Av Oddbjørn Evenshaug
(Trykt i Gauldalsminne. Årbok for Gauldal historielag 2010-2011, 2011, s. 38- 48.)
Sommeren 1802 vandret en mann oppover Gauldalen med ei
skreppe full av bøker på ryggen. Bøkene var skrevet av Hans Nielsen Hauge, og
mannen var en av de mange kolportører som fartet land og strand rundt for å
spre budskapet fra lekmannshøvdingen ut til folket. På turen oppover Gauldalen
gjorde bokselgeren en avstikker opp til Budalen og kom også til Moen Utistu’,
der Niels Pedersen kjøpte en av bøkene bokselgeren bød fram.
Vi vet det ikke, men vi kan tenke at det var slik det gikk til at Niels
Pedersen ble eier av en av Hans Nielsen Hauges største og viktigste verker,
postillen ”Den Christelige Lære”, en prekensamling på over 900 sider. Niels tok
godt vare på boka, og han lot den gå i arv til sønnen. Deretter var det ei
budeie i Budal som eide postillen. Like før hun døde, gav hun den til en god
venn, en gårdbruker fra Melhus. Han var min bestefar, og jeg fikk postillen av
ham i 1959. Det er denne boka av Hans Nielsen Hauge og historien til
dette eksemplaret av den, som er temaet for denne artikkelen.
Skrevet i Trondheim
Hauge skrev det meste av postillen i Trondheim. Han var
kommet fra Bergen sommeren 1799 for å få trykt bøker han allerede hadde
skrevet. Sammen med andre haugianske reisepredikanter som virket i
Trøndelagsbygdene på denne tiden ble Hauge mottatt med hån i mediene og forfølgelse av myndighetene. Like etter Hauges ankomst i august 1799 avleverte redaktør Mattias Konrad Pettersen i ”Trondhjemske Tidende” denne tiraden mot Hauge:
Trøndelagsbygdene på denne tiden ble Hauge mottatt med hån i mediene og forfølgelse av myndighetene. Like etter Hauges ankomst i august 1799 avleverte redaktør Mattias Konrad Pettersen i ”Trondhjemske Tidende” denne tiraden mot Hauge:
”Den beryktede Hans Nielsen Hauge er også kommet hit, denne
yppersteprest og høvding for den hellige bande, som flakker omkring og skal ha
fordelt seg over hele landet. Han er ennå ikke kommet i arresten. Slike
mennesker kan bli farlige for den offentlige sikkerhet ... Disse på sjelen
vanføre mennesker er opplysningens farligste fiender. - Det er derfor å håpe at
disse hellige landstrykere med alvorlige midler stanses i deres framferd og
transporteres som virkelige løsgjengere til tukthuset.”
Hauge ble arrestert og satt i varetekt. Etter en hektisk rettsprosess som foregikk dels på Skjetlein i Melhus og dels i Trondheim, ble han dømt til én måneds tukthusstraff for brudd på løsgjengerloven. Medregnet varetekten satt han fengslet i to måneder i Trondheim. Denne tiden brukte han til å arbeide med to av sine største skriftlige arbeider, den store postillen og ei salmebok. Salmeboka var i det alt vesentlige bygd på Brorsons salmeskatt og bidrog til at pietismens sanger ble særlig skattet i de haugianske kretser. Det var mens Hauge satt i rådhusarresten i Trondheim han julekvelden 1799 skrev den kjente salmen ”Jeg er hos Gud i nåde, hva skader verden meg”. (Norsk Salmebok nr 77.)
Hauge ble arrestert og satt i varetekt. Etter en hektisk rettsprosess som foregikk dels på Skjetlein i Melhus og dels i Trondheim, ble han dømt til én måneds tukthusstraff for brudd på løsgjengerloven. Medregnet varetekten satt han fengslet i to måneder i Trondheim. Denne tiden brukte han til å arbeide med to av sine største skriftlige arbeider, den store postillen og ei salmebok. Salmeboka var i det alt vesentlige bygd på Brorsons salmeskatt og bidrog til at pietismens sanger ble særlig skattet i de haugianske kretser. Det var mens Hauge satt i rådhusarresten i Trondheim han julekvelden 1799 skrev den kjente salmen ”Jeg er hos Gud i nåde, hva skader verden meg”. (Norsk Salmebok nr 77.)
Trykt i København
Da Hauge, som nå var 29 år, ble frigitt utpå våren 1800,
reiste han til København, for å få trykt postillen og nye opplag av flere
tidligere utgitte skrifter, bl a nytt opplag av salmeboka. Det første opplaget
av salmeboka, som ble trykt mens han var i Trondheim, ble revet bort. I løpet
av de fire årene som var gått siden Hauge i april 1796 hadde sin store
kallsopplevelse ute på åkeren på hjemgården, hadde hans skrifter allerede nådd
ut til nærmere 100 000 mennesker i Norge. Bondepredikanten fra Tune var
blitt en av landets mest leste forfattere.
Slik loven påbød, sendte Hauge
først skriftene til gjennomsyn hos politimesteren i København, og noe uventet
møtte han ingen vanskeligheter. I løpet av de fire-fem månedene Hauge oppholdt
seg i Kongens by, engasjerte han fire-fem trykkerier til å produsere skriftene.
Bøkene ble utgitt på eget forlag.
Hauge utførte en utrolig arbeidsprestasjon ved å følge arbeidet med
korrekturlesing og rettelser, innbinding og forsendelse i den tiden han var i
Danmark. I tillegg skrev han både på bøker og brev. Han stod gjerne opp klokka
tre om morgenen og holdt det gående til ti om kvelden.
Postillen var det største trykkeoppdraget, og det ble utført av
trykkeriet P. H. Hoeckes Enke. Tross det veldige omfanget på over 900 sider,
lot Hauge postillen trykke i to opplag allerede mens han var i København. Det
første opplaget var på 5000 eksemplarer. Etterspørselen var så stor at han
bestilte et nytt opplag på 4.500 samme dag som det første opplaget lå ferdig.
Niels Pedersens eksemplar hørte til det andre opplaget.
Noen av bøkene ble bundet inn i København, men det meste av
bokbinderarbeidet sørget kommisjonærene og andre venner i Norge for. Hauge
lærte seg også å binde inn bøker selv. Hvem som har bundet inn Niels Pedersens
bok, vet vi ikke. Det kan ha vært Hauge selv, men mest sannsynlig var det en
lokal kommisjonær i Trøndelag.
Mye tyder på at Hauge også sørget
for å få malt sitt portrett mens han var i København. På slutten av 1900-tallet
fant man i et dansk antikvariat et portrettmaleri med navnet H. N. Hauge på
baksiden, sammen med årstallet 1800. Sannsynligvis er dette det eneste
portrettet som virkelig forestiller Hans Nielsen Hauge.
I København vakte Hauges enorme
bokproduksjon stor oppsikt, og mange undret seg over hvilke rikfolk som kunne
stå bak slike kjempebestillinger av religiøs litteratur. Men finansieringen
skjedde ved forhåndstinging og pengegaver fra de mange venner som ønsket å
støtte ham. Hauge og hans venner var overbevist om at utbredelsen av skriftene
var et virksomt middel i vekkelsens tjeneste, og de så på bokproduksjonen i
København som et stort misjonsforetagende.
Innhold og form
Postillen inneholder prekener over kirkeårets epistler og
evangelier. Hauge forklarer gjerne tekstene allegorisk, dvs at han bruker mye
billedlige framstillinger. Det vekkende og oppbyggelige elementet er et
framtredende element. Innholdet er gjennomført anvendt på den strid Haugebevelsen
stod oppe i, kampen mot rasjonalismen,
som var framtredende i den rådende teologi og i store deler av presteskapet.
Folk kjente seg igjen i det Hauge skrev, og her ligger nok en viktig grunn til
at postillen fikk en slik utbredelse.
Som det går fram av tittelsiden (se bilde) har postillen en lang tittel:
”Den Christelige Lære,
forklaret over Epistlerne og Evangelierne, som indeholder korte Grunde over
deres Merkærdighed, der overbeviser de hykkelske Bekiendere med de Vantroe, som
falsk trøste sig ved Guds Naade i Christo, og lærer hvorledes den annammes af
de oprigtig troende Jesu Efterfølgere.
Forfattet af den i sig
selv ringe Bonde-Søn, Hans Nielsen Hauge, i Thune Sogn i Aggershuus Stift i
Norge.
Andet Oplag – rettet
af Forfatteren.
København, 1801.
Trykt hos P. H. Hoeckes Enke,
paa Forfatterens Forlag.”
Tittelen er karakteristisk for Hauge skrivestil. Den er omstendelig og knudrete. En kan knapt si at Hauge hadde noen utpreget stilistisk evne. Språket er ubehjelpelig, periodene innviklede og ofte mangler en klar disposisjon. Selv klaget Hauge ofte over sine manglende kunnskaper i grammatikk og ortografi. Det er antagelig denne erkjennelsen som fikk ham til å kalle seg selv en ”ringe Bonde-søn” på tittelsiden. Slik ber han sine lesere ta hensyn til hans manglende utdannelse og ikke være for strenge i sin bedømmelse. Av en ”ringe bondesønn” kunne en jo ikke vente noe stilmessig og språklig mesterverk.
Tittelen er karakteristisk for Hauge skrivestil. Den er omstendelig og knudrete. En kan knapt si at Hauge hadde noen utpreget stilistisk evne. Språket er ubehjelpelig, periodene innviklede og ofte mangler en klar disposisjon. Selv klaget Hauge ofte over sine manglende kunnskaper i grammatikk og ortografi. Det er antagelig denne erkjennelsen som fikk ham til å kalle seg selv en ”ringe Bonde-søn” på tittelsiden. Slik ber han sine lesere ta hensyn til hans manglende utdannelse og ikke være for strenge i sin bedømmelse. Av en ”ringe bondesønn” kunne en jo ikke vente noe stilmessig og språklig mesterverk.
Sannsynligvis har Hauges skrifter
blitt til på samme måte som hans oppbyggelsestaler. De sprang umiddelbart ut av
det han til enhver tid var opptatt av, uten noen fast plan og med mange store
og tilfeldige tankesprang. Han fortalte selv at når han forberedte seg godt til
sine taler og trodde det skulle bli svært så bra, da gikk det ikke så godt,
etter hans egen vurdering. Noe lignende var antagelig tilfelle med bøkene.
Elsket og hatet
Tross formelle svakheter var Hauges tekster lett forståelige
for vanlige folk. De tok imot skriftene med begeistring og takknemlighet.
Tekstene gjorde umiddelbart inntrykk ved sine mange slående enkeltheter og det
personlige liv og varmen som fornemmes bak ordene. Folk brød seg lite om de
språklige manglene. De kjente at Hauges skrifter traff dem i hjertet og tente
gnister i deres sjel. Mange ble gjennom lesingen vakt til ettertanke og ledet
til omvendelse. Historikeren Sverre Steen treffer godt når han sier at ”geniets
flamme brant i hans skrifter og i hans taler”. ”Det er en voldsom intensitet,
en brodd, en vilje og kraft bak ordene”, skriver Hauge-biografen Dag Kullerud.
”Den som hefter seg ved språk og logikk mister denne indre stemmen, men den som
følger ordene og setningene som en bølge og lar seg drive med i de i de mest
vanvittige tankespringene, kan ikke annet enn å kjenne gløden, det menneskelige
nærværende.”
Men i de høyere samfunnsklasser,
og blant prestene spesielt, var mottagelsen en ganske annen. Og det skal sies,
Hauge la ikke fingrene i mellom i sin kritikk av prestene. I den såkalte
”Fortalen” (forordet) i postillen synes han det kan være nødvendig med en liten
forklaring (i moderne språkdrakt) :
”Jeg må og advare dem, at de ikke tar til fortrydelse og forherder seg
på at jeg taler så hårdt om de onde, gjerrige prester eller lærere … Heller
ikke må de dømme at jeg har et særdeles hat til dem; vel sant at jeg hater
deres onde gjerninger, især for den skade de forårsaker, som i tekstene er
vist: dog hater jeg ikke deres sjel, men elsker dem som alle mine
medmennesker…”
Han var klar over at han brukte
kraftige ord mot prestene, men han syntes ikke det han skrev var verre eller
grovere enn det han selv hadde lest hos Martin Luther. Han ville være en
vekkerøst til omvendelse og refset lettsindigheten, likegyldigheten og verdsligheten
i alle dens former. Derfor ble han heller ikke mild i sin dom over de
rasjonalistiske prestene, som skulle være folkets veiledere, men som etter hans
mening sviktet og ikke forkynte den fulle og hele sannhet til frelse. Hauge
angrep ingen personlig, men mange kjente seg igjen og ble hans fiender for
livet.
Derfor var det ikke overraskende
at prestenes brukte harde ord om Hauges prekensamling. Men saklighetsnivået var
ikke alltid like imponerende. Dikterpresten og embetsmannsaristokraten Claus Frimann i Nordfjord skrev at
allmuen måtte forskånes ”for saadanne
vanskabte fostere, som denne Hauges Postil”. Han tvilte på om det ”blant Fortidens Fanatikere her i Landet har
vært nogen større i Uforskammethed”. Sognepresten i Stadsbygd, Hans Henrik
Thaulow, var ikke snauere: "Visvas,
som det tænkende menneske nok vil vogte sig for at læse". Hans
kollega, res. kap. Eiler Hagerup i Verdalen, sluttet seg til og karakteriserte
Hauges skriverier som "det
allerjammeligste vaas af verden, som neppe nogen oplyst mand vil kunde utholde
at læse, med mindre det skulde være en velfortjent straf for en literær
forbrytelse".
Suksessforfatter
Men det så ut til at vanlige folk i aller høyeste grad kunne
utholde å lese Hauges postill, slik de tok imot også Hauges øvrige skrifter med
begeistring. De 33 større eller mindre skriftene som ble utgitt mens han levde,
ble trykt i til sammen 76 opplag, og opplagene var ikke små. Med sin omfattende produksjon var Hauge
faktisk sin tids fremste publisist i Norge.
Antagelig ble hans forskjellige
skrifter spredt i 250 000 eksemplarer mens hans levde. I tillegg til de
publiserte skriftene kommer de mange brevene som han sendte rundt til sine
venner, og som ble skrevet av og lest på hussamlinger i bygd og by. Omkring 500
av brevene er bevart. Denne enorme spredningen av litteratur skjedde i en
befolkning på bare én million mennesker, og i et land der det var ytterst få
bokhandlere.
Hauge var nytenkende også når det
gjaldt distribusjon. Han skjønte at hvis bøkene skulle nå folket, måtte han sørge
for å få brakt dem ut der folk bodde. Han var den første i Norge som tok i bruk
kolportørvirksomhet. Etter hvert ble det bygd opp et landsomfattende nettverk
av kolportører. Disse visste om hverandre og holdt kontakt gjennom brev. Det er
altså god grunn til å tro at det var en kolportør som brakte postillen til
Budal.
En kan spørre hvordan det kunne
gå til at folk leste Hauges skrifter i et antall som savner sidestykke når en
tar tid og lesekyndighet i betraktning. Leseferdighetene blant dem som hadde
gått i landsallmueskolen i første halvdel av 1800-tallet var bare så som så.
Mange var i beste fall bare stand til å stavre seg gjennom kjent tekst, dvs
tekster som Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring.
Dr theol Oddvar Jensen hevder at
nettopp kjennskapet til katekismen og Pontoppidans forklaring kanskje gir en
nøkkel til forklaringen på at så mange leste Hauges skrifter. Katekismen og
Pontoppidan ble obligatorisk i den konfirmasjonsforberedende undervisningen da
allmueskolen ble innført på slutten av 1730-tallet. Disse tekstene måtte
pugges. Gjennom denne religionsundervisingen tilegnet folk seg et religiøst
språk. Jensen hevder at et nærstudium av Hauges tekster viser hvordan ”han
mange ganger nærmest hamrer inn kjente ord og uttrykk fra katekismelitteraturen
og fra Bibelen, oftest fra Pontoppidans forklaring og de bibelvers som der var
sitert. Hauge spilte med andre ord på språklig sett kjente strenger. Det nye
var at dette gamle språk fikk en ny og overraskende aktualitet.” Hauges tekster
framstod med andre ord som relativt ”kjente”. Dermed maktet også mange av dem
som ikke var særlig dyktige til å lese ukjent tekst i stand å tilegne seg
innholdet i Hauges skrifter.
Sannsynligvis gjaldt dette også Niels Pedersen Nordmoen. I og med at han skaffet
seg Hauge-postillen, er det grunn til å tro at han i hvert fall var i stand til
å lese i ei bok som dette. Det kan også tenkes at postillen ble brukt til
høytlesing på samlinger av folk på gårdene. Det var vanlig blant haugianerne at
de leste høyt for hverandre når de møttes til oppbyggelige samlinger.
Niels og Lars Nordmoen
Om det er Niels
Pedersen selv eller en annen som har skrevet navnet hans i postillen, er
uvisst. Det må i hvert fall ha vært en som var meget skrivekyndig. Navnet
”Niels Pedersen Nordmoen” er skrevet med flott skjønnskrift på den første
omslagssiden.
Niels Pedersen var født i 1757 og var uekte sønn av Peder
Nielsen Storlien. Han finnes i folketellingen for Støren i 1801 som ”bonde og
gaardbeboer” på Moen Nord i Budal. Hustruen het Berit Larsdatter. Hun var ni år
yngre enn Niels. I 1801 hadde Niels og Berit fire barn. Den yngste het Lars
Nielsen. Han var den neste eieren av postillen.
På den andre omslagssiden i
postillen er det skrevet med nydelig skrift:
Denne Bog tilhører mig
Lars Nielsen Moen. Jeg blev født til denne jammerfulle Verden i Aaret 1800 Den
20de Mai paa Moen i Budahlen.
Nord Moen den 23de
April 1811.
Under er det skrevet en bibeltekst.
Lars Nielsen Moen var altså bare
snaut 11 år gammel da han fikk postillen. Det kan derfor neppe være han som har
skrevet dette. Av en eller annen grunn må det ha vært viktig for faren at
sønnen fikk postillen allerede mens han var barn. Kanskje regnet ikke Niels med å leve så
lenge. Han døde ikke mange år senere, nærmere bestemt i 1818, 60 år gammel.
Med tiden overtok Lars gården. I
folketellingen for Budal i 1825 er han bosatt på Moen med yrket ”Jæger”. Hans
mor levde da fortsatt. I folketellingen 1865 er Lars kårmann på Moen nordre, 66
år gammel. Hans fem år eldre søster Kari Nilsdatter, bodde sammen med ham. Det
var nå en ny, ung bruker på gården, Jon Hansen og Ingeborg Svendsdatter. Lars
Nielsen døde på Moen nordre 27. januar 1870.
Lars var ikke gift, men hadde en
datter med Siri Pedersdatter Bjerkenås (1796-1867). Hun bodde i 1865 på Tovmoen
og var tjenestejente. Datteren het Ingeborg Larsdatter Tovmo (1826-1892). Hun
var gift med Ingebrigt Larsen Lillebudal.
Kjersti Jonsdatter
Den neste kjente eieren av postillen var Kjersti Jonsdatter
Storbudal. Kjersti var født 31.12.1832 og tilhørte den begavede familien på
husmannsplassen Budalsplass under gården Storbudal. Faren var den kjente
bygdehåndverkeren John Hansen Budalsplass (1798-1874), eller Plasshaugkallen
som han gjerne ble kalt i Budalen. Han var særlig kjent for sine utskårne skrin
og for sin store innsats som skriftskjærer, som gav ham en spesiell plass norsk
typografisk bokstavkunst. Moren var Gunnild Svendsdatter (1795-1879), datter av
gårdmannen på Storbudal, Svend Jensen.
John Hansen Budalsplass var haugianer. Med sin sterke tilknytning til det skrevne ord kan vi regne med at Kjersti både ble en dyktig leser og fortrolig med Hans Nielsen Hauges skrifter. Hvordan det hadde seg at Hauges prekensamling kom i hennes eie, vet vi ikke. Vi kan tenke at faren John Hansen kjøpte eller fikk den av Lars Nielsen, eller kanskje fikk Kjersti den selv av Lars.
John Hansen Budalsplass var haugianer. Med sin sterke tilknytning til det skrevne ord kan vi regne med at Kjersti både ble en dyktig leser og fortrolig med Hans Nielsen Hauges skrifter. Hvordan det hadde seg at Hauges prekensamling kom i hennes eie, vet vi ikke. Vi kan tenke at faren John Hansen kjøpte eller fikk den av Lars Nielsen, eller kanskje fikk Kjersti den selv av Lars.
Kjersti var nummer tre i en
søskenflokk på fem. Den eldste broren var billedhuggeren Hans Jonsen Budal
(1830-1879), som blant annet har laget en portrettbyste av Carl 15, bestilt av
kong Oscar med tanke på innlemmelse i Nasjonalgalleriet. Kjerstis tre år yngre
søster, Ragnhild (1835-1930), ble gift med Ellev Tellefsen (1838-1919) på
gården Storbudal (Teigen). Kjersti ble tjenestejente og budeie hos Ellev og
Ragnhild på Storbudal, og senere hos deres sønn Tellef Ellevsen Budal
(1870-1953).
Kjersti levde det meste av sitt liv som ugift på Storbudal. Hun har fortalt at hun hadde med seg postillen på setra hver sommer gjennom mange tiår. I lyse sommerkvelder leste hun sikkert Hauges prekener og ba hans bønner til oppbyggelse for seg selv og kanskje også for andre som hun leste for.
Kjersti levde det meste av sitt liv som ugift på Storbudal. Hun har fortalt at hun hadde med seg postillen på setra hver sommer gjennom mange tiår. I lyse sommerkvelder leste hun sikkert Hauges prekener og ba hans bønner til oppbyggelse for seg selv og kanskje også for andre som hun leste for.
Gjennom misjonens møtevirksomhet
ble Kjersti kjent med misjonsmannen, gårdbruker Ingebrigt I. Stokke fra Råbygda
i øvre Melhus. Han fartet mye rundt i bygdene i Gauldalen og var ofte i Budal.
Kjersti og Ingebrigt ble gode og fortrolige venner. Mye tyder på at Ingebrigt fikk
stor betydning for Kjerstis åndelige liv. Det var nok grunnen til at hun
sommeren 1924 forærte postillen til Ingebrigt. Postillen var for Kjersti et
kjært eie. Med den sjenerøse gaven viste hun Ingebrigt stor takknemlighet og
tillit. Kjersti var da 91 år. Tre år senere døde hun.
Få år før han døde, viste min
bestefar meg den samme tillit da han i 1959 forærte meg den gamle postillen.
Boka bar da preg av å være mye brukt. Bokspennene er dels nedslitt, dels borte.
Men alle sidene i boka er bevart. Innbindingen holder også fortsatt – så vidt
det er.
Jeg opplever det som et privilegium
å eie en slik bok, skrevet av ”mannen som vekket Norge”, en av vårt lands
største sønner. Jeg fylles med ærbødighet hver gang jeg tar den fram og tenker
på dem som i tidligere tider fikk sin viktigste åndelige næring og hentet stor
velsignelse ved å lese akkurat denne boka.
Kilder
Bang, A. Chr. Hans
Nielsen Hauge og hans Samtid. 1874
Brev frå Hans Nielsen Hauge. Ved Ingolf Kvamen. Bind 3. Oslo 1974.
Hans Nielsen Hauges skrifter. Samlet utgave ved Hans N. H. Ording. Bind 6, Oslo
1953.
Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundre.
Et bidrag til dens Historie. Haugianismens første halvdel, 1796-1820, Anden
Halvdel 1821-1850, Kristiania 1905-1911og 1912-1920.
Hovedverker av den kristne litteratur. Bind IX. Innledning. Oslo 1969.
Kullerud, Dag. Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge.
Oslo 1996.
Norborg, Sverre. Hans Nielsen Hauge. Biografi 1771-1804.
Oslo 1966.
Aarflot, Andreas. Tro og
lydighet. Hans Nielsen Hauges kristendomsforståelse. Oslo 1969.
Aarflot, Andreas. Hans Nielsen Hauge. Liv og budskap. Oslo
1971.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar