Kapittel 7

Foreningenes forhold til den nye organisasjonen

Et viktig spørsmål i forbindelse med fusjonen var de lokale enhetenes forhold til den nye organisasjonen. I det spørsmålet er det viktig å ha klart for seg: (1) at de lokale indremisjonsforeningene var selvstendige enheter, (2) at det var foreningene selv som hadde meldt seg inn i Indremisjons-selskapet, og (3) at selskapets generalforsamling, som fattet beslutning om at Indremisjonsselskapet skulle fusjonere med Santalmisjonen, ikke hadde myndighet over foreningene.

Det var særlig to problemstillinger som var aktuelle, for det første om foreningenes selvstendighet ble tilstrekkelig vernet i regelverket, og for det andre om den enkelte forening automatisk var å betrakte som medlem av den nye organisasjonen i og med fusjonsvedtaket på generalforsamlingen.

Foreningenes selvstendighet utelatt i grunnreglene

Som vi har sett i kapittel 2, hadde Indremisjonsselskapets grunnregler en bestemmelse som slo fast foreningenes selvstendighet. Grunnreglene for Normisjon fikk ingen slik paragraf. Slik sett er det grunnlag for å hevde at de lokale enhetenes selvstendighet ble svekket. Grunnreglenes manglende vern om foreningenes selvstendighet ble heller ikke kompensert i normalreglene for foreninger i Normisjon med en formulering som sier at foreningen er en selvstendig enhet innenfor Normisjon. Fra regionhold ble det foreslått tatt inn i grunnreglene en paragraf om lokalforeningenes selvstendighet i forhold til de øvrige nivå i organisasjonen. Forslaget ble ikke tatt til følge. Det førte til at mange foreninger selv skrev inn en formulering om selvstendighet i sine foreningslover.

Det ble fra sentralt hold uttalt at det var nødvendig å utelate paragrafen som vernet om lokalforeningens selvstendighet, for å få til fusjonen med Santalmisjonen.

Et annet moment som gjorde at den nye organisasjonen fikk et strammere grep om de lokale foreningene, er bestemmelsen i grunnreglenes § 6, som krever 2/3 flertall på to hverandre følgende ordinære årsmøter for at en forening skal kunne melde seg ut av Normisjon. Indremisjonsselskapet hadde ikke et slikt krav. Her het det kun at enhver forening når som helst kunne melde seg ut av selskapet.

Automatisk medlem?

Det andre spørsmålet var hvordan indremisjonsforeningenes status ville være etter at Indremisjonsselskapet var lagt ned og en ny organisasjon var dannet. Det var to måter å se dette på. Den ene var at foreningene automatisk ble med i den nye organisasjonen. Den andre synsmåten var at foreningene selv skulle melde seg inn. Under høringen i januar 2000 ble spørsmålet kommentert i kretsenes høringssvar. I administrasjonens oppsummering av høringssvarene het det:

«Noen hevder med styrke at hver enkelt forening må gjøre vedtak om å melde seg inn i den nye organisasjonen når den ev. er vedtatt på ekstraordinær generalforsamling. Tanken er da at foreningene er knyttet til Indremisjonsselskapet så lenge den organisasjonen eksisterer, og at det ikke er juridisk grunnlag for å innlemme foreningene i en ny organisasjon uten vedtak i foreningen selv.»

Synspunktet ble ikke tatt til følge av fusjonsledelsen. I fusjonsdokumentene ble spørsmålet bare kommentert på den måten at forutsetningen hele tiden hadde vært at foreningene «er omfattet av de vedtak som gjøres av kretser/regioner og generalforsamling, og slik er positivt inkludert i de vedtak som gjøres». Når generalforsamlingen «vedtar å overføre hele Indremisjonsselskapets virksomhet til den nye organisasjonen», omfatter dette «i utgangspunktet» også foreningene, het det videre. Hva man her mente med «i utgangspunktet», ble ikke nærmere presisert. Standpunktet innebar i praksis at alle indremisjonsforeningene som hadde vært medlem av Indremisjonsselskapet, ble å anse som automatisk innmeldt i Normisjon.

Problemet var at generalforsamlingen etter selskapets lovverk ikke hadde noen myndighet over «hele Indremisjonsselskapets virksomhet» i den forstand at den også omfattet den enkelte forenings virksomhet. Indremisjonsselskapets generalforsamling fattet beslutninger om sentralorganisasjonens arbeid (selskapets), dvs den virksomheten som Indremisjonsselskapets hovedstyre hadde ansvaret for å styre. Som tidligere påpekt, hadde generalforsamlingen ingen myndighet over foreningene. Lokalforeningen alene hadde ansvaret og myndigheten over foreningens virksomhet. (Se kapittel 2.)

I fusjonsledelsens kommentarer til forslaget til lovverk ble tanken om egne innmeldingsvedtak avvist som «ren formalisme», og det ble det vist til at egne innmeldingsvedtak ikke ble krevd da de tre indremisjonskretsene Nordmøre, Trøndelag og Namdal en tid i forveien ble slått sammen til Region Midt-Norge. Det sier mye om mangelen på argumenter når man kunne sammenligne en sammenslåing av kretser innenfor Indremisjonsselskapet med en sammenslåing av Indremisjonsselskapet og en helt annen organisasjon.

Det er interessant å se framgangsmåten som ble brukt da administrative funksjoner og personalansvar m.m. i tre regioner i Normisjon i 2015 ble underlagt Normisjons hovedkontor, altså sentralorganisasjonen. Det ble gjennomført som en fusjonsprosess mellom likeverdige parter med vedtak både på de aktuelle regionenes årsmøter og på Normisjons generalforsamling. Her benyttet man en behandlingsmåte som respekterte regionenes selvstendighet. Da Indremisjonsselskapet fusjonerte med Santalmisjonen derimot, ble det ikke lagt opp til en prosedyre der kretsene og regionene skulle fatte beslutning om egen tilknytning til den nye organisasjonen. De ble kun invitert til å fatte høringsvedtak.

Vedtakene på krets-/regionårsmøtene våren 2000 var ikke noe vedtak om innmelding i den nye organisasjonen, men et ja eller nei til et fusjonsforslag som skulle legges fram på selskapets generalforsamling sommeren 2000. Hvis man vil hevde det motsatte, måtte i så fall flere av kretsene bli å anse som ikke-medlemmer av den nye organisasjonen i og med at det var kretser som ikke hadde et kvalifisert ja-flertall. Men en slik konsekvens tok man ikke. Etter generalforsamlingsvedtaket anså man alle kretsene og foreningene automatisk som medlemmer av Normisjon.

Som vi så i forrige kapittel, fikk foreningene aldri være selvstendig høringsorgan under fusjonsprosessen, og de skulle heller ikke selv avgjøre sitt eget forhold til den nye organisasjonen etter at denne var dannet. Man fikk dermed den paradoksale situasjon at av de tre instansene i Indremisjonsselskapet, ble den viktigste av dem alle, lokalforeningen, ikke respektert som høringsorgan og den ble heller ikke invitert til å ta et selvstendig standpunkt til om den ville være med i Normisjon.

Nektet innsyn

Tanken om automatisk medlemskap ble problematisert av flere i debatten. Jeg var selv med på å gjøre det i det tidligere nevnte brevet til Indremisjonsselskapets hovedstyre, og jeg gjorde det i et debattinnlegg i Vårt Land 16. februar 2000. I et svar på dette innlegget dagen etter opplyste generalsekretæren at spørsmålet var blitt vurdert av eksterne jurister, som uttalte seg om saken i et skriv til Indremisjonsselskapet. Det dreide seg om jurister i Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH). I generalsekretariatets følgeskriv av 29. februar 2000 i forbindelse med utsendelsen av dokumentene til kretsenes behandling av fusjonssaken våren 2000, ble HSH-juristene sitert slik:

«De foreninger som har sluttet seg til IM er forpliktet av de grunnregler som gjelder for organisasjonen. De er også forpliktet av de endringer i f. eks. organisasjonsformen som gjennomføres i samsvar med organisasjonens grunnregler. Dette forhold innebærer at foreningene automatisk blir medlemsforeninger i den nye organisasjonen dersom en sammenslutning blir vedtatt. Dette formelle resonnementet understøttes av at

- foreningen kan fortsette med de samme oppgaver og medlemmer som tidligere,
- grunnreglene åpner for at foreningen «når som helst» kan melde seg ut av IM.
Medlemsforeninger i IM går etter dette direkte inn i den nye organisasjonen – de skal ikke aktivt melde seg inn.»

I følgeskrivet het det at det var «betryggende å ha innhentet en kompetent vurdering av saken». Etter min mening var vurderingen ikke betryggende. Dertil var den alt for tynn. Tilliten til holdbarheten var avhengig av en atskillig grundigere argumentasjon enn det som ble gitt i den korte uttalelsen. Fusjonsledelsen ble gjort oppmerksom på at det var andre jurister som fant tanken om automatisk innmelding underlig på bakgrunn av at hver enkelt forening historisk og juridisk var en selvstendig enhet.

I sitt debattinnlegg i Vårt Land 17. februar skrev generalsekretær Skaaheim at konklusjonen fra HSH var blitt trukket «etter en argumentasjonsrekke». Både jeg og andre ba i brev til generalsekretæren om å få se betenkningen med denne argumentasjonsrekken. Det ble vi nektet. Det tok generalsekretæren fem uker å besvare forespørselen om å få tilsendt betenkningen. Han viste til at han hadde mye å gjøre, men ikke mer enn at han i mellomtiden hadde tid til å skrive debattinnlegg der han på nytt viste til den juridiske betenkningen han nektet andre innsyn i. I svaret på henvendelsen om å få utredningen skrev generalsekretæren:

«Når det gjelder den juridiske betenkning angående spørsmålet om foreningers medlemskap og foreningenes involvering i høringsprosessen, har vi blitt enige om at vi ikke offentliggjør den i sin helhet. Den inneholder en del som også angår spørsmål som ikke berører de nevnte sakene.»

Vi var flere som tenkte at det måtte ha vært mulig å offentliggjøre den delen av betenkningen som gjaldt foreningene, slik at man kunne få innblikk i den argumentasjonen som generalsekretæren viste til i sitt avisinnlegg.

Etter at fusjonen var vedtatt sommeren 2000, kom generalsekretæren med den overraskende opplysning at man ikke hadde bedt om noen juridisk betenkning fra HSH. Arbeidet hadde ifølge generalsekretæren foregått på den måten at saken hadde vært «grundig drøftet» med HSH «der vi orienterte om hva dette handler om», som han uttrykte det, og på den bakgrunn sendte HSH et skriv med uttalelsen som er sitert ovenfor. Det var alt. Det forelå med andre ord ingen utredning eller betenkning.

Under arbeidet med denne boka fikk jeg anledning til å lese HSH-skrivet i Indremisjonsselskapets arkiv. (Det er det samme skrivet som jeg tidligere har vist til. Se kap. 6.) Det går fram av skrivet at det Skaaheim kalte en grundig drøfting var en samtale Svein Granerud hadde med HSH 2. februar 2000, og som Granerud mener å huske foregikk på telefon. Granerud kan ikke huske om han snakket med en eller flere jurister i HSH.

Det er svært vanskelig å se hvilke saklige grunner Indremisjonsselskapets ledelse kunne ha for å nekte indremisjonsmedlemmer å få innsyn i dokumentet fra HSH. Dette desto mer som generalsekretæren selv brukte HSH-uttalelsen i sin argumentasjon i debattinnlegg i Vårt Land. Skrivet behandlet kun spørsmål av juridisk art. Det er også vanskelig å forstå hvordan generalsekretæren kunne påstå at skrivet fra HSH inneholdt «en del som også angår spørsmål som ikke berører de nevnte sakene». Alle spørsmål som berøres i juristenes skriv, var relevante for fusjonsdebatten, ja, det var spørsmål som nettopp ble mye diskutert, både på kretsmøtene og i offentligheten for øvrig.

Ved siden av spørsmålet om foreningenes automatiske medlemskap behandler skrivet hvilke krav som måtte settes til behandlingen av fusjonsforslaget på kretsårsmøter og på generalforsamlingen. Det er i denne forbindelse HSH-juristene skriver at man forutsatte at fusjonsforslagene var sendt foreningene før behandlingen på kretsårsmøtene i 1998 og 1999, slik grunnreglene krevde. Som vi har sett, ble dette ikke gjort. Hvis generalsekretæren ikke hadde nektet innsyn i dokumentet, ville det ha blitt kjent at indremisjonsledelsen hadde handlet i strid med sine egne juridiske konsulenters vurdering av hvordan fusjonssaken skulle ha vært behandlet.

Mange uklarheter

Når det gjelder spørsmålet om foreningenes automatiske medlemskap var uttalelsen fra HSH som bestilt. Men den reiste flere spørsmål som krevde en nærmere begrunnelse og drøfting. For eksempel reflekteres det ikke noe omkring det faktum at foreningene var selvstendige størrelser. Det er uklart hva man mente med at foreningene var forpliktet av de endringer i organisasjonsformen «som gjennomføres i samsvar med organisasjonens grunnregler». Hvilke bestemmelser i Indremisjonsselskapet grunnregler man her siktet til, ble det ikke sagt noe om.

I foreningslovenes § 1 het det at «foreningen arbeider i samsvar med Den norske kirkes bekjennelsesskrifter og Indremisjonsselskapets grunnregler». Foreningene var altså forpliktet til å arbeide i samsvar med selskapets grunnregler. At det skulle bety at foreningen var forpliktet til å bli med i en ny organisasjon hvis man ikke aktivt meldte seg ut, er vanskelig å se.

Det som ble kalt «endringer i organisasjonsformen» dreide seg ikke om noen større eller mindre organisatoriske endringer innenfor Indremisjonsselskapet. Saken gjaldt intet mindre enn at Indremisjonsselskapet skulle legges ned, og at en ny organisasjon med et utvidet formål skulle dannes. Hvilke regler i Indremisjonsselskapets grunnregler siktet man til som var relevante for en slik situasjon? Hva var resonnementet fra denne påstanden til konklusjonen om automatisk medlemskap? HSH-uttalelsen ga ikke noe svar, men i polemikken om saken viste generalsekretæren til at ifølge Indremisjonsselskapets grunnregler bestod selskapet av foreninger, og når generalforsamlingen gjorde et vedtak om fusjon med en annen organisasjon, «er selvsagt disse foreningene i utgangspunktet med i det», som han uttrykte det. Det er vanskelig å se at dette skulle være selvsagt, og det ble ikke sagt noe om hvilken hjemmel man hadde i grunnreglene for påstanden på bakgrunn av det faktum at foreningene var selvstendige størrelser.

Delegatene på generalforsamlingen var utsendinger fra de foreningene som hadde sendt dem. Generalforsamlingens oppgave var å fatte beslutninger om virksomheten til det organisasjonsleddet generalforsamlingen var øverste myndighet for, nemlig selskapet. Selskapets virksomhet var ikke identisk med foreningenes. Foreningene styrte selv sin virksomhet. Generalforsamlingen vedtok å flytte den virksomheten generalforsamlingen og hovedstyret hadde ansvar for, dvs selskapets, over til en ny organisasjon, og på den konstituerende generalforsamlingen ble denne organisasjonens grunnregler vedtatt.

I erkjennelsen av foreningenes selvstendighet og respekt for denne hadde det ikke vært unaturlig å tenke slik: Vi har nå nedlagt Indremisjonsselskapet og dannet en ny organisasjon Hver enkelt indremisjonsforening er en selvstendig enhet og må selv bestemme om den vil være med. Så må vi arbeide for at foreningene blir med.

Men hadde ikke foreningene allerede sagt at de ville være med? Foreningene var aldri invitert til å fatte en beslutning om å bli med i en ny organisasjon. Foreningene hadde ikke engang vært selvstendig høringsorgan i spørsmålet om en ny organisasjon burde dannes. Og selv om de hadde fått uttale seg i en høring, innebærer ikke en høringsuttalelse noe endelig vedtak om tilslutning. Det er dessuten helt ulogisk at man skulle slutte seg til noe, før man visste hva dette «noe» var, dvs før den nye organisasjonen var endelig etablert.

Ingen foreningsrepresentant møtte på den konstituerende generalforsamlingen for den nye organisasjonen med fullmakt fra foreningen til å avgjøre foreningens forhold til en organisasjon som ennå ikke var dannet, og langt mindre med fullmakt til å melde inn i den samme organisasjonen hundrevis av andre foreninger som ikke en gang var representert på generalforsamlingen. Det kan også være grunn til å minne om at utsendingene til Indremisjonsselskapets generalforsamling og deltagerne på den konstituerende generalforsamlingen ikke bare bestod av utsendinger fra foreningene. Flere andre instanser og organer var representert, for eksempel skolene og de ansatte. Dessuten hadde kretsene og regionene rett til å sende egne representanter.

Et vedtak på en generalforsamling er gyldig uavhengig av antallet delegater. Men om en ser bort fra det juridiske og vurderer klokskapen i tanken om at foreningene skulle anses å være automatisk innmeldt i en ny organisasjon gjennom et vedtak på generalforsamlingen, kan det være grunn til å se litt på hvor representativ en generalforsamling er i praksis. Det tidligere omtalte omstillingsutvalget som i 1997 la fram en utredning om Indremisjonsselskapets organisasjonsstruktur, gjorde en studie av representasjonen på Indremisjonsselskapets generalforsamling i 1995. Man fant at ca 15 % av det maksimalt mulige antallet representanter møtte på generalforsamlingen. Av dem var 1/3 ikke foreningsrepresentanter. Ca 300 av de stemmeberettigede var delegater fra foreningene.

Vi vet av erfaring av når noen fra et sted drar til en generalforsamling, reiser man ofte flere fra samme forening med fullmakter fra foreningen. Ikke minst kan det være ektepar. Sannsynligvis kom de 300 stemmeberettigede foreningsutsendingene fra atskillig færre enn 300 foreninger. Sier vi at 200 foreninger var representert, har vi tatt godt i. Med to-tre tusen foreninger betyr det at maksimalt 8-10 % av foreningene som var tilsluttet Indremisjonsselskapet, var representert på generalforsamlingen i 1995. Det er liten grunn til å tro at situasjonen var særlig annerledes fem år senere da fusjonsvedtaket ble gjort.

Melde seg ut?

I forsøket på å begrunne tanken om foreningenes automatiske medlemskap, viste HSH-uttalelsen til at foreningene når som helst kunne melde seg ut av Indremisjonsselskapet. Her brukte man altså foreningens rett til å melde seg ut av selskapet, som begrunnelse for automatisk innmelding av selvstendige foreninger i en ny organisasjon. Men retten til å melde seg ut var begrunnet nettopp i ønsket om å verne om foreningenes selvstendighet, og burde følgelig så langt fra brukes som noe argument for ikke å respektere denne selvstendigheten.

Hvis en forening ville melde seg ut, måtte den ha handlet raskt, dvs før fusjonen ble satt i verk fra 1.1.2001. Rent bortsett fra at det ikke var Indremisjonsselskapet en forening eventuelt ikke ville være med i, innebar argumentet at i en forening der flertallet ikke ønsket å være medlem i den nye organisasjonen, ville et mindretall på 34 % kunne blokkere for flertallet som ikke ønsket å være med. Dette fordi et vedtak om utmeldelse krevde lovendring, og lovendring hadde krav om 2/3 flertall.

Hvis foreningen ventet med å ta opp spørsmålet om utmeldelse til etter 1.1. 2001, ville man etter fusjonsledelsens mening være bundet av den nye organisasjonens regler, som krevde at en utmeldelse først kunne skje etter et vedtak med 2/3 flertall på to på hverandre følgende ordinære årsmøter. Etter Indremisjonsselskapet grunnregler var det nok med ett slikt årsmøtevedtak. Kravet om to årsmøtevedtak, innebar at et flertall på 66 % to ganger kunne bli «overkjørt» av mindretallet. HSHs argumentasjon innebar med andre ord den situasjonen at uansett hvordan en forening stilte seg, så hadde foreningen forblitt medlem selv om et stort flertall ikke ønsket det.

Da Lutherstiftelsen ble Indremisjonsselskapet

Det er underlig at indremisjonsledelsen ikke tok lærdom av historien da man vurderte spørsmålet om foreningenes automatiske medlemskap i den nye organisasjonen. Juristene i HSH hadde åpenbart mangelfull kunnskap om historien da de skrev sin uttalelse.

Som vi har sett i kapittel 2, startet Indremisjonsselskapet som Den norske Lutherstiftelse, som ble dannet i 1868. I 1870 ble Lutherstiftelsen omorganisert slik at den fikk en generalforsamling bestående av utsendinger fra lokalforeningene, som dermed ble stiftelsens øverste myndighet. Etter omdannelsen gjorde den enkelte lokalforening formelt vedtak om å slutte seg til stiftelsen.

I 1891 ble Lutherstiftelsen omdannet til Det norske lutherske Indremisjonsselskap. Da ble indremisjonsforeningene som hadde vært med i Lutherstiftelsen, oppfordret til å melde seg inn i den nye landssammenslutningen. Den samme oppfordringen gikk til de som ikke hadde vært med i stiftelsen.

Omdannelsen i 1891 er det nærmeste vi kommer en parallell til Indremisjonsselskapets fusjon med Santalmisjonen. Men i 1891 dreide det seg bare om en omorganisering av egen organisasjon. Ikke desto mindre fant man det altså riktig å be foreningene om å ta et selvstendig standpunkt til om man ville være med i den omdannede organisasjonen. Fusjonen med Santalmisjonen var en mye større sak. Indremisjonsselskapet ble nedlagt, og det ble dannet en ny organisasjon sammen med en annen organisasjon. Da skulle man tro at det var desto mer aktuelt å invitere foreningene til å ta et selvstendig standpunkt til medlemskap. Men det man i respekt for lokalforeningenes selvstendighet fant nødvendig – og klarte – på slutten av 1800-tallet, fant man unødvendig over hundre år senere.

Samme organisasjon?

Hvordan ble den nye organisasjonen å forstå i forhold til de gamle? Ble foreningene medlem av en ny organisasjon da Normisjon ble dannet? Fusjonsledelsen selv var klar i sin forståelse når de omtalte det som skulle skje. I grunnlagsdokumentet som var ute til høring og behandling på kretsmøtene vinteren og våren 2000, het det: «De to organisasjonene vil avvikles og en ny etableres med nytt navn og ny logo.» I boka «Misjon i bevegelse skriver Tore Seierstad at Anfin Skaaheim mente at «de to gamle organisasjonene måtte legges ned og en ny skapes.» (Uth. her.) Det er følgelig ingen tvil om at Normisjon framstod som en ny organisasjon. Det var ikke Normisjon indremisjonsforeningene i sin tid hadde meldt seg inn i.

Normisjons landsstyreleder, Ådne Berge, gjorde et poeng av at spørsmålet om indremisjonsforeningenes innmelding i Normisjon, var en uaktuell problemstilling, fordi formelt sett ble Normisjon etablert ved at Santalmisjonen gikk inn i Indremisjonsselskapet, og at Indremisjonsselskapet formelt skiftet navn til Normisjon og overtok det nye lovverket som ble vedtatt på generalforsamlingen sommeren 2000. Bakgrunnen var at man slik sparte dokumentavgift ved overførsel av eiendom. Men hvor mange tenkte at det ikke dreide seg om en fusjon, men at det bare var Indremisjonsselskapet som omorganiserte seg og tok opp i seg Santalmisjonen? Fusjonsmotstanderne ble beskyldt for formalisme når man ønsket å diskutere lovverket og spørsmål som foreningenes rett til å selv å bestemme medlemskapet. Hva skal man da si om landstyrelederens argumentasjon?

Hva var man redd for?

Vegringen mot å la foreningene ta et selvstendig standpunkt til medlemskap i Normisjon tvinger fram spørsmålet: Hva var man var redd for? Fryktet man at foreningene ikke ville melde seg inn? En slik frykt ble faktisk uttalt fra indremisjonsledelsen. Både muntlig og skriftlig hevdet generalsekretæren at det fantes mange foreninger som hadde liten formell orden og bevissthet når det gjaldt medlemskap. Han var redd slike foreninger ville falle bort dersom en la opp til en prosess med innmelding. «En kunne også få problemer med at noen medlemmer uten organisasjonsbakgrunn, kunne kjøre fram forslag om at foreningene skulle stå fritt», hevdet han. Man ville miste mange fellesskap, fordi de ikke hadde «ressurser og refleksjon nok til å ordne alt som skal til med en innmelding».

Uttalelsene viser at det var vel så mye praktiske og strategiske hensyn som prinsipielle begrunnelser som lå bak tanken om automatisk innmelding. Generalsekretæren kjente naturligvis det lokale indremisjonslandskapet godt, og det er ingen grunn til å betvile at det fantes mange «svake» foreninger. Men beskrivelsen avslørte en ideologisk krise. Hvis det virkelig var slik at foreninger var preget av «bevisstløshet», burde vel det innebære helt andre tiltak fra ledelsens side enn å frata foreningene deres ansvar?

Uansett hva som var riktig juss i saken, ville det utvilsomt ha vært nyttig og klokt både å la foreningene være selvstendig høringsinstans før man eventuelt fremmet forslag for generalforsamlingen om fusjon, og så invitere foreningene til å ta et selvstendig standpunkt om tilknytning til Normisjon etter at fusjonen var et faktum. Disse prosessene kunne ha bidratt til en høyst nødvendig ideologisk opprustning og bevisstgjøring i foreningene. Dette ville også ha vært i samsvar med den eneste historiske «parallellen», omorganiseringen av Lutherstiftelsen til Indremisjonsselskapet i 1891.

Selvfølgelig ville det ha vært en risiko for at foreninger ville ha svart nei i høringen og/eller latt være melde seg inn. Det kunne ha skjedd også i «sterke» foreninger med stor indremisjonsbevissthet. Om det hadde blitt så mange i høringen at det hadde veltet fusjonsplanene, ja, hva så? Og om noen hadde valgt å stå utenfor, så måtte vel det respekteres? Uansett utfall ville resultatet vært at foreningene hadde fått et mye sterkere eierskap til prosessen, og avgjørelsen ville ha vært bedre forankret der den først og fremst skulle forankres.

Krav om vedtektsendring

I Normisjons grunnregler (§ 5, 2. ledd) heter det: «Enhver forening som slutter seg til Normisjon, er forpliktet til å ta inn en henvisning til disse grunnreglers §§ 2 og 3 som basis og formålsparagraf i sine vedtekter». Da grunnreglene ble sendt foreningene, kommenterte hovedstyret slik: «Det nærmeste man kommer krav om formell innmelding er at de nye grunnreglene pålegger foreningene å ta inn en henvisning til grunnreglenes §§ 2 og 3 som basis og formålsparagraf i sine vedtekter.»

Vi ser at grunnregelbestemmelsen bruker formuleringen «enhver forening som slutter seg til …» (uth. her). Det framgikk av hovedstyrets skriv at bestemmelsen ikke bare gjaldt nye foreninger, men alle foreningene, og det beskrives som et pålegg. På denne bakgrunn var det oppsiktsvekkende at generalsekretæren i et debattinnlegg i Vårt Land i februar 2000 kunne karakterisere kravet som kun «en formalitet». Saken dreide seg da vitterlig om foreningen skulle være tilsluttet en landsomfattende organisasjon. At man i en så viktig sak kunne beskrive et lovvedtak i en selvstendig forening på en slik måte, var mildest talt underlig.

I praksis betød kravet at foreningene for det første måtte endre sin tilknytningsparagraf, fra å være tilsluttet Indremisjonsselskapet til å være tilsluttet Normisjon, og for det andre endre sin formålsparagraf til også å omfatte ytremisjon. Endringer av foreningslovene krever årsmøtevedtak (med 2/3 flertall). Dermed stod man overfor en merkelig inkonsekvens i argumentasjonen. Foreningene var å forstå som automatisk innmeldt i Normisjon. Men ikke desto mindre krevde man årsmøtevedtak på foreningens tilslutning til Normisjon og vedtak om en ny formålsbestemmelse.

Hva så hvis en forening ikke gjorde disse vedtakene, for eksempel ved at man ikke oppnådde det nødvendige 2/3 flertall på årsmøtet? Ville man da insistere på at foreningen likevel var medlem – i og med påstanden om automatisk medlemskap? Eller ville man oppfatte det slik at foreningen ikke lenger var medlem? Slike spørsmål ble verken drøftet eller besvart. Mange foreninger gjorde ikke disse vedtakene. Etter det jeg forstår, finnes det så sent som i 2020 fortsatt foreninger som ikke har endret sine vedtekter om tilknytning til Normisjon.

Kravet om endring av foreningens formålsbestemmelse, reiste et annet viktig spørsmål: Kunne formålsparagrafen i det hele tatt endres? I indremisjonsforeningenes lover het det at det ikke kunne gjøres endringer i formålsparagrafen som var i strid med dens innhold. Formålsparagrafen slo fast at formålet var å «fremme kristelig kunnskap og liv innen foreningens eget område, i kretsen og i Indremisjonsselskapet.» Verken i den formuleringen eller i paragrafens spesifisering av hvordan dette formålet kunne realiseres, sies det noe om ytremisjon.

Professor Geir Woxholth drøfter spørsmålet om endring av foreningers formålsbestemmelser i boka «Foreningsrett» (Oslo 1999). Slik jeg forstår ham, var antagelig indremisjonsforeningens lover ikke til hinder for at foreningens formålsbestemmelse kunne endres slik det ble foreslått.

Fusjonsledelsens juridiske konsulent i HSH uttalte seg også om spørsmålet, men under henvisning til selskapets formålsbestemmelse, hvor det het at formålet var å fremme kristelig opplysning og liv i «vårt land». Deres konklusjon var at det ikke ville være i strid med dette punktet at den nye organisasjonen skulle fremme det samme formålet også i andre land. Men de sa ikke noe om hva det betød at man stilte krav om en slik endring.

En forening melder seg inn

Min lokale indremisjonsforening i Drammen tok opp sitt forhold til Normisjon høsten 2000, dvs etter at fusjonen var vedtatt sentralt. Saken ble utredet, og en fant at det forelå fire alternativer for foreningen:

Fortsette som indremisjonsforening uten å være tilsluttet noen organisasjon.
Omdanne foreningen til en Normisjonsforening.
Slå seg sammen med en lokal santalmisjonsforening og bli en Normisjonsforening.
Fortsette som en selvstendig indremisjonsforening tilsluttet Normisjon.

I og med at sentralleddet i organisasjonen hadde fusjonert med Santalmisjonen, burde vel logisk sett alternativ 3 ha vært det mest aktuelle alternativet. Det ville kreve en fusjonsprosess i prinsippet på linje med den som var gjennomført på det sentrale plan. Men mange steder var alternativet uaktuelt, fordi det ikke fantes noen lokal santalmisjonsforening det kunne være aktuelt å fusjonere med. Slik var det også i Drammen.

Fusjonsspørsmålet hadde vært lite diskutert blant medlemmene i foreningen. Få var interessert, og en del var frustrerte og følte at saken var avgjort over hodet på dem. I forbindelse med høringen i kretsene i januar 2000 avga styret en kort uttalelse. Det var ulike syn i styret i spørsmålet om en fusjon var tjenlig, men det var enighet om at det var helt avgjørende at foreningens selvstendighet stod fast i en eventuell ny organisasjon: «Foreningen er ikke til for et region- eller hovedkontor, men en selvstendig enhet og forsamling som selv tegner ut sin strategi for å nå de mål og den hensikt en har som byforsamling». Styret mente at selv om en ny organisasjon ble dannet, ville hovedanliggende for Drammen Indremisjon fortsatt være å nå medmennesker i egen by. Men man avviste ikke at et ytremisjonsprosjekt kunne være en berikelse.

Spørsmålet om å bli med i den nye organisasjonen ble tatt opp på ekstraordinær generalforsamling i hovedforeningen i slutten av november 2000. Det var ingen entusiasme å spore for fusjonen, og få talte for å bli med. Skepsisen var stor. Mange var innstilt på å gå for alternativet å ikke være tilsluttet noen organisasjon, eller å utsette saken et par år for å se an utviklingen i Normisjon.

Selv om jeg personlig var imot fusjonen og beklaget at Indremisjonsselskapet var lagt ned, anbefalte jeg at foreningen sluttet seg til Normisjon ut fra den tanke at det er verdifullt for et lokalt fellesskap å være tilsluttet en større sammenheng. Det samme gjorde den tidligere, mangeårige formannen i Drammen Indremisjon, Svein Friis Søhoel, som i likhet med meg var imot fusjonen. Jeg er overbevist om at hvis ikke vi hadde argumentert for tilslutning, ville flertallet sagt nei til å bli med i Normisjon.

Også lovendringen som gjaldt økonomisk støtte til Normisjon, vakte motstand, særlig fra dem som var engasjert i andre misjonsorganisasjoner enn Santalmisjonen. Foreningen hadde i sin midte medlemmer som hadde viktige verv i organisasjoner som Det Norske Misjonsselskap og Misjonsalliansen. Personlig argumenterte jeg like sterkt for «støtteparagrafen» som for tilslutning, fordi jeg mener at deltagelse i et større fellesskap også må innebære at man påtar seg økonomisk ansvar. Den aktuelle paragrafen ble vedtatt.

Når det gjelder tilknytningsformen, vedtok årsmøtet styrets anbefaling om å velge alternativ 4, dvs at foreningen fortsatte som en selvstendig indremisjonsforening tilsluttet Normisjon – og uten at man tok inn i foreningslovene henvisning til §§ 2 og 3 i Normisjons grunnregler. På dette grunnlaget sendte foreningen melding til Normisjon om tilslutning til organisasjonen. Foreningen fikk aldri noen tilbakemelding om at tilknytningsformen ikke var akseptert.

Neste kapittel: Kap. 8. Hvordan har det gått?

Tilbake til Innholdslisten