31. januar 2012

Kunstnerisk gaveproblem

En anonym giver har tilbudt 56 norske kommuner et minnesmerke etter fjorårets terrortragedie. Kunstneren Nico Widerberg har laget en skulptur som vil bestå av en 2,2 m høy granittblokk gjennomboret av en kvinne- og en mannssilhuett. Ifølge kunstneren forteller silhuettene om hvordan hver eneste en av oss setter spor, og hvordan de omkomne alltid vil være med oss videre. Widerberg forteller at han selv ikke tjener noe på arbeidet. I en så spesiell situasjon for landet vårt, tror jeg alle har tenkt på hvordan de vil bidra, sier han, og dette er hans bidrag.

Tiltaket har skapt protester, bl a fra Norsk Billedhoggerforening, som mener prosessen rundt minnesmerket er udemokratisk. Lederen i foreningen mener vi må få flere innspill og ideer om hva slags kunst det bør være og ikke minst hva den skal uttrykke. Her har man hoppet bukk over alle offentlige prosesser, sier han til NRK. Lederen har ikke tatt seg bryet med å snakke med Widerberg om saken. Andre hevder det er udemokratisk at rike mennesker kan bestemme hvordan våre fellesrom skal se ut, det oppfattes som galt at giveren er anonym, og det kritiseres at kommunene som hittil har tatt i mot minnesmerket, har ikke nedsatt sakkyndige komiteer. 

Noen av argumentene kan ha noe for seg, andre ligger farlig nær surmaget kritikk. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at man her slår seg litt på munnen. Stadig hører man at rike mennesker burde gi mer av sin overflod, gjerne til kunst. Når en slik person så melder seg på banen, blir det likevel galt. Og hvorfor kan ikke en giver få være anonym? Han/hun kan ha aktverdige grunner for sin anonymitet, og det er lite grunnlag for å insinuere det motsatte. Giveren er kjent for Kommunenes Sentralforbund. Jeg vil tro de ikke er helt blottet for vurderingsevne der i gården heller. KS forsikrer at giveren på ingen måte er kontroversiell. Etter min mening blir det også noe søkt når en kulturkommentator i Aftenposten bruker Stoltenbergs appell om mer åpenhet som argument mot giverens anonymitet. For øvrig kan det være grunn til å minne om at det allerede er bestemt at det skal reises to nasjonale monumenter etter 22. juli, ett ved Utøya og ett i Oslo. Åse Kleveland leder arbeidet, som helt sikkert vil foregå på vanlig vis.

Udemokratisk? Kritikerne synes å se bort i fra at kommunene står helt fritt med hensyn til om de vil ta imot gaven. Ingen tvinger dem. Så langt har visstnok åtte kommuner takket ja, og mange andre har signalisert at de er positive til tiltaket. Også i kommunene sitter det rimelig fornuftige folk, noe enkelte forståsegpåere ikke ser ut til å ha fått helt med seg. Minst like viktig: Nasjonal støttegruppe etter 22. juli og AUF har fått seg present initiativet og en skisse av kunstverket, er seg positive og støtter prosjektet.

Også rause givere og glade mottakere av gaver skal tåle en debatt, og akkurat i denne saken stod man seg kanskje på å ta det litt med ro. Det har ingen bråhast når det gjelder minnesmerker.  - Men det går kanskje an å møte et flott og generøst initiativ med noe mer positiv holdning og med litt mer tillit til at både demokratisk tenkning og kunstnerisk vett er rimelig spredt fordelt i mellom oss.

20. januar 2012

Bra, Holmås

Etter at tre stortingsrepresentanter fra SV med parlamentarisk leder i spissen i forrige uke gikk ut og støttet forslaget om ultralyd i uke 11-13 for de gravide som ønsket det, regnet jeg med at SV også i dette viktige verdispørsmålet ville falle ned på et beklagelig standpunkt. Men etter at partilederkandidat Heikki Holmås i Vårt Land i dag signaliserer at han er går for å beholde dagens ordning, kan en kanskje håpe at SV vil slå følge med Sp og gå imot Ap i dette spørsmålet. Tidligere SV-statsråd Helen Bjørnøy har også tatt klart avstand fra forslaget om tidlig rutinemessig ultralyd. Hun mener en slik praksis vil svekke synet på menneskets ukrenkelige verdi. «Vi må ikke sortere ut mennesker vi kanskje mest av alt er redde for å føde, fordi vi ikke kjenner dem», skriver Bjørnøy på Verdidebatt.no. (Les for øvrig også Eskil Skjeldals artikkel på Verdidebatt.no.)

Holmås er med rette bekymret for signalene som en ordning rutinemessig tidlig ultralyd, som stort sett bare avdekker Downs syndrom, sender til befolkningen. Han mener det er ekstremt viktig at vi har lover og regler som signaliserer at alle er like mye verdt, hvis det glipper, gjør vi noe med menneskeverdet, sier han. Det er lite eller ingen medisinsk gevinst av tidlig ultralyd. I likhet med mange andre motstandere av forslaget peker også Holmås på at det må være mye bedre å bruke ressursene på å sikre gode tilbud til familier som har barn med Downs syndrom.

Tilhengerne av forslaget om tidlig ultralyd liker ikke at ordningen blir satt i sammenheng med begrepet «sorteringssamfunnet». Sortering er ikke målet, blir det sagt. Nei, det er det nok ikke. Men sortering er utvilsomt en konsekvens av ordningen. Det viser utviklingen av Danmark med all ønskelig tydelighet. Der har tallet på barn med kromosomfeil gått dramatisk ned etter at landet innførte tidlig ultralyd. Det er uforståelig at det går an å se bort fra så klare fakta.

Det skal bli spennende å se hvilket standpunkt SVs landsstyre havner på. En kan jo håpe at Holmås når fram, men jeg har nok mine tvil, dessverre.

19. januar 2012

PST-sjefens siste tabbe

Det gikk vel som det måtte gå. Etter å ha ligget tynt an i flere måneder på grunn av flere uheldige uttalelser etter 22. juli, var det «game over» i går kveld for PST-sjefen Janne Kristiansen. Under høringen i Stortinget i går kveld kom hun i skade for å røpe informasjon om norsk etterretning i Pakistan. Det hun konkret sa, var at norsk etterretningstjeneste har representanter i Pakistan og at PST samarbeider via E-tjenesten om dette landet.

Uttalelsen var ikke mer oppsiktsvekkende enn at knapt noen av stortingsrepresentantene som var til stede under høringen, oppfattet at hun ga informasjon hun ikke skulle røpe. Alle vet at også Norge driver med hemmelig etterretningsvirksomhet i andre land. De fleste land gjør det. Men poenget er at dette er hemmelig, og da snakker selvsagt ikke en PST-sjef slik. En svensk terrorekspert sier til Aftenposten at det er helt ubegripelig at en sjef for en sikkerhetstjeneste kan gå i denne fella og uttale seg på denne måten. Dette blir karakterisert som en kardinalfeil i etterretningssammenheng. Selv om Dagbladet kan fortelle at enkelte ansatte i PST gråt da Kristiansen tok farvel i formiddag, tror jeg det var minst like mange som var glade for at hun går av. Misnøyen har visstnok være stor, og det er neppe noe dårlig tips at det er stor glede i Forsvarets etterretningstjeneste over at Kristiansen nå er ferdig som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste.

Justisminister Grete Faremo slår fast at det ikke er konstatert at Janne Kristiansen har gjort seg skyld i lovbrudd, men at det dreier seg om et mulig taushetsbrudd. Ikke desto mindre har Spesialenheten for politisaker innledet etterforskning for å finne ut om Janne Kristiansen har begått en straffbar handling. At pakistanske myndigheter kaller Norges ambassadør inn for å forklare seg om PST-sjefens uttalelser, overrasker mindre. Man frykter også at hackere med politisk budskap kan ha blitt så provosert av hennes uttalelser at de vil gå til angrep på norske bedrifter og offentlige etater.

Uansett, Janne Kristiansen har nå bevist til fulle at hun ikke er den viktige oppgaven som PST-sjef voksen. Derfor falt det nok ikke vanskelig for justisminister Faremo å imøtekomme PST-sjefens ønske om fratredelse, da Kristiansen sent i går kveld ba om å få gå av. Det er ikke spesielt gunstig å skifte PST-sjef akkurat nå, men det var selvsagt ingen vei utenom for justisministeren. Tabbekvoten var brukt opp. Faremo må nå sette fullt fart i arbeidet med å finne en ny PST-sjef, forhåpentligvis en bedre kvalifisert person denne gangen.

18. januar 2012

Jødenes sikkerhet

Det er en skam for vårt land at de mosaiske trossamfunnene i Norge mister medlemmer fordi mennesker ikke tør å gjøre seg synlige som jøder i vårt land. Vårt Land kan i dag fortelle at de mosaiske trossamfunnene har mistet nesten en femdel av sine medlemmer de siste ti årene. Det kan være mange årsaker til dette, og forstander Ervin Kohn oppgir selv mange grunner til medlemstapet. Men at frykt for å gjøre seg synlig som jøde er en av grunnene, er overhode ikke akseptabelt.

 Ervin Kohn forteller at den mosaiske menigheten i Oslo av sikkerhetsgrunner nå bruker nær halvparten av sine medlemsinntekter på adgangskontroll. Han har søkt Justisdepartementet om økonomisk støtte til egen sikkerhet, men fått avslag to ganger. Nå prøver han igjen.

Det burde ikke være vanskelig for departementet å innvilge en slik søknad. Det skulle bare mangle. Dette desto mer som vi i Norge har en historie det er liten grunn til å være stolt av, noe preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, peker på. Det er nok å minne om Grunnloven av 1814 og det som skjedde ved deportasjonen av jøder under 2. verdenskrig.

12. januar 2012

Regjerer SV seg til døde?

Katastrofetallene på meningsmålingene bare fortsetter for SV. På NRKs partibarometer for januar er partiet nede i en oppslutning på bare 3,5 prosent, altså godt under sperregrensen. Ved stortingsvalg ville resultatet gitt kun én representant på Stortinget, Kristin Halvorsen. Resultatet er desto mer alvorlig fordi resultatet går inn i en trend som ser ut til å vare ved og som viser seg på de mange forskjellige målingene. I løpet av fjoråret var partiet bare én måned oppe i et gjennomsnitt på over 6 prosent. I løpet av det siste halve året har partiet hatt en jevnt nedadgående tendens og de siste månedene har partiet ligget og vaket like over sperregrensen med flere enkeltmålinger på 3-tallet. NRKs politiske kommentator sier at SV har fått et taperstempel på seg, og det er ingenting som tyder på at de vil få noen rask oppsving. De kommer etter hans vurdering til å slite helt frem til valget.

SV-ledernes forklaring på den elendige oppslutningen er den samme som vi nå har hørt om igjen og om igjen. Partiet sliter med å få æren for den SV-politikken han mener regjeringen fører i mange saker, sierparlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell. Æren er det en av regjeringspartnerne som stikker av med, hevder han.

Kanskje er forklaringen at velgerne faktisk ikke helt ser den store forskjellen? Kanskje burde SV bli tydeligere? Kanskje burde partiet si at nok er nok. Det kan virke som SV er i ferd med å regjere seg til døde. Slik SV - og for den saks skyld også Sp - står fram i praktisk regjeringspolitikk, er det vanskelig å se hvilken hensikt det skulle ha å stemme på disse partiene for velgere som ønsker at Stoltenberg skal fortsette. Både SVs og Sps profil er svekket, spesielt SVs, et parti som følger med på ferden endog i saker som går på partiets grunnleggende identitet, slik som utenrikspolitikken. I skolepolitikken har SV ønsket å framstå som selve skolepartiet, men har ført en skolepolitikk som ikke skiller seg mye fra Kristin Clemets politikk. Som finansminister snakket og handlet Kristin Halvorsen som en finansminister hvilket som helst annet parti, Frp muligens unntatt.

For noen år siden var det ikke måte på hvordan Kristin Halvorsen harselerte med Bondevikregjeringens bekjempelse av fattigdommen i Norge, eller rettere: det man mente var denne regjeringens manglende fattigdomspolitikk. Med rødgrønn regjering skulle det bli andre boller. SV tok kraftig i: "Ingen fattige i Norge etter 2009". SV hadde riktignok problemer med hvordan de skulle definere "fattigdom", og modererte seg noe, men det skulle i hvert fall bli færre fattige, uansett definisjon. Men det er knapt blitt færre i løpet av de årene de rødgrønne har sittet i regjering, og det begynner å bli noen år. Bondevik erkjente i sin tid at man burde ha gjort en bedre jobb på dette feltet. Jeg er redd de rødgrønne kommer til å måtte erkjenne det samme når de en gang er uten av regjeringskontorene.


 

10. januar 2012

Sorteringssamfunnet

Mange er blitt sjokkert over opplysningen i VG om at det blant familier med indisk kulturbakgrunn her i Norge fødes langt færre jenter enn det som ville vært naturlig. Dette blir tolket slik at tidlig ultralyd og selvbestemt abort er de to virkemidlene som brukes for å unngå å få jentebarn. Nå viser det seg at situasjonen antagelig ikke er så dramatisk som VGs oppslag kan gi inntrykk av. VGs tall var fra 2005. I en artikkel i Aftenposten i dag blir det påvist at forskjellen i antall fødte norskindiske jentebarn og guttebarn er blitt vesentlig mindre i løpet av de siste årene.

Helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen ga uttrykk for sjokk da VG konfronterte henne med tallene og varslet straks tiltak mot kjønnsselektiv abort. I Norge har vi et regelverk som skal sikre at ingen tar abort på bakgrunn av barnets kjønn.

Selv om altså tallene i VG kanskje ikke helt holder vann, er det likevel grunn til å stoppe opp og stille noen spørsmål ved helseministerens reaksjon. Hvorfor er ikke Strøm-Erichsen like sjokkert over selektiv abort ved Downs syndrom? Og som Erling Rimehaug spør i en artikkel på Verdidebatt i Vårt Land i dag: Hvis det ikke skal være tillatt å opplyse om kjønn ved tidlig ultralyd, hvorfor skal det være lov til å opplyse om Downs syndrom? Han fortsetter: Hvis myndighetene sier at det finnes grunner til abort som ikke er akseptable, så har man samtidig sagt noe om hva som er akseptabelt. For eksempel å velge bort barn som har Downs syndrom. Dersom man er bekymret for synet på jenters verdi, hvorfor ikke være like bekymret for synet på verdien til barn med ulike former for funksjonshemming?

I en kronikk Aftenposten i dag slår professor Ola Didrik Saugstad fast at debatten om sorteringssamfunnet angår alle, fordi sorteringen vil ramme alle. Han er kritisk til Aps forslag om rett til tidlig ultralyd, et tiltak som vil kunne føre til at mer enn 90 prosent av alle fostre med Downs syndrom blir abortert. Han betviler ikke at Anne-Grete Strøm-Erichsen er opptatt av menneskeverdet, skriver han, men ber henne stoppe opp og tenke på om hun skulle stå i en arvehygienisk tradisjon som har stått sterkt i vårt samfunn, ikke minst i Arbeiderpartiet, hvor det var viktig å hindre fødsel av individer med "uønskede" gener.

Saugstads artikkel anbefales. Legg for øvrig merke til bildet som illustrerer artikkelen i Aftenposten. Vi har sett det mange ganger før. Det må være ett av de mest talende bildene fra fjorårets politiske debatt. Vi ser den unge skuespilleren Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs, på en pressekonferanse i Stortingets vandrehall, og en statsminister som er totalt på defensiven i møte med trygge Martes sterke argumentasjon, og med kobbelet av journalister som intenst lyttende tilskuere. Sjelden har vi vel opplevd en at en statsminister er blitt satt så fullstendig til veggs.

8. januar 2012

Manglende dømmekraft

Kritikken mot Roma-permisjonen til en toppleder i Helse Sør-Øst bare vokser. Direktør Bente Mikkelsen skal tilbringe det meste av det neste halvåret på et såkalt seniorkurs ved NATO Defence College i Roma. Forsvarsdepartementet skal betale kurset. Helse Sør-Øst skal betale bolig, kost og reise. I tillegg beholder hun sin faste lønn. Prisen er 350.000 kroner.

Helse Sør-Øst er i store vanskeligheter og går inn i kanskje sitt aller viktigste år. Ansatte i sykehussektoren er derfor kraftig provosert og tror knapt det de hører. Sykehusene står overfor krav om store innsparinger, så store at ansvarlige leger er alvorlig redde for at det kan gå utover kvaliteten i tilbudet til pasientene. Det vises også til at kursmidlene for de ansatte ved sykehusene Mikkelsen er sjef for, flere ganger er blitt skåret kraftig ned. Mange mener at Mikkelsen derfor burde ha gått foran med et godt eksempel. Det stilles også spørsmålstegn ved relevansen av innholdet i det kurset Mikkelsen skal følge i forhold til den oppgaven hun skal fylle som direktør for Helse Sør-Øst. På pensum står blant annet global sikkerhet, NATO før og nå, transatlantisk samarbeid og kriseledelse. Her må det vel helst være innenfor kriseledelse Mikkelsen vil ha noe å hente?

Styrelederen i Helse Sør-Øst RHF forsvarer permisjonen og mener kurset vil bidra til å dyktiggjøre Mikkelsen ytterligere for å lede arbeidet med å videreutvikle helseregionen. Tom Henri Hansen, foretakstillitsvalgt for Den norske legeforening i Vestre Viken, mener Bente Mikkelsens studieopphold sender uheldige signaler. Han synes Mikkelsens valg sier noe om tanker om egen storhet og liten evne til selvkritisk refleksjon. Også politikere er sterkt kritiske og mener at permisjonen bør revurderes.

Selvsagt er det viktig at også ledere får anledning til å utvikle sin kompetanse. Jeg tviler ikke på at kurset i Roma kan være interessant – og utvilsomt prestisjegivende. Men jeg tror redaktør i ukeavisen Ledelse Magne Lerø treffer godt når han peker på at timingen her er ytterst uheldig og vitner om dårlig dømmekraft både hos direktøren selv og styret. Hun signaliserer at hun ikke er på broen når det virkelig er storm, sier Lerø til TV2. Når bedriften er i krise, bør lederne komme tidlig på jobb og gå hjem seint. Det er en påminnelse Mikkelsen synes å trenge. At en leder i en så viktig stilling røper en så vidt stor mangel på dømmekraft, er ikke tillitvekkende. Det gjør ikke saken bedre at styret for foretaket synes å mangle noe av det samme.

Oppdatering 9. januar: Noe sent - men dog i tide - kom også Mikkelsen og hennes styre til at timingen var dårlig og avlyser permisjonen.

4. januar 2012

Leser- og lytteransvar

I debatten om debatten etter 22. juli trakk AUF-lederen Eskil Pedersen fram uttrykket ”ytringsansvar” i den norske offentligheten, og mente at deltagere i den offentlige debatten må ta ansvar for følgene av sine ytringer. Han konkretiserte dette i et angrep på Frp, som han mente at måtte ta ansvaret for hatske holdninger i innvandringsdebatten. Stoltenberg ga uttrykk for at han syntes dette var et upresist begrep. Han understreket at vi alle har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle, ikke for å nekte folk å si noe fordi en mener det er dumt det de sier.  

På denne bakgrunn var det kanskje litt overraskende at statsministeren brukte begrepet i sin nyttårstale. Men han la et annet innhold i begrepet enn AUF-lederen. Hans poeng var at vi alle har ansvar for å svare på ytringer vi er uenige i. Og det blir noe annet. Derfor oppfordret han alle til å bli det han kalte gode ”digitale nabokjerringer”: ”Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men - vi skal ta igjen. Vi skal svare.”

Jeg er ikke uenig, men kjenner et behov for å nyansere en smule, spesielt fordi Stoltenberg her primært snakker om den debatten som foregår på internett. Det han kaller ”totalitære forførere” bør ikke få snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet, sa han i talen. Greit nok. Men jeg er faktisk ikke så sikker på om alt som ytres på nettet, enten det er i mørke eller lyse kroker, nødvendigvis skal motsies. Mye av den skitten som her serveres, i fortjener knapt noe svar. Det gjelder også mange av de kommentarene man kan lese på seriøse blogger. Jeg tror bare man gjør skittkasterne en tjeneste ved å prøve å svare. Og mange ”ytringer” i bloggeres kommentarfelt er så hinsides alle elementære krav til saklighet at jeg tror det beste man kan gjøre er å overse.

Jeg er enig med dem som har hevdet at vårt primære ansvar når vi skal ytre oss, er å tilegne oss kunnskap om det saken gjelder, ha respekt for fakta og argumentere så saklig og presist som bare mulig – og med tilbørlig respekt for meningsmotstandere som selv prøver å etterleve de samme kravene.

Rett forstått bør man også tenke på følgene av sine ytringer. Men i debatten om ”ytringsansvar” har jeg savnet en side ved saken som også bør holdes fram. Når vi skal kommunisere med andre, og kanskje spesielt i debatter, er det naturligvis den som ytrer seg - avsenderen av ”budskapet” – som har det primære ansvaret. Men også leseren/lytteren – den som tar imot budskapet, har et ansvar. Alt for ofte svikter det i viljen til å prøve å forstå hva en debattant mener, og alt for ofte får man inntrykk av enkelte gjør alt de kan for å oppfatte galt. En samtale krever faktisk at begge parter anstrenger seg. Jeg har mange ganger reagert på utsagn av typen ”du må ikke si dette, tenk på hvordan folk kan oppfatte det, de kan oppfatte det galt!” Motspørsmålet er: kan ikke du bidra til at folk oppfatter dette slik det er ment, i stedet for kanskje å bidra til at folk oppfatter galt?

Som deltagere i den offentlige samtalen har vi også et ”leseransvar” og ”lytteransvar”.

3. januar 2012

Ordfører tar Fotballforbundet i skole

Et høyt hurra for Bærums ordfører, Lisbeth Hammer Krog, en dame som åpenbart har bein i nesa. I Aftenposten i dag (papiravisen) tar hun Norges Fotballforbund (NFF) i skole. Bakgrunn: NFFs krav til stadionanlegg i toppfotballen. NFFs kriterier for at en klubb skal kunne få lisens inneholder bl a noen såkalte ”infrastrukturkriterier” som angir de krav forbundet stiller til det stadionanlegg klubben skal bruke. Det er ikke småtterier. Og rådyrt for eieren av anlegget, enten det er klubben selv eller kommunen som klubben leier anlegget av.

Spørsmålet er blitt aktualisert ved at Stabæk etter fiaskoen på Telenor Arena på Fornebu må flytte tilbake til Nadderud stadion, som eies av Bærum kommune. Og Nadderud holder ikke mål for de høye herrer i NFF, må vite. Stabæk mener kommunen må bevilge 28 mill. kroner til utbedring av Nadderud for at anlegget skal kunne tilfredsstille NFFs krav. Blant annet er ikke garderobeanlegget godt nok, hevdes det. Men banen er god nok for landskamper for kvinner. Bærumsordføreren stiller med rette et spørsmålstegn ved dette paradokset. Hun peker også på det urimelige i at NFF håver inn milliardbeløp for TV-avtaler for kamper som spilles på kommunale baner, for så å stille skyhøye krav til fasilitetene på de samme banene. Lisbeth Hammer Krog mener at NFFs krav ikke kan være strengere enn at fotballen selv kan stå for inntjening og drift. Det handler om å sette tæring etter næring, avslutter ordføreren. – Tiltredes!

Om Bærumordføreren når fram med sin berettigede reaksjon, står tilbake å se. Jeg har mine tvil. Mange ledere i toppfotballen har ikke akkurat vist at de beveger seg i samme verden som folk ellers. Fjorårets avsløring av den økonomiske triksingen i forbindelse med spilleroverganger avslører det med all ønskelig tydelighet. Etter at pressen fortjensfullt nok avslørte triksingen, fikk NFFs ledelse det plutselig travelt med å skulle granske de senere års spilleroverganger. Men den tvilsomme praksisen på dette feltet må ha vært kjent for NFFs president Yngve Hallén, som har selv vært klubbleder i en toppserieklubb. Han har selvsagt ikke vært ukjent med at tvilsomme overgangsordninger har vært gjort. Men det var altså først når pressen brakte saken opp i lyset at presidenten reagerte. Slikt inngir ikke tillit. Men kanskje kan en ikke vente bedre. NFF holder seg med en president som fant det for godt å stemme på Sepp Blatter som FIFA-president, en mann som har gjort alt han kan for å skjule korrupsjon i det internasjonale fotballforbundet.