Kapittel 3

Fusjonstanken historisk

Det var ingen ny ide lederne i Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen kom opp med da man gikk for en fusjon. Snarere tvert imot. Tanken hadde vært luftet flere ganger i løpet av organisasjonenes mer enn hundreårige historie.

 

En gammel tanke

Allerede tidlig på 1900-tallet begynte noen å snakke om at misjonsfolket var splittet opp i for mange organisasjoner. I mellomkrigsårene ble sammenslutning av organisasjoner drøftet flere ganger både i pressen og på større møter. Men meningene var delte, både i spørsmålet om sammenslutninger egentlig var noen god ide, og når det gjaldt muligheten for å få i stand fusjoner og måten det eventuelt skulle skje på.

Den kjente Misjonssambandslederen Ludvig Hope tok i sin tid til orde for at Misjonssambandet (daværende Kinamisjonen) og Indremisjonsforbundet (daværende Vestlandske Indremisjonsforbund) burde slå seg sammen. Men de fleste tenkte nok at sammenslåinger kunne være aktuelt først og fremst for organisasjoner som var like med hensyn til «arbeidsmetode og arbeidsmål», som det ble uttrykt i en betenkning som ble framlagt i 1931 på Geilomøtet, der representanter for en rekke frivillige kristelige organisasjoner for både indre og ytre misjon i årene 1913-1936 møttes for å drøfte felles problemer og interesser.  På midten av 1920-tallet finner vi et eksempel på det, da to organisasjoner som begge drev misjonsarbeid i Finnmark, slo seg sammen til Norges Finnemisjonsselskap (fra 1966 Norges Samemisjon). 

På lokalt hold fikk vi en viktig sammenslåing i indremisjonen i Trondheim i 1934. Nidaros indremisjon gikk da sammen med Trondhjem indremisjon, som var tilsluttet Indremisjonsselskapet. Nidaros indremisjon var stiftet i 1920 og hadde sine sympatier hos Indremisjonsforbundet. Foreningen hadde nylig bygd bedehuset Salem, og Trondhjem indremisjon flyttet sin virksomhet dit og har siden vært der.  Senere har vi sett også andre lokale sammenslutninger av indremisjonsforeninger, men da helst innenfor samme organisasjon. I nyere tid har vi også hatt sammenslutninger av kretser innenfor Indremisjonsselskapet.

Spørsmålet om å slå sammen sentrale, landsomfattende organisasjoner ble flere ganger luftet på Geilomøtene. Det samme skjedde i Organisasjonenes Fellesråd (OF), som i 1938 avløste Geilomøtene, men som fortsatte å bli holdt på samme sted. Spørsmålet ble vurdert i Geilo-sammenheng på begynnelsen av 1930-tallet i forbindelse med ovennevnte utredning om samarbeid mellom organisasjonene. Geilomøtet hadde bare rådgivende myndighet, og utredningen fikk ingen umiddelbar praktisk betydning.

 

Indremisjonsselskapet og Vestlandske Indremisjonsforbund

Den viktigste fusjonsdiskusjonen i indremisjonssammenheng har gått på spørsmålet om sammenslåing av Indremisjonsselskapet og Det Vestlandske Indremisjonsforbund.  Innenfor indremisjonsbevegelsen var mange skuffet over at bevegelsen på 1890-tallet ikke lykkes i å samle seg i én felles organisasjon.  Spørsmålet om fusjon ble luftet flere ganger i mellomkrigsårene. Indremisjonsforeningen i Mandal, som lå i et «grensedistrikt», dvs i et område der begge indremisjonsorganisasjonene hadde virksomhet, var aktiv i saken. Foreningen henvendte seg i 1933 til de to organisasjonene og ba om at det ble tatt opp forhandlinger om sammenslutning. Hovedstyret i Indremisjonsselskapet svarte at man når som helst var villig til å forhandle. 

Villigheten var mindre på Vestlandet. Holdningen i Indremisjonsforbundet var at før man gikk til realitetsbehandling av fusjonsspørsmålet, burde de to organisasjonene etablere et samarbeid blant annet når det gjaldt geografisk fordeling av arbeidsfeltet. Resultatet ble at man ble enige om hvordan de skulle dele landet mellom seg, og at de to organisasjonene ikke skulle ha foreninger på samme sted. I en felles uttalelse het det at det i Indremisjonsforbundet «var liten stemning og liten tro» for en sammenslutning.  Siden har stemningen og troen vært den samme.

For øvrig ble lokal sammenslutning mellom de to organisasjonene mye diskutert når det gjaldt arbeidet i Finnmark. Her hadde begge organisasjoner egen virksomhet stort sett etter samme mønster gjennom det meste av 1900-tallet. Tanken om sammenslutning av kretsene i Finnmark var desto mer aktuelt fordi organisasjonene samarbeidet om Øytun folkehøgskole (nå Alta folkehøgskole). Det ble både foreslått at Finnmark skulle skilles ut og få sin egen indremisjonsorganisasjon uavhengig av de to landssammenslutningene, og at kretsene i Finnmark skulle stå tilsluttet begge organisasjonene, eventuelt sammen med Norges Samemisjon. Ikke noe av det ble realisert.

 

Nye følere

På begynnelsen av 1950-tallet ble det en del debatt om sammenslutningsspørsmålet generelt etter at Norsk Misjonstidende med sterke ord gjentok det gamle argumentet at vi hadde for mange organisasjoner innen Den norske kirke, og at forenkling i betydningen sammenslutning av organisasjoner var nødvendig. Mange organisasjonsledere uttalte seg i samme retning, men få hadde konkrete forslag. Organisasjonenes Fellesråd hadde rett etter krigen satt i gang et utredningsarbeid igjen om samarbeid, forenkling og eventuelt sammenslutning av organisasjoner, men det førte ikke til noe, og i 1952 sendte OF ut en uttalelse om at sammenslutninger var uaktuelt.

Spørsmålet om sammenslutning av indremisjonsorganisasjonene dukket opp igjen i 1960-årene. På nytt kom det en henstilling fra en forening på Sørlandet. Hovedstyret i Indremisjonsselskapet ble bedt om å «gjøre noe positivt for å få slutt på den unaturlige oppdelingen av indremisjonsarbeidet i vårt land, særlig på Sørlandet».  Hovedstyret svarte at de som før var positivt innstilt til å slå seg sammen med Indremisjonsforbundet, men understreket at tanken om lokale sammenslutninger både på Sørlandet og andre steder måtte vokse fram og gjennomføres lokalt.

Daværende formann i Indremisjonsselskapets hovedstyre, Fredrik Wisløff, må åpenbart ha hatt en drøm om å få dannet en felles lavkirkelig organisasjon bestående av Indremisjonsselskapet, Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet. Han tok i 1965 initiativ til fortrolige drøftinger om en sammenslåing av de tre organisasjonene. Ifølge boka «På ditt ord. Indremisjonsselskapets historie 1868-1993», som ble utgitt ved selskapets 125 årsjubileum i 1993, hadde formannen etter alt å dømme ikke klarert utspillet med sitt eget styre, og han fikk hard kritikk fra sine egne. Både av teologiske og organisasjonsmessige grunner var motstanden mot en fusjon med Misjonssambandet sterk innenfor Indremisjonsselskapet. Heller ikke i Misjonssambandet stod jubelen i taket for tanken, og da de tre hovedstyrene senere møttes for å drøfte spørsmålet, kunne de raskt slå fast at sammenslutning var uaktuelt.

I 1966 ble Håkon E. Andersen generalsekretær i Indremisjonsselskapet. Selv om han hadde vært imot Fredrik Wisløffs fusjonsforsøk, var han ikke motstander av tanken om organisasjonssammenslåinger, men for indremisjonens vedkommende var han først fremst opptatt av at indremisjonsorganisasjonene burde finne sammen, dvs Indremisjonsselskapet og Indremisjonsforbundet, eventuelt også Den indre Sjømannsmisjon.  Hovedstyret i Indremisjonsselskapet tok i 1970 initiativ til kontakt med fem andre organisasjoner med tanke på å få avklart om det kunne være noen interesse for å drøfte fusjonsspørsmålet. De fem organisasjonene var Misjonssambandet, Santalmisjonen, Skolelaget, Indremisjonsforbundet og Søndagsskoleforbundet. 

I Indremisjonsselskapet var det delte meninger om man skulle sikte mot sammenslåinger. Saken ble raskt avklart ved at Indremisjonsforbundet svarte negativt, og heller ikke i Det norske Misjonsselskap var det noen stemning for sammenslåing. Fra Santalmisjonen derimot, kom det positiv tilbakemelding fra generalsekretæren om fusjon både med en eller flere indremisjonsorganisasjoner og en eller flere ytremisjonsorganisasjoner. Men initiativet førte ikke til noe konkret. 

Etter det ble spørsmålet om sammenslåing med andre organisasjoner lite drøftet i Indremisjonsselskapet før Torbjørn Lied dukket opp på Anfin Skaaheims kontor i mai 1997.

 

To hovedtrekk

To hovedtrekk trer fram i Indremisjonsselskapets «fusjonshistorie». For det første dreide sammenslutningstanken seg først og fremst om en samling av indremisjonsbevegelsen i Norge, nærmere bestemt en sammenslutning av Indremisjonsselskapet og Indremisjonsforbundet, eventuelt sammen med Norges Samemisjon og Indre Sjømannsmisjon. Tanken om å slå sammen Indremisjonsselskapet med en ytremisjonsorganisasjon var mindre aktuelt.

Før fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen i 2000 hadde for det andre fusjonstanken som regel aldri kommet lenger enn til nettopp å bli bare en tanke. Gjentatte ganger dukket sammenslutningstanken opp, men få hadde konkrete forslag. Den eneste gangen det i indremisjonssammenheng var en viss realitet i samtalen om saken, var i 1930-årene, da representanter for styrene i Indremisjonsselskapet og Indremisjonsforbundet møttes for å diskutere sammenslutning. Men heller ikke da forelå det noe konkret forslag om innholdet i en fusjon og hvordan den skulle gjennomføres. Saken ble stort sett diskutert på ideplanet, og det hele rant ut i sanden.

Ved fusjonen i 2000 ble det hevdet at historien er full av mislykkede forsøk på fusjoner i norsk kirke- og kristenliv, og det ble gjort et nummer av at det forfedrene hadde forsøkt flere ganger, hadde man nå endelig lykkes med å få til.  Det er riktig, for så vidt som spørsmålet hadde vært diskutert flere ganger, slik vi har sett ovenfor. Men er det en sannhet med modifikasjoner. For det første kom man aldri lenger enn til mer eller mindre løse diskusjoner. For det andre var en fusjon mellom en indre- og en ytremisjonsorganisasjon gjerne en uaktuell problemstilling tidligere, fordi en slik type sammenslutning av ulike grunner ble ansett som lite hensiktsmessig. På denne bakgrunn var det overraskende at en hovedbegrunnelse for fusjonen i 2000 var at Indremisjonsselskapet burde slå seg sammen nettopp med en ytremisjonsorganisasjon. Det må bety at man i motsetning til tidligere ikke anså en sammenslåing med en indremisjonsorganisasjon, for eksempel Indremisjonsforbundet, som det mest aktuelle eller mest fornuftige fusjonsalternativet.

Om man har sett lite til fusjoner gjennom misjonshistorien i Norge, betyr ikke det at misjonsorganisasjonene ikke har samarbeidet. I fusjonsdebatten har spørsmålet om samarbeid og forenkling av arbeidet ofte blitt blandet sammen med sammenslåingstanken. (Se neste kapittel.) Men i mange av de initiativene som er omtalt ovenfor, var samarbeid om konkrete spørsmål i minst like stor grad temaet som fusjoner.

Selv om misjonsorganisasjonene gjennom tidene utvilsomt kunne vært enda flinkere til å samarbeide, har vi sett en rekke eksempler på vellykkede samarbeidstiltak. Det vil føre alt for langt å nevne dem alle, men det har blant annet vært samarbeid om mange forskjellige typer institusjoner, ikke minst innenfor utdanningssektoren, med Norsk lærerakademi i Bergen som en av de største og mest kjente fra de siste femti årene.

Neste kapittel: Kap. 4. En dårlig ide

Tilbake til Innholdslisten