Jeg stiller meg ved siden av bygdekvinnene i Østfold som skyteskive for latterliggjøring. Ja, for latterliggjøring er en meget forutsigbar reaksjon når noen gjør noe så formastelig som å klage på den tiltagende banningen i TV-kanalene – NRK medregnet. Tenk å være så prippen! Men i Østfold bygdekvinnelag er det noen modige kvinner. De våger å bli latterliggjort og sender en klage til Kringkastingsrådet, vel vitende om at det ikke vil føre til noe som helst, til tross for at nåværende NRK-sjef i sin tid som programdirektør gjorde det helt krystallklart at NRKs programledere skal avholde seg fra banning.
Men vi er altså fortsatt noen i dette landet som reagerer på banning i det offentlige rom. Vi er fortsatt noen som opplever banning som ukultur. Jeg snakker ikke da om den banning som brukes som et kunstnerisk virkemiddel og ikke kan sees løsrevet fra den helheten den hører til. Vi er faktisk også noen som opplever banning som misbruk av Guds navn og som mener vi har lov til å vente at det kan vises noe mer respekt for det når man ytrer seg i det offentlige rom. Men det er vel for mye forlangt.
Jeg hører Trond Viggo Torgersen, som på sine gamle dager også har lagt seg til banning i sine moroprogrammer, si i NRKs nyhetssendinger at han banner fordi folk synes det er så morsomt. Derfor – så lenge folk ler av banningen hans, fortsetter han. Jeg må gi ham rett i at mange åpenbart synes det er ustyrtelig morsomt når moromenn og morokvinner, idrettsfolk og andre, setter i en kraftig ed når de skal si noe. Men er virkelig humoren avhengig av et slikt språk? Selv synes jeg det bare er pinlig.
For øvrig opplever jeg det som noe paradoksalt at i en tid da det nærmest er et tabu å ta Guds navn i sin munn når man ytrer seg offentlig, bortsett fra når man misbruker Guds navn, blir det mer og mer vanlig å påkalle djevelen når man skal si noe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar