Innledning

 

I juli 2000 vedtok Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon å slå seg sammen til én organisasjon, Normisjon, fra 1. januar 2001. Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, som var en selvstendig organisasjon nært knyttet til Indremisjonsselskapet, var også med i fusjonen.

Jeg var motstander av sammenslåingen, noe jeg ga uttrykk for offentlig noen måneder før endelig vedtak ble fattet sommeren 2000. Det var ingen hyggelig oppgave å ytre seg mot fusjonen, som Indremisjonsselskapets daværende ledelse gikk sterkt inn for. Men saken var viktig, og som indremisjonsmann engasjerte den meg.

Jeg har alltid hatt stor tro på de idealer og verdier som indremisjonen representerer, slik disse kom til uttrykk i den organiserte indremisjonsbevegelsen i Norge. Etter min oppfatning var fusjonen som ble vedtatt i 2000, ikke noe godt bidrag til å realisere indremisjonens idealer og mål.

I 2017 ble det utgitt en jubileumsbok («Misjon i bevegelse») i forbindelse med Normisjons markering av at det var 150 år siden stiftelsen av de tre organisasjonene som dannet Normisjon. Fusjonen mellom de tre organisasjonene blir naturlig nok viet en del oppmerksomhet i boka. Men motforestillingene og argumentene mot sammenslåingen, kommer lite fram, og prosessen fram mot det endelige fusjonsvedtaket blir beskrevet nærmest som en solskinnshistorie.

Når man nå begynner å fortelle historien om sammenslåingen av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen, er det viktig at også andre lar høre fra seg. Jeg ønsker med denne boka å gi min oppfatning av fusjonen og prosessen fram mot fusjonsvedtaket. Mitt prosjekt er (1) å argumentere for den påstand at Indremisjonsselskapets sammenslåing med Santalmisjonen var en dårlig ide, og (2) vise at behandlingen av saken og prosessen fram mot fusjonsvedtaket hadde mange kritikkverdige sider. I det siste kapitlet henter jeg fram noen trekk ved utviklingen i Normisjon fram til i dag.

Hvorfor ikke la dette ligge? Normisjon er en realitet og har vært det lenge. Bør vi ikke heller se framover? Det som ligger bak har jo bare historisk interesse, sier noen. Nei, historien kan ikke skrus tilbake, men det som har historisk interesse, er ikke noe «bare». Framtiden trenger fortiden. For å forstå samtiden og handle fornuftig for framtiden, må man kjenne det som har vært. Historien er viktig, derfor ser vi at den fortelles. Flere røster bør bidra til fortellingen. Før eller senere vil forhåpentligvis fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen også bli gjenstand for en mer vitenskapelig historisk granskning.

Når jeg er kritisk til det som skjedde for snart 20 år siden, vil kritikken også ramme personer, i den forstand at jeg kritiserer personers meninger og handlinger. Noe annet ville være umulig. Det gjelder blant annet Indremisjonsselskapets siste generalsekretær, som mer enn noen annen enkeltperson bidro til sammenslåingen av Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen. Anfin Skaaheim døde dessverre i 2016. Han var godt kjent med mitt syn. Før Indremisjonsselskapets hovedstyre skulle ta endelig standpunkt til fusjonsforslaget i 2000, hadde min etterfølger som formann i Indremisjonsselskapets hovedstyre, Tor-Odd Berntsen, og jeg et møte med generalsekretæren og daværende hovedstyreformann Eivind Osnes. Her framførte vi vår kritikk av fusjonsplanene. Vi hadde også en avisdebatt om fusjonen, der generalsekretæren sa sin mening om kritikken. Anfin Skaaheim ble berømmet for å ha visjoner. Men jeg mener han så feil og gjorde et mistak når han gikk for en sammenslåing med Santalmisjonen.

Min vurdering av fusjonen skjer i et indremisjonsperspektiv. Når det foreslås at en organisasjon en er med i, skal slå seg sammen med en annen, må det være legitimt å vurdere om en slik sammenslåing tjener din egen organisasjon. Ja, nettopp en slik vurdering er ledelsens og medlemmenes primære plikt. Som indremisjonsmann vurderte jeg fusjonen som lite tjenlig for Indremisjonen. Det er ikke min oppgave å ta standpunkt til om fusjonen tjente Santalmisjonen. Jeg har heller ikke forutsetninger for å vurdere fusjonen med Santalmisjonens briller.

At jeg var kritisk til fusjonen mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen, betyr ikke at jeg ikke mener det gjøres mye godt arbeid i Normisjon. Jeg er takknemlig for alt det gode som skjer i organisasjonen, både her hjemme og ute, og jeg ønsker Normisjon alt godt. Jeg har respekt for alle som tar aktivt del i arbeidet for å realisere Normisjons mål – enten det skjer gjennom frivillig tjeneste eller i lønnet arbeid. Ikke minst har jeg respekt for dem som nå har lederansvar i en vanskelig og krevende tid.

Jeg har stort sett brukt skriftlige kilder. I mitt arbeidsmanus har jeg laget noter med referanser til dokumenter, avisinnlegg, samtaler, forskningsrapporter, brev, grunnregler osv som jeg har brukt og referert til i teksten. Fakta, synspunkter og sitater som er gjengitt og sitert i teksten, er her dokumentert. Det ville både føre for langt og gjøre teksten tunglest å ta med notene i boka.

Til 1. kapittel: Fusjonsprosessen

Tilbake til Innholdslisten