Kapittel 2

Indremisjonens organisasjonsstruktur

 

En viktig del av min argumentasjon mot fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen har sammenheng med Indremisjonens særegne struktur. Den er kjennetegnet ved foreningenes og kretsenes selvstendighet i forhold til det sentrale leddet i organisasjonen. Strukturen avspeiler en kjerneverdi i indremisjonsbevegelsen i Norge.

 

Lutherstiftelsen og Indremisjonsselskapet

Den organiserte indremisjonsbevegelsen i Norge startet i 1853. Da ble det stiftet en lokal forening for den indre misjon i Skien. Ganske snart ble det dannet indremisjonsforeninger mange andre steder i landet.

Etter hvert så man behovet for større sammenslutninger for indremisjonsarbeidet. Den første formen for sammenslutning ble kalt «fellesforeninger» eller «kretser». En sentralorganisasjon for indremisjon så dagens lys da Den norske Lutherstiftelse ble dannet i 1868. Formålet for stiftelsen var å «fremme kristelig opplysning og kristelig liv i vårt land». Det skulle primært gjøres ved å utbre kristelige skrifter, blant annet ved å sende ut bibelbud, og ellers skulle stiftelsen støtte annen kirkelig virksomhet for indre misjon så langt som mulig.

Til å begynne med bygde Lutherstiftelsen ikke på foreninger. Men allerede i 1870 ble stiftelsen omorganisert slik at den stilte seg under kontroll av en generalforsamling, som besto av utsendinger fra de foreningene som hadde sluttet seg til stiftelsen.

I 1891 ble Lutherstiftelsen omorganisert til Det norske lutherske Indremisjonsselskap. I motsetning til Lutherstiftelsen trådte selskapet etter sitt formål fram som en forkynnerbevegelse. Da Lutherstiftelsen skulle omorganiseres, ble det slått til lyd for at man skulle ta modell av organisasjonsstrukturen til Det norske Misjonsselskap, som ble stiftet i 1842. Tanken ble avvist, og grunnen var at i Misjonsselskapet hadde de enkelte foreninger og kretser dannet seg om selskapet som stamme. I Indremisjonen, derimot, var det omvendt. De enkelte indremisjonsforeningene hadde ikke dannet seg om noe sentralorgan. De hadde vokst fram uavhengig av hverandre og som selvstendige enheter. Derfor ønsket man ikke å legge noe bånd på foreningenes selvstendighet og frihet.

Det er verdt å merke seg at da Lutherstiftelsen ble omorganisert til Det norske lutherske Indremisjonsselskap, ble alle indremisjonsforeninger i landet, også de som hadde vært medlemmer av Lutherstiftelsen , oppfordret til å melde seg inn i selskapet. De aller fleste meldte seg inn, og mange nye foreninger sluttet seg etter hvert til. Allerede i 1896 hadde antall foreninger passert 400. I tillegg kom over 260 kvinneforeninger. Utover på 1900-tallet steg antallet tilsvarende kraftig. 

Man lykkes ikke å samle hele indremisjonsbevegelsen i Norge i én organisasjon. En del indremisjonsforeninger, spesielt på Vestlandet, ønsket av ulike grunner ikke å bli med i Indremisjonsselskapet og dannet i 1898 Det Vestlandske Indremisjonsforbund (i dag: Indremisjonsforbundet). Denne organisasjonen fikk også en gjennomført desentralisert struktur, der foreningene hadde full selvstendighet.

En grundig beskrivelse av de historiske forutsetningene og framveksten av den organiserte indremisjonsbevegelsen i Norge finnes i Edvard Sverdrup «Fra Norges kristenliv. Det norske lutherske Lutherstiftelse og Det norske lutherske Indremissionsselskab 1968-1918» (1918) og i Ola Rudvins store verk «Indremisjonsselskapets historie», Bind I (1967).

 

Selvstendige foreninger og kretser

Det viktigste i vår sammenheng er å vise at den lokale indremisjonsforeningen gjennom hele sin historie har vært en selvstendig størrelse, som helt og fullt styrte seg selv. Lokalforeningenes selvstendighet var et grunnleggende prinsipp allerede i Lutherstiftelsens tid, og foreningenes og kretsenes fulle selvstendighet ble fastholdt ved dannelsen av Indremisjonsselskapet.

Selvstendighetsstrukturen hadde sammenheng med at det primære formålet med foreningen var å organisere et lokalt kristent fellesskap for å ruste den enkelte til kristent liv, vitnetjeneste i hverdagen og evangelisering og omsorgstjeneste i lokalmiljøet. Når indremisjonsbevegelsen så ble organisert i større enheter, dvs. i kretser og et landsomfattende selskap, var det for å ivareta oppgaver som var for store til at lokalforeningen kunne løse dem alene, for eksempel å ansette forkynnere. Siktepunktet med det sentraliserte arbeidet i krets og selskap var alltid å tjene det lokale indremisjonsarbeidet. Sagt på en annen måte: De lokale foreningene var ikke til for å løse sentralleddenes oppgave, men omvendt.

Det var representanter for lokale fellesskap og selvstendige indremisjonsforeninger som dannet fellesforeninger og kretser, og det var representanter for lokalforeningene som dannet selskapet. Foreningene sluttet seg på selvstendig grunnlag til selskapet ved å vedta en paragraf i sine foreningslover som sa at foreningen var tilsluttet selskapet gjennom den lokale kretsen. Jeg har selv tatt initiativ til å stifte en ny indremisjonsforening i mitt tidligere lokalmiljø. Med utgangspunkt i Indremisjonsselskapets normallover for foreninger laget vi da våre egne lover med normallovens tilknytningsparagraf til selskapet som foreningslovens § 1. På det grunnlaget ble foreningen tatt opp som medlem i Indremisjonsselskapet.

En forening som var medlem av selskapet var forpliktet til å «bygge på Guds ords grunn og arbeide i samsvar med Den norske kirkes bekjennelsesskrifter og Indremisjonsselskapets grunnregler», som det het i normallovene for lokalforeninger (§ 1). Videre het det i Indremisjonsselskapets grunnregler at enhver forening som sluttet seg til selskapet, var forpliktet til (a) å stille det krav til sine medlemmer at de var lutherske kristne som brukte kirkens nådemidler, øvde innbyrdes «brodertukt», holdt sammen i kjærlighet, søkte å unngå alt som kunne skade kristen enhet, og etter evne bidro til å fremme selskapets formål, og (b) at foreningen hvert år skulle sende årsmelding og oppgaver over foreningens medlemstall til kretsen (§ 5 i selskapets grunnregler). Det var de eneste forpliktelsene selskapet stilte for at en forening kunne være medlem. «Ellers har enhver forening full frihet til å ivareta sine egne saker», presiserte samme paragraf. Foreningens selvstendighet var altså beskyttet i selskapets grunnregler.

På samme måte som lokalforeningen var også kretsen en selvstendig størrelse. Den delen av indremisjonsbevegelsen i Norge som var organisert i Det norske lutherske Indremisjonsselskapet hadde følgelig tre selvstendige enheter, som utgjorde egne juridiske størrelser: foreningen, kretsen og selskapet. Disse størrelsene dannet ikke, som mange tror, ​​en hierarkisk struktur med selskapet på toppen og foreningene nederst, der selskapets hovedstyre hadde en overordnet styringsrett over kretsene og foreningene, like lite som kretsen hadde noen styringsrett over lokalforeningen. De tre organene var del av en sidestilt struktur. Alle tre organer var selv ansvarlig for sin virksomhet, styrte seg selv, hadde sin selvstendige økonomi, og var selv avhengig av å skaffe midlene til sin virksomhet.

 

Selskapets oppgave og myndighet 

Indremisjonsselskapets generalforsamling hadde kun myndighet over selskapets virksomhet, som ble ledet av hovedstyret. Hverken generalforsamling eller hovedstyret kunne bestemme over den enkelte krets eller forening, like lite som kretsstyret eller kretsårsmøtet kunne bestemme over foreningen. Selskapet styrte bare den virksomhet selskapet selv hadde ansvaret for ved hovedstyret, for eksempel bibelskoler og forkynnere ansatt av hovedstyret. Tilsvarende gjaldt for kretsene, som styrte kretsens egen virksomhet, for eksempel leirsteder og de forkynnerne kretsstyret ansatte. Foreningens virksomhet var foreningens ansvar, og foreningens eiendeler tilhørte foreningen og ingen annen, slik kretsens eiendeler tilhørte kretsen. Dette kjernepunktet i indremisjonssidéen gikk tydelig fram av grunnreglene for Indremisjonsselskapet og av lovene for kretsene og foreningene.

I forholdet til foreningene og kretsene kunne selskapet best forstås som et sammenbindende ledd, som skulle styrke samfølelsen i indremisjonsbevegelsen og være et serviceorgan som på ulike måter skulle yte foreningene og kretsene hjelp, «og for øvrig gi råd og veiledning», som det i Indremisjonsselskapets grunnregler (§ 12). Det stod foreningene og kretsene fritt om de vil ta imot hjelpen og veiledningen fra selskapet.

Det betød ikke at ledelsen i selskapet og i kretsene var uten innflytelse. «Signaler» fra hovedstyret og generalsekretæren spilte en viktig rolle for folk på grasrota i bevegelsen. Men det er også velkjent at signalene nådde fram bare i den grad lederne i krets og selskap hadde tillit hos folk og evne til å nå fram med sitt budskap.

At verken selskapet eller kretsen hadde noen styringsrett over foreningen, betydde ikke at foreningene ikke bidro til fellesskapets virksomhet både økonomisk og på annen måte. Foreningslovene hadde en bestemmelse som sa at foreningen skulle støtte indremisjonens arbeid i krets og selskap med størst mulig årlig bidrag (§ 6). Men det er viktig å merke seg at det var en paragraf i foreningens egne lover, vedtatt av foreningen selv, og en slik bestemmelse var ingen forutsetning for å bli medlem av selskapet. Selskapets grunnregler hadde heller ingen slik paragraf som medlemsforeningene var forpliktet på. Det var med andre ord helt og holdent opp til foreningene selv å bestemme om og hvor mye de ville støtte krets og selskap.

I praksis betød det at selskapet ikke kunne styre for eksempel budsjettene til kretsene og foreningene. Det betød også at når selskapet ville sette i gang en virksomhet, reise en institusjon osv, kunne verken selskapets generalforsamling eller hovedstyret sikre økonomien for prosjektet ved å vedta at foreningene skulle svare for bestemte bidrag. Enhver sak generalforsamlingen påla hovedstyret å sette i verk, måtte hovedstyret selv ta ansvaret for å få iverksatt. Både når det gjaldt slike konkrete prosjekter og selskapets drift generelt, måtte hovedstyret selv gjennom egne gaveinnsamlinger sørge for å få inn de nødvendige økonomiske midlene. Det samme gjaldt kretsenes drift og tiltak kretsene ville sette i verk.

Men det er klart at når representanter fra foreningene stemte ja til et forslag fra hovedstyret om et bestemt tiltak, slik som å bygge en bibelskole (for å ta et eksempel fra min tid i hovedstyret), så påtok disse representantene seg et moralsk ansvar for å arbeide for saken i foreningene sine, slik indremisjonsfolket generelt gjerne sluttet opp om tiltak som generalforsamlingen gikk inn for.

Jeg vet av erfaring at det kan være frustrerende å sitte i den sentrale ledelsen i en organisasjon med en slik struktur. Men det kan også gi de store gleder, slik vi opplevde det nettopp i eksemplet som er nevnt ovenfor, da vi på begynnelsen av 1980-tallet reiste en ny bibelskole i Grimstad. Vi opplevde da en utrolig oppslutning fra indremisjonsfolket, både når det gjaldt pengegaver og dugnadsinnsats. Det finnes mange lignende eksempler fra Indremisjonsselskapets historie.

Det ligger en verdi i selvstendighetsprinsippet som jeg for min del alltid har ønsket å forsvare. At makten i den organiserte indremisjonsbevegelsen slik ligger i det lokale fellesskapet og ikke i sentrale organer, er etter min mening det beste uttrykket for noe helt grunnleggende i indremisjonen som idé, den teologiske tanken om det allmenne prestedømmet, at hver enkelt i den troende menighet har ansvar for evangeliet gjennom fellesskap og misjon i nærmiljøet.

 

Solidaritet

I tiden før fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen i 2000 ble det en del debatt om i hvilken grad fusjonsforslaget ivaretok prinsippet om indremisjonsforeningenes selvstendighet. Jeg var blant dem som hadde kritiske merknader her. Det skal jeg komme tilbake til senere. I et debattinnlegg i Vårt Land i mars 2000 stod det å lese: «Det er et faktum at foreningene sa nei til den fulle selvstendighet fra den dagen de gikk inn og organiserte seg i kretser og regioner og landssammenslutning».

Ikke mye i fusjonsdebatten i 2000 overrasket meg mer enn denne påstanden, spesielt fordi innlegget var undertegnet av seks krets- og regionledere i Indremisjonsselskapet, Trond Engnes, Jann Karlsen, Leif Gordon Kvelland, Per Løvås, Jan Magne Moi og Trond Pladsen. Påstanden var positivt gal. En indremisjonsforening ga ikke fra seg noe som helst av sin selvstendighet ved å være med i Indremisjonsselskapet. Det var ikke underlig at mange utenfor Indremisjonen hadde problemer med å forstå indremisjonsbevegelsens organisasjonsstruktur, når en slik misforståelse gjorde seg gjeldende også blant ansatte i organisasjonen.

De seks argumenterte i innlegget med at foreningene var forpliktet til å vise solidaritet med de vedtak som ble gjort på generalforsamlinger og kretsmøter. Men det er noe annet. Her blandet man kortene. Som vist ovenfor, var foreningenes forpliktelse til å støtte selskapets og kretsens virksomhet noe foreningen påla seg selv gjennom en bestemmelse i sine egne foreningslover. Det dreide seg nettopp om solidaritet, en holdning preget av samfølelse og vilje til samarbeid, og ikke at foreningen ga fra seg noe av selvstendigheten.

Ola Rudvin forteller i sin bok «Indremisjonsselskapets historie» om en episode i 1929 som illustrerer prinsippet som man våket over gjennom hele selskapets historie. Saken dreide seg egentlig bare om en liten kontrovers mellom daværende Oslo Indremisjon (senere Kirkens Bymisjon) og Indremisjonsselskapet, men den var prinsipielt viktig og blir derfor viet oppmerksomhet i Rudvins bok.

Sekretæren i Oslo Indremisjon, en forening som den gang var med i Indremisjonsselskapet, reagerte negativt på at selskapet drev sin høstinnsamling av penger samtidig som Oslo Indremisjon hadde sin egen høstinnsamling. Sekretæren mente det skadet Oslo Indremisjons innsamling. Han problematiserte også at selskapet arrangerte egne oppbyggelige møter på Indremisjonsselskapets bibelskole i Oslo.

Saken ga Indremisjonsselskapets hovedstyre anledning til å avklare det prinsipielle forholdet mellom selskap og forening. Hovedstyret slo fast at samtlige kretser og foreninger innen selskapet hadde sin selvstendige økonomi. På sin side var selskapet i sin fulle rett til å samle inn de midler det trengte for å ivareta sine oppgaver. Disse midlene samlet hovedstyret inn gjennom innsamlinger der man henvendte seg direkte til personlige givere, primært gjennom selskapets organisasjonsblad «For Fattig og Rik». Hovedstyret slo fast at det stod kretsene og foreningene fritt om de ville yte noe til selskapet. Men det ble også pekt på at de fleste foreninger følte seg moralsk forpliktet til å støtte selskapet, for «uten et slikt ansvar ville det bli umulig for Selskapet å drive sitt arbeid.» Hovedstyret beskrev Det norske lutherske Indremisjonsselskap som

«en broderlig sammenslutning av indremisjonsforeninger og kretser fra hele landet til fremme av en felles gjerning, uten at selskapet har noen annen overhøihet over foreningenes daglige arbeid enn den som broderlig forhandling og samarbeid alltid vil medføre.»

Enkelte oppfattet spørsmålet om organisatorisk struktur kun som et praktisk spørsmål. Gjennomgangen skulle vise at det ikke alltid er slik. Indremisjonen hadde en struktur som var formet av de mål og den hensikt organisasjonen hadde. Strukturen var et uttrykk for organisasjonens ideologi.

Neste kapittel: Kap. 3: Fusjonstanken historisk 

Tilbake til Innholdslisten