31. desember 2007

Ingen nye månelandingsløfter

Statsminister Jens Stoltenberg er tilbakeholdende med å komme med nye månelandingsløfter for 2008, ifølge et nyttårsintervju med NTB.

Det er lett å forstå. Han angrer vel på det månelandingsløftet han var uforsiktig nok til å komme med for et år siden.

21. desember 2007

Støre på topp

Kåringer av ”årets navn” er over oss. I dag er det Aftenposten som offentliggjør en gallup der velgerne er blitt bedt om å gi statsrådene karakter. Slike meningsmålinger skal naturligvis tas med mange klyper salt. Visse ”urettferdige” tendenser går igjen hvert eneste år. For eksempel at statsrådene i de mindre departementene som regel kommer dårlig ut. Videre favoriseres åpenbart partilederne i regjeringen ved det faktum at de gjennomgående er oftere i mediene enn andre.

På denne bakgrunn er det forunderlig hvor ukritisk de avisredaksjonene som bestiller slike undersøkelser er til resultatene. De presenteres som selve ”sannheten”, og bare små endringer over tid tolkes uten motforestillinger. Sammenligninger kan halte. For eksempel vil de store partienes representanter i regjeringen være favorisert av den enkle grunn at de har langt flere sympatisører blant de som svarer enn de små partienes representanter. Det samme innvendingen kan reises mot å sammenligne ulike regjeringer. Når den sittende regjering får en høyere gjennomsnittsskåre enn den forrige regjeringen, kan et være grunn til å minne om at den forrige regjeringen var en mindretallsregjering med atskillig færre velgere bak seg enn den sittende.

Men når det er sagt, er sikkert Jonas Gahr Støres suverene topp-plass ikke tilfeldig. En må bare si seg enig med den kommunikasjonseksperten som i en kommentar til målingen sier at Støre har kvaliteter som Stoltenberg ikke har. I motsetning til regjeringssjefen inngir Støre stor tillit. Han er tvers igjennom saklig, og snakker med tyngde på en måte som folk forstår. Støre framstår som en leder man kan stole på. Det er mer enn hva man kan si om Stoltenberg, som stadig dokumenterer at han er en svak leder.

Det kan heller ikke være tilfeldig at Sylvia Brustad inntar bunnplasseringen blant statsrådene. Bare spør velgerne i Buskerud, som er i harnisk over hennes håndtering av sykehussaken i fylket. Hun blir til og med slått av fornyings- og administrasjonsministeren, som på grunn av sitt beskjedne og lite medieeksponerte departement ikke har en sjanse i slike kåringer.

At Giske ligger i bunnsjiktet kan i hvert fall ikke skyldes at han ikke er synlig mediene. Kanskje snarere tvert imot. Velgerne begynner vel å se at det er nettopp i mediene han er. Ja, for i det departementet han skal styre, er han etter sigende sjelden å se.

16. desember 2007

Fylla i sentrum

Mer enn en tredel av de spurte sier seg helt eller delvis enig i at de holder seg unna sentrumsområdene i Oslo på kvelden i helgene fordi det er for mye fyll der, viser en undersøkelse som er gjort på oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet. Nesten 30 prosent mener de ville gått ut oftere hvis det var mindre bråk på utestedene. Det er betydelig flere enn i resten av landet.

Disse oppsiktsvekkende høye tallene burde være en tankevekker – ikke minst for politikerne, som knapt synes å ha noen motforestillinger mot den økende alkoholiseringen av det offentlige rom. Ja, for annerledes kan man knapt oppfatte den slappe alkoholpolitikken som føres i mange byer i Norge, ikk minst i Oslo. Antall utesteder som serverer alkohol har økt enormt de siste årene, og presset på utvidede åpningstider er stort.

Det er vanskelig å forstå at det skulle være nødvendig så til de grader å legge til rette for økt alkoholkonsum i det offentlige rom. Helseskader, ulykker og sosiale problemer som følge av alkoholbruken bare øker. Men problemene blir bagatellisert, blant politikere, i mediene og ofte også i politiet. Det har utvilsomt sammenheng med at alkoholbruk har høy status og posisjon i vår kultur. Et flertall av befolkningen prioriterer dette rusmiddelet høyt. I den dominerende festkulturen er alkohol i sentrum. Alkoholen er gjenstand for nærmest en forherligelse i mediene og i den folkelige kulturen, noe som ikke minst demonstreres ved den helt spesielle plass alkoholen har i folkehumoren. Derfor er det lett å latterliggjøre alle som forsøker å advare mot den økte alkoholbruken. Beskyldningen om moralisme er en annen vanlig teknikk for å stemple dem som våger å tenke annerledes.

Få er opptatt av alle dem som må betale omkostningene, der barna kanskje er de mest sårbare. Når så mange kvier seg for å gå ut på byen for å hygge seg, kan man jo forsøke å tenke seg hvordan barn opplever det når fylla er i sentrum. Det går mot jul, og mange barn gruer seg, fordi de vet at jula blir utrivelig på grunn av foreldrenes alkoholbruk. Men det liker vi ikke å høre om. Festen må ikke ødelegges.

6. desember 2007

Fortjent pris til Hoem

Edvard Hoem har fått Petter Dass prisen for 2007 for sin roman "Mors og fars historie". Denne prisen blir hvert år blir gitt som en utmerkelse «til en person eller organisasjon som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud, og til å sette den kristne tro på dagsordenen i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd».

Det er tolvte gang avisa Vårt Land deler ut Petter Dass prisen. Det var svært overraskende at Hoem ikke fikk prisen i fjor, det året boka kom ut. Men bedre sent enn aldri. Knapt noen har fortjent prisen bedre enn Edvard Hoem.

«Mors og fars historie» er en roman som bygger på virkelige personer. For min egen del har jeg et spesielt forhold til romanen ettersom min egen far spiller en ikke uvesentlig rolle i den historien forfatteren forteller. Dette har jeg omtalt i en tidligere blogg, se 13. desember 2006.

Juryen sier i sin begrunnelse: «Romanen er blitt karakterisert som dristig og god, full av sterke kjensler. Det er skildringa av den kompliserte kjærleikssoga mellom foreldra. Hoems far, Knut Hoem, var odelsgut i Romsdal. Han fekk tidleg kallet til å bli predikant i Indremisjonsselskapet. Han er både odelsgut og predikant, og konfliktane blir skildra på ein sterk måte. Det same gjeld historia til Edvard Hoems mor, Kristine Nylund, som vart gravid med ein tysk soldat under krigen. Knut blir redningsmannen, men kjærleiken er ikkje av det lettkjøpte og lettvinte slaget. - Hoem har i romanen makta å framstille emissæroppgåva og bedehuskulturen med respekt og innleving, bygd på nær kjennskap til både personar og historie. Han har ikkje vika unna for å omtale også dei problematiske sidene ved mora og farens historie og ein del av det som skjedde innan dei frivillige kristelege organisasjonane. Men dette har skjedd utan at forfattaren har distansert seg frå romanens historiske bakgrunn. Tekstane – på svært lesbart nynorsk – er bore opp av kjærleik og diktarleg kraft. Dei gir innsikt i ein tidsperiode og ei livskjensle som har gitt lesarar og publikum stort utbytte».

2. desember 2007

Flytting og rydding

Å skifte bolig kan være en nyttig prosess. Flyttingen gir en mulighet for å rydde i alt man har samlet i et hus gjennom mange år. Når man flytter fra en større til en mindre bolig, blir en nødt til å kvitte seg med ting. En oppdager fort hvor mye man har, som man ikke har bruk for. En nabo sa det slik midt i flytteståket: Finner du ting du ikke har brukt de to siste årene, så gi det bort eller kast det. Et godt råd, bortsett fra at det slett ikke er så lett å få gitt bort noe. De fleste er jo i samme situasjon. De har selv mer enn de har bruk for.

Etter mange år papirbransjen – både yrkesmessig og gjennom kirkelige tillitsverv av ulike slag, ble det mye papirrydding. Mange hyllemetere med sakspapirer og referater måtte gjennomgås. Det vil si – jeg fant fort ut at det meste kunne kastes. Det var forresten en litt spesiell opplevelse å lytte til kirkemøtedebattene på nettet samtidig som jeg arbeidet meg igjennom kirkeråds- og kirkemøtepapirer fra mine egne år som medlem av disse organene. Det aller meste fant sin grav på den kommunale fyllplassen, sammen med mange lass med mye annet som vi verken hadde bruk for lenger eller plass til leiligheten vi har flyttet til.

Når man har god plass, er det utrolig hvor mye man gjemmer på. Sjefen i flyttebyrået som hjalp oss, hadde et råd å gi: Når du fra nå av kjøper en ny ting, bør du samtidig kvitte deg med en ting. Kanskje det også var et godt råd?