Jens Johnsgård – ”en fredens og kjærlighetens mann”.

Av Oddbjørn Evenshaug

(Trykt i I gamle fotefar. Øyer og Tretten historielag 2011, s. 37-46.)

Øyer var antagelig det prestegjeldet i Gudbrandsdalen der Hans Nielsen Hauge-bevegelsen satte de mest djupe og varige spor. En rekke kvinner og menn i prestegjeldet ble grepet av vekkelsen, og flere ble betydningsfulle predikanter og personligheter innenfor kristenlivet og samfunnslivet generelt gjennom 1800-tallet. Den mest kjente var Jens Johannesen Johnsgård. I årene fra 1820 og fram til 1860 var Johnsgård en av de mest betydelige ledere innenfor den kristne lekmannsbevegelsen i Norge.

Vår viktigste kilde til kunnskap om Jens Johnsgårds liv og virke er Hallvard G. Heggtveits store kirkehistoriske verk, Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede, som ble utgitt på begynnelsen av 1900-tallet. Heggtveit hadde god kjennskap til Johnsgård gjennom sin svigerfar, fåbergingen Torger Blegen, som var Johnsgårds samtidige og en av de ledende haugianere i Gudbrandsdalen. En annen viktig kilde er Mads I. Wefrings bok ”Minder fra mit reiseliv”, som ble utgitt etter Wefrings død i 1897. Wefring (1819-1894) var lekpredikant før han studerte teologi og kjente Johnsgård godt. De reiste ofte sammen og holdt møter. Wefring besøkte også Johnsgård på Tretten, og Johnsgård besøkte Wefring i Skien etter at Wefring ble prest der. Johnsgård er også noe omtalt i biskop A. Chr. Bangs Haugebiografi, som ble utgitt første gang i 1874.

H. G. Heggtveits kirkehistorie danner det viktigste kildegrunnlaget for Tor Iles omtale av Johnsgård i Bygdabok for Øyer (bind 3, 1968), og for Sigrid Svendsen, som i sin bok Billeder fra Hauges tid (1934) også vier Johnsgård stor plass.

Oppvekst

Jens Johnsgård ble født 4. mars 1792 på nordistugun Vedum i Øyer hovedsogn som den yngste av fire søsken. Hans foreldre var Johan Johannesen Vedum (1760-1851) og Mari Torgersdatter Gillebo (1766-1853). Jens hadde morens mjuke og fredsæle sinn. Det mest framtredende trekk i hans karakter var mildhet og fordragelighet. Dette karaktertrekket kom til uttrykk i ulike sammenhenger i hans liv. Hans jevnaldrende kunne fortelle at han allerede som gutt var flink til å stagge sine brødre og kamerater når de røk i hop i krangling og slåssing.

Som voksen mann snakket han til rette troende venner som var uenige i teologiske spørsmål, og som forlikskommissær i Øyer forlikte han stivnakkede sambygdinger som ikke klarte å holde fred med hverandre. Mads Wefring karakteriserte ham som en ”utpreget kristelig personlighet, utrustet med en klar forstand i forening med hjertets varme.” – ”Han var i eminent forstand en fredens og kjærlighetens mann”, skriver Wefring og føyer til at han ikke visste om noen av Hauges venner som hadde en slik evne til å stifte fred.

På skolen var Jens av de flinkeste. Pontoppidans forklaring kunne han på fingrene, og Luthers lille katekisme lærte han seg utenat. Om han ikke forstod alt like godt i oppveksten, skulle det vise seg at kunnskapen fra barndommen ble en ”hukommelsesskatt”, som ble til stor hjelp for ham når det senere skulle bryte på djupt vann i hans åndelige liv.

I konfirmasjonsalderen gjorde Guds ord et djupt inntrykk, har han selv fortalt. I ungdomsårene var han på møter med tilreisende haugianske predikanter og i kontakt med bygdas egne haugianere. De var det var mange av. Dette var på den tiden da ”den halve bygd” var av Hans Nielsen Hauges ivrige tilhengere, som sogneprest Peder P. Dybdahl uttrykte det i en skrivelse til regjeringen i København. Men Jens selv kom ikke til noe åndelig gjennombrudd i ungdomsårene.

Giftermål

Tjue år gammel giftet Jens seg i november 1812 med den 16-årige Lisbet Johannesdatter Johnsgård. Lisbet var gardjente på nordistuggun Johnsgård på Tretten. Jens overtok som eier og bruker etter svigerfaren og bodde der resten av sitt liv. I Lisbet fikk Jens ”en større gave av Herren enn han den gang forstod”, skriver Heggtveit, ”for hun var en sjelden allsidig utrustet og i alle huslige gjøremål vellært og dyktig kvinne”. Hun hadde store kunnskaper, var et elskelig menneske, og nådde med årene en livsvisdom som var mer enn sjelden. Dessuten ble hun beskrevet som vakker med et ”yndig ansikt, preget av dypt alvor og den hjerteligste vennlighet”.

Kort tid etter bryllupet ble Jens utkommandert i krigen med Sverige. Mens han var borte, kom Lisbet med i Haugevekkelsen og fant fram til et personlig gudsliv som en frigjort og glad kristen. Da Jens kom hjem om høsten, og Lisbet fortalte hva som hadde skjedd, ønsket han henne lykke til, men selv ville han helst holde en viss avstand til ”de vakte”. Lisbeth maste ikke på ham, men snakket med ham om sitt eget gudsliv, om hva hun selv strevde med, og spurte ham til råds fordi han jo kunne både Pontoppidan og Luthers katekisme bedre enn de fleste.

Åndelig gjennombrudd

Dette ledet Jens til hans åndelige gjennombrudd. Det skjedde på en måte som skilte seg litt ut fra det som var vanlig innenfor den haugianske vekkelsesbevegelsen. Lisbet slo fram på om han ikke skulle bli med til alters. Han var ikke uvillig. Det kunne han alltids trenge, mente han. Etter å ha vært igjennom en nattlig kamp med stor syndenød, kom han til at Lisbet fikk gå alene. Han kjente seg ikke verdig. Men Lisbet lot ham forstå at ingen var mer velkommen til Herrens bord enn den som strevde med sin synd. I det øyeblikk Jens tok imot sakramentet av sogneprest Dybdahl, fikk han en sterk frelsesopplevelse, som skapte en hellig overbevisning og glede som han bar med seg resten av livet.

Allerede før opplevelsen i Tretten kirke hadde Jens avlagt et løfte om at han aldri skulle innlate seg på en eneste synd han visste om, og slik levde han. Det betydde ikke at han anså seg selv som prektig og ufeilbarlig. Tvert imot, han skulle komme til å gjennomgå mange kamper nettopp fordi han så at synden satt djupt i hans eget hjerte. Barnelærdommen gav ham den hjelpen han trengte. Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring bar han med seg hvor han gikk. Disse bøkene leste og repeterte han om igjen og om igjen og brukte dem til å kaste lys over lesningen av Skriften.

Motgang

I tillegg til sine åndelige kamper opplevde Jens også økonomiske problemer. Som ungkar hadde han drevet litt med handel og lagt seg opp en del penger. Før han dro ut i krigen, lånte han bort hele 3000 riksdaler til en mann i hjembygda. Straks etter inntraff den såkalte statsbankerotten, en pengereform som ble innført i Danmark-Norge i 1813 og som hadde sin bakgrunn i Danmarks enorme utgifter i forbindelse med Napoleonskrigene. Staten lot trykke opp store mengder pengesedler. Det førte til en inflasjon man ikke klarte å kontrollere, noe som innebar en kraftig reduksjon av riksdalerens verdi. Det førte til at Jens tapte det meste av formuen sin. Gården han overtok etter svigerfaren, hadde mye gjeld. Så inntraff det mange uår. Som om ikke det var nok, mistet han krøtter og fjøset brant ned. Han slet gjennom mange år med stor gjeld. Jens var en kraftkar og hadde sterk helse. Men en kantring med robåt i den iskalde Lågen, ga ham en helseknekk.

All motgangen gjorde ham ydmyk og lærte ham å stole på Gud under alle vanskeligheter. Hans økonomiske stilling bedret seg smått om senn. Gjennom mange års flid og strev arbeidet han seg ut av gjeldssituasjonen. Men det største slaget opplevde han da Lisbet gikk bort i januar 1839, bare 43 år gammel. Hun var sykelig i ung alder, de mange barnefødslene tok på og hun ble tidlig utslitt. ”O, hvilket velsignet minne hun har etterlatt seg i Øyer menighet”, skrev kirkesanger Johannes Arnesen. De som kjente henne, forsikret at de aldri hadde truffet en kvinne med en slik visdom og kjærlighet.

Familien

Jens og Lisbet Johnsgård var ”et merkelig fromt og høyt benådet ektepar”. Alle som gjestet deres hjem, ble slått av den stille, gode ånd som rådet der. Gjestfriheten var stor. Tilreisende lekmenn som kom til bygda, stanset alltid på Johnsgård.

Den eldste datteren, Ingeborg, som gikk i sitt nittende år da moren døde, hadde vært hennes høyre hånd i huset helt fra hun var 12 år. Nå måtte hun overta husmorpliktene på gården og ansvaret for oppdragelsen av sine yngre søsken. Hun hadde to søstre og seks brødre. Ingen av brødrene tok over gården. Sønnene slo seg ned på ulike kanter av landet, blant annet i Trondheim og i Bergen. Alle brukte etternavnet Jenssen. En sønnesønn i Bergen var forfatteren og sceneinstruktøren Hans Wiers-Jenssen (1866–1925). Hans sønn igjen var Johan Henrik Wiers-Jenssen (1897-1951), som ved siden av å være en fremragende journalist også var direktør i mange år ved revyscenen Chat Noir i Oslo og en kort tid teatersjef ved Nationaltheatret. En kan ane slektsrøttene når ”Johe”, som han gjerne ble kalt, omtales som et ”varmt og omsorgsfullt medmenneske med et hjerte av gull”.

Det ble Ingeborg som overtok gården. Da tiden kom for at Jens ville overdra gården, tok han på ekte haugiansk vis Ingeborg med seg til en haugianerfamilie i Vardal utenfor Gjøvik hvor han visste om en aktverdig ungkar som kunne passe for Ingeborg. Slik ble det. Ingeborg og Mathias Olsen giftet seg i 1848 og overtok nordistuggun Johnsgård. Mathias døde allerede i 1870. Ingeborg drev gården etter hans død og levde helt til 1907.

Besøk hos Hans Nielsen Hauge

Etter at Jens Johnsgård hadde hatt sitt åndelige gjennombrudd, fikk han trang til å fortelle andre om hva han hadde opplevd. Han begynte så smått å holde oppbyggelige møter i hjembygda. Men han var usikker og søkte råd hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt i Østre Aker utenfor Kristiania, der den store lekmannshøvdingen levde sine siste år. Vi kan nok regne med at Hauge oppmuntret ham til å fortsette forkynnergjerningen. Det ble mange besøk hos Hauge, som satte stor pris på den fromme og sindige gudbrandsdølen.

Johnsgårds dattersønn, Johs. Johnsgård, har fortalt en historie som viser at Hauge og Johnsgård begge hadde sans for en god handel. Jens hadde vært så mye hos Hauge på Bredtvedt at han syntes han burde betale litt for seg. Men det ville ikke Hauge høre tale om. ”Men du er jo handelskar fra gammelt av”, sa Hauge. ”Her har du noen penger som du kan kjøpe opp smør for, så skal jeg selge det her i byen og vi kan dele fortjenesten.” Jo, Jens kjøpte smør hjemme i Øyer, sendte smøret til Bredtvedt og Hauge solgte det i byen. Neste gang Jens kom på besøk, hadde Hauge pengene liggende. ”Det gikk godt med smørhandelen vår”, sa han, og ville dele likt. Men det ville ikke Jens. Hauge skulle ha alt. ”Ja, ja,” sa Hauge, ”da får du nå være her så mye du vil all din dag.”

Lekpredikant

Samtalene med Hauge bidro til at hans evangeliske kristendomssyn ble mer utdypet. Johnsgård reiste som lekpredikant over store deler av Sør- og Midt-Norge, som regel på innbydelse fra folk i lokalmiljøene. Johnsgård hørte ikke til de mest begavede lekpredikantene. Han var ikke spesielt veltalende, men han talte enkelt og lettfattelig og brukte å hente fram eksempler og illustrasjoner fra sitt eget liv. Det var den evangeliske dybden i innholdet og den ånd som fulgte ham, som talte til tilhørerne.

Johnsgård reiste helst i vinterhalvåret og overlot da ansvaret for arbeidet på gården til den trofaste husmannen John Andersen Johnsgårdsvangen. I årenes løp reiste han sammen med en rekke andre lekpredikanter, blant andre Anders Nielsen Haave og Elling Eielsen, begge kjente haugianske lekpredikanter som skrev sine navn inn i norsk kirkehistorie. De første par årene reiste han med sambygdingene John Eriksen Bjørge, som døde ung, og Arne Arnesen Bjørge, som senere bosatte seg i Stavanger. Johnsgård besøkte for øvrig også Stavanger. Det sier mye om Johnsgårds posisjon at en av Stavangers fremste haugianere, lærer Edvard Omdahl, satte så stor pris på Jens at han kalte en gårdseiendom han hadde utenfor byen, Johnsgård.

Ved siden av at han selv reiste som predikant, ”sertifiserte” han andre som ønsket å reise rundt som forkynnere. Dette var en praksis som ble innført av Hans Nielsen Hauge. Når unge lekmenn skulle begynne å reise alene som forkynnere, var regelen blant haugianerne at de fikk med seg skussmål fra ”de eldste” på hjemstedet. Uten en slik var husene lukket for dem nesten overalt. Johnsgård bidro på denne måten sammen med ”eldste” på andre kanter av landet til at lekmannsbevegelsen holdt seg til de regler og linjer som Hauge hadde lagt for virksomheten.

Sjelesørger og veileder

Det var som sjelesørger Johnsgård skilte seg ut fra de fleste andre lekpredikantene. I den personlige samtalen var han uovertruffen. Her dro han fullt ut nytte av sin visdom, sitt skarpe blikk og store menneskekunnskap. Han hadde en merkelig evne til å skape en tillitsfull atmosfære som fikk folk til å åpne seg for ham.

I samtaler med folk brukte han det vi kan kalle en kristelig variant av den sokratiske metode.  Han søkte å hjelpe dem han snakket med til ”åndelig forløsning” ved å stille spørsmål som ledet vedkommendes tanker til Gud. Et eksempel var en mann som oppsøkte ham svært bedrøvet over sin synd. Johnsgård så vennlig på ham: ”Nei, står det slik til med deg. Takker du nå Gud for det da?” Han ville hjelpe mannen til å forstå at det nettopp var til bekymrede mennesker som han at Jesus sa: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile”.

En annen kom og klagde over at det var noen som gjorde ham skammelig urett. Johnsgård avbrøt ham: ”Men kjære, har du vært hos Gud med denne saken din da?” Han mente det var viktig å få mannen til å se at en kristen alltid først må gå om Vårherre med sakene sine for å få prøvd om en har rett.

Men han kunne også være ganske kontant når han mente det var nødvendig. En mann som stadig oppsøkte ham og maste om alt han burde gjøre og om at han ikke fikk til kristenlivet sitt, fikk et svar som viser Johnsgårds sterke evangeliske grunnholdning: ”Vårherre bryr seg aldri et grann om alt dette stellet ditt! Han ser på sin Sønn og det han har gjort både for deg og for meg. Du får be om hans Ånd for å se ham, så blir du hjulpet.” – Ei kone i bygda var plaget av selvmordstanker. Hun beklaget seg til flere og gikk også til Johnsgård og sa at hun ville gjøre av med seg. ”Ja, gjør det du, Kjersti”, sa Jens. ”Du gjør ikke det mer enn én gang!”

Når han fant det nødvendig, kunne han også både gi noen veiledende ord i enerom til umodne predikanter og rydde litt opp etter andre. Den senere så kjente lekpredikanten Jon Nielsen Fjeld, som ble prest i USA, kom som ung mann på en av sine aller første reiser til Øyer og Tretten. Johnsgård oppfattet ham som begavet, men ganske så umoden og lite åndelig edru. Fjeld fikk derfor det råd å reise hjem en tid, om ikke mer enn en måned for å tenke seg om. Den unge predikanten fulgte rådet, og har senere fortalt at det var til stor nytte for ham.

En vestlending som besøkte Øyer, hadde kanskje ikke den beste vurderingsevnen og dundret løs på sine tilhørere og dømte dem på en lite heldig måte. Da han var reist, skulle Johnsgård holde møte. Han innledet med å si: ”Ja, nå har det vært en her og pløyd, så får jeg så jeg da.”

Formannskap og skolekommisjon

En mann som Jens Johnsgård måtte naturlig nok bidra i bygdas styre og stell. Da Øyer i henhold til den nye formannskapsloven skulle opprette et formannskap i 1838, var det nærmest en selvfølge at Johnsgård måtte bli med, for øvrig sammen med sin eldre bror Torger Vedum.

Som medlem av formannskapet ble han også medlem av skolekommisjonen i Øyer. (Bildet viser utskrift med underskriftene fra Johnsgårds første møte i Øyer skolekommisjon.) I 1836 kom Niels Christian Nissen til Øyer som sokneprest, og han ivret etter å forbedre skolestellet i bygda, noe som slett ikke bare var lett å få til fordi folkemeningen strittet imot. Johnsgård ønsket nok ikke å gå riktig så fort fram som Nissen, men han viste seg som en sann skolevenn, var glad i lærerne og bidro på sin måte til å påvirke folkemeningen til beste for skolen.

Forlikskommissær

Men det var nok som amtmannsoppnevnt medlem av forlikskommisjonen for Øyer prestegjeld han gjorde den største innsatsen som offentlig tillitsmann. Det er blitt hevdet at Øyer verken før eller senere hatt Johnsgårds make som forlikskommissær. Med sin store menneskekunnskap og sin særegne evne til å skape fred mellom folk var han som skapt for oppgaven, som han til dels hadde sammen med en annen vel ansett mann i bygda, Iver Erlandsen Glømmen.

Det skal ha vært mye krangling i bygda på denne tiden, og det skulle ikke stort til før det bar ”på kommisjo’n”. Partene kunne være klare til å fly på hverandre når de møtte opp hos Johnsgård. Men Jens sa ofte ikke mange ord før de roet seg ned og mildnet seg så pass at han kunne få løst opp floken. Da pleide han å si. ”Ja, nå skriver jeg ned på papiret at dere er forlikte. Men dere får selv kjenne etter i hjertene deres om dere er det.” Det fortelles at sterke menn som hadde vært bitre fiender, kunne briste i gråt når de tok hverandre i hendene etter å ha blitt forsonet med hverandre hos Johnsgård.

Åndelig ”riksmeglingsmann”

Johnsgårds spesielle evne til å stifte fred kom også til nytte når det oppstod strid i kristne forsamlinger. Hørte han om strid i en kristen venneflokk, reiste han som regel av gårde for å megle, noe han som regel lykkes med. Han fungerte nærmest som en slags åndelig ”riksmeglingsmann”, som Tor Ile uttrykker det.

Johnsgårds venn, Mads Wefring, skriver: ”Var det oppkommet en eller annen misforståelse eller kulde innen den vennekrets, i hvilken han ferdedes som lekpredikant, ble hans megling i regelen påkrevet. Han brukte ikke strenge ord til noen av partene, men hans metode bestod i å føre dem inn i deres egne hjerter for der å finne grunnen til det oppkomne misforhold. Fant han at den ene hadde feilet mot den andre, så foreholdt han den feilende nødvendigheten av å erkjenne sin forgåelse, først og fremst for Gud og dernest for den mot hvem han hadde forbrutt seg. Motparten ble formant til å vise forsonlighet.”

Hvis det hadde oppstått strid om teologiske spørsmål, sa han sin mening, men selv innlot seg helst ikke i diskusjon. En gang han ble bedt om å uttale seg om noen stridsspørsmål, svarte han vennlig og bestemt: ”Jeg har ikke slåsshanskene på.” I slike situasjoner brukte han å lede oppmerksomheten mot det sentrale i troen og formante folk til å holde fast på den kristelige barnelærdommen og kirkefedrenes utleggelse av Guds ord. Så understreket han gjerne de sørgelige følger som splittelse og strid fører med seg i kirken. Det var ikke slik at han anså debatt om kirkens lære som unødvendig. Tvert imot. Men han ville ikke at debatten skulle dreie seg om bagateller og uvesentlige ting, og fremfor alt ville han at striden skulle føres i kjærlighet og uten personlig bitterhet. 

Lojal mot kirken

Omkring 1850 kom det til sterke brytninger i kirken. Enkelte innenfor vekkelsesbevegelsen ble sterkt kritiske til statskirken, som de opplevde som åndelig ”død”. Det gjaldt ikke minst presten G. A. Lammers, som Johnsgård kjente og satte stor pris. Blant annet på grunn av problemer med kirkens skriftemålspraksis og barnedåpen sluttet Lammers som sokneprest og dannet sin egen forsamling i Skien. Mange som lurte på om de skulle følge Lammers ut av kirken, søkte råd hos Johnsgård. Han reiste rundt om på Østlandet for å snakke med folk, og dro også til Skien, ikke fordi han trodde han kunne påvirke Lammers og hans meningsfeller, men for å snakke med folk der som gjerne ville lytte til den erfarne og kloke lekmannen fra Tretten.

Til tross for at Hans Nielsen Hauge og mange av de første haugianerne ble skammelig behandlet av øvrigheten i Norge, ikke minst av prestene, forble Hauge lojal mot kirken. Johnsgård var enig i Hauges kirkelige linje og holdt fast på at det ikke tjente noen og hensikt å gå ut av statskirken. I sine samtaler med folk minnet han om at han selv hadde kommet til sitt åndelige gjennombrudd nettopp ved nattverdbordet i kirken. Han var ikke uenig i at mye var galt i den norske statskirken. Men det skyldtes først og fremst oss selv, hevdet han. Skal kirken bli bedre, må vi selv bli bedre, både som enkeltkristne og som kirkemedlemmer. Derfor må all forbedring av kirken starte i våre egne hjerter, mente han.

På denne måten bidro Jens Johnsgård til at Haugebevegelsen og den etter hvert organiserte kristne lekmannsbevegelsen holdt seg i statskirken. Uten Johnsgårds og mange andre lekmannslederes kloke holdning og sterke innsats for å følge opp Hauges kirkesyn, kunne resultatet lett blitt at kirken i Norge hadde blitt splittet opp i flere forskjellige kirkesamfunn. Ved at den kristne lekmannsbevegelsen organiserte seg, ikke i egne kirker, men i frivillige organisasjoner innenfor kirken, bidro den til å holde kirken sammen, snarere enn å splitte den.

Johnsgård var selv med å organisere misjonsforeninger. På begynnelsen av 1850-tallet var han en av stifterne av de første foreningene i Øyer og Tretten under Det norske Misjonsselskap, som var dannet i Stavanger i 1842. Gjennom sin virksomhet bidro han også til å lede ”haugianismen inn i den indremisjonsbevegelse som hører til de mest karakteristiske trekk i det kirkelige bilde i Norge i siste halvdel av 1800-tallet”, skriver Andreas Aarflot i boka Norsk Kirkehistorie (1967).

Den elskelige patriark

I februar 1863 fikk Johnsgård et hjertetilfelle, og etter det kom han seg ikke igjen. Han døde 30. mai, 71 år gammel. Ved begravelsen holdt prost Nissen en vakker minnetale ut fra ordet til gamle Simeon i Lukas 2, 29-30: ”Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse”. Både Jens og Lisbet fikk sitt siste hvilested tett inntil kirkeveggen på Tretten kirkegård, rett ut for alteret.

En av Johnsgårds venner uttalte ved hans død at han ikke hadde fått så mye velsignelse av noen annen lekmann i hele Norges land. Mange kunne sikkert slutte seg til biskop Andreas Grimelunds ord om Johnsgård: ”Det er ikke få som bærer et kjært og dyrebart minne om den gamle, elskelige patriark blant Guds folk. Det var umulig for sannhetskjærlige å kjenne Jens Johnsgård uten å akte og elske ham, likesom det var umulig å komme i nærheten av ham uten å bli påvirket av ham på en god måte.” En annen biskop, A. Chr. Bang, omtaler ham som ”en troens helt, alltid den samme varme disippel, med et dypt åndsblikk og en eiendommelig gave til å stifte fred der han kom”.

Jens Johnsgård var en mann å være stolt av. Han bør bli husket. Kanskje var det en tanke at hjembygda hedrer ham med et minnesmerke, for eksempel med en bauta ved Tretten kirke?

Kilder

Bang, A. Chr. Hans Nielsen Hauge og hans samtid. 3. oppl. Kristiania 1874/1910.

Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Første Bind, Christiania 1905-1911; Andet Bind, Første Afdeling, Christiania 1912–20.

Ile, Tor. Bygdabok for Øyer. Bind 3. 1968.

Kirkebøker for Øyer og Tretten.

Svendsen, Sigrid. Billeder fra Hauges tid. Oslo 1934.

Wefring, M. I. Minder fra mit Reiseliv. Kristiania 1897.

Aarflot, Andreas. Norsk kirkehistorie. Bind II. Oslo 1967.