”Presesbiskop” og lokalisering

Biskopene i Den norske kirke har fått politisk gjennomslag for at bispekollegiet bør styrkes med en ny biskop som får ansvaret for den såkalte presesfunksjonen. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses i dag en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Til tross for at biskopene i sin utredning om saken på alle måter reserverer seg mot at den nye biskopen skal bli en slags ”overbiskop” eller ”sjefsbiskop”, er det nettopp slik enkelte ynder å beskrive stillingen. Den nye ”presesbiskopen” skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Han skal fortsatt ikke være noe annet enn ”den første blant likemenn”.

Likevel omtales den nye biskopen i mediene nettopp med det høyst misforståelige betegnelsen ”overbiskop”. Spesielt i Trondheim ynder man å bruke uttrykket, og tanken går dermed lett til ”erkebiskop”, noe det altså slett ikke dreier seg om. En slik språkbruk passer når man ønsker å gjøre spørsmålet om en høyst tiltrengt styrking av bispekollegiet til et spørsmål om lokalisering, slik vi nå ser det skjer i Trondheim. Det startet med at Nidaros biskop tok en politisk hensiktsmessig markeringsdissens da alle de øvrige ti biskopene gjorde det krystallklart at den nye biskopen må plasseres i Oslo. Nå følger lokalpolitikere i Trondheim opp med krav om at Trondheim må bli det de kaller ”nytt hovedsete for landets biskoper”. Biskop Laila Riksaasen Dahl sier at hvis den nye biskopen ikke blir plassert i Oslo, kan man like godt droppe hele ordningen. Nåværende preses, Olav Skjevesland, sier: ”Slik Bispemøtet har begrunnet forslaget om en tolvte biskop, er det opplagt at denne må være i Oslo. Det er de funksjoner som skal ivaretas som må bestemme lokaliseringen. Sentralkirkelige organer må være samlokalisert.”

Det er tragisk at en viktig kirkesak atter en gang skal bli gjenstand for et politisk spill, der standpunktene i stor grad er styrt av andre hensyn enn kirkens egne ønsker og behov. Det må også oppleves provoserende i kirkens lederskap at politikere nok en gang uten blygsel vil demonstrere sin styringsmakt over kirken. Jeg noterer meg at heller ikke Krfs førstekandidat i Sør-Trøndelag ved valget til høsten, Øivind Håbrekke, synes å ha forstått at politikerne nå bør begynne å venne seg til å holde fingrene av fatet. Riktig nok er vi enn så lenge fortsatt der at det er Stortinget som skal bestemme i et kirkelig spørsmål. Men det hadde vært fullt mulig for politikerne å gjøre det klart at de vil gå inn for den ordningen som kirkens ansvarlige organer ønsker, i dette tilfelle først og fremst Bispemøtet. Håbrekke taler med to tunger når han på ene siden sier at kirken selv bør få avgjøre plasseringen, men på den annen side sier han er sikker på at både kirken og politikerne i Trøndelag nå vil kjempe for at Nidaros skal vinne lokaliseringskampen.

Intet galt om Trondheim, der vår fremste nasjonalhelligdom, Nidarosdomen, ligger. Med sin Nidarostradisjon er Trondheim historisk sett et kirkelig sentrum av stor betydning både for Den norske kirke og for nasjonen. Etter min oppfatning bør alle gode krefter i Trondheim og Nidaros bispedømme gjøre det de kan for å styrke det åndelige kirkelivet både i byen generelt og i Nidarosdomen spesielt. Her er oppgaver nok, og så langt har ikke Trondheim kommune eller fylkespolitikerne i Trøndelagsfylkene imponert noe mer enn i andre byer og regioner når det gjelder å ha omsorg for kirkens ve og vel.