Av Oddbjørn Evenshaug
For oss som vokste opp rett etter annen verdenskrig, var det
smått med materielle goder. Det var lite varer, og sportsutstyr dannet ikke noe
unntak. Noen trepinner av et par ski hadde jeg riktignok allerede som
5-6-åring. De ble overtatt etter eldre søsken. På disse skiene gjorde jeg min
største konkurranseprestasjon som skiløper da jeg som førsteklassing på Søre Ål
skole den første etterkrigsvinteren vant utforrennet i min klasse i
skoleskirennet på Holsjordet rett nedenfor Skogly. Årsaken til suksessen lå nok
først og fremst i at min far hadde vært en dyktig skiløper i sin ungdom og
skjønte seg på å smøre ski. Premien var ganske spesiell for en førsteklassing–
et par mansjettknapper.
Det faderlige opphavets interesse for skisporten var
antagelig en viktig årsak til at han julen 1947 overrasket meg med oppvekstens
mest minneverdige julegave – et par flunkende nye hoppski. Med disse på beina
ble det mange fine skiopplevelser i Engesvea på Søre Ål.
Men den store drømmen var en sykkel. Far hadde en som var
innkjøpt mange år før krigen, men den brukte han mye selv i sitt arbeid. Den
var derfor lite tilgjengelig. Dessuten var den et fryktelig tungt monster og
lite egnet for en smågutt.
Jeg var imidlertid så heldig å ha en nabo og klassekamerat,
som var den lykkelige eier av en guttesykkel, en såkalt rundtramper. Odd Martin
var en god venn, noe han beviste til fulle da han lot meg få låne den. På den
lærte jeg å sykle.
Det ble et tøft møte med virkeligheten. Den første prøveturen skulle foregå i veien som senere fikk navn etter maleren Einar Sandberg. Jeg startet i den bratte bakken rett nedenfor Langsetveien (nå Messenliveien). Det var en feilvurdering. Farten kom fort opp på et nivå som ikke var helt tilpasset ferdighetene. Det bar så alt for fort av gårde. Alle som vet hva en rundtramper er, vet at her skal man ikke slippe kreftene løs. En rundtramper har ikke bremser. Går hjulene rundt, går også pedalene rundt, og går hjulene fort, går pedalene like fort. Kunsten er å ha kontroll på pedalene. Den kontrollen hadde ikke jeg. Der veien gjorde en sving til høyre, braste jeg rett inn i et gjerde og der stoppet sykkelen. Selv stoppet jeg ikke før jeg landet på jordet på den andre siden av gjerdet. Både sykkelen og gutten kom fra det uten mén.
Odd Martin kom løpende etter. Han tok det pent, og var
sporty nok til å la meg prøve igjen inntil jeg behersket kunsten. Jeg har visst
aldri takket ham. Bare en gang senere har jeg tryna skikkelig på sykkel. Det
var mer enn 50 år etter hendelsen ved Breisethjordet. Mindre spektakulært denne
gangen, men skadene ble nok noe større.
Sykkelfabrikken hos
Helleberg
Drømmen om egen sykkel fikk ny næring da min eldre bror,
Jan, etter endt skolegang fikk jobb på sykkelfabrikken hos Helleberg i Storgata
75. Her produserte de TRYGG-sykkelen, som på rammen hadde Dovregubben på sykkel
i smilende positur som flott varemerke – «Merket for kvalitet».
Helleberg var tidlig ute med sykkelproduksjon og var i
mellomkrigstiden og de første årene etter krigen blant de største
sykkelprodusentene i landet. Sykkelfabrikken holdt til en toetasjes
mursteinsbygning i bakgården. I annen etasje var det en elektromotor som drev
maskinene i begge etasjer via remdrift. I annen etasje var også de store
forniklingsbadene som ga finish til de blanke delene på sykkelen. Poleringen
foregikk i sliperiet i første etasje, der bl a russeren Timofei Gunko arbeidet
i en årrekke.
Byggingen av sykkelhjul foregikk også i første etasje, og
der jobbet bror Jan. Det ble mange turer bort i Helleberggården for å beundre
ham og de andre mekanikerne som bygde de flotte syklene. Den som hadde hatt
penger til å kunne skaffe seg en slik! Men det lå utenfor horisonten av hva jeg
trodde kunne være mulig. Det falt meg ikke en gang inn å spørre mine foreldre.
Jeg forstod tidlig at innkjøp av ny sykkel til en guttunge ikke lå innenfor det
min fars inntekter kunne tillate.
Men bror Jan tjente penger selv, og det varte ikke lenge før
han ikke bare var sykkelbygger, men også sykkeleier. En dag kom han hjem med et
flunkende nytt vidunder med tre gir og ballongdekk – og med hjul han selv hadde
bygd! En Rolls Royce kunne ikke ha vakt større beundring. Jeg fikk aller
nådigst prøve den, men bare under streng overvåking av eieren. Kan ikke huske
at jeg noen gang våget å sette meg på den uten tillatelse. Men å se på den var
både tillatt og gratis. Fortsatt ser jeg den for meg nesten ned til minste
detalj.
Visergutt
Jeg ble fort klar over at min drøm bare kunne bli en realitet hvis jeg trådte inn i
yrkeslivet og tjente pengene selv. Heldigvis var landsfolkeskolen den gang så
viselig ordnet at vi bare gikk annenhver dag på skolen. Det ga muligheter. Jeg
ble visergutt.
Viserguttene hørte til den tids fremste servicearbeidere.
Kanskje var ikke alle den gangen like fortrolige med det engelske ordet
”service”, men innholdet i begrepet var forretningsstanden godt kjent med i de
dager. Viserguttene brakte daglig kolonialvarer og bakervarer hjem til folk
uten noe tillegg i prisen. Ingen vare var for liten til ikke å bli brakt hjem
til folk.
Min første jobb i bransjen var hos baker Joh. Rambæk sør i
Storgata. Rambæk var blant mine foreldres venner, og den godslige bakeren var
ofte gjest i vårt hjem. En gang jeg visste han skulle komme på besøk, antydet
jeg for min far om han på mine vegne kunne legge inn en ansøkning om jobb.
Visse forundersøkelser var allerede gjort. Jeg visste at litt eldre
kjenning var i ferd med å
avslutte viserguttkarrieren hos Rambæk. Jobbansøkningen kom derfor på et
strategisk riktig tidspunkt. Jeg ble ansatt og kunne starte karrieren.
Visergutt og sykkel var et begrepspar som var knyttet sammen. I viserguttjobben var sykkelen rett og slett uunnværlig. Baker Rambæk hadde en solid utgave av arten med en kurv foran som passet akkurat til den store brødkurven. Ikke noe gir, selvfølgelig, men i oppoverbakkene måtte en uansett trille sykkelen, i hvert fall når den var fullastet med bakervarer. Når pensjonatene blant Rambæks kunder skulle ha sine store lass med brød, kunne sykkelen bli tung å manøvrere. En måtte holde tunga rett i munnen skulle ikke brødkurven ende i bakken.
Rambæk var en trivelig kar, akkurat så rund og godslig som
det tradisjonelle bildet av en baker tilsier. Og han var glad i barn. Han gikk
fast på møtene på Misjonshuset i Kirkegata, der også mine foreldre hørte til og
ofte tok meg med. Rambæk stod alltid like innefor døra ved den store vedovnen
og tok spesielt godt imot barna.
For meg som visergutt ble han ikke mindre populær når han i
pausen i jobbingen spanderte et wienerbrød. Det kunne riktignok ofte være ett
som ikke var blitt solgt dagen før. Men et wienerbrød var et wienerbrød. Den
slags luksus var ikke en del av den daglige dietten i hjemmet. Ellers serverte
datteren, Margot Rambæk, som stod i butikken, helst kakesmuler i spisepausen.
Hadde man flaks, dvs. hvis bakeren hadde hatt uflaks, kunne det her vanke noen
skikkelige godbiter i form av et rykende ferskt wienerbrød eller en annen
delikatesse med en feil stor nok til at godsaken ikke kunne selges. Kakesmulene
ble for øvrig omsatt i butikken i poser til 10 øre. Disse posene hørte til
1950-årenes store kulinariske utskeielser for barn med lite lommepenger.
Lønna hos Rambæk var 7 kr dagen, 4 kr for formiddagen og 3
kr for ettermiddagen. Med skole annenhver dag kunne det bli jobbing både hele
og halve dager. Jeg var fornøyd med lønna. Dessuten – å være misfornøyd, var
ingen aktuell problemstilling. Man tok det man fikk, og ferdig med det.
Lønnsforhandlinger var et ukjent begrep. Dog må det sies at jeg opplevde 3 kr
for lørdag ettermiddag som en dårlig ”deal”. Da var jeg sjelden ferdig med å
levere alle bakervarene før minst et par timer etter stengetid. Dermed ble
ettermiddagen like lang som formiddagen. Men – ettermiddag var ettermiddag.
Lønna var 3 kr uansett, og jobben skulle selvsagt gjøres ferdig.
Fortjenesten kom godt med. Det meste ble spart for å kunne realisere sykkeldrømmen. Men noe ble brukt til turnsko. Disse lette skoene som var så nydelige å sparke fotball med. Bare så synd at de var så lite slitesterke. Fotballsparkingen førte til at det så alt for fort gikk hull foran i tåa på skoene, til min mors store ergrelse. Det ville være en overdrivelse å påstå at mor var noen stor fotballentusiast. Hun strevet hardt med sying og stopping for å holde mine søsken og meg ordentlige i tøyet. Ikke rart at hun syntes det fikk være måte på til forbruk av sko til noe så unyttig som fotballsparking. Men akkurat der var ikke min mor og jeg helt enige, og ble det heller aldri. Jeg sier med pave Johannes Paul II, av alle uviktige ting i livet, er fotball det viktigste.
Senere dublerte jeg yrkesaktiviteten med viserguttjobb hos
Ole Jægersborg, som overtok kolonialbutikken til fru Solheim øverst på
Utsiktsbakken. Også der var jeg oppsatt med viserguttykkel med stor kurv foran
styret. Ole var en snill og hyggelig kar. Han leide til å begynne bolig like
ovenfor oss i Ringsvegutua, og bygde senere hus samme sted. Vi var fast kunde
hos ham. På den tiden var det vanlig å skrive varene på «bok”». Det hørte til
oppvekstens uforglemmelige minner når mor betrodde meg oppgaven å gå med den
månedlige betalingen for varene. Både på grunn av tilliten som opphavet viste
meg, men enda mer fordi Ole alltid stakk i handa ei sjokoladeplate ved dette
oppgjørets time.
Ole var bridgeentusiast. Bridgedebatten kunne gå heftig over
disken og på bakrommet. Jeg kjente Ole allerede fra jeg var smågutt, fra den
tiden han hørte til min kundekrets
ved min faste julejobb som julehefteselger. Oles kundekrets var så godt som
fullstendig konsentrert til området jeg kjente som min egen bukselomme. Jobben
hos Ole ga i likhet med viserguttjobben hos Rambæk gode muligheter for å bli
kjent også innendørs hos folk.
Trygg-sykkelen
Snart hadde sparepengene nådd et nivå da det var aktuelt å
begynne å beskue utvalget av sykler hos Helleberg med realistiske øyne. Det
faderlige opphavet hadde merket seg den målbevisste iveren og mente nok den var
verd en oppmuntring i form av et aldri så lite pekuniært bidrag.
En herlig vårdag troppet vi mannsterke opp, dvs. min far og
jeg – med min bror som kyndig konsulent. Gir og ballongdekk ble for dyrt. Men
Trygg-sykkelen jeg kjøpte, var minst like ny og blank som den Jan i sin tid
hadde skaffet seg. Den stolte følelsen som svulmet i brystet da sykkelen var
kjøpt og betalt og jeg kunne trille hjem til Ringsvegutua som nyslått
sykkeleier, kan ikke beskrives med ord. Det kan heller ikke følelsen da jeg
første gang svingte inn i skolegården på Søre Ål skole og gutta strømmet til
for å beundre nyervervelsen.
De første ukene tåltes knapt et støvfnugg. Sykkelen fikk sin
daglige puss og oljekanna ble flittig brukt. Senere fikk en naturligvis et litt
mer avslappet forhold til den slags – uten at sykkelen ble noe særlig dårligere
av det. I årene som fulgte var ett av årets store øyeblikk den dagen om våren
da en kunne ta fram sykkelen. Den dag i dag når jeg kjenner lukten av vår,
minnes jeg den herlige følelsen det ga å kunne sette seg på sykkelen i
vårvarmen og tråkke av gårde. Spesielt nydelig var det å suse av sted på de få
veiene som var asfaltert. Sykkelen utvidet aksjonsradiusen og dermed friheten
og følelsen av å beherske verden.
En fotballovergang fra Fremad til guttelaget på Fåberg var
bare mulig pr sykkel. Det var egentlig et svik, Fremad-patriot som jeg var. Men
en god kamerat som bodde på Fåberg, overtalte meg. Det ble med den ene
sesongen. Jeg har tilgitt både ham og meg selv. For vi hadde det fryktelig
moro, selv om det ble litt langt å sykle til treningene. Min venn Kjell hadde i likhet med meg større fysisk høyde enn fotballtalent. Det benyttet vi
oss av. Jeg hadde en forholdsvis presis høyrefot, og Kjell var brukbar på
hodet. Vi fant opp Flo-pasningen lenge før den fikk navn på 1990-tallet.
Oppskriften var at jeg fant Kjells hode som raget en halv meter over de andre,
og han nikket i mål. I en kamp mot Øyer skjedde det flere ganger i trekk, og vi
snudde 0-1 til 8-1. Sykkelturen hjem fra Fåberg den dagen gikk lett.
Blant de store og mer sjeldne sykkelturene var utfluktene
til Hamar og Gjøvik. Hamar var nok mest populært. Det var tross alt en større
by. Dessuten var det fint å bade på Domkirkeodden. Sykkelhjelm var et ukjent
fenomen i 1950-årene. Lys var det heller ikke så nøye med. Kan aldri huske at
lovens lange arm brydde seg med den slags i de tider.
Sykkelen gjorde veien til Søre Ål skole kort. Da skoleveien
gikk til den høgre skolen, var den geografiske avstanden så liten at det
egentlig hadde liten hensikt å sykle. Men de dagene vi hadde fri gym på
”Sporsen", ble det sykkel. Innspart tid ga muligheter til å utvide med noen få
minutter de populære skoletimene hos vår avholdte gymlærer Wilhelm Molberg
Nilssen, for øvrig en av de flotteste lærerne jeg noen gang har hatt.
Under mine fem år på Lillehammer kommunale høgre almenskole,
som under disse årene ble til Lillehammer interkommunale sådan, brakte sykkelen
meg så godt som hver ettermiddag til folkebibliotekets lesesal i 2. etg. i
Striboltgården i Storgata. Der leste jeg gjennom alle riksavisene, ble
”avisoman” og har siden vært det.
Lås var unødvendig
Sykkelen ble parkert i fortauskanten rett ved inngangen. Den
ble aldri låst, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen lås på den. Jeg
opplevde aldri at den ble stjålet, hverken utenfor biblioteket, utenfor kinoen,
på ”Sporsen” eller hvor det måtte være man satte den fra seg. At noen skulle
stjele en sykkel, var like utenkelig som at noen skulle ta den nøkkelen alle
visste lå under dørmatta og låse seg inn i annen manns hus. Å sette fra seg en
sykkel ulåst i dag, vil være det samme som å henge på den en plakat med teksten
”Vær så god å ta den!” Forskjellen gir grunn til refleksjoner over hva slags
samfunn vi egentlig har skapt vi som vokste opp i etterkrigstiden, da den
materielle velstanden var liten, men samholdet og respekten for andres eiendom
var desto større.
En opplevelse fra mine egne barns oppvekst illustrerer
endringen. Min eldste sønns nyinnkjøpte sykkel ble stjålet. Vi lette gjennom
hele nærområdet, men fant den ikke. Sykkelen ble meldt stjålet, og vi fikk
utbetalt forsikringspengene. En dag neste vår oppdaget plutselig min sønn en
gutt som syklet på den stjålne sykkelen. Han fulgte etter ham og merket seg
hvor gutten bodde. Sammen oppsøkte vi foreldrene og la fram fakta. Reaksjonen
var overraskende: «Har ikke dere fått erstattet sykkelen av forsikringsselskapet?»
Jo, vi hadde da det, men .. . «Hva er det dere da bråker med?» – Vi måtte gå
med uforrettet sak. Sykkelen ble ikke utlevert før vi fikk politiet til å ringe
faren og true med at de ville komme og hente den.
Men historien stopper ikke der. Sykkelen var jo erstattet av
forsikringsselskapet. Derfor telefon til selskapet om at sykkelen kunne hentes
hos oss. Det viste seg vanskelig. Forsikringsselskapet var åpenbart ikke
interessert i sykkelen som vitterlig tilhørte dem. Gjentatte anmodninger var
nytteløse. Min yrkesbakgrunn tilsa at en pedagogisk vri var forsøket verd: Hva
vil dere jeg skal si til min sønn, som jeg etter beste evne har forsøkt å
forklare at sykkelen ikke lenger er hans? Heller ikke det gjorde inntrykk.
Enden på visa ble at vi skulle sende forsikringsselskapet en sum penger for en
sykkel vi ikke trengte. Vår sønn undret seg over moralen i de voksnes verden,
og vi som foreldre fikk en leksjon i hvordan verden hadde forandret seg siden
vår egen oppvekst.
Postbud
Som i folkeskoletiden ble sykkelen også i gymnasårene et
viktig næringsredskap. Jeg hadde planlagt å dra
ut i verden for å få sommerjobb, og ble antatt som konduktør i Oslo
sporveier. Ved nærmere ettertanke kom jeg til at med utgifter til hybel og mat
gikk vinningen nærmest opp i spinningen. Så snappet jeg opp at posten trengte
sommervikarer som postbud. Jeg fant ut at å bringe ut posten til
Lillehammerbefolkningen var en like verdifull kommunikasjonsinnsats som å bidra
til å frakte Oslos befolkning rundt i hovedstadens ulike bydeler. At posten
betalte minst like godt som Oslo sporveier hadde jeg ikke noe imot. Jeg troppet opp i budavdelingen på Lillehammer postkontor, som den gang holdt
til i Norges banks bygning på Stortorget med inngang fra bakgården. Her ble jeg ansatt av Arnesen, den hyggelige budformannen som ledet budavdelingen med en
hånd som var både mild og myndig.
Til forskjell fra viserguttjobben var vi som postbud ikke
oppsatt med sykkel. Det vanlige var å bruke apostlenes hester. Ville jeg ta
runden pr sykkel, var det greit nok, sa Arnesen. Men i så fall måtte jeg holde meg med framkomstmiddelet selv. Jeg ble tildelt rute på hjemlige trakter i
søndre bydel og byggebeltet. Den egnet seg ypperlig for sykkel – med postveska
foran på styret. Etter hvert som jeg lærte å nærme meg de enkelte postkassene
på den mest egnede måten, ble mye av ruta gjennomført uten at jeg behøvde å
forlate sykkelsetet. Ruta ble gjort unna i en fei – med den hyggelige
konsekvens at det ble mye fritid i deilige sommerdager. To sommerferier styrket
jeg finansene kraftig gjennom denne karrieren i en etat som siden jeg siden har
fulgt med interesse. Jeg har mange ganger sagt at gymnasårenes jobb som postbud
er den fineste sommerjobben jeg har hatt.
På budavdelingen fikk for øvrig jeg et grunnkurs i yrkesetikk. Ikke sjelden kom det brev med den enkle adressen av typen «Olga Hartvigsen, Lillehammer». Ikke noe mer. Lillehammer var ikke større på den tiden enn at det som regel gikk greit. Men det kunne også hende at navnet var ukjent. Da lærte jeg at i de dager lå det realiteter bak slagordet «Posten skal fram». Ikke snakk om noe retur med ”Adressat ukjent”. Ukjente folk i byen var en utfordring. Navnet ble ropt over hele budavdelingen: «Noen som har peiling på Olga Hartvigsen?» – Poststemplet kunne gi en pekepinn: «Ørsta»!» – «Er det ikke flytta inn ei ung dame fra Sunnmøre i en hybel borte i Langesgate?», kunne det komme fra en av de erfarne. – «Spør der», var ordren fra budformann Arnesen. Slik holdt man på til riktig adressat var funnet. Det budavdelingens folk ikke visste om Lillehammers innbyggere, var ikke verdt å vite. Mye av det de visste, burde forresten andre ikke vite. Det er så mangt som kan leses ut av konvolutter.
«O sykkelstyre, o
kjærlighet»
I studietiden ytet sykkelen et siste viktig bidrag til
lykken i mitt liv. Hun som var blitt min kjæreste og har vært det siden, skulle
som vanlig ha sommerjobb i en landhandel hos ei tante ute på bygda i Eidanger
utenfor Porsgrunn. Dermed måtte jeg prøve å få sommerjobb i nærheten. Ikke
akkurat drømmestedet for meg. Lillehammer fristet nok mer, men hva gjør man
ikke for kjærligheta. Den nærmeste – og utvilsomt mest inntektsgivende
muligheten var skiftarbeiderjobb på Hydro på Herøya. Fryktelig langt fra butikken
der min utkårede jobbet, og bussforbindelsen var elendig. Sjelden har jeg vært
så glad for at det finnes en oppfinnelse som heter sykkel! Veien fra Herøya til
landhandelen i Bergsbygda kjenner jeg godt etter den sommeren.
Utover på 1960-tallet og gjennom 1970-årene var sykkel ikke
på moten. Bilene og latskapen overtok. Min Trygg-sykkel gikk inn i en glemt
tilværelse i et støvete uthus hos mine foreldre i Ringsvegutua. Etter et
par-tre tiår begynte syklene å komme tilbake igjen, og det ble en
sykkelrenessanse. De mange tusen som årlig fyker over fjellet i
Birkebeinerrittet er ett av mange uttrykk for dagens sykkelbølge, nå riktignok
mer som middel til fritidssyssel enn som redskap i yrkesaktivitet. For egen del
har deltagelsen i Birken begrenset seg til å fungere som støtteapparat for sønn
og svigersønn ved Kvarstadseterlia. Drømmen om deltagelse i rittet har nok
dessverre like mye utopiens preg som deltagelse i Birkebeinerrennet.
Det siste farvel
En gang på 1980-tallet slo tanken meg – min gamle følgesvenn
fra unge år stod fortsatt i uthuset i Ringsvegutua. Under et besøk i
barndomshjemmet hentet jeg den fram og tok den med i stasjonsvogna til Bærum,
hvor vi bodde på den tiden. Råtne dekk og slanger ble erstattet med nye, og
sykkelen for øvrig ble pusset og oljet så godt som mulig. Men etter ikke alt
for mange turer måtte jeg nok erkjenne at prosjektet mest hadde nostalgiens
karakter. En sykkel fra omkring 1950-tallet uten gir og med utslitt navbrems
som ikke lot seg reparere, representerte ikke lenger den store drømmen. Det
hjalp ikke mye at ramma var vesentlig mer solid enn mye av det nye som var på
markedet 30-40 år etter at Trygg-sykkelen ble produsert.
Sykkelen ble hengt opp under taket i garasjen. Der hang den
noen år inntil vi skulle flytte. Flyttinger gir rikelig med muligheter til å
kvitte seg med overflødig materiell som har hopet seg opp på loft og i garasje.
Min kone og jeg ble enige om å gå hardt til verks. Det ble mange turer til
fyllplassen. Sykkelen ble også lastet opp på ett av tilhengerlassene som skulle
kastes. Da sykkelen ble lempet ned i søppeldyngas avgrunn, kjentes det nesten
som et svik, og det gikk et lite stikk av dårlig samvittighet gjennom meg. Med
en følelse av vemod skuet jeg ned på min gamle venn som lå der nede i dypet.
Det føltes på en måte som jeg tok et endelig farvel med min barndom. Senere er
jeg blitt eier av atskillig flottere sykler. Men det er noe med den første
kjærlighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar