29. september 2009

Hyggelig for Jagland

Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet valgte med stort flertall Thorbjørn Jagland til ny generalsekretær. Dette er en jobb Jagland har jobbet hardt for å få, og det er hyggelig at han har fått den. Han har vel også følt seg noenlunde sikker på at han ville få den, selv om utsettelsen av valget tidligere i år, skapte en viss usikkerhet. Nå er han valgt, og skal lede et sekretariat med 1800 ansatte.

Europarådet er Europas største organisasjon med 47 medlemsland. Rådet er først og fremst en organsiasjon som skal arbeide for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling i medlemslandene. Det er vel ikke til å legge skjul på at organisasjonen har levd noe i skyggenes dal i mange år. Det blir en stor oppgave for Jagland å revitalisere organisasjonen, som han karakteriserer som verdens viktigste menneskerettighetsorganisasjon, der Den europeiske menneskerettsdomstolen er en viktig institusjon.

Det er ingen tvil om at Jagland har stor tro på Europarådet og at han er sterkt motivert for oppgaven. Håper han vil nå sine mål i en jobb han så inderlig sterkt har ønsket å få. Han takket for jobben med å fortelle en vits. Akkurat på det feltet kan det tenkes Jagland bør velge en forsiktig linje. Det er ikke akkurat som humorist han har utmerket seg, for å si det mildt.

28. september 2009

Kirkevalgets resultater

Deltagelsen i kirkevalget har fått stor oppmerksomhet både før og etter valget. Det har naturligvis sammenheng med at Stortinget har lagt vekt på en økning i valgdeltagelsen i forbindelse med diskusjonen om kirkens friere stilling i forholdet til staten. En undersøkelse en tid før valget viste at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke hadde planer om å delta i kirkevalget. Men en ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Jeg skrev før valget i en kommentar til undersøkelsen at hvis halvparten av disse stemte, vil det være er bra resultat.

Nettopp slik ble også resultatet. Vel 12 prosent stemte ved menighetsrådsvalget og ca 10 prosent ved bispedømmerådsvalget. Med andre ord: et godt resultat, etter min mening. Statsråd Giske sier til Vårt Land at han kunne ha ønsket seg bedre valgdeltagelse. Men det er noe annet enn å være misfornøyd med deltagelsen, slik avisen formulerer det i overskriften i sin nettutgave. Alle kunne sikkert ha ønsket seg enda høyere deltagelse. Men på bakgrunn av at deltagelsen er tre-firedoblet, og det faktum at kirkevalget var kjent av nesten hundre prosent av kirkens medlemmer, kan vi slå fast at kirkevalget har legitimitet.

Ulike kommentatorer er opptatt av å beskrive personvalget til bispedømmerådene ut fra etikettene ”konservativ” og ”liberal”. Jeg tror en skal være noe forsiktig med å trekke alt for bastante konklusjoner om dette. Riktignok kan en si noe om valgresultatet ut fra de forsøkene som ble gjort før valget på å anbefale visse kandidater ut fra deres holdning til spørsmålet om ekteskapslov og vigselsliturgi for samkjønnede par. Og her har vel begge ”pressgrupper” lykkes rimelig bra i den forstand at begge har fått inn en god del av sine anbefalte kandidater, gruppen med etiketten ”konservativ” med noen flere enn de ”liberale”. Men en stor gruppe representanter har ikke vært villig til å signalisere noe standpunkt i denne saken. Dertil kommer at kirkevalget slett ikke omfatter alle som skal møte i bispedømmerådene og på Kirkemøtet. En del representanter skal velges indirekte, av menighetsrådene, og en del skal velges av og blant ulike kategorier ansatte i kirken. Dessuten har vi biskopene som møter i kraft av sitt embete.

Dette er også grunnen til at vi ikke kan trekke noen endelig konklusjon med hensyn til rådenes og Kirkemøtets alderssammensetning. Men det direkte valget ga utvilsomt en klar aldersmessig skjevhet i favør av de yngste, og i disfavør av de eldste. Vi ser med andre ord nøyaktig den samme trenden i kirkevalget som i de politiske valgene: eldre mennesker blir underrepresentert. Det er ikke bra. Når det derimot gjelder den kjønnsmessige fordelingen, er kirken bedre enn de fleste, med svært jevn fordeling: 52 % a de valgte medlemmene er kvinner og 48 % menn.

Det vil naturligvis føre alt for langt å kommentere personvalgene nærmere. Men jeg merker meg at tre av det gamle Kirkemøtets mest profilerte og interessante medlemmer, Anne Tveter og Torstein Husby i Oslo og Jenny Skumsnes Moe i Hamar, ikke ble gjenvalgt. Tveter er endog nestleder i Kirkerådet og hører, sin relativt unge alder til tross, til de aller mest erfarne delegatene på det sittende kirkemøte. Alle de nye som nå er valgt fra Oslo og Hamar, skal være meget dyktige for at vrakingen av Tveter, Husby og Skumsnes Moe skal innebære en styrking av Kirkemøtet.

En av de nye Oslo-representantene er Anfin Skaaheim, som har vært generalsekretær i tre av de frivillige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Med den spenning som nå hersker mellom de frivillige organisasjonene og kirkens demokratiske organer, er valget av Skaaheim viktigere enn det jeg tror mange er klar over. Alene det forhold at Skaaheim var villig til å stille opp, har hatt en stor symbolsk betydning i en tid da mange innenfor disse organisasjonene er mest opptatt av å snakke nedsettende om kirkens organer. Nominasjonsutvalget i Oslo bispedømme viste stor mangel på klokskap da de unnlot å nominere Skaaheim, slik de også unnlot å nominere Anne Tveter. Men begge ble nominert gjennom folkelige aksjoner, og Skaaheim ble også valgt. Jeg vil tro at valget av Skaaheim vil bidra til å styrke båndene mellom Den norske kirke og de frivillige organisasjonene. Det burde alle som ønsker kirkens beste være glad for.

Oppdatering 29. september:
Alfabetiseringen av kandidatlistene ved bispedømmerådsvalgene har ført til at uforholdsmessig mange kandidater med etternavn som begynner med bokstav tidlig i alfabetet, er blitt valgt, forteller Vårt Land. Årsaken er at mange av dem som har stemt, ikke har forstått hvordan man skal behandle stemmesedlene. På dette grunnlag karakteriserer valgforsker Frank Aarebrot hele kirkevalget som et ”lekestuevalg”, og sammenligner det med et ” fullstendig amatørmessig gjennomført DDR-valg”.

Det er lenge siden Aarebrot bestemte seg for å slakte kirkevalget, og overdriver ikke så rent lite. Det går an å se, også for Aarebrot vil jeg tro, at hensikten med de alfabetiserte kandidatlistene har vært den beste. Man har ønsket å flytte innflytelse og makt fra nominasjonskomiteen til velgeren, noe som er totalt fraværende i de politiske valgene, der partienes nominasjonsmøter har all makt når det gjelder personvalget.

Det er en overdrivelse å hevde at alfabetiseringen av kandidatlistene har avgjort valget. Flere kandidater på nedre del av listene har gjort et godt valg. Ordningen har fungert bra for dem som har skjønt den. Ikke desto mindre er det helt klart at man må ta på alvor de svakhetene ved kirkevalget som nå får oppmerksomhet. Enkelte sider ved ordningen kan ikke være godt nok gjennomtenkt. Det bør være fullt mulig å rette på svakhetene uten at de gode sidene ved ordningen går tapt.

Plump og billig ”spøk”

Som i andre yrker finnes det også blant journalister enkelte som hadde gjort vel i å finne seg noe annet å gjøre. En av disse er en mann ved navn Marius Kopperud, som arbeider i P4. Etter at den unge, nyvalgte stortingsrepresentanten Mette Hanekamhaug, har vært igjennom en forferdelig uke preget av rot og tull med hensyn til om hun var ”inne” eller ”ute” som stortingsrepresentant, godkjente endelig riksvalgstyret torsdag hennes stortingsmandat.

Fredag finner P4’s Kopperud det for godt å ringe Mette Hanekamhaug og gi seg ut for en representant for Kommunaldepartementet med beskjed om at hun likevel ikke fikk plass på Stortinget. På bakgrunn av alt det Hanekamhaug har opplevd den siste uka er det ikke noe rart at hun ikke uten videre avslørte ”spøken”. Hun reagerte med vantro, viste en beundringsverdig ro og ønsket ikke noen videre samtale med oppringeren.

P4 synes visst dette var veldig morsomt. Men å påføre et menneske enda et sjokk etter det hun har opplevd, har lite med humor å gjøre. ”Hun var et lett bytte”, sier Kopperud. Nettopp! Derfor var dette forsøk på ”spøk” ikke morsomt, men bare plumpt og billig.

21. september 2009

Angrende Venstrevelgere

Det er ikke måte på hvor mange som etter valget beklager at det gikk så dårlig med Venstre og at Sponheim ikke ble gjenvalgt. Jeg har også selv skrevet at jeg håper Venstre vil reise seg igjen, men i motsetning til mange andre som nå er så lei seg, har jeg aldri stemt Venstre. Mange tidligere Venstrevelgere har imidlertid sviktet Venstre denne gangen. Sympatien for Venstre kommer bl a til uttrykk ved at det strømmer nye medlemmer til Venstre etter valget.

Mitt spørsmål blir da, hvor var alle disse sympatisørene da valget skulle tas? Tårene som nå felles for Venstre, ligner litt på de krokodillenes. Mange har stemt ”taktisk”, sies det. Ja vel. men alle som svikter det partiet de er mest enig med og stemmer et annet parti ut fra en eller annen taktisk vurdering, må vite at de rammer sin ”egentlige” partipreferanse. De bør derfor ikke være overrasket over at det gikk dårlig for Venstre.

Tidligere stortingsrepresentant Paul Chaffey, skrev i en kommentar i Dagsavisen rett før valget at han pleier å råde folk som spør at de bør glemme taktikken og stemme på det partiet de er mest enige med, uavhengig av om partiet er stort eller lite, og uavhengig av hvem som vil samarbeide eller sitte i regjering med partiet. Dette fordi velgerne påvirker bare Stortingets sammensetning, og det er viktig at Stortinget har en sammensetning som reflekterer befolkningens verdier og holdninger. Jeg er helt enig og følger rådet i praksis. Hadde alle Venstresympatisørene som nå sviktet Venstre, gjort det samme, ville ”Venstreulykken” ikke skjedd.

20. september 2009

Endelig for VIF - Ned for FFK?

Rosenborg surfer på vinnerbølgen. Full kontroll og 4-0 mot Sandefjord. Molde tapte i en amper kamp mot Tromsø, og RBK leder med 13 poeng foran Molde og 19 poeng foran Stabæk på tredje! Gullet er i praksis i boks for trønderne, slik alle regnet med før serien startet. Tross tap i denne runden synes Molde å ha godt grep om sølvet, og så får Stabæk og Odd gjøre opp om tredjeplassen.

I bunnstriden tok Aalesund en viktig seier mot Brann, og på Marienlyst vant Godset sekspoeng-kampen mot Fredrikstad overbevisende 4-1. FFK var best i første del av første omgang og ledet fortjent 0-1. Så begynte Godsets Keita å løpe fra og spille ball i hatt med FFK-forsvaret. Keita utlignet for Godset og hjemmelaget overtok kampen. Tenåringen Keita skåret igjen, og en annen tenåring, Marcus Pedersen, gjorde det hele Marienlyst ventet han skulle gjøre, han skåret det viktige tredje målet, og etter hvert ble det bare et spørsmål om hvor stor seieren skulle bli. FFK kan gå mot nedrykk, slik jeg tippet da serien startet. På Marienlyst var det naturlig nok stor jubel, ikke bare over egne skåringer, men også da Lillestrøm utlignet mot Bodø-Glimt og snøt Glimt for tre poeng, slik at Godset snek seg foran på tabellen. LSK’s Arild Sundgot prøvde seg enda en gang med å jukse seg til en seier med handa, slik han gjorde i semifinalen mot Stabæk for to år siden, da han med et juksemål sendte LSK til finalen. Denne gangen var heldigvis dommeren våken. Sundgot burde holde seg for god til å drive med disse jukseforsøkene.

Etter den usmakelige oppførselen til Vålerenga-fansen med medieklovnen Einar Gelius i spissen, håpet vel hele Norge bortsett fra Oslo øst at Lyn skulle banke Vålerenga enda en gang. Men denne gangen gikk det ikke for katastrofetruede Lyn. Vif fikk tre raske mål i begynnelsen av kampen, og da hjalp det ikke at Lyn viste imponerende moral, reduserte og faktisk truet Vif. Men da Vif fikk en fjerde skåring i begynnelsen av andre omgang, var løpet kjørt for Lyn, og Vålerenga fikk den seieren de har ventet på i nesten tre tiår.

19. september 2009

Tøv om kirkevalget

Det viser seg at en del mennesker hadde vanskeligheter med å forstå informasjonen som ble sendt ut til medlemmene i forbindelse med kirkevalget. I et oppslag i Dagsavisen (gjentatt i andre aviser) heter det at ”tusenvis av kirkemedlemmer trodde de kunne avgi sin stemme ved å sende stemmeseddelen i posten i den ferdigfrankerte konvolutten de fikk tilsendt sammen med valgkortet fra Kirken”. Valgforsker Anders Todal Jenssen hevder at dette ” helt klart kan få betydning for utfallet av kirkevalget”, og ikke bare det, Jensen hevder at det som blir kalt ”valgfadesen” kan få store konsekvenser. Hør bare: ”De kreftene som ønsker at kirkevalget skal lede fram til at Kirken får utnevne sine egne biskoper, må nok innse at valget først må gjennomføres noen ganger til, før det kan hevdes at kirken har fått utviklet et indre demokrati.”

Her var det mye rart på en gang. Dagsavisens medarbeider har tydeligvis ikke gjort jobben sin og satt seg inn i saken. For et første, det ble ikke sendt ut stemmesedler i posten. For det andre, de aller fleste av de ca 28.000 som returnerte den tilsendte konvolutten brukte den til det den var ment, nemlig til å melde seg ut eller melde fra om at de ikke var medlem av kirken. Ca 4.000 av konvoluttene hadde blandet innhold, varierende fra kverulering, sabotasje og annet tullball til noen som misforsto informasjonen og trodde de stemte ved å returnere konvolutten. (Et tall som for øvrig et meget lavt tall, tatt i betraktning at informasjonen ble sendt til 3,2 millioner mennesker.)

For det andre vet vi ingen ting om hvilke konsekvenser misforståelsen har hatt når det gjelder den faktiske deltagelsen i valget. Mange av dem som trodde de hadde stemt ved å returnere konvolutten til Kirkerådet, kan meget vel ha blitt klar over misforståelsen og stemt når valgdagen kom. Informasjonen ble sendt ut mange uker i forveien, og mulighetene for å misforstå fikk oppmerksomhet i mediene, slik at man hadde god anledning til å bli oppmerksom på feiltagelsen for så å delta i valget på korrekt vis, slik også Kirkerådet påpeker. Tilbake står naturligvis muligheten for at noen fortsatt svevde i den misforståelse at de faktisk hadde stemt. Men det er god grunn til å anta at dette er så få at Kirkerådets prosjektleder har rett i at problemet er marginalt. Valgforsker Bernt Aardal sier at hvis det har kommet inn en halv million stemmer, og kanskje 2000 personer tror de har stemt, men likevel ikke har gjort det, vil ikke dette påvirke valgresultatet. Verken Dagsavisen eller NRK, som også brakte tøvet ut til sine lyttere i 18.30-nyheten i går, har funnet det opportunt å referere Aardal.

For det tredje: Anders Todal Jenssen skyter temmelig langt over mål når han hevder at det som her har skjedd vil sette en midlertidig stopper for reformprosessen, slik at det vil gå lang tid før kirken får utnevne sine egne ledere. Valgforskeren kan ikke ha fulgt mye med i de prosessene som foregår i denne saken når han kan uttale slikt tøv. Det eneste ved dette valget som eventuelt kunne ha truet utviklingen mot en mer selvstendig kirke, ville vært en valgdeltagelse omtrent på samme lave nivå som ved tidligere valg. Det vet vi allerede at det ikke har vært.

Når dette er sagt, skal det tilføyes at informasjonen som ble utsendt om valget, ikke var noen fulltreffer. Selv om det er enhver velgers plikt å sette seg inn i reglene for hvordan et valg foregår, og slik sett selv er ansvarlig for å stemme på en korrekt måte, er det ikke overraskende at mange er kritiske til det man fikk tilsendt. Et par eksempler: En oppramsing over to sider av ”kirkens satsingsområder” med opplysninger av typen ”kirken er i en kontinuerlig utviklingsprosess”, er ikke spesielt spennende. Kirkerådsdirektørens hilsen til medlemmene er illustrert med et foto av en guttunge som sitter lidende oppe i et kirketårn og holder seg for ørene! Hvilket budskap et slikt bilde er ment å skulle formidle, er ikke lett å forstå. Selv om det kan virke slik, vil jeg neppe tro at det er ment som en oppfordring om å holde seg for ørene for kirkens budskap. Når kirken for første – og antagelig for siste gang på lenge – får anledning til å henvende seg direkte til alle sine mer enn 3 millioner medlemmer, burde kommunikasjonen utvilsomt ha vært bedre.

17. september 2009

Brunt på is

Mange småpartier stilte lister ved stortingsvalget, blant disse også et par ”brune” partier på ytterst høyre fløy, Norgespatriotene og Vigrid, som vakte en del oppsikt under valgkampen gjennom sin deltagelse ved enkelte skoledebatter. Jeg noterer med glede at de to partiene ikke fikk mer enn henholdsvis 184 og 174 stemmer. En kan under seg over hvordan det kan ha gått til at begge partier har klart å mønstre 500 underskrifter. Lederen av Norgespatriotene sier at han nå legger partiprosjektet på is på ubestemt tid. Gjør det – og la det bli liggende i isen!

Uten sammenligning for øvrig – et annet parti som heller ikke akkurat imponerte med sin oppslutning, var Kristent Samlingsparti. Partiet stilte lister i 17 fylker og fikk i alt ca 4.900 stemmer, dvs 0,2 prosent av stemmene. I Oslo fikk partiet 279 stemmer med Jan-Aage Torp på toppen av listen. Partiet dokumenterte med andre ord også denne gangen at det kun fungerer som et rent demonstrasjonsparti. Vi har hørt lite fra partiet etter valget. På partiets nettsted står det ikke ett eneste ord om valgresultatet. Det sier vel det meste. Kanskje også ledelsen i dette partiet gjorde klokest i å tenke i retning av is, eller enda bedre, legge det ned.

15. september 2009

Fortsetter omtrent som før

Det ble fortsatt rød-grønn regjering. Vi lever sikkert godt med det, så lenge det varer. Etter forrige valg var det mange som ikke trodde de rødgrønne vil klare å holde i hop i fire år. Jeg var blant dem som tvilte, og tok feil. Jeg melder tvilen også denne gangen. Årsaken er naturligvis at SV ble så kraftig redusert at regjeringstvilen uvilkårlig vil melde seg. Allerede i dag antyder SV-veteranen Rolf Reikvam at SV kan bryte ut av regjeringen. Dersom SV ikke får gjennomslag for en mer human asylpolitikk og en strategi for tilbaketrekning av de norske styrkene fra Afghanistan, så bør partiet vurdere å trekke seg ut av regjeringen, sier Reikvam.

Det blir sikkert en kamp innad, der Kristin Halvorsen ikke vil gi seg så lett. For hun har virkelig fått smaken på godstolen i Finansdepartementet og de store limousinene. Alle hennes kommentarer om at ”den rødgrønne politikken vant valget” er egnet til å bortforklare SV’s braknederlag, men er til innvortes bruk for å begrunne fortsatt regjeringsdeltagelse. At det var SV som berget det rødgrønne flertallet er med respekt å melde noe tøys. Det var Ap som til tross for SV’s store tilbakegang sikret fortsatt Jens-regjering, sammen med et Sp som holdt stand.

Under alle omstendigheter blir SV’s innflytelse i regjeringen svekket, uansett om Jens i dag ikke vil snakke om et svakt SV. SV har i dag fem statsråder og Sp fire. En trenger ikke være mye til spåmann for å si at SV i løpet av høsten også bare vil ha fire. Om partiet setter SV’s stilling inn på at hun fortsatt skal ha Finans, skal bli spennende å se.

Valgets store overraskelse var Venstres sammenbrudd. Riktignok fikk vi et lite varsel gjennom et par lokale Hordalandsmålinger, som ga vonde signaler til Sponheim. Men ingen meningsmålingsinstitutter klarte å fange opp nederlaget. Venstre har åpenbart ikke noe grunnfjell partiet kan stole på. Det ligger vel i venstre-liberalismens natur at det er litt for mye som kan aksepteres, Sponheims forsikringer om at han står oppreist til tross. Venstre-liberalister svikter når de finner det for godt, slik Venstre også har sviktet i viktige verdispørsmål i siste stortingsperiode.

Fryktelig sårt for Sponheim, som konstaterer at bare 0,2 prosent mer til Venstre hadde gitt ikke-sosialistisk flertall. Men det er ingen grunn for noen til å hovere, slik Hagen så smålig gjorde i natt. Venstre har reist seg før, og gjør det sikkert igjen, uten Sponheim, som vil bli savnet. Jeg håper i hvert fall det. For vi trenger et sterkt sentrum. Når Sp for lengst har sviktet, står et svekket Krf tilbake som det partiet som først og fremst skal holde liv i sentrum. Her må det jobbes hardt. Og Krf tåler ikke særlig mer årelating. Fortsetter nedgangen neste valg, er sperregrensen farlig nær, og da kan toblokksystemet være etablert for godt. Det vil ikke være bra.

Til tross for at de ikke-sosialistisk partiene fikk nesten femti tusen stemmer mer enn de rødgrønne, fikk altså de siste flest mandater. Urettferdig, kan man si. Kanskje til og med en smule udemokratisk. Men slik er valgordningen. Og en hundre prosent rettferdig ordning er det vel ikke mulig å få til.

Endringen i mandatfordelingen ble ikke stor. Tretten mandater flyttet på seg – og de flyttet seg mot høyre. Hvorvidt det vil få noen betydning for politikken er vel mer tvilsomt, bortsett fra at SV får mindre innflytelse i regjeringen. Men den har vel egentlig ikke vært så stor de siste fire årene heller.

Vi fortsetter altså omtrent som før.

14. september 2009

Ekspertene spår, velgerne rår

Det har vært en underlig valgkamp. Underlig fordi debatten i så liten grad har dreid seg om saker, men desto mer om regjeringsspørsmålet. Vårt Land (papiravisen) har intervjuet tidligere toppolitikere, og alle er enige om at det viktigste har havnet i bakgrunnen. Det gjelder saker som klimaspørsmålet, menneskeverdet, utenrikspolitikk og faren for atomkrig, velferdsstatens framtid m.m. Den saken som ifølge meningsmålinger er viktigst for velgerne, skolen, har vært lite framme.

Partilederne klager over at de har brent inne med ”hjertesakene”, ifølge Dagbladet. Navarsete synes, naturlig nok, at de har vært alt for lite om distriktspolitikken, noe Aarebrot er enig i. Akkurat like lite overraskende er det at Siv Jensen ville hatt mer om asylpolitikken, Sponheim mer klimapolitikk, Stoltenberg mer utenrikspolitikk, Dale mer pensjonspolitikk, mens Høybråten som vanlig ikke blir spurt av Dagbladet.

Så kan man diskutere hvorfor det er blitt slik. Mange vil kanskje skylde på mediene. TV har stor betydning, og vi husker alle hvordan TV-kanalene la opp til en ensidig Jens-Jensen-konfrontasjon, som folk var trøtte av nesten før den startet. Heldigvis klarte man å smadre denne regien. Det største ansvaret har imidlertid partiene selv. Knapt noen har klart å formulere sin visjon for hvilken retning de vil at samfunnsutviklingen skal ta. Hvordan ser de for seg Norge 5, 10, 20 år fram i tiden?

Stoltenbergs mantra om de ”stoooore pengene” og om skattnivået, som etter hans mening åpenbart har funnet sin endelige løsning ettersom han verken vil senke eller øke skattene, begeistrer neppe mange. Ditto Solberg. I likhet med Stoltenberg mener tydeligvis også hun at temaet skatt er det som skal få oss til å løpe til valgurnene. Siv Jensen er for billigere bensin, brennevin og folk flest, og begeistrer visstnok noen, men heldigvis ikke mange nok. Sentrumspartiene og SV prøver tross alt å tenke litt mer visjonært, om hva slags samfunn vi vil ha, om vår viktigste arena for et godt liv - familien, om vår tids største trussel, klima- og miljøkrisen. Men ingen av disse partiene er sterke nok til å nå fram med sitt budskap.

Derfor vil vi våkne opp i morgen med enten Jens, Jensen eller Erna. Og dermed kan vi ha det så godt – som vi har det. De fleste valganalytikere ser ut til å tolke tegnene slik at de spår et knapt ikke-sosialistisk flertall. Hva nå det vil bety.

Ekspertene spår, men velgerne rår.

13. september 2009

SV-desperasjon

Partilederdebatten på NRK fredag viste en SV-leder som kjenner på desperasjonen. Noe annet kan ikke forklare hennes nærmest ukontrollerte opphisselse og til dels mangel på folkeskikk i debatten.

Det går an å forstå det. SV har hatt mye motgang i valgkampen. Pål T. Jørgensens utspørring av Kristin Halvorsen var ille for Halvorsen og partiet. Siden har Halvorsen ikke klart å komme på offensiven. Hun har ikke maktet å få fokus på miljøpolitikken, der hun gjerne vil være best, og noen skoledebatt av særlig interesse har vi heller ikke hatt. Dessuten har Halvorsen denne gangen klok av skade voktet seg vel for å komme med løfter av typen ”varm skolemat”.

Utspillet fra en ellers så fornuftig mann som Olav Gunnar Ballo, som selv nå forlater Stortinget, understreker SV’s desperate situasjon. Ballo appellerer til Ap-folk om å stemme SV for slik å berge den rød-grønne regjeringen, sier han. Det er ikke spesielt taktisk lurt å stemme Ap, når det uansett ser ut som at Ap kommer i regjering. Da risikerer man å få en mindretallsregjering av Ap, legger han til. Som om en mindretallsregjering av Ap skulle være noen ulykke. Mange både i og utenfor Ap vil vel mene at det kanskje bare hadde vært en fordel om Stoltenberg etter valget kunne fly alene. Riktignok har fløyet for mange penger disse fire årene, men kostnadene vil bli de samme om han flyr alene.

Rent bortsett fra at Ballos utspill må sies å være ganske så spesielt, kan det også stilles spørsmål ved hans påstand om at det bare er et sterkt SV som kan redde flertallet. Valgforsker Frank Aarebrot problematiserer påstanden og hevder at det avgjørende blir avstanden fra Ap til det neste største partiet, for da kan styringstillegget slå inn. Med den størrelsen SV har nå fungerer det gjerne slik at hvis de vinner fylkesmandater, så taper de gjerne utjevningsmandater. Selv om Aarebrot er Ap-mann, betyr ikke det at hans analyse ikke er riktig.

Men nå er valget i gang. Morgendagen vil vise om det vil gå troll i ord når Dagbladet skriver om at Halvorsen i dag har hatt ”siste dans med gjengen”.

Kirkevalget

Kirkerådet har fått foretatt en undersøkelse som viser at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke har planer om å delta i kirkevalget. Det blir tolket som et høyt tall. En valgdeltagelse som når opp i denne andelen av medlemsmassen ville være oppsiktsvekkende. Jeg tror imidlertid ikke at det blir så høyt. En ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Om halvparten av disse stemmer, vil det være er bra resultat.

Sikkert er det at deltagelsen blir atskillig høyere enn det som har vært vanlig. Det har naturligvis sammenheng med at Den norske kirke for første gang har fått sjansen til å gjøre kirkevalget skikkelig kjent. Og her har Kirkerådet virkelig lykkes. Den samme undersøkelsen viser at 98 prosent av de stemmeberettigede har fått med seg at det er kirkevalg. Ingen kan tvinges til å stemme. Men tallet viser at informasjonen det er satset så mye på, er nådd ut, og enten man stemmer eller ikke, har alle dermed gjort et valg.

Satsingen på dette kirkevalget kommer som et resultat av kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, der de politiske partiene ble enige om at det i samarbeid med Den norske kirke skulle gjennomføres en demokratireform, ”slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Dette punktet er av en del politikere omtalt som en forutsetning for at de nødvendige vedtak skal bli gjort for å sikre kirken en friere stilling i forhold til staten, ikke minst retten til selv å utnevne biskoper. Hvor stor valgdeltagelse som anses ”godt nok”, har ingen politiker vært villig til å si noe om.
Personlig tror jeg ikke det spiller så stor rolle. Vedtaket om at kirken skal fristilles mer fra staten lar uansett seg ikke reversere. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mulig ut fra prinsippet om trosfrihet og respekt for Den norske kirke som trossamfunn å skulle fortsette med den statskirkeordning vi nå har. Det statskirkesynet som ikke minst Senterpartiet står for, lar seg ikke forsvare i dagens samfunn.

Mange har kritisert kirkevalget. Noen synes det er ille at det foreligger bare én liste, andre synes kandidatene er alt for anonyme. Når en vet hvor vanskelig det er å få folk til å påta seg frivillige oppgaver, er det ikke underlig at det bare blir én liste i de fleste av landets 1200 menigheter. Jeg synes de mer enn 16.000 kandidatene som stiller på disse listene, fortjener honnør og respekt for at de er villige.
Andre kritikere er opptatt av myten om den "sexfikserte kirken". Selv en så vidt fornuftig kommentator som Aftenpostens Ingunn Økland hevder at kirkevalget (jeg antar at hun her mener bispedømmerådsvalget) er redusert til et spørsmål om homofiles rettigheter, og spør om Den norske kirke ikke er opptatt av annet enn seksualitet og samliv? Hun mener kirken denne gangen ikke kan skylde på systematisk overdimensjonering av homofilisaken i mediene.

Hvis dette skal forstås som en innrømmelse av slik overdimensjonering i mediene, så er jo det noe. Av egen erfaring vet jeg litt om denne sexfikseringen fra medienes side. At også kirken har hatt homofilsaken på dagsorden, bør ikke overraske noen i et samfunn hvor dette har vært en av de aller mest fokuserte sakene i samfunnsdebatten de siste 15-20-årene. Når homofilisaken har vært behandlet på Kirkemøtet, har mediene møtt opp i hopetall og skrevet om den sexfikserte kirken. Straks møtet har avsluttet behandlingen av denne saken, har alle TV-lamper sloknet og med få unntak har pressefolkene rømt salen. Saker som gjelder ”forbruk og rettferd”, miljøspørsmålet, trosopplæring i kirken, urfolkenes situasjon i den verdensvide kirke m.fl. ble ansett uinteressante av de fleste medierepresentantene. Ved å la være å rapportere om slike saker kunne man opprettholde myten om den sexfikserte kirken.

Når påstanden om at kirken bare er opptatt av homofili og samlivsetikk dukker opp også ved kirkevalget, skyldes det at et par aksjonsgrupper har engasjert seg i spørsmålet om kirken skal tilpasse seg den nye ekteskapsloven og begynne å vie homofile og lesbiske par. Men hva er det som er så galt med at folk engasjerer seg i konkrete saker? Er det ikke det som er demokrati? Er det ikke nettopp engasjement som blir etterlyst? For noen er faktisk dette spørsmålet i aller høyeste grad et spørsmål om ”hva slags kirke” de vil ha. Og for enkelte bryter det på dypt vann fordi det dreier seg om noe så sentralt som spørsmålet om hvilken autoritet Bibelen som Guds ord skal ha i kirken. Derfor kan Kirkemøtets standpunkt i dette spørsmålet bli avgjørende for deres kirkemedlemskap. Det gjelder mennesker på begge sider av delestreken i denne saken.

For øvrig er det ikke sant at dette er den eneste saken kirkefolk og kandidatene er opptatt av. Leser man kandidatenes selvpresentasjon og kirkeledernes engasjement på de kirkelige nettstedene, ser man noe annet. Ja, tatt i betraktning hvor sentral denne saken er for mange mennesker i kirken, går det faktisk an å kritisere mange av kandidatene for at de ikke tydeligere flagger et syn.

9. september 2009

Sur og desperat

Etter hvert som valgkampen har gått Frp imot og meningsmålingene ikke tyder på et slikt brakvalg for Frp som mange trodde for bare en måned siden, blir Siv Jensen stadig surere og mer desperat. Den berømmelige fotoseansen med Erna avslørte sinnsstemningen hos en partileder som har struttet av selvtillit og sett seg selv som landets nye statsminister. Det har ikke gjort stemningen i Frp bedre at TV-kanalene mer eller mindre har forlatt sitt misforståtte opplegg med konsentrasjon om Jens versus Jensen som repriseduellanter. Det går an å forstå at Jensen ikke akkurat ser blid ut om dagen. Etter Ernas framganger har Jensen ikke lenger klippekort på duellene med Jens og som det opplagte statsministeralternativet til Jens. Heller ikke Jens er vel spesielt glad for den utviklingen. Han har jo hatt alt å vinne på å prøve å innbille oss at valget dreier seg om Jens eller Jensen.

Vel, det er enda noe dager igjen og mange har fortsatt ikke bestemt seg. Kanskje kan vinden snu igjen for Jensen. Men dagens VG-måling vitner ikke akkurat om det. Ny kraftig nedtur for Frp. Ikke rart at man henter fram igjen ”han far sjøl”, selve mesteren i å spille forurettet, som er Frp’s forutsigbare reaksjon når noe går imot.

Skolevalget bekrefter at Høyre er i siget, selv om en annen måling i dag tyder på at Venstre "stjeler" litt stemmer fra Høyre. Skolevalget tyder også på at de rødgrønne kan miste flertallet, slik en dyktig analytiker som Paul Chaffey tolker resultat. Hva som da skjer, vet ingen. Men stadig mer tyder på at et relativt dårlig valg for Frp ville sende så store sjokkbølger inn i den leiren at de i ren frustrasjon vil ”innsette” en Jens-regjering igjen i en eller annen fasong. Hennes såkalte ”budsjettgaranti” vitner om det.

7. september 2009

Foreslått før

Venstre vil innføre et kompetanseår for lærere slik at de kan fornye sin fag- og yrkeskompetanse. Partiets nestleder Trine Skei Grande viser til at en slik ordning finnes i dag for vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren hvor man hvert sjuende år får undervisningsfri for å forske på heltid.

Ordningen i universitets- og høyskolesektoren går ut på at man hvert år opparbeider en rett til to måneders undervisningsfri for å forske. Disse månedene kan ”samles opp” til f eks et halvt års undervisningsfri for forskning etter tre år eller et helt år etter seks år.

Venstres forslag presenteres som en ny idé. Det er det ikke, men det er ikke noe dårlig forslag for det. Tvert imot. Allerede i 2001 lanserte Verdikommisjonen denne ideen. I kapitlet ”Verdivalg i skolen” i sin sluttrapport fremmet Verdikommisjonens styringsgruppe følgende forslag:
”Det etableres en ordning der lærere årlig opparbeider rett til et visst antall permisjonsuker som etter en tid kan tas ut som en sammenhengende permisjon for etterutdanning eller alternativt arbeid. Tilsvarende ordning bør også gjelde for rektorene”.

”Valgt fellesskap; prosjektrapport og forslag”. Verdikommisjonens sluttrapport, bind 2, 2001, s.147.

5. september 2009

Game over

Etter 4-0 over Skottland var optimismen stor. Landslaget ga oss endelig en stor opplevelse og skapte et aldri så lite håp om VM-sluttspill. Men egentlig ble vi vel litt lurt. Skottland kunne ikke stille med sitt beste lag, og dessuten måtte de spille med bare ti mann det meste av kampen. Skottland slo Makedonia 2-0, og med bare 1-1 mot Island er det game over for Norge når det gjelder muligheten for VM-sluttspill i Sør-Afrika. Uavgjort på bortebane er egentlig ikke noe dårlig resultat i internasjonal fotball. Men hvis vi skulle hatt noe i et VM-sluttspill å gjøre, skal et lag som Island slås. Faktisk var Norge heldig som klarte uavgjort, selv om Carew skulle hatt straffe. Sagaøyas gutter var atskillig nærmere seier enn Norge og hadde fortjent å vinne kampen. Dette var en like trist og flau kveld for det norske landslaget i herrefotball som Skottland-kampen var hyggelig. Og det sier ikke så lite.

Med en så dårlig VM-kvalifisering av herrelandslaget kan det være grunn til å minne om at vi faktisk har et fotballandslag som hevder seg meget godt. Det norske kvinnelandslaget i fotball overgikk seg selv og slo ut storfavoritten i kvartfinalen i EM-sluttspillet i Finland og er klar for semifinale mot Tyskland. Kanskje har gutta noe å lære av jentene når det gjelder innstilling?

Les også:
Ville ikke spilt på et slikt lag
Ingenting i VM å gjøre
VM-håpet i praksis ute
Island-kampene ødela
Et bittelite håp?
Drillo avviser Gudjohnsen-kritikk: DB, VG

4. september 2009

Bestefar – kamerat og venn

I kveld skal jeg holde foredrag for noen titalls glade gutter, som skal ha en week-end sammen. De aller fleste er nok over sin første ungdom. De fleste av disse igjen er besteforeldre, og nettopp ”besteforeldre” er temaet for foredraget. Ettersom det bare er bestefedre til stede, får jeg vel vinkle det hele mot akkurat den besteforeldrekategorien.

For noen år siden var jeg bidragsyter i en bok som het ”Ingen er som bestefar”, og jeg skrev spissartikkelen som hadde samme tittel. Jeg måtte da skrive at sant nok er ingen som bestefar, men enda mer sant er det at ingen er som bestemor! Forskningen viser at bestemor som regel er enda mer engasjert og opptatt av barnebarna enn bestefar. Dermed er det ikke overraskende at barnebarn gjennomgående kan fortelle at de er mer knyttet til bestemor enn til bestefar. ”Da Gud ikke hadde tid til å være overalt, skapte han bestemødre”, er det sagt. Men før alle mine lesende bestefedre får alt for såre følelser, skynder jeg meg å tilføye at det er masse igjen av muligheter og oppgaver til bestefar.

Bestefar kan ha stor betydning for barnebarna, både direkte og indirekte. Indirekte har han betydning gjennom den hjelp og støtte han kan gi barnebarnas foreldre. Direkte har han betydning gjennom samværene med barnebarna, der han kan være forbilde for dem, stimulere dem tankemessig og sosialt og på ulike måter gi dem konkret støtte.

Sammenlignet med bestemor, som gjerne fungerer som ”familielimet”, som bringer familien sammen og i det hele tatt er en viktig faktor i familiens ”indre liv”, har bestefar helst sin viktigste funksjon på det mer ”ytre plan”. Han har en tendens til å fokusere mer på ikke-familiære tema og er mer er mer orientert mot oppgaver som foregår utenfor hjemmets indre liv, slik som for eksempel skolegang, yrkeskarriere og økonomisk assistanse, og opptrer gjerne som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Han engasjerer seg gjerne i de materielle og økonomiske spørsmål, enten det gjelder finansiering av barnebarnas sportsutstyr og fritidsaktiviteter eller deres utdanningsvalg og yrkesvalg. Gjennom den personlige kontakten kan han gi råd, diskutere med dem, dra på turer med dem, og ta dem med i daglige gjøremål osv.
Den moderne bestefarrollen kjennetegnes først og fremst ved at ved at bestefar er kamerat og venn. Den amerikanske filosofen Lewis Mumford skal ha sagt: "Hver generasjon gjør opprør mot sine foreldre - og blir venner med sine besteforeldre." Så sant bestefar er så heldig å ha god kontakt med sine barnebarn, har han en unik mulighet til å bli sine barnebarns gode venn, en venn de kan stole på, en venn de kan gå til med sine sorger og bekymringer. Sammen med bestemor kan han gjøre besteforeldrehjemmet til en oase i barnebarnas ofte hektiske liv, et følelsesmessig fristed der barna kan søke tilflukt og få slappe litt av i frihet når spenningene og konfliktene i familien blir tunge å bære. Da oppleves det som en lettelse å komme over til mindre følelsesmessig ladede forhold. Et lite miljøskifte nå og da i form av besøk hos besteforeldrene kan for øvrig være gunstig både for barna og foreldrene.

3. september 2009

Når det stokker seg for presten

VG forteller i dag om en vikarprest på Stord som forvekslet brudgommens navn med forloverens da han skulle vie et par nylig. Selv om forloveren var brudgommens bror, syntes bruden rimeligvis at hun ikke kunne svare ja til å gifte seg med svogeren, og etter en del strev lyktes, det å få gjort presten oppmerksom på feiltaket.

Episoden minner meg om en historie jeg hørte for mange år siden om en prest som også brukte galt navn på brudgommen. Men her var mistaket atskillig mer pinlig. Presten hadde nemlig stokket navnelappene til to brudepar som skulle vies samme dag, og leste opp navnet på brudgommen i det neste brudeparet som ventet på vielse straks etterpå. Og ikke nok med det. Tilfellet ville at bruden i sin tid hadde vært forlovet med nettopp denne brudgommen!

Høyre-sentrum likevel?

Nå begynner det virkelig å dra seg til i valgkampen. Dagens politiske meningsmåling i VG viser at noen hver kan få seg en overraskelse 14. september. I over et år har medier og fremfor alt Jens og Jensen prøvd å innbille oss at kampen først og fremst står mellom nettopp disse to. Jo da, Jens er selvfølgelig fortsatt med. Men hva med Jensen? Det har lenge vært klart at sjansen for Siv Jensen til å bli statsminister etter dette valget er ytterst liten. For all del, Frp får mange stemmer, men kanskje blir valgresultatet for Siv Jensens parti heller ikke så godt som man lenge har trodd. Ikke minst reageres det på dødshjelpvedtaket. Skulle Frp havne på samme resultat som sist, for ikke å si under, blir det en nedtur av dimensjoner for et parti som meningsmålingene har gjort noe høy på pæra.

På VG-målingen får Frp en oppslutning som faktisk er lavere enn ved forrige stortingsvalg. Og hva som sikkert svir minst like mye for ”statsministerkandidat” Jensen er at to av tre spurte heller vil ha Høyre-leder Erna Solberg enn Frp-leder Siv Jensen som statsminister. Sentrum og Høyre er dessuten større enn Frp på denne målingen, ja, også større enn Ap, selv om Ap får langt flere mandater. En måling i Dagsavisen viser nøyaktig samme tendens. Frp stuper og Høyre, Krf og Venstre er større enn Frp. Valgforsker Bernt Aardal sier at han vil vedde hatten sin på at vi her ser noen tendenser som vi har gått og ventet på. Frp har vært på en fallende kurve og Høyre på en stigende kurve, men det har tatt tid før det har slått helt ut, sier han til Dagsavisen.

Nå erkjennes det at en sentrum-Høyre-regjering ikke er noen umulighet. Arne Strand påviser i Dagsavisen hvordan det kan skje, og gjør dermed til skamme talen om at det ikke finnes noe realistisk alternativ til de rødgrønne. Kanskje kunne vi håpe at også valgredaksjonene i NRK og TV2 kunne klare å tenke samme tanke? Foreløpig ser det ikke slik ut når vi bivåner debattene i disse mediene.

Selvfølgelig, dette er bare to målinger blant mange andre. Det kommer flere, og de vil vise andre resultater. Dessuten, og det er kanskje minst like interessant, Aftenpostens velgerpanel viser at de rødgrønne gjør det meget bra blant opp-av-sofaen-velgerne, så bra at hvis den tendensen fortsetter, vinner de valget. Men det er lenge igjen. Ikke minst hvis det politiske innholdet i valgkampen kan utkonkurrere Kongo i medieoppslagene, kan mye endre seg. Og det skal ikke mye spådomskunst til for å forutse at Frp vil anstrenge seg til det ytterste for å få oppmerksomhet om sitt syn på innvandrerpolitikken. Blir de andre partiene med på den galeien, er Frp garantert fremgang igjen. Men så langt i valgkampen har det lykkes de andre partiene å unngå å bite på det agnet.
Les også:
Sponheim vil ikke holde seg for nesen.
Rikinger vender Siv ryggen.

1. september 2009

Uinteressant skattedebatt

Tenkte jeg det ikke. For de aller fleste av oss spiller det ingen rolle for inntektsskatten hvem som styrer. Økonomieksperter har gjort beregninger som viser at det ikke er noen endringer i skattenivået på lønnsinntekter med ulike regjeringer. Folk med vanlige lønnsinntekter betaler stort sett like mye i skatt. Når man har levd noen år, er dette nettopp hva vi har erfart.

Årsaken er naturligvis at skattelette av noe omfang for folk flest ville føre til så vidt stor reduksjon av statens skatteinntekter at det er noe staten rett og slett ikke ville ha råd til hvis det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes. Med andre ord: Både Ap/Sv’s og Frp/Høyres forsøk på å gjøre valgkampen til en debatt om skattenivået til folk, er en avsporing. Når partilederne for SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet stadig gjentar at folk bør stemme på dem hvis de ønsker fellesskap og velferdssamfunn, er det en bløff, slik det er en bløff når høyresiden prøver å innbille oss at vi vil få mindre skatt hvis vi stemmer blått. Bløff er det også når Kristin Halvorsen sier at hun har brukt de siste fire årene til å omfordele. Den sittende regjeringen har gjort lite for de med nettopp lavest inntekt, sier skatterettseksperten Gjems Onstad. Mye tyder på at han har rett.

Noe av det jeg setter mest pris på ved sentrumspartiene, er at de ikke i samme grad som venstre- og høyresiden prøver å gjøre valgkampen til et spørsmål om mye eller lite skatt. Med all den velferden som det er stor enighet om mellom partiene, blir forskjellen mellom partiene på skatteområdet, liten. I hvert fall når det gjelder de fleste av oss. Skattedebatten er langt på vei en fiktiv debatt.

Oppdatering: Ikke uventet avviser Frp at det ikke vil gjøre noen særlig skatteforskjell for folk med vanlige lønnsinntekter om det blir rød-grønn eller blå regjering, fordi Frp aldri har fått vise sin politikk i praksis. Men om det skulle skje at Frp kommer i regjeringsposisjon, vil nok virkeligheten innhente også Frp. Også de vil trenge skatte de samme skatteinntektene fra folk flest hvis velferden skal kunne opprettoldes.