Trønder i Nidaros

Tor Singsås ble ny biskop i Nidaros etter Finn Wagle. Nidaros bispedømme valgte å satse på en lokal kandidat. Trønderen Singsås hadde klart mest støtte i den kirkelige voteringen.

Denne gangen utnevnte Giske i samsvar med det kirkelige votum. Det var bra. Han burde gjort det samme i Møre. Der var det kirkelige stemmeresultatet enda tydeligere.

Men så skal det også sies at enkelte kirkelige organer bidrar til å legitimere politikernes skalting og valting med kirken. Også denne gangen delte Kirkerådet seg på midten i sin stemmegivning, til tross for at Singsås vant en klar seier i den lokale avstemmingen. Og et stort flertall av biskopene lot være å innstille Singsås som nr 1. Mente virkelig disse biskopene at regjeringen skulle følge deres innstilling og se bort fra det menighetsråd og kirkelige medarbeidere i Nidaros ønsket? Muligens var deres innstilling et forsøk på å styrke Olav Fykse Tveits kandidatur ved en senere anledning. Fykse Tveit bør bli biskop – og blir det sikkert uten slike taktiske manøvre, som bare bidrar til å undergrave kirkens kamp for å frigjøre seg fra statens makt over kirken.

Endelig barneombud

Den sju måneder lange farsen er over. Fredag ble Reidar Hjermann utnevnt til en ny 4-årsperiode som barneombud. Maken til dårlig håndtering av en viktig utnevnelsessak skal man vel lete lenge etter. ”Skandalenes vandrepokal” er Harald Stanghelles treffende karakteristikk av saken. Manuela Ramin-Osmundsen rotet det så til at det kostet henne statsrådstaburetten. Det kan kanskje skrives på kontoen for manglende politisk erfaring. Men at også Anniken Huitfeldt skulle forlenge farsen, var mer overraskende. Hun har tross alt deltatt i politikken i mange år.

Aftenposten kan fortelle at statsrådenes vegring når det gjaldt å gjenoppnevne Hjermann skyldtes at han er upopulær i departementets embetsverk. Spesielt skal kjemien mellom Hjermann og en ekspedisjonssjef være dårlig. Men er det ikke nettopp da en statsråd skal vise hvem det er som bestemmer? På politisk hold har ingen hatt noe utsette på Hjermann, i hvert fall har ingen våget å si noe offentlig. Dermed har saken vært dobbelt pinlig for regjeringen. Etter at Huitfeldt meldte seg inhabil, tok det bare dager før utnevnelsen kom. Antagelig skjønte også Stoltenberg at det ikke fantes saklig grunnlag for å gå forbi Hjermann. Bare så rart at han ikke forstod det tidligere.

Haga går

Hagas avgang var ingen overraskelse. De mange regelbruddene som er kommet for dagen, sammen med tidligere tabber, og hennes håpløse håndtering av sakene, førte til et tap av troverdighet som en statsråd ikke kan leve med. Mediekjøret som ble mer enn helsa kunne tåle. Og selv om hun hadde vært frisk, ville en eventuell skatteunndragelse ha gjort det slutt.

Haga er den syvende statsråden som forlater den rød-grønne regjeringen. Noen ble rett og slett sparket på grunn av udugelighet, andre måtte gå fordi de ikke snakket sant. Til syvende og sist står statsministeren selv tilbake som den store taperen. Han har dårlig kontroll, og griper ikke inn i tide.

En kommentator uttalte på radio i dag at Stoltenberg har en uvanlig vanskelig jobb som leder av en trepartiregjering. Vel, vel, jobben er ikke vanskeligere enn at hans forgjenger, som også ledet en trepartiregjering, klarte jobben helt utmerket. Og Bondeviks trepartiregjering var endog en mindretallsregjering. Men kanskje ligger de rød-grønnes problem nettopp her. Regjeringen vet så alt for godt at de har flertall. Det fører til en arroganse som ser ut til å bli dens bane.

Huitfeldt fomler

Barne- og familieminister Anniken Huitfeldt har fortsatt ikke klart å få utnevnt barneombud. Ikke bare somler hun, hun fomler også – for å si det mildt. Nå er det blitt kjent at hun har ”tauet” inn som søker en bekjent og tidligere kollega i FAFO, Tone Fløtten – mange uker etter at søknadsfristen gikk ut.

Det er smått utrolig at statsråden roter seg inn i en situasjon som ligner den som i vinter kompromitterte ansettelsesprosessen og førte til at Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av. Huitfeldt har riktignok forstått såpass at hun har erklært seg inhabil i utnevnelsessaken. Men hvor habil vil egentlig Tone Fløtten være hvis hun blir utnevnt til barneombud? En viktig oppgave for barneombudet skal være å overvåke nettopp den statsråd hun kjenner så godt at samme statsråd ikke er habil til å behandle ansettelsessaken. Det er mer enn underlig at regjeringen ikke forstår at nære venner og tidligere kollegaer egner seg dårlig som barneombud. På samme måte som Ida Kraby vil Tone Fløtten ha liten troverdighet som barneombud.

Mye tyder på at regjeringen på død og liv ikke vil ha Reidar Hjermann. Av hvilken grunn vet jeg ikke. Men Manuela Ramin-Osmundsen karakteriserte ham som en meget god søker til stillingen. Her er det noe som ikke stemmer.

Huitfeldt somler

For en gangs skyld er jeg enig med tidligere statsråd Karita Bekkemellom, som kritiserer sin etterfølger Anniken Huitfeldt, for å somle med å utnevne nytt barneombud. Barneombudet har nå vært uten aktiv ledelse i flere måneder. Huitfeldt hadde søkerlisten så godt som intakt etter den pinlige episoden i vinter da det utnevnte barneombudet, Ida Kraby, trakk seg, og Manuela Ramin-Osmundsen måtte gå av som statsråd. Saken var forberedt, og Huitfeldt kunne ha utnevnt Hjermann, som var innstilt som nr 2 til en jobb han allerede hadde hatt i fire år. I stedet starter Huitfeldt en ny ansettelsesrunde og engasjerer et hodejegerfirma, som naturligvis skal bruke en masse tid for å gjøre seg fortjent til de feite honorarene som slike organer tar for å gjøre den jobben som departementets folk burde kunne ha klart selv.

Barn og unge i Norge trenger en uredd vaktbikkje som kjemper for barnas rettigheter. Det finnes få sterke pressgrupper i samfunnet vårt i dag, og her spiller Barneombudet en unik rolle, sier Bekkemellem. – Enig! Huitfeldt bør få opp farten. I stedet har hun brukt tiden til å arbeide med en ny ekteskapslov, som slett ikke tjener barna.

Biskopen blogger

Biskopene i Den norske kirke har en nettside på Den norske kirkes nettsted. Her har lederen av Bispemøtet, Agder-bispen Olav Skjevesland, etablert seg som blogger. Det er flott at kirkens fremste biskop vil ytre seg om aktuelle spørsmål på denne måten. Han starter med å ta opp spørsmålet om personlig ansvar i trafikken og familievold mot eldre.

Jeg ønsker biskopen velkommen som blogger. Skjevesland har stor kunnskap, skriver godt og er en dyktig analytiker. Det skal bli interessant å følge både hans temavalg og meninger.

Bananer eller lærere

Regjeringen evner ikke å prioritere det som er viktigst for norsk skole, sier Odd Einar Dørum i et intervju i Klassekampen i dag. Stortingsrepresentanten fra det gamle lærerpartiet Venstre har sans for spissformuleringer og slo til med følgende drepende karakteristikk av regjeringens skolepolitikk i en stortingsdebatt i forrige uke: ”Skolen ber om lærere, men får bananer”. Bakgrunnen er at regjeringspartiene har stemt ned alle Venstres forslag om å styrke lærerrekrutteringen og lærernes kompetanse, samtidig som regjeringen vil lovfeste retten til frukt og grønt.

Dørum minner om at skolen først og fremst er et sted for læring, og ikke en velferdsinstitusjon. Å gi elevene frukt og grønt er vel og bra, men når en må prioritere, er det viktig å være seg bevisst hva som først og fremst gjør skolen til en skole. Med lovfestet rett til frukt og grønt, kan skoler komme i en situasjon der de må prioritere bananer fremfor lærere. Det blir naturligvis galt. Før forrige valg hevdet de rødgrønne partiene – og særlig SV – at de skulle prioritere skolen, hvis de kom til makten. Men det forutsetter at man vet hva en skole er.

Inkompetente fotballstyrer

Så har det skjedd igjen. En fotballklubb har tapt noen kamper, og dermed må treneren trekke seg, dvs: han får sparken. Denne gangen er det Lillestrøms trener, Tom Nordlie.

Jeg slutter ikke å forundre meg over hvor inkompetente styrene i fotballklubbene kan være. Det finnes neppe noen andre virksomheter i Norge som forvalter så mye penger som er så lite profesjonelt ledet som fotballklubber. Straks klubben taper noen kamper og noen spillere surmuler litt over treneren, begynner styrelederne å uttale seg diffust om treneren, og dermed er trenerens autoritet tapt.

Mye kan sies om Tom Nordlie. Han tar utvilsomt stor plass, og det er neppe lett å samarbeide med en sportsdirektør som Jan Åge Fjørtoft, som også har et rimelig stort selvbilde. Mye kan også tale for at Tom Nordlie er best i små doser, og at spillere går lei av stilen hans etter relativt kort tid. Det må være en grunn til at han har vært trener i hele fem tippeligaklubber – med kort tid i hver klubb.

Men LSK’styre visste meget godt hva de gjorde da de droppet Rösler og ansatte Tom Nordlie. Det er bare noen måneder siden LSK vant cupen og tok klubbens første tittel på 18 år. Nå har det gått dårlig en tid, men styret er ikke voksne nok og har ikke nok is i magen til å tenke kontinuitet og langsiktighet. Et voksent styre hadde slått i bordet overfor så vel spillere som sportsdirektør og sagt at Tom Nordlie er vår trener og alle har å innrette seg etter det. Basta!

Nye kulturbygg i hovedstaden

Staten og Oslo kommune er blitt enige om å gjøre et historisk kulturløft av stor nasjonal betydning. Staten kjøper tilbake Vestbanetomta og planlegger å bygge et nytt Nasjonalmuseum, som skal huse Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og Kunstindustrimuseet. Samtidig vil Oslo kommune reise to nye kulturbygg i Bjørvika, tett inntil det nye Operahuset. Her vil man samle Munchmuseet/Stenersenmuseet og Deicmanske hovedbibliotek.

Vi synes dette er en strålende ide. Derfor oppleves det selsomt når enkelte lokalpolitikere i Oslo surmuler og gjør saken til gjenstand for smålig bydelskrangel. Det var nedslående å lytte til en radiodebatt der bl a en journalist ved navn Arild Rønsen deltok. Han presenterte seg som østkantpatriot, og mente at Operaen og de øvrige nye kulturbyggene nå ville gjøre Bjørvika til ”vestkant”. Han for sin del kunne ikke tenke seg å gå på et museum på ”vestkanten” fikk vi vite. Derfor måtte Munch-museet forbli på Tøyen, for dit kunne han gå. Bedre kan man vel ikke diskvalifisere seg selv om debattdeltaker. På spørsmål om hva han så kunne tenke seg av kulturinstitusjoner på Tøyen i stedet, ble han svar skyldig.

De kulturinstitusjonene det her er snakk om, er ikke bare en Oslo-sak, men i aller høyeste grad institusjoner av nasjonal betydning, ja, også av stor internasjonal interesse. Det er flott at disse museene nå får tidsmessige bygg, ikke minst at det blir mulig å kunne vise fram atskillig mer av Munchs bilder, som nå er stuet bort i Munch-museets kjeller. Vestbanetomta skriker etter et kulturbygg, og når operaen ikke ble lagt der, er et Nasjonalmuseum på tomta storartet. Dermed kommer man seg på en god måte ut av den gjørma som saken har havnet i gjennom mange års krangling om nybygg på Tullinløkka.

Nasjonale kulturinstitusjoner av denne art bør ligge sentralt plassert og lett tilgjengelig i hovedstaden. Det vil de nå bli, og det er flott. Stor honnør til alle dem som har maktet å tenke nytt.

Tvilsomt OL-prosjekt

Petter Rønningen, direktøren for Lillehammer-OL, har påtatt seg jobben som direktør for Tromsø 2018 etter Børge Stensbøl som trakk seg (les: ble sparket). Opprinnelig var 68-åringen imot en Tromsø-søknad. Nå har han skiftet mening. Han er blitt overbevist av ”konseptet”, som det heter.

Rønningen gjorde en formidabel jobb på Lillehammer. Han har også hjulpet andre OL-søkere til suksess. Han overbeviser likevel ikke når det gjelder ”omvendelsen”. Et så kvalifisert OL-menneske måtte da vel ha sett ”konseptet” også tidligere? Jeg skal ikke spekulere i motivene, men det er vanskelig å fri seg fra tanken at han er fristet til å ville gjenta suksessen. Men der tror jeg han tar feil. Alt for mye av dette prosjektet smaker av et ønske om å gjenta en suksess jeg tviler på lar seg gjenta.

Tromsø-OL har ifølge meningsmålinger relativt liten støtte i befolkningen. Motstanden avspeiler tvilen som også hersker innenfor idretten selv, som ikke på noen måte klarte å bli enige om hvem som evt skulle bli søkerby. Flertallet i idrettstyret var knappest mulig, og ble avgjort med dobbeltstemmen til en nyvalgt idrettspresident, som egentlig var inhabil ettersom han var tidligere styremedlem i Tromsø 2014. Når flertallet dertil så bort fra tilrådingen fra sitt eget faglige utvalg (Martinsen-utvalget), som vurderte Tromsø som det dårligste alternativet av de tre som forelå, sier det seg selv folkets skepsis er berettiget. Skepsisen er for øvrig bare blitt styrket av Åslaug Hagas famøse utspill til fordel for Tromsø og en serie med feilvurderinger fra Tromsø 2018’s side.

For min egen del er motstanden mot et Tromsø-OL først og fremst begrunnet i det fullstendig meningsløse i å bygge ut OL-anlegg i ytterligere en by i Norge. I Tromsø blir rådyre anlegg bygd for i stor grad å bli stående ubrukt etter et OL. Allerede i dag har vi store problemer med å holde i hevd f.eks. alle de skianleggene vi allerede har i Oslo, Lillehammer og Trondheim. Idretten selv vil ikke bidra til å betale for anleggene. De avviser et meget berettiget krav fra statsråden om å bidra med sin del til anleggene, nærmere bestemt ca 670 millioner, som utgjør mindre enn tre prosent enn hva hele OL koster.

Man kan si at dette ikke akkurat tyder på OL-entusiasme fra idretten selv. På den annen side er det rimelig at idretten ikke ønsker at et OL skal ramme byggingen av andre hardt tiltrengte idrettsanlegg. Det er forståelig. Men da burde også idretten stramme seg opp og selv si nei til et nytt OL. Hvis ikke, bør politikerne utvise sunt folkevett og si nei til statsgaranti.

Giskes skinndemokrati

Trond Giske har i de siste ukene opptrådt i alle kanaler og han har gjort spørsmålet om mer demokrati i kirken til en forutsetning for at de kirkereformene som de politiske partiene nylig ble enige om, skal bli gjennomført. Så skulle en tro at kirkestatsråden selv ville respektere demokratiet i kirken i sin egen embetsutøvelse. Men nei da.

På ett punkt kan en si at at kirken virkelig praktiserer demokratiet på en måte som er helt enestående i samfunnet. Det finnes ingen utnevnelser til offentlige stillinger der det ligger en så demokratisk prosess til grunn som når en ny biskop skal utpekes. Når en høyesterettsdommer, en general eller en fylkesmann skal utnevnes, er dette en sak der ingen andre en det aktuelle departement og regjeringens medlemmer er involvert. Når det gjelder fylkesmenn, kunne en f.eks. tenke seg at bl.a. kommunestyrene kunne vært involvert. Det er bare i kirken at både lokale organer og sentrale organer utenfor departementet deltar i prosessen ved at de stemmer på kandidater som er nominert til bispestilling av det organ som mer enn noen andre skal ha med biskopen å gjøre, bispedømmerådet.

Når en slik prosess resulterer i et entydig resultat, skulle en tro at resultatet ville bli respektert av den som har den formelle utnevningsretten. Ved voteringen til ny biskop i Møre, fikk en av kandidatene, Halvor Nordhaug flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen. Han fikk også de fleste av bispestemmene og flertallet i Kirkerådet, selv om flertallet her, merkelig nok, var knappest mulig. Likevel ble han ikke utnevnt! Det er 40 år siden vi har opplevd en så klar tilsidesettelse av det kirkelige votum, og vi trodde sant å si at vi ikke skulle oppleve det igjen.

Ingeborg Synøve Midttømme ble i dag utnevnt. Ikke et vondt ord om henne. Jeg ønsker henne lykke til i en viktig gjerning! Hun blir sikkert en god biskop, slik de øvrige nominerte kandidatene også hadde blitt det. Men det var altså Nordhaug det store flertallet ville ha.

Giske skjuler seg bak formalitetene og minner om det vi alle vet - at det er regjeringen som utnevner. Han peker også på at Kirkemøtet har sagt at regjeringen bør føle seg forpliktet til å utnevne en av de tre som har fått flest stemmer. Men dette har Kirkemøtet sagt for å unngå de aller verste forbigåelsene, at en kandidat kommer på siste plass i voteringen og blir utnevnt nesten uten førstestemmer. Så lenge vi ikke har regler som gjør det mulig å kåre en formell vinner av voteringen, kan man ikke si at vinneren skal utnevnes. Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Når en voteringen utpeker en udiskutabel vinner, slik vi nå har sett i Møre, burde saken være enkel for en statsråd som sier han er opptatt av demokrati i kirken.

Demokratiet skal gjelde for andre, men åpenbart ikke for statsråden selv.

Myten om konfirmasjonen

Det er konfirmasjonstid, og på nytt har vi hørt og sett påstanden om at de unge deltar i kirkens konfirmasjon bare på grunn av pengegavene som gjerne følger med konfirmasjonsfesten. Nå kommer det imidlertid undersøkelser som viser at dette er mye av en myte. Stiftelsen Kirkeforskning har gjennomført en stor intervjuundersøkelse blant nesten 2000 av årets konfirmanter, der man bl.a. har tatt opp de unges motiver og forventninger når det gjelder konfirmasjonen. Resultatene viser at 6 av 10 ser konfirmasjonen som en naturlig oppfølging av dåpen, og like mange legger vekt på tradisjonen når de velger konfirmasjon. Samme andel har også store forventninger til selve konfirmasjonsdagen. Undersøkelsen viser at dette er viktigere for de unge enn penger og presanger, sier Ida Marie Høeg, som har gjort undersøkelsen.

Aftenposten refererer også en fersk dansk undersøkelse som viser at bare 8 prosent av de unge oppga penger som den viktigste grunnen til å velge konfirmasjon. Undersøkelsene viser altså at konfirmasjonen vitterlig betyr noe personlig for de unge, og at den kristne identiteten slett ikke er utenfor flertallets horisont, slik enkelte kritikere vil ha det til.

Det samme gjelder for øvrig dåpen. Også her har vi lenge hørt den forenklede påstanden om at barnedåpen ikke betyr noe for foreldrene, eller det dreier seg i beste fall ”bare om en tradisjon”. Men for det første er tradisjon ikke noe ”bare”. Tradisjoner betyr noe for de aller fleste av oss. Tradisjoner er viktige, også religiøse tradisjoner. For det andre er det mye som tyder på at det er større bevissthet om både dåpens og konfirmasjonens innhold i dag enn for en generasjon eller to siden. Livssynsdebatten er skarpere i dag, og det finnes sosialt aksepterte alternativer både til dåp og kirkelig konfirmasjon. Dette gjør at de fleste, både foreldre og ungdommene, må tenke igjennom sine valg på en annen måte enn tidligere. På denne bakgrunn er resultatene fra konfirmantundersøkelsen, kanskje ikke så overraskende, men ikke desto mindre gledelige.

Juks ¨med ord

- ”Hvor mange bein har hesten?”
- ”Fire.”
- ”Hvis vi sier at halen er et bein, hvor mange bein har hesten da?”
- ”Fire, halen er ikke et bein.”

I et innlegg i Aftenposten nylig minner Per Lønning om at allerede 1300-tallets logikere slo i hjel den elementære filosofiske feil som går ut på å gjøre ord og sak til det samme. Men nettopp denne blunderen er det flertallet av dagens politikere gjør når de med et lovvedtak sier at partnerskap skal være det samme som ekteskap.

For noen år siden var Øst-Tyskland en egen stat. Er det noen som vil mene at denne staten var et demokrati fordi om den kalte seg Den tyske demokratiske republikk?

Et formalisert samliv mellom to mennesker av samme kjønn blir ikke et ekteskap bare ved å kalle det et ekteskap.

Hva går det av Rosenborg?

For en som ønsker at Rosenborg skal vinne sine kamper, bortsett fra de mot Strømsgodset, er det leit å følge laget om dagen. I går gikk Trondheimslaget på et nytt nederlag, denne gangen mot Tromsø.

Mens fotballekspertene legger ansiktet i alvorlige former og diskuterer fotballproblemene som om det gjaldt verdensfreden, undrer mange av oss andre fotballelskere oss på om det egentlig er så vanskelig å forklare det som mer og mer må oppleves som en skikkelig nedtur der oppe i Midt-Norges hovedstad. Etter at det i norsk sammenheng steinrike laget lenge satset på kontinuitet med en leder som fulgte en klar ”fotballfilosofi”, har man etter Nils Arne Eggens pensjonering skiftet trener så å si hvert eneste år. Det må naturligvis gå galt.

Hver gang et fotballag sparker en trener, og det skjer som kjent ofte, ikke bare i Rosenborg, spør jeg meg selv om det ikke var bedre at klubbens leder(e) gikk av. Men se, de blir aldri sparket. Ingen tvil om at her er det personer som vokter sine posisjoner, og som maktpersoner flest, kan de kunsten å legge skylden helt andre steder enn hos seg selv når det går litt på skeis med resultatene. Det er noe som heter å ta ansvar. Det burde gjelde også for fotballklubbledere.

Journalisters kunnskap

Nylig kunne vi lese om en undersøkelse som avslører at forbausende mange journalister mangler elementær samfunnskunnskap. Mye tyder på at enkelte også mangler evne eller vilje til å sette seg inn i saker før de går ut med sine ”nyheter”.

Et eksempel opplevde vi i NRK’s morgennyheter torsdag, der NRK’s politiske redaktør, Kyrre Nakkim, fortalte at KrF i forslaget til nytt partiprogram for neste stortingsperiode kommer med en ny formulering om skattepolitikk, som ble hevdet å være helt i tråd med hvordan Jens Stoltenberg uttaler seg om samme sak. Nakkim tolket KrF slik at partiet med dette signaliserer at man ønsker å nærme seg Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Denne ”nyheten” ble så lagt fram for Siv Jensen, som fnyste av KrF’s ”knefall for sosialistene”. Men som Aftenpostens Solveig Ruud påviser i dag, er forslaget til ny programformulering i sitt innhold identisk med den som står i partiets nåværende program, som ble vedtatt i 2004. Det Nakkim presenterer som en stor nyhet, er altså ingen nyhet i det hele tatt.

Er det for mye å forvente at NRK’s medarbeider tar seg bryet med å sette seg inn i saken før han går ut med sine ”nyheter”. Dette desto mer som saken dreier seg om programmet til et politisk parti – og medarbeideren bekler stillingen som ”politisk redaktør”?