Kirkemøtets basis og oppgave

Den tredje dagen på Kirkemøtet her i Øyer ble avsluttet med et seminar i går kveld. Kirkemøtets 25 års jubileum ble viet oppmerksomhet gjennom innlegg fra tidligere og nåværende sentrale kirkeledere. Blant foredragsholderne var biskop emeritus, Andreas Aarflot, som har mye av hovedæren for at Den norske kirke har et Kirkemøte. Aarflots tema var Kirkemøtets basis og oppgave som åndelig lederorgan i kirken. Han tydeliggjorde denne basisen og oppgaven på en måte som bør gi Kirkemøtets deltagere stor frimodighet i deres arbeid.

Aarflot slo fast at Kirkemøtet slik det nå er etablert i Den norske kirke, representerer det Guds folk som har sitt hjem i denne kirke. ”Det er et Kirkemøte som springer frem av det lokale troens fellesskap hvor Kristi venner samles til gudstjeneste, bønn og lovprisning. Det er et organ som har sine røtter i det forkynnelsens og sakramentenes fellesskap som finnes der døpte mennesker i vårt land samles som menigheter i sine kirker,” sa Aarflot og fortsatte: ”Fra disse mennesker har Kirkemøtet sitt mandat, dem er dere satt til å tjene, det er gjennom deres valg og kall delegatene er utpekt til den felles oppgave å stå for lederskapet i kirken. Det er for dem og for Gud dere skal gjøre regnskap for forhandlinger og beslutninger. Det er dette som gir Kirkemøtet en prinsipielt annen karakter enn et politisk forum, eller et vanlig demokratisk organ.”

Aarflot unnlot ikke å komme med et par kritiske merknader til aktuelle saker. Idet han understreket at kirkens embetsbærere har en uavhengig basis i det kall og den ordinasjon de har fått fra kirkesamfunnet, mente han det er prinsipielt betenkelig at de nye forslag til en demokratireform i Den norske kirke kan komme til å forrykke balansen mellom den leke representasjon i Kirkemøtet og det antall medlemmer som representerer ordinerte og vigslede personer eller kirkelig tilsatte med instruksfestet tjenesteansvar i kirken.

Med referanse til Apostelkonsilet i Jerusalem (beskrevet i Apostelgjerningene 15) minnet han også om at når en beslutning er fattet, må det bety slutten på all kontrovers. ”Det er behov for å skjerpe bevisstheten om Kirkemøtets både åndelige og formelle autoritet, hvis det skal fremstå som det lederorgan det er ment å skulle være”, sa Aarflot, og føyde til: ” Det er også behov for å styrke viljen til grunnleggende solidaritet hos medlemmene overfor de beslutninger som fattes.”

De av møtets deltagere som har levd noen år, var neppe i tvil om at Aarflot her siktet til konkrete eksempler på at bl a enkelte biskoper ikke har levd opp til dette solidaritetsprinsippet.

Både Aarflot og de andre innledernes foredrag finnes på kirken.no

Kirkemøtet - En evangelists gjerning

På hvert Kirkemøte blir det holdt et hovedforedrag. Det blir gjerne holdt av en invitert gjest. Denne gangen var presten, salmedikteren og forfatteren Eivind Skeie foredragsholder. Jeg tror jeg har hørt omtrent halvparten av hovedforedragene gjennom Kirkemøtets 25-årige historie. Som regel har det vært gode foredrag. Men jeg har aldri hørt noe bedre enn det Eivind Skeie ga oss her i Øyer i formiddag.

Temaet var Kirkemøtets hovedtema denne gangen – ”Jeg tror på Jesus Kristus”. Gjennom tale og gjennom salmer ga Eivind Skeie oss et bilde av bredden, dybden og høyden i Kristus-skikkelsen jeg knapt tror jeg har hørt maken til. Det er umulig å referere et slikt foredrag. Det må høres!

Skeie gikk heller ikke av veien for å levere en rekke kraftige, men godt begrunnede utfordringer til kirken. Jeg nevner noen få: Hvordan skape begeistring for troen? Hvor er kildene for vår felles spiritualitet for tilbedelsen av mysteriet? Er det mulig for vår kirke å kunne si noe samlet om Ordets og Skriftens autoritet i kirken, og skulle vi prøve å formulere det? Hvem er utrustet til å stå med den kristne inkarnasjonstanke på tidens religiøse torg? Hvor er troens glade evangelister i vår kirke?

Noen ord om den siste utfordringen – etterlysningen av evangelistene i vår kirke. Med fare for å bli litt selvopptatt minnes jeg at nettopp dette spørsmålet stilte jeg selv i min siste åpningstale på Kirkemøtet. Det var i 1998. Jeg stilte da spørsmålet: Er vi opptatt av Jesus i kirken? Et retorisk spørsmål, naturligvis. Visst er vi opptatt av Jesus i kirken. Dagens hovedtema viser det. Ikke desto mindre bør spørsmålet stilles, stadig på nytt. Den dag noe er blitt selvfølgelig, er vi i ferd med å miste det.

Også for ti år siden ble spørsmålet stilt hvor det er blitt av evangelisten. Jeg spurte da og gjentar i dag: Hva tenker vi om denne spesielle tjenesten i kirken? Er vi er i ferd med å plassere evangelisten på mørkeloftet? Bibelen lærer oss at Gud "satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere", alt gitt til å bygge menighetens enhet. Vi er alle kalt til å vitne om vår Herre og Frelser. Ikke desto mindre er det en særskilt oppgave som Skriften omtaler som "evangelist", som svarer til en bestemt nådegave.

I vår kirke har evangelist-tjenesten tradisjonelt særlig fått rom innenfor de frivillige organisasjonene for indre og ytre misjon. Innenfor denne sammenhengen er mennesker blitt kalt - og forstått seg å være kirkelig sett rettelig kalt - til å gjøre en evangelists gjerning i vårt folk. I dag er det knapt noen igjen. Hvordan stiller vi oss til det? Synes vi at det kan være like greit? Hva tenker de frivillige organisasjonene, som her har ansett seg å utføre et særlig oppdrag på kirkens vegne, om dette? Satser man på å be og lokke fram evangelist-gavene, eller har man nærmest gitt opp å tro at de finnes? Den tjenesten som de frivillige organisasjonene har ivaretatt på dette punkt på kirkens vegne, kan kirken ikke være foruten, hvis vi vil være en levende kirke som vil fornyelse og vekst. Derfor må de frivillig organiserte evangeliseringsbevegelsene i kirken utfordres til å fornye sine visjoner om å arbeide fram evangelist-nådegavene, kalle mennesker med slike gaver til tjeneste og sende dem ut med det oppdrag å rope ut til menneskene budskapet om det ene nødvendige - at "du må omvende deg å tro på Jesus skal du bli frelst".

Evangelisten hører til i det nådegave- og tjenestespektrum som må finnes i en levende kirke. Hvis ikke de frivillige organisasjonene ser seg i stand til å ivareta denne oppgaven, må kirken gjennom sine rådsorganer ta opp utfordringen.

Kirkemøtet – Tankevekkende innlegg

Det mest tankevekkende innlegget i Kirkemøtets generaldebatt her i Øyer i dag, ble holdt av Torstein Husby, som representerer Oslo bispedømme på Kirkemøtet. Husby undret seg bl a over det faktum at Den norske kirke blør i begge ender. ”Ingen styrtblødning”, sa han, ”men en stille blødning”.

Husby konstaterte at på den ene siden har vi en avskalling til høykirkeligheten, som ønsker en kirke med et fast fundament og som tør være utrendy, og på den annen side lavkirkeligheten, der man ser klare tegn til at man ønsker å forlate Den norske kirke. ”Det er interessant å se at høy- og lavkirkeligheten finner hverandre i et spennende fellesskap om kristne grunnsannheter, slik mottagelsen av pavens Jesus-bok er et eksempel på”, sa Husby, som også minnet om Frikirkens nei til å inngå samarbeidsavtale med Den norske kirke.

”Jeg håper jeg tar feil, men jeg engster meg litt når Den norske kirkes kommunikasjon med politiske styringsstrukturer er bedre enn den ser ut til å være i møte med nære kristne trosfeller i andre samfunn”, sa Husby, og fortsatte: ”Jeg er noe bekymret for at vår kirke kan bli stående på et sidespor i full harmoni med tidens melodi og i gjennomdemokratisert forståelse med våre politiske myndigheter, men ute av rytme i forhold til medkristne som det er nærliggende å samarbeide med.”

Husby sa han trodde kirken vår står ved et veiskille. Han mente at vi på mange måter er tilbake til utgangspunktet, hvor vi må erkjenne at vi lever i en etterkristen tid. Derfor var det hans mening at Kirkemøtet i årene fremover i økende grad må sette dagsorden selv, skjele mindre til politiske trender og mer til det gode og økende økumeniske samarbeide med brødre og søstre i andre kirkesamfunn.

Kirkemøtet – Generaldebatten

Etter at Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen og statsråd Trond Giske hadde talt på Kirkemøtets åpningsmøte i går kveld, var det på morgenen i dag klart for generaldebatt her i Øyer. For en gangs skyld opplevde vi at kirkestatsråden ikke forlot møtet rett etter sin tale, men ble igjen og lyttet til hva Kirkemøtets deltagere hadde å si. Dermed rettet mange av deltagerne i debatten sine innlegg til statsråden. Ikke overraskende kanskje. Det er jo ikke ofte kirkens folk får kirkeministeren i tale.

Men dermed ble det relativt få innlegg som knyttet an til kirkerådslederens tale. Alt for få – etter min mening, for Nils-Tore Andersens tale hadde et innhold som dannet et bedre grunnlag for en meningsfull debatt om kirkens mest sentrale oppgaver. Derimot var enkelte mer opptatt av kirkerådslederen ikke sa. Det gjaldt først og fremst dem som mener at kirken må utarbeide en liturgi for likekjønnete par. Kirkerådslederen kommenterte ikke dette temaet i åpningstalen. Han sa i det hele tatt ikke et ord om homofilispørsmålet. Jeg tror mange var glad for endelig en gang å slippe dette temaet. Ja, til og med statsråd Giske ga uttrykk for at han satte pris på det.

Derimot var det altså enkelte som mente at Kirkerådet nå må sette i gang arbeide med å utarbeide en slik liturgi. Disse talerne så med andre ord glatt bort i fra at fjorårets Kirkemøte med mer enn fire femdelers flertall vedtok å holde fast ved kirkens tradisjonelle syn på ekteskapet som en institusjon bare for tokjønnende og gikk imot regjeringens forslag til ny ekteskapslov. Det er denne manglende respekt for Kirkemøtets egne vedtak som skaper fortvilelse i store deler av kirkefolket, og som bidrar til å stille Kirkemøtet i miskredit hos mange.

Kirkerådslederen satte imidlertid tingene på plass og gjorde det krystallklart at det for hans vedkommende ikke ville komme på tale å ta opp noe arbeide med å utarbeide en liturgi for en type ”ekteskap” som kirken ikke anerkjenner som ekteskap.

Kirkemøtet – Kraftfull ledertale

Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, holdt i går kveld en kraftfull, innholdsmettet og inspirerende tale ved åpningen av årets Kirkemøte her i Øyer. Det var en tale preget av Andersens kjærlighet til Den norske kirke, hans tro på denne kirkens muligheter i dagens samfunn og fremfor alt hans brennende iver når det gjelder kirkens primære oppgave – å forkynne budskapet om nåden i Jesus Kristus.

”Det er i Jesus vi er kirke”, sa kirkerådslederen. ”I kirken skal nåden forkynnes grenseløs høy, grenseløs bred, grenseløs lang og grenseløs dyp”, fortsatte han, og siterte Martin Luthers ord om at kirkens ansikt er en synders ansikt. ”Kirken er et nådens sted for syndere. Oppreisningens og forsoningens fellesskap. Det høye himmelhvelv i kirkerommet forteller meg at Gud er høyere enn min tanker, romsligere enn mine rammer og videre i sin kjærlighet enn hva jeg er i min.”

Kirkerådslederen tok også et oppgjør med forestillingen om at Den norske kirke ikke skulle kunne klare å styre seg selv. Vi møtte denne oppfatningen senest i vår i stortingsdebatten om kirkens forhold til staten. ”Sannheten er at man i kirken finner et demokrati som er langt sterkere enn det man enkelte ganger får inntrykk av fra politisk hold, sa Andersen. ”I hvilke andre institusjoner eller organisasjoner er mer enn 600 personer med og gir stemme på kandidater til lederstillinger slik som i Den norske kirke når det gjelder utnevnelse av biskoper? - I Den norske kirke er ca 17.000 frivillige med og styrer Den norske kirke gjennom menighetsråd, fellesråd og bispedømmeråd. Hvert år har hovedgudstjenestene i Den norske kirke vel 5,2 millioner deltakere. Tre ganger så mange som
det er tilskuere i tippeligaen året gjennom, sa Den norske kirkes øverste tillitsvalgte, Nils-Tore Andersen.

Kirkemøtet 25 år

I dag begynner årets Kirkemøte i Øyer. Møtet – som gjerne blir kalt ”kirkens storting” – er det 25. i rekken. Møtet åpner med gudstjeneste i Nordre Ål kirke på Lillehammer i ettermiddag, og fortsetter med jubileumsmarkering og festmiddag i Øyer senere i ettermiddag og i kveld. I anledning av jubileet har også Kongen tilsagt sitt nærvær.

Jeg har deltatt på mange Kirkemøter, og har alltid likt meg der, selv om det er svært så slitsomme dager for dem som er deltagere. Jeg ser fram til å være til stede som gjest. Det er unektelig mindre slitsomt!

Enkelte ynder å snakke nedsettende om Kirkemøtet. Det burde man ikke gjøre. Kirkemøtet er beinhardt arbeid med viktige saker for kirken. Jeg tror de fleste som kommer til Kirkemøtet for første gang, blir slått av hvor godt møtet er organisert og hvor profesjonelt det arbeides med sakene. Og minst like viktig, til tross for at det til tider kan gå en kule varmt i debattene, er det alltid et godt åndelig fellesskap på Kirkemøtet. Ja, for mange er kanskje gudstjenestene det man husker best.

Selvsagt blir det en del papir. Alt for mye, synes noen. Kanskje det. Personlig foretrekker jeg at saker er godt forberedt før det skal fattes vedtak. Så får man lese det man rekker. Men vil man ha innflytelse, står man seg nok på å være godt forberedt. Det synes jeg faktisk er greit nok. Jeg har aldri forstått at lettvint og overflatisk saksbehandling og uforberedte beslutningstagere skulle være spesielt prisverdig.

Noen synes at biskopene er for dominerende på Kirkemøtet. Biskopene sitter gjerne i mange perioder og kjenner møtet og ”spillet” bedre enn mange av de leke medlemmene, som ikke er med på så mange møter. At biskopene er sterkt engasjerte i debattene, er for øvrig ikke unaturlig. Men min erfaring er at mange lekfolk hevder seg meget godt og har satt både biskop og statsråd på plass i debattene. Det gjelder ikke minst dyktige kvinner, som det er mange av på Kirkemøtet. Men Anne Louise Tveter, som har møtt på mange kirkemøter, har nok rett når hun sier til kirken.no at det tar tid å lære å lese spillet på møtet. Min oppfordring til alle, enten de er leke medlemmer eller representerer ansatte i kirken, er at en bare må kaste seg ut i det. Alle blir lyttet til med interesse, og jeg har mange ganger opplevd at tydelige nervøse og usikre førstegangstalere har hatt gode og konstruktive innlegg som er blitt tatt vel imot.

Godt Kirkemøte!

Fisknes og Kirkemøtet

Nylig avgått ekspedisjonssjef i Kirkedepartementets kirkeavdeling, Ole Herman Fisknes, slår i Vårt Land i dag til med en saftig kritikk av Kirkemøtet, som etter hans mening ”i perioder ikke er blitt møtt med voldsom begeistring rundt i menighetene. Snarere som papirprodusent som egentlig var mer til irritasjon enn til inspirasjon og glede.” Han synes debattene er for lukket (i komiteene) og at biskopene er alt for dominerende. Fisknes har også andre motforestillinger mot Kirkemøtets arbeid.

Man skal lytte til kritikk – spesielt når den kommer fra gode venner. Jeg tror han kan ha rett på en enkelte punkter i sin konkrete kritikk av Kirkemøtet, selv om jeg nok synes han også er farlig nær å fyre opp under fordomsfulle holdninger overfor et viktig organ i vår kirke.

Jeg har selv vært medlem av Kirkemøtet. Som leder av Kirkerådet var jeg også i mange år ansvarlig for saksforberedelsen til møtet. Det er derfor med fare for å bli misforstått når jeg ikke kan dy meg for en liten replikk i form av et par-tre retoriske spørsmål: Hvor mange leser med fryd og glede – og blir voldsomt begeistret og inspirert av – stortingsmeldinger fra det departement Fisknes tjente i så mange år? Hvor mange slipper til som tilhørere i stortingskomiteene der Stortingets beslutninger i realiteten tas? Hvor mange løper med begeistring ned fra galleriet i stortingssalen etter å ha lyttet til en stortingsdebatt?

Neppe mange. Ikke desto mindre blir det gjort et viktig og nyttig arbeid på Stortinget. Uten sammenligning for øvrig: Det samme gjelder for Kirkemøtet.

Skolens formål

De politiske partiene på Stortinget har samlet seg om en ny formålsparagraf for den offentlige skolen. Den er blitt vesentlig bedre enn det Bostadutvalget (NOU 2007:6 Formål for framtida) foreslo og som regjeringen fulgte i sitt forslag til Stortinget. Stortinget har sørget for at de verdiene skolen skal bygge på, har fått en tydeligere forankring og retning.

Bostadutvalgets forslag var enstemmig. Et lite mindretall i Bostadutvalget ønsket primært en formålsparagraf som ga tydeligere uttrykk både for hjemmets ansvar og for at skolen skal bygge på verdier i kristen og humanistisk tradisjon. De ga seg imidlertid og fulgte flertallet for å oppnå konsensus. Nå har altså Stortinget samlet seg om en løsning som nettopp går i dette mindretallets retning. Kanskje burde Bostadutvalgets mindretall har forutsett dette, og tatt dissens i utvalget. Dette desto mer som Bostadutvalget – som var nedsatt i SV-statsråden Djupedal, var alt for ensidig sammensatt.

I tråd med Bostadutvalget foreslo regjeringen i Ot.prp.nr 46 (2007-2008) at opplæringen i skolen skal bygge på en rekke verdier ”slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk (uth. her) i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane.”

Stortinget valgte å starte med å si at skolen ”skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon”, for så utlede verdiene av dette. Det blir noe annet. I oppramsingen av eksempler på slike verdier nevnes ”respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som óg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.” (uth. her)

Det nye her er at Stortinget også bruker begrepet ”kulturarv”. Dessuten har Stortinget supplert rekken av eksempler på verdier med ”tilgjeving”, som er en av de mest sentrale verdiene i kristendommen.

Dette er vesentlige forbedringer. Den innvending at ”kulturarven” er en statisk størrelse, holder ikke. En levende kulturarv utvikles og forandres. Det er bare den kulturarv som ikke har forbindelse til røttene, som blir en statisk og ”død” arv som ikke vil ha noen betydning for verdiformidlingen. Derfor er det så viktig at Stortinget sier tingene i den riktige rekkefølge.

Stortinget har også rettet opp Bostadutvalgets og regjeringens oppsiktsvekkende mangel på forståelse for foreldrenes primære oppdragelsesmandat. Det ble foreslått at hele formålsparagrafen skulle avsluttes med formuleringen ”Skolen skal samarbeide med heimen”. Det er alt for svakt. Stortinget har satt tingene på plass. På samme måte som i den gamle paragrafen, slås det fast allerede innledningsvis at opplæringen skal skje ”i samarbeid og forståing med heimen”. Det er noe annet.

Det er ikke første gangen at Stortinget retter opp et dårlig forslag til formålsparagraf fra en regjeringen. Det viser at statsråder som oppnevner skoleutvalg og fremmer forslag til noe så viktig som lovbestemmelser om skolens verdigrunnlag, bør tenke seg nøyere om og utvise et bedre politisk skjønn enn det statsrådene Djupedal og Solhjell har gjort.

Folkelig og frodig

Å lese Eivind Skeies bok om Jon Lilletun gjorde et sterkt inntrykk. Jon Lilletun var en fremragende politiker og et flott menneske. Jeg opplever det som et privilegium i livet at jeg fikk bli kjent med ham. Det vil si – i likhet med de fleste andre kom heller ikke jeg noen gang helt inn på Jon. I sin portrettbok legger Eivind Skeie vekt på at han var et ganske så lukket menneske når det gjaldt sine innerste tanker.

Det forhindret ikke at han var folkelig og frodig – for å bruke karakteristikkene fra bokens undertittel. Dessuten var han utrolig raus og omgjengelig, vidsynt, innsiktsfull og ikke minst tolerant på en måte som måtte få noen og enhver av hans meningsmotstandere til å revidere sin fordomsfulle oppfatning av kristne vestlendinger.

Jon delte mange av de sosialdemokratiske verdiene. Det er ikke overraskende at han hadde særdeles gode relasjoner til mange innenfor Arbeiderpartiet. Det gjorde unektelig et sterkt inntrykk da Thorbjørn Jagland etter Jons død sa at Jon ble som en bror for ham og at han var hans beste venn i politikken.

I likhet med mange andre Krf’ere som har hjertet på venstre side, ble det imidlertid umulig for Jon Lilletun å slutte seg til Arbeiderpartiet på grunn av dette partiets syn på viktige spørsmål som abortloven og friskolene. Jon Lilletun illustrerer i så måte noe av det som etter min mening må sies å være en beklagelig side ved det politiske liv i Norge i etterkrigstiden – at Ap og KrF aldri har kunnet finne sammen i et regjeringssamarbeide. På KrF-siden har antagelig de ”blå” kreftene vært for sterke til at KrF’s ledere har våget å samarbeide til venstre. I Ap har lederskapet aldri våget å utfordre partiets kulturradikale og kristendomskritiske fløy ved å gi KrF det de måtte ha i en del verdispørsmål for at samarbeidet skulle kunne bli mulig.
Jeg tror ingen beklaget dette mer enn Jon Lilletun.

Yes - we can!

Som så mange andre ble også jeg rørt til tårer da jeg hørte Barack Obamas tale foran 200 000 mennesker i Grand Park i Chicago etter at valgseieren var klar i natt. Spesielt slutten av talen var et mesterverk. Her han trakk fram den 106 år gamle Ann Nixon Cooper i Atlanta, Georgia, som hadde stotret seg av gårde for å gi sin stemme for forandring. Obama brukte denne kvinnens lange liv som utgangspunkt for å minne om begivenheter gjennom hele det forrige hundreåret som eksempler på ”yes, we can” – at vi kan skape forandring hvis vi vil.

En kan si mye om USA – og det meste blir sagt. Men ingen kan frata amerikanerne at Obama har rett når han sier at nettopp i USA er alt mulig. Hvis det fortsatt er noen som tviler på det og som spør om det kraft i vårt demokrati, så er denne dagen svaret, sa Obama i sin tale.

Hadde noen for fire år siden spurt om USA ville velge en farget president i 2008, tror jeg knapt noen hadde våget å svare ja. USA – som for mange står som rasefordommenes land, har vist at man er i stand til forandring. I hvilket annet land kunne dette ha skjedd?

En viktig side ved Barack Obamas storhet er at han har hevet seg over raseforskjeller og andre forskjeller som skiller mennesker. Han falt aldri for fristelsen til å spille på berettiget bitterhet hos undertrykte grupper i det amerikanske samfunnet. Heller ikke la han seg på en argumentasjon av typen "nå er det på tide med en farget president". Han definerte aldri sin kamp som "oss" mot "de andre".

Obamas budskap var et "vi-budskap". Et budskap om at sammen kan vi skape forandring hvis vi vil.

Viktig valg

Dagens presidentvalg i USA er blitt kalt det viktigste siden Franklin D. Roosevelt ble valgt første gang i 1932. Det skyldes nok ikke minst at amerikanerne er dyktig lei av George W. Bush, ønsket om forandring og den økonomiske krisen.

Med mindre meningsmålingene bommer fullstendig tyder det meste på at det blir Barack Obama. Muligens er resultatet klart allerede ved 2-tiden i natt, ja, så tidlig som ved ett-tiden kan vi få en klar pekepinn om hvor det bærer. Da foreligger valgdagsmålingene fra Indiana. Viser denne en klar seier til Obama, kan løpet være kjørt for McCain. Indiana har tradisjonelt stemt republikansk. At denne staten er konservativ, merket jeg tydelig da jeg bodde der en tid på slutten av 1980-tallet. De politiske holdningene som møtte en i denne midt-veststaten, gjorde til sammenligning Carl I Hagen til en venstre-raddis. Til og med i unviversitetsmiljøet hvor jeg levde, så man på de skandinaviske landene som illrøde sosialistland. Men når den økonomiske krisen har rammet USA, har endog Bush vært nødt til å reagere med ”sosialistiske” virkemidler.

Det sier mye om holdningsskiftet i USA at Barack Obama faktisk har muligheter til å vinne Indiana. Han er dog ikke avhengig av denne staten, som har 11 valgmannstemmer.

Hvorvidt det politiske holdningsskiftet som nå etter alt å dømme sender den første fargede presidenten inn i Det hvite hus, vil vare, får tiden vise. Uansett hvem som overtar når USA og verden endelig nå snart kan si farvel til Bush, vil den nye presidenten stå overfor formidable utfordringer. Jeg tror det bør unge krefter til for å takle disse.

Høyre i klemme

Høyre insisterer på at de vil ha et regjeringssamarbeide som inkluderer både Frp, KrF og Venstre. Men de to sentrumspartiene har gjort det krystallklart at det ikke blir aktuelt med noe regjeringssamarbeid med Frp. Høyres primære ønske er med andre ord ikke realistisk.

Denne klemma burde Høyre nå komme seg ut av ved å gjøre klart hva de velger. Det burde etter min oppfatning ikke være vanskelig – med mindre partiet heller vil regjere sammen med Frp alene. Det meste tyder på at Frp blir større enn Høyre ved valget neste år. Dermed blir spørsmålet: Kan Høyre virkelig tenke seg å være juniorpartner alene sammen med Frp i en regjering? Stilt overfor et slikt alternativ er det uforståelig for meg at det skulle være vanskelig for Høyre å velge sentrum fremfor Frp.

Selv om sannsynligheten ikke er stor, foreligger naturligvis muligheten for at Frp og Høyre til sammen får flertall i Stortinget. Da er Høyre dømt til å regjere sammen med Frp. Jeg anser det ikke usannsynlig at mange Høyre-folk skjelver i buksa bare ved tanken.

Tøffe tider

”Finanskrisen truer barskapet” er budskapet som fyller nesten en helside i Aftenposten i dag. Det er økningen i prisene på vin og brennevin, som bekymrer avisen. Vi kan nemlig risikere at prisen på en flaske rødvin vipper over ”den magiske grensen på 100 kroner”, som en av importtørene uttrykker det. Og det kan få katastrofale følger, skal vi tro samme kilde. Men vi biter tennene sammen og prøver å tenke langsiktig, sier en annen.

Om vi ikke har skjønt det før, forstår vi nå at vi går mot tøffe tider i dette landet.

Obama vinner - vel?

Det meste tyder på at Barack Obama blir USA’s neste president. De åtte årene med George W. Bush i presidentembetet har vært en katastrofe for USA. Det lyder svært så usannsynlig at flertallet av de amerikanske velgerne skulle satse på en ny president fra samme parti som Bush. Riktignok prøver McCain så godt han kan å distansere seg fra den sittende presidenten, men han lykkes vel bare sånn passe med det.

Obamas valgkamp engasjerer unge mennesker som aldri før i USA’s historie. Et besøk i USA – som bl a inkluderte møte med en del amerikansk skoleungdom, fortalte meg at et valg av John McCain vil være et voldsomt slag i ansiktet på alle de unge amerikanerne som nå setter sin lit til Obama – og med ham er ny politikk. Situasjonen minner meg litt om den gangen John F. Kennedy ble valgt i 1960. Ikke bare i USA, men også her i Europa så unge mennesker på Kennedy som et håp for fremtiden – etter åtte år med den konservative generalen Dwight Eisenhower.

Alle meningsmålinger peker mot seier for Obama. Det skulle ikke overraske meg om han vinner en brakseier. På den annen side – det faktum at Obama er farget representerer en usikkerhetsfaktor. Få våger å si det, men mange mener fortsatt at en farget president er uakseptabelt. Spørsmålet er hvor mange av disse som sier hva de mener med stemmeseddelen. Jeg verken håper eller tror det, men frykter vi kan få oss en overraskelse.

Smålig av Gro

Store menn kan også være små, heter det. Men jamen kan ikke det også gjelde for store kvinner. Dagens medieoppslag om at Gro Harlem Brundtland har karakterisert Torbjørn Jagland som dum, er et eksempel på det. Det er Jaglands berømmelige 36,9-ultimatum i 1997 som danner grunnlaget for karakteristikken. Jeg hadde ikke kunnet tenke meg at Jagland kunne være så dum, er hva hun ifølge Aftenposten skal ha sagt til historikeren Hans Olav Lalum, som har skrevet en bokartikkel der han analyserer Aps forhold til regjeringsmakt.

Med en slik karakteristikk av en partifelle og tidligere nær medarbeider gjør Gro Harlem Brundtland seg selv liten. Rett nok var ikke Jaglands uttalelse i 1997 det smarteste han har gjort. Men den som fulgte litt med i den politiske situasjonen den gangen, vil vite at det fantes en begrunnelse for hvorfor han tenkte som han gjorde. Tabben var naturligvis at han kom til å si hva han tenkte. Uansett gir ikke Jaglands skjebnesvangre uttalelse grunnlag for en slik personkarakteristikk som den Gro her kommer med.

Tidligere statsråder i Jaglands regjering sier til VG at de tar avstand fra denne måten å omtale Jagland på. Jagland selv sier at han ikke ville brukt slike ord om andre. Jeg tror ham på det. Jagland har erfaringer som Harlem Brundtland ikke har. Han har ligget nede, men har reist seg igjen. Slikt gjør noe med folk. Her ser det ut til at hans forgjenger i statsministerstolen har noe å lære.