søndag 28. februar 2010
"Kor va’ dæm hæn? "
Du kan si hva du vil om Petter Northug. Noen oppfatter ham som storkjeftet. Men han er mann for sine ord og en sann mester. Det viste han i dag. Noe så suverent! Var våkent med og gikk taktisk perfekt hele veien. Tok riktig posisjon rett før nedkjørselen til stadion, og hadde full kontroll. Sannsynligvis hadde han hatt ytterligere et gir å sette inn, hvis nødvendig. Det sier det meste om verdens beste langrennsløper. Petter Northug kom til OL for å ta et individuelt gull. Mange hadde regnet med at det ville ha kommet tidligere. Når så ikke skjedde, måtte han bare vinne femmila. I spurten sa han farvel til konkurrentene med Teichmann i spissen på en måte som får alle med trønderdialekt til å spørre med Northug: Kor va’ dæm hæn?
Hva sier du nå, Gunde Svan?
Ikke alle har satt like stor pris på at Petter Northug har hatt stor tro på seg selv. Gunde Svan har vært blant disse. Før femmila sa han at han håpet Northug ville tabbe seg ut. Jeg regner med at Svan så på femmila. Og hva sier han nå? Northug viste alle hvem som er mesteren. Johan Olsson var med, men hadde ikke en sjanse mot Petter Northugs spurt. Han fikk nøye seg med bronse, og har all grunn til å være fornøyd med det. Olsson var heldig, fordi Cologna lå på tredjeplass da han falt på oppløpet. Hellner var ikke med i det hele tatt mot slutten. Regner med at dette har stoppet munnen på Svan en gang for alle.
lørdag 27. februar 2010
Skøytefremtiden tilhører ikke Kramer og Bøkko
Det er ikke til å stikke under en stol at de norske skøyteløperne skuffet i OL. Heller ikke i lagtempo ble det noen medalje. Bronsen til Håvard Bøkko på 1.500 m ble den eneste medaljen. En bronsemedalje er selvfølgelig ingen dårlig prestasjon, og det var hederlige plasseringer for flere av de andre løperne. Men bare én medalje og plasseringer for øvrig fra femte og bakover er ikke godt nok for skøytenasjonen Norge.
Norsk skøytesport blir stadig konfrontert med uttalelsene før forrige OL om at Norge skulle tapetsere pallen. Det har vi ikke sett noe til. Bråket i skøyteleiren i forbindelse med trener-bråket har vel heller ikke akkurat bidratt til å heve prestasjonsnivået. Men viktigere er at det at norsk skøytesport åpenbart ikke har vært i stand til å ”lese” utviklingstrendene i skøytesporten. Stikkordet her ser ut til å være ”kortbaneløp”. Dette en form for skøyteløp som med sin intense dramatikk er mer publikumsvennlig enn det man i skøytesporten fortsatt noe misvisende kaller ”hurtigløp på skøyter”. Det kan også være grunn til å minne om at det deles ut mange medaljer innenfor denne formen. Og like viktig – det ser ut til at den teknikken og hurtigheten som kreves i kortbaneløp tydeligvis er en viktig forutsetning for å kunne hevde seg i fremtidens ”hurtigløp”.
Håvard Bøkko sa under OL at hvis han kunne ha startet skøyekarrieren på nytt, hadde han begynt med kortbane. Bøkko har skjønt det, selv om det er for sent for hans vedkommende. Koreaneren Lee Seung-Hoon som tok gull på 10.000 og sølv på 5.000, har vist at dette er veien å gå. Han er tidligere kortbaneløper med en seier fra 3000 m under VM 2008 som den største prestasjonen. Han begynte med ”hurtigløp” først i fjor. Gulløpet på 10.000 i Vancouver var hans første løp på den distansen. Det var sikkert grunnen til at han åpnet forsiktig, mens han hadde en fabelaktig avslutning. Jeg utelukker ikke at han hadde fulgt Kramer helt inn i samløp. Kanskje vil vi allerede denne vinteren oppleve at han slår Kramer på en langdistanse. Under alle omstendigheter - at koreaneren kunne bli disse olympiske lekenes beste langdistanseløper, sier det meste.
Fremtiden i skøytesporten tilhører derfor verken Kramer eller Bøkko. Fremtiden i tilhører løpere som Lee Seung-Hoon. Skal norsk skøytesport henge med, må en satse på kortbane og kortbaneløpere. Blant disse vil det sikkert kunne være noen som kan utvikle seg til langdistanseløpere, slik Seung-Hoon har gjort. Hvilken norsk by eller klubb vil satse på kortbane? Fremtidens norske skøytesentrum vil etter alt å dømme ligge der hvor dette eventuelt skjer.
Norsk skøytesport blir stadig konfrontert med uttalelsene før forrige OL om at Norge skulle tapetsere pallen. Det har vi ikke sett noe til. Bråket i skøyteleiren i forbindelse med trener-bråket har vel heller ikke akkurat bidratt til å heve prestasjonsnivået. Men viktigere er at det at norsk skøytesport åpenbart ikke har vært i stand til å ”lese” utviklingstrendene i skøytesporten. Stikkordet her ser ut til å være ”kortbaneløp”. Dette en form for skøyteløp som med sin intense dramatikk er mer publikumsvennlig enn det man i skøytesporten fortsatt noe misvisende kaller ”hurtigløp på skøyter”. Det kan også være grunn til å minne om at det deles ut mange medaljer innenfor denne formen. Og like viktig – det ser ut til at den teknikken og hurtigheten som kreves i kortbaneløp tydeligvis er en viktig forutsetning for å kunne hevde seg i fremtidens ”hurtigløp”.
Håvard Bøkko sa under OL at hvis han kunne ha startet skøyekarrieren på nytt, hadde han begynt med kortbane. Bøkko har skjønt det, selv om det er for sent for hans vedkommende. Koreaneren Lee Seung-Hoon som tok gull på 10.000 og sølv på 5.000, har vist at dette er veien å gå. Han er tidligere kortbaneløper med en seier fra 3000 m under VM 2008 som den største prestasjonen. Han begynte med ”hurtigløp” først i fjor. Gulløpet på 10.000 i Vancouver var hans første løp på den distansen. Det var sikkert grunnen til at han åpnet forsiktig, mens han hadde en fabelaktig avslutning. Jeg utelukker ikke at han hadde fulgt Kramer helt inn i samløp. Kanskje vil vi allerede denne vinteren oppleve at han slår Kramer på en langdistanse. Under alle omstendigheter - at koreaneren kunne bli disse olympiske lekenes beste langdistanseløper, sier det meste.
Fremtiden i skøytesporten tilhører derfor verken Kramer eller Bøkko. Fremtiden i tilhører løpere som Lee Seung-Hoon. Skal norsk skøytesport henge med, må en satse på kortbane og kortbaneløpere. Blant disse vil det sikkert kunne være noen som kan utvikle seg til langdistanseløpere, slik Seung-Hoon har gjort. Hvilken norsk by eller klubb vil satse på kortbane? Fremtidens norske skøytesentrum vil etter alt å dømme ligge der hvor dette eventuelt skjer.
Langrennsdronningen
Noen nordmenn som er skuffet over at Marit Bjørgen ble slått på målstreken av Justyna Kowalcyk på tremila? Det er det sannelig ingen grunn til! Et gull til Kowalcyk var fortjent. Hun har vært meget sterk hele sesongen, og var sterkest i spurten denne gangen. Det er ikke overraskende at hun tar et OL-gull. Det er faktisk mer overraskende at hun ikke har tatt flere gull. En viktig årsak til det er nettopp Marit Bjørgen, som er disse olympiske lekenes store langrennsdronning. Fem medaljer, hvorav tre gull. Utrolig bra! Bjørgen selv smiler og er meget fornøyd, også etter tremila, og det har hun all grunn til. Ingen norsk utøver har tatt flere medaljer i samme OL på 86 år, forteller NRK. Det sier det meste om Bjørgens prestasjon, Gratulerer!
Svenske Charlotte Kalla hang med lenge, og jeg trodde faktisk at hun skulle bli med i medaljekampen. Men merkelig nok skiftet hun aldri ski. Dermed ble det for hardt for henne i siste del av løpet og hun endte på sjette plass foran Therese Johaug og Kristin Størmer Steira. Steira gjorde nok en tabbe da hun avstod fra å bytte ski før sisterunden. Finske Saarinen byttet, fikk mye bedre ski og tok bronsen på det trekket.
Svenske Charlotte Kalla hang med lenge, og jeg trodde faktisk at hun skulle bli med i medaljekampen. Men merkelig nok skiftet hun aldri ski. Dermed ble det for hardt for henne i siste del av løpet og hun endte på sjette plass foran Therese Johaug og Kristin Størmer Steira. Steira gjorde nok en tabbe da hun avstod fra å bytte ski før sisterunden. Finske Saarinen byttet, fikk mye bedre ski og tok bronsen på det trekket.
”K-Mart” kjenner presset
Den canadiske skipen Kevin Martin, også kalt ”K-Mart” har ventet i åtte år på å få revansj etter det forsmedelige tapet mot Pål Trulsen & co i OL-finalen i Salt Lake City. Denne gangen møter han ikke Trulsen i finalen, men et nytt norsk lag. I en forrige finalen bommet Martin da han hadde ”matchball” i siste runde og Norge snøt storfavoritten for gullet.Sist natt skjedde det samme med den canadiske skipen i damefinalen mot Sverige. Hun kunne avgjort både i siste runde og i ekstraomgangen, men taklet ikke presset, misset og gullet gikk til Sverige. Dette gjør ikke presset på Kevin Martin og hans mannskap mindre. Curling er en nasjonalsport i Canada, og hele nasjonen forlanger at deres lag skal vinne. Dette presset felte damene. Jeg ser ikke bort i fra at det samme kan skje med herrelaget. Norge har i hvert fall alt å vinne. Det norske laget er i Vancouver for å gjøre å leve opp til arrangementet navn, de olympiske leker. De koser seg åpenbart på isen og har alltid smilet på lur.
"K-Mart" smiler ikke. For ham er det alvor. Så alvorlig at han har nektet de norske spillerne å trene i hans curlinghall. Aftenposten kan fortelle at Kevin Martin, som i motsetning til nordmennene tjener meget godt på sin idrett, eier en egen curlinghall i hjembyen Edmonton, en hall han nektet det norske laget å trene i før OL, mens han lot andre lag få trene der. Noen vil kalle det smålig. Under alle omstendigheter, for de norske curlerne vil et eventuelt gull sikkert ikke smake noe mindre godt etter å ha opplevde dette.
fredag 26. februar 2010
Gullrekka slo til!
Skiskytingstafett er ikke for folk med dårlig hjerte. For en nerve og for en spenning! Men gullrekka Hallvard Hanevold, Tarjei Bø, Emil Hegle Svendsen og Ole Einar Bjørndalen beholdt kontrollen. Jeg vet nesten ikke hvem som imponerte mest. Hanevold, som etter vanlig målestokk skulle ha lagt opp for flere år siden, gjorde akkurat det han skulle på første etappen. Debutanten Tarjei Bø gikk som om han aldri skulle ha gjort annet enn å gå olympiske skiskytingstafetter. Snakk om mann med selvtillit! Hegle Svendsen gjorde også det han skulle og sendte Bjørndalen ut i teten sammen med Østerrike.
Hvem skal slå Bjørndalen i en slik situasjon, sulten på revansj som han måtte ha vært etter bommen(e) tidligere under OL? Det må være et mareritt for konkurrentene å møte Bjørndalen på siste stående når det står om gull. Østerrikes Suman taklet det i hvert fall ikke, men jeg likte at han slo russeren i spurten om sølvet. Lenge trodde jeg faktisk at Sverige skulle være med i gullkampen, men Mattias Nilsson skjøt seg helt bort og Sverige kom inn på fjerdeplass, ”milevidt” fra pallen.
Hvem skal slå Bjørndalen i en slik situasjon, sulten på revansj som han måtte ha vært etter bommen(e) tidligere under OL? Det må være et mareritt for konkurrentene å møte Bjørndalen på siste stående når det står om gull. Østerrikes Suman taklet det i hvert fall ikke, men jeg likte at han slo russeren i spurten om sølvet. Lenge trodde jeg faktisk at Sverige skulle være med i gullkampen, men Mattias Nilsson skjøt seg helt bort og Sverige kom inn på fjerdeplass, ”milevidt” fra pallen.
Curlingentusiaster hvert fjerde år
Hvert fjerde år er nordmenn curlingentusiaster. Hvem glemmer ikke OL-finalen for åtte år siden da det norske laget tok gull foran favoritten Canada? Nå er gutta i klovnebuksene igjen i finalen etter en flott seier over Sveits i en spennende semifinale i natt. Og motstanderen er som forrige gang nettopp Canada, med en skip som aldri har glemt tapet mot Norge i 2002. Canada slo ut Sverige i den andre semifinalen. Den canadiske skipen har ventet åtte år på å kunne ta revansj over Norge. Laget hans er storfavoritter, men har et enormt stort forventningspress som kan bli vanskelig å takle. Derfor skal de ikke føle seg for sikre. De norske amatørene, som alle har full jobb ved siden av å drive sin sport, kan overraske igjen og slå de helprofesjonelle canadiske spillerne. Det blir en lang natt igjen for mange når finalen skal spilles.
torsdag 25. februar 2010
Det som gledet mest
Alle nordmenn hadde vel ønsket seg gull i herrestafetten, og gull hadde vært stort. Men OL-gull i damestafetten er ikke noe mindre, snarere tvert imot. Det er mer enn en kvart hundreår siden sist, og det sier det meste. Når en ser den gleden de fire norske jentene viser, er det vanskelig ikke å bli revet med. Langrennsgutta får fortsatt mest oppmerksomhet, men jentene har prestert best. Så – gratulerer med det mest gledelige norske gullet jeg for min del har sett i disse lekene! Vibeke Skofterud, Therese Johaug, Kristin Størmer Steira og Marit Bjørgen har skrevet sine navn med gullbokstaver inn i norsk skisports historie. Marit Bjørgen står fram som selve OL-dronningen med tre gull og en bronse. Og det er enda en øvelse igjen! Skjønt der skal polske Kowalcyk bli en hard nøtt. Hun gikk en fryktelig sterk etappe i dag.Ikke overraskende tok Tyskland sølvet, og Finland fikk en etterlengtet bronse. Sveriges Charlotte Kalla gikk en god tredjeetappe, men det holdt ikke til medalje for Sverige, som savnet en syk Anna Haag. Alt skal klaffe for å ta gull i en stafett. I dag var det Norges tur til å få klaff.
Nedturene rammer de fleste
De som måtte sture over norske nedturer i OL, bør lese svenske aviser i dag etter at ”Tre Kronor” ble slått ut av Slovakia i kvartfinalen i ishockey i natt og dermed er ute av OL-turneringen. Ikke rart svenskene med spillerne i spissen er skuffet, og journalistene må skrive noe annet enn de hadde tenkt. Ishockey er utrolig stort i Sverige. ”Tre Kronor” har medaljer i bøtter og spann i internasjonale mesterskap, og tok gull i forrige OL. Vi som opplevde Lillehammer-OL, husker også det fantastiske gullet til Sverige den gangen.
På en dag da Sverige med rette gleder seg over stafettgullet, er det nok også noen i nabolandet som tenker på skiskytteren Helena Jonsson. Hun reiste til Vancouver som storfavoritt, men mislyktes totalt. Selv mener hun det kanskje hadde noe med det mentale å gjøre. Kanskje svenskene likevel ikke skulle harselere over Norges bruk av psykologer?
Men den verste nedturen har vel finnene opplevd. Så langt i OL, og nå er det ikke mange dagene igjen, sitter den store idrettsnasjonen igjen med en eneste medalje, sølv i sølv halfpipe ved Peetu Piiroinen. Den tidligere stormakten i hopp har altså ikke tatt en eneste hoppmedalje. Heller ikke i kombinert er det blitt medalje, og i langrenn har finnene vært hjelpeløse. Det er nesten ille å si det, men verken i Finland eller andre steder er det særlig mange som føler med finsk skisport. Dopingskandalen fra Lahti-VM var ille og henger fortsatt ved. Men enda verre er det at finsk skiledelse ikke ser ut til å ha tatt det nødvendige interne oppgjøret med svineriet. Fortsatt opplever vi dop-trenerne i kulissene i finsk langrenn. Nå må finnene sette sin lit til damestafetten og de to langdistansene. Kan det bli gull på femmila?
Men finnene kan i dag trøste seg med at de har klart det Sverige ikke klarte, de skal spille semifinale i ishockey. I natt slo de ut Tsjekkia i kvartfinalen. Etter at Sverige slo Finland tidligere i turneringen, er nok finnenes suksess ekstra surt for Sverige. Nå venter USA i semifinalen.
På en dag da Sverige med rette gleder seg over stafettgullet, er det nok også noen i nabolandet som tenker på skiskytteren Helena Jonsson. Hun reiste til Vancouver som storfavoritt, men mislyktes totalt. Selv mener hun det kanskje hadde noe med det mentale å gjøre. Kanskje svenskene likevel ikke skulle harselere over Norges bruk av psykologer?
Men den verste nedturen har vel finnene opplevd. Så langt i OL, og nå er det ikke mange dagene igjen, sitter den store idrettsnasjonen igjen med en eneste medalje, sølv i sølv halfpipe ved Peetu Piiroinen. Den tidligere stormakten i hopp har altså ikke tatt en eneste hoppmedalje. Heller ikke i kombinert er det blitt medalje, og i langrenn har finnene vært hjelpeløse. Det er nesten ille å si det, men verken i Finland eller andre steder er det særlig mange som føler med finsk skisport. Dopingskandalen fra Lahti-VM var ille og henger fortsatt ved. Men enda verre er det at finsk skiledelse ikke ser ut til å ha tatt det nødvendige interne oppgjøret med svineriet. Fortsatt opplever vi dop-trenerne i kulissene i finsk langrenn. Nå må finnene sette sin lit til damestafetten og de to langdistansene. Kan det bli gull på femmila?
Men finnene kan i dag trøste seg med at de har klart det Sverige ikke klarte, de skal spille semifinale i ishockey. I natt slo de ut Tsjekkia i kvartfinalen. Etter at Sverige slo Finland tidligere i turneringen, er nok finnenes suksess ekstra surt for Sverige. Nå venter USA i semifinalen.
onsdag 24. februar 2010
Vi sier Grattis Sverige!
Tja, hva skal en si? Stafetten avslørte at Norge ikke har et godt nok lag i dette mesterskapet. 38-åringen Odd-Bjørn Hjelmeset holdt ikke mål. Riktignok sier han at han fikk han is under skiene på sisterunden, men det spørs om gode ski hadde reddet dagen. Skjønt, Northug viste med sin superetappe at han hadde vært i stand til å ta igjen et forsprang. Men nærmere 40 sekunder ble for mye. Dermed ble det "bare" sølv til Norge. Hellner kontrollerte med sitt solide forsprang, og ble ikke utfordret av Frankrike og Tsjekkia. Derfor ble det en lett martch for Hellner, og vi fikk dessverre ikke den spurtduellen mellom Hellner og Northug som vi hadde håpet på.
Det tror jeg Hellner skal være glad for. Northug gjorde akkurat det han lovte. Han gikk en fantastisk sisteetappe, og gjorde som han ville med Tsjekkia og Frankrike i spurten. Jeg tviler sterkt på om Hellner hadde hatt noe å stille opp hvis Northug hadde fått starte bare 15-20 sekunder bak. Men, det er et lag som skal gå en stafett. Sverige hadde det beste laget og vant fortjent. Derfor sier vi – Grattis Sverige! Det er 22 år siden siste gang Sverige tok OL-gull i skistafett, og det var på tide med et nytt gull. Spesielt hyggelig var det at Anders Södergren fikk et gull.
Oppdatering: Gunde Svan fortsetter med sine sure oppstøt overfor Northug.
Det tror jeg Hellner skal være glad for. Northug gjorde akkurat det han lovte. Han gikk en fantastisk sisteetappe, og gjorde som han ville med Tsjekkia og Frankrike i spurten. Jeg tviler sterkt på om Hellner hadde hatt noe å stille opp hvis Northug hadde fått starte bare 15-20 sekunder bak. Men, det er et lag som skal gå en stafett. Sverige hadde det beste laget og vant fortjent. Derfor sier vi – Grattis Sverige! Det er 22 år siden siste gang Sverige tok OL-gull i skistafett, og det var på tide med et nytt gull. Spesielt hyggelig var det at Anders Södergren fikk et gull.
Oppdatering: Gunde Svan fortsetter med sine sure oppstøt overfor Northug.
Sølv et edelt metall
Sølv er et edelt metall, sier dikteren. Det samme får de si i den norske OL-leiren i dag. Sølv til Kjetil Jansrud i storslalom og sølv til Hedda Berntsen i skicross er flotte prestasjoner. Det er hyggelig når idrettsutøvere overgår seg selv når det gjelder. Amerikanerne har en vidunderlig evne til å gjøre det. Men i dag så vi også et par nordmenn gjorde det samme. Fra en 11. plass etter første omgang i storslalom kjørte Kjetil Jansrud en meget sterk annen omgang og tok sølvet foran Aksel Lund Svindal, som med bronse i denne øvelsen nå har medalje i alle valører fra dette OL. Jansrud kjører ofte gode annenomganger. Den dagen han skjerper seg og kjører en god førsteomgang også, er han en vinner. Skal vi foreslå neste VM?
Men vi så også at norske utøvere underpresterte i forhold til det en med en viss rett kunne ha forventet. Bøkko gikk vel egentlig litt taktisk dårlig i par med luringen Bob de Jong, som så ofte før la seg like bak parkameraten og ”parkerte” ham i siste del av løpet. Diskvalifikasjonen av Sven Kramer må oppleves utrolig bittert for nederlenderen, spesielt fordi han ble forledet av sin egen lagleder til å gå inn i feil bane.
Heller ikke kombinertgutta leverte varene. Et skuffende langrenn, spesielt av Tande, ga ikke Moan en sjanse til å være med å kjempe om medaljene. En femteplass i lagkonkurransen var langt unna forventningene. Våre deltagere i den gamle norske paradegrenen har ikke fått det til i dette mesterskapet. Enda verre gikk det for Finland, som bare ble nr 7. Dette OL har i det hele tatt vært en sportslig katastrofe for finnene. Innspurten, der Østerrike og USA kjempet om seieren, viste hva gode ski har å bety. I forhold til Østerrikes ankermann Stecher, virket det nesten som USAs ankermann hadde sandpapir under skiene.
En sur fjerdeplass til damene i skiskytterstafetten. Uten tabben av Eikeland på standplass kunne det faktisk blitt bronse. Flatland gikk en meget bra etappe, og Berger slo Helena Jønsson klart på sisteetappen. Men skiskytterdamene har all ære av innsatsen. Det er ikke mange ukene siden at de presterte så dårlig at Ola Lunde sa rett ut på TV at Norge burde overveie ikke å sende noe damelag til OL.
Men vi så også at norske utøvere underpresterte i forhold til det en med en viss rett kunne ha forventet. Bøkko gikk vel egentlig litt taktisk dårlig i par med luringen Bob de Jong, som så ofte før la seg like bak parkameraten og ”parkerte” ham i siste del av løpet. Diskvalifikasjonen av Sven Kramer må oppleves utrolig bittert for nederlenderen, spesielt fordi han ble forledet av sin egen lagleder til å gå inn i feil bane.
Heller ikke kombinertgutta leverte varene. Et skuffende langrenn, spesielt av Tande, ga ikke Moan en sjanse til å være med å kjempe om medaljene. En femteplass i lagkonkurransen var langt unna forventningene. Våre deltagere i den gamle norske paradegrenen har ikke fått det til i dette mesterskapet. Enda verre gikk det for Finland, som bare ble nr 7. Dette OL har i det hele tatt vært en sportslig katastrofe for finnene. Innspurten, der Østerrike og USA kjempet om seieren, viste hva gode ski har å bety. I forhold til Østerrikes ankermann Stecher, virket det nesten som USAs ankermann hadde sandpapir under skiene.
En sur fjerdeplass til damene i skiskytterstafetten. Uten tabben av Eikeland på standplass kunne det faktisk blitt bronse. Flatland gikk en meget bra etappe, og Berger slo Helena Jønsson klart på sisteetappen. Men skiskytterdamene har all ære av innsatsen. Det er ikke mange ukene siden at de presterte så dårlig at Ola Lunde sa rett ut på TV at Norge burde overveie ikke å sende noe damelag til OL.
tirsdag 23. februar 2010
Sportskommentarer
Jeg kan ikke si jeg er spesielt imponert over norsk sportsjournalistikk. Men det finnes unntak. Mine to yndlingsskribenter når det gjelder sportskommentatorer er Lars Gilberg i Vårt Land og Esten O. Sæther i Dagbladet. Begge har stor sportsfaglig innsikt, og minst like viktig, de er i stand til å se idretten i et større verdimessig og samfunnsmessig perspektiv.
Jeg har tidligere anbefalt artikler av Gilberg. Denne gangen anbefaler jeg dagens kommentar av Esten O. Sæther. Han skriver om ”Tre opplagte vinnere”. En skulle kanskje vente at det var Bjørgen, Lund Svindal og Hegle Svendsen han skriver om, eller kanskje Petter Northug? Jo, det kunne han sikkert gjøre, for de er utvilsomt vinnere. Men en sportskommentator som har evne til å anlegge et litt videre perspektiv enn bare å se på edelt metall, klarer å se at vi også har å gjøre med andre store vinnere i et OL. Men les selv!
Dette er en journalistikk som står i motsetning til det vi f eks opplever fra Aftenpostens sportskommentator, Bertil Valderhaug. I en surmaget kommentar for et par-tre dager siden omtaler han Petter Northug med en oppblåst moralistisk indignasjon som er egnet til å forundre. Her finnes ingen forståelse for at en idrettsutøver kan være skuffet og kanskje burde få lov til å være seg selv. Northug kan godt kritiseres. Det tåler han, ser det ut til. Det vil si, han bryr seg rett og slett ikke om det. Folk som Gilberg og Sæther har også kritisert Northug. Men ikke på en så nedlatende måte som Valderhaug, som bl a skriver at nå må ”gutten (!) lære av feilene”. Og hva er feilene? De kan neppe være av sportslig art. Det beviste vel Northug i går da han vant suverent. ”Feilene” er åpenbart at han ikke tilfredsstiller medienes krav til å danse etter deres pipe.
Valderhaug trekker fram Aksel Lund Svindal som Northug burde lære ”god oppførsel” av. Kanskje det. Lund Svindal klarer å gå inn en ”profesjonell modus”, skriver Valderhaug, og det er visstnok storartet. Og hva består så denne modus i? Jo, fra tidlig morgen til sene kvelden har Lund Svindal på ”autopiloten”, får vi vite. Så det er altså idealet. Idrettsfolk må gå på autopilot. Det er Lund Svindals måte å takle situasjonen på. Full respekt for det. Men skal nødvendigvis alle møte med publikum og mediene på samme måte? Ikke et vondt ord om Lund Svindal. Han er en fantastisk idrettsmann, og framtrer som en ytterst sympatisk person. Men nettopp fordi han går på autopilot, sier han aldri mer enn det vi kunne forutsi. Aldri en uventet kommentar fra den kanten, derfor blir han med respekt melde ganske kjedelig å høre på, selv om han alltid er blid og hyggelig. Northug er annerledes, han går nettopp ikke på autopilot, i hvert fall ikke foreløpig. Han er en fargeklatt. Men når mediefolk som Valderhaug er ferdig med å ”lære han opp”, kan vi frykte at alle fargene blir borte og vi vil aldri mer høre spontane ytringer i seierens stund av typen ”barneskirenn”, som alle husker. Måtte han aldri bli en autopilot!
Den samme Valderhaug, som altså finner seg kvalifisert til å belære Northug om god oppførsel, opptrådte for noen dager siden som gjesteskribent i Svenska Dagbladet. Der håner han svenskene for ”Brink-sprekken” VM-stafetten i 2003 og for Sveriges magre gullhøst i de olympiske lekene på 1990-tallet. Dette for å ”stoppe den bråkjekke arrogansen” han påstår å ha registrert hos svenskene under dette OL. Avslutningsvis forteller han de svenske leserne hvordan vi nordmenn reagerer når noe går oss imot: ”Får vi oss en på trynet, snur vi bare det andre kinnet til og gyver løs på neste oppgave.” Var det noen som snakket om arroganse? – Muligens vil han hevde at det er humoristisk ment. I så fall kunne en kanskje vente en viss forståelse for at en skuffet idrettsmann i nederlagets stund ikke nødvendigvis er i humør til å være like morsom.
Jeg har tidligere anbefalt artikler av Gilberg. Denne gangen anbefaler jeg dagens kommentar av Esten O. Sæther. Han skriver om ”Tre opplagte vinnere”. En skulle kanskje vente at det var Bjørgen, Lund Svindal og Hegle Svendsen han skriver om, eller kanskje Petter Northug? Jo, det kunne han sikkert gjøre, for de er utvilsomt vinnere. Men en sportskommentator som har evne til å anlegge et litt videre perspektiv enn bare å se på edelt metall, klarer å se at vi også har å gjøre med andre store vinnere i et OL. Men les selv!
Dette er en journalistikk som står i motsetning til det vi f eks opplever fra Aftenpostens sportskommentator, Bertil Valderhaug. I en surmaget kommentar for et par-tre dager siden omtaler han Petter Northug med en oppblåst moralistisk indignasjon som er egnet til å forundre. Her finnes ingen forståelse for at en idrettsutøver kan være skuffet og kanskje burde få lov til å være seg selv. Northug kan godt kritiseres. Det tåler han, ser det ut til. Det vil si, han bryr seg rett og slett ikke om det. Folk som Gilberg og Sæther har også kritisert Northug. Men ikke på en så nedlatende måte som Valderhaug, som bl a skriver at nå må ”gutten (!) lære av feilene”. Og hva er feilene? De kan neppe være av sportslig art. Det beviste vel Northug i går da han vant suverent. ”Feilene” er åpenbart at han ikke tilfredsstiller medienes krav til å danse etter deres pipe.
Valderhaug trekker fram Aksel Lund Svindal som Northug burde lære ”god oppførsel” av. Kanskje det. Lund Svindal klarer å gå inn en ”profesjonell modus”, skriver Valderhaug, og det er visstnok storartet. Og hva består så denne modus i? Jo, fra tidlig morgen til sene kvelden har Lund Svindal på ”autopiloten”, får vi vite. Så det er altså idealet. Idrettsfolk må gå på autopilot. Det er Lund Svindals måte å takle situasjonen på. Full respekt for det. Men skal nødvendigvis alle møte med publikum og mediene på samme måte? Ikke et vondt ord om Lund Svindal. Han er en fantastisk idrettsmann, og framtrer som en ytterst sympatisk person. Men nettopp fordi han går på autopilot, sier han aldri mer enn det vi kunne forutsi. Aldri en uventet kommentar fra den kanten, derfor blir han med respekt melde ganske kjedelig å høre på, selv om han alltid er blid og hyggelig. Northug er annerledes, han går nettopp ikke på autopilot, i hvert fall ikke foreløpig. Han er en fargeklatt. Men når mediefolk som Valderhaug er ferdig med å ”lære han opp”, kan vi frykte at alle fargene blir borte og vi vil aldri mer høre spontane ytringer i seierens stund av typen ”barneskirenn”, som alle husker. Måtte han aldri bli en autopilot!
Den samme Valderhaug, som altså finner seg kvalifisert til å belære Northug om god oppførsel, opptrådte for noen dager siden som gjesteskribent i Svenska Dagbladet. Der håner han svenskene for ”Brink-sprekken” VM-stafetten i 2003 og for Sveriges magre gullhøst i de olympiske lekene på 1990-tallet. Dette for å ”stoppe den bråkjekke arrogansen” han påstår å ha registrert hos svenskene under dette OL. Avslutningsvis forteller han de svenske leserne hvordan vi nordmenn reagerer når noe går oss imot: ”Får vi oss en på trynet, snur vi bare det andre kinnet til og gyver løs på neste oppgave.” Var det noen som snakket om arroganse? – Muligens vil han hevde at det er humoristisk ment. I så fall kunne en kanskje vente en viss forståelse for at en skuffet idrettsmann i nederlagets stund ikke nødvendigvis er i humør til å være like morsom.
mandag 22. februar 2010
Var det noen som tvilte?
Etter alt presset og medieutskjellingen Petter Northug har vært utsatt for de siste dagene, ville det ikke ha vært overraskende om han ikke hadde lykkes i dagens lagsprint. Spesielt fordi mange også har betvilt om han virkelig er i form. Endog Thomas Alsgård har flere ganger ytret en slik tvil som kommentator i NRK, samtidig som han har ”sikret” seg ved også å si at han fortsatt hadde tro på at Northug ville gjøre det bra.
I dag ga Petter Northug svar på tiltale til alle som måtte ha tvilt. Etter en suverent gjennomført siste runde, der han lurte russeren ved å late som han var sliten, knuste han så vel russeren som de andre konkurrentene på oppløpet og tok gullet sammen med Øystein Pettersen. Nå behøver han ikke tenke på å legge opp. For en revansj! Noen har ønsket å avblåse diskusjonen om Northugs stavbrekk på 30 km hadde betydning for hans muligheter på den distansen. I dag viste Northug at han hadde grunn til å mene at uhellet frarøvet ham sjansen. 50 km står igjen. Jeg sier ikke mer.
Sveriges Theodor Peterson sa før lagsprinten at han skulle slå Petter Northug i en spurt i finalen. Men Peterson var totalt utenfor på sin siste runde i seminfinalen og Sverige klarte ikke å kvalifisere seg for finalen. Peterson falt og brakk staven i første runde. Men Hellner tok lett igjen feltet, og Peterson hadde alle muligheter på sisterunden. Men han hadde ikke en sjanse og ble bare nr åtte. Så kan han selvfølgelig skylde på at han brakk staven. ”Fall knäckte svenska sprintduon”, er overskriften i Svenska Dagbladet. Javel? Husker jeg ikke feil, var det også en annen som for et par dager brakk staven og mente at det var en viktig grunn til at han ble slått, noe mange såkalte ”eksperter”, bl a Gunde Swan mente ikke hadde noen som helst betydning for resultatet. - Det er tydeligvis flere enn Northug som kan beskyldes for å være arrogant for dem som ønsker å bruke slike karakteristikker om ambisiøse idrettsutøvere.
Sverige gjorde etter alt å dømme en tabbe i damesprinten ved ikke å sette sin beste spurter, Charlotte Kalla, på siste etappe. Tyskland vant overraskende foran Sverige, som var min favoritt. Fall preget også damefinalen. Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble involvert i et fall i første bakken og mistet så mye i forhold til teten at Norge aldri kom med i medaljekampen. Uten uhellet? Neppe gull, men uten uhellet hadde de nok vært med på en helt annen måte, og jeg tipper at de gikk glipp av en bronse.
Utrolig hyggelig at det ble en medalje på hopperne. Anders Jacobsen taklet nervepåkjenningen han ble utsatt for ved å måtte vente lenge på toppen før sistehoppet, og leverte akkurat det hoppet som skulle til for å snyte finnene for bronsen.
I dag ga Petter Northug svar på tiltale til alle som måtte ha tvilt. Etter en suverent gjennomført siste runde, der han lurte russeren ved å late som han var sliten, knuste han så vel russeren som de andre konkurrentene på oppløpet og tok gullet sammen med Øystein Pettersen. Nå behøver han ikke tenke på å legge opp. For en revansj! Noen har ønsket å avblåse diskusjonen om Northugs stavbrekk på 30 km hadde betydning for hans muligheter på den distansen. I dag viste Northug at han hadde grunn til å mene at uhellet frarøvet ham sjansen. 50 km står igjen. Jeg sier ikke mer.
Sveriges Theodor Peterson sa før lagsprinten at han skulle slå Petter Northug i en spurt i finalen. Men Peterson var totalt utenfor på sin siste runde i seminfinalen og Sverige klarte ikke å kvalifisere seg for finalen. Peterson falt og brakk staven i første runde. Men Hellner tok lett igjen feltet, og Peterson hadde alle muligheter på sisterunden. Men han hadde ikke en sjanse og ble bare nr åtte. Så kan han selvfølgelig skylde på at han brakk staven. ”Fall knäckte svenska sprintduon”, er overskriften i Svenska Dagbladet. Javel? Husker jeg ikke feil, var det også en annen som for et par dager brakk staven og mente at det var en viktig grunn til at han ble slått, noe mange såkalte ”eksperter”, bl a Gunde Swan mente ikke hadde noen som helst betydning for resultatet. - Det er tydeligvis flere enn Northug som kan beskyldes for å være arrogant for dem som ønsker å bruke slike karakteristikker om ambisiøse idrettsutøvere.
Sverige gjorde etter alt å dømme en tabbe i damesprinten ved ikke å sette sin beste spurter, Charlotte Kalla, på siste etappe. Tyskland vant overraskende foran Sverige, som var min favoritt. Fall preget også damefinalen. Astrid Uhrenholdt Jacobsen ble involvert i et fall i første bakken og mistet så mye i forhold til teten at Norge aldri kom med i medaljekampen. Uten uhellet? Neppe gull, men uten uhellet hadde de nok vært med på en helt annen måte, og jeg tipper at de gikk glipp av en bronse.
Utrolig hyggelig at det ble en medalje på hopperne. Anders Jacobsen taklet nervepåkjenningen han ble utsatt for ved å måtte vente lenge på toppen før sistehoppet, og leverte akkurat det hoppet som skulle til for å snyte finnene for bronsen.
Avdeling for de "kjepphøye"
Den tidligere skistjernen Gunde Svan sier ifølge VG at Northug har vært "kjepphøy" med sine uttalelser, og at Northug selv uten uhellet ikke ville hatt en sjanse mot Hellner i spurten. Kanskje det? Men det forekommer meg at den gode Svan her er like kjepphøy som det han beskylder Northug for å være.
Abonner på:
Innlegg (Atom)