”Han bar sin sjel på hender”

Haugianeren Johannes Johnsen Kråbøl

Av Oddbjørn Evenshaug

(Trykt i "I gamle fotefar", Årsskrift for Øyer og Tretten historielag, 2014, s. 55 - 61) 

Hans Nielsen Hauge hadde mange venner og etterfølgere i Øyer og Tretten. Av disse var Johannes Johnsen Kråbøl ikke blant de mest kjente. Dertil var han alt for tilbakeholden og beskjeden. Han huskes først og fremst på grunn av sin inderlige fromhet, sin ydmyke personlighet og fordi han etterlot seg en samling åndelige sanger, som han utga på sine eldre dager.

Johannes Kråbøl er ikke så mye omtalt i litteraturen. Mads I. Wefring forteller litt om ham i sin bok Minder fra mit reiseliv fra 1897 og han omtales i H. G. Heggtveits kirkehistoriske verk, Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede fra begynnelsen av 1900-tallet. Mads Wefring møtte Kråbøl på sine besøk i Øyer i tiden før han ble prest og reiste som lekpredikant, og Heggtveits kilde var ikke minst øyværingen, kirkesanger Johannes Arnesen, som kjente Kråbøl personlig. (I en artikkel i "I gamle fotefar" i fjor, kom jeg i skade for å gi Johannes Arnesen fornavnet Arne, 2013/s. 73.) 

Videre omtales Kråbøl både i Sigrid Svendsens bok Billeder fra Hauges tid (1934) og Tor Iles Bygdabok for Øyer (Bind 3, 1968). Framstillingen i de to siste bøkene er i hovedsak en gjengivelse av først og fremst Heggtveits framstilling, men begge bringer også enkelte nye momenter til historien om Johannes Kråbøl. I sangheftet Johannes gav ut, skriver han et forord (”Forerindring”) som forteller litt om hans fromhetstype og kristendomssyn.

Foreldre og familie

Johannes Kråbøl, eller Jehans som han gjerne ble kalt allerede fra barnsben av, ble født i 1770 på gården Kråbøl, som ligger oppe i lia ovenfor Øyer kirkebygd med utsikt langt utover dalen. Kråbøl var en gammel ættegård, og etter det en vet, den eldste garden i bygda. Faren var John Johannesen Kråbøl, gårdbruker på Kråbøl. Heggtveit skriver at moren het Kjersti. Ile skriver det samme, antagelig med Heggtveit som kilde. Men det er feil. Det var kona til Johannes som het Kjersti. (Se nedenfor.) I kirkeboka da Johannes ble døpt, står det at foreldrene var "John og Marie Kraabøel". At morens navn var Marie (Olsdatter), bekreftes av folketellingen i 1801. Johannes var bror til Anne Johnsdatter, mor til John Eriksen Bjørge, som var en kjent haugiansk predikant. (Se artikkel om John Eriksen Bjørge, I gamle fotefar, 2013, s. 73-80.)

Kråbøl. (Norske gardsbruk. Bind XI. 1953)

Foreldrene til Johannes beskrives som to alvorlige og gudfryktige folk. Faren, John, døde i 1800, 72 år gammel. Ved folketellingen i 1801 drev Johannes gården sammen med moren, som da var 75 år gammel og de to eldre søstrene Kari og Ragnhild.

I juni 1807 giftet Johannes seg med Kjersti Larsdatter. Han var da 37 år gammel, og Kjersti var ti år yngre. Kjersti var datter av gårdbruker Lars Johannessen og Lisbet Hansdatter på Prestegården, Tretten. Johannes og Kjersti fikk tre barn. Den eldste, Marie, ble født i 1808, John i 1811 og den yngste, Lars, i 1819. Lars overtok gården etter faren og døde i 1872 som føderådsmann på Kråbøl. Lars hadde ikke barn, og med ham døde Kråbølslekten ut på Kråbøl.

De tre barna til Johannes og Kjersti er beskrevet som stille, flittige og alvorlige men­nesker, som hadde stor aktelse for Guds ord. Kjersti Larsdatter døde allerede i 1821, bare 41 år gammel. Det må ha vært et hardt slag for Johannes å miste sin kone så tidlig, ikke minst fordi den yngste av barna bare var tre år gammel.

Personlighet og åndelig utvikling

Foreldrene oppdro Johannes omsorgsfullt, og ”næret det gudsliv han hadde mottatt i dåpen”. Han omtales som flink i alle ting, han kunne sin barnelærdom og var dyktig i det daglige arbeid. Han var en forholdsvis moden konfirmant, og tok konfirmasjonshandlingen på dypeste alvor.

Personlighetsmessig var Johannes en innadvendt og innesluttet type, ydmyk og selvfornektende i alt. Han var dyp og alvorlig, men inderlig og varm. Wefring skriver at han ”gjorde inntrykk av at han bar sin sjel på hender”. Johannes snakket ikke mer enn han måtte. Han var forsiktig i ord og i måten han omgikk folk på. Folk han ikke kjente, snakket han nødig med, og han gikk ikke inn til andre i utrengsmål. Men han gledet seg stort over besøk av folk som ville snakke om åndelige spørsmål. Ansiktet var magert og blekt, omkranset av et langt og vakkert, sølvgrått hår. Det var noe profetisk over skikkelsen. "Hans forstandige og ildfulle øyne hadde noe imponerende ved seg. Når man en gang hadde sett ham, glemte man ikke hans utseende”, skriver Wefring.

Kråbøls åndelige utvikling var litt annerledes enn det som var vanlig innenfor den vekkelsesbevegelsen han ble en del av. Han opplevde aldri noen plutselig og dramatisk omvendelse. Han fortalte selv på sine eldre dager at han hadde levd bønnens og troens liv med sin Gud fra han var liten. Men hadde likevel perioder der det brøt på dypt vann i hans åndelige liv. Ja, egentlig strevde han like til sin siste dag med trosvissheten i den forstand at han aldri følte han kunne kjenne seg sikker på at han ville nå fram til evig salighet hos Gud. Han skriver selv om ”de mange utvortes og innvortes prøver” som hadde møtt ham i livet, og at han gjennom hele livet hadde levd i den daglige omvendelse.

Møtevirksomhet

Johannes Kråbøl var en meget flittig bibelleser. Hver søndag holdt han husandakt i hjemmet. Ofte holdt han også oppbyggelsesmøter rundt omkring i Øyer og Tretten, men sjelden utenfor bygdas grenser. Det lengste han reiste, bortsett fra en tur til Hans Nielsen Hauge på Bakkehaugen i Vestre Aker, var da han en gang fulgte den kjente lekpredikanten Elling Eielsen til Biri, der han bidro med sitt personlige vitnesbyrd.

Johannes Kråbøl var ingen predikant, og oppbyggelsesmøtene hans var meget enkle. Det begynte med en salme, gjerne fra Brorsons salmebok fra 1739, "Troens rare Klenodie". Så holdt han en kort bønn, før han, ofte med dyp bevegelse, leste en preken fra en av de mange postillene (prekensamlingene) som ble mye brukt på den tiden. Det kunne være en postill skrevet av kirkereformatoren Martin Luther, August Herman Francke, som var en av pietismens grunnleggere, Johann Arndt, som var en annen tysk forfatter av oppbyggelseslitteratur, Erik Pontoppidan, som var mest kjent for sin katekismeforklaring, og selvfølgelig Hans Nielsen Hauges ”Den Christelige Lære”, en prekensamling på over 900 sider, som Hauge gav ut i året 1800.

Opplesingen av postillen tok tid. Prekenen var lang, og Johannes leste sent. Etter opplesningen ble det på nytt holdt en bønn og en forbønn for konge og øvrighet, deretter Fadervår og ett eller flere salmevers. Det kunne også hende at en eller to av de andre som var til stede, deltok med bønn. Til slutt sa Johannes noen formanende ord til forsamlingen. Ifølge Heggtveit møtte mange opp på disse enkle Kråbøl-møtene, "og alle som hadde nogen åndelig trang, fikk rik velsignelse for sin sjæl".

Selv om han hadde en lang og tung kirkevei, var hans plass i kirken aldri tom. Folk la merke til den alvorlige Kråbøl'n på vei til kirken, iført mørkegrå vadmelsklær og ei strikket rød, topplue med svart kant og med vandringsstav i hånden. Når han i kirken satte på seg sine store hornbriller og tok opp salmeboka, ga han inntrykk av en meget andektig mann.

Som haugianere flest var Johannes Kråbøl lojal overfor kirken og prestene, til tross for den forfølgelse og urett prestene gjorde seg skyld i overfor Hans Nielsen Hauge og hans venner. Slik forfølgelse skjedde også i Øyer, der prost Peder Dybdahl i et skriv til biskopen og Kanselliet i København karakteriserte ledende haugianere i Øyer i de mest nedsettende ordelag og foreslo at disse skulle ilegges bøter. Johannes Kråbøl er ikke nevnt ved navn i prostens skriv. Det skyldtes ganske sikkert hans store forsiktighet i ord og handlinger, selv om han i ett og alt var på linje med sine åndsbrødre som ble utsatt for prostens vrede og forfølgelse. Men også Kråbøl ville ha blitt rammet dersom Dybdahls detaljerte forslag til bøtelegging av haugianernes virksomhet hadde blitt tatt til følge av myndighetene i København.

Besøk hos Hans Nielsen Hauge

Johannes Kråbøl møtte Hans Nielsen Hauge under Hauges besøk i Øyer og Tretten på begynnelsen av 1800-tallet. Vi vet for eksempel at Kråbøl hørte Hauge på et møte på Lånke under Hauges besøk i Øyer sommeren 1803. I Hauge fant Kråbøl nettopp hva som stemte godt med hans eget kristenliv. Han sluttet seg til Hauge med liv og sjel, og ble en av hans mest trofaste venner. Hauge på sin side var tiltalt av Kråbøls stille, dype natur. De var omtrent på samme alder og med samme syn i mange spørsmål. Johannes Kråbøl var blant de mange som fikk brev fra Hauge.

Etter at Hans Nielsen Hauge syk og nedbrutt slapp ut fra det lange fengselsoppholdet og gikk og ventet på dom, kjøpte broren Mikkel og noen venner gården Bakkehaugen ved Akerselva, hvor han kunne bo til dommen falt. Her flyttet han inn i 1811, og i 1817 kjøpte han Bredtvedt gård, hvor han bodde til han døde i 1824. Da Hauge var kommet noenlunde til hektene igjen, dro Johannes Kråbøl ut på en av sine sjeldne reiser for å besøke sin kjære venn på Bakkehaugen. Det må ha vært i ett av årene 1812-1814. Da det ble kjent i bygda at Kråbøl skulle besøke Hauge, ville to unge kvinner slå følge. Det var Marit Johannesdatter Høvre, som da ikke kan ha vært mer enn 15-16 år gammel, og den unge enken Kjersti Torgersdatter Gillebo. Begge var påvirket av haugianerne i bygda og kjempet hardt med åndelige spørsmål. Men hvor mye de leste og ba, kom de ikke til noe gjennombrudd. De forsto at det eneste som kunne hjelpe dem, var å få snakke med Hans Nielsen Hauge personlig.

En sommerdag dro de tre av gårde. Reisen til Bakkehaugen og besøket hos Hauge er relativt detaljert beskrevet i litteraturen med Marit Høvres barnebarn som kilde. Etter å ha brukt nesten en uke på turen, kom de til Bakkehaugen og ble tatt hjertelig imot av en overrasket Hans Nielsen Hauge. Marit Høvre forteller at Hauge og Kråbøl omfavnet hverandre og gråten tok dem begge. De gråt med høye hikst ”så det skok dei i akslane”.

For øyværingene ble besøket hos Hauge slik de hadde forventet. De fikk mange gode samtaler med Hauge, og de to unge kvinnene fikk gjennom samtalene og Hauges andakter en visshet om at de hadde sikker grunn for sin tro.

Da de skulle si farvel og ta fatt på hjemveien, tok Hauge Marit Høvre i begge hendene og så på henne. Marit var en kvikk, livlig og vakker ung kvinne. Hauge sa smilende til Johannes Kråbøl: ”Hun der må du passe vel på, skal du få henne med deg hjem igjen!” Da Marit senere fortalte dette, sa hun: ”Han kunne da spøke, han Hans Nielsen au.” De kom seg hjem, og kort tid senere, i 1815, giftet Marit seg med Arne Monsen fra Nedre Solbjørg på Tretten. Marit var da bare 17 ½ år gammel. De kjøpte Mælum i Øyer, og Marit ble en de mest betydningsfulle haugianerkvinnene i Gudbrandsdalen. Marit og Arne Mælums hjem ble et samlings­sted i bygda, og denne tradisjonen ble fortsatt av sønnen Johannes Arnesen, som i en årrekke var kirkesanger i Øyer.

Hauge fungerte ikke som Kirsten Giftekniv i Marits tilfelle, men når det gjaldt Kjersti Torgersdatter Gillebo, som også var med på turen, spilte han rollen, slik han ofte gjorde når det gjaldt å koble sammen haugianere i ekteskap. Kjersti kom i tjeneste på Eiker papirmølle, som Hauge var med å få satt i gang 1802. Der ble hun kjent med Ole Larsen fra Ramnes i Vestfossen. En gang Hauge og Ole Larsen snakket sammen på Bredtvet, slo Hauge frampå om at Ole burde gifte seg og at Kjersti kunne være et godt koneemne. ”Jeg synes den unge enka skulle passe godt for deg, Ole.” Den gode Ole var ikke uenig i det. De giftet seg, bosatte seg etter hvert på Nedre Furuset i Østre Aker og levde hele sitt liv i et lykkelig ekteskap.

”Religiøse sange”

Kanskje den viktigste grunnen til at Johannes Kråbøls navn er bevart i haugebevegelsens historie, er at han skrev og utga en samling åndelige sanger. Kråbøl likte å forme sine tanker i vers. Med Johs. Olstad som kilde forteller Sigrid Svendsen at det helst skjedde når han var alene og i stillheten, f eks i skogen eller på fine vinterdager eller -kvelder i måneskinnet på vei til eller fra seteren på fjellet. På slike turer kunne han ofte fylle sinnet med tankene fra Davids salmer, og etter hvert ble det vers av dem. Hukommelsen var god, og når han kom opp til seteren eller hjem til gården om kvelden, ble versene han hadde formet, skrevet ned med tømmerblyanten.

Krøbøls sanger kjennetegnes ved sin kristelige fromhet, inderlighet og alvor. De er tidspreget i form og uttrykksmåte og oppleves i dag svært gammelmodige. Ingen av dem er lenger i bruk eller har "overlevd" i den forstand at de er tatt inn i salmebøker. Om de er velmente, så holder de rett og slett ikke mål. Det er mye å utsette på dem, ikke minst på formen, som ofte er dårlig, rimene likeså, og rytmen halter. Tor Ile skriver at de har for lite av det lyriske, for lite stemning, og mest av alt skorter det på det poetiske vingefanget, den dikteriske kraften som kunne ha løftet sangene opp til å bli salmer.

Noen av hans venner så svakhetene, og da de sørget for å få trykt enkelte av sangene hans, kuttet de ut ett og annet vers og bearbeidet formen på enkelte andre. Men det likte Kråbøl'n dårlig, og han la heller ikke skjul på det. Johannes hadde den forestilling at sangene var gitt ham direkte av Gud, og det som var ham gitt, skulle det ikke tukles med.

Men om et kan være mye å utsette på Kråbøls sanger som diktning, ble de populære og mye brukt i hans samtid. Mange oppfordret ham til å utgi en sangbok. Men Johannes vegret seg. I forordet til sangboken skriver han omstendelig om dette, og de innvendingene han gjør rede for, sier mye om Johannes Kråbøl. Han tenkte at hvis så galt skulle skje at han ikke ble bevart i samfunnet med Gud, så ville det at han en gang hadde gitt ut en kristelig sang­bok gi verden grunn til spott, og bli til vanære for Guds navn. Først da han i sin alderdom kjente at han ikke kunne ha lenge igjen, og derfor hadde sikrere håp om å bli tro til døden, da kom sangboken ut i 1844. Reisepredikanter skaffet seg "Kråbølsboka" og gjorde den kjent både i Gudbrandsdalen og Romsdalen. På begynnelsen av 1870-tallet ble den også trykt i nytt opplag.

Tittelsiden på Johannes Kråbøls sangbok

Den lille sangboken ble utgitt på eget forlag og trykt hos J. Wulfsberg i Drammen. I forordet forteller han om de mange oppfordringer han har fått til å utgi sangene, og for sikkerhets skyld skriver han også på tittelbladet at sangene trykkes "Efter flere venners ønske".

Sangboken inneholder i alt 43 sanger. To av disse er forholdsvis korte bordvers. Av de øvrige har 14 ti vers eller mer. Den lengste har 21 vers. Med den hastigheten folk på Krøbøls tid sang salmer og sanger kan vi forestille oss hvor lang tid det tok å synge disse sangene. De seks siste sangene er forfattet etter Davids salmer i Salmenes bok i Bibelen, f eks Davids salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud".

Som et eksempel på Kråbøls sanger, gjengis her en av de kortere fra hans sangbok (nr 18). Innholdet er karakteristisk for hans kristendomsforståelse og fromhetstype:

Jeg beder dig, og kjære Gud! Som Naade haver  givet,

At løse mig fra Synden ud Og i dig finde Livet!

O lad din store Miskundhed Mit Hjerte saa antænde,

At jeg i Troe og Kjærlighed Kan til din Ære brænde.

Giv mig en ret frivillig And; At gaae din Vei med Glæde,

Saa jorderiks Sorg og Lysters Aand Med Vantroe ei faae Sæde!

Men giv du mig et ydmygt Sind, et sandt oprigtigt Hjerte,

Som paa din Frygt ret lægger Vind, Saa Synden gjør mig Smerte!

Om jeg endnu paa denne Jord En liden Stund skal være,

Da styrk mig ved dit Livets Ord, Den rene Sandheds Lære,

At jeg derefter vandre maae Og styrkes i al Naade!

I hvad mig her end møde maa, Jeg finde kan din Naade!

Jeg troer, O Jesu! dine Ord, At faa udvalgte blive,

Ja, at det er en liden Hjord, Som din Røst ret vil lyde.

O hjælp, at jeg med disse Faa kan elske dig af Hjerte,

med dig og dem i Samfund staae I Glæde, Sorg og Smerte!

Os ved din gode Aand regjer Og Sandheds Vei forklare

I vore Hjerter meer og meer! Saa ingen Falskheds Snare

Skal hindre Troens rette Kraft og Kjærligheds Forening;

Men bede, stride, holde Vagt Ved din Aands, Sind og Mening.

Johannes Kråbøls siste dager

Etter datidens levealder ble Johannes Kråbøl en gammel mann. Han var åndsfrisk og klar like til det siste. De siste månedene han levde, lå han til sengs fra jul og fram til våren. Men sine åndsevner beholdt han usvekket. Han levde i de gamle salmene og i bønner og bibelsteder som han hadde lært seg, og han lå og leste lange stykker utenat. Han gikk nøye til doms over seg selv og kjempet tungt med spørsmålet om han ville nå fram til evig salighet hos Gud. Han sa med salmedikteren Kingo: "Skal for min motgangs vintervei mai måned aldri dages?"

Mange kom innom og besøkte ham, og da talte han gjerne et alvorsord til de besøkende. Hvis noen ville snakke om ting som bare ”adspredte tankene og besværte hjertet”, utbrøt han alvorlig: "Jeg vil ikke høre bulder!"

            En fin vårdag i midten av april kom prost Nissen opp til Kråbøl og ga ham nattverden. Da snakket Johannes med stor frimodighet om Guds uforskyldte nåde mot ham like fra hans unge dager. Johannes Johnsen Kråbøl døde 20. april 1855, 85 år gammel og ble begravd 1. mai. Som Tor Ile uttrykker det: "Åt 'om Jehans Kråbøl kom mai måne med evig vår."

Kilder

Bang, A. Chr. Hans Nielsen Hauge og hans samtid. 3. oppl. Kristiania 1874/1910.

Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Første Bind, Christiania 1905-1911; Andet Bind, Første Afdeling, Christiania 1912–20.

Ile, Tor. Bygdabok for Øyer. Bind 3. 1968.

Kirkebøker for Øyer og Tretten.

Religiøse Sange, forfattet av Johannes Johnsen, af  Kråbøl, Øyer. Trykt hos J. Wulfsberg i Drammen. 1840.

Svendsen, Sigrid. Billeder fra Hauges tid. Oslo 1934.

Wefring, M. I. Minder fra mit Reiseliv. Kristiania 1897.