongen i København tok grep slik at den framvoksende dansk-norske staten kunne sikre seg kontroll over de ulike livsområdene til folk. Det gjaldt ikke minst på kjønnslivets område. Nå ble det staten som krevde straff, også for kvinnen. Det begynte med en forordning i 1617 som kriminali­serte kvinnen ”eftersom Skiørlevnet og Letfærdighed Daglig tiltager og forøges”, som det het i begrunnelsen. At kvinner ble strafferettslig ansvarlig, var neppe et resultat av at man begynte å se på kvinnen som likeverdig med mannen. Årsaken lå nok mer i at man mente det var en sammenheng mellom ugifte kvinner og løsaktighet. 

Å bli rettssubjekt innebar for kvinner først og fremst å bli stilt til ansvar for sin seksuelle atferd. På midten av 1600-tallet var det flest menn som ble dømt for leiermål. Men etter den nye lovgivningen endret det seg, og den videre historien om sedelighetslovgivningen, og fram for alt praktiseringen av denne, er i stor grad en historie om diskriminering og fornedrelse av kvinner.

 

Leiermål i Christian Vs Norske lov

I 1687 fikk Norge et nytt lovverk, Christian Vs Norske lov (NL 1687). Et eget strafferettslig kapittel omhandlet sedelighetsforbrytelser.. Slike lovbrudd skulle straffes hardt. Til sammenligning er det forbløffende hvor lite man var opptatt av vold. Riktignok var det dødsstraff for drap, men utover det gir lovgivningen inntrykk av at det var viktigere å de­finere lovbrudd på kjønnslivets område enn å straffeforfølge folk som begikk voldelige handlinger.

En skjelnet mellom ulike former for leiermål: Leiermål i forbudte ledd (mellom nære slektninger), mellom en gift og en ikkegift (hor), mellom to gifte på hver sin kant (dobbelthor) og simpelt (løst) leier­mål, dvs mellom to ugifte. Det er først og fremst den siste formen jeg tar for meg i denne artikkelen.

Det var fogden som reiste tiltale på tinget i leiermålsaker. Fogden sørget også for å fullbyrde dommen etter at den var avsagt av sorenskriveren. Straffen for å ha begått simpelt leiermål var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. Prinsippet om halv straff for kvinner går igjen flere steder i lovgivningen på 1600-tallet. Dette var en rest av middelalderlovenes syn på kvinnen som mindre tilregnelig og mindre ansvarlig enn mannen. Hvis leiermålssynderne giftet seg med hverandre, ble bøtene mindre.

Leiermålsbøtene var høye både i forhold til andre lovbrudd og folks evne til å betale. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest. Årslønnen for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Men avtinging var mulig, dvs at boten ble redusert i forhold til betalingsevnen til den dømte. Hadde ikke leiermålsforbryteren penger til å betale, kunne det bli gapestokk og fengsel. Etter tredje gangs leiermål kunne en risikere kakstryking (offentlig pisking) og dødsstraff. Kak­stryking var en kombinert æres- og legemsstraff, ofte forbundet med brennemerking. Kakstrykingen av kvinner ble senere erstattet med tukt­husstraff.

Soldater var fritatt for leiermålsbøter ved første gangs forseelse. Kongen hadde bruk for soldatene til krigstjeneste og var lite tjent med at de fikk sviende bøter og andre reaksjoner som kunne føre til misnøye. Fritaksregelen førte til at enkelte fikk soldater til å påta seg farskapet mot betaling. Dette gikk så langt at myndighetene måtte innføre ulike straffebestemmelser mot uvesenet.

Kong Christian Den Femtes Norske Lov. (Nordfjord Folkemuseum)

Gapestokken 

Gapestokken var en særdeles ydmykende straffemåte, og den rammet først og fremst ugifte mødre. I romanen "An-Magritt" gir Johan Falk­berget en hjerteskjærende skildring av hvor rått og brutalt kvinner som fødte barn utenfor ekteskap, kunne bli behandlet på 16-1700-tallet.

Falkberget forteller om An-Magritts mor, Kiempe-Ane, som ble gravid etter at Ole soldat hadde voldtatt henne i fylla. An-Magritts fødsel var beviset på at Kiempe-Ane hadde begått leiermål. Kiempe-Ane var for fattig til å kunne betale den lovpålagte boten for sitt lov­brudd. I stedet ble hun satt i gapestokken til spott og spe under messen i kirken. Råskinnet Ole soldat, som var beskyttet av kongens lov, var blant dem som skjendet "den pøniterende” ved å spytte på henne. Kiempe-Ane mistet vett og forstand den søndagen. Da det ringte til messe neste kirkehelg, kastet hun seg i fossen. Hun skulle ha stått i gapestokken under ytterligere to messer.

For myndighetene, dvs fogden, var gapestokken en effektiv og praktisk straffereaksjon overfor ugifte mødre. Straffen var billig og tok kort tid i forhold til fengselsstraff, og dermed unngikk man problemet med pass av spedbarna. Men de som måtte i gapestokken, ble så vanæret at ingen ville ha dem i arbeid. Det førte til at mange måtte naske og stjele for å overleve. Allerede i 1717 pekte fogden i Gudbrandsdalen på det uheldige i dette og anbefalte vann og brød i arresten, som var mindre vanærende. Etter hvert gikk gapestokken ut av bruk, men ble formelt avskaffet først i 1848.

Gapestokk med halsklave. (Foto Valdres folkemuseum. Wikimedia.org)

 

Kvinnene mest rammet

Særlig i første halvdel av 1700-tallet ble loven strengt håndhevet. En av årsakene var at på landet utgjorde leiermålsbøtene en del av fogdens lønn. Ivar Teigum forteller i Bygdebok for Vågå og Sel at det på vår­tinget i Vågå i 1791 ble lest opp en rekke dommer for leiermål. Bøtene som ble ilagt og som futen dermed kunne innkreve, beløp seg til alt 36 rd, som ikke var noen liten sum.

Studier av rettspraksis viser at sanksjonene hovedsakelig rammet de minste i samfunnet, de som hadde minst økonomisk evne, og av disse var det kvinnene som kom dårligst ut. En undersøkelse av situasjonen i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene slapp unna. En undersøkelse fra Telemark viser at i vel halvparten av leier­målssakene som kom opp på tinget, var det bare kvinnen som ble inn­stevnet, mens i mindre enn en firedel av sakene var det bare mannen.

Tingdokumentene fra denne tiden røper at man så en sammenheng mellom ugifte kvinner og løsaktighet. Mens menn blir omtalt ut fra yrke og sosial status, nevnes kvinnene ut fra sin seksuelle status, dvs om de var seksuelt krenket eller løsaktige. Menns ærbarhet var i liten grad knyttet til seksualitet. For en mann var det mye verre å ha stjålet noe enn å ha begått leiermål. En mann som hadde begått leiermål, kunne frem­deles anses som ærlig og rettskaffen, i hvert fall hvis han betalte for seg. Kvinnens ære derimot, var først og fremst knyttet til hennes seksuelle rykte. En kvinne som var dømt for leiermål, var brennemerket og fikk et vanskelig liv, ikke minst fordi hun var lite attraktiv på ekteskaps­markedet.

Embetsmenn og velstående slapp lettere unna enn vanlige folk. Det mest kjente eksemplet fra 1600-tallet av geistlige som begikk leiermål, var Petter Dass. Hans forlovede ble gravid i 1671 like etter at Petter hadde søkt kapellanstilling. Han reiste til København for å be om til­givelse for sin synd og fikk benådningsbrev med tilgivelse og forlatelse et par år senere.

De kongelige var naturligvis høyt hevet over loven, og de hevet seg også over den moral de påla sine undersåtter. 1600-tallets tre dansk-norske konger fikk til sammen ni barn utenfor ekteskap, med fem for­skjellige kvinner. De uekte barna ble grever og flere inntok fram­tredende posisjoner i statsforvaltningen, også i Norge.

 

Barnedrap og fødsler i dølgsmål

For enkelte ugifte kvinner som ble gravide, var situasjonen så fortvilet at de tok livet enten av seg selv eller barnet. Ivar Kleiven forteller i sin bok I gamle daagaa om Anne Jørnsdatter, som i 1677 ble dømt for barne­drap etter en sommer på setra.

Den samme våren ble også Anne Knutsdatter dømt for barnedrap. Hun kastet det to år gamle barnet sitt i elva nedenfor Rustbrua i Sel. Barnet ble aldri funnet. Dommen over barnemordersken var at hun skulle halshogges, og hennes avhuggede hode skulle sammen med begge hendene settes på stake til skrekk og advarsel ved brua der for­brytelsen hadde funnet sted.

Av frykt for straff og skam fødte mange ugifte kvinner barnet i dølgsmål (hemmelighet). Ofte døde barnet, enten på en naturlig måte eller ved at moren rett og slett tok livet av det. En forordning i 1635 bestemte at uansett dødsårsak skulle alle dømmes på lik linje med dem som tok livet av barnet med vilje.

Det sier mye om kvinnenes fortvilelse når de til tross for en slik umenneske­lig lovgivning like­vel våget å ta sjansen på å skjule fødselen. Fra 1730-årene ble kvinner som fikk slik dødsdom, gjerne benådet av kongen og straffen ble omgjort til fengsel på livstid. Så sent som i 1830-årene satt det kvinner på livstid på tukthusene i Norge for i dølgsmål å ha født barn som døde.

Situasjonen for ugifte kvinner som fødte i dølgsmål, viser på en grell måte kvinners avmakt på 16-1700-tallet, og straffereaksjonene viser hvor grovt urettferdig kvinnene ble behandlet i forhold til menn. Det er påfallende hvor skånsomt barnefedrene ble behandlet. I en under­søkelse av 152 kvinner som ble dømt av Høyesterett for fødsel i dølgs­mål, viste det seg at bare 7 av barnefedrene fikk dom i forbindelse med dølgsmålsfødselen. To av disse fikk strengeste straff, de øvrige fem fikk bare noen få dagers fengsel.

Barnemordersken. (Maleri av Eyolf Soot)

Offentlig skrifte

I tillegg til bøter og eventuelle strengere straffer for gjentatte leiermål påla statens lover også en kirkelig reaksjon. Den bestod i at leiermåls­synderen ble nektet adgang til nattverden og først kunne få ta del i denne igjen når vedkommende hadde stått kirkens disiplin, dvs offentlig skriftemål, slik vi innledningsvis så i eksemplet med Gjertrud Jons­datter.

Framgangsmåten for skriftemålet var nøye beskrevet i Kirkeritualet av 1685. Meningen med offentlig skriftemål var at synderen skulle bekjenne sin synd, få syndsforlatelse og bli tatt opp i menigheten igjen. Men reaksjonsformen fikk etter hvert mer karakter av straff, den fung­erte ydmykende og hadde dessuten ubehagelige virkninger, fordi årlig nattverd var en forutsetning for borgerlige rettigheter, som f.eks. retten til ekteskap og flytting.

Giftet partene seg før barnefødselen, slapp de skriftemålet. Også her slapp soldater unna ved første gangs leiermål. Selv om også andre lovbrudd enn leiermål kunne føre til offentlig skrifte, viser undersøkelser at den langt overveiende del av de som stod offentlig skrifte på 1700-tallet, hadde begått leiermål, og de fleste av disse var kvinner. Dette var situasjonen også i Heidal.

 

Publice absolverede i Heidal

Personer som stod offentlig skrifte, ble kalt publice absolverede. Navnet til synderen og lovbruddet ble ført inn i kirkeboka. I den første kirkeboka for Vågå prestegjeld (inkludert Heidal anneks), som starter i 1739, finner vi allerede på første side innførsler om publice absolverede. Fra 1747 og fram til 1767, da ordningen med offentlig skrifte for leier­mål ble opphevet, er innførslene samlet på egne sider. I motsetning til innførslene før denne tid, er det her mulig å identifisere hvilke skrifte­mål som skjedde i Heidal kirke.

I løpet av denne 21-årsperioden var det i alt 272 offentlige skrifte­mål i Vågå prestegjeld. Bare fem av disse dreide seg om noe annet enn leiermål. I de fleste tilfelle har presten anført om skriftemålet skjedde i Vågå eller i anneksene Heidal eller Sel. Etter det jeg kan se, er 64 av de 267 leiermålstilfellene uttrykkelig knyttet til Heidal anneks. Gjennom­snittlig stod altså tre personer offentlig skrifte årlig i Heidal i årene 1747-1767. Kjønnsdiskrimineringen er tydelig, ca 70 % er kvinner. I alt 11 av barnefedrene var soldater. Åtte av disse slapp å stå kirkens disiplin fordi det dreide seg om deres første leiermål.

For de fleste av kvinnene dreide det seg også om første gangs leiermål. Når det gjelder omfanget av gjentagelser, finner vi at 14 av de 267 leiermålstilfellene i Vågå prestegjeld gjaldt 2. eller 3. gangs leiermål. Her var fordelingen mellom kjønnene helt lik. 

Blant de som i disse årene stod offentlig skrifte i Heidal to ganger, var Imbjør Andersdatter. Søndag 6. september 1761 stod Imbjør offentlig skrifte i Heidal kirke for leiermål med Ole Olsen Sveen. Han skriftet offentlig for leiermålet tre uker før Imbjør. Andre gang Imbjør stod kirkens disi­plin for leiermål var i 1765. Også i dette tilfelle stod barnefaren, Peder Olsen Bilben, offentlig skrifte. Imbjør fødte i 1770 ytterligere et barn utenfor ekteskap. Denne gangen utla hun to menn som far til barnet, soldat Siver Olsen og den forrige barnefaren, Peder Olsen Bilben. Ordningen med offentlig skrifte for leiermål var nå opp­hevet, og Imbjør slapp derfor å stå kirkens disiplin denne gangen.

Publice absolverede 1761. Her er Imbjør Andersdatter innført som nr fem. (Kirkebok Vågå 1739-1810, s. 183) 

Tre leiermål med tre forskjellige menn var et så alvorlig lovbrudd at Imbjør sannsynligvis må ha fått en hardere straffereaksjon enn bare bøter. Tukthusstraff var vanlig, en straff som i praksis nærmet seg døds­straff, fordi forholdene på tukthuset var forferdelige. Av de 26 kvinnene som i andre halvdel av 1770-årene ble satt inn på Christiania tukthus med 6-8 års dom for leiermål, døde 20 på tukthuset.

Jeg finner ikke Imbjør i fangeprotokollene i Christiania tukthus, der kvinner fra hele Østlandet sonet leiermålsdommer. Det satt i det hele tatt få der fra Vågå prestegjeld. Muligens var det for dyrt for fogden å sende leiermålsdømte så langt.

Vi kan vel regne med at det var gapestokk utenfor kirken i Heidal, og at denne ble brukt også her. Kanskje ble det gapestokken for Imbjør. Muligens er Imbjør den samme Imbjør Andersdatter som vi finner i folke­tellingen i 1801, bosatt på Nedre Rusten, "beslægtet pige", 65 år gammel, og som døde i 1812.

 

Liberalisering av leiermålslovgivningen

Kirken spilte en viktig rolle i håndhevingen av lovene og i den straffe­rettslige forfølgingen av dem som forbrøt seg. Det var presten som inn­rapporterte leiermålet til fogden på grunnlag av opplysninger i kirke­boka.

En av de som reagerte på det nære samarbeidet mellom verdslige myndigheter og kirken i leiermålssakene, var biskop Peder Hersleb i Akershus stift, som Vågå prestegjeld hørte til. Hersleb likte dårlig at prestene opptrådte som angivere av menighetslemmer og at skriftemålet fungerte som en straff. På reiser rundt om på bygdene så han at det nesten bare var ugifte mødre, "stackels qvindfolck, som lader sig beligge", som måtte skrifte, mens fedrene og mange større syndere ofte gikk fri. Han mente at de ugifte mødrene allerede var hardt nok straffet "med hendes skam … og er foragtet lifs tiid". Mange kvinner følte det som en ekstra stor påkjenning at de måtte utlegge barnefaren foran menig­heten, spesielt hvis de visste at mannen kom til å benekte far­skapet.

I rapporter til myndighetene i København gikk Hersleb så langt at han gjorde prestene indirekte ansvarlige for at ugifte mødre tok livet av de nyfødte barna sine av frykt for skammen som det offentlige skrifte­målet førte med seg. Hersleb viste her til hva kvinner fortalte i retts­avhør i saker om fødsler i dølgsmål.

Blant annet som en følge av Herslebs innsats skjedde det løpet av de siste tiårene av 1700-tallet en gradvis liberalisering av leiermåls­lovene. Offentlig skrifte for leiermål ble som nevnt avskaffet i 1767. Slik Hersleb hadde påvist, virket denne reaksjonsformen mot sin hensikt ved at den ”giver ofte Leilighed til Misbrug og Forargelse”.

På 1750-tallet ble for øvrig leiermål som strafferettslig begrep om­definert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet kun var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret, og fra 1791 slapp paret bøter hvis de giftet seg før barnet ble født.

I 1812 ble bøtene for første og andre gangs leiermål fjernet, hovedsakelig på grunn av mødrenes manglende betalingsevne og deres vansker med oppfostring og underhold av barna. Men bak lovendringen lå også en etter hvert mindre restriktiv håndhevelse av sedelighets­lovgivningen etter påtrykk av biskoper og jurister. Tredje gangs leiermål var fortsatt straffbart.

 

«Uekte» barn

Allerede i de første kirkebøkene finner vi at barn født utenfor ekteskap ble ført inn i dåpsregisteret med betegnelsen "uekte", som var en for­kortelse for ”utenomekteskapelig” (i familieretten også kalt "illegitime barn"). Etter hvert fikk kirkebøkene egne rubrikker i dåpslistene for av­merking av om barnet var ekte eller uekte født.

Samtidig som barnet ble registrert som "ekte" eller "uekte", ble det ført inn en anmerkning om dette var foreldrenes 1. leiermål, 2. leiermål osv. Selv om "uekte" var en betegnelse på barn som var født utenfor ekteskap, gir den forkortede språkbruken noen vonde assosiasjoner som var egnet til å bli misforstått og ga grunnlag for stigmatisering av barnet.

Fra 1877 het det i forskriftene at et barn med foreldre som ikke var inntrådt i ekteskap på det tidspunkt barnet ble født, skulle innføres som uekte – uten hensyn til om foreldrene senere giftet seg. Denne praksisen fortsatte langt utover på 1900-tallet.

I 1923 ble det tatt i bruk en ny klokkerbok i Heidal. Denne hadde fortsatt en rubrikk for "Født i eller utenfor ekteskab". Når det gjelder betegnelsen "leiermål", ble denne ikke lenger brukt i rubrikken for anmerkninger, men ved "uekte" barn ble det anmerket om det var for­eldrenes første eller andre uekte barn osv., og om det for morens vedkommende var med forskjellige menn.

Utover på 1900-tallet gikk uttrykket ”leiermål” mer og mer ut av bruk. Men helt fram til 1970-tallet var det forbundet med stor skam å komme i "i uløkka", som det gjerne ble kalt. Tilsvarende var det lenge skambelagt å være "uekte" født, noe som viste seg ved at gjennom det meste av 1900-tallet la folk gjerne stor vekt på å skjule at de var født av ugifte mødre.

 

Sovende mor med barn. (Maleri av Chr. Krogh)

Farskapet

I henhold til loven fra 1687 hadde en ugift mor eneansvaret for sitt uekte barn. En forordning i 1763 forpliktet faren til å bidra med minst halv­parten av omkostningene til barnets underhold inntil barnet hadde fylt ti år, fra 1821 til barnet fylte 15 år.

Mange fedre neglisjerte underholdsplikten. I 1790 kom det en bestemmelse som forordnet at de som ikke utredet det pålagte bidraget til deres uekte barns oppfostring, skulle ”hensættes til Arbeide i For­bedrings- eller Tugthuset”. Men det var dårlig kontroll fra myndig­hetenes side, og kvinnene måtte selv gå til sak mot mannen, hvis han ikke betalte bidragene. Bidragsplikten ble utvidet i 1821, og ytterligere utvidet og innskjerpet i 1892. Barnebidragene hadde imidlertid mer karakter av skadeserstatning til moren enn underhold til barnet. Det var først med de castbergske barnelover i 1915 at ugifte mødre og uekte barn ble sikret mer anstendige rettigheter.

Eilert Sundt forteller om en kvinne i Fron som så seg lei på at mannen hun hadde to uekte barn med, ikke bidro til barnets oppfostring. Hun tok derfor med seg to ærbare menn for å få til et forlik med barne­faren om hva han skulle bidra med. En gangbar takst var ei tønne korn og et par sko for året, og det foreslo hun som en rimelig løsning. Men barnefaren syntes det var for strengt. Dermed slo hun litt av på kravet mot at han lovet å være behjelpelig med å samle ved til huset. Etter dette forliket må det ha blitt varme følelser mellom de to igjen, for Sundt for­teller at mannen "flaug" atter til hende, og se – atter blev hun moder, 3die gang".

Uekte barn var tidligere utelukket fra å arve sin far. Men NL 1687 ga faren anledning til å lyse uekte barn ”i kull og kjønn”, som betydde at han anerkjente det uekte barnet som sitt. Dermed arvet barnet halvt så mye som barn født i ekteskap. Fantes ikke ektefødte barn, arvet uekte barn fullt ut. Disse bestemmelsene gjaldt helt til vi fikk de nye barnelovene i 1915.

 

Farskapet ble skjult

Mange fedre som ikke giftet seg med mor til barnet, holdt ofte god avstand, slik at barnet vokste opp uten kontakt med faren. For bonde­sønner og sønner fra de høyere sosiale lag som besvangret tjenestejenter og andre fattigjenter, var det spesielt viktig å skjule farskapet. Enkelte tok ansvar og sørget økonomisk for moren og barnet.

Det hendte ikke sjelden at bondesønner betalte husmannsgutter for å påta seg farskapet.  Lokalhistorikeren Einar Hovdhaugen forteller at han i et prestearkiv fra Gudbrandsdalen har funnet eksempler på ugifte mødre som gikk til presten med dårlig samvittighet, fordi de hadde oppgitt en husmannsgutt som far til barnet, mens faren egentlig var en bondesønn.

På Heidal Historielags hjemmeside kan vi lese historien om fattig­jenta fra Mons-Kleven i Heidal som var i tjeneste hos Bjørnstjerne Bjørnson på Aulestad. Der ble hun gravid og fødte i 1901 et barn uten­for ekteskap. I kirkeboka er en tjenestegutt fra Østre Gausdal oppført som barnets far. Senere er det innført en merknad om at Bjørnsons sønn, Erling, ved dom i 1907 var antatt til barnefar.

Bjørnstjerne hadde også sin historie – i likhet med Henrik Ibsen. Bjørnson besvangret ei hotelljente i Trondheim. Barnet døde 14 dager etter fødselen på byens fattighus. Ifølge Bjørnsonbiografen Edvard Hoem er det usikkert om Bjørnson noen gang fikk vite hvordan det gikk med barnet.

Alexander Kiellands historie er spesiell på den måten at her ble ikke bare farskapet, men også morskapet holdt skjult, fordi moren var en bondedatter i Kiellandfamiliens bekjentskapskrets. Slik historien blir fortalt, skal foreldrenes fedre ha gjennomført en dekkoperasjon som bestod i at ei fattig, ugift nabojente som fikk et død­født barn, angivelig ble betalt for å påta seg morskapet for Kiellands og bondejentas barn. En tømmermann i Stavanger skal ha blitt betalt for å påta seg farskapet. Navnene til disse to, som ellers ikke hadde noe med hverandre å gjøre, ble innført som foreldre i kirkeboka. Gutten vokste opp i kummerlige kår hos forskjellige fosterforeldre.

Kielland var allerede forlovet, og æresbegrepene var slik at det var mye verre for en mann å bryte en forlovelse enn å erkjenne farskapet og påta seg foreldreansvaret for et uekte barn. Kielland skal ha hatt dårlig samvittighet på grunn av det som skjedde, og det fortelles at han gjennom finurlige kanaler bidro til å hjelpe gutten fram i livet.

 

Fødsler utenfor ekteskap

Den mest vanlige måten å måle den utenomekteskapelige fruktbarheten på, er å beregne andelen av fødsler utenfor ekteskap av alle levendefødte i samme periode (illegitimitetskvotienten). Lokalhistorikeren Ola Skog­stad har undersøkt andelen fødte (døpte) barn med ugifte foreldre i Vågå prestegjeld (Heidal inkludert) fra 1739 og fram mot slutten av 1700-tallet. Tallene viser at i de første tiårene av denne perioden lå andelen på 7-8 %. I de siste tiårene av 1700-tallet var den økt til 12-13 %.

Økningen avspeiler en generell utvikling vi finner i landet som helhet, men tallene ligger i alle disse årene godt over gjennomsnittet for Akershus stift, som Vågå hørte til på denne tiden og enda mer over landsgjennomsnittet, som på 1780-tallet lå på ca 5 %. Utover på 1800-tallet økte andelen ytterligere en del, og omkring 1850 lå den på ca 9 % for landet som helhet.

 

Eilert Sundts studier

Det var på denne tiden grunnleggeren av norsk samfunnsvitenskap, presten Eilert Sundt, foretok sine epokegjørende studier av sedeligheten i Norge. På midten av 1800-tallet reiste Sundt landet rundt og studerte folks levemåter, seder og skikker ved å samle statis­tiske data og ved å samtale med folk. Resultatene av studiene presenterte han i boka "Om Sædeligheds-Tilstan­den i Norge" (1857).

Eilert Sundt utviklet en ny måte for måling av den utenom­ekteskapelige fruktbarheten. Illegiti­mitetskvotienten er en målemetode som ikke tar hensyn til variasjonen i risikogruppa, som er ugifte kvinner i fruktbar alder, gjerne angitt til alderen 15-49 år. Sundt beregnet derfor antall illegitime fødsler i forhold til antall inngåtte ekteskap i samme periode, dvs illegitime fødsler pr. 100 ekteskap. På landsbasis lå forholdstallet i perioden 1831-1850 på 31. Men variasjonene var store. Av prostiene lå Lister lavest med 6 og Trondhjem høyest med 63.

Sundt besøkte i årene 1851-1854 Gudbrandsdalen tre ganger og oppholdt seg da særlig i prestegjeldene Vågå, Lom og Fron. Grunnen til at disse prestegjeldene særlig vakte hans interesse, var at han her fant svært høye forholdstall. I perioden 1831-1850 registrerte han 1422 barn utenfor ekteskap i de tre prestegjeldene, og det ble inngått 2115 ekte­skap, altså et forholdstall på 67. Det vil si at for hvert 100 par som ble ekteviet, var det 67 fødsler utenfor ekteskap.

Tallet gjelder de tre prestegjeldene samlet, der Heidal inngår i Vågå prestegjeld. Så vidt jeg kan se, oppgir ikke Sundt data for hvert enkelt av prestegjeldene. Jeg har gjort en stikkprøve i kirkebøkene for året 1845 og finner at forholdstallet det året ligger en god del høyere i Vågå enn i Lom og Fron. For de andre prestegjeldene i Gudbrandsdalen var forholdstallet 38 og for hele Gudbrandsdalen prosti 50.

Eilert Sundt. (Oslo Museum)

Uekte barn i Heidal

Jeg har foretatt en opptelling av fødsler utenfor ekteskap i Heidal i årene etter at Eilert Sundt samlet sine data, nærmere bestemt perioden 1851-1890. Kilden er kirkebøkene for Heidal. 

Tallene må tas med visse reservasjoner. For det første dreier det seg om døpte, ikke fødte. Her er imidlertid sammenfallet meget stort. For det andre giftet en god del av foreldrene seg, og antagelig hendte det at prestene ikke registrerte barnet som uekte dersom vielsen skjedde innenfor et rimelig kort tidsrom etter fødselen. Endelig foreligger det naturligvis muligheter for tellefeil.

Andel uekte barn i Heidal og i landet som helhet

År                           Heidal        Hele landet

1851-1860                  24,8                8,7

1861-1870                  21,7                8,1

1871-1880                  27,7                8,7

1881-1890                  24,2                7,8

 

I løpet av 40-årsperioden 1851-1890 finner jeg registrert i alt 1726 døpte i kirkebøkene for Heidal. Av disse er 422 innført som uekte, dvs. 24,4 %. Tabellen ovenfor viser at illegitimitetskvotienten holdt seg tilnærmet konstant gjennom de fire tiårene, men noen svingninger finnes. Bryter vi ned til femårsperioder, finner vi at andelen i siste halvdel av 1860-tallet var nede i 18 %, og i siste halvdel av 1870-tallet og begynnelsen av 1880-tallet oppe i 30 %.

Også i landet som helhet var illegitimiteten ganske konstant. Men vi ser også at andelen uekte fødsler er nesten tre ganger i høyere i Heidal enn i landet som helhet og at forskjellen er enda større enn den var ca hundre år tidligere.

Sammenlignet med flere av nabosognene/prestegjeldene ligger Heidal høyt. Mens mer enn en firedel av barnefødslene i Heidal i 1870-årene var utenfor ekteskap, lå andelen i Vågå på 17 % (Heidal ikke inkludert), Lom 10 %, Kvam 19 % og Ringebu 12 %. Men som vi ser, ligger også alle disse godt over landsgjennomsnittet.

Jeg har også sett på forholdet mellom illegitime fødsler og inngåtte ekteskap i Heidal i disse årene og finner meget høye forholdstall. Faktisk var det i alle de fire tiårene flere fødsler utenfor ekteskap enn det var par som giftet seg. Det høyeste forholdstallet i landet som helhet i denne 40-årsperioden finner vi i andre halvdel av 1860-tallet, da det var oppe i 39.

På slutten av 1880-tallet begynte andelen uekte barnefødsler å gå nedover. I begynnelsen av 1920-årene lå prosentandelen for landet som helhet på 6,9 %. I Heidal sank andelen forholdsvis mer enn i landet som helhet, men lå på begynnelsen av 1920-tallet fortsatt mer enn dobbelt så høyt som lands-gjennomsnittet.

Jeg skal ikke påta meg å gi en fullgod forklaring på hvorfor Heidal skiller seg ut i forhold til sine naboer, men kanskje ligger årsaken i noen av de faktorene som har vært lagt til grunn for forklaringen på at Gud­brandsdalen generelt hørte til de områder av landet med høyest andel fødsler utenfor ekteskap på 1700-1800-tallet. Muligens er nettopp disse faktorene, som vi skal se litt på nedenfor, enda mer typiske for Heidal enn for Gudbrandsdalen generelt.

 

Det moralistiske perspektivet

I en visitasinnberetning i 1847 undret prosten i Gudbrandsdalen, Niels Chr. Nissen, seg over at andelen barn født utenfor ekteskap var så mye høyere i Vågå prestegjeld enn i Øyer, der han selv var sokneprest. I Øyer lå andelen uektefødte på 1840-tallet på 3-4 %. Nissen utleder ikke av dette at sedelighetstilstanden nødvendigvis skulle være til­svarende bedre i Øyer enn i Vågå. Han peker på at forholdet kanskje hadde noe med holdningen til ugift samliv å gjøre. Nissen skriver at i Øyer betraktes leiermålsforseelser "med Undseelse, hvilket ikke er Til­fældet i Vaage".

I Øyer er det slik, fortsetter han, at så snart en mann hadde besvangret en pike, så tok han henne vanligvis til ekte. I Vågå derimot, var det alminnelig at forlovede ikke lot seg ektevie før de hadde fått flere uekte barn med hverandre. Nissen forteller at han formaner de unge til å avstå fra løsaktigheten, men finner at så lenge de eldre, og spesielt foreldrene forholder seg likegyldige, kommer man neppe noen vei med de unge.

Tradisjonelt har leiermål og fødsler utenfor ekteskap vært forstått i et moralistisk perspektiv. Men det er liten grunn til å tro at moralen skal ha vært så mye dårligere blant folk i Gudbrandsdalen generelt og Heidal spesielt enn andre steder i landet.

Også Eilert Sundt lot seg forskrekke moralsk over det han kalte den "tankeløse råhed og dyriske usædelighed" han fant blant folk på bygdene. Men hans store fortjeneste var at han forsøkte å finne for­klaringer i samfunnsmessige og økonomiske forhold og i folkelige skikker. Ved at han søkte å forstå den folkelige kulturen på dens egne premisser, fant han at den store andelen barn utenfor ekteskap blant annet kunne ha sammenheng med noe så prosaisk som økonomiske for­hold, byggeskikk og folks boforhold.

 

«Det er skikken det»

Sundt kom på sporet av en viktig forklaringsfaktor gjennom en samtale med en fattig husmann i et bygdelag i Gudbrandsdalen. Det kunne ha vært i Heidal. Husmannen svarer bekreftende på Sundts spørsmål om de hadde barn før de var gift og fortsetter: "Det er sjelden at fattigfolk komme ihop uden at det er så", og så forteller han at han og kona hadde vært tjenestefolk på samme gård og at de begge hadde hatt senger i fjøset. "For det er skikken det", sier han.

Det var en vanlig skikk i Gudbrandsdalen at det unge tjenestefolket sov i samme rom i fjøs og uthus, gjerne i køyesenger med guttene øverst og jentene nederst. Tallet på fødsler utenfor ekteskap er satt i sammen­heng med denne skikken. Ifølge folketellingen i 1875 sov opptil 30-40 prosent av folket i fjøset i enkelte bygder i Gudbrandsdalen. Mot slutten av 1800-tallet avtok skikken sterkt, men i enkelte bygder varte den hundre­året ut. Vanligvis var det flere kvinner enn menn som sov i fjøset.

Nattefrieriet

Et annet forhold som bidro til mange barn utenfor ekteskap blant fattig­folk, var nattefrieriet. Det var utbredt i Gudbrandsdalen og bestod i at gutter gikk på besøk til utvalgte jenter om natten for å bli kjent med dem. I utgangspunktet var nattefrieriet en regulert omgangsform på landsbygda mellom gifteferdig ungdom. Tradisjonen er nært beslektet med natteløperiet, som bestod i at gutter fartet rundt på gårdene og opp­søkte jentene for å ha moro. Resultatet var at mange jenter ble med barn før tiden.

Eilert Sundt fant at der hvor nattefrieriet var mest vanlig, var det også en høy andel uekte fødsler, eller som han uttrykte det: "nattefrieri og løsaktighed følges ad". Han reagerte sterkt på skikken, fordi han så at det først og fremst var de fattige tjenestejentene som "kom i ulykke" og bare unntaksvis gårdjentene.

Nattefrieriet blant gårdmannsbarna ble bevoktet av foreldrene slik at ikke noe galt skulle skje. Fattigfolks barn derimot, ble ikke passet på. De måtte tidlig ut fra hjemmet i tjeneste på gårdene og var ikke like beskyttet av tradisjoner og kontroll som bondeungdommen. Bonde­jentene sov på jomfruloft i inntunshus, og nattefrierne ble sett og akti­viteten kontrollert. Tjenestefolket hadde det friere i løene og uthusene i uttunet, men dermed var også sjansene større for å få uekte barn.

«Aa Herregud lok op da Jenter». (Tegning av Theodor Kittelsen)

 

Ekteskapsforståelsen

Endringer i ekteskapsforståelsen spilte nok også inn. På midten av 1500-tallet ble det innført en ordning med trolovelse som bindende ekte­skapsløfte, som ble bekreftet av kirken. På slutten av 1700-tallet kom det en forordning som forbød trolovede par å bo sammen.

Amtmann Christian Sommerfeldt i Kristians amt, som Heidal til­hørte, kritiserte dette. Han pekte på at mange av de trolovede tjente på samme gård, og loven tillot dem ikke å forlate tjenesten. "Og bor de trolovede ikke under et tag om dagen, saa sover de visst i én seng om natten. Det er en sedvane saa vedtatt av almuen at ingen lov avskaffer den uden den som avskaffer trolovelse."

På landsbygda regnet folk fortsatt i mange år trolovelsen som den kirkelige vielsen. Derfor er det ikke overraskende at blant unge par som hadde bestemt seg for hverandre, var det helt vanlig at det seksuelle samlivet startet før ekteskapet.

Kvinnens stilling i ekteskapet ble endret. Tidligere hadde et kjæreste­forhold hatt langt mer med ære å gjøre enn med romantiske følelser. Fram til begynnelsen på 1700-tallet ble det regnet som en ære­krenkelse dersom en mann brøt et ekteskapsløfte. Mange menn som brøt løftet, ble dømt i retten til enten å gifte seg eller gi kvinnen oppreisning for tapt ære. Fra 1734 ble kvinnens rett til ekteskap og oppreisning sterkt begrenset. Hun måtte nå bevise at mannen hadde lovet henne ekte­skap i en offentlig sammenheng før hun kunne påstå at hun var blitt krenket.

Nye ideer om romantisk kjærlighet skapte også nye forventninger til ekteskapet, noe som førte til at foreldrene fikk mindre innflytelse på de unges giftermål. I løpet av 1800-tallet tapte derfor ekteskapsløftet mye av sin bindende kraft og veien ble åpnet for forførelse og ufor­pliktende kjærlighetsforbindelser, skriver Kari Telste i en doktor­avhandling om temaet. Mens mannen tidligere måtte ta ansvaret for sine handlinger, begynte man å se på den kvinnelige seksualiteten som et problem. En ugift mor ble mistenkt for å ha opptrådt forførerisk og ansett som løsaktig, og hennes eneste forsvar var at hun var narret av mannens løfter.

Eilert Sundt fant at der hvor det var mange fødsler utenfor ekte­skap, var det også mange foreldre som levde sammen uten å være gift. Han mente med andre ord at leveregler og holdninger som regulerte fødsler utenfor ekteskap også regulerte ugift samliv. Begge disse fenomenene var altså del av samme normsett. Mye tyder på at dette var situasjonen i Heidal.

 

Kvinner mer usedelige enn menn?

Eilert Sundt tok i sin avhandling opp en påstand han møtte blant folk under sine vandringer, nemlig at lettsindigheten og usedeligheten skulle være større blant kvinner enn blant menn. Det ble hevdet at det fantes mange eksempler på at kvinner la an på å samle seg ”en hel flok af uægte børn med den afskyelige tanke, at de skulde få sig levebrød ved opfostringsbidrag, som øvrigheden og lensmanden skal afpresse barnefædrene”.

På dette grunnlaget beklaget enkelte øvrighetspersoner den lov­givningen som skulle sikre barnemoren oppfostringsbidrag av faren. I fattigkommisjonenes forhandlinger kunne det bli framholdt at ”kvinder med uægte børn aldrig bør understøttes med en skilling, men heller til fornøden advarsel for andre spæges og sultes som de, der på forhånd formodes at bære den meste skyld for den skede utilbørlighed”, forteller Eilert Sundt, som selv ikke fant noe sikkert eksempel på ”denne lavhed og forvorpenhed”.

Sundts tall viste en høyere andel kvinner enn menn som hadde flere uekte barn, men forskjellen var liten. Sannsynligvis er det denne lille forskjellen som har gitt anledning til noens ufordelaktige dom over om kvinnekjønnet, forteller Sundt, og peker på en vesentlig omstendig­het ”som – uanseet den sædelige tilstand hos personen forøvrigt – er langt mere virksom til at redde mandspersonen fra tilbagefald end kvinden”.

Han sikter her til at det var mye lettere for menn enn kvinner å bli gift. Sundt påviser i sin undersøkelse at mange menn fra det han kalte "eiendomsklassen", krenket kvinner av ”arbeidsklassen”, men at de sjelden giftet seg med dem. De giftet seg med kvinner fra sin egen klasse, og dermed var de ”for største delen reddet for fristelsen til ulovlige forbindelser”, som han uttrykker det. Den krenkede og kanskje skammelig forførte tjenestejenta derimot, satt forlatt og foraktet tilbake og var rimeligvis ”mere udsat for fristelsen nu end før”. Og når fristelsen er så ulik, ”kan ingen sammenligning finde sted mellem dyd og brøde”, skriver Sundt.

 

Gifte og ugifte

De økonomiske mulighetene for å stifte familie ble kraftig forverret gjennom 1800-tallet. Det skjedde en eksplosiv befolkningsutvikling i Gudbrandsdalen som sammen med uår i jordbruket gjorde levevilkårene ytterst vanskelige. Fra 1801-1865 økte befolkningen med hele 85 prosent. Dalen ble overbefolket, og det var ikke næringsgrunnlag for alle. Utvandringen til Amerika, som startet vest i landet, slo inn med full tyngde også i innlandet, ikke minst i Gudbrandsdalen. Situasjonen var verst i bygdene i norddalen.

Konsekvensen var at mange par ikke hadde råd til å gifte seg, eller presten nektet å vie før de kunne legge fram bygselseddel eller festebrev på en plass hvor de kunne slå seg ned. Vi finner mange tilfelle i Heidal der unge par bodde hos foreldrene, og som kanskje først etter flere år fikk seg en egen plass og så giftet seg. Men det var også mange kvinner som ble alene med ansvaret for barna, og som det går fram av følgende eksempler fra Heidal, kunne familierelasjonene være ganske sammen­satte.

 

Sammensatte familieforhold

I 1865 bodde Ragnild Thorstensdatter og Thor Hansen som ugifte med to barn hos Ragnilds foreldre på Steineplassen. Ragnild drev med spinning og Thor bodde på plassen som innerst og arbeidet som tømmer­kjører. Thor hadde også et uekte barn med Ragnild Paulsdatter, som bodde sammen med datteren som innerst på Skogum. Også hun drev med spinning og binding. Ragnild og Thor fikk et tredje uekte barn før de noen måneder senere giftet seg og omkring 1866 slo seg ned på Rundhaugen.  Etter hvert ble det en rekke barn i ekteskap.

Men det var neppe alltid manglende økonomi som stod i veien for ekteskap. Barbro Jonsdatter fra Nedre Rusten var tjenestejente på Nord-Faukstad da hun i 1870 fikk et uekte barn med den tjue år eldre gård­mannen, Ole Syversen, som da hadde vært enkemann i mange år og hadde flere barn med sin første kone. Ti år senere fikk Barbro et nytt uekte barn med sin husbond. Først fem år etter denne fødselen giftet Ole seg 65 år gammel mann med Barbro, som da var blitt 45 år.

Rønnaug Olsdatter Sletmoen fra Sagstugu ble også gift, men ikke med faren til noen av hennes uekte barn. Hun fikk først to barn utenfor ekteskap med Hans Thorsen Rundhaugen, som bare et halvår før det første hadde fått et uekte barn med Anna Thorsdatter, som døde bare noen måneder etter fødselen. Noen år senere fikk Rønnaug tvillinger med den 14 år yngre gårdmannsønnen på Holen, Hans Gudbrandsen. Hans utvandret til Amerika før Rønnaug fødte. Den ene av tvillingene vokste opp hos farens foreldre på Holen, den andre hos moren på Øvre Rindhølen, der Rønnaug arbeidet som budeie. Fire år etter at husmannen på Øvre Rindholen, Knut Olsen, ble enkemann, giftet han seg med Rønnaug, som døde bare noen måneder senere, 43 år gammel.

Men mange mødre ble aldri gift og var alene med ansvaret, ofte for flere barn. Brit Olsdatter fikk i 1852 et uekte barn med Ole Andersen, som bare to måneder senere også fikk et uekte barn med Ingri Hans­datter, som han giftet seg med. Ti år senere fikk Brit Olsdatter et barn med Ole Hansen Holten, som også hadde barn utenfor ekteskap fra før. På denne tiden bodde Brit hos sin mor på Harlaugsæter. Ytterligere noen år senere, da Brit var 39 år gammel, fikk hun sitt tredje barn utenfor ekte­skap, nå med en mann som ikke var fra bygda, Otto Halmrast. Han var fra Land og arbeidet som handelsbetjent på Lillehammer. I 1875 bodde Brit Olsdatter som ”føderaadspige” på Kagrud sammen med de tre barna.

 

Kvalifisert leiermål etter 1842

Fra 1842 ble leiermål ansett som ulovlig bare hvis de tre besvangringene utenfor ekteskap hadde skjedd med tre forskjellige personer. Straffen var fengsel, dvs vann og brød i opptil 8 dager. Fattigvesenet skulle for­sørge barnet mens moren sonet. Først i 1902 ble leiermål helt avkrimi­nalisert (rettskraftig fra 1905).

En undersøkelse viser at i landet som helhet ble i overkant av 8000 personer i Norge dømt for kvalifisert leiermål i perioden 1842-1904. Hele 90 % var kvinner. Blant disse var det flere fra Heidal, og en av dem var Brit Olsdatter, som er omtalt ovenfor.

Bare noen dager etter at Brits tredje barn ble døpt i 1868, anmeldte sognepresten i Vågå forholdet til lensmannen. I november samme år ble det satt ekstrarett på gården Skår i Vågå. Her erkjente Brit forholdet. Hun sa at hun ikke hadde tenkt å inngå ekteskap med noen av de opp­gitte barnefedrene, og hun var klar over at hun hadde gjort seg skyldig til straff. Retten dømte henne til fem dager vann og brød og til å betale både saksomkostningene og omkostningene ved soningen. Brit Olsdatter sonet dommen et par måneder senere i Sel distriktsfengsel, som var opp­rettet bare få år tidligere.

Soningsreglene var slik at en dom på "vann og brød" kunne sones på vanlig fangekost, men da måtte en sitte inne fire ganger så lenge. For kvinner som kom gravide til fengselet eller med diebarn, var dette obligatorisk. I likhet med mange andre kvinner som ble dømt for leiermål, kom Brit Olsdatter til fengselet med diebarn. Med en dom på fem dager vann og brød ble det derfor 20 dagers soning for Brit. Året etter at Brit sonet sin dom, satt åtte kvinner med diebarn i Sel kretsfengsel og sonet dommer for leiermål.

Marit Olsdatter fra Rindsæter var en annen kvinne fra Heidal som ble dømt "for at have ladet sig besvangre af tre forskjellige Mandspersoner uden med nogen af dem at være kommen i Ægteskab". Hun hadde tidligere fått mulkt for ulovlig brennevinssalg, som ved siden av usedelighet var det mest vanlige lovbruddet blant kvinner på denne tiden. Dommen for leiermål ble på 8 dager vann og brød.

Marit hadde først fått to barn med Iver Nilsen fra Snerlebakken i Vågå, så noen år senere to barn med Elias Olsen Jenssveen fra Fåberg, og så 18 år etter den første fødselen fikk hun sitt femte barn utenfor ekte­skap, nå med Arne Olsen fra Nordre Randen. Hun fortalte i retten at hun ikke hadde noen utsikt til å kunne bli gift med noen av barne­fedrene, da to allerede var gift og den tredje hadde forlatt distriktet. Da hun fikk forkynt dommen, ba Marit om å få utsatt soningen i tre-fire måneder "da Barnet endnu er saa ungt og hun selv er svag", som det står i rettsdokumentet. Retten hadde ikke noe å bemerke til det. Ikke desto mindre ble hun satt inn til soning bare fire uker etter at dommen falt. Med en dom på 8 dager vann og brød ble det 32 dager på vanlig fange­kost. Også Marit måtte betale alle omkostningene.

Jakob Amundsen Bilben ble anmeldt for kvalifisert leiermål da han fikk barn med Ragnhild Olsdatter Lysgaard uten at de var gift. Noen år tidligere hadde han fått to uekte barn med Marit Hansdatter Aamodtrøn­ningen fra Kvam. Ifølge sokneprest Selmers anmeldelse hadde han be­svangret ytterligere en kvinne, enken Marit Pedersdatter Faukstad, som hadde emigrert til Amerika, der bar­net ble født, etter det soknepresten mente å vite. Soknepresten oppga i anmeldelsen både navn og alder på dette barnet.

Under rettsforhøret, som ble holdt i rettslokalet i Sel distrikts­fengsel, benektet ikke Jakob at han hadde vært sammen med enken, men han kjente ikke til at hun hadde født noe barn. Han var aldri blitt avkrevd noe oppfostringsbidrag, kunne han fortelle, og i et par brev han hadde fått fra henne fra Amerika, hadde hun ikke nevnt noe om noe barn. Han erkjente seg derfor ikke skyldig i kvalifisert leiermål og opplyste for øvrig at han og Ragnhild snart skulle gifte seg. Dermed slapp Jakob å bli dømt, og saksomkostningene ble ut­redet av Delinkventfondet.

Sel distriktsfengsel. (bredebygden.com)

Eirin Forstrøm har undersøkt straffeforfølgelsen av leiermål i siste del av 1800-tallet. Hun mener noe av forklaringen på den store over­vekten av kvinner blant de domfelte ligger i at det det var vanskeligere for kvinnen å komme i ekteskap, noe vi har sett at Sundt også hadde på­pekt. Mange av mennene giftet seg med en av de kvinnene som de hadde besvangret. Dermed slapp de å bli tiltalt. For kvinnene var sjansene for å bli gift atskillig mindre. 

Menn flyttet også oftere på seg, og det var slett ikke alltid det var kjent at en mann hadde uekte barn i ett eller flere andre prestegjeld. De fleste av de som emigrerte til Amerika på 1800-tallet var menn. Gård­mannsønnen på Holen, Hans Gudbrandsen, som er nevnt ovenfor, er ikke det eneste eksemplet på unge menn som utvandret etter å ha besvangret ei jente. Antallet menn som reiste fra ansvaret, ble faktisk så stort at fattigvesenet slo til lyd for at det burde nedlegges forbud mot ut­vandring for fedre til uekte barn. Kvinner var mindre mobile og ble sittende "forlatt og foragtet" tilbake. Slik økte også risikoen for et nytt uekte barn sammenlignet med mannen som hadde inngått ekteskap. Dessuten kunne en mann helt fram til 1892 befri seg fra farskapet ved å avlegge ed på at han ikke var barnefaren. 

De fleste av de ugifte mødrene var tjenestejenter når de fikk sitt første uekte barn. Med forsørgeransvaret for ett eller flere barn kunne det være vanskelig å fortsette i yrket. Ettersom de ofte heller ikke ble gift, måtte de sørge for livsoppholdet på andre måter, og dagarbeider var gjerne det mest aktuelle, f.eks. knyttet til onnene på gårdene. Ofte bodde de hos foreldrene og bidro til husholdningen der, eller de bodde om innerster på en eller annen plass. Noen maktet ikke å forsørge barna på egenhånd eller ved hjelp av familien. Løsningen var da gjerne tigging, hjelp fra fattigkassa eller barna ble satt på lægd.

 

Etterord

"Leiermål" er i dag et ukjent begrep, men fødsler utenfor ekteskap er mer vanlig enn kanskje noen gang før. Etter at andelen fødsler utenfor ekteskap gikk kraftig ned utover på 1900-tallet til den på slutten av 1950-tallet var nede i ca fire prosent, begynte andelen å stige igjen og i dag fødes halvparten av alle barn utenfor ekteskap. Det store flertallet av dem som fødes utenfor ekteskap, har imidlertid samboende foreldre, ti prosent fødes av enslige mødre.

Heldigvis er den tid forbi da kvinner ble rettsforfulgt og sosialt ut­støtt etter å ha født barn utenfor ekteskap. Men det gir grunn til etter­tanke at i en ikke alt for fjern fortid påførte det norske samfunnet mange kvinner ydmykelser og lidelser som vi i dag knapt kan forestille oss. 

 

Kilder
Aune, Anne. Avkriminaliseringen av leiermål. En studie av lov og retts­praksis i leiermålssaker i Nedre Telemark sorenskriveri 1727-1797. Tingbok­prosjektet, Oslo, 1994.
Benedictow, Ole Jørgen. Ikke skyld på middelalderen. Aftenposten 23. juli 2013.
Blom, Ida & Sogner, Sølvi (red.). Med kjønnsperspektiv på norsk historie.  Cappelen Akademiske Forlag, Oslo 1999.
Dombok 3 (1863-1889). Sorenskriveren i Nord-Gudbrandsdal. Statsarkivet Hamar.
Domsakter 1882-1883. Nordre Gudbrandsdalen fogderi. Statsarkivet Hamar.
Eliassen, Jørgen & Sogner, Sølvi (red.). Bot eller bryllup. Ugifte mødre og gravide bruder i det gamle samfunnet. Universitetsforlaget. Oslo 1981.
Ekstrarettsprotokoll 10 (1863-1869) og 14 (1875-1882). Sorenskriveren i Nord-Gudbrandsdal. Statsarkivet Hamar.
Engen, Arnfinn. Gards- og slektshistorie for Heidal. Bind 1, 2011 og Bind 2, 2012.
Forstrøm, Eirin. "Han lovede hende Ægteskab". Straffeforfølgelsen av kvalifisert leiermål 1875-1904 og avkriminaliseringen av dette forholdet i 1902. Univ. i Bergen 2012.
Gotaas, Anne Marit, m. fl. Det kriminelle kjønn. Oslo 1980.
Heidal historielags hjemmeside.
Hovdhaugen, Einar. Ekteskap og kjønnsmoral i norsk historie. Oslo 1976.
Hovdhaugen, Einar. Da tjenestefolket låg på fjøshellen. I: Årbok for Gud­brandsdalen 1980, s. 7-13.
Kirkebøker for Heidal, Vågå, Sel, Fron, Lom, Kvam, Ringebu, Øyer.
Kong Christian den femtes Norske Lov 15de april 1687 med Kongeloven 1665. Oslo 1982.
Michalsen, Dag & Sprauten, Knut (red.). Rett og historie. Festskrift til Gudmund Sandvik. Univ. i Oslo 1997.
Skadberg, Gunnar A. Alexander L. Kielland. ”I slekt med hele byen”. Stavanger 2002.
Sogner, Sølvi. Barselkvinner på flyttefot og barnefedre på flukt.  I: Vandringer. Festskrift til Ingrid Semmingsen på 70-årsdagen 29. mars 1980. Oslo 1980.
Solli, Arne. Prøveforelesing: Fødslar utanfor ekteskap og sambuarskap mellom ugifte. Normer og åtferd i Noreg på 1800-talet. Bergen 27/5-2004.
Stenseth, Bodil. Innledende essay. I: Eilert Sundt. Om Sædelighetds-Tilstanden i Norge. Bokklubben 2006.
Stoa, Nils Johan. Kjødets lyst. Fortellinger om synd og straff. Oslo 2010
Sundt, Eilert. Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge. 1857/Bokklubben 2006.
Teigum, Ivar. Bygdebok for Vågå og Sel. Band 2: Frå 1600-talet til 1907. 2004.
Telste, Kari. Brutte løfter. En kulturhistorisk studie av kjønn og ære 1700-1900. Universitetet i Oslo. 2000.
Tingbok nr 9 for Nord-Gudbrandsdal 1764-1777. Digitalarkivet.
Øyen, Else. Ugifte mødre. Oslo 1966.