Hans Olsen - en myndig og driftig Havnalos

Av Oddbjørn Evenshaug

(Trykt i Nesjar, Årsskrift for Brunlanes Historielag,2011-2012, s. 61-68.)

Da Hans Jacob Olsen kom til verden i Nevlunghavn i 1794, var det nærmest gitt at han skulle bli los. Faren, begge bestefedrene, to oldefedre og tre onkler var loser. Da han ble døpt 19. februar 1794, var alle de tre mannlige fadderne loser. De to oldefedrene, Willum Janssen og Ola Kristensen var blant de fem losene i Havna som er nevnt i en ekstraskattliste fra 1743. Faren, Ole Jahnsen, ble utnevnt til fast los i 1793 og fikk avskjed som los først som 79-åring i 1842. Ole ble i mange år bare kalt "gamle Jahnsen". Moren til Hans, Kari Kristiansdatter, skal ha gitt navn til «Karibakken», «Karistein» og «Kariberget» i Havna.

 Hans Olsen. Akvarell av Adolph Tidemand, 1861. (Nasjonalgalleriet)

På den tiden Hans ble født, bodde det ca 90 mennesker i Havna. Hans vokste opp sammen med en eldre søster, Margrethe, og to eldre brødre, Jahn og Kristian, i et hus like ovenfor brygga. Margrethe giftet seg med los Ole Kristensen i Havna. I likhet med Hans ble også Jahn og Kristian loser. En av døtrene til Kristian, ble mor til den kjente Larvik-rederen konsul Chr. Nielsen. Chr. Nielsen ble født i Nevlunghavn, og Hans Olsen var hans fadder da han ble døpt i 1842.

De tre brødrene Jahnsen fikk losopplæring i losbåten til faren. Etter å ha passert den nødvendige eksaminasjonen hos losoldermannen, ble Hans i mai 1816 ansatt som reservelos og tre år senere ansatt som fast los ved Nevlunghavn losstasjon. Med lospatent nr 10 i lomma og det etter hvert påbudte losskiltet på brystet kunne han kaste seg inn i konkurransen om å kapre skip for losing.

Konkurransen om oppdragene var stor. I sommertiden kunne losene ligge ute i dager og uker for å oppsøke skip som signaliserte at de trengte los. Om høsten og vinteren satt de gjerne på Havneberget («Kikkærsberget») og speidet etter fartøyer. Oppdaget de skip i horisonten, bar det i full fart ned til brygga og ut i losbåtene i håp om å komme først for å kapre skipet. Konkurransen var så stor at de ikke gikk av veien for å prøve å sinke eller lure hverandre. J. R. Archer forteller i sin hovedoppgave om losene i Larvik losoldermannskap at det hendte Havnalosene stjal rorpinnene fra hverandre, slik at de måtte lage en ny før de kunne få rodd ut og komme seg under seil.

Gammelt losskilt. (Romsdalsmusset)

Hans Olsen og hans loskolleger utøvet et særdeles farefullt yrke. Døden var en mulighet som de var fortrolige med. Det er en velkjent anekdote at Havnalosene stod på brygga og spurte: «Hvem av oss skal gå i høst?». Allerede i 1722 rapporterte overlos Gabriel Christiansen til admiralitetskollegiet i København at to loser i Nevlunghavn var omkommet under losing. Senere ble det mange, mange som fant sin død i bølgene. Beregninger fra ulike distrikter antyder at ca en firedel av losene på 1700- og 1800-tallet omkom på sjøen. I siste halvdel av 1800-tallet omkom minst 15 loser og sju losgutter fra Larvik losoldermannskap, som Nevlunghavn losstasjon hørte til på den tiden.

I likhet med sin far, farfar og oldefar unngikk Hans Olsen drukningsdøden. Men mange i familien ble rammet. Hans mistet begge sine brødre på sjøen. Videre omkom tre onkler, svigerfaren og en svoger. Ekstra hardt må det ha vært da broren Kristian Olsen i 1832 omkom sammen med sine to sønner, de 14-årige tvillingene Johannes og Andreas. Også en tredje sønn av Kristian druknet på sjøen. I 1869 omkom en svigersønn av Hans. Det var Nils Larsen, mannen til datteren Karoline. Nils Larsen var skipper og mistet livet sammen med fire andre fra Nevlunghavn da skipet han førte, forliste i Nordsjøen. Også ektefellen til datterdatteren omkom, som styrmann i utenriksfart.– Det ble mange gravminner med bare kvinnenavn på Berg kirkegård. 

I 1817 giftet Hans seg med Inger Marie Olsdatter, som han stod sammen med til konfirmasjonen i 1811. Ikke overraskende var hun losdatter. Losene giftet seg gjerne innenfor standen. Hans og Inger Marie fikk to barn, Karen Johanne og Olalia, som døde ung. Karen Johanne giftet seg med landhandler og stasjonsholder Peter Halvor Elias Jensen i Helgeroa, sønn av skipper Nils Jensen. Hennes giftemål med Peter Jensen knyttet sammen to tradisjonsrike familier, Jensenfamilien i Helgeroa og Jahnsenfamilien i Nevlunghavn.

Hans og Inger Marie bodde de første årene i et hus Hans bygde da de giftet seg. (Gammelt hus nr 21 i Havna.) Men etter at Inger Maries far, Ole Jacobsen, omkom på sjøen, solgte Hans i 1821 huset til en loskollega og flyttet inn i Oles hus ved brygga, et hus som ble bygd på slutten av 1700-tallet (gammelt hus nr 2). I 1826 fikk Hans skjøte fra sin stesvigermor på huset, tomt og 1/4 i brygge. Huset var relativt stort og rommelig. Sjøfolk fra skip som lå for anker på Havnefjorden under høststormene kom ofte på besøk i loshjemmet ved brygga, og det fortelles at samtalene gikk livlig i stuene.

Nevlunghavn, ca 1905. Hans Olsens lå der hus nr to fra høyre ligger. Dette huset ble bygd av Hans Olsens datter, Karoline i 1875.  (Prospektkort)

Inger Marie Olsdatter døde i 1835, bare 40 år gammel. Ett år senere giftet Hans seg igjen med den 36-årige enken Dorthee Sophie Reichelt fra Langøy, Kragerø. Dorthea kom som ung i huset til tollbetjent Jens Werenskiold i Helgeroa. Etter at Jens ble enkemann, giftet han seg med Dorthea. Han var da 78 år gammel og hun var 28. Jens døde få år senere. Jens Werenskiold hørte til "de conditionerede". Som hans kone ble Dorthea derfor titulert "Madam". I Nevlunghavn ble hun i alle år senere bare kalt "Madam Werenskiold". Datteren Karoline var deres eneste barn. Karoline fødte sitt tredje barn noen måneder etter at ektemannen Nils hadde omkommet i Nordsjøen. Karoline bodde da sammen med foreldrene i huset ved brygga i Havna, og her fortsatte hun å bo som enke med de tre barna. Kort tid etter at foreldrene døde, rev Karoline det gamle huset og bygde nytt hus på tomta. I 1946 solgte etterkommerne huset til Gunvald og Kaia Gustavsen.

Ifølge familietradisjonen var Hans Olsen en myndig husherre, driftig og glad i god mat. Madam Werenskiold sa en gang: "Vi må ha kuer, for Hans er slik en smørmann." I Havna hadde de uthus med fjøs. I 1833 leide Hans et 12 dekar stort jordstykke, Carlstraet, senere kalt "Løkka", som lå litt opp for Omrestranda. I 1853 kjøpte han denne jorda og hadde sommerfjøs og lade der. Til dette jordstykket hørte også beiterett for ei ku i Nordskogen. I tillegg forpaktet Hans en del jord ved siden av Carlstraet, slik at han kunne ha en ganske stor besetning. I 1865 hadde han ifølge folketellingen 5 storfe, 2 får, 1 svin og sådde 3/8 tønne bygg, 6/8 tønne havre og satte 4 tønner poteter.

Inntektene fra losingen varierte fra år til år, avhengig av antall oppdrag. Omkring 1850 lå den årlige bruttoinntekten blant losene i det sønnenfjelske losdistrikt i gjennomsnitt på 72 speciedaler. På 1860-tallet steg gjennomsnittsinntekten til 163 spd, bl a som en følge av økte takster og et lavere antall loser. På denne tiden loste hver los i Larvik losoldermannskap i gjennomsnitt ca 50 skip i året. Hans Olsens årlige bruttoinntekt på losingen i hans sju-åtte siste aktive år som los varierte ifølge losrullen fra 300 til 460 spd.

Når losenes inntekter skal vurderes, må en ta i betraktning at de også hadde store utgifter. De betalte avgift til losoldermannen og losunderstøttelseskassen. Dessuten holdt de selv losbåt og betalte losgutten, som gjerne fikk omtrent en tredel av nettoinntekten. Dertil kom utgiftene til reise og opphold. Beregninger gjort i ettertid viser at losen satt igjen med 30-40 prosent av bruttoinntekten. For Hans Olsens vedkommende betydde det at nettoinntekten lå på gjennomsnittlig ca 135 spd de siste årene han var los. 

Sammenliknet med mange andre, var dette ikke dårlig. For eksempel tjente en lærer omkring 1850 bare 25-30 spd i året. På den annen side framholdt losene selv med rette at de hadde et særdeles farefylt yrke, og de mente gjerne at betalingen var for dårlig. Hans Olsens økonomi ser imidlertid ut til å ha vært god, noe som bl a går fram av at han hadde råd til å ha tjenestejente i huset. Det var ikke vanlig i Nevlunghavn på hans tid. Ved siden av losingen hadde Hans inntekter fra jordbruket.  Dessuten hadde Dorthea en del midler som hun arvet etter sin første ektemann, Jens Werenskiold.

Losen fikk betalt av skipperen for hvert enkelt oppdrag etter satser som var bestemt av myndighetene. Det var forbudt å kreve høyere betaling enn det som var fastsatt i takstene. Losene var her underlagt et meget strengt regime, noe Hans Olsen smertelig fikk erfare. I 1856 ble det reist tvil om han hadde rett til den betalingen han hadde krevd av en fransk kaptein da han loste barken Esilde inn til Fredrikstad. Hans Olsen mente han var i sin gode rett, men det ble reist sak mot ham for overtredelse av Loslovens bestemmelse om betaling. Etter at det var tatt opp forhør både i Larvik, Brunlanes og Sarpsborg, kom saken opp for byretten i Fredrikstad i mai 1857. Hans fikk støtte for sitt syn av vitner, og han ble frikjent, men dømt i ankesaken i stiftretten i Christiania. Saken gikk helt til Høyesterett, som 6. november 1857 fastholdt overrettens dom og kjente for rett at «Lots Hans Olsen af Nevlunghavn bør have sin Lotstjeneste forbrudt». Hans ble med andre ord fradømt stillingen som los og måtte også betale saksomkostningene. 

Høyesterett dømte slik de mente var rett etter loven, men retten må åpenbart ha ment at loven rammet Hans Olsen urimelig hardt. Bare noen dager senere sendte Høyesterett søknad til Kongen om benådning, bl a med den begrunnelse at Hans Olsen hadde utvist hederlige forhold i tjenesten og at han syntes å være villedet av tidligere misbruk og annen manns råd. Dessuten ble det vist til at saken ikke hadde skjerpende omstendigheter. Etter at Justisdepartementet hadde behandlet saken og kommet til samme konklusjon og den var behandlet i statsråd, ble saken forelagt kronprinsregenten på Stockholms slott 30. desember 1857 og Hans Olsen ble benådet ved kongelig resolusjon. Dermed fikk han fortsette som los, men måtte betale en bot på 15 spd til losunderstøttelseskassen, samt saksomkostningene. I alt tilsvarte dette ca 40 % av hans netto losinntekt det året. (En utførlig beskrivelse av saken finnes i en artikkel i medlemsbladet til "Frithjofs venner", nr 1/1989.) 

Selv om han ble benådet, måtte det kjennes både tungt og bittert å få en slik dom etter over 40 års tjeneste som los. Hans Olsen var losformann (viselosoldermann), og fikk i retten attest fra losoldermannen i Larvik som "en ordentlig Mand og dygtig Lots". Losoldermann F. H. Falkenberg viste Hans stor tillit også etter denne saken, og fortsatte bl a å bruke ham som sensor ved loseksamen, et verv Hans hadde hatt helt siden midten av 1840-tallet. Det samme gjorde Lars Thomsen, som overtok som losoldermann etter at Falkenberg døde i 1857 og Hans Carl Kjelsen, som ble losoldermann i Larvik da Thomsen døde etter kort tid i tjenesten. Hans Olsen var sensor blant annet da brødrene Hans og Ole Gundersen fra Helgeroa var oppe til loseksamen samtidig på Thomsens kontor i Larvik i november 1858. 

Utsnitt av Losrulle nr 2/1865, som viser at Hans og Ole Gundersen har bestått eksamen som fast los. Undertegnet losoldermann Lars Thomsen og sensorene Hans Olsen og Hans Mathisen. (Statsarkivet Kongsberg)

Hans Olsens underskrift i losrullen i forbindelsene med disse eksaminasjonene viser at helsa må ha begynt å svikte på begynnelsen av 1860-tallet. Mens underskriften i mars 1859 fortsatt er stødig og klar, røper den et års tid senere en meget skjelvende hånd, og det ble enda verre de to neste årene. Da maleren Adolph Tidemand høsten 1861 besøkte Nevlunghavn og malte akvareller av Hans Olsen og flere andre Havnaloser, ser Hans fortsatt både sterk og frisk ut, men det må likevel ha skjedd noe med helsa. I juli 1865 får han innvilget sin søknad om avskjed, "for Svagelighed", som det står i losrullen. Han beholdt stillingen som viselosoldermann, og fikk en årlig pensjon fra losunderstøttelseskassen på 72 spd, som var maksimum utbetaling, senere forhøyet til 80 spd. Til tross for dårlig helse levde han fortsatt i ti år i sitt hus ved brygga i Havna sammen med Dorthea, datteren Karoline og hennes tre barn. 

Hans Olsen og «Madam Werenskiold», ca 1874. (Privat eie)

Bildet av Hans og Dorthee (Madam Werenskiold), som ble tatt kort tid før han døde, viser at han ble temmelig rund og tung de siste årene. Det fortelles at da han etter hvert hadde vanskelig for å knytte støvellissene selv, ropte han på småguttene som sprang omkring på brygga for å få hjelp. Som takk ga han dem et godmodig rapp med stokken. 

Hans Olsen døde 15. juni 1875, 81 år gammel. Dorthee døde vel et halvt år senere. Begge ble begravd på Berg gamle kirkegård like nedenfor steinkirken. Et gravminne står fortsatt på graven. 

Hans Olsen og hustru Dorthees gravminne på Berg gamle kirkegård

Kilder

Archer, James Ronald. Hvem av oss skal gå i høst? Losene i Larvik losoldermannskap 1850-1911. Hovedoppgave i etnologi. Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo. 1995.
Archer, James Ronald. Losbiografi: Hans Olsen (1794-1875). Frithjof II. Frithjofs venner, 1/1989.
Brunlanes. En bygdebok. Bind I. Bygdehistorie. Red. G. C. Wasberg. Larvik 1970.
Brunlanes. En bygdebok. Bind II. Av Lorens Berg. Larvik 1979.
Brunlanes. En bygdebok. Bind III. Del 2. Av Astrid Jansen. Larvik 1992.
Brunlanes kirkebøker.
Erlingsen, Einar Chr. Los ved Færder. Losvesenets historie i det sønnenfjelske Norge. Hvasser og Brøtsø Historieforening 2010.
Fløtterød, Marlow. Nevlunghavnlodsernes saga. Frithjof II. Frithjofs venners medlemsblad, 1/2003, s. 32-35.
Folketellingene Brunlanes 1801 og 1865. Digitalarkivet.
Høyesteretts søknad til Kongen av 17. november 1857 om benådning av Hans Olsen. Riksarkivet.
Jensen, Fredrik. Nevlunghavn – serr'u. 1988.
Justisdepartementet. Referatprotokoll nr 110, 1857-58. Riksarkivet.
Krohn-Holm, Jan W. Losvesenet i Norge: 250 år. Trekk fra stiftelsestiden 1719-25. Larvik 1969.
Larvik losruller 1/1832-1889; 2/1865 og 3/1870. Statsarkivet Kongsberg. 
Melberg, Erling. Slektsnotater.
Melberg, Erling. Notat: De første hus i Havna.
Norsk Retstidende 52/1857.
Noss, Aagot. Adolph Tidemand og folk han møtte. I serien Norske folkedrakter. Universitetsforlaget, Oslo 1981.
Riksarkivet Oslo.
Risa, Lisabet. Losen. Med våte klede i farefullt yrke. [arkiv]magasinet, Informasjon fra riksarkivaren, 3/07, s. 13-15.
Statsrådssekretariatet. Protokoll for kongelige resolusjoner i annet halvår 1857. Riksarkivet.
Statsrådssekretariatet. Regjeringens protokoll for innstilte saker 1857-58. Riksarkivet.