Kloke ord

Kong Harald benyttet nyttårstalen sin til å reflektere over hva som knytter oss mennesker sammen, og advarte mot usunne krav i arbeidslivet og det enorme forventningspresset som møter ungdom på skolen, i hjemmet, blant venner og ikke minst det som skapes i mediene.

”Jeg tror det er en fare i dag at vi bygger opp altfor stor del av vår identitet rundt prestasjon og synlighet – og at vi bedømmer både oss selv og hverandre utifra dette,” sa han blant annet.

Kloke ord av monarken.

Det lokale kulturarbeidet

I går brakte posten meg en stor overraskelse i form av en bok fra en fjern slektning. Erik bor i Melhus i Sør-Trøndelag og er en ihuga lokalpatriot. Men han er mer enn det. Han er en ildsjel i det lokalhistoriske arbeidet i Melhus, leder av Melhus Historielag og redaksjonell medarbeider og skribent i historielagets årsskrift ”Melhusbyggen”.

Nå har den pensjonerte gårdbrukeren også samlet og utgitt ”Ordbok over Melhus-målet”, som han var vennlig nok til å sende sin fjerne slektning sørpå. Jeg tilbrakte alle min barndoms somre hos mine besteforeldre i Melhus. Som innfødte melhusbygg snakket de selvfølgelig Melhusdialekt i sin mest originale form. Noen ganger kunne de bruke ord som var vanskelige å forstå for en søring. Når bestefar og jeg røk sammen i en liten vennskapelig ”slåsskamp”, slo bestemor til med en sterk formaning om ikke å ”kanæflas”! Hvorpå bestefar repliserte med at det er da bare så ”kjøle” artig!

Både disse og mange, mange andre ord og uttrykk fra Melhus-målet er å finne i Eriks ordbok om Melhus-målet. Hvem skulle tro at en ordbok skulle være så morsomt å lese?

Over det ganske land gjør mennesker som Erik en storartet innsats for å utforske og publisere lokalhistorien. Dette er et lokalt kulturarbeide som fortjener både respekt og oppmerksomhet, og som gjør lokalmiljøet bedre og rikere.

Hamas – en ulykke for det palestinske folket

Hamas visste meget godt hva de gjorde da de brøt våpenhvilen fra juni og satte i gang med rakettangrep mot byer og landsbyer i Israel. Det ble voldsomme gjengjeldelsesaksjoner fra Israel. Sterke appeller fra palestinernes egen president og Gazas ordfører gjør ikke noe inntrykk på terroristene. De har kun ett ønske – å få trappet opp konflikten så mye som mulig. Ofrene er sivilbefolkningen på begge sider. Ikke minst må Hamas’ eget folk gjennomgå ufattelige lidelser.

Når det er sagt – Israels gjengjeldelsesaksjoner er hinsides enhver rimelighet og fornuft. Israel må også vite at deres handlemåte aldri vil gi dem noen fred. Derfor fordømmer statsledere over hele verden med rette bombingen – USAs president unntatt. Vi får håpe at Obama velger å bruke sin innflytelse overfor Israel til å få landets regjering til å velge en annen vei.

Denne gangen har det vært mer balanse i reaksjonene her til lands – både blant mediene og politikerne. Men det skulle da også bare mangle. Det er Hamas som først og fremst må bære ansvaret for at konflikten nå trappes opp. SVs reaksjon er det forutsigbare unntaket. Den norske utenriksledelsen skal ha ros for at de avviser SVs krav om at vi skal kalle hjem vår ambassadør i Tel Aviv.

En hedersmann

Gjennom et langt liv med mange kirkelige tillitsverv har jeg fått anledning til å treffe mange mennesker jeg har lært å sette stor pris på. En av dem er biskop emeritus Georg Hille, som i dag fyller 85 år. En høy alder, vil noen si. Men denne kirkens hedersmann er friskere i sinn, tanke og kropp enn mange som har levd atskillig kortere tid enn han. Men fremfor alt er han en klok mann, som det alltid er en velsignelse å få møte. Med sitt liv og sitt vitnesbyrd har han betydd – og betyr fortsatt mye – for mange. Per Arne Dahls karakteristikk i Aftenposten i dag treffer godt: ”Han er et levende eksempel på at det går an å bety noe gjennom et helt liv som prest, biskop, og nå i eldre dager, som et troverdig forbilde, sannferdig Kristusvitne og som veileder med klokskap og vitalitet”.

Jeg kjenner ikke mange som formidler evangeliet på en så enkel og jordnær måte, som Georg Hille. En gang etter en påskegudstjeneste i Sjusjøen fjellkirke spurte jeg ham hvordan han kunne klare å forkynne påskens mysterium så jordnært og enkelt. Svaret – som han også gir i et intervju i Vårt Land i går, var også enkelt: ”Jeg har bestemt meg for bare å si det jeg selv skjønner. Og da blir det veldig enkelt.” – Kanskje noe å tenke på for enhver som går opp på en talerstol.

Nå har han bestemt seg for ikke å preke mer. Han har gitt fra seg forkynnerkallet, sier han, og er trygg på at den beslutningen er i overensstemmelse med Guds vilje. Men han er samtidig klar på at kristenkallet lever videre, og at det er andre måter å formidle evangeliet på enn bare fra en talerstol. Nylig ga han også sin liturgiske tjeneste og oppdrag tilbake til Gud. Vi som alltid er blitt velsignet under hans talerstol, kan beklage det. Samtidig står det stor respekt av en slik handlemåte. Etter en lang tjeneste i flere viktige stillinger i kirken, markerer han at nå er det andre som skal ivareta ansvaret. ”Nå er jeg bare”, sier Hille. På denne måten solidariserer han seg og gir verdighet til mennesker som på grunn av alderdom og sviktende helse ikke lenger har krefter til annet enn nettopp å være.

Sitatet

Folkekirken
Jeg begynner å bli lei av alt snakk om den åpne, inkluderende folkekirken. Det er jo blitt selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med.
Biskop em Georg Hille til Vårt Land

Ordet ble menneske

I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud.
Johannes var hans navn.
Han kom for å vitne.
Han skulle vitne om lyset,
så alle skulle komme til tro ved ham.
Selv var han ikke lyset,
men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønnhar fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Evangeliet etter Johannes, kap 1, 1-14

Sitatet

Guds landingsstripe
Det er som om Gud julaften skapte sin egen landingsstripe i vår virkelighet, og ble direkte delaktig i våre motsetningsfylte liv.
Per Arne Dahl i Aftenposten

Max Manus

Mine første minner er fra den gangen landet vårt var okkupert av tyskerne, og blant mine første leseopplevelser var bøkene Max Manus skrev rett etter krigen. Jeg var så liten da krigen sluttet at minnene ikke er mange, men de er sterke. Skolegangen og oppveksten etter krigen var preget av det som hadde skjedd. Min folkeskolelærer var blant de lærerne som ble sendt til interneringsleir i Kirkenes på grunn av sin motstand mot forsøket på å nazifisere lærerne og skolen. Min avholdte gymlærer på videregående hadde vært distriktsleder i Milorg. Han fortalte riktignok ikke så mye den gangen – var mer opptatt av å se framover og bidra til dannelsen av karakterfaste mennesker for framtiden. Senere har han fortalt sin historie – og gjør det fortsatt sin høye alder til tross. Til minnene hører også historien om en ung nabogutt som ble nazist, gikk i Gestapos tjeneste og etter krigen ble dømt til døden og dessverre henrettet for sine ugjerninger – bare 23 år gammel.

Det var derfor med stor interesse og spenning jeg gikk for å se filmen om Max Manus, også fordi jeg som befalsskoleelev på slutten av 1950-tallet opplevde Max Manus ”live” fortelle om sine opplevelser. (Se bildet.) Det er bra at noen av dem som deltok, selv har kunnet fortelle. Ikke alle har orket det. Jeg har møtt motstandsfolk som bare nødig fortalte. Det var rett og slett for sterkt for dem å skulle gjenoppleve det grufulle de opplevde ved å fortelle om det.

Selv om jeg kjente historien godt fra før, gjorde filmen et sterkt inntrykk, ja, kanskje nettopp derfor. Ikke minst hovedrolleinnehaveren, Aksel Hennies spill, grep meg sterkt. Det ga også et spesielt perspektiv på opplevelsen at jeg så filmen sammen med to av mine barnebarn, begge tenåringer. Historien skal jo ikke minst fortelles av hensyn til den oppvoksende slekt. Ikke fordi krigstidens helter skal dyrkes, men fordi det er viktig å fortelle at fred ikke er noen selvfølge, og at frihet og rett er verdt å kjempe for.

I dag har vi fred i Norge, men i mange land i verden er det krig og terror. Jeg gleder meg over at unge i dag møter fortellingen om vår egen dramatiske historie med respekt for dem som kjempet – og at de engasjerer seg i kampen for fred og rettferdighet der hvor ufred og urett råder i dag.

Vurdering av blogger

En europeisk søkemotor for blogger, Twingly, har offentliggjort en liste med det som blir kalt Norges 100 ”beste” eller ”mest populære blogger. Jeg noterer at mange bloggere er rørende opptatt av at de er kommet med på listen. Andre – som ikke er kommet med – gir åpent uttrykk for misunnelse.

Kåringen er vel unt for alle som er kommet med. Ettersom min blogg ikke er på listen, og jeg heller ikke har ambisjoner i slike kåringer, er det med fare for å bli misforstått når jeg melder en viss skepsis til Twingly’s liste. Det har sammenheng med at listen ikke bygger på tydelige og offentliggjorte kriterier. Twingly’s kriterier er dels uklare, dels hemmelige. Jeg noterer også at kriteriene for hva en blogg er, heller ikke er helt klare. Enkelte mener at den som topper listen, knapt kan kalles en blogg.

”…bidrage til at bringe Noget i Pungen”

Kravet om at den vitenskapelige forskningen skal være det de politiske makthaverne til enhver tid definerer som ”nyttig”, ser ut til å øke. Nå slår kravet også inn i pedagogikken med full styrke. Spørsmålet er kommentert på bloggen til ”Humaniorastudier i pedagogikk", bl a med et sitat av Marcus Jacob Monrad, som på andre halvdel av 1800-tallet var professor i filosofi ved Universitetet i Oslo (den gang Christiania). Det er utrolig hvor aktuell en 150 år gammel uttalelse fra åndshøvdingen Monrad kan være. Sitatet fra pedagog-bloggen er så godt at det tåler å bli gjentatt.

Til statens krav om vitenskapens tjenester sier Monrad at universitetet framfor alt er en vitenskapelig institusjon, og denne tjener nasjonen såfremt den tjener vitenskapen, og fortsetter:

"Men Videnskaben er fribaaren, den kan ikke gjøre Slavetjeneste. (...) Videnskaben kan overhoved slet Intet udrette, uden den faaer Lov at gaae sin egen Gang og forfølge sine egne Formaal, uden at behøve for hvert Skridt at see sig om, og spørge, om dette ogsaa kan bidrage til at bringe Noget i Pungen."

Sitatet

Fylkesmannsutnevnelse
SV-statsrådens utnevnelse av partifelle Djupedal til fylkesmann overgår det meste av partibokutnevnelser gjennom tidene. Regjeringen har rotet det til for seg igjen. Partiutnevnelsen av Øystein Djupedal til fylkesmann i Aust-Agder er på linje med den elendige håndteringen av barneombudsaken som felte statsråd Manuela Ramin-Osmundsen tidligere i år. (…) Regjeringens utnevnelse av Djupedal er en klassisk utnevnelse etter partiboka. Det dramatisk nye er at det er det gamle Ap-kritiske SV som fører partiboktradisjonen videre. Snakk om å skite i eget reir!
Arne Strand i Dagsavisen

Arbeiderpartiet har i alle år holdt på slik, men det ser ikke penere ut når SV nå begynner på samme måten. Det gir en vond smak av kameraderi og samrøre på bakrommene.
Leder i Adresseavisen

Som vanlig er

Langt inn i den rød-grønne leiren er kritikken sterk mot regjeringens utnevnelse av Øystein Djupedal som fylkesmann i Aust-Agder. Utnevnelsen smaker av da også ”plaster på såret” og politisk kameraderi. Statsministeren har problemer med å forklare seg.

Men dette er som det alltid har vært. Fylkemannsembetene er tydeligvis reservert for avgåtte rikspolitikere. Det burde alle nå ha lært. Rekken av tidligere statsråder og stortingspolitikere som er eller har vært i embetet er styggelig lang. Skiftende regjeringer deler ut disse jobbene som takk for rikspolitisk innsats.

To av de andre søkerne i Aust-Agder roper høyt i protest. At Einar Gelius blåser i barten, er som ventet. Han blir ikke noen mer kvalifisert søker for det. Vidar Kleppes søknad er vel mer som en kuriositet å regne. Derimot er det én søker som virkelig har grunn til å føle seg forbigått, konstituert fylkesmann Svein Åril. Hans erfaring fra 15 år som assisterende fylkesmann skulle tilsi at knapt noen var bedre kvalifisert. Men mot rikspolitikerne kjemper selv den beste forgjeves.

Fordomsfullt av ”Seniorsaken”

En domkantor i Bergen insisterer på at han vil fortsette i jobben etter at han har fylt 70 år, selv om arbeidsgiveren, Bergen Kirkelige Fellesråd, har gjort det klart for ham at arbeidsforholdet hans ville bli avsluttet i det øyeblikk han fylte 70. Seniorsaken har engasjert seg og gjort saken til en test på om arbeidslivet har plass for arbeidstakere på 70 pluss. Bergen Kirkelige Fellsråd har nå avslått kravet fra domkantoren om å få fortstette.

Jeg skal ikke ta stilling til selve saken. Mye kan tale for at man bør løse opp i bestemmelsene om at folk på død og liv må slutte i jobben når man passerer 70. På den annen side har jeg også sans for at eldre mennesker går av for å gi rom for yngre mennesker i attraktive og viktige stillinger i samfunnet.

Derimot har jeg ingen sans for den argumentasjonen som Seniorsaken går ut med etter avgjørelsen i Bergen Kirkelige Fellesråd. ”Det er som man lurer på om forsamlingen fortsatt tar julebudskapet på alvor”, sier lederen av Seniorsaken i Bergen, Tryggve Giertsen. (Hva nå julebudskapet har med denne saken å gjøre!) Og i en pressemelding i går kveld leverer Seniorsaken følgende kommentar: ”Kirken har i denne saken igjen bekreftet at den velger å opptre som en bakstreversk organisasjon.”

Litt høyere saklighetsnivå var ønskelig fra en organisasjon som gjør krav på å bli tatt alvorlig.

Propper i ørene og bind for øynene

Ungdomsorganisasjonen til Human-etisk forbund har delt ut ørepropper til skoleungdom med den begrunnelse at de skal slippe å høre det som skjer i skolegudstjenestene før jul.

Det må være lenge siden de unge humanetikerne satte proppene i egne ører – og for sikkerhets skyld også bind for øyene. De må vel være omtrent de eneste som ikke har fått med seg at ingen tvinges til å delta i skolegudstjenester. Slike arrangementer er frivillig for elevene, og de som ikke ønsker å være med, skal ha fullverdige alternativer på skolen. At humanetikerne kan finne enkelttilfeller der skolen ikke gjør jobben sin, forandrer ikke på dette forholdet. Jeg tviler på at det kan være mange – om i det hele tatt noen. Problemet i dag er snarere at de humanetiske aksjonistene roper så høyt at enkelte skoler – for å slippe bråket – avstår fra å videreføre en tradisjon som svært mange foreldre i by og bygd ønsker.

Humanetikernes aksjon får kritikk fra ungdom – til og med fra egne medlemmer. Ett av medlemmene sier i Aftenposten at hun ikke kan stå for slagordet som følger aksjonen. En kjent kommunikasjonsrådgiver kritiserer også aksjonen for dårlig kommunikasjon, og viser til at man kan velge ikke å gå på gudstjenesten. ”Kan du velge å la være å gå, trenger du ikke ørepropper, de er irrelevante og en avsporing”, sier kommunikasjonseksperten, som mener humanetikerne heller burde ha jobbet med å tilby alternative opplegg. – Hun har unektelig et poeng.

Lausungene

Nå har de fått nok, lausungene. Ja, for det er det de kaller seg, yngre forskere ved våre høyere læresteder. De vil ikke lenger stå med lua i handa, men knytter neven i protest mot å bli skaltet og valtet med på en måte ingen skal behøve å finne seg i. Ved våre universiteter og høyskoler må folk leve i årevis i usikkerhet med hensyn til om de noen gang vil få en fast stilling. Situasjonen begynner å bli kritisk. Yngre forskere lider under mangel på forutsigbarhet og forskningen lider under mangel på langsiktighet.

De unge forskerne har startet Aksjon Lausungene 2008 i protest mot Regjeringens manglende satsing på rekruttering av forskere til faste vitenskapelige stillinger. De kaller seg akademias ”lausunger” som en reaksjon på den ste­moderlige behandlingen midlertidige ansatte får i den høyere utdanningssektoren.

Lausungene er lei av:
• At dyktige unge forskere går mellom ulike midler­tidige vitenskapelige engasjementer med liten fo­rutsigbarhet
• At det ikke finnes planer for unge forskeres for­skningskompetanse og karriere
• At det tross fagre ord om satsing på forskning knapt finnes relevante faste stillinger å søke på in­nenfor akademia
• At midlertidige har lavere status, dårligere lønn og sosiale vilkår enn faste vitenskaplige ansatte

Mer enn 3000 personer (i all hovedsak fra akademia) har i løpet av to uker skrevet under på lausungenes opprop om at Regjeringen må utforme en helhetlig rekruttering­spolitikk, inkludert midler til flere faste vitenskape­lig stillinger. Regjeringen avlyste rekrutteringsmeldingen. Lausungene 2008 har gjort den jobben regjeringen burde ha gjort og utarbeidet en ”St.meld. nr. 1 fra grasrota. En framtid i forskning?" Her gir de en beskrivelse av situasjonen og problemet som er til å bli klok av, og de foreslår en rekke tiltak for å løse problemet.

I dag samles ”lausungene” i Oslo for å overrekke underskriftene og grasrotmeldingen til Stortinget og Regjeringen. Det skjer foran i Spikersuppa foran Stortinget kl 14. En meget berettiget aksjon som fortjener støtte!