Reportasjen i NRK-Dagsrevyen i helgen om jødehatet både i Sverige og i Norge er all ære verdt, men innholdet var forstemmende. ”Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler.” sier en kvinnelig lærer ved en videregående skole med mange muslimske elever til NRK. ”Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. Flere sier også at de beundrer Hitler, fordi han drepte jøder,” sier en annen lærer. ”Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust”, sier en tredje.
Forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, ønsker ikke å overdramatisere situasjonen, men sier at situasjonene er alarmerende, der den har oppstått. Derfor mener hun at myndighetene må ta trakassering og trusler mot norske jøder i skolen på alvor. Leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, mener skoler som opplever rasisme og antisemittisme, må ha en systematisk motreaksjon. Hun mener det er vanskelig ut fra reportasjen å avgjøre omfanget, men sier samtidig at også hun er kjent med denne typen holdninger i norske klasserom og blant ungdom.
Nesten like sjokkerende som at slike holdninger finnes blant norske skoleelever, er det faktum at de lærerne som rapporterte om situasjonen, ikke tør å stå åpent fram, men forlanger å bli intervjuet anonymt. Norske jødiske foreldre forteller at deres barn blir trakassert både verbalt og fysisk på skolen fordi de er jøder – uten at lærerne tar tak i det.
Det ville være for lettvint å felle en generell dom om feige norske lærere på bakgrunn av dette. Men det er et alvorlig signal om at noe er galt når de som mer enn de fleste skal fronte de verdier og holdninger som vårt samfunn bygger på, ikke våger å stå fram. Situasjonen tyder på at lederen for Antirasistisk Senter må ha rett når hun hevder at norske skoler ofte ikke tar rasisme og antisemittisme på alvor. Ja, for annerledes kan en ikke tolke situasjonen når norske lærere åpenbart føler det direkte truende å stå åpent fram med en så forstemmende budskap som det her dreier seg om.
mandag 15. mars 2010
søndag 14. mars 2010
Kutt i ”verdens rikeste land”
I dag starter regjeringens forhandlinger om neste års statsbudsjett Thorbjørnrud. Det blir tøffe saker for statsrådene når oppgaven først og fremst blir å kutte, i stedet for å øke, slik de har vært vant til. Etter hvert som nedskjæringene blir klare og kjent, skal floskelen ”verdens rikeste land” bli gjentatt til det kjedsommelige. Ja, for det er ikke måte på hva vi skal ha råd til i dette landet der oljemilliardene renner inn. Men det finnes faktisk noen økonomiske ”lover”, som finansminister Johnsen kommer til å belære oss alle om i tiden som kommer, både innad i regjeringen og utad til oss alle.
Interessant innspill fra Sp når parlamentarisk leder Trygve Slagsvold Vedum når han foreslår at staten må kutte i sitt eget mannskap i departementene, og ikke bare kreve kutt i kommuner og tjenesteproduksjon. Sp vil naturligvis helst ikke snakke om trangere kommunebudsjetter, men blir nok nødt til å finne seg i det også. Men Slagsvold Vedum har et poeng når han sier det vil være rimelig å sette i verk ansettelsesstopp i departementer og direktorater og i bruk av eksterne konsulenter, tatt i betraktning den store veksten som har skjedd, med bl a 12000 flere stillinger i staten de fire siste årene.
Interessant innspill fra Sp når parlamentarisk leder Trygve Slagsvold Vedum når han foreslår at staten må kutte i sitt eget mannskap i departementene, og ikke bare kreve kutt i kommuner og tjenesteproduksjon. Sp vil naturligvis helst ikke snakke om trangere kommunebudsjetter, men blir nok nødt til å finne seg i det også. Men Slagsvold Vedum har et poeng når han sier det vil være rimelig å sette i verk ansettelsesstopp i departementer og direktorater og i bruk av eksterne konsulenter, tatt i betraktning den store veksten som har skjedd, med bl a 12000 flere stillinger i staten de fire siste årene.
lørdag 13. mars 2010
LSK og Kongsvinger vil overraske
Denne helgen starter fotballsesongen igjen. Brann – Haugesund åpner ballet i ettermiddag, med Brann som klar favoritt. For oss som er fascinert av fotball, gleder vi oss til å følge med, selv om jeg nok mener at sesongen starter for tidlig. Fotballekspertene i mediene har de siste dagene foret oss med sine vurderinger av hvordan det vil gå. Her er det lite variasjoner. Det er en rørende enighet både om topp og bunn. Skal man tro ekspertene, er det gitt at Rosenborg vinner serien også i år. Like enige er de om at Molde og Stabæk tar sølv og bronse, eller omvendt. Når det gjelder de fem siste plassene, er tipsene helt identiske: 12. Strømsgodset, 13. Hønefoss, 14. Sandefjord, 15. Haugesund, 16. Kongsvinger.
Vi får håpe det blir overraskelser. Mitt råtips, som sikkert vil glede mine venner blant LSK-supporterne, er at Lillestrøm vil overraske med å bli det laget som vil true Rosenborg om seriegullet i år. Ingen levner Kongsvinger en sjanse. De dømmes til sisteplass av omtrent alle. Jeg tror Kongsvinger vil overraske og klare seg, knappe ressurser til tross. De ressursene Kongsvinger har til rådighet, utgjør bare en tidel av det RBK har. Rosenborg bruker ca 200 mill kroner på årets serie, mot Kongsvingers vel 20. Brann ligger ikke så langt unna RBK med ca 140 mill kroner til rådighet. Deretter følger på ”budsjettabellen” Vålerenga (110 mill), Viking (95 mill), Stabæk (90 mill). De lagene som tippes som de fem siste på tabellen, er karakteristisk nok nettopp de lagene som har de laveste budsjettene. Slik sett er konkurransen i Tippeligaen ”rått parti” og dypt urettferdig. Men heldigvis, penger er ikke alt, og selv et lagt med relativt små ressurser, kan gjøre det bra, selv om et slikt lag antagelig aldri vil kunne vinne serien.
Slik tipper jeg tabellen vil se ut etter siste serierunde til høsten:
1. Rosenborg
2. Lillestrøm
3. Viking
4. Stabæk
5. Odd
6. Vålerenga
7. Brann
8. Molde
9. Tromsø
10. Strømsgodset
11. Start
12. Aalesund
13. Kongsvinger
14. Sandefjord
15. Hønefoss
16. Haugesund
Oppdatering: Serien startet med en overraskelse, må vi vel si. Haugesund, som de fleste tipper som klar nedrykkskandidat, klarte på bortebane uavgjort mot Brann, som sløste med sjansene mot en god keeper. Kanskje sier det like mye om Brann, som om Haugesund. Under alle omstendigheter, en god prestasjon av Haugesund. En kan bare håpe at serien vil by på mange liknende overraskelser.
Vi får håpe det blir overraskelser. Mitt råtips, som sikkert vil glede mine venner blant LSK-supporterne, er at Lillestrøm vil overraske med å bli det laget som vil true Rosenborg om seriegullet i år. Ingen levner Kongsvinger en sjanse. De dømmes til sisteplass av omtrent alle. Jeg tror Kongsvinger vil overraske og klare seg, knappe ressurser til tross. De ressursene Kongsvinger har til rådighet, utgjør bare en tidel av det RBK har. Rosenborg bruker ca 200 mill kroner på årets serie, mot Kongsvingers vel 20. Brann ligger ikke så langt unna RBK med ca 140 mill kroner til rådighet. Deretter følger på ”budsjettabellen” Vålerenga (110 mill), Viking (95 mill), Stabæk (90 mill). De lagene som tippes som de fem siste på tabellen, er karakteristisk nok nettopp de lagene som har de laveste budsjettene. Slik sett er konkurransen i Tippeligaen ”rått parti” og dypt urettferdig. Men heldigvis, penger er ikke alt, og selv et lagt med relativt små ressurser, kan gjøre det bra, selv om et slikt lag antagelig aldri vil kunne vinne serien.
Slik tipper jeg tabellen vil se ut etter siste serierunde til høsten:
1. Rosenborg
2. Lillestrøm
3. Viking
4. Stabæk
5. Odd
6. Vålerenga
7. Brann
8. Molde
9. Tromsø
10. Strømsgodset
11. Start
12. Aalesund
13. Kongsvinger
14. Sandefjord
15. Hønefoss
16. Haugesund
Oppdatering: Serien startet med en overraskelse, må vi vel si. Haugesund, som de fleste tipper som klar nedrykkskandidat, klarte på bortebane uavgjort mot Brann, som sløste med sjansene mot en god keeper. Kanskje sier det like mye om Brann, som om Haugesund. Under alle omstendigheter, en god prestasjon av Haugesund. En kan bare håpe at serien vil by på mange liknende overraskelser.
torsdag 11. mars 2010
Nei takk til ledende biskop i Trondheim
Redaktør Magne Lerø i ukeavisa Ledelse etterlyste i en kommentarartikkel for noen dager siden kirkeledere som våger å sette ned foten overfor politikere som ønsker å overkjøre klare kirkelige vedtak. “Det er merkelig at kirkelederne opptrer som redde lam framfor brølende løver når regjeringen sysler med planer om å gjøre Trondheim til landets kirkehovedstad, mot kirkeledelsens vilje”, skrev han blant annet.
I dag får han svar. Bispemøtet takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen velger å plassere det i Trondheim. ”Vi er ikke er hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst. Dette vil være alvorlig, ettersom alle – også politikerne, har vi forstått – er enige om at situasjonen er uholdbar og at en ny, ledende biskop trengs”, sier preses i Bispemøtet Olav Skjevesland, som med klar adresse mener det ikke er riktig å bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk.
Biskopene får full støtte av Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I en tale ved åpningen av Kirkerådets møte i dag, minnet han om at både biskopene og Kirkens valgte organer, Kirkerådet og Kirkemøtet, har gått inn for at den nye ledende biskopen bør plasseres i Oslo. Den norske kirkes øverste demokratiske organ, Kirkemøtet vedtok med stort flertall (73 %) at ledende biskop må samlokaliseres med den øvrige sentralkirkelige ledelse i Kirkens Hus i Oslo. ”Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform, som skal munne ut i selvstyre for Kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet,” sa Kirkerådets leder.
Nils-Tore Andersens forgjenger som leder av Kirkerådet, Thor Bjarne Bore, tar også kraftig avstand fra forsøk fra politisk hold på å overkjøre kirken i denne saken. “Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere som er mer opptatt av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste”, skriver han på bloggen sin, der han også griper fatt i den stadig gjentatte påstanden om at Trondheim er "kirkens åndelige sentrum". Uten noe ønske om å bringe Stavanger inn i den aktuelle lokaliseringsstriden peker han på en rekke momenter som taler for at Stavanger er et vel så sterkt åndelig sentrum som Trondheim.
Jeg kan bare slutte meg til, samtidig som jeg gratulerer kirkeledelsen med krystallklar tale og holdning.
I dag får han svar. Bispemøtet takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen velger å plassere det i Trondheim. ”Vi er ikke er hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst. Dette vil være alvorlig, ettersom alle – også politikerne, har vi forstått – er enige om at situasjonen er uholdbar og at en ny, ledende biskop trengs”, sier preses i Bispemøtet Olav Skjevesland, som med klar adresse mener det ikke er riktig å bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk.
Biskopene får full støtte av Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I en tale ved åpningen av Kirkerådets møte i dag, minnet han om at både biskopene og Kirkens valgte organer, Kirkerådet og Kirkemøtet, har gått inn for at den nye ledende biskopen bør plasseres i Oslo. Den norske kirkes øverste demokratiske organ, Kirkemøtet vedtok med stort flertall (73 %) at ledende biskop må samlokaliseres med den øvrige sentralkirkelige ledelse i Kirkens Hus i Oslo. ”Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform, som skal munne ut i selvstyre for Kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet,” sa Kirkerådets leder.
Nils-Tore Andersens forgjenger som leder av Kirkerådet, Thor Bjarne Bore, tar også kraftig avstand fra forsøk fra politisk hold på å overkjøre kirken i denne saken. “Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere som er mer opptatt av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste”, skriver han på bloggen sin, der han også griper fatt i den stadig gjentatte påstanden om at Trondheim er "kirkens åndelige sentrum". Uten noe ønske om å bringe Stavanger inn i den aktuelle lokaliseringsstriden peker han på en rekke momenter som taler for at Stavanger er et vel så sterkt åndelig sentrum som Trondheim.
Jeg kan bare slutte meg til, samtidig som jeg gratulerer kirkeledelsen med krystallklar tale og holdning.
onsdag 10. mars 2010
Større enn OL
Etter å ha TV-fulgt våre langrennsløpere i kamp om OL-gull langt der borte i Canada, gleder vi oss til å se dem utenfor vår egen stuedør i Drammen i morgen. Hele 11 gullvinnere fra OL stiller til start, pluss bl a et nytt blad Northug. ”Etter OL og VM er det rennet i Drammen som henger høyest for sprinterne”, sier sprintlandslagstrener Ulf Morten Aune.Bjørn Dæhlie har sagt at i Drammen har man lykkes med det mange andre byer ikke klarer, å få hele byen med på å lage en skifest. Og skifest vil det bli. Noe helt annet enn de puslete greiene i Vancouver, der Northug, Hellner og Bjørgen ble fulgt av en håndfull tilskuere i regnvær på et kjedelig skistadion. I Drammen ligger Bragernes torg badet i sol, byen er hvit av snø, og det ventes at 40-50.000 tilskuere med Kongen i spissen vil omkranse Bragernes torg, som for anledningen er omdannet til en tett og intim skiarena. Også ved de tidligere WC-sprintene i Drammen har det vært flere titalls tusen tilskuere. Det er lenge siden det har vært så mange tilskuere i Holmenkollen som det antallet tilskuere som møter opp når det er skrisprint i Drammen. Som skifest betraktet – uten tvil større enn OL!
Det har vært norsk vinner i herreklassen hvert år siden skisprinten ble arrangert for første gang i 2003. To ganger har det til og med vært norsk trippelseier. Men denne gangen tror jeg det blir svensk seier. Emil Jønsson fikk bank av nordmennene i den individuelle sprinten i OL. Så ble han syk og hele OL endte med fiasko for svensken som var så suveren før OL. Han er sikkert sugen på revansj, og jeg tror han får det. Jønsson er god nok til å vinne, og han er antagelig den som vil mest denne gangen. Dog et forbehold: Ola Vigen Hattestad er i samme situasjon. Han fikk ikke vist hva han er god for i OL, og vil nå utvilsomt veldig gjerne gå til topps, slik han gjorde i 2008. Jeg tror imidlertid Jønsson er sterkere, men tar svært gjerne feil.
I dameklassen skal det vel mye til at ikke Marit Bjørgen gjentar suksessen fra 2004, da hun vant. Hvis hun unngår uhell i de vanskelige svingene på torget, tror jeg det skal mye til at noen klarer å følge henne i motbakken opp mot mål ved trappa til Bragernes kirke.
Oppdatering 11. mars: Tipset mitt gikk inn. Marit Bjørgen og Emil Jønsson vant, begge med klar margin. Northug virket sliten allerede i kvartfinalen. Derfor var det en stor prestasjon å klare 2. plassen. Veldig fortjent seier til Emil Jønsson, som var klart best gjennom hele konkurransen.
tirsdag 9. mars 2010
Støre taler biskoper til rette
Det må en utenriksminister til for å tale norske biskoper til fornuft. Sør-Hålogaland biskop, Tor B. Jørgensen, tok i forrige uke til orde for en boikott av varer fra Israel. Tor B. Jørgensen har markert seg som ”utspillsbiskopen” framfor noen, og i likhet med de fleste av hans tidligere utspill, er også dette lite gjennomtenkt og preget av solospill. Ikke overraskende har han fått følge av biskopene Fiske og biskop Singsås, som heller ikke har utmerket seg ved å være blant de mest reflekterte medlemmene av bispekollegiet i Den norske kirke.
”De som oppfordrer til boikott, lukker dører”, sier Støre. Altså det stikk motsatte av det biskopene burde bidra til. ”Å varsle boikott er en kraftfull ytring der og da, men siden blir det stille”, fortsetter Støre. Med andre ord: det dreier seg om en handlemåte som ikke har noen positiv effekt, bare negativ. Som Støre riktig påpeker, skal kirken tale de undertryktes sak. Og palestinerne blir undertrykt. ”Men kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper. Velger man boikott, kan man lett havne i en vanskelig situasjon, ved å velge ut ett land man vil boikotte”, sier Støre. Vel talt.
Hvis de tre biskopene fastholder sitt forslag, og de mot formodning skulle få bispekollegiet med seg på galeien, kan det være grunn til å spørre om de vil ta initiativ til å boikotte regimer som ikke på langt nær er så demokratiske og frie som Israel, regimer som er tvers igjennom autoritære og nærmest framstår som totalitære stater, f eks Syria, Iran og Saudi-Arabia, som er blant verdens verste land når det gjelder å krenke menneskerettighetene.
Oppdatering 10. mars: Bispemøtets preses, Olav Skjevesland, skriver i en pressemelding i dag at Bispemøtet ikke har noe vedtak om boikott-aksjon mot Israel, at biskopene under sitt besøk i Midtøsten i januar ikke ble oppfordret til å vurdere dette, og at spørsmålet om boikott derfor heller ikke har vært aktuelt i biskopenes oppfølging av dette besøket.
Oppdatering 11. mars: Etter å ha tenkt seg om og snakket med andre har biskop Jørgensen nå kommet til at han ikke vil gå inn for boikott, slik han tok til orde for tidligere i uka.”En slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere”, sier han til Avisa Nordland.
”De som oppfordrer til boikott, lukker dører”, sier Støre. Altså det stikk motsatte av det biskopene burde bidra til. ”Å varsle boikott er en kraftfull ytring der og da, men siden blir det stille”, fortsetter Støre. Med andre ord: det dreier seg om en handlemåte som ikke har noen positiv effekt, bare negativ. Som Støre riktig påpeker, skal kirken tale de undertryktes sak. Og palestinerne blir undertrykt. ”Men kirkens store fordel er evnen til å skape dialog mellom religiøse grupper. Velger man boikott, kan man lett havne i en vanskelig situasjon, ved å velge ut ett land man vil boikotte”, sier Støre. Vel talt.
Hvis de tre biskopene fastholder sitt forslag, og de mot formodning skulle få bispekollegiet med seg på galeien, kan det være grunn til å spørre om de vil ta initiativ til å boikotte regimer som ikke på langt nær er så demokratiske og frie som Israel, regimer som er tvers igjennom autoritære og nærmest framstår som totalitære stater, f eks Syria, Iran og Saudi-Arabia, som er blant verdens verste land når det gjelder å krenke menneskerettighetene.
Oppdatering 10. mars: Bispemøtets preses, Olav Skjevesland, skriver i en pressemelding i dag at Bispemøtet ikke har noe vedtak om boikott-aksjon mot Israel, at biskopene under sitt besøk i Midtøsten i januar ikke ble oppfordret til å vurdere dette, og at spørsmålet om boikott derfor heller ikke har vært aktuelt i biskopenes oppfølging av dette besøket.
Oppdatering 11. mars: Etter å ha tenkt seg om og snakket med andre har biskop Jørgensen nå kommet til at han ikke vil gå inn for boikott, slik han tok til orde for tidligere i uka.”En slik linje vil gjøre situasjonen vanskeligere”, sier han til Avisa Nordland.
mandag 8. mars 2010
Liv og lære
SV har vel vært det partiet som har gått sterkest ut mot de høye lederlønningene. Under finanskrisen oppfordret Kristin Halvorsen sjefene til null lønnstillegg ved lønnsoppgjøret. Alle ledere i samfunnet må vise moderasjon i forbindelse med lønnsoppgjøret på grunn av den krevende økonomiske situasjonen, het det fra SV-hold.
Aftenposten påviser i dag at antallet sjefer i staten med over én million kroner i årslønn er mer enn doblet i løpet av de siste to årene, og mennene kommer best ut. Bare en av fire lønnsvinnere er kvinner. Om lag halvparten av de største lønnshoppene kom da statsrådene ansatte nye sjefer, selv om nesten alle de nye sjefene kom fra offentlig sektor. Og de høyeste tilleggene kom fra SV-statsråder. Også i 2007 hadde sjefene i staten et kraftig lønnshopp. Da bedyret regjeringen at det var en engangsforeteelse.
Noen som har hørt om troverdighet i politikken – og sammenhengen mellom liv og lære?
SV vil bryte regjeringens skatteløfte og øke skattene, leser vi i dagens aviser. Ja, de kan vel trenge det for å kunne betale de lønningene de gir lederne i staten. (Jo da, jeg er klar over at denne siste kanskje ikke var den mest saklige, men det ble for fristende.)
Oppdatering: Stoltenberg sier det ikke kommer på tale med skatteøkning. Søndag starter forhandlingene om neste års statsbudsjett. SV får en tøff jobb med å overbevise Ap om at løftene fra Soria Moria kan brytes. Men hvem vet hva som vil skje?
Aftenposten påviser i dag at antallet sjefer i staten med over én million kroner i årslønn er mer enn doblet i løpet av de siste to årene, og mennene kommer best ut. Bare en av fire lønnsvinnere er kvinner. Om lag halvparten av de største lønnshoppene kom da statsrådene ansatte nye sjefer, selv om nesten alle de nye sjefene kom fra offentlig sektor. Og de høyeste tilleggene kom fra SV-statsråder. Også i 2007 hadde sjefene i staten et kraftig lønnshopp. Da bedyret regjeringen at det var en engangsforeteelse.
Noen som har hørt om troverdighet i politikken – og sammenhengen mellom liv og lære?
SV vil bryte regjeringens skatteløfte og øke skattene, leser vi i dagens aviser. Ja, de kan vel trenge det for å kunne betale de lønningene de gir lederne i staten. (Jo da, jeg er klar over at denne siste kanskje ikke var den mest saklige, men det ble for fristende.)
Oppdatering: Stoltenberg sier det ikke kommer på tale med skatteøkning. Søndag starter forhandlingene om neste års statsbudsjett. SV får en tøff jobb med å overbevise Ap om at løftene fra Soria Moria kan brytes. Men hvem vet hva som vil skje?
søndag 7. mars 2010
Valg og dumhet på fotballtinget
Jeg har ikke forutsetninger for å vurdere om Sondre Kåfjord har gjort en god jobb som president i Norges Fotballforbund, eller om Yngve Hallén er rette mannen til å overta vervet. Men det overveldende flertallet Hallén fikk ved valget, viser i hvert fall at han har fotballtingets tillit, og det gir ham er godt grunnlag for å gjøre en god jobb. Samtidig viser vel valgresultatet at Kåfjord må ha hatt dårlig kontakt med grasrota i norsk fotballverden når han som sittende president får så få stemmer. At en usedvanlig tåpelig argumentasjon og et ditto forsøk på å skulle være morsom fra en av hans støttespiller, skulle være årsaken, tror vel egentlig heller ikke Kåfjord på, selv om den slags dumheter heller ikke akkurat kan ha styrket hans kandidatur.
fredag 5. mars 2010
Tragisk systemsvikt
Det er virkelig beklagelig om politimannen Børge Ivarsens tragiske død kan føres tilbake til systemsvikt i politiet. Det fritar naturligvis ikke mannen som kjørte for skyld, men uten denne eventuelle svikten kunne mannen ha vært stoppet før han ga seg ut på den ville kjøringen som fikk et så tragisk utfall.
Ifølge VG sendte politiet i Rogaland ut sin etterlysning via et system som heter politioperativt system (PO). Da politiet i Drammen hadde den siktede 27-åringen inne til avhør, sjekket de navnet til den pågrepne i etterlysningsregisteret (Elis), og mannen ble sluppet fri. Spørsmålet blir da, brukte politiet i Rogaland riktig system? Skulle de brukt begge? Skulle politiet i Drammen ha sjekket i begge? Politiinspektør Åge Bakken i Kripos sier at Elis er det eneste, nasjonale formelle etterlysningsregisteret. I så fall burde vel politiet i Rogaland ha brukt det systemet? Politiet i Rogaland på sin side sier det er ulik praksis for hvilke systemer som brukes og sjekkes. Her sier de at i en tilsvarende situasjon ville de ha sjekket både Elis og PO. Men burde de da ha sendt etterlysningen i begge systemene?
Uansett, her må det ha vært systemtsvikt/uryddige rutiner, som det snarest må ryddes opp i.
Ifølge VG sendte politiet i Rogaland ut sin etterlysning via et system som heter politioperativt system (PO). Da politiet i Drammen hadde den siktede 27-åringen inne til avhør, sjekket de navnet til den pågrepne i etterlysningsregisteret (Elis), og mannen ble sluppet fri. Spørsmålet blir da, brukte politiet i Rogaland riktig system? Skulle de brukt begge? Skulle politiet i Drammen ha sjekket i begge? Politiinspektør Åge Bakken i Kripos sier at Elis er det eneste, nasjonale formelle etterlysningsregisteret. I så fall burde vel politiet i Rogaland ha brukt det systemet? Politiet i Rogaland på sin side sier det er ulik praksis for hvilke systemer som brukes og sjekkes. Her sier de at i en tilsvarende situasjon ville de ha sjekket både Elis og PO. Men burde de da ha sendt etterlysningen i begge systemene?
Uansett, her må det ha vært systemtsvikt/uryddige rutiner, som det snarest må ryddes opp i.
Besteforeldre stiller opp i omsorgen av barnebarna
Det har vært en vanlig oppfatning at i det moderne vestlige samfunn har ikke storfamilien lenger noen betydning i kjernefamiliens liv. Men stadig flere opplever at dette ikke stemmer. Svært mange småbarnsforeldre kan fortelle at besteforeldrene representerer et viktig støtteapparat, og besteforeldre forteller at de bruker mye tid og krefter på å stille opp. Forventningene til besteforeldrene om at de skal stille opp, er ofte store, så store at en del besteforeldre faktisk synes det kan bli for mye.
En engelsk undersøkelse kaster lys over bl a spørsmålet om besteforeldres deltakelse i omsorgen av barnebarna i barnas to første leveår. Informasjonen i undersøkelsen ble samlet inn fra ca 8700 familier. Utvalget var ganske representativt for britiske småbarnsfamilier i sin helhet. Besteforeldrenes engasjement i omsorgen av barnebarna ble målt på tre ulike tidspunkter i spedbarnsalderen, da barna var 8, 15 og 24 måneder gamle. Mødrene besvarte spørreskjema på bestemte tidspunkter under svangerskapet og gjennom barnas spedbarns- og småbarnsperiode.
Et stort flertall av barna (84-91 %) fikk regelmessig omsorg av andre enn mødrene på alle de tre aktuelle tidspunktene (8, 15 og 24 mndr.). Etter morens partner var besteforeldre de viktigste omsorgspersonene ved siden av moren. I omtrent 45 % av tilfellene tok besteforeldre regelmessig del i omsorgen av barna. Andre kategorier omsorgsgivere (dagmammaer, venner, naboer, andre slektninger) lå atskillig lavere – 17-21 %. Tjueåtte prosent av barna fikk omsorg fra besteforeldre på alle de tre tidspunktene i undersøkelsen, 17 % på to og 17 % på ett av tidspunktene.
Gjennomsnittlig hadde besteforeldrens omsorg et omfang på nesten 10 timer i uka. Men fordelingen var svært ”skjev”: I halvparten av tilfellene dreide det seg om 2,5 time i uka, mens en liten gruppe barn fikk fulltidsomsorg av besteforeldre. Besteforeldrene var like involvert i omsorgen av gutter som av jenter, mens den eldste i søskenflokken og enebarn hadde en tendens til å få mer omsorg fra besteforeldrene enn de øvrige søsknene. Videre hadde besteforeldreomsorgen sammenheng med mødrenes alder, utdanningsnivå og yrkesaktivitet utenfor hjemmet. De yngste mødrene hadde atskillig mer hjelp fra besteforeldre enn de eldste, og mødre med høyest utdannelse hadde minst hjelp. Videre hadde besteforeldre en tendens til å være mest involvert i omsorgen av barnebarna dersom mødrene arbeidet deltid utenfor hjemmet. Ikke overraskende var besteforeldreengasjementet også størst hos aleneforeldrefamilier og hos familier der mors ekteskapelige status ble endret i løpet av de to første årene av barnets liv. Derimot var involveringen mindre i stefamilier. Det samme gjaldt i familier som hadde tilgang på betalt hjelp. Besteforeldrenes deltagelse var minst i familier som ikke hadde økonomiske problemer, og størst i familier med de største økonomiske problemene.
Forskernes konklusjon er at besteforeldrenes deltakelse i barneomsorgen i barnas to første leveår, representerer et relativt stabilt innslag i barnefamilienes liv. Omfanget av besteforeldrenes engasjement bekrefter at besteforeldre spiller en viktig rolle i omsorgen for en stor del av barna.
En engelsk undersøkelse kaster lys over bl a spørsmålet om besteforeldres deltakelse i omsorgen av barnebarna i barnas to første leveår. Informasjonen i undersøkelsen ble samlet inn fra ca 8700 familier. Utvalget var ganske representativt for britiske småbarnsfamilier i sin helhet. Besteforeldrenes engasjement i omsorgen av barnebarna ble målt på tre ulike tidspunkter i spedbarnsalderen, da barna var 8, 15 og 24 måneder gamle. Mødrene besvarte spørreskjema på bestemte tidspunkter under svangerskapet og gjennom barnas spedbarns- og småbarnsperiode.
Et stort flertall av barna (84-91 %) fikk regelmessig omsorg av andre enn mødrene på alle de tre aktuelle tidspunktene (8, 15 og 24 mndr.). Etter morens partner var besteforeldre de viktigste omsorgspersonene ved siden av moren. I omtrent 45 % av tilfellene tok besteforeldre regelmessig del i omsorgen av barna. Andre kategorier omsorgsgivere (dagmammaer, venner, naboer, andre slektninger) lå atskillig lavere – 17-21 %. Tjueåtte prosent av barna fikk omsorg fra besteforeldre på alle de tre tidspunktene i undersøkelsen, 17 % på to og 17 % på ett av tidspunktene.
Gjennomsnittlig hadde besteforeldrens omsorg et omfang på nesten 10 timer i uka. Men fordelingen var svært ”skjev”: I halvparten av tilfellene dreide det seg om 2,5 time i uka, mens en liten gruppe barn fikk fulltidsomsorg av besteforeldre. Besteforeldrene var like involvert i omsorgen av gutter som av jenter, mens den eldste i søskenflokken og enebarn hadde en tendens til å få mer omsorg fra besteforeldrene enn de øvrige søsknene. Videre hadde besteforeldreomsorgen sammenheng med mødrenes alder, utdanningsnivå og yrkesaktivitet utenfor hjemmet. De yngste mødrene hadde atskillig mer hjelp fra besteforeldre enn de eldste, og mødre med høyest utdannelse hadde minst hjelp. Videre hadde besteforeldre en tendens til å være mest involvert i omsorgen av barnebarna dersom mødrene arbeidet deltid utenfor hjemmet. Ikke overraskende var besteforeldreengasjementet også størst hos aleneforeldrefamilier og hos familier der mors ekteskapelige status ble endret i løpet av de to første årene av barnets liv. Derimot var involveringen mindre i stefamilier. Det samme gjaldt i familier som hadde tilgang på betalt hjelp. Besteforeldrenes deltagelse var minst i familier som ikke hadde økonomiske problemer, og størst i familier med de største økonomiske problemene.
Forskernes konklusjon er at besteforeldrenes deltakelse i barneomsorgen i barnas to første leveår, representerer et relativt stabilt innslag i barnefamilienes liv. Omfanget av besteforeldrenes engasjement bekrefter at besteforeldre spiller en viktig rolle i omsorgen for en stor del av barna.
torsdag 4. mars 2010
Opprop mot uheldig barnehagepolitikk
En gruppe pedagoger fra ulike institusjoner har tatt
initiativ til et opprop som protesterer mot regjeringens planer om å kartlegge
språkferdighetene til alle landets treåringer, en politikk som hevdes å true
det beste i den norske barnehagetradisjonen: det helhetlige synet på lek og
læring og synet på barn som hele mennesker.Nedenfor følger hele oppropet. Jeg
anbefaler alle å slutte seg til. Det kan du gjøre her.
"Nei til kartlegging av alle barnehagebarn
Stortinget har nylig behandlet en stortingsmelding om kvalitet i barnehagen, som rokker ved selve grunnideen i den norske barnehagetradisjonen (st.meld. nr. 41). Denne tradisjonen er tuftet på et menneskesyn der barn sees som hele mennesker med behov for å leke og lære innenfor trygge og utfordrende rammer. Barnehagepolitikken som nå utformes, truer det helhetlige synet på omsorg, lek og læring som norske barnehager blir berømmet for internasjonalt.Regjeringen ønsker å kartlegge språkferdighetene til alle landets treåringer. Det skrives et helt nytt kapittel i norsk barnehagehistorie når man på denne måten vil gjøre barns prestasjoner til målestokk for barnehagens kvalitet.
Nasjonale kartlegginger av treåringers språk kan ikke gjennomføres uten at barnehagens innhold snevres inn. Når noe vektlegges, faller alltid noe annet ut. Fra USA og England er det grundig dokumentert at kartlegging er et sterkt virkemiddel som lett blir styrende. Vi ser allerede nå en tendens til at innholdet i norske barnehager dreies fra lek og samspill med jevnaldrende, til kartlegging og trening av verbalspråk og setningsstrukturer. Samtidig nedprioriteres det som ikke kan fanges opp i et kartleggingsskjema, som etikk, kreativitet og kulturelle opplevelser.
Kartlegging av alle barn beveger det voksne blikket fra begeistring over alt barn mestrer, til bekymring over problemer som kanskje ikke engang er reelle. De barna som virkelig strever med sin språkutvikling, oppdages raskt av dyktige førskolelærere. I forhold til disse barna kan det være på sin plass å bruke egnede kartleggingsverktøy, så de kan få den pedagogiske støtten de trenger. Å kartlegge alle for å lete etter fremtidige feil og mangler hos noen, stjeler
ressursene fra de som virkelig har behov for ekstra oppfølging.
Regjeringen forstår barnehagen som et ”kostnadseffektivt” tiltak som ”lønner seg” og ”gir stor gevinst” på lang sikt. Det paradoksale er at politikken som føres, synes å etterstrebe resultater på kort sikt. Nasjonal kartlegging betyr mer styring og kontroll både av barnehagens arbeid og av barns liv. Dette innebærer samtidig en mistillit til førskolelæreres profesjonelle skjønn. En slik mistillit endrer førskolelærerens rolle. Mindre tid brukes til å være sammen med barna, mer tid brukes til dokumentasjon og papirflytting.
Flere studier viser at det foreldre er mest opptatt av, er at barnehagen gir trygghet og omsorg og mulighet for lek og utvikling av sosiale ferdigheter. Å ivareta disse ønskene på en god måte, er det beste barnehagen kan gjøre for å fremme barns læring og utvikling. Lek og vennskap har også en egenverdi i små barns liv. Når lek bare blir et middel for å oppnå størst mulig læringsutbytte, er det ikke lenger lek på barnas premisser, og barnets lovfestede rett til medvirkning undergraves.
Et menneskeliv er uvurderlig, og barndommen likeså. Vi vil ikke at overivrige politikere skal legge føringer som truer det beste i den norske barnehagetradisjonen: det helhetlige synet på lek og læring og synet på barn som hele mennesker."
onsdag 3. mars 2010
Illojalt av Kollenhopp
Rennlederen for hopprennet i Holmenkollbakken i kveld kan neppe regne med å bli trodd av mange når han i NRKs ”Her og nå” bedyrer at det kun var sikkerhetsmessige hensyn som var grunnen til man lot Bjørn Einar Romøren være den første som fikk sette utfor i den nye Holmenkollbakken. Man trengte noen prøvehoppere for å teste bakken og sikkerheten, heter det, og så ble det ”tilfeldigvis” Romøren som ble den første prøvehopperen.
Da tanken om at Anette Sagen burde være den første som hoppet i den nye bakken ble lansert, gikk leder i Kollenhopp, Roar Gaustad, gikk ut i Aftenposten og sa han ikke mente Sagen burde være først utfor. Hans begrunnelse var at ”Holmenkollen tilhører hoppmiljøet på Østlandet”, som han uttrykte det, og at det derfor måtte være en Oslohopper som hoppet først. Han mente Bjørn Einar Romøren burde være et innlysende valg. Etter dette kan en spørre hvor ”tilfeldig” det var at Romøren satte utfor bakken som første prøvehopper i går. Under alle omstendigheter burde man ha skjønt at dette var usedvanlig dumt gjort. Sportsjef Clas Brede Bråthen er ikke den eneste som setter et spørsmålstegn ved dømmekraften til Kollenhopp.
Forslaget om at Norges fremste kvinnelige skihopper, Anette Sagen, skulle være den første som hoppet i den nye Holmenkollbakken, har vakt stor begeistring. Lederen av Kollenhopp har åpenbart ikke skjønt at Holmenkollen er et nasjonalt anlegg som ”tilhører” hele landet. Derfor måtte han få beskjed både fra folk flest og fra Oslo politiske ledelse: Anette Sagen skal hoppe først! Anette Sagen er en pioner. Det er ikke Romøren. Han er en blant mange dyktige mannlige skihoppere. Sagen er et likestillingsikon. Å la henne gå inn i historiebøkene som den første hopperen i den nye Holmenkollen, er å velge fremtiden. Kollenhopp har ikke forstått hvilken viktig symbolsak dette er blitt. Saken må ses på bakgrunn av at kvinnene har har møtt stor motstand i sin kamp for å bli anerkjent som skihoppere. Norske hoppledere har ikke alle vært på parti med de kvinnelige hopperne.
De sterke reaksjonene på at den ansvarlige hoppledelsen finter ut avgjørelsen om at Sagen skulle være den første, er derfor fullt forståelig. Blant annet Espen Bredesen, som selv er fra Oslo, er krass i kritikken. Det er fryktelig trist at ikke Bjørn Einar Romøren i tide forstod hvor dumt dette var. Nå forteller han i en pressemelding at han er lei seg og at han avstår fra å delta i rennet i kveld. Vi får håpe at det er hans egen avgjørelse. I så fall er det det eneste fornuftige han har gjort i denne saken. Kanskje er han "tvunget" til å trekke seg. Hvis det er grunnen, bør de ansvarlige være voksne nok til å stå fram.
Anette Sagen selv er fornuftig nok til ikke å sutre eller på annen måte la seg påvirke av illojaliteten fra de Kollenansvarliges side. Hun vil ikke ikke kritisere noen. Hun sier hun er stolt over det oppdraget hun har fått og gleder seg til å hoppe i kveld. Sagen viser at hun har større klokskap og modenhet enn de mannfolkene som ville hindre at hun skulle være den første.
Oppdatering: Hoppledelsen vurderer å utestenge Bjørn Einar Romøren fra Nordic Tournament, noe som betyr at han mister de fem neste World Cup-rennene og oppkjøringen til skiflygingen. Romøren har utvilsomt opptrådt både dumt og illojalt, og har høstet fortjent kritikk. Det går også an å mene at hans pressemelding i saken ikke akkurat var overbevisende. Dertil var den alt for preget av "påholden penn". Men han har nå tross alt bedt om unnskyldning. En må kunne spørre om ikke en reaksjon som antydet rammer utøveren veldig hardt i forhold til det lederne som var ansvarlig for at Romøren hoppet, slipper unna med. Disse har sannelig sin store del av ansvaret. Hvilke reaksjoner vil bli satt i verk overfor disse?
Da tanken om at Anette Sagen burde være den første som hoppet i den nye bakken ble lansert, gikk leder i Kollenhopp, Roar Gaustad, gikk ut i Aftenposten og sa han ikke mente Sagen burde være først utfor. Hans begrunnelse var at ”Holmenkollen tilhører hoppmiljøet på Østlandet”, som han uttrykte det, og at det derfor måtte være en Oslohopper som hoppet først. Han mente Bjørn Einar Romøren burde være et innlysende valg. Etter dette kan en spørre hvor ”tilfeldig” det var at Romøren satte utfor bakken som første prøvehopper i går. Under alle omstendigheter burde man ha skjønt at dette var usedvanlig dumt gjort. Sportsjef Clas Brede Bråthen er ikke den eneste som setter et spørsmålstegn ved dømmekraften til Kollenhopp.
Forslaget om at Norges fremste kvinnelige skihopper, Anette Sagen, skulle være den første som hoppet i den nye Holmenkollbakken, har vakt stor begeistring. Lederen av Kollenhopp har åpenbart ikke skjønt at Holmenkollen er et nasjonalt anlegg som ”tilhører” hele landet. Derfor måtte han få beskjed både fra folk flest og fra Oslo politiske ledelse: Anette Sagen skal hoppe først! Anette Sagen er en pioner. Det er ikke Romøren. Han er en blant mange dyktige mannlige skihoppere. Sagen er et likestillingsikon. Å la henne gå inn i historiebøkene som den første hopperen i den nye Holmenkollen, er å velge fremtiden. Kollenhopp har ikke forstått hvilken viktig symbolsak dette er blitt. Saken må ses på bakgrunn av at kvinnene har har møtt stor motstand i sin kamp for å bli anerkjent som skihoppere. Norske hoppledere har ikke alle vært på parti med de kvinnelige hopperne.
De sterke reaksjonene på at den ansvarlige hoppledelsen finter ut avgjørelsen om at Sagen skulle være den første, er derfor fullt forståelig. Blant annet Espen Bredesen, som selv er fra Oslo, er krass i kritikken. Det er fryktelig trist at ikke Bjørn Einar Romøren i tide forstod hvor dumt dette var. Nå forteller han i en pressemelding at han er lei seg og at han avstår fra å delta i rennet i kveld. Vi får håpe at det er hans egen avgjørelse. I så fall er det det eneste fornuftige han har gjort i denne saken. Kanskje er han "tvunget" til å trekke seg. Hvis det er grunnen, bør de ansvarlige være voksne nok til å stå fram.
Anette Sagen selv er fornuftig nok til ikke å sutre eller på annen måte la seg påvirke av illojaliteten fra de Kollenansvarliges side. Hun vil ikke ikke kritisere noen. Hun sier hun er stolt over det oppdraget hun har fått og gleder seg til å hoppe i kveld. Sagen viser at hun har større klokskap og modenhet enn de mannfolkene som ville hindre at hun skulle være den første.
Oppdatering: Hoppledelsen vurderer å utestenge Bjørn Einar Romøren fra Nordic Tournament, noe som betyr at han mister de fem neste World Cup-rennene og oppkjøringen til skiflygingen. Romøren har utvilsomt opptrådt både dumt og illojalt, og har høstet fortjent kritikk. Det går også an å mene at hans pressemelding i saken ikke akkurat var overbevisende. Dertil var den alt for preget av "påholden penn". Men han har nå tross alt bedt om unnskyldning. En må kunne spørre om ikke en reaksjon som antydet rammer utøveren veldig hardt i forhold til det lederne som var ansvarlig for at Romøren hoppet, slipper unna med. Disse har sannelig sin store del av ansvaret. Hvilke reaksjoner vil bli satt i verk overfor disse?
tirsdag 2. mars 2010
Den vanskelige arv-miljødebatten
Harald Eias programserie ”Hjernevask” skapte debatt lenge før programmet kom på NRKs sendeplakat. Etter at det første programmet ble sendt mandag kveld, er debatten ikke blitt mindre. Ikke uten grunn har mange reagert på et par kjønnsforskeres uttalelser i programmet. Selv hoppet jeg i stolen over den lettvinte måten de avfeide biologisk orienterte atferdsforskeres resultater på. Med forbehold om at de er utsatt for en urimelig kryssklipping, må en kunne si at de to representantene for norsk kjønnsforskning demonstrerte en usedvanlig ”jeg alene vite”-holdning som burde være forskningen fremmed. Det blir ikke bedre når en av dem i Dagsnytt 18, gjentatt i Dagbladet, begynner å psykologisere om Eias motiver for å lage serien.
Biologiprofessor Dag O. Hessen skriver i kronikk i Dagbladet at i dag aksepterer samfunnsforskere flest at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning. ”Spørsmålet bør ikke være om genetiske forklaringer har relevans når menneskelige motiver og handlinger skal tolkes og forstås, men hvilken relevans de har”, skriver Hessen.
Eias program er utvilsomt underholdende og til dels opplysende, og det er fortjenstfullt at han retter et kritisk søkelys mot sosialvitenskapene. Men det hadde vært enda mer opplysende om vi også kunne fått opplysning om ulike teoretiske modeller og posisjoner i spørsmålet om arven og miljøets, og modningen og læringens betydning for menneskelig utvikling og atferd. Slik innsikt er nødvendig for å unngå at man graver seg ned i en ufruktbar ”skyttergravskrig” om arv eller miljø. I all beskjedenhet har jeg i min egen undervisning og faglige forfatterskap selv lagt stor vekt på å unngå en slik forenklet framstilling av et vanskelig tema.
Biologiprofessor Dag O. Hessen skriver i kronikk i Dagbladet at i dag aksepterer samfunnsforskere flest at genetiske disposisjoner spiller en betydelig rolle for adferd, slik adferdsbiologer og og evolusjonært orienterte psykologer selvsagt erkjenner miljøets betydning. ”Spørsmålet bør ikke være om genetiske forklaringer har relevans når menneskelige motiver og handlinger skal tolkes og forstås, men hvilken relevans de har”, skriver Hessen.
Eias program er utvilsomt underholdende og til dels opplysende, og det er fortjenstfullt at han retter et kritisk søkelys mot sosialvitenskapene. Men det hadde vært enda mer opplysende om vi også kunne fått opplysning om ulike teoretiske modeller og posisjoner i spørsmålet om arven og miljøets, og modningen og læringens betydning for menneskelig utvikling og atferd. Slik innsikt er nødvendig for å unngå at man graver seg ned i en ufruktbar ”skyttergravskrig” om arv eller miljø. I all beskjedenhet har jeg i min egen undervisning og faglige forfatterskap selv lagt stor vekt på å unngå en slik forenklet framstilling av et vanskelig tema.
Moralpolitiet er avløst av klespolitiet
Det er nesten uforståelig hvordan SV vingler og surrer i hijabdebatten. SVs likestillingsminister Audun Lysbakken liker ikke at småjenter går med hijab. Nei vel. Kanskje det er noen som ikke liker slipset til Lysbakken. Så hvem vil fremme forslag om å forby det? I Dagsavisen tar Erling Lae bladet fra munnen (også referert i VG og Vårt Land):
Debatten om hijab-forbud må da være ett av de dummeste utslag av dobbeltmoral og snerpete formynderholdning på lenge. Moralpolitiet på Grønland er avløst av klespolitiet i Storting og regjering. Utdanningsministeren burde være mer opptatt av lærdommen inne i hodet, enn klesplagget oppå.
….
For noen uker siden var alle i fistel over disse gubbene på Grønland, som blandet seg borti hvordan muslimske jenter går kledd. Noen uker seinere er altså det de samme jentene velger å ha på hodet også galt, og må forbys.
Debatten om hijab-forbud må da være ett av de dummeste utslag av dobbeltmoral og snerpete formynderholdning på lenge. Moralpolitiet på Grønland er avløst av klespolitiet i Storting og regjering. Utdanningsministeren burde være mer opptatt av lærdommen inne i hodet, enn klesplagget oppå.
….
For noen uker siden var alle i fistel over disse gubbene på Grønland, som blandet seg borti hvordan muslimske jenter går kledd. Noen uker seinere er altså det de samme jentene velger å ha på hodet også galt, og må forbys.
mandag 1. mars 2010
Et stort OL for Norge
Norge ble nummer fire på medaljestatistikken i de 21. olympiske vinterleker med 9 gull og 23 medaljer i alt, hvorav Marit Bjørgen alene tok fem. Det er et resultat som innfrir Olympiatoppens målsetting. Noen gikk ut før OL og mente at dette var en for lav målsetting. Det gjaldt bl a den tidligere toppidrettsjefen, Børge Stensbøl, som mente Norge som vinteridrettsnasjon burde ha en høyere målsetting enn bare 20-25 medaljer. Johan Kaggestad mente Norge ville ta 14 gull i Vancouver, og er derfor muligens skuffet.Kravet om flere medaljer begrunnes bl a i at det er blitt atskillig flere øvelser i OL. Antallet er fordoblet siden Albertville-OL i 1992. Men det man glemmer er at en rekke nasjoner har satset stort siden den gangen og flerboblet sin medaljefangst. Eksempelvis tok tok USA 11 medaljer i Albertville mot 37 nå, Canada 7 mot 26 i nå, Sør-Korea 4 mot 14 og Kina 3 mot 11.
Det er altså all grunn til å minne om at det også er andre land som satser på vinteridrett, og som på mange måter har mye større forutsetninger enn Norge for å lykkes. Kanskje bør en se det hele fra utlendingenes synsvinkel for å forstå at Norge fortsatt gjør det forbausende bra, jfr. det mye omtalte oppslaget i The Wall Street Journal, som synes det nærmest er et ”et mysterium” at et bitte-lite land som Norge kan være en vinteridrettslig stormakt. Men etter alt å dømme er den tid over da Norge kunne regne med å bli beste nasjon i et vinter-OL. Uansett om Jarle Aambøs ønske om vesentlig mer penger til toppidrettssatsingen skulle bli innfridd, vil vi aldri kunne matche de store nasjonene når de først satser.
Vertslandet Canada ble for første gang beste nasjon. Med tanke på disse lekene etablerte canadierne for noen år siden “Own The Podium 2010”-programmet, som fikk 6-700 millioner kroner til forberedelsene for å ta medaljer i Vancouver. USA har et toppidrettssenter som gjør det norske oppe ved Sognsvann til en lilleputt. Befolkningsgrunnlaget i Norge er minimalt i forhold til de store nasjonene. Når vi likevel kan hevde oss så godt som vi gjør, forteller det bare at de store tall ikke er alt, og at i idrett er det mange ting som skal klaffe hvis en skal lykkes. Det er følgelig ikke langt fra suksess til nederlag. Bare spør f eks idrettsgiganten Russland, som endte på 11. plass med bare tre gull og 15 medaljer i alt, eller Østerrikes herrelag i alpint, som ikke tok en eneste medalje. Det kan sammenlignes med at våre mannlige langrennsløpere skulle komme hjem uten medaljer. Eller hva med Finland? Ingen gull, bare fem medaljer i alt og ingen verken i hopp eller langrenn for herrer. Sverige tok 11 medaljer i alt, hvorav fem gull, noe som får svensk presse til å skrive om det ”svenske gullregnet”! Det setter den norske medaljefangsten i relieff.
Både Russland, Østerrike og Finland kommer sikkert tilbake. Spesielt vil det bli satset enormt mye fra russernes side ettersom de skal arrangere neste vinter-OL. Putin har gitt uttrykk for at han er skuffet over russernes magre medaljefangst i Vancouver. Nå vil han sparke alle de ansvarlige idrettslederne. Fiaskoen vil neppe gjenta seg i neste OL. Mange andre land som vi tidligere knapt regnet med, er blitt ”stormakter”. Stadig flere land hevder seg i øvelser man ikke trodde de skulle ha forutsetninger for. Hvem ville ha tippet at Nederland skulle ta gull i en skiøvelse (parallell storslalom)?
Eksemplene viser at en fjerdeplass blant nasjonene egentlig er fantastisk bra. Men Norge må utvilsomt skjerpe seg skal vi henge med i toppen. Det er ingen selvfølge at vi skal beholde hegemoniet i tradisjonelle ”norske” øvelser. Dessuten burde Norge også satse enda mer på noen av de mange nye øvelsene som får stadig større appell ute i verden. Jeg har tidligere blogget om at jeg tror skøytesportens fremtid ligger på ”kortbane”. Men der er vi ikke med i det hele tatt.
På ski burde vi fortsatt ha store muligheter. Vi har talentene, noe ikke minst resultatene i siste junior-VM viser. Der tok en ny Northug (Thomas) gull. Skal vi tippe at Norge stiller med to blad Northug på stafetten i Sotsji-OL? At Norge også kan hevde seg i øvelser som er små i her i landet, er curling et eksempel på. Gull for åtte år siden, sølv denne gangen, begge ganger i finale mot Canada, som har 1 million aktive curlingspillere og der toppene er helprofesjonelle.
Apropos Sotsji-OL. Byen som skal arrangere vinter-OL i 2014, er en badeby (!) ved Svartehavet, der gjennomsnittstemperaturen i februar ligger på 7 varmegrader. Hva slags vinteridrettsstemning skal det bli i en slik by? Skjønt, Vancouver var heller ikke så mye ”vinterlig” at det gjorde noe. Men så hadde de da også til dels store problemer med værforholdene. Og publikum? Tja, enormt stor stemning i selve byen, og spesielt i hallene der man spilte ishochey og curling. Men på arenaene for de nordiske skigrenene var det sørgelige greier. En håndfull mennesker, ikke stort mer enn på en et norsk kretsmesterskap, fulgte konkurransene. Knapt et menneske å se ute i løypene.
Hvorfor kan man ikke legge vinter-OL til steder der det virkelig er vinter og der hvor folk er interessert i vinteridrett? I Russland skulle det i hvert fall ikke mangle slike steder. Heller ikke i Norge forresten. Men så vil da også IOC-toppene gjerne ha et nytt vinter-OL i Norge. Det skjønner jeg godt. Verken før eller siden har noe vinter-OL matchet Lillehammer-OL.
Vancouver-OL ble et nytt ”eventyr” for norsk vinteridrett. Det var nesten noe symbolsk ved det faktum at det norske flagget gikk til topps foran 60.000 mennesker under avslutningsseremonien da Petter Northug fikk sin gullmedalje. Stort og fortjent for Northug, og en fin avslutning for alle oss som har gledet oss over den fine idretten både han og mange, mange andre har vist oss under disse lekene. – Så får heller Gunde Svan fortsette med sine sutrete og ufine uttalelser. Både vi og alle de fine svenske idrettsutøverne som har gjort det så bra i Vancouver, kan klare oss godt uten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)