Kapittel 8

Hvordan har det gått?

 

Etter at Normisjon var dannet og problemene begynte å melde seg, ble situasjonen gjerne kommentert på denne måten: «Vi vet ikke hva som hadde skjedd hvis vi ikke hadde fusjonert». Det samme er gjentatt av mange i ulike sammenhenger, blant annet av Normisjons første landsstyreleder, Ådne Berge, da han i 2016 skulle svare på spørsmålet om det hadde gått som han hadde håpet. I en intervjuartikkel i jubileumsboka «Misjon i bevegelse» (2017) svarer Normisjons landsstyreleder, Tormod Kleiven, på samme måten når han blir spurt om det hadde vært noen negative effekter av fusjonen:

«Spørsmålet er vel heller: Hva var alternativet til fusjonen? Det er fullt mulig i etterpåklokskapens lys å se negative utslag, men hva ville skjedd dersom fusjonen ikke hadde funnet sted?»

Det kan virke som det sies til trøst, underforstått – at det hadde gått enda verre hvis en ikke hadde fusjonert. Utsagnet inneholder ikke noe annet enn en selvfølgelighet. Ingen kan vite hva som hadde skjedd hvis en ikke hadde fusjonert, verken om det hadde gått bedre eller verre. Kontrafaktisk historieskriving er som kjent en vanskelig øvelse. Men vi vet hva som faktisk har skjedd, og det må kunne beskrives og evalueres. Dessuten – man snakker som om man ikke hadde noe annet valg enn å fusjonere. Som vi har sett i kapittel 5, fantes det endringsalternativer. Tormod Kleiven var selv med i Indremisjonsselskapets omstillingsutvalg, som la fram forslag til omfattende endringer av indremisjonsarbeidet. Men dette arbeidet la indremisjonsledelsen vekk til fordel for fusjon.  

I nevnte jubileumsbok skriver Tore Seierstad at han under fusjonsprosessen brukte å si at en fikk komme tilbake om 15-20 år med svar på om fusjonen har vært vellykket.  Tiden burde altså være inne til å svare.  Ikke minst burde de som ivret for fusjonen, utfordres til å gjøre en evaluering i lys av de mål som ble satt og de forventninger som ble skapt. På bakgrunn av den uttalte målsettingen i Grunnlagsdokument for Normisjon blir spørsmålene (jfr kap. 5): 

  • Har misjonsinnsatsen i Norge og ute blitt styrket og vokst?
  • Har man informert og spredt misjonsutfordringen til langt flere her hjemme?
  • Har engasjementet og gaveinntektene økt?
  • Er det dannet nye foreninger?
  • Er arbeidet på misjonsfeltene utvidet?
  • Ble det frigjort betydelige betydelige midler til ny og utadrettet virksomhet hjemme og ute? 

Det er ikke min oppgave å besvare spørsmålene. Jeg har heller ikke forutsetninger for å gi noen fyllestgjørende beskrivelse av hva som har skjedd etter fusjonen. Men jeg skal hente fram en del trekk som jeg mener er interessante i lys av målsettingen, og som derfor er viktige når utviklingen skal evalueres. Men først noen ord om et fenomen som stadig viser seg når effekten av fusjoner skal vurderes.







Vårt Land var i sine kommentar- og lederartikler slett ikke negative til sammenslåingen av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen, snarere tvert imot. Men kritiske artikler ble ikke godt mottatt av fusjonslederne. Femten år senere kunne Vårt Land konstatere at kirkehistorikeren fikk rett. Mye hadde gått galt.

Ingen kommentarer: