Den døve skomakeren som utvandret til Amerika

 Av Oddbjørn Evenshaug

(Artikkelen er en bearbeidet utgave av artikler som ble trykt i Årbok for Gudbrandsdalen, 78. årg. 2010, og i I gamle fotefar, Øyer og Tretten historielag 2011.)

Torsdag 9. mai 1878 kl åtte om kvelden foregikk det en vielse i den store baptistkirken i La Crosse i Wisconsin som byens avis karakteri­serte som «en av de mest bemerkelsesverdige og interessante sosiale begivenheter som noen gang har funnet sted i denne staten». Det spesi­elle ved vielsen, og som fikk La Crosse Tribune til å beskrive den i et langt referat på førstesiden, var at bruden og brudgommen begge var døve. Bruden het Isabella J. Drake og var 25 år gammel. Brudgommen var den 33 år gamle Lars Guttormsen fra Tretten i Gudbrandsdalen.

Lars Guttormsen hadde bodd i La Crosse i seks år da han giftet seg. Han utvandret i 1872 fra Tretten, der han ble født på Brobakken øvre 25. januar 1845. Han ble hjemmedøpt en uke senere av Johannes Eriksen Bjerke. Lars-navnet var mye brukt i slekten, både på farssiden og mors­siden. Lars var den nest yngste av fire søsken. Han hadde to eldre søstre, Karen (1835-1932), Marthe (1840-1927) og en yngre bror, Johannes (1849-1946). Foreldrene var Guttorm Monsen (1795-1880) og Ingeborg Larsdatter Hovde (1805-1875). Guttorm kom fra Simengård på Tretten og kjøpte Brobakken i 1837.

Det var under et besøk hos slektninger i Wisconsin jeg fattet inter­esse for Lars Guttormsen. Jeg visste ikke så mye om ham fra før, annet enn at han var bror av min oldemor, at han var døv og utvandret fra Tretten til Amerika. I Wisconsin fikk jeg vite mer om ham, og da min amerikanske tremenning Iris Lambert senere kunne fortelle at hun hadde kommet over noen bilder av Lars og et brev han hadde skrevet til hennes bestemor, som var Lars’niese, ble vi enige om sammen å for­søke å finne ut mer om vår felles slektning.

Ved å grave blant annet i Statsarkivet på Hamar, Riks­arkivet i Oslo, de amerikanske folketellingene og norske kirkebøker, og med god hjelp blant annet fra døvehistorikeren Thorbjørn Johan Sander, og vel­villig assistanse fra La Crosse Library, Our Savior’s Lutheran Church og andre institusjoner i La Crosse og fra Skaalen Nursing Home i Stoughton, og ikke minst iherdig innsats av medlemmer av Gudbrands­dalslaget i USA, var det mulig å etterspore hovedtrekkene i Lars Guttormsens liv.

Lars Guttormsen, 35 år

Ingen rett til opplæring

Antagelig var Lars døv allerede fra fødselen. Han fikk derfor ingen skolegang i hjembygda. Døve hadde verken rett eller plikt til opplæring på denne tiden. Opplæringsplikt for døve kom først i 1883 etter at Stortinget i 1881 hadde vedtatt Lov om Skoler for Abnorme Børn. Norge hadde riktignok fått sin første skole for døve i allerede i 1825 i Trondheim. Men den kunne bare tilby undervisning til noen få utvalgte.

De økonomiske betingelsene var vanskelige, og mange døve ble heller ikke ansett som tilstrekkelig opplærings­dyktige. De fleste ble der­for gående hjemme uten skolegang. Det førte til minimal kommunika­sjon på et primitivt, hjemme­laget tegnspråk. Døve ble også ofte møtt med fordommer. Mange regnet døvhet som en Guds straff og en skam for familien. Ettersom de ikke fikk kristendomsopplæring, kunne de bli omtalt som «døpte hedninger».

Holdningen til skolegang generelt blant folk flest var heller ikke sær­lig positiv, spesielt på bygdene. Det gjaldt også i Øyer. Gjennom­føringen av landsfolkeskoleloven av 1827, som krevde at det skulle være minst én fastskole i hvert prestegjeld, møtte stor motstand i bygdefolket. Folk ville helst at skolen skulle «gå på gammelgjerda så lenge det fanst råd og gjorde inte meir for skula hell det døm beintfram vart tvinga til», skriver Tor Ile i Bygdabok for Øyer.

Men i 1836 kom Niels Christian Nissen (1803-1869) som sogne­prest i Øyer. Han ble senere valgt prost i Gudbrandsdal. Nissen var en fremragende teolog og prest. Han ble tilbudt bispeembetet i Tromsø, men takket nei. Han ville heller bli i Øyer, og her var han til sin død. Ifølge Tor Ile var Nissen den siste presten i Øyer som ble kalt Han Far. Nissen var en varm skolevenn. Som ordfører i bygda og selv­skreven formann i skolekommisjonen gikk han med full kraft inn for at de unge skulle få bedre opplæring. Han beskrives som «en Mand med et aabent Hjerte og en hjelpsom Haand». Det kom også til uttrykk i hans blikk for at barn med funksjonshemninger måtte få skole­opplæring.

Fire år etter at Lars ble født, ble det opprettet en privat institusjon for undervisning av døve også i hovedstaden, Christiania Døvstumme-Institut. I dagligtale ble skolen gjerne kalt Balchens døvestummeinsti­tutt, etter grunnleggeren og eieren, Fredrik Glad Balchen (1815-1899). Balchen hadde tidligere vært lærer ved den kjente skole­reformatoren Hartvig Nissens private latin- og realskole. Hartvig Nissen var en god venn og engasjerte seg i Balchens arbeid for å opprette en skole for døve i Christiania.

Det faktum at Hartvig Nissen var bror til prost Nissen, betydde at Øyerpresten var godt kjent med Balchens skole. Det hadde ganske sik­kert betydning for hans engasjement for døve barns skolegang. Sann­syn­ligvis hadde Nissen også kunnskap om skoleundervisning for døve fra sitt arbeid som stortingsrepresentant.

 

«Ganske ualminnelige evner»

Da Lars var blitt 11 år, tok Nissen initiativ til å få sendt ham til Balchens døveinstitutt. Amtet hadde begynt å bevilge penger til skole­gang for døve barn av uformuende foreldre, og våren 1856 skrev Nissen en søknad til amtmannen i Christians Amt (nåværende Oppland fylke) om at Lars Guttormsen «paa Amts-kommunens bekostning til-lades optagen i Døvstumme-Institutet i Kristiania».

I begrunnelsen skriver sognepresten at gutten «stedse har været al­deles døvstum, og at han er meget livlig og synes at have ganske ualminnelige Evner, hvilket paa den ene Side vekker de bedste For­haabninger om ham dersom han erholder kristelig Oplysning og Vei­ledning, og paa den anden Side vilde gjøre hans Tilstand saa meget farligere om han skulde hengaa uden saadan Veiledning».

Prost Nissens attest om Lars til amtmannen.

Det var ingen dårlig attest å få av den lærde embetsmannen. Henvis­ningen til hva som kunne skje hvis en døv gutt med så gode evner ikke fikk skolegang, var nok ikke ubegrunnet. Det fantes eksemp­ler på døve ungdommer som aldri fikk noen opplæring, havnet på tiggers­tien og på skråplanet i samfunnet.

Før søknaden ble sendt, sørget Nissen for at Lars ble undersøkt av distriktslege Ludvig Baumann på Lillehammer. Også Baumann merket seg at Lars hadde gode evner. I legeattesten som han sendte amtet, skriver han at Lars må antas å være «complet Døv­stum», men «hans Helsetilstand lader til at være udmerket god og hans Opfatningsevner fortrinlige». Distriktslegen konkluderer med at Lars, «som er saa vel udstyret af Naturen, ved passende Under­visning, i sin Tid vil blive et nyttigt Medlem af Samfundet». Prost Nissen la ved søknaden en attest om at far til Lars var i en slik øko­nomisk situasjon at det var helt umulig for ham å bekoste sønnens opphold på døveinstituttet.

I sitt saksframlegg til Amtsfor­mannskapet la amt­mannen vekt på at Lars «røber gode Anlæg», og i møte 19. juni 1856 bevilget Amtfor­mann­skapet 72 spesidaler til dekning av utgifter til skolegang for Lars ved døve­instituttet fram til konfirmasjon. Seks andre døve barn fra amtet fikk samtidig bevilgning til opplæring ved instituttet. En av disse var en annen tretling, den jevngamle Kari Engebretsdatter Sand­vig fra nabo­gården til Brobakken på Tretten. Ytterligere ei jente fra Tretten, Kjerstine Pedersdatter Lysbakken, var elev samtidig ved døve­instituttet i Chris­tiania. Også Kjerstine var like gammel som Lars. Hun var født i Oslo, men vokste opp på Tretten.

Det kan virke som et under­lig sammentreff at tre jevngamle barn fra samme bygd var døve. Vi vet ikke om de alle var født døve eller om noen av dem var blitt det som følge av sykdom.

 

Elev ved Balchens døve­institutt

Lars kom til en god skole. Bestyreren, Fredrik Glad Balchen (1815-1899), var «som skapt for lærergjerningen», ifølge en av hans tidligere elever, Lars A. Havstad, som ble en kjent personlighet i norsk samfunns­liv. Balchen hadde satt seg grundig inn i den franske tegn/skriftmetoden, som ble brukt på døveinstituttet i Trondheim. Under en studiereise i Tyskland oppsøkte han datidens beste døvepe­dagoger og lærte den tyske talemetoden. Denne metoden var basert på tale og munnavlesning. Da Balchen startet under­visning av døve i Christiania i 1848, tok han i bruk denne metoden, som han mente var det beste og sikreste middel til «at gjengive den Døv­stumme til Sam­fundet».

Bestyrer Fredrik Glad Balchen

Balchen ble en pioner for taleopplæring av døve i hele Skandinavia. I ble han 1872 utnevnt til ridder av St Olavs orden for sin innsats for de døve. Det samme ble for øvrig prost Nissen i 1868 for fortjenstfull embets­førsel. Det er et interessant faktum at de to menn som mer enn noen andre fikk avgjørende betydning for Lars, begge fikk denne store heder av Kongen.

Elever fra Storbritannia, Sverige og Finland kom til Balchens døve­institutt. Balchen underviste også prinsesse Eugenie og prins Carl i munnavlesning. I 1871 opplevde han den store triumf å føre to av sine døve elever fram til examen artium ved Universitetet i Oslo, begge med beste karakter. Begge var yngre enn Lars, men gikk flere år sammen med ham på døveinstituttet

Det første året Lars var elev ved Balchens døveinstitutt, holdt skolen til i en av Christianias fineste bygårder, den såkalte «Maltheby» i Akersgata. I 1858 flyttet skolen til Schafteløkken på Frogner. Under sine år ved Balchens institutt fikk Lars den beste undervisningen en døv kunne få i da­tidens Norge. Elevene fikk undervisning i skolefag som religion, regning, lesning, skrivning og tegning, de mest be­gavede også i historie og geo­grafi. Dessuten hadde elevene uttale- og anskuelsesøvelser.

Schafteløkken, 1871

Balchen skriver i en av sine årsberetninger til Stiftsdireksjonen, som skulle føre tilsyn med skolen, at målet for undervisningen var å «bibringe elevene så stor ferdig­het i behandlingen av språket at de alene med noenlunde orden kan nedskrive sine tanker og muntlig gjennom lydspråket/artikulasjon kan meddele dem og gjennom øyet (munnav­lesing) oppfatte andres tale». Først når elevene noenlunde behersket disse ferdighetene, begynte fagundervisningen. Selv om taleferdigheten naturlig nok ikke ble like bra som hos de som hørte, lærte Lars å tale i hvert fall slik at hans nærmeste kunne forstå ham, og han lærte å beherske munn­avlesing og skrive enkelt norsk.

Balchen, som hadde et avbrutt teologistudium bak seg, stod gjerne selv for undervisningen i religion og bibelhistorie, der han brukte en lære­bok han selv hadde skrevet. Hver søndag gikk Lars og hans medelever til gudstjeneste i kirken. Der skulle de prøve å munnavlese presten. Hvis været var for dårlig, ble søndagens tekst gjennomgått på skolen og evangeliet ble grundig forklart. I sommerhalvåret hadde Lars og de andre guttene badning hver formiddag. Balchen tok også elevene med til flere av Universitetets samlinger, til besøk på omliggende fabrikker og andre lengre utflukter for å gjøre dem kjent med kulturen og samfunnet.

 

Opplæring i skomakerfaget

Under studieoppholdet i Tyskland ble Balchen kjent med tanken om det manuelle arbeidets betydning i oppdragelsen. Han var også opptatt av at de døve så langt mulig skulle lære seg et praktisk arbeide som kunne gjøre dem selvstendige etter at de forlot skolen. Derfor sørget han for at guttene fikk opplæringsmuligheter i vanlige håndverk som skomaker, skredder og snekker m. fl. Jentene fikk opplæring i sying og husarbeid, slik at de kunne bli forberedt til å forsørge seg selv som syersker og tjenes­te­jenter.

Lars valgte skomakerfaget, som Balchen mente var det håndverket som passet best for døve. Han begrunnet det med at det ville være lettest for guttene å tjene til sitt levebrød som skomakere når de etter skoletiden vendte tilbake til hjembygda. Balchen prøvde også å hjelpe elevene til å få en jobb etter skolegangen.

Før skolen flyttet til Schafteløkken hadde elevene losji hos familier i byen. Guttene ble plassert hos håndverkere, der disse mot betaling ga dem opplæring i sitt håndverk. Elevene bodde hos en håndverksmester. Hver morgen gikk de til skolen og fikk undervisning, så gikk de hjem til middag, og deretter arbeidet de på skomakerverkstedet til langt på kveld.

På Schafteløkken ble det etter hvert opprettet internater og egne verk­steder slik at elevene kunne bo på skolen og få fagopplæringen der. I 1860 kjøpte Balchen mer jordeiendom og med økonomisk støtte fra Selskabet for Norges Vel ansatte han en gartner som ga Lars og de andre guttene opplæring i gartneri.

Elevene oppholdt seg gjerne ved skolen det meste av året. Ferier var det lite snakk om. Det er ikke umulig at Lars aldri var hjemme på Tretten i løpet av de årene han var elev ved skolen. Amtsformann­skapets bevilgninger skulle dekke også eventuelle hjemreiser, men bevilgningene var knappe og rakk neppe til å dekke mer enn skole­gangen.

Hvis han noen gang var hjemme under skoletiden, gikk han sann­synligvis det meste av veien. Det fortelles en historie om Balchenelever som gikk barføtt så mye som mulig av veien hjem for å spare på skoene.

 

Konfirmasjon i Vestre Aker kirke

Opplæringen førte fram til konfirmasjon i kirken. Den solide kristen­doms­opplæringen ved skolen gjorde at elevene var godt for­beredt. Lars ble konfirmert som syttenåring i Vestre Aker kirke på trefoldighets­søndagen 15. juni 1862.

Åtte andre elever fra døve­instituttet ble konfirmert samtidig, blant disse de to tretlingene Kari Engebretsdatter Sandvig og Kjerstine Pedersdatter Lysbakken. Lars viste sine gode evner også til konfirma­sjonen ved at han fikk «Meget godt» i «Kristendomskunnskap og flid m.v.». I kirkeboka er han inn­skrevet som nr 1 av de åtte Balchenelevene.

Kirkeboka for Aker, som viser konfirmantene ved Balchens døveinstitutt våren 1862. Lars øverst og som nr 8 ser vi Kari Engebretsdatter (Sandvig), som vi møter igjen senere i artikkelen.

Da Lars ble konfirmert, var han langt på vei utlært som skomaker. Etter konfirmasjonen arbeidet han sannsynligvis en tid hos en mester i Christiania for å bli godkjent som svenn. Men det var neppe aktuelt å slå seg til i Christiania.

Å skape seg en framtid som skomaker i hoved­staden ville ikke vært lett. Håndverksloven av 1839 hadde satt en stopper for laugenes monopol på håndverk og åpnet adgangen til håndverks­drift. Det førte til stor vekst i tallet på håndverkere. I Christiania økte tallet med 60 % i perioden 1840-65. Det skapte dårligere levevilkår for mange, særlig for skomakere og skreddere.

På den annen side innebar 1839-loven at enhver utenfor byene kunne drive med de fleste typer håndverk. Lars dro hjem til Tretten og begynte å arbeide som skomaker i hjem­bygda. Han bodde hos foreldrene på Brobakken, og som vanlig var fartet han rundt på gårdene og lagde og reparerte sko. Ved siden av for­eldrene bodde også søsteren Marthe og broren Johannes hjemme på gården. Den eldste søsteren, Karen, hadde flyttet hjemmefra. Hun giftet seg med Knut Olsen Fonstad, som også var skomaker. De bosatte seg på Hagebakken på Tretten.

 

Utvandringen

Men skomakerdriften kastet ikke mye av seg. Det var mange skomakere også på bygdene. Mange var husmenn, og skomakerarbeidet kom i tillegg til arbeidet på plassen. Den eksplosive befolknings­utviklingen i Gudbrandsdalen gjorde levevilkårene ytterst vanskelige. Fra 1801-1865 hadde befolkningen økt med hele 85 prosent. Dalen ble over­befolket. Det var rett og slett ikke næringsgrunnlag for så mange.

Flere særdeles vanskelige år i jordbruket i første halvpart av 1860-årene forverret situasjonen dramatisk. Det var verst i bygdene i norddalen, men også i sørdalen ble situasjonen kritisk. Konkurser, tvangs­auksjoner og arbeidsløshet rammet stadig flere. I en minnebok som ble skrevet i 1920-årene og utgitt i 1995, forteller Erik Solheim (1840-1938) at det var så dårlig med maten i Øyer i 1860-årene at sulten rådde. Arbeid var ikke å få, og om man fikk litt, ble et så dårlig betalt at det ikke var til å leve av.

Løsningen for dem som hadde mulighet til det, ble å flytte, for mange betydde det ut av landet. Utvandringen til Nord-Amerika, som startet vest i landet, slo nå inn med full tyngde også i innlandet, ikke minst i Gudbrandsdalen. Omkring midten av 1860-tallet ble Christians amt det tallmessig største utvandringsområdet i landet med en gjennom­snittlig emigrasjon på mer enn 2000 pr. år gjennom perioden 1866-1875.

Utvandring ble et tema i mange hjem, også på Brobakken. Allerede i 1857 hadde bror til moren til Lars, Johannes Larsen Hovde (1808-1888), utvandret sammen med kone og sju barn. Alle kunne se flokkene av utvandrere som i stadig større antall toget forbi sørover dalen. Mange fra Tretten sluttet seg til, særlig fra 1866 da den første store utvandrings­bølgen satte inn.

På Brobakken bestemte søsteren til Lars, Marthe, seg for å bryte opp. Våren 1867 giftet hun seg med Peder Amundsen (Hong), og bare uker senere utvandret de til Wisconsin. Ifølge den offisielle statistikken nådde nå utvandringen fra Norge opp i et gjennomsnitt på nesten 14 000 pr år, et tall som sannsynligvis er for lavt.

Lars Guttormsens barndomshjem, Brobakken på Tretten, ca 1910. Midt på bildet broren til Lars, Johannes, som overtok gården.

I 1872 bestemte Lars seg for å bli en av de mange. Han så ingen framtid her hjemme. Selv om han var eldste sønn, var det neppe aktuelt at han som døv kunne overta gården. Antagelig var han heller ikke noe særlig interessert i jordbruk. Det er ikke utenkelig at Marthe opp­muntret ham til å utvandre. Kan hende sendte hun ham også pengehjelp til reisen.

Jeg ser ikke bort fra at Lars ble advart mot å utvandre, bl.a. av Gustav Fredrik Dietrichson som overtok som sogneprest i Øyer etter at Niels Christian Nissen døde i 1869. Dietrichson hadde selv vært i Amerika, der han med sin høykirkelige holdning kom dårlig ut av det med haugianerne blant innvandrerne. Han ble beskrevet som «en mann av streng karakter», som lett «bruste opp i vrede», og i motsetning til Nissen fant Dietrichson seg aldri til rette i den gamle haugianerbygda Øyer.

Dessuten var Lars tross alt døv, og han skulle reise alene. Men som så mange andre trosset Lars advarslene. Selv om Amerika var et fremmed land langt borte, hadde han en søster der som ville ta imot ham. Han var ikke ukjent med det fremmede, og han hadde trening i å klare seg selv. Fem-seks år borte fra familie og hjembygd i barndommen hadde lært ham å takle det som var nytt, og han fryktet ikke framtiden. Tvert imot var han med sine rike evner og store pågangsmot ganske sikkert oppglødd ved tanken på de mulighetene som nå skulle åpne seg for ham.

Før han reiste, tok Lars en tur opp til Brobakkensetra på Grunna i Øyerfjellet. Der hadde han vært mye som barn før han dro til døve­skolen i Christiania. En halvtimes gange fra setra ligger Åstkjyrkja, en varde på en stor stein på fjelltoppen Åstfjell. Varden har en fasong som gjør at den på avstand likner på en kirke, derav navnet. Dit gikk Lars og satte et kors på toppen av varden, som en hilsen og et minne om seg selv.

 

Åstkyrkja på Åstfjell

Reisen til Amerika

Så tok han farvel med foreldre og søsken og forlot hjembygda for andre gang i sitt liv. Dermed sluttet han seg til den tredjedelen av den mannlige norske befolkningen som forlot landet på 1800-tallet. Han måtte regne med at han kanskje aldri ville se bygda og sine nærmeste igjen. Han tenkte sikkert på foreldrene. Men de var ikke alene. Den yngre broren, Johannes, overtok gården. Johannes giftet seg i 1875 med Lisbeth Jensdatter fra Fåvang, og foreldrene ble føde­råds­folk hos dem. Lars kunne rette blikket mot en annen framtid og starte reisen mot det løfterike landet.

Da han passerte Øyer kirke, kastet han kan hende et blikk mot kirkegården og sendte en vennlig tanke til prost Nissen, som lå begravet der. Vi kan vel regne med at han denne gangen reiste med dampbåt fra Lillehammer til Eidsvoll, og derfra til med tog til Christiania. I Christiania tok rederiets agent, Frederik Lie, ham med til rederiets kontor, der den forhåndsbestilte billetten ble betalt, kontrakten klargjort og bagasjen tatt hånd om for å bli brakt ombord i skipet. Deretter gikk turen til politikammeret for å undertegne den lovpålagte kontrakten og registrere seg i protokollen.

Avgangen skjedde først neste dag. Kanskje dro Lars ut til Schafte­løkken for å overnatte og si farvel til Balchen og de andre lærerne ved døveinstituttet. Lars visste at Balchen likte å følge med på hva hans tidligere elever tok seg til. Hans gamle lærer hadde nok sine betenkelig­heter når det gjaldt utvandringen. Balchen så helst at elevene slo seg ned i trygge omgivelser på landsbygda. Han var skeptisk til bylivet med dets mange fristelser og farer. Men Balchen kjente Lars godt. Han visste at Lars hadde gode evner og var en stødig kar. Derfor var han nok ikke så bekymret for ham som for mange andre av sine elever.

Fredag ettermiddag 19. juli 1872 seilte Lars ut fra Christiania med Wilson Linjens S/S Oder. Han reiste sammen med 97 andre utvandrere, men var alene fra Tretten og Øyer, ingen slektninger eller andre fra bygda i Gudbrandsdalen reiste sammen med ham. Oders passasjerliste viser at Lars betalte kr 49,12 for «frakt». Han hadde 30 kroner i «med­bragte penger». I en merknad i passasjerlisten er det notert at han er «døvstum».

Oder gikk til Hull i England, en reise som tok 3 døgn. I Hull gjaldt det å se opp for organiserte bagasjesvindlere slik at bagasjen kom med videre. Fra Hull gikk reisen med tog til Liverpool. Denne reiseruten via Hull og Liverpool hadde nå begynt å bli den vanlige for utvandrere, etter at de norske skuterederne var kommet på etterskudd i utviklingen og ble utkonkurrert av engelske rederier, som i 1860-årene hadde satset på dampskip.

I Liverpool ble Lars innkvartert i et av rederiets emigranthoteller før han gikk om bord i White Star Linjens flunkende nye flaggskip S/S Adriatic, som 25. juli la ut med kurs for New York. I tillegg til dampmaskin var S/S Adriatic utstyrt med fire master seil, og på sin andre tur over Atlanteren i mai samme år, hadde skipet satt hastighetsrekord og vunnet Atlanterhavets Blå Bånd.

S/S Adriatic. I den bakerste masten henger Atlanterhavets Blå bånd.

Å reise med dampskip kostet omtrent tre ganger så mye som med seilskip. Men det var en mye raskere og sikrere overfart, og kosten var inkludert i prisen. Lars hadde derfor en mer behagelig tur over Atlanteren enn det mange av hans forgjengere hadde hatt under kummerlige forhold på seilskuter. Båten ankom New York allerede 3. august. Reisen videre med tog var nok den mest slitsomme. Det var langt til Wisconsin. Toget gikk sent, og det var bare harde trebenker å sove på. Lars reiste via Madison og videre vestover i Wisconsin til reise­målet, som var byen La Crosse, ved elva Mississippi, rett ved grensen til Minnesota.

Lars må ha bestemt seg for å satse på bylivet, som han var blitt godt kjent med under årene i Christiania. Han skjønte nok at det var i byen han ville ha sine beste muligheter. La Crosse egnet seg godt, ikke minst fordi den lå like i nærheten av der Marthe hadde slått seg ned.

 

La Crosse, Wisconsin

Den første handelsposten på dette stedet ble anlagt bare 30 år tidligere, og La Crosse ble by i 1856. På den tiden da Lars kom, var byen inne i en rivende utvikling. Den ble i løpet av få år et viktig økonomisk senter i Wisconsin, ikke minst takket være den voksende trelastindustrien. Ved slutten av hundreåret var byen blitt det viktigste jernbane­knute­punktet mellom Chicago og Minneapolis.

Innvandrere fra mange land strømmet til. I løpet av 1880-årene økte folketallet i byen med over 70 % til 25.000 innbyggere. I likhet med Lars kom mange fra Norge. De første norske innvandrere hadde bosatt seg i La Crosse allerede omkring 1850. En av de første var Mons Andersen, som slo seg opp som forretningsmann og ble en av byens rikeste menn. Nordmenn utgjorde den nest største utenlandsfødte folke­gruppen i byen, bare de tyskfødte var flere. Omtrent hver tiende inn­bygger var nordmann. Også i distriktet omkring slo mange nordmenn seg ned som farmere.

Den første norske lutherske menigheten ble dannet i La Crosse i 1861. Menigheten fikk noen år senere sitt eget lille kirkehus, Our Savior’s Lutheran Church, som ble Lars’ åndelige hjem i La Crosse. Menigheten tilhørte den norske synoden og bygde i 1883 et atskillig større og finere kirkehus. La Crosse fikk norsk ukeavis i 1864, Fædre­landet, som fire år senere gikk sammen med Emigranten, den viktigste av de norske pioneravisene, som startet i Immansville i Rock County allerede i 1852. I 1869 var det satt i gang et norsk mannskor, Normanna Sangerkor, som var det første norske sangkoret i USA, og to år etter at Lars ankom, ble det stiftet en norsk arbeiderforening, trolig inspirert av Thranebevegelsen.

Søsteren Marthe og svogeren Peder Hong bodde i Viroqua, like sør for La Crosse. De hjalp ganske sikkert Lars til rette den første tiden. Det fantes også andre slektninger ikke langt unna, blant annet onkelen Johannes Larsen Hovde, som bodde i Coon Prairie i Vernon county, et område som ble kalt Amerikas Gudbrandsdal.

Videre utvandret broren til hans svoger, Mikkel Olsen Tande­løkken med kone og fire barn noen måneder før Lars til Strum i Trempealeau County, Wisconsin, litt nord for La Crosse. En del år senere, på 1890-tallet, kom fire av søster Karens barn, Ole, Gina, John og Erik, fra Hagebakken på Tretten til det samme området. Gina arbeidet noen år som kokke hos en «tømmerbaron» i La Crosse, og hun og Lars fikk god kontakt. Gina giftet seg senere med Even Johansen Toft fra Follebu og slo seg ned i Cumberland i Barron County.

Med den økonomiske veksten La Crosse var inne i, var det ikke vanske­lig for Lars å få arbeid. Han ble ansatt som skomaker på verk­stedet til sko- og støvleforretningen Quinn & Batchelder, som lå i 201 Main Street i sentrum av La Crosse. Byens årlige adressebøker viser at Lars arbeidet i dette firmaet (senere med ny eier, W. G. Moss) helt til få år før han døde. På sine eldre dager fungerte han også som kontormann. I de første årene bodde han som pensjonær i huset til Christian Nelson i King Street 25, bare fire kvartaler fra arbeidsplassen.

 

Main Street, La Crosse. Skomakervekstedet der Lars arbeidet, lå i bygning nr to på venstre side.

Lars blir Louis

Ikke lenge etter at han var kommet til Amerika, begynte Lars å kalle seg Louis Guttormson. Dette navnet brukte han resten av livet. Derfor er det vel på sin plass at vi kaller ham det samme i resten av artikkelen.

Språkproblemene var spesielt store for en som var døv. Men årene ved Balchens skole hadde lært Louis at han kunne overvinne språkproblemer. Han reiste til Wisconsin Institute for the Deaf and Dumb (senere: Wisconsin School for the Deaf) i byen Delavan i Sør-Wisconsin og tok et kurs for å lære å uttrykke seg på engelsk. Her lærte han det engelske tegnspråket, slik at han kunne gjøre seg noenlunde forstått, selv om han neppe ble i stand til å gjøre seg særlig forståelig med engelsk tale. I den amerikanske folketellingen i 1900 er det svart nei i kolonnen for spørsmålet om han kan snakke engelsk, men ja om han kan lese og skrive engelsk.

At han kunne skrive rimelig bra engelsk dokumenteres i et brev som er bevart etter ham, skrevet i 1921 til niesen Gina Toft i Cumber­land. I brevet forteller Louis blant annet at han nettopp har hatt besøk av et par slektninger i skomakerverkstedet, noe som bekrefter at han i en alder av 76 år fortsatt var aktiv i sitt yrke. Brevet viser også at Louis fulgte interessert med i det som skjedde. Blant annet forteller han niesen at han nettopp har lest i den norsk-språklige Decorah Posten at den kjente norskættede teologen C. K. Preus, president ved Luther College i Decorah, nylig var død.

Første side av brev fra Lars til niesen Gina Toft.

Et oppsiktsvekkende bryllup

På døveinstituttet i Delavan traff Louis jenta som skulle bli hans kone. Isabella Drake var født i Cleveland i Ohio i 1853, men flyttet som treåring til La Crosse. Isabella hadde tre yngre søsken og seks halvsøsken, men hun var den eneste som var døv. Faren, Lemuel Drake, var bygg­mester og entreprenør og var en aktet mann med høy sosial status i La Crosse

Familien Drake tilhørte baptistkirken. Det passet godt, ettersom First Baptist Church hadde den største kirkebygningen i byen. En stor kirke viste seg å være nødvendig for denne vielsen våren 1878. Det var gjort kjent at kirken var åpen for alle under vielsen, og La Crosse Tribune skriver i sitt referat at den store kirken var overfylt med ivrige tilskuere i god tid før seremonien skulle begynne, ja, mange kom rett og slett ikke inn!

At to døve giftet seg med hverandre, var en sensasjon, en begiven­het så sjelden at dette måtte man måtte få med seg. Spesielt var det uvanlig at en døv kvinne giftet seg. Døve kvinner hadde ”daarlige Chanser i det ekteskapelige lotteri”, skrev den norske legen Vilhelm Kristian Uchermann i en doktor-gradsavhandling på 1890-tallet om de døves situasjon i Norge. Han påviste i sin undersøkelse at bare 5 % av døve kvinner var gift. Situasjonen var neppe annerledes i Wisconsin. La Crosse Tribunes karakteristikk av begivenheten som en av de meste bemerkelsesverdige i statens historie, hadde utvilsomt et visst grunnlag.

Louis ble fulgt inn i kirken av brudens stemor, Mrs Ketura Drake, som var jevngammel med brudgommen. I den overfylte kirken satt sikkert Marthe og kjente på stolthet over den stilige broren som vi kan tenke smilte til henne idet han passerte. Louis selv må ha gjort seg noen tanker der han vandret oppover kirkegulvet for å bli viet til en vakker kvinne fra en av byens bedre familier. Det var bare seks år siden han kom alene som en fattig skomaker fra en bygd der knapt noen kunne ha forestilt seg den scenen som nå utspilte seg for hans øyne. Hjemme på Tretten ble nok far Guttorm og mange med ham en smule overrasket da de fikk meldingen om giftermålet til Lars der borte i Amerika.

Louis og Isabella, ca. 1880.

Byens beste borgerskap fulgte med interesse den norske inn­vandreren som skulle gifte seg med en av det samme borgerskapets døtre. Fra sin plass framme i koret kunne Louis vende blikket tilbake mot inngangen, der hans brud ankom, fulgt av sin far, Mr. Lemuel Drake, som i avisreferat blir titulert Esq. Vielsen ble foretatt av pastor L. A. Abbott. Søsteren til Isabellas stemor, Miss Louise Viner, som var ekspert på tegnspråk, oversatte prestens tale og spørsmål for det døve brudeparet. La Crosse Tribune konstaterer at ingen oversettelse var nødvendig da Louis kysset bruden, en handling journalisten omtaler som et «universelt språk som alle land og folk kan forstå», og «som en­dog døve ser ut til å sette pris på». (!)

Bruden blir beskrevet som en vakker, livlig og intelligent dame, mens brudgommen omtales som en stilig gentleman, framgangsrik og hardtarbeidende. Louis hadde vært flittig. Han hadde nettopp full­ført byggingen av et nytt hus. Mange av møblene i det nye huset hadde han også snekret selv, kan avisen fortelle. Louis hadde utvilsomt vært innom mer enn skomakerverkstedet mens han var elev på Balchens skole i Christiania.

Etter vielsen holdt brudens foreldre en mottagelse for ca femti slekt­ninger, naboer og venner i sin residens i 9th Street. Her ble gjestene underholdt med musikk, bl.a. det spilt en serenade for stryke­orkester, skrevet for anledningen av en slektning av bruden. Presangene var mange og fine, leser vi. To store bord var fulle av vakre minnegaver fra slekt og venner.

Da det høsten 2009 ble kjent i LaCrosse at jeg arbeidet med en artikkel om Louis, ble vielsen i 1878 på nytt gjenstand for oppslag i La Crosse Tribune. Avisen hentet fram igjen fra sine arkiver historien om hvordan innbyggerne i La Crosse for over 130 år siden gikk mann av huse for å være vitne til vielsen av den døve skomakeren fra Norge og den unge La Crossejenta han hadde truffet på døve­skolen.

 

Stilig gentleman

Etter bryllupet flyttet Louis med sin brud inn i sitt nybygde hus, som lå i 6th Street South nr 819, i et utbyggingsområde like sør for bykjernen. I det huset bodde Louis så godt som resten av sitt liv. Her ble han for øvrig nabo med den samme Christian Nelson som han bodde hos den første tiden i La Crosse, og som flyttet hit om­trent samtidig med Louis. Flere norske innvandrerfamilier bodde i i nabolaget, blant annet møllearbeideren Ole Arnesen med hustru Serine og tre barn og fløteren John Grønlie og hustru Lena og to barn. I kvartalet bortenfor bodde presten Hans Olsen.

Louis' hus i 6. gate i dag. Bare ytterkledningen er forandret.

Året fetter bryllupet  fødte Isabella et barn, som til deres store sorg var dødfødt. De fikk ikke flere barn, og Louis har derfor ikke etterkommere.

Vi har ikke kilder som kan si noe om hvordan Lars var som person og menneske, bortsett fra attestene fra unge år som doku­menterer at han var meget livlig og hadde ualminnelige evner. Han hadde åpenbart også stort pågangsmot, og lot seg ikke stoppe av sin funksjonshemning, til tross for fordommene som døve møtte i hans samtid.

Bildet av den unge Louis viser en pen mann med et sterkt ansikt. Skjegget er langt, som moten tilsa, og vi ser at det ble tidlig grått. Han framstår som en stilig gentleman, og det er lett å forstå La Crosse Tribune som omtaler ham som en mann «noen hver kunne ønske å treffe».

I skomakerverkstedet ser vi den trygge og solide håndverkeren med slipset på plass, og bildet av den gamle Louis i søndagsstasen utenfor huset i 6. gate viser at han fortsatt er rak i ryggen, velkledd og stilig. Vi merker oss at skomakeren ikke gjør skam på sin stand, men stiller i forbilledlige blanke sko.

 

Louis utenfor huset i 6. gate.

Louis i skomakerverkstedet.

Kontakt med slekt og venner

Kildene vitner om at Louis holdt god kontakt med slekt og venner, både i Amerika og i Norge. I 1892 var han tilbake i Norge på besøk. Ved siden av å besøke familie og venner på Tretten, oppsøkte han døve­samfunnet i Kristiania og døves­kolen på Hamar.

I Kristiania møtte han Conrad Svendsen, som året etter ble Norges og Nordens første prest for døve og gjorde en pionerinnsats for Norges døve. Svendsen redigerte De døves blad, som fungerte som menighets­blad for døve over hele landet, og som også formidlet stoff fra og om norske døve i Amerika. Louis abonnerte på bladet og sendte brev som Svendsen ofte gjenga i De døves blad.

Louis reiste mye omkring i Wisconsin og Minnesota og besøkte slektninger og andre døve. Søster Marthe flyttet i 1897 fra Viroqua til Barron, litt lenger nord i Wisconsin, men det var ikke lenger unna enn at de kunne møtes ofte. Vi vet også at han hadde god kontakt med fetteren Lars Hovde og hans familie.

Clara Toft, som var datter til hans niese Gina, forteller i et brev i 1982 til en felles slektning i Norge, at hun kunne huske at Louis våren 1906 var på et flere dagers besøk hos dem på gården i Cumberland. Clara var da bare seks år, men den døve slektningen gjorde tydeligvis så sterkt inntrykk at hun kan fortelle levende om besøket 76 år senere. Hun forteller at etter besøket fikk både hun og den ett år eldre broren tilsendt hvert sitt kort fra Louis med døvetegnene, slik at de kunne lære å «tale med hændene», som han uttrykte det.

I 1911 forteller han selv i et brev gjengitt i De døves blad, om et besøk hos nevøen Gustav Brobakken, eldste sønn av broren Johannes. Gustav utvandret i 1901 og bodde med sin familie i St Paul, Minnesota, der han hadde et «hyggelig, nytt hus», skriver Louis. I 1909 var Gustav Brobakken med å stifte Gudbrandsdalslaget i Amerika.

 

Vennen Kari Sandvig

Naturlig nok engasjerte Louis seg i døvesaken. Det ble stiftet en organi­sa­sjon for døve, La Crosse Deaf and Mute Association. Her var Louis aktiv, han hadde han tillitsverv både som nestleder og kasserer. Foreningen møttes en gang i måneden i YMCAs lokaler. Etter hvert ble det også holdt gudstjenester for døve i de samme lokalene. En døve­prest fra Minneapolis kom til LaCrosse en gang i måneden.

Louis holdt mye kontakt med andre døve, ikke minst med Kari Sandvig, hans sambygding og skolekamerat fra Balchens døveinstitutt. I likhet med Louis, flyttet hun etter konfirmasjonen i 1862 hjem til Tretten og bodde hjemme inntil hun i 1870 utvandret sammen med foreldrene, Engebret Olsen Sandvig og Johanne Johannesdatter og sju søsken.

Karis familie bosatte seg i Red Cedar i Dunn County, et stykke nord­vest for La Crosse. Her bodde Kari hele sitt liv. Etter hvert fikk Carrie, som hun nå kalte seg, sitt eget lille treroms hus, der moren bodde sammen med henne i ti år. De siste ti årene bodde hun på gården hos sin søster Lisbeth og svogeren Ole Torgersen.

Som de fleste andre døve kvinner på hennes tid ble Carrie aldri gift. Hun arbeidet de første årene i huset hos foreldrene. Senere hadde hun også nye syarbeid utenfor hjemmet ved siden av at hun gjorde en stor innsats i omsorgen for de syke i lokalmiljøet.

Folketellingen i La Crosse i 1880 viser at på dette tidspunktet bodde Carrie hos Louis og Isabella i deres nye hus i La Crosse. Hun er i folketellingsskjemaet titulert som «servant». Antagelig betyr det at hun var tilkalt som hushjelp i forbindelse med at Isabella og Louis skulle ha barn. Hvor lenge Carrie ble i huset, vet vi ikke, men neppe særlig lenge ettersom barnet døde.

Carrie var ofte på besøk hos Louis og Isabella i La Crosse. I et brev til De døves blad i 1907 forteller Louis at Carrie nylig hadde vært på et sju uker langt besøk. Selv besøkte Louis også Carrie flere ganger. I et annet brev gjengitt i De døves blad, forteller han om et besøk hos Carrie i januar 1911, bare noen måneder før hun døde. Carrie var da syk. Han forteller at han fikk en salmebok av Carrie i fødselsdagsgave.

Louis var i det hele tatt en viktig person i Carries liv. Han var hennes fortrolige og fungerte som hennes viktigste kontakt med døve­samfunnet både i Amerika og i Norge. I 1907 forteller hun i et brev til døveprest Conrad Svendsen, at hun hadde hatt besøk av Louis og at de hadde hatt en «god prat». «Jeg kan snakke med han om alt det jeg vil», skriver hun. Louis sørget for at hun fikk tilsendt De døves blad fra Norge og han betalte kontingenten for henne. Selv forteller Carrie begeistret i et brev til De døves blad i 1907 om besøk i La Crosse, der Louis tok henne med til døveguds­tjenester.

Carrie var åpen­bart et meget godt menneske og en gudfryktig og from kristen. En skolekamerat fra Bal­chens døveinstitutt forteller at hun alltid «tok lærernes råd til sitt hjerte» og at hun aldri var uvennlig mot noen. Hun skrev beretninger i De døves blad om hvor stort det var for henne å oppleve at døve mennesker som verken var døpt eller kon­firmert, fikk kristendomsopplæring av døvepresten slik at de kunne døpes og bli konfirmert. Carrie døde av tuberkulose i 1911.

 

Skaalen Nursing Home

Louis' kone, Isabella, ble i sine eldre år mye plaget av sykdom. Hun døde 1. november 1924. Dødsannonsen forteller at Lars arrangerte en minnestund i hjemmet før begravelsesseremonien i kirken. Hun ble begravd på Oak Grove Cemetery i La Crosse.

Kort tid etter flyttet Louis til aldershjemmet Skaalen Nursing Home i Pleasant Springs, nær byen Stoughton sør i Wisconsin, et område med mange norske immigranter og som fremdeles er sterkt preget av norsk kultur og tradisjon. Aldershjemmet ble drevet av The Norwegian Lutheran Church Synod. Synoden hadde fått en stor del av landeiendommen til det norske innvandrerparet Rebecca og Gjermund Skaalen i gave, under den forutsetning at synoden skulle reise et alders­hjem der. Aldershjemmet, som stod ferdig i 1900, var beregnet for eldre mennesker som tilhørte kirker innenfor den norske synoden.

Muligens flyttet Louis til dette hjemmet fordi han kjente Gjermund og Rebecca Skaalen. Kan hende var han blitt kjent med dem da han var på døveskolen, som ligger ikke langt fra Pleasant Springs der Gjermund og Rebecca bodde, og han kjente dem ganske sikkert fra kirkelige sammenhenger. Aldershjemmet er fortsatt i drift, men ligger nå i Stoughton, der det ble gjenoppbygd etter at det opprinnelige hjemmet i Pleasant Springs brant ned i 1946.

Skaalen Nursing Home i Pleasant Springs.

«et nyttigt Medlem af Samfundet»

Louis bodde på Skaalen Nursing Home i tre år inntil han døde 30. september 1927, nærmere 83 år gammel. Han ble begravet fra Our Savior’s Lutheran Church i La Crosse, byens første norske lutherske kirke, som lå bare fire kvartaler fra Louis’ hus i 6. gate. Begravelsen ble forrettet av pastor H. G. Magelssen, som hadde vært prest i Our Savior’s helt siden 1903, og som Louis kjente godt.

Dødsannonsen i La Crosse Tribune, 2. oktober 1927.

Louis ble gravlagt ved siden av Isabella på Oak Grove Cemetery i La Crosse. Isabellas gravstein er fortsatt bevart, men det finnes ingen på Louis’ grav. Det kan skyldes at Louis ikke hadde noen etterkommere, og at det derfor ikke var noen som sørget for gravstein. 

Vi vet ikke hva pastor Magelssen sa i minnetalen, men vi kan tenke at han pekte på at Louis hadde forvaltet sine evner på en god måte, mennesker til gagn og Gud til ære. Den døve gutten fra Brobakken på Tretten viste seg verdig de gode attester han fikk av sin sogneprest og av distriktslegen på Lillehammer. «De bedste Forhaabninger» som prost Nissen hadde til ham, ble ikke gjort til skamme. Louis fikk «Oplysning og Veiledning» og han lærte et fag. Han brukte sine evner og forvaltet på beste måte de muligheter han fikk, og ble, som dr. Baumann uttrykte det, «et nyttigt Medlem af Samfundet».

Gravstedet til Isabella og Louis på Oak Grove Cemetary, La Crosse.

Kilder
Adressebøker for LaCrosse.
Arkivmateriale, Christians Amt. Statsarkivet Hamar.
Børge Solem. Med de største og hurtigste skibe... Nettstedet ”Det løfterike landet”.
De døves blad, 1907, 1909 og 1911.
Echoes of our Past: Vignettes of Historic La Crosse, by Myer Katz. La Crosse, Wisconsin 1985.
Emigranter over Christiania 1871-1930. Digitalarkivet.
Einar Hovdhaugen. Utvandringa frå Gudbrandsdalen til Amerika. Årbok for Gudbransdalen 1975.
Erik Solheim. Det var en gang. Fra bygdelivet for 150 år siden. 1995.
History of La Crosse County. Wisconsin, 1881.
100th Anniversary 1861-1961. Our Savior’s Ev. Lutheran Church. La Crosse, Wisconsin 1961.
Journal for døve, 1892.
Kirkebøker for Øyer og Tretten. Øyer og Tretten Historielag. Bok nr 5, 1993; Bok nr 7, 1990.
La Crosse City Directory, 1873-1924.
La Crosse Tribune, 1878, 1924, 1927 og 2009. La Crosse Library.
Martin Ulvestad. Nordmændene i Amerika deres Historie og Rekord. Minneapolis 1907 +   1913.
Memoirs of La Crosse County. Ed. Benjamin F. Bryant. Western Historical Assocation, Madison Wisconsin, 1907.
Ministerialbok Vestre Aker 1857-1877. Digitalarkivet.
Joseph John Murray. "One touch of nature makes the whole world kin:" The transnational lives of deaf Americans, 1870-1924. PhD Thesis. The University of Iowa 2007.
Norway Heritage. Nettsted.
Odd S. Lovoll. Det løfterike landet. Oslo1997.
Samtale med Johannes Brubakken, Tretten, 9. oktober 2009.
Social Welfare Directory of La Crosse 1913.
Spirit of La Crosse: A Grassroots History. Ed. David J. Marcou. La Crosse, Wisconsin 2000.
Stoughton, Wisconsin. Nettsted.
Sverre Mørkhagen. Farvel Norge: Utvandringen til Amerika 1825-1975. Oslo 2009.
"The Picture Gallery", Wisconsin Times, 1909.
Thorbjørn Johan Sander. Fra Christiania Døvstumme-Institut til Skådalen kompetansesenter. Oslo 1998.
Tor Ile. Bygdabok for Øyer. Bind 3, 1968; Bind 4, 1980.
US Census, La Crosse 1860, 1880, 1900.
Årsberetninger fra Christiania Døvstumme-institutt til Christiania Stifts­direksjon. Riksarkivet, Oslo.