30. mai 2007

To tanker samtidig?

Statsråd Øystein Djupedal er kommet til at kunnskap er viktig i skolen. ”Barn må lære å lese”, sier han til VG. - Ingen dårlig erkjennelse av en kunnskapsminister. Høyres Ine Marie Eriksen Søreide jubler over at Djupedal endelig har sett lyset. Det har vært et skifte fra fokus på trivsel til fokus på kunnskap, sier Eriksen Søreide.

Går det an å antyde at man kan ha to tanker i hodet samtidig? Lærere i skolen er i hvert fall nødt til det, skal de gjøre jobben sin.

Uforståelig dom

Straffelovens § 135a slår fast at en som ”forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring”, kan straffes med bøter eller fengsel. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes ”det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen” på grunn av deres ”hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering”.

I 2003 ble lederen av en nynazistisk organisasjon politianmeldt etter at han uttalte til VG: «Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut.»

Ifølge Borgarting lagmannsrett er disse uttalelsene ikke er så grove og kvalifisert krenkende at de innebærer noe brudd på ovennevnte lovparagraf.

Med rette har forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, reagert kraftig på dommen. Hun sier at frikjennelsen av den nynazistiske lederen «blir opplevd av norske jøder som at de er fratatt retten til vern som minoritet». Sentrale ledere i Den norske kirke mener at dette er en dom som Høyesterett må overprøve, og generalsekretæren i Human-Etisk Forbund mener at utsagnene er ”reinspikka rasisme”. Fra enkelte andre hold som ellers er svært raske til å reagere mot alle tendenser til ytringer som kan tenkes å bli rammet av rasismeparagrafen, har det vært stille.

Etter denne oppsiktsvekkende dommen er det grunn til å spørre hva som skal til av ytringer for å bli dømt etter rasismeparagrafen. Vi sitter med en vond følelse. Den aktuelle ytringen retter seg primært mot jøder. Vi kan gjøre et tankeeksperiment: Sett inn hvilken som helst annen gruppe som beskyttes av ovennevnte straffelovsbestemmelse i ytringen som nå er blitt ”frikjent”. Mon tro hva reaksjonen da hadde blitt?

29. mai 2007

Arverett for samboere møter motstand

Jeg konstaterer med interesse at både Jussformidlingen og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og går imot Justisdepartementets forslag om å gi samboere arverett. Begge organisasjonene mener at arv mellom samboere fortsatt bør være knyttet til testament. Begrunnelsen er at det bør være forskjeller mellom samboerskap og ekteskap, et synspunkt jeg også har hevdet (se 25. januar 2007).

Jussformidlingen mener forslaget vil være konfliktskapende og ikke i tilstrekkelig grad sikre det helt sentrale, nemlig arvelaters ønske. Å avskaffe enhver mulighet for et fullt økonomisk selvstendig samliv, vil etter Jussformidlingens mening være en uakseptabel innskrenking av individenes frihet. JURK skriver at ved å bevare ulikhetene mellom ekteskap og samboerskap, beskyttes borgernes muligheter. ”Valget står mellom et i stor grad gjennomregulert ekteskapelig samliv og et papirløst samliv med de mulighetene det gir det enkelte par til å avtale de løsninger som passer dem best. I det ugifte samliv kan partene sikre seg mot de økonomiske følgene av samlivsbrudd ved å inngå samboerkontrakt og gjensidig testament”, skriver JURK.

Likestillingsombudet støtter Justisdepartementets forslag, og viser enda en gang at der i gården er perspektivet enøyd og trangt. Om ikke likestillingsombudet vil lytte til kvinnelige jurister, kunne hun kanskje merke seg uttalelsen til f.eks. Norges Bygdekvinnelag, som skriver at det kan synes som om regjeringen kaster seg på en populistisk bølge uten at en har drøftet fullt ut følgene av en slik lovregulering.

25. mai 2007

Biskoper som abdiserer

I homofilispørsmålet har vi opplevd at enkelte biskoper med overlegg har gitt blaffen i kirkemøtevedtak de selv har vært med på eller bør ha kjent seg forpliktet på. Og nylig har vi sett at de nyutnevnte biskopene i Sør-Hålogaland og Hamar uten videre bryter med det syn på ekteskapet som bispemøtet har stått sammen om.

På denne bakgrunn stiller tidligere biskop Per Lønning i innlegget ”Når bisper abdiserer” i Vårt Land 21. mai to viktige spørsmål som nå så avgjort trenger klargjøring: 1. Hvilket krav stiller dagens situasjon til bispetjenesten som ”enhetens embete”? 2. Hvor langt er kirken selv forpliktet på de bud den er satt til å lære andre?

Da den nye biskopen i Sør-Hålogaland ble vigslet for noen måneder siden, forpliktet han seg til sammen med sine bispekolleger å ”legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke”. Det kan virke som biskopen ikke hørte spesielt godt etter da denne forpliktelsen ble lest opp for ham. Allerede på vigslingsdagen kom han med splittende utspill. Senere har det kommet andre.

Lønning minner også om den forståelse av bispetjenesten som fellesskapet av lutherske kirker i Det lutherske verdensforbund nylig ga uttrykk for, der det heter at biskoper har ”et særskilt kall til å tjene kirkens enhet og dens levende tradisjon, på en måte som er tydelig å gjenkjenne og grei å gjøre regnskap for.”

Selvsagt kan biskoper være uenige. Men når det bryter på så dypt vann som her, må det være lov å vente at en som er kalt til bispegjerningen i vår kirke, for det første tar forpliktelsen til å fremme enheten i kirken atskillig mer alvorlig enn det vi her ser demonstrert. For det andre må det kunne forventes at man først tar opp sin uenighet i samråd med sine bispekolleger og bruker den tid man trenger for om mulig å komme fram til konklusjoner man kan stå sammen om.

Den individualistiske holdningen og ureflekterte utspillskåthet vi nå ser utfolde seg blant enkelte biskoper, bidrar bare til en ting – at respekten og tilliten til dem som biskoper går tapt og ingen lenger bryr seg om å lytte til dem som våre hyrder og tilsynsmenn skulle være. Så blir de bare sittende igjen med medieapplausen – så lenge den varer.

24. mai 2007

Som man roper i skogen ....

Man tror knapt sine egne øyne når en ser listen av høringsinstanser som er bedt om å uttale seg om Barne- og likestillingsdepartementets forslag til ny ekteskapslov. For eksempel finner vi kun tre kristelige organisasjoner. Alle tre kan forventes å ville støtte departementets forslag. Blant disse er Kirkens Bymisjon og Norges Kristelige Studentforbund. Førstnevnte har i motsetning til tidligere ikke lenger personlige medlemmer, og Norges Kristelige Studentforbund er en meget liten organisasjon med få medlemmer. Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, derimot, som har langt flere medlemmer, er ikke høringsinstans. Heller ingen andre i rekken av store, frivillige kristelige organisasjoner som kunne tenkes å ha motforestillinger eller kritiske merknader, anses interessante nok til at de har fått forslaget til høring. Dette til tross for at der dreier seg om organisasjoner som har titusener av medlemmer, og som i årtier har drevet undervisning og opplysningsvirksomhet om ekteskap og familieliv.

Statsråden vil ikke kommentere utvalget. Det er ikke politisk styrt, sier statssekretæren, og toer sine hender. En byråkrat i departementet sier at det ikke kan gis gi noe fullgodt svar på hva som er kriteriene for å være med på departementets liste over offisielle høringsinstanser. Utvalget er nok litt tilfeldig, blir det svart. - Man skal jo helst tro på det folk sier. Men det må innrømmes at her settes troen på prøve. Sakens alvor tatt i betraktning er påstanden om tilfeldigheten i utvalget nesten like ille som bevisst sabotering av kritiske røster.

Karita Bekkemelloms departement foreslår å innføre en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep. Ingen kan overskue hvilke konsekvenser et slikt brudd vil få for familie og samfunn på sikt. Det kan vi bare ane. Betryggende da å vite at organisasjoner som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Norges Rederforbund, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen (!) er bedt om å uttale seg.

Blomster for privatskoleloven

Regjeringspartiene og KrF har klart å komme fram til et forlik i spørsmålet om ny friskolelov privatskolelov, som det nå skal hete igjen. Retten til å starte og drive en privat skole med offentlig tilskudd, blir fastholdt. Men den nye loven vil ikke åpne for kommersielle private skoler. Etter den loven som nå vil komme, må en privat skole som vil ha offentlig tilskudd enten bygge på en alternativ pedagogisk eller et religiøst grunnlag.

Mange har følt seg uvel ved gjeldende friskolelov, som har gitt fritt fram for kommersielle skoler. At man nå går tilbake til det gamle prinsippet om at en privat skole må ha en pedagogisk eller en religiøs begrunnelse for å få statsstøtte, er bra. Jeg slutter meg til den honnør som i går ble Stoltenberg og Høybråten til del i form av blomster for dette forliket.

Saken er svært viktig for KrF. At de har lykkes i å bli enige med regjeringspartiene i dette spørsmålet gir interessante perspektiver for den videre politiske utviklingen. Men jeg antar at Høyre gremmes.

22. mai 2007

Fant de den?

Avisa Vårt Land kunne i går fortelle at staben ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo har vært i Spania "for å kartlegge hvor fakultetets spisskompetanse ligger".
- Spania er et stort land. Håper de fant den.

Medieprofessorer fikk ikke medhold

Under vignetten ”VG avslører” skrev VG torsdag 11. januar i år på forsiden om Ingunn Yssen: «LO-topp slutter - hevder seg ydmyket og trakassert av sjefen i tre år: - Jeg ble MOBBET AV VALLA fordi jeg ble gravid». Oppslaget var illustrert med portrettbilder av Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla, men hadde ellers ingen henvisningstekst til innsidereportasjene.

De fem medieprofessorene Sigurd Allern, Knut Lundby, Helge Rønning, Ragnar Waldahl og Liv Hausken klaget denne forsiden inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), fordi de mente det ikke var dekning for den i artikkelen inne i avisen. Klagerne ønsket også at PFU skulle vurdere selve måten saken ble dekket på de første dagene. Særlig var de opptatt av kildebruken. Medieforskerne mente oppslagene i starten var klare partsinnlegg. Blant annet brukte de begrep som «kampanjejournalistikk» om VGs dekning. De mente VG hadde opptrådt i strid med god presseskikk.

VG har sett på klagen som grunnløs, og mener at klagerne har analysert i hjel tittelen på VGs førsteside 11. januar. Dommen fra PFU foreligger i dag. Klagerne fikk ikke medhold. VG ble frifunnet.

Det er lov for medieforskere å være i uenig i de presseetiske vurderinger som gjøres i norske avisredaksjoner i dag. På den annen side er det underlig at hele fem medieprofessorer kan ha så liten kunnskap om de presseetiske normer som blir praktisert og akseptert innenfor norske medier som her blir demonstrert. – VG’s redaktør Bernt Olufsen har et poeng når han finner det underlig at disse medieforskerne la en slik tyngde bak en klage på et så spinkelt grunnlag.

21. mai 2007

Smålighet

Det er blitt kjent at Gerd-Liv Valla skriver bok med sin versjon av saken som førte til at hun måtte gå av som LO-leder. Valla er sykmeldt, og kan ikke gå på jobb på grunn av en akillesoperasjon.

Dette har fått politikere til å reagere. Høyre-leder Erna Solberg mener Gerd-Liv Valla bør vurdere å betale tilbake sykepenger hun har fått, fordi hun er frisk nok til å skrive bok. Stortingsrepresentant Marianne Aasen Agdestein (Ap), som tidligere var personlig rådgiver for Jens Stoltenberg, stiller også spørsmålstegn ved om Valla skulle hatt delvis sykmelding. Også arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) uttaler seg på en måte som tyder på at han er kritisk. Han mener det kan være i strid med regelverket at Gerd-Liv Valla skriver bok mens hun er sykmeldt. Han antyder at Vallas sykepenger kan bli kuttet.

Gerd-Liv Valla fikk en meget hard medfart under LO-striden i vinter. Selv om den var selvforskyldt, betyr ikke det at hun skal være fritt vilt for all slags smålig kritikk. Denne kritikken vitner om en smålighet som Hansen og Solberg burde ha avstått fra. Forlaget som skal utgi boka, opplyser at Vallas innsats i bokprosjektet hittil har vært å lese inn notater på diktafon. Dette har hun har gjort liggende, begrenset til ca. 15 minutters innsats per dag, og det er fortrinnsvis gjort på kveldstid. Hun har tatt det opp med legen sin, forteller hennes advokat Harald Stabell. På dagtid følger Valla et behandlingsopplegg med rehabilitering og trening.

Politikerne skal få mye å gjøre hvis de skal vokte på alle som måtte utføre ett eller annet åndsarbeide mens de ligger i senga. Enten Solberg og Hansen tror det eller ei, det går faktisk an å tenke fordi om man har en fysisk skade som gjør at man ikke kan gå på jobb. Dessuten – det er ikke politikernes sak å overprøve legens faglige vurdering av Vallas sykdomssituasjon.

18. mai 2007

"The Man in Black"

Den legendariske sangartisten Johnny Cash kjente livets mørke sider. Han hadde vært langt nede. Han visste hva det var å feile på målet i livet, og identifiserte seg med alle i samme situasjon. De svarte klærne ble hans varemerke. I sangen ”The Man in Black” sier han at han kler seg i svart i solidaritet med de utslåtte i samfunnet, de fattige, de fengslede, de syke og ensomme, rusmisbrukere osv.

Ikke rart at innsatte i amerikanske fengsler elsket ham. Nettopp i et fengsel – Folsom Prison – holdt han i 1968 sin mest berømte konsert. Innspillingen av denne konserten ble en av hans største bestselgere. Konserten i fengselet San Quentin året etter ble også legendarisk. I ”San Quentin” ga han en ramsalt karakteristikk av det amerikanske fengselet. Tekst og melodi går her sammen i et budskap som røsker oss i sjelen.

Kvinnen i hans liv, June Carter, døde i mai 2003. Hun skrev flere av hans største suksesser, bl.a. "Ring of Fire". Han hadde håpet å kunne dø før henne. Han kunne ikke tenke seg å leve uten kvinnen han elsket så dypt og inderlig, hun som dro ham opp fra fornedrelsen og skrev mange av hans største suksesser. De siste månedene han orket å leve videre, brukte han i studio. I den siste plata, ”A Hundred Highways”, hører vi en døende mann synge. Det er blitt sagt at kunstnernes oppgave er å hjelpe oss å leve. Det er i sannhet hva Johnny Cash gjorde. Med denne plata hjelper han oss også å dø.

Johnny Cash visste hva han trodde på, og han visste hva han kunne sette sin lit til i liv og i død. Det er lenge siden jeg har hørt sterkere forkynnelse av det kristne evangelium og det kristne håp enn det Johnny Cash gir oss i denne plata.

16. mai 2007

Sp og spilleautomatene

Senterpartiet hevder å være en sterk forsvarer av det kommunale selvstyret. Men ikke sterkere enn at de går imot de mer enn 200 ordførerne, hvorav mange fra Sp, som vil at kommunene selv skal avgjøre om de vil ha spilleautomater i sine kommuner. Sp’s standpunkt i denne saken er av typen ”god dag mann, økseskaft”. Partiet erkjenner at spilleavhengighet er et svært alvorlig problem og vil på sikt at alle automater skal bort. Men partiet støtter likevel Norsk Tippings automatmonopol ”i en kortere periode”, som det heter, ”inntil frivillige organisasjoner i stedet får dekket inntektene over statsbudsjettet”. – Men tror virkelig Sp at dette vil skje hvis Norsk Tippings spilleautomater først er etablert i alle kommuner? Dessuten – Sp sitter i regjering. Hvorfor tar de ikke da straks initiativ til at de frivillige organisasjonene får større bevilgninger over statsbudsjettet?

Saken er vel at Sp ikke våger å legge seg ut med storebror i regjeringen. Så får det heller være om det ikke blir helt samsvar mellom liv og lære.

Norge er et av landene i verden som spiller bort mest penger. I selveste Las Vegas blir man sjokkert over å høre om forholdene i Norge, hvor man nærmest må snuble over automater for å kunne kjøpe melk og brød. Norge ligger som nr 1 i Europa og som nr 3 i verden når det gjelder å spille bort mest penger. Rundt 50.000 personer i Norge sliter med pengespillproblemer, hvorav 11.000 ungdommer. Det hevdes at så mye som 85% av personer med spilleavhengighet har sin avhengighet med bakgrunn i spilleautomater.

En innsatt i ett av våre fengsler skriver i et brev til Drammensordfører Tore Opdal Hansen, som har satt seg i spissen for ordføreropprøret mot den statlige tvangsutplasseringen av spilleautomater: ”Jeg er dessverre ikke i stand til å identifisere alle mine ofre, men jeg er i stand til å identifisere de seks-syv automatene til Røde Kors som fikk arvesølvet, gullsmykkene, kontantene, varepartiene, skole-pc-ene, bilstereo, gressklipperne, båtmotorene, snøfreserne og syklene. Er det virkelig slik at idretten er revnende likegyldig til hvor pengene kommer fra, bare de kommer?” - Andre innsatte kan fortelle det samme.

Refleksjonene gjør seg selv.

12. mai 2007

Truet til taushet

Dokument 2-redaksjonen i TV 2 fikk i går ”Gullruten” for beste TV-program i kategorien fakta- eller aktualitetsprogram. Programmet som gav prisen, tar for seg krisen omkring Muhammed-karikaturene i fjor. Programmet dokumenterte ikke minst den pinlige behandlingen redaktøren av den avisen Magazinet ble utsatt for både av statsmakten, pressen og mange andre instanser i det norske samfunnet da striden stod på som verst.

Redaktør Vebjørn Selbekk brukte en faksimile av karikaturtegningene fra den danske avisa Jyllandsposten for å illustrere et oppslag om trykkerfrihetens kår i møte med islamistiske ekstremisters trusler om vold. Ca 150 andre aviser i Europa og Midtøsten trykte de samme tegningene. Alle husker det forferdelige bråket som fulgte, som kostet flere personer livet og som førte til nedbrenning av den norske og danske ambassaden i Damaskus.

Det offisielle Norge gjorde Selbekk til syndebukk for at landet ble trukket med i striden. Statsminister Stoltenberg kom med den nærmest utrolige uttalelsen til VG at Selbekk måtte ta delansvar for at den norske ambassaden i Damaskus brant ned. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde det som antagelig blir stående som hans største politiske brøler da han med karaktersitikken "ekstremisme på begge sider" stilte Selbekk på linje med mobben som brente ambassader. Videre sendte han et merkelig rundskriv til sine ambassader som begynte med å beklage at karikaturtegningene hadde blitt trykket i Magazinet. Gahr Støre forsøkte også å marginalisere Selbekk og hans avis ved sin gjentatte uttalelse om at tegningene ikke var trykt i ”toneangivende medier i Norge”. Dette var positivt galt, ettersom 7-8 andre og vesentlig større aviser, bl.a. Aftenposten og Dagbladet, hadde gjort det samme. Denne opptreden fra statsministeren og utenriksministeren var både pinlig og skammelig.

Mange norske avisredaktørers agering stilte i samme klasse. Dette er eksempler på hva norske aviser kunne få seg til å skrive: ”Magazinet setter norske flagg i brann”. – ”Magazinet har forårsaket nedbrenning av norske ambassader, rasering av norsk eiendom i utlandet, og hundretusener av rasende muslimer i voldsomme gateopptøyer hvor liv faktisk gikk tapt”.

Også på kirkelig hold kan det være grunn til at man går i seg selv og spør om man så hvilke verdier som her står på spill. Vel kan man diskutere om det var en klok redaksjonell vurdering som ble gjort av de redaktører som valgte å trykke tegningene. Det er ikke hva saken her dreier seg om. Når Selbekk bruker sin soleklare rett til å ytre seg, og han så blir møtt med flere titalls drapstrusler slik at han og hans familie må leve under politibeskyttelse, er det ikke tid for akademiske diskusjoner.

Per Edgar Kokkvold, som var en av de få som holdt hodet kaldt og samvittigheten varm, skriver i forordet til Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” at mange av ytringsfrihetens tradisjonelle forsvarere var påfallende tause under Muhammed-striden: Mange pressefolk, forleggere, akademikere, store deler av Forfatterforeningen, Norsk PEN, Fritt Ord, Sosialistisk Venstreparti og andre av dem Roy Jacobsen har kalt ”denne herlige hærskare av meningsbærere som ellers aldri svikter oss”. – Blant de tause var også Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var også leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten står på dagsorden i samfunnsdebatten. Men altså ikke denne gang. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Det samme ble hevdet på lederplass av avisa Nationen. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form.

Hvorfor var alle disse så himmelropende tause? spør Kokkvold i det nevnte forordet. Hvor var de da den norske stat gjorde Vebjørn Selbekk til syndebukk, da den norske regjering fortalte verden at bare et lite, kristent blad hadde trykket Muhammed-tegningene? ”Hvorfor lot de statsmakten marginalisere Magazinet? Og om det så skulle være slik at redaktør Selbekk er liten og sær, er det ikke nettopp da at ytringsfrihetens forkjempere burde ha kommet ham til unnsetning?”

Jeg tror forklaringen ligger nettopp i Kokkvolds siste spørsmål og i fordommer. Det dreide seg her om en liten kristen avis, utgitt av det som kan oppfattes av en særgruppe i det norske samfunnet, utenfor det gode selskap, og som man derfor trygt kunne gjøre til syndebukk og la i stikken. Selbekk tilhører en gruppe som de dominerende politiske og kulturelle miljøer og ikke minst mediene har store fordommer overfor, og som man kan marginalisere og henge ut – uten at noen bryr seg.


Det hører med til historien at Magazinet av Pressens Faglige Utvalg ble blankt frifunnet da – typisk nok – en sosialistisk ungdomsorganisasjon (Vest-Agder Sosialistisk Ungdom) klagde Magazinet inn for presseorganet for det de kalte en provokasjon og et «bevisst presseetisk overtramp». Frifinnelsen skjedde uten nevneverdig oppmerksomhet fra mediene, også det typisk nok. Dog – etter det jeg vet – har enkelte avisredaktører i ettertid tatt et visst internt oppgjør med sin unnfallenhet. Det er da noe. Mange andre aktører, hvorav mange utmerket seg mest ved sin mangel på aksjon, sitter fortsatt bare med skammen.

11. mai 2007

Minst viktig av det uviktige

Med en liten omskriving av pave Johannes Paul II’s berømte uttalelse om fotball som det viktigste av alt uviktig her i verden, vil jeg i disse Grand Prix-tider si at av alt uviktig er Grand Prix det minst viktige.

Dette som en passe motvekt mot det hysteriet en ser utspille i forbindelse med seansen i Helsingfors. I går røk Norges bidrag ut i semifinalen. Akk og ve for en ulykke, skal vi tro oppslagene i enkelte aviser i dag. "Drømmen som brast”, heter det over mange spalter. Jeg var så vidt innom programmet på NRK 1 i går kveld, men orket ikke å lytte lenge til den norske kommentatorens klissete bønner om at ”nå må Norge gå til finalen” – ”og ”vær så snill da, la oss komme til finalen”.

I dag sutrer den svenske opphavsmannen til den melodien som representerte Norge over at de øst-europeiske landene stemte på hverandre. Ja vel, og hva så? Er det ikke nettopp dette også Norge alltid har forventet av sine naboland? Hvor mange ganger har vi ikke i tidligere år hørt den norske kommentatoren besvære seg over at Sverige og Danmark ikke ga det norske bidraget flere stemmer?

Grand Prix bør deles, sier låtskriveren, én konkurranse for tidligere øst-europeiske land, og én for vest-Europa. ”Vi snakker tross alt om to forskjellige musikkulturer”, sier han. Jeg har et bedre forslag, en konkurranse for Toten og en for resten av Europa. Da vinner vi – kanskje.

10. mai 2007

Russefeiringen og eksamen

Like sikkert som at våren kommer og trærne grønnes er det at debatten om russefeiringen dukker opp. Denne gangen har diskusjonen utgangspunkt i lektorenes ønske om å flytte eksamen til før 17. mai, slik at russefeiringen kan starte etter at eksamen er over. Dermed kan man forhåpentligvis unngå at en stor del av elevene møter til eksamen utslitte og stuptrøtte etter en russefeiring som nå i mange år har gått over stokk og stein.

Men skolemyndighetene er avvisende. Kunnskapsminister Djupedal stikker hodet i sanden og dekker seg bak formalistiske argumenter. Russefeiringen er en privatsak, sier han, og mener vel med det at den ikke har noe med skolen å gjøre. Hvilken verden lever han i?

Hver gang denne debatten dukker opp, minnes jeg min egen russetid. Den ligger fryktelig langt tilbake, et halvt hundre år, faktisk! Men ikke lenger tilbake enn at vi hadde nøyaktig den samme debatten. I motsetning til nå sprang russen ut 17. mai, og vi var russ til skoleavslutningen i juni. I småbyen Lillehammer var det stort sett russen som stod for underholdningen 17. mai – med opphenging av plakater utenfor butikkene i Storgata der forretningsstanden fikk sine karakteristikker, tale ved russeformannen på torget og russetog der både lokale spørsmål og verdensproblemene ble kommentert. Og selvfølgelig russeavis – med fantasifulle ”nyheter” og kommentarer om alt og alle.

Men i sin visdom la skolemyndighetene eksamen tett inntil 17. mai, både rett før og rett etter nasjonaldagen. Meningsløst, syntes vi. Hvorfor kunne man ikke gjøre unna hele eksamen før 17. mai, og slik skille eksamen fra russefeiringen, til glede for alle parter?

Vi bestemte oss for å reagere, og gjorde det på den eneste måten vi visste ville vekke oppsikt. Vi ville vente med å starte russefeiringen til etter eksamen var over, dvs. til etter 17. mai. Jeg var medredaktør av russeavisen, som vi ga navnet ”Rød Rebell”, og vi slo opp nyheten over hele førstesiden. Avisen kom på gaten noen dager før 17. mai med mange utrolige historier, men mange syntes historien om russeboikotten av 17. mai var for tjukk, selv for en russeavis. Man kunne ikke tenke seg at vi faktisk mente det. Da det gikk opp for folk, ble det bråk. Sinte innlegg i avisene. Byens borgere skulle ha seg frabedt at russen ikke skulle underholde dem 17. mai. Men vi fikk også støtte, ikke minst fra våre lærere. Saken vakte nasjonal oppsikt, og vi lagde antagelig den eneste russeavisen som noen gang har presentert en virkelig nyhet som kom på førstesidene i riksavisene.

Reaksjonen fra skolemyndighetene var den gang som nå, totalt avvisende. Vi gjennomførte boikotten. Lillehammer feiret 17. mai uten rødruss det året. Boikotten var ingen demonstrasjon mot 17. mai. Derfor gikk vi som vanlig var barnetoget - men i sivil. Vi møtte opp til eksamen i våken tilstand og startet en hyggelig russefeiring etter at eksamen var ferdig noen dager etter 17. mai.

Ikke det at jeg venter at Djupedal skal lytte til oss som i år kan feire 50-årsjubileum som russ. Men kanskje kunne han lytte til dagens lærere og elever?

9. mai 2007

"Vrøvl" fra human-etisk leder

Lederen for Human-etisk forbund i Vadsø, brukte deler av talen sin ved den human-etiske konfirmasjonshøytideligheten i byen lørdag til å karakterisere religion som ”overtroisk vrøvl”. Et foreldrepar som var til stede, skriver i et avisinnlegg at ”talen utviklet seg til en latterliggjøring av religion – både historisk og i dagens samfunn. Følelsen av å være til stede på et propagandamøte der respekt for andres valg og meninger var fraværende, ble etter hvert påtrengende.”

Den human-etiske lederen, som er psykolog, unnskylder seg i et intervju i avisa Finnmarken med at han er ny som leder og ikke var klar over at det han sa var i strid med forbundets politikk. – Ja vel, men det er kanskje lov å tenke selv? Tar jeg ikke helt feil, har nettopp ”tenke selv” vært noe av et slagord for Human-etisk forbund i deres argumentasjon for sitt konfirmanttilbud.

Human-etikeren har i et avisinnlegg beklaget talen, men gjør det ikke lett for seg når han i det samme intervjuet sier at han mente religion generelt, og ikke kristendommen spesielt. – Som om det skulle gjøre det noe bedre! Han sier videre at da han skrev talen, henvendte han seg til en forsamling av human-etiske ungdommer. ”Jeg tenkte ikke på at det satt gjester i salen som har et annet livssyn, og som kunne reagere. Det burde jeg ha gjort, og da hadde jeg ikke brukt disse ordene.” – Med andre ord: I undervisningen av det han kaller "human-etiske ungdommer" er det altså OK å snakke respektløst om andres livssyn og tro, så lenge andre ikke hører det.

Redaktøren i Finnmarken skriver på lederplass at holdningene som lederen for Human-etisk forbund i Vadsø bringer til torgs, ikke er enestående. ”For det ser ut til å være en utbredt overtro at ungdom som velger humanistisk konfirmasjon er så mye mer reflekterte enn jevnaldringene som hevdes å gå bevisstløse inn i kirka.”

Redaktøren er nok inne på noe der.

Problemer i Dagbladet

Dagens store nyhet i medie-Norge er at Dagbladet kan bli tvunget til å kutte nærmere 150 mill. kroner i kostnader innen utgangen av 2009. Det kan bety at hver tredje av avisens 290 ansatte må slutte. Dagbladet har også tidligere blitt slanket. Høsten 2005 skulle det spares nærmere 100 millioner kroner, noe som førte til at 82 årsverk ble fjernet.

Dette dramatiske scenariet har sin bakgrunn i at Dagbladets opplag har rast fra en topp på rundt 230.000 i 1994 til i overkant av 140.000 i fjor. Ifølge beregninger Dagens Næringsliv har gjort, vil et ytterligere fall på 10.000 eksemplarer i 2007 svekke inntektene med over 30 milioner kroner.

Personlig ser jeg det ikke som noen katastrofe at Dagbladets innflytelse i norsk samfunnsliv og kulturliv er blitt svekket. Jeg har aldri vært imponert over saklighetsnivået i den avisen, og jeg har aldri sluttet å undre meg over hvor fordomsfull Dagbladet har kunnet være overfor miljøer jeg identifiserer meg med. På den annen side skal det sies at Dagbladet har kommet seg i den senere tid. Det har utvilsomt sammenheng med at avisa i Anne Aarsheim har fått en sjefredaktør som tydeligvis har en mer fordomsfri og saklig holdning.

Derfor ønsker jeg henne lykke til med å snu avisas negative utvikling. Hun får en tøff jobb, men ser ut til å ha de egenskaper som skal til for å klare det. Men også hun er avhengig av at medarbeiderne skjønner alvoret og stiller opp. Så langt synes det å mangle noe i så måte. – Det er uaktuelt for redaksjonsklubben å diskutere nedbemanninger, sier lederen av Dagbladets redaksjonsklubb, Turid Næss, og fortsetter: Ledelsen kan snu så mange steiner de vil, men det er innholdet i journalistikken som gjelder.

Men det blir vel ikke akkurat så mye innhold i journalistikken i Dagbladet hvis avisa går dukken?


Til tross for dårlig årsresultat og driftsunderskudd, vil avisas eiere ha like mye utbytte som året før, kr 22,50 per aksje, Det vil tappe avisas egenkapital for 11,8 millioner kroner. Heller ikke det synes å være noe særlig godt bidrag til å få avisa på rett kjøl.

7. mai 2007

Likestilling for bispinner?

Ingjerd Kvarme er en dyktig kriminolog som lenge har interessert seg for Orderud-saken. I likhet med mange andre, jussprofessorer inkludert, er hun er kritisk til etterforskningen og dommen i saken. Nylig inviterte hun det drapsdømte ekteparet Per og Veronica Orderud til middag i sitt hjem, kunne Dagbladets ”Magasinet” fortelle sist lørdag i en nøktern og saklig reportasje.

Ingjerd Kvarme er gift med biskop Ole Chr. Kvarme. Da er det svært så forutsigbart at det blir kritikk. Men at kritikken skulle komme fra en ellers så fornuftig mann som Inge Lønning, var mer overraskende. Dette er rolleblanding, lyder det fra Inge Lønning. Alle har rett til å kritisere rettsvesenet, men slik kritikk må ikke blandes sammen med rollen som biskop, sier han til Dagsrevyen.

Som ektefolk flest bor Ingjerd og Ole Chr. Kvarme i samme hus, et hus de for øvrig plikter å bo i. Dette er også Ingjerd Kvarmes hjem, ikke bare biskopens. Skulle ikke Ingjerd Kvarme ha rett til å engasjere seg i en slik sak, og invitere hvem hun vil til middag i sitt eget hjem, selv om hun er gift med en biskop? På spørsmål bekrefter Ingjerd Kvarme at hun og mannen sammen ber for ekteparet Orderud. Enkelte synes visst det er underlig.

Vanligvis er enkelte profilerte likestillingsideologer raskt ute for å arrestere en slik diskriminerende holdning som her kommer til uttrykk. Denne gangen har det vært dørgende stille fra det hold. Derimot var Presteforeningens leder, Ingebrog Midttømme og Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, i kveldens Redaksjon en krystallklare i sitt forsvar for Ingjerd Kvarmes rett til å få opptre som et selvstendig menneske.

4. mai 2007

Likestillingsombudets intoleranse

Lederne for en rekke frivillige kristne organisasjoner og trossamfunn reagerer i et innlegg i Aftenposten i dag på likestillingsombudets utspill for en tid siden der hun hevdet at det ikke er noen selvfølge at alle trossamfunn skal få statlig støtte, selv om det er trosfrihet i Norge. Likestillingsombudet har særlig reagert på en bestemmelse I Norsk Luthersk Misjonssambands verdidokument, der det heter: "Det livslange ekteskap mellom mann og kvinne er rammen for det seksuelle samliv, og det forventes at de ansatte lever i samsvar med Guds ord på dette området". Hun har ingen forståelse for at dette forventes av alle ansatte i organisasjonen uavhengig av hva deres arbeidsoppgaver består i.

Det burde være en tankevekker for likestillingsombudet at ikke bare kristne ledere, men også tidligere leder i Human-etisk Forbund, Lars Gule, har tatt avstand fra ombudets uttalelser. Man kan ikke forby alt man misliker, sier Gule, og synes det er bekymringsfullt at likestillingsombudet ikke forstår det moderne samfunns pluralisme. ”Hennes holdning lover ikke godt for integreringen av det mangfoldige Norge.”

De kristne lederne på sin side påpeker at det er forkastelig om statlige myndigheter skulle dele ut statsstøtte til trossamfunn på bakgrunn av deres ideologiske ståsted.

Likestillingsombudet har en viktig jobb å gjøre. Men skal jobben utføres på en god måte, kreves det faktisk mer toleranse og større forståelse for demokratiet og religionsfriheten enn det ombudet her viser.

Stein fra glasshus

Høyres Børge Brende er ”potte sur” fordi regjeringen ikke har gjenoppnevnt tidligere Høyre-leder Kaci Kullmann Five som medlem av det nye Statoil/Hydro-styret, og eller ikke Trondheims tidligere Høyre-ordfører Anne Kathrine Slungård som leder av bedriftsforsamlingen. De er erstattet av henholdsvis Fellesforbundets leder Kjell Bjørndalen og adm.direktør i Folketrygdfondet, Olaug Svarga. Det er særlig oppnevnelsen av Bjørndalen som ergrer Høyrepolitikeren.

Men her sitter vel egentlig Brende i glasshus. Det er ikke noe nytt at en regjering helst vil ha sine folk sentralt plassert. Den forrige regjeringen kastet ut LO-folk og satte inn bl.a. Five i stedet. Regjeringen har ikke lagt skjul på at de ønsker noen nye folk inn i styrene i de store selskapene, og det går det an å forstå. De er i sin fulle rett, og Bjørndalen vil sikkert gjøre en utmerket jobb. Han har alltid gjort et solid inntrykk – med god jordkontakt og med både vilje og evne til å tenke selvstendig. At han skulle være noe dårligere styremedlem enn Five, er vanskelig å forstå. Å bruke mot ham at han er svak i engelsk, er argumentasjon på et nivå Brende bruke holde seg for god til.

3. mai 2007

Læring generasjonene i mellom

Gjennom historien har det vært slik at overføring av kunnskap og ferdigheter har gått fra den eldre generasjon til den yngre. Slik er det selvsagt også i stor grad i dag. En norsk undersøkelse fra begynnelsen av 2000-tallet viser at både foreldre og barn mener at besteforeldre lærer barna ting. Blant foreldre sier f.eks. 70% at barnet har lært noe av mormoren. Interessant nok er prosenttallet høyere når en spør barna selv. Hele 90% av barna kunne fortelle at de hadde lært noe av bestemoren.

Men kunnskapsoverføringen går nå i økende grad også den andre veien. Det er særlig på det informasjonsteknologiske området at barnebarna er lærere for sine besteforeldre. Både når det gjelder mobiltelefon og PC er barn i dag lynkjappe til å lære. Og de lærer gjerne fra seg til sine noe mer teknologisk tilbakestående besteforeldre!

Heller ikke her synes foreldrene å være helt oppdatert på hva som foregår i forholdet mellom barnebarn og besteforeldre. I ovennevnte undersøkelse var det langt flere barn enn foreldre som kunne fortelle at besteforeldrene lærte av dem. Mens seks av ti barn fortalte at de lærte både av og til sine bestemødre, var det knapt to av ti foreldre som mente at det foregikk slik gjensidig læring.

Jeg tror ikke disse resultatene nødvendigvis skal tolkes slik at foreldre undervurderer betydningen av forholdet mellom besteforeldre og barnebarn. Snarere er det vel slik at forholdet mellom besteforeldre og barnebarn har sine helt spesielle kvaliteter som foreldrene ikke alltid får helt med seg. Det behøver på ingen måte å være noe problem.

2. mai 2007

Skuffende kirkevedtak i Krf

KrF har tradisjonelt hatt problemer med å utforme en klar og konsekvent kirkepolitikk. Det har antagelig sammenheng at synspunktene spriker mye i partiet på dette saksområdet. Landsmøtets vedtak i stat-kirke-spørsmålet vitner om det. Skuffende nok falt et knapt flertall ned på et mellomstandpunkt som er dårlig prinsipielt begrunnet. Når man fatter et vedtak som blir omfavnet av statskirke-fundamentalistene i Sp, burde det ringe ei klokke i KrF. Også på KrF’s landsmøte lød skremselen om at folk vil miste kirken sin hvis statskirkeordningen opphører. Ganske utrolig at det kan argumenteres slik i landets presumptivt mest kvalifiserte politiske forsamling når det gjelder kirkesaker.

Landsmøtet har imøtekommet kirkemøtets krav på mange viktige punkter, men fastholder det i 2007 meget tvilsomme standpunkt at vi fortsatt skal holde oss med en statskirke i dette landet. I motsetning til flere andre partier har KrF tradisjon for å lytte nøye til kirkens standpunkter. Men akkurat i dette viktige spørsmålet overser landsmøtet det godt begrunnede vedtaket på fjorårets kirkemøte.

Det er utmerket at KrF vil arbeide for at grunnloven skal ha en verdiparagraf. Men en avvikling av statskirkeordningen er ikke noe hinder for at man kan ta inn en generell verdibestemmelse som inneholder en særskilt henvisning til kristne og humanistiske verdier, slik flertallet i Gjønnesutvalget foreslo. Det er liten grunn til å blande dette spørsmålet sammen med avviklingen av statskirkeordningen. Dette desto mer som nåværende paragraf 2 i grunnloven i juridisk forstand ikke er noen verdiparagraf for samfunnet, selv om mange har oppfattet det slik.