Niels Iversen Riis
Av Oddbjørn Evenshaug
(Trykt i "Melhusbyggen", Årsskrift for Melhus historielag", 2012, s. 15-19)
Det er et interessant faktum at en hel rekke av lekpredikantene
innenfor Hans Nielsen Haugebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet var svært
unge av alder. Av disse var Niels Iversen
Riis ikke bare en av de mest begavede, men også en av de mest
eiendommelige. Han var bare 19 år, men viste en bemerkelsesverdig åndelig
modenhet. Hans veltalenhet og evne til å snakke med folk var helt utenom det
vanlige. Riis ble like elsket av folket som han ble hånet av mediene og
forfulgt av myndighetene.
Den unge lekpredikantens korte,
men dramatiske historie som aktør i Haugevekkelsen er knyttet til daværende
Dalernes prosti, først og fremst Meldal, men også Melhus. Sogneprest i Melhus
den gang var Hans Erichsen Steenbuch, som også var prost i Dalernes prosti.
Mellom Niels og Steenbuch kom det ifølge tradisjonen til en meget dramatisk episode,
som satte en stopper for Niels’ virke som omreisende lekpredikant.
”Besynderlige gode
talegaver”
Niels Iversen Riis ble født i Flesberg i Numedal i 1780, som
sønn av ”holtzførster” (skogfut) Iver Nielsen Riis ved sølvverket og hustru
Gudine Margrethe Birke. Da han ble konfirmert i Flesberg hovedkirke i 1795,
stod han som nummer én på kirkegulvet. Antagelig ble Niels med i vekkelsen ved den
22-årige haugianske predikanten Søren Nielsen Røer, som virket i Numedal i
1797. Niels traff ganske sikkert også Hans Nielsen Hauge og ble venn med ham da
Hauge virket i Numedal våren 1799.
Niels ”ble grepet av en brennende kjærlighet til sine medmennesker og en
glødende iver etter å arbeide i Guds vingård”, skriver H. G. Heggtveit i
sitt kirkehistoriske verk om Den norske kirke i det nittende århundre. Etter å
ha virket en kort tid som predikant på Østlandet, dro Riis sommeren 1799 til
Romsdal. I Molde ble han arrestert for ulovlig å ha talt Guds ord. Myndighetene
sendte ham til stiftstaden Trondheim der han ble satt inn på rådhuset. På vei
til Trondheim fikk han merkelig nok anledning til å tale til folk i Meldal. Den
rasjonalistiske sognepresten i Meldal, Jakob von der Lippe Parelius, mente at
Niels ”verken hadde talegaver eller noen
slags kunnskap”. Men folk opplevde det annerledes. Hans glødende
forkynnelse gjorde et sterkt inntrykk, og vitnesbyrdet fra den ildfulle
predikanten ble starten på en dyptgripende vekkelse.
Haugianerne. (Maleri av Adolph Tiedemand. 1952)
En av dem som fikk sitt åndelige gjennombrudd i denne vekkelsen,
var den senere så framgangsrike forretningsmann og gårdbruker Michel Grendahl, som
i mange år representerte Søndre Trondhjems amt på Stortinget, der han stod fram
som en demokrat og et forbilde i opposisjonen mot embetsmannsstaten. Han ble også
en nær venn av Hans Nielsen Hauge og en ledende haugianer. Grendahl treffer nok
atskillig bedre enn Parelius med sin karakteristikk av Niels, når han noen år
senere i et brev til Hauge beskrev Niels Iversen Riis som ”et menneske av besynderlige gode talegaver”.
”Den hellige bande”
Omtrent samtidig med at arrestanten Riis ble ført til
Trondheim, kom også Hans Nielsen Hauge til byen, blant annet for å få trykt noen
av sine bøker. I begynnelsen av august 1799 gikk den kulturradikale redaktøren
Mattias Konrad Pettersen i ”Trondhjemske Tidende” til angrep på Riis og Hauge. Den
brave penneknekten sparte ikke på kruttet i sin utskjelling av arrestanten i
rådhuset (her i moderne språkdrakt):
”En av de
bondepredikantene som har drevet deres vesen søndenfjells, … Niels Iversen
Riis, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne. Denne ukalte og drabelig
fektende predikant mot synden, skal ha forkynt det han kaller Guds ord for
forsamlede skarer. Etter sigende er han først blitt arrestert i Molde og siden
ført hit hvor han har fått losji i rådhuset. Det ser ut til at for mye lesning
i Bibelen, for mye bønn og andektighet har forvillet hans hjerne. Den hellige
ånd har satt disse løyer i hodet på ham. Fornuftige forestillinger er ikke til
hjelp for ham. - Han møter alle som
motsier ham med Bibelens språk. For øvrig er det nesten vanskelig å si noe til
dette stupide, dumstolte menneske, som stadig babler i vei og ikke forstår seg
på å tie når andre taler.”
Heller ikke i omtalen av Hans Nielsen Hauge kan en vel si at
redaktøren nådde noe mesterskap i saklighet:
”Den beryktede Hans
Nielsen Hauge er også kommet hit, denne yppersteprest og høvding for den
hellige bande, som flakker omkring og skal ha fordelt seg over hele landet. Han
er ennå ikke kommet i arresten. Slike mennesker kan bli farlige for den
offentlige sikkerhet ... Disse på sjelen vanføre mennesker er opplysningens
farligste fiender. - Det er derfor å håpe at disse hellige landstrykere med
alvorlige midler stanses i deres framferd og transporteres som virkelige
løsgjengere til tukthuset.”
Slikt kunne ikke Hauge la stå uimotsagt. Han møtte personlig
opp hos redaktør Pettersen med sitt motinnlegg. Hauge kunne ikke dy seg for å
innlede med et aldri så lite pennespark tilbake: ”Det er kanskje fåfengt å svare på en dåres tale, ja, man står i fare
for selv å bli fordervet av dårlighet når man innlater seg på for mye ordstrid.
– Han [redaktøren] vet ikke hva han taler om, han minner om ordet i Rom. 1, 22:
”De påsto at de var kloke, men de endte i dårskap”. Eller i Jer. 8,9: ”De har
forkastet Herrens ord. Hva hjelper da deres visdom?”
Tre uker senere spurte en
innsender i Trondhjems Budstikke hvordan redaktør Pettersen kunne skrive som
han gjorde, samtidig som han ville framstå som talsmann for
samvittighetsfriheten og ytringsfriheten? Redaktøren svarte at det var stor
forskjell på å ytre sine meninger og å samle store folkeskarer omkring seg, og
så gjentok han sine spydigheter om ”disse
dumhetens våpendragere”, og ”disse
for opplysningen så farlige mennesker”.
Knaking i de gamle
reisverk
Etter at Niels Iversen Riis var sluppet ut av arresten i
Trondheim, ble han innkalt til Johan Christian Schønheyder, den lærde københavneren
som tok teologisk embetseksamen bare 17 ½ år gammel, og som ble biskop i
Trondheim i 1788. Schønheyder spurte Niels om han forstod seg på å preke og om han
ville fortsette med det, noe Niels svarte bekreftende på. Biskopen tilkalte da
to prestekolleger og ba Niels gi dem en prøve på sin forkynnelse. Niels satte i
gang, men innholdet lot ikke til å smake biskopen, og etter en kort stund ba han
Niels slutte. Men Niels fortsatte. Han gav seg ikke før han hadde sagt det han
ville si. Så fikk Niels gå, men først etter at biskopen gitt ham forbud mot å tale
mer.
Biskop Johan Chr. Schønheyder. (Etter maleri i Nidaros domkirke)
Men det var nytteløst. Den
”hellige landstrykeren” fortsatte å tale til folk i Dalernes prosti, og
vekkelsen bredte seg. Ved siden av å holde oppbyggelser på Leinstrand, deltok
også Hans Nielsen Hauge en tid i virksomheten i Meldal sammen med Riis. Til tross
for at Hauges og de andre lekpredikantenes forkynnelse førte til at folk ”sluttet med banning, drukkenskap og flere
andre laster”, som Hans Nielsen Hauge selv uttrykte det, skapte vekkelsen
en voldsom harme hos prost Steenbuch i Melhus. Fra talerstolen tordnet han over
en bevegelse han mente var det reneste ”svermeri”, og som han så på med forakt.
Han truet med å få fengslet og straffet dem som forsamlet seg og talte Guds ord.
Den aldrende ”Patriarken fra
Melhus”, som hans venn biskop Johan Nordahl Brun kalte ham, opplevde de
folkelige lekpredikantenes virke som en utålelig innblanding, og han kjente
vekkelsen som en anklage mot sin egen hyrdegjerning. Steenbuch ble så skremt av
det ”Åndens vær” som blåste slik over prostiet at det ifølge Haugebiografen,
senere statsråd og biskop A. Chr. Bang, ”knaket
i de gamle reisverk”. Steenbuch var en av Norges mest lærde menn og
utrettet mye godt for folk i sin lange embetstid i Melhus, ikke minst for
skolevesenet. Hans deltagelse i forfølgelsen av de haugianske lekpredikantene
med Hans Nielsen Hauge i spissen, tjener ham imidlertid til liten ære.
I Meldal ble sogneprest Parelius
ytterst provosert av at Riis dukket opp igjen i sognet, og det kom ganske snart
til konflikt. Etter en gudstjeneste der Niels også var til stede, flokket folk
seg omkring ham og Niels begynte å tale. Parelius, som ifølge kirkehistorikeren
Heggtveit var ”mer lik en politimester
enn en sjelesørger”, brøt seg da vei gjennom mengden av sognebarn og
stappet et lommetørkle i munnen på Niels. Så vendte han seg mot folket: ”Her står dere brave koner og brave menn og
hører på denne sludderpreken!” Da kom det fra bondekona Guri Grudt: ”Vi synes faktisk denne mannen taler mye
vakrere enn deg, du står jo bare og preker om poteter!”
Folk slo ring om Riis
Antagelig på initiativ fra Parelius ble Niels arrestert på
nytt. Et par hundre mennesker fra Meldal og Rennebu dro da til sorenskrivergården
Syrstad, der Niels skulle forhøres. Folk var opprørt over måten myndighetene behandlet
ham på, og forlangte å få vite hva de ville gjøre med ham. Igjen var det en
myndig kvinne som satte embetsmannen på plass: ”Han taler jo ikke annet enn det vår barnelærdom lærer. Det skal
sorenskriveren vite”, sa bondekona Kari Ressel. Da folk ble nektet å komme
inn, sa Kari: ”Dette er en offentlig tingstue,
da mener jeg vi har rett til å komme inn.” Og slik ble det.
For fullsatt tingstue ble to menn
som hadde huset Riis’ oppbyggelsesmøter, spurt om de hadde bedt Riis hjem til seg
eller om han hadde kommet ubedt. Kari Ressel viste på nytt at hun hadde både
vett og tunge på rett plass. Før vitnene rakk å svare trådte hun fram: ”Jau, dok ba ’en hem åt dok, å e’ ba ’en hem
åt me!” Vitnene sa seg ikke uenig. På spørsmål om Riis kjøpte seg mat hos
dem eller om de bevertet ham, svarte Kari: ”Kor
bruka dok sjøl, når dok be dok frammund?”
Utdrag fra Tingbok, Orkdal sorenskriveri, 18, desember 1799, saken mot Niels Iversen Riis, s. 219a
Saken gikk sin gang, og Niels
Riis fikk tukthusdom. Etter å ha sonet denne i Trondheim, var han på nytt
tilbake i Meldal. Men ganske snart ble han nok en gang pågrepet mens han holdt
oppbyggelsesmøter. Nå var folk så forbitret at bonden Størker Rigstad rett og
slett tok Riis fra lensmannsdrengen med makt og satte ham i frihet mens folk
stod som en beskyttende mur rundt dem. Neste dag møtte Rigstad sammen med noen
av bygdas beste menn opp hos sogneprest Parelius og forlangte at presten i
stedet for å forfølge Riis skulle la ham få gå uhindret omkring i sognet og
oppbygge folk.
Men de talte for døve ører.
Sognepresten sørget for å få notert de frammøtes navn i kirkeboka og lot dem få
vite at han ville anse dem som hovedansvarlige for all den uorden som ”af dette overhaandtagende Sværmeri kunde
entstaa”. Med dette måtte deputasjonen forlate prestegården.
Det fortelles at da Riis senere
bodde hjemme hos Størker Rigstad, ble han plassert i et loftsrom der det ikke
ville være så lett for øvrigheten å oppdage ham. Lensmannen kom på besøk og
spurte om Rigstad hadde en svermer i huset. ”Nei”,
svarte Rigstad, ”jeg huser ikke svermere”.
Lensmannen måtte gå med uforrettet sak. Sogneprest Parelius ante sammenhengen.
Han kalte Rigstad til seg og irettesatte ham: ”Du har tillatt deg å lyve for lensmannen da han spurte om Riis var hos
deg!” Rigstad svarte: ”Lensmannen
spurte om jeg hadde en svermer hos meg, og til det svarte jeg nei, for Riis er
ikke noen svermer!”
Vekkelsen gikk sin gang. Niels
Iversen Riis forsvant fra arenaen og nye predikanter kom i hans sted. Men ”fra presten hadde alles hjerter vendt sig”,
skriver A. Chr. Bang. Antagelig var disse begivenhetene rundt Niels Iversen
Riis det nærmeste Haugebevegelsen kom et regulært bygdeopprør med bruk av
fysisk makt.
En skjebnesvanger
hendelse
I løpet av det snaue året Niels Iversen Riis oppholdt seg i
Trondheim og i Dalernes prosti, besøkte han også Melhus prestegjeld. Nettopp
herfra stammer den mest dramatiske episoden for Niels personlig i hans tid som
lekpredikant, skal vi tro tradisjonen.
Slik ble historien fortalt blant
folk: Det var gudstjeneste i Flå annekskirke, som var bygd bare seks år
tidligere. Det var prosten selv, Hans Erichsen Steenbuch, som hadde
gudstjenesten. Han var nå en gammel mann og døde kort tid senere. Niels var i
bygda, og som vanlig var blant haugianerne, møtte Niels opp til gudstjenesten.
Etter gudstjenesten flokket folk seg om Niels utenfor kirken, og han begynte å
tale. Da Steenbuch oppdaget det, befalte han drengen sin å gripe Niels. Uten å
gjøre motstand ble Niels bundet til Steenbuchs vogn. Så måtte han løpe etter
vogna helt til Melhus prestegård. Niels skal ha blitt helt sprengt og helsa ble
knekt. Det heter at han døde ganske snart etter som følge av mishandlingen.
Hans Erichsen Steenbuch. (Etter samtidig tegning.)
Historien ble ikke nedtegnet i samtiden,
men gikk på folkemunne i generasjoner. Etter det jeg forstår, ble den publisert
første gang i 1888 i boka ”Fra en svunden tid” av den trønderske historikeren
Ole Andreas Øverland, som særlig er kjent som forfatteren av den første store,
sammenhengende norgeshistorien. Arnfinn Melbye skriver i en artikkel om
Steenbuch i Trønderavisa i 1991 at ”seinere historikere” har dratt hendelsen fra
Flå i tvil. Melbye sier imidlertid ikke noe om hvilke historikere han her
sikter til.
De fleste Hauge-biografier omtaler
Niels Iversen Riis. Noen refererer historien fra Melhus, andre ikke. For
eksempel nevner A. Chr. Bang ikke hendelsen i sin Hauge-biografi, som ble
utgitt første gang i 1874. Kirkehistorikeren H. G. Heggtveit derimot, beskriver
episoden i sitt store kirkehistoriske verk om Haugebevegelsen fra begynnelsen
av 1900-tallet. Av senere Hauge-biografier uttrykker Nils Sivertsen i 1946
skepsis til sannhetsgehalten i historien, mens Dag Kullerud i sin Hauge-biografi
i 1996 gjengir hendelsen uten forbehold.
Flå kirke i Melhus
Historien kan neppe være rent
oppspinn. At Riis var i Flå og at ett eller annet dramatisk skjedde mellom ham
og Steenbuch, synes sannsynlig. Det behøver likevel ikke bety at alle detaljene
som fortelles, er historisk korrekt. Dramatiske historier som går på
folkemunne, kan ha en tendens til etter hvert å bli noe fordreid. Men når
historien har levd så sterkt i folks minne, er det etter alt å dømme et uttrykk
for at Niels Iversen Riis ble drevet ut av prestegjeldet av Steenbuch på en dramatisk
og stygg måte som har vakt stor forbitrelse og harme hos folk.
Myten om Riis’
snarlige død
Det ser ut til at episoden satte en stopper for Niels
Iversen Riis’ virke som predikant. Derimot stemmer det ikke at han døde straks
etter, slik det hevdes både i kirkehistoriske verker og i Hauge-biografier. At
denne myten kunne oppstå, har muligens sammenheng med det faktum at Niels
forlot Trøndelag kort tid etter og at vi aldri mer hører noe til ham som
predikant. Det kan i seg selv være et indisium på at hans helse var ødelagt.
Men det betyr ikke at han døde kort tid etter. Allerede i 1950 påviste
sogneprest Peder Berge i en artikkel i Drammens Tidende at Niels er nevnt både i
folketellingen i 1801 og i en skifteprotokoll i 1815, noe senere forfattere av
kirkehistoriske verker og Hauge-biografier tydeligvis har oversett.
I folketellingen for hjemstedet Flesberg
i 1801 er Niels oppført under faren Iver Nielsen Riis’ huslyd i Flesberg. Niels
står her med yrket ”skredder”. Valget av dette stillesittende yrket kan tyde på
at han hadde dårlig helse. Alderen oppgis til 20 år, og han er ugift. Niels
levde også i 1815. I august dette året var det skifte etter hans far, og skifteprotokollen
forteller at Niels da var i England. Hva han gjorde der, hvor det ble av ham og
når han døde, vet vi ikke.
Men tilbake står historien om en
ung haugiansk lekpredikant som gjennom sitt korte virke ble en viktig del av en
av Norgeshistoriens mest betydelige bevegelser, forfulgt av øvrigheten, men omfavnet
av folket.
Kilder
Bang, A. Chr. Hans
Nielsen Hauge og hans Samtid. 1874
Berge, Peder. Haugianeren Nils Iversen Riis. Et 150 års
minne fra Flesberg. Drammens Tidende 30. januar 1950.
Brev frå Hans Nielsen Hauge. Ved Ingolf Kvamen. Bind 3. Oslo 1974.
Hans Nielsen Hauges skrifter. Samlet utgave ved Hans N. H. Ording. Bind 5 og Bind
6, Oslo 1953.
Heggtveit, H. G. Den norske Kirke i det nittende Aarhundre.
Et bidrag til dens Historie. Haugianismens første halvdel, 1796-1820, Anden
Halvdel 1821-1850, Kristiania 1905-1911og 1912-1920.
Kirkebøker Flesberg og
Meldal.
Kullerud, Dag. Hans Nielsen Hauge. Mannen som vekket Norge.
Oslo 1996.
Melbye, Arnfinn. ”Patriarken
fra Melhus”. Trønderbladet, 7. mai 1991.
Norborg, Sverre. Hans Nielsen Hauge. Biografi 1771-1804.
Oslo 1966.
Sivertsen, Nils. Hans Nielsen Hauge og venesamfunnet.
1946.
Skifteprotokoll Numedal og
Sandsvær 1808-1827.
Sverdrup, Edvard. Fra Norges kristenliv. Kristiania 1918.
Øverland, O. A. Fra en svunden tid. Kristiania 1888.
Aarflot, Andreas. Norsk Kirkehistorie. Bind II. Oslo 1967.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar