30. desember 2009

Uansvarlig statsrådkjøring

I november avslørte TV2 at statsråd Giskes regjeringsbil hadde bedrevet råkjøring på en tur på E18 fra Lillesand til Kristiansand. TV2 la seg på hjul, og målte en fart på nærmere 140 km i timen i en 100-sone. Politiet har vurdert farten til 120 km i timen. Agder politidistrikt har nå gitt en bot på 3600 kroner både til Giskes sjåfør og TV2-sjåføren.

Begge sjåførene innrømmer å ha kjørt for fort, men bare TV2-sjåføren erkjenner straffeskyld. Hvorfor Giskes sjåfør ikke gjør det, sier politiet ikke noe om. Derfor kan vi bare spekulere. Kan det ha noe med at Giske forsøkte å bortforklare sjåførens råkjøring? I stedet for å beklage hendelsen fleipet han med den og presterte å benekte at en fart langt over fartsgrensen kunne karakteriseres som uansvarlig kjøring.

Protest fra pensjonist

Einar Lunde slutter i NRK etter 40 år i statskanalen. Ifølge Dagbladet slutter han i protest fordi han ikke får fortsette å ta oppdrag for Temareiser Fredrikstad som foreleser på turer til Sør-Afrika. Ifølge TV2 og VG vil det antagelig innebære at han tas av luften med øyeblikkelig virkning. Han skal visstnok ha blitt truet med sparken hvis ikke dette arbeidsforholdet opphørte. NRK avviser at han er truet med å bli sparket.

NRK sier det ikke er problematisk at han som NRK-journalist holder foredrag på reiser. Det problematiske er at han fungerer som reiseleder. Når du bare holder et foredrag, er du ikke den som har regien på arrangementet. Som reiseleder låner du ut ditt navn og NRKs navn til en kommersiell aktør på en helt annen måte, sier direktør for nyhets- og programdivisjonen i NRK, Per Arne Kalbakk.

NRK viser til at man har et personalreglement som sier klart at medarbeidere i nyhetsavdelingen ikke skal påta seg slike oppdrag som Lunde gjør. I så fall regner jeg med at reglementet også gjelder for Lunde. At oppdragene for Temareiser ifølge Lunde selv har vært en ”bærebjelke” for hans familieøkonomi, kan vel heller ikke være avgjørende for at NRK skal gi ham særbehandling.

Det opplyses at Lunde skal slutte i september neste år. I mars fyller han 67 år, en helt vanlig alder for å tre inn i pensjonistenes rekker.

Oppdatering: Lunde vil ikke bli tatt av skjermen straks. Lunde har etter en skriftlig refs beklaget saken, og fortsetter som planlagt til og med 27. september neste år.

28. desember 2009

Privatlivets fred

Som et apropos til julens nyheter om familievold både her og der, kan det være på sin plass å sitere kong Haralds ord i NRK-intervju søndag kveld: ”Det hører ikke til privatlivets fred å slå barn”. Og vi kan føye til – heller ikke å knivstikke sin ektefelle.

27. desember 2009

Fornuftig kongepar

Verken kong Harald eller dronning Sonja har lest Märthas ”englebok”, kunne de opplyse i et intervju i NRK-TV søndag kveld.
Godt å høre at kongeparet har fornuftigere ting å gjøre.

Tiåret da staten ble gal

Vil de første ti årene av det 21. hundreåret gå over i historien som tiåret da den norske staten gikk fra forstanden?
Morten Strøksnes i BT mener det i en kommentar på bt.no i dag.
Hans artikkel anbefales.

25. desember 2009

Fredsfyrsten

Det folk som vandrer i mørket,
får se et stort lys;
over dem som bor i skyggelandet,
stråler lyset fram.
Du lar dem juble høyt
og gjør gleden stor.
De gleder seg for ditt åsyn
som en gleder seg i kornhøsten,
som en jubler når hærfang skiftes.
-
For et barn er oss født,
en sønn er oss gitt.
Herreveldet er lagt på hans skulder,
og hans navn skal være:
Underfull Rådgiver, Veldig Gud,
Evig Far og Fredsfyrste.
Så skal herreveldet bli stort
og freden være uten ende
over Davids trone og hans kongerike.
Han skal gjøre det fast og holde det oppe
ved rett og rettferdighet
fra nå og til evig tid.
Herren, Allhærs Gud, skal gjøre dette
i sin brennende iver.
Jesaja 9, 2-3, 6-7

23. desember 2009

En regjering vi fortjener?

Sjelden er vel en valgseier blitt fulgt opp på en dårligere måte enn det den rødgrønne regjeringen har gjort i høst. Dette avspeiles i de politiske meningsmålingene. På disse taper nå de rødgrønne oppslutning, spesielt Ap. På den siste målingen, i Vårt Land i dag, faller Ap med 2,5 prosentpoeng. Sp faller med 1,5 prosentpoeng til like over sperregrensen. Høyre går kraftig fram. At Høyre vinner og Ap taper, har vært trenden på flere målinger, bl a i en måling TNS Gallup har gjort for TV2. Samtidig faller Stoltenbergs popularitet. ”Aldri har noen statsminister falt så dypt så kort tid etter et gjenvalg som Jens Stoltenberg”, skriver Dagsavisens Arne Strand, tidligere Ap-statssekretær. Viktige årsaksfaktorer summeres opp av en annen kommentator i samme avis i overskriften ”En duft av diesel og råtten fisk”.

Stoltenberg har selvfølgelig rett i at det viktigste er å vinne valg, og meningsmålingene svinger. Stoltenbergs rødgrønne koalisjon fikk fornyet tillit ved valget. Slik sett kan vi si at vi har fått akkurat den dårlige regjeringen vi fortjener. Men det fallet i tillit som meningsmålingene avslører er så vidt markant, at det burde være en tankevekker både for regjeringen og for dem som gjenvalgte den.

21. desember 2009

De som forlot landet

Utvandringen til Amerika har fascinert meg. Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens bok ”Farvel Norge. Utvandringen til Amerika 1825-1975” med stor interesse. Boka er den første av et to-bindsverk. Mørkhagen beskriver i de ulike fasene av den store folkeflyttingen fra Norge til Amerika gjennom 150 år. Særlig interessant er det at vi får et møte med en rekke enkeltskjebner og årsakene til at så mange brøt opp og forlot landet. I det andre bindet som kommer i 2011, vil han følge deres skjebne i deres nye hjemland.

Min interesse har nok bl a sammenheng med at jeg i likhet med så mange andre her i landet har slekt der borte. Allerede på 1860- og -70-tallet utvandret søsken av min oldemor, og tretti år senere reiste fire av min farmors søsken fra Tretten i Gudbrandsdalen. Også min farmor var klar for å dra, men så traff hun en kar fra Trøndelag som kom til Gudbrandsdalen for å delta i byggingen av Dovrebanen, og dermed ble det et liv i Norge for henne. Også min morfar var klar til å dra. I stedet ble det ekteskap med en gårdarving for husmannsgutten. Godt at noen ble igjen, må vi vel si vi som nå lever i dette landet, ellers hadde det vel ikke vært noe liv.

For vel 20 år siden besøkte jeg for første gang noen av disse utvandrernes etterkommere, som altså er mine fjerne slektninger. Skjønt ikke fjernere enn tremenninger. Blant amerikanere er man ”cousin” - uansett. Siden er det blitt flere besøk i Wisconsin, der mange av dem bor. Det er like trivelig hver gang. De ”norske” amerikanerne er opptatt av forfedrenes og formødrenes hjemland, og noen av dem er nærmest umettelige når det gjelder opplysninger om slekten i Norge.

Jeg for min del er like interessert i skjebnen til de mange som utvandret og søkte lykken på den andre siden av havet. En av disse var min oldemors bror. Han var døv og utvandret alene som ung i 1872. Han har ingen etterkommere og vi har ikke visst særlig mye om ham. Men med god hjelp av bl a en tremenning der borte har det lykkes å etterspore hovedtrekkene i hans liv. Det viser seg at han har en interessant historie, som vil bli fortalt en bokartikkel neste år.

19. desember 2009

Sprintere i støtet

Sirkus Northug er for lengst i gang igjen. På en dag da de norske spesialsprinterne skuffet, viste Petter Northug på nytt sin klasse. Han har allerede vunnet distanserenn i World Cup i år, men oppvisningen i den klassiske langrennssprinten i slovenske Rogla, var det virkelig sus over. Med sin første sprintseier i klassisk brøt Northug en ny barriere. Northug behersker mann-mot-mann-kampen som få andre. Ikke minst taktisk er han ganske så suveren. Han vet alltid å posisjonere seg for en innspurt han vet han behersker. Slik også denne gangen. I oppløpet var konkurrentene sjanseløse. Men det skal sies at det var ei løype som nok favoriserte distanseløperne.

Men enda mer gledelig var Marit Bjørgens sprintseier, hennes første på tre år. Taktisk gikk også hun et nærmest prikkfritt løp, mens favoritten Petra Majdic, rotet seg helt bort og aldri var med i teten i finalen. Måten Bjørgen svarte med kraftfull staking da Justyna Kowalczyk tok teten i oppløpet, bør gi henne stor selvtillit. Kanskje bør hun revurdere sin plan om ikke å gå sprinten i OL? Og hva med Northug? Kommer han til å gå sprinten i OL?

16. desember 2009

Den gode bestefarpedagogikken

Allerede fra tidlig barnsben av ble jeg sterkt knyttet til min bestefar på morssiden. Det er mer enn 44 år siden han gikk bort over 90 år gammel. Men fortsatt er min følelsesmessige tilknytning til mannen og det han stod for, like stor. Han er et av de store idealer i mitt liv. Ikke mange har betydd mer for meg enn han. Det var noe med den genuine interessen for den unge slekt. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Men han idealiserte barnebarna sine på en måte som økte vårt velvære og bidro til å skape et godt selvbilde.

Selv hadde han bare tre måneders skolegang årlig på omgangsskole. Kanskje var det derfor han fulgte barnebarnets skolegang med argusøyne. Han koketterte med at han knapt kunne skrive. Brev jeg har gjemt, motbeviser påstanden. Det skapte sensasjon i hjembygda da han som husmannsgutt ble stilt først på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Han snakket med stor respekt om kapellanen som vågde å gjøre dette, og som dermed gikk glipp av både gris og sau, slik honorarskikken var blant bøndene den gang.

Han var selvsagt ikke feilfri. Barn av sin tid som han var, hadde han klare autoritære trekk. Men i omgangen med meg og de andre barnebarna, var han mildheten selv, dog uten noen som helst sans for det pysete. Han fortalte om harde oppvekstvilkår. Tolv år gammel flyttet han til en gård langt unna barndomshjemmet og arbeidet full tid som gårdsgutt. På konfirmasjonsdagen fikk han låne en hest av bonden og red alene til kirken. Ingen av familien var der.

Bestefar fortalte om oppveksten uten snev av den ufyselige «den-gang-jeg-var-ung»-tonen som får unge mennesker til å sperre av for enhver kommunikasjon med den eldre generasjon. I det hele tatt, bestefars beretning om sin egen oppvekst var uten romantisering av fortiden. Den var realistisk og sann, og gjorde desto større inntrykk i det unge sinn.

Jeg traff ham ikke så ofte, stort sett bare i sommerferien. Samværene dreide seg sjelden om lek. Bestefar kjente den vel ikke i teorien, men praktiserte den desto mer, den genuine bestefarpedagogikken: Vi gjorde ofte noe sammen. Barn elsker å bli tatt med i de daglige gjøremål. På den måten opplever de at det er bruk for dem. Hvis barnas nærmeste ikke har bruk for dem, hvem har det da? Fra forskningen vet vi at dette er viktig for utviklingen av såkalt prososial atferd hos barna, dvs. positiv atferd som for eksempel å hjelpe, dele og samarbeide med andre.

Bestefar tok meg med i alle de nyttige gjøremål han drev med, og det var ikke lite, for dette var på en bondegård. Selvfølgelig hadde min bestefar her en stor fordel. Han fikk bestefarpedagogikken så å si gratis. På en bondegård er det alltid noe å holde på med som barn synes er morsomt å få være med på, særlig når barnebarnet er bygutt. I dag må bestefar som regel være mer bevisst på hva han gjør sammen med barnebarna, slik oppdragelsesoppgaven er blitt en mye mer bevisst oppgave for foreldrene. Barn har ikke i samme grad som tidligere anledning til å lære av livet selv. Desto viktigere blir det å benytte alle anledninger til å ta dem med inn i livet. De formelle skole- og opplæringssituasjonene blir det alltids nok av. Her har bestefar sin store oppgave og mulighet.

15. desember 2009

En blunder

Jeg slutter ikke å undre meg over hvor liten bakkekontakt Jens Stoltenberg har – bokstavelig talt. Å bruke privatfly til København-konferansen tyder på at han er utstyrt med en velutviklet evne til å begå blundere. Særlig bommer han i miljøsakene. Jeg har forståelse for at også en norsk regjeringssjef noen ganger må bruke privatfly for å få gjort jobben sin på en effektiv måte. Men det er ufattelig at Stoltenberg og hans rådgivere ikke forstår hvilken negativ symboleffekt bruk av privatfly til København har når det går 17rutefly fra Oslo til Danmarks hovedstad. Hans stabssjef, som nå har fått statsrådstatus, kan prøve å forklare nødvendigheten av privatfly så mye han vil. Reisemåten er så umusikalsk som den kan få blitt. Ikke rart opposisjonen klasker til med sterke karakteristikker. Statsministerens handlemåte bidrar bare til ytterligere å forsterke den negative holdningen befolkningen har fått til Stoltenbergregjeringen etter valget. I morgen vil Høyre grille regjeringen på klima i Stortinget.

Den gang lykken var en sykkel

Jeg har nettopp publisert en artikkel i årets utgave av årboka for Fåberg og Lillehammer Historielag. Med ”sykkel” som gjennomgangstema skriver jeg om oppvekst på Lillehammer i årene etter 2. verdenskrig. Dette var en tid da det var mangel på det meste. Når familiens økonomi dessuten var meget beskjeden, forble sportsutstyr og det meste av alt annet en gutt ønske seg, bare en drøm. Mest av alt ønsket jeg meg en sykkel. Jeg ble fort klar over at drømmen bare kunne bli en realitet hvis jeg tjente pengene selv. Heldigvis var skolen den gang så viselig ordnet at vi bare gikk annenhver dag. Det ga muligheter. Jeg fikk meg jobb som visergutt, først hos en baker, senere i en kolonialbutikk.

Følelsen som svulmet i brystet da jeg kunne trille hjem på nyinnkjøpt sykkel, kan ikke beskrives med ord. Det kan heller ikke følelsen da jeg første gang svingte inn i skolegården og gutta strømmet til for å beundre nyervervelsen. I årene som fulgte var ett av årets store øyeblikk den dagen om våren da en kunne ta fram sykkelen. Den dag i dag når jeg kjenner lukten av vår, minnes jeg den herlige følelsen det ga å kunne sette seg på sykkelen i vårvarmen og tråkke av gårde. Spesielt nydelig var det å suse av sted på de få veiene som var asfaltert. Sykkelen utvidet aksjonsradiusen og dermed friheten og følelsen av å beherske verden.

Sykkelen ble aldri låst, rett og slett fordi jeg ikke hadde noen lås på den. At noen skulle stjele en sykkel, var like utenkelig som at noen skulle ta den nøkkelen alle visste lå under dørmatta og låse seg inn i annen manns hus. Å sette fra seg en sykkel ulåst i dag, vil være det samme som å henge på den en plakat med teksten ”Vær så god å ta den!” Forskjellen gir grunnlag til refleksjoner over hva slags samfunn vi egentlig har skapt vi som vokste opp i etterkrigstiden, da den materielle velstanden var liten, men samholdet og respekten for andres eiendom var desto større.

En opplevelse fra mine egne barns oppvekst illustrerer endringen. Min eldste sønns sykkel ble stjålet. Sykkelen ble meldt stjålet, vi fikk utbetalt forsikringspengene og ny sykkel ble anskaffet. En dag neste vår oppdaget min sønn en gutt som syklet på den stjålne sykkelen. Han fulgte etter ham og merket seg hvor gutten bodde. Sammen oppsøkte vi foreldrene og la fram fakta. Reaksjonen var overraskende: ”Har ikke dere fått erstattet sykkelen av forsikringsselskapet?” Jo, vi hadde da det, men .. . ”Hva er det dere da bråker med?” – Vi måtte gå med uforrettet sak. Sykkelen ble ikke utlevert før vi fikk politiet til å ringe faren og true med at de ville komme og hente den.

Men historien stopper ikke der. Sykkelen var jo erstattet av forsikringsselskapet. Derfor telefon til selskapet om at sykkelen kunne hentes hos oss. Det viste seg vanskelig. Forsikringsselskapet var åpenbart ikke interessert i sykkelen som vitterlig tilhørte dem. Gjentatte anmodninger var nytteløse. Min yrkesbakgrunn tilsa at en pedagogisk vri var forsøket verd: Hva vil dere jeg skal si til min sønn, som jeg etter beste evne har forsøkt å forklare at sykkelen ikke lenger er hans? Heller ikke det gjorde inntrykk. Enden på visa ble at vi skulle sende forsikringsselskapet en sum penger for en sykkel vi ikke trengte. Vår sønn undret seg over moralen i de voksnes verden, og vi som foreldre fikk en leksjon i hvordan verden hadde forandret seg siden vår egen oppvekst.

14. desember 2009

Plutselig hastverk

Finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) varsler nå full gjennomgang av skatteavtalene for ansatte i internasjonale organisasjoner, forteller VG. Leder av Stortingets finanskomité har også funnet ut at det er nødvendig å endre avtaler av den typen som gir Jagland skattefrihet.

Greit nok. Men det er med respekt å melde litt for typisk at ansvarlige politikere nå plutselig har fått hastverk når gjelder disse ordningene, og nærmest gjør Jagland til syndebukk for en ordning både Sigbjørn Johnsen og andre politikere har visst om lenge. Ordningen er ikke ny. Tvert imot, dette er en ordning som har vært gjeldende i årtier for en mengde nordmenn i internasjonal tjeneste. Nå er den plutselig blitt gal. Det hele minner om den barnlige og umodne form for moralsk tenkning som kjennetegnes ved at noe blir galt først når det blir oppdaget. Her: en gal og urettferdig ordning er OK så lenge folk ikke er oppmerksom på den, men straks mediene gjør den kjent, blir den gal.

Carl I Hagen: Jagland bløffer

13. desember 2009

Fornuftig ordning?

VG-oppslaget om at Thorbjørn Jagland ikke betaler skatt av lønnen han har som generalsekretær i Europarådet, er velegnet til å nære opp under småligheten i våre sinn. Få gidder å sette seg nærmere inn i saken. Heller ikke VG har klart å få fakta riktig, til tross for at hele førstesiden i dag brukes på denne saken. Jagland har 2,2 mill kroner i årslønn, forteller avisen, men Jagland selv opplyser at han har 1,6 millioner. Jeg regner med at Jagland vet hva han tjener.

Kritikken som nå rammer Jagland, er urettferdig. Det er ikke han som har laget reglene, og reglene er heller ikke spesielle for hans situasjon. Jagland minner også om at han nå er utmeldt av den norske folketrygden, og han er heller ikke med i sosiale ordninger i sitt nye hjemland Frankrike. Han må derfor ha en egen privat helseforsikring. I tillegg minner han om at kona er der uten lønn, og at hun heller ikke er medlem av folketrygden lenger.

Både Skattebetalerforeningen og Lundteigen bør derfor modere seg noe i sine sterke uttalelser om saken, spesielt Lundteigen, som bør være kjent med ordningen, og som lenge har hatt god mulighet til å ta den opp med tanke på å endre den. Muligens har verken han eller andre gjort det, fordi ordningen når alt kommer til alt er den mest fornuftige.

Men når det er sagt, synes jeg nok Jagland uttaler seg noe ubeskyttet når han sier at det ville vært vanskelig å få folk til å ta disse jobbene, hvis man skulle betale skatt. Husker jeg ikke feil, var det svært viktig for Jagland å få denne jobben, og atskillige norske skattekroner ble brukt i arbeidet for hans kandidatur. Jeg kritiserer ikke noe av dette. Men hans uttalelse røper en tenkning som ligner litt for mye på den vi kjenner fra næringslivshold når urimelig høye lønninger og frynsegoder skal forsvares.

12. desember 2009

Ny sjefredaktør i Aftenposten

Aftenpostens nytilsatte sjefredaktør Hilde Haugsgjerd, forsikrer at hun står fullt og helt på Aftenpostens politisk-ideologiske plattform, og at hun er meget bekvem med å skulle forvalte avisens grunnsyn, konservativt-liberalt. Spørsmålet om hvordan en person med fortid på den ytterste politiske venstrefløy kan være sjefredaktør i Aftenposten, er ikke urimelig. Hilde Haugsgjerd var for 30 år siden aktiv i AKP-ml og var i tre år leder av Rød Valgallianse. Hun meldte seg imidlertid ut av disse organisasjonene i 1982.

Hadde noen for bare få år siden sagt at en leder av Rød Valgallianse skulle bli sjefredaktør i Aftenposten, ville vedkommende blitt regelrett ledd ut. Ansettelsen av Haugsgjerd sier mye om utviklingen i mediene, men den sier nok enda mer om en person som har tatt et kraftig oppgjør med sin egen fortid. Hun ber om forståelse og respekt for at hun har gjort opp med sin AKP-tid, og sier at hennes refleksjoner over tiden hun tilhørte en totalitær bevegelse har gjort at hun setter verdiene i Aftenpostens grunnsyn svært høyt: Toleranse og respekt for andres meninger, ytringsfriheten og frihet for individet.

Det er lov å skifte mening, og Hilde Haugsgjerd framstår som troverdig. Og hun er utvilsomt dyktig.

Også andre sider ved denne ansettelsen er interessant. Haugsgjerd er den første kvinne som blir sjefredaktør i Aftenpostens 150 år lange historie. Redaktørbransjen er en av de siste mannsbastionene i vårt samfunn. Jeg har lenge undret meg over hvor trege avisene har vært når det gjelder å slippe kvinnene til i toppstillingene. Men nå begynner det å hjelpe.

Mange som har kommentert ansettelsen har oversett det interessante poenget både Haugsgjerd og Hans Erik Matre, som hun avløser som sjefredaktør, begge har vært ansatt i Vårt Land. Som så mange andre dyktige avisfolk var det i det kreative miljøet i Vårt Land hun trådte sine journalistiske barnesko og lærte faget. På den tiden hun arbeidet i den kristelige avisen, var hun for øvrig fortsatt aktiv AKP’er. Egentlig er vel det minst like oppsiktsvekkende som at hun i dag blir ansatt som sjefredaktør i Aftenposten.

Haugsgjerd går ikke til jobben med de store programerklæringer, men understreker at målet er kvalitetsjournalistikk som gir leserne økt innsikt og skaper engasjement. Et ønske fra min side er at denne målsettingen også vil gjelde kirkejournalistikken, som etter min mening lenge har vært stemoderlig behandlet i Aftenposten. På dette området har Aftenposten de siste årene vært en skuffelse. For en del år siden hadde Aftenpostens redaksjon en kirkeavdeling som leverte kirkelig kvalitetsjournalistikk. En kommentarartikkel nylig av en avisens medarbeidere er ett av flere eksempler på en mangel på kvalitet som Aftenposten ikke kan være bekjent av.

11. desember 2009

En fredspris som vil bli husket

Den store Nobeldagen er over. Prisvinneren er reist hjem, og alle ser ut til å være fornøyde. Fredsprisen til Obama har vært møtt med kritikk. Både her hjemme, i USA og andre steder i verden har det vært hevdet at han ikke har fortjent en, at den ”kom for tidlig”. Etter at ikke minst aviser i redaksjonelle kommentarer, har gjentatt påstanden til det kjedsommelige, har man fulgt opp med meningsmålinger der man har spurt folk om Obama har fortjent fredsprisen. Som man spør, får man svar, flertallet har svart nei.

Jeg skrev etter tildelingen at pristildelingen til Obama lar seg forsvare, og Jaglands tale under seremonien i Oslo Rådhus bekrefter etter min mening at dette er en vurdering som står seg. At pristildelingen er ”premature” og ”kommer for tidlig”, er egentlig en pussig påstand. Skal prisen primært være en påskjønning for lang og tro tjeneste? Vi har sett mange eksempler på at folk har fått fredsprisen for ting de har utrettet mange år tilbake. Men ifølge Nobels testamente skal prisen tildeles den som det siste året har gjort mest f eks for internasjonal forbrødring. At Obama har gjort mye nettopp for internasjonal forbrødring, er hevet over tvil. Hvem har gjort mer ”det siste året”? Spørsmålet er stilt mange ganger. Jeg har ikke sett at noen av kritikerne har forsøkt å svare.

Allerede nå ser det ut til at noen av kritikerne har forandret mening, muligens fordi de etter Jaglands tale i har fått mer innsikt i begrunnelsen, og hva intensjonen med prisen egentlig er. Jeg noterer også at Obamas tale blir godt mottatt i USA. Men det er klart, hvis Obamas videre bestrebelser for å nå sine gode mål, mislykkes, vil kritikere komme tilbake. I så fall er vi i samme situasjon som for mange andre prisvinnere, som har mislykkes i sitt arbeid. Men hva som måtte skje i framtida, kan ikke brukes som begrunnelse for verken det ene eller det andre.

Tre år med bloggen

I avdelingen for selvopptatthet: I dag er det tre år siden jeg opprettet denne bloggen og skrev min første bloggpost. I løpet av disse tre årene er det blitt vel 800 poster, hvorav noe over halvparten er skrevet det siste året. I min selvpresentasjon sier jeg at jeg helst blogger om aktuelle spørsmål i kirke og samfunn (og litt annet, bl a fotball og annen idrett, som interesser meg). Den første posten for tre år siden dreide seg om mediekritikk. Helt siden jeg i gymnastiden daglig besøkte oppvekstbyens folkebibliotek og leste alle riksavisene, har jeg vært en ivrig avisleser, TV-seer og radiolytter. Jeg har også lenge vært opptatt av mediekritikk, spesielt fordi mediene selv etter min mening har alt for lite fokus på dette. Derfor er det blitt en god del poster innenfor dette temaet.

Den andre posten for tre år siden dreide seg programmatisk om et kirkelig tema, og slike er det rimeligvis blitt mange av. Jeg har vært mye engasjert i kirkelige arbeid, bl a gjennom tillitsverv på topplan både innenfor den såkalte rådsstrukturen i kirken og i frivillig organisert kirkelig arbeid. Ikke minst innenfor dette saksområdet opplever jeg derfor noe av det samme som andre også kan berette om etter at de er ute av posisjonene, nemlig friheten til å kunne ytre seg aldeles fritt og uavhengig uten å måtte ta mange av de sidehensyn som posisjonene vanligvis krever. I det hele tatt mener jeg folk som har levd noen år og har lang erfaring, gjerne må delta i samfunnsdebatten også etter at de er ute av stillinger og posisjoner. Bloggen gir en god anledning for alle.

Bloggen er i det hele tatt en utmerket kanal for den som liker å ytre seg, og jeg hører til gruppen. Det er både utfordrende og morsomt å ytre meninger, og bloggens særpreg er at der kan det skje raskt og uten at en redaktør ”radbrekker” ytringen med saks. Denne friheten innebærer et ansvar for å utøve selvkritikk både når det gjelder form og innhold. Men også her har bloggen en fordel, reaksjonene er gjerne der lynkjapt med rettelser og kritikk hvis du feilinformerer eller leverer et dårlig argument. – Og takk for det!

10. desember 2009

Jonathan Mann på Karl Johan

Stod på Karl Johan i dag og hørte litt på CNN’s Jonathan Mann, som hadde plassert seg i krysset Karl Johan – Universitetsgaten og rapporterte fra fredsprisutdelingen. Snappet opp at han latterliggjorde Obama fordi han ikke stilte til lunsj hos Kongen. Skuffende populistisk av en så berømt reporter. Fikk lyst til å motsi ham, men det hadde vel ikke akkurat passet seg.

Noterer for øvrig at mange - etter å ha hørt Obamas tale – er mindre tilbøyelige til å mene at han ikke fortjente den. Selv ble han nesten overbevist etter å ha hørt Jaglands begrunnelse! Men den overbeviste nok ikke Jonathan Mann.



9. desember 2009

En dom som ventet

Kvinnen som lånte Bjarte Baasland 26,6 millioner kroner, må ha dårlige rådgivere, eller så hører hun ikke på dem. Muligens er det siste nærmest sannheten. I hvert fall er det kommet fram at hun av sine økonomiske rådgivere ble frarådet å fortsette å låne Baasland penger, ettersom det ikke fantes noen sikkerhet og uten at det ble innhentet dokumentasjon på prosjektene pengene angivelig skulle gå til. Muligens har hun heller ikke hørt på juridiske rådgivere. Hvordan kunne noen tro at banken skal være ansvarlig når långiveren selv gjør så lite for å sikre seg?

Hun fikk da heller ikke medhold i Oslo tingrett i søksmålet mot DnBNOR, der hun hevdet at DnB NOR burde slått hvitvaskingsalarm. Tingretten mener at reglene om hvitvasking ikke kan brukes i saken og at mangemillionæren selv må ta ansvaret.

Jeg tror retten her er i godt samsvar med rettsfølelsen hos folk. Man kan føle med et menneske som taper så mye penger. Nå kommer saksomkostningene på 286.800 kroner i tillegg. Det er fortjenstfullt å ha et stort hjelpsomt hjerte. Men det er lov å bruke hodet.

Treffende karakteristikk

Både den svenske og den norske regjeringen sier nei til å gi statsgaranti til et svensk-norsk fotball-EM i 2016. Dermed har de norske og svenske fotballedernes planer havnet der de hører hjemme, i søppelbøtta. Og takk for det! De politiske myndighetenes avgjørelse var ikke uventet etter at ekspertene som skulle kvalitetssikre prosjektet, slaktet planene i en rapport som ble lagt fram tirsdag.

Allerede på side 1 i rapporten kommer den drepende konklusjonen: ”Den lave grad av modenhet og realisme i Norges Fotballforbunds (NFF) planer gir liten trygghet for at statlige tilskudd og garantier vil sikre suksess for et norsk/svensk EURO 2016.” Kåfjord og hans drabanter har gjort et fortvilt forsøk på å hevde at det ikke er grunnlag for rapporten konklusjoner, men de har knapt overbevist noen. Faktum er vel at rapportens konklusjon ikke bare er en god beskrivelse av EM-planene og de sviktende økonomiske forutsetningene som de bygger på, men den gir også en god treffende karakteristikk av fotballederne selv. Nettopp mangel på modenhet og realisme preger mange av disse. Det dokumenterer de ikke bare i dette spørsmålet, men i den uansvarlige økonomiske styringen av norsk fotball som de har drevet med i mange år. Det sier sitt at de fleste toppklubbene egentlig skulle vært slått konkurs for lengst.

Fotballforbundet presterer å si at et EM vil øke fotballinteressen kraftig og mange flere vil ønske å spille fotball. Tom Staavi har rett når han minner om at omlag hvert eneste barn prøver seg en eller gang på fotballbanen. ”Min påstand er at vi ikke går glipp av et eneste talent på grunn av fravær av fotballinteresse.

Det går naturligvis an å forstå kommende landslagssjef, Ståle Solbakken, som synes det er leit at det ikke ble noen fotball-EM i Norge, for da hadde vi jo som arrangør vært sikre på å være kvalifisert! Men 5,7 milliarder kroner er kanskje en vel høy pris å betale for å komme gratis til et EM.

8. desember 2009

Unødig syting

Et par PR-rådgivere besværer seg i VG over hvor ille det er at Obama ikke stiller opp på flere av de mange arrangementene som holdes i Oslo i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris. Særlig ille er det visstnok at fredsprisvinneren ikke deltar på barnearrangementet på Rådhusplassen og ikke spiser lunsj på Slottet. Obama framstår som ”en arrogant gjest, Nobelkomitéen er ”ydmyket”, og det er ”krisetider for Nobels fredspris som institusjon”, får vi høre, intet mindre.

Du verden, sier jeg. Fredsprisvinneren er verdens mektigste mann. Han står f.t. oppe i enorme utfordringer både på hjemmebane og utenriks, og har faktisk en del andre ting også å tenke på, bl a klimakrisen. Han møter på klimakonferansen i København, og det er viktigere. I Oslo stiller Obama der han først og fremst skal møte opp, i Rådhuset for å ta imot prisen, og han deltar på banketten om kvelden. Dessuten gjør han det en statsleder skal gjøre når han er gjest i et annet land. Han møter vertslandets statsoverhode og verstlandets øverste politiske leder. De fleste av de andre arrangementene som det er så ille at han ikke stiller opp på, og som blir kalt ”tradisjonsrike poster” av dem som ojer seg, er påfunn fra Nobelkomitéen fra de senere år og slett ikke gamle i fredsprisens historie. Alt dette er greit nok for prisvinnere som har god tid. Obama har det ikke, og det bør respekteres. Jeg er tilbøyelig til å være enig med dem som sier at denne sytingen vitner om at vi nordmenn har lett for å bli fornærmet.

Likestilling i kirken

Det har vært en yndet sport å framstille kirken som en sinke når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Men enda en gang får vi dokumentert at dette er en myte. Det endelige resultatet av kirkevalget i høst viser bl a at av de 81 folkevalgte medlemmene av Kirkemøtet, er det 46 kvinner og 35 menn. Det betyr at 57 % av Kirkemøtets folkevalgte medlemmer er kvinner. Blant biskopene og representantene for de øvrige geistlige ansatte og for leke kirkelig ansatte er imidlertid mennene i flertall, slik at Kirkemøtet totalt vil bestå av 59 menn og 55 kvinner, med andre ord ganske nær halvparten av hvert kjønn totalt. Også når det gjelder ungdomsrepresentasjon har man nådd det målet man satte seg. Mer enn hvert femte medlem av Kirkemøtet er under 30 år. Gjennomsnittsalderen er ca 46 år.

For et par år siden gjorde avisa Vårt Land en undersøkelse som viste at kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling. Andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsorganisasjonene, kommunestyrene og på Stortinget.

Mange har latt seg overraske av tallene. De betyr ikke at alt er bare vel og bra. Men alle som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis.

Betegnende nok vekker slike fakta liten eller ingen oppmerksomhet i de dominerende mediene. Der vil man helst dyrke fordommene og mytene om kirken.

7. desember 2009

En kan jo håpe

IOC-topp Gerhard Heiberg sier til VG at det ikke vil bli spart på noe for å ta mulige dopere i Vancouver-OL. IOC-president Jacques Rogge ble valgt på nulltoleranse for doping, og jakten på doperne vil derfor bli hardhendt, er budskapet. Det vil bli testing døgnet rundt, også i større grad enn før om natten, får vi høre.

Utmerket! Vi kan jo håpe – og ønske lykke til. Men hva så når doperne blir tatt? Et par års utestengelse, og så er de tilbake igjen. Etter alt å dømme vil det stille utøvere i Vancouver som er dømt for doping. De burde aldri ha fått være der. Nulltoleranse burde bety at de som er tatt for doping burde utelukkes for alltid fra å delta i OL og andre internasjonale mesterskap.

Heller ikke en slik regel ville vel hindre enhver fra å prøve seg. Men det ville utvilsomt skremme noen flere fra drive med svineriet. Dessuten ville både konkurrenter og publikum slippe å se på idrettsarenaen folk som har prøvd å jukse seg til seier.

Johan Kaggestad har sagt at hvis ondet skal bli tatt ved roten, bør livstidsstraff gjelde. I vinter tok en rekke skiskytternasjoner også til orde for livstids utelukkelse av dopingtatte utøvere. Idretten blir ikke helt troverdig i sin kamp mot doping før dette forslaget blir gjennomført.

6. desember 2009

Endrede holdninger

Fra 1. januar 2010 er det forbudt å ha sigaretter, tobakk og snus synlig i hyllene. Butikker, kiosker, bensinstasjoner osv. er nå i ferd med å ”ommøblere” hyllene for å oppfylle forbudet, kan VG fortelle. Akkurat som da røykeloven ble vedtatt er det også nå noen som skriker og bærer seg og slynger ut påstander om bakstreverske og idiotiske moralister som skal styre andres liv. Men som før, vil de aller fleste etter hvert se at dette er fornuftig.

Utviklingen av holdningen til røyking er nesten utrolig. Det er ikke mange årtiene siden at en mann av det gode borgerskap gjerne skulle ha en sigarett mellom fingrene når han skulle portretteres hos fotograf. I dag ville de fleste bare le hvis noen skulle finne på noe slikt. På 1970-tallet kunne studentene på Blindern sitte og røyke under seminarene. Ja, ikke bare studentene, selvfølgelig. De som har levd noen år, husker også hvordan forelesere kunne dampe på en sigar når de underviste. Fra barndommen husker jeg mannfolk med pipe kunne fylle lufta i 8-mannskupéene på toget med tobakksrøyk så en knapt kunne se. Til og med om bord i fly var røyking tillatt. I det hele tatt var det for bare få år siden en selvfølge at røykere skulle ha full frihet til å forpeste den lufta alle puster i med sin helseskadelige tobakksrøyk.

Jeg hørte selv til dem som ikke reagerte spesielt sterkt på dette. Tvert imot, som de fleste andre oppfattet jeg det slik at dette var som det skulle være. Men på enkelte områder er de fleste av altså i stand til å endre våre holdninger slik at verden blir et bedre sted å leve.

5. desember 2009

Fjesbok-manien

I serien av latterlige vielser, se hvordan Fjesbok-manien kan slå ut også foran presten. Før han kunne kysse bruden, måtte han oppdatere statusen:

4. desember 2009

Rydde selv?

En mor har ryddet rommet til sin voksne sønn og kastet Heimevernsvåpenet hans på søppeldynga. Ansatte på Grinda gjenvinningsstasjon i Larvik trodde knapt sin egne øyne da de fant en fullt fungerende AG-3 i i beholderen for jern- og metallavfall. Moren hadde glemt at sønnen var i Heimevernet og sier hun trodde det var et lekegevær.

Det står til troendes, for den 62-årige moren er ikke så godt kjent med våpen, sier hun. Men kanskje hun skulle vurdere å la sønnen rydde rommet sitt selv?

Inhumant menneskesyn

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF), Kari Vigeland, har vakt oppsikt med sine uttalelser om at de eldste på norske sykehjem på et tidspunkt må slutte med pillene og dø fremfor å ta ressurser fra unge generasjoner. Hun anbefaler derfor de politiske myndighetene å sette tak på bevilgningene til legende og livsoppholdende behandling for de aller eldste. Det er i en artikkel på nettstedet Fritanke.no Vigeland lanserer denne tenkningen, som Human-Etisk Forbund finner grunn til å distansere seg fra. Nåværende generalsekretær i HEF, Kristin Mile, sier i en kommentar at Vigeland ikke uttaler seg på vegne av Human-Etisk Forbund. Mile har behov for å presisere at Vigeland uttaler seg stikk i strid med det menneskesynet Human-Etisk Forbund står for.

Vigeland spør i sin artikkel: ”Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?”

Hva slags menneskesyn er dette? Skal virkelig mitt menneskeverd være avhengig av hva jeg kan prestere? Stortingsrepresentant Laila Dåvøy treffer godt når hun karakteriserer humanetikerens utspill som ”inhumant”.

Oppdatering: Inge Lønning kommenterer saken i Vårt Land i dag og sier bl a at Vigeland gjør en fatal feilkobling når hun kobler sammen diskusjonen om ressursbruk i helsevesenet med hvordan man skal møte eldres behov.

3. desember 2009

Forventet tøv

Resultatet av ankesaken i Kongo ble som ventet. Retten opprettholder dommen fra første rettsrunde for både Tjostolv Moland og Joshua French. Begge ble dømt til døden flere ganger. Domstolen fant ingen formildende omstendigheter. French er overrasket over at retten ikke har klart å moderere seg, mens deres norske bistandsadvokater ikke er overrasket over dommen.

Få – om noen her hjemme – har forutsetninger for å si noe sikkert om hva som skjedde da den kongolesiske sjåføren ble skutt. Derimot har referatene fra det som har skjedd i den kongolesiske rettssalen vært tilstrekkelige til å kunne si at rettsprosessen har vært en farse.

Domstolen fant det også opportunt å dømme den norske stat og French og Moland til å betale en erstatning på i alt 500 millioner dollar til Kongo for skade som skal være påført landet gjennom de to nordmennenes påståtte spionasje for Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre klarer ikke å skjule sin irritasjon over dette tøvet. Han nølte da heller ikke med å karakterisere påstanden om at Norge har drevet spionasje overfor Kongo som nettopp ”tøv” ved siden av at han selvfølgelig tok avstand fra dødsdommene. Den kongolesiske utenriksministeren vil nå få dette i klartekst fra vår utenriksminister.

Men spillet fortsetter. Neste etappe blir ankesak i høyesterett, forhåpentligvis i Kongos hovedstad Kinshasa. Det slås nå til lyd for at Norge bør sende juridisk ekspertise til Kongo når ankesaken kommer opp. Hvorvidt ytterligere en domstolsbehandling vil føre til noe annet enn inflasjon i dødsstraffer og milliardkrav, gjenstår å se. Men Støre har antagelig rett i at det må foreligge en rettskraftig dom før Norge kan starte arbeidet med å få en dialog med myndighetene i Kongo om hva som skal skje videre.

Latterlig vielse

Morsomt å gifte seg.
Se: Årets mest latterlige vielse.

Petter Dass-prisen til Svein Ellingsen

Under en seremoni i Kulturkirken Jakob i Oslo i går ble salmedikteren Svein tildelt Petter Dass-prisen. Ifølge statuttene deles prisen ut årlig til ”en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd”.

I en spøkefull kommentar til tildelingen sier Ellingsen at det var på tide at han fikk prisen. Vi kan droppe det spøkefulle og si i fullt alvor at det ikke var noe for tidlig at Svein Ellingsen fikk denne prisen. Når en ser på rekken av prisvinnere siden den ble delt ut første gang i 1995, kan en bare undre seg over at juryen så lenge har klart å unngå Svein Ellingsen. Denne gangen tror jeg faktisk en kan si at prisvinneren gir prisen lik stor ære som prisen gjør ære på ham.

”Svein Ellingsen er vår tids Petter Dass. Han regnes som den fremste salmedikter i vår tid”, sier juryen bl a i sin begrunnelse. Hans salmer kjennetegnes ikke minst ved et folkelig og enkelt språk, som avspeiler levd liv. Vi kjenner igjen vårt eget liv i hans salmer. I en tale ved utdelingen sa Eivind Skeie at han salmer på en unik måte kombinerer den moderne livserfaringen med Bibelens språk og en dyp samklang med det som skjer i gudstjeneste og liturgi. Hans salmer representerer ”det himmelvendte svar på det himmelsendte budskap”.

Den samme Skeie har for øvrig nettopp gitt ut en biografi om sin venn og salmedikterkollega Svein Ellingsen. Her får vi et innblikk i et liv som ikke bare har vært lett. Skeie fører oss inn i hvordan Ellingsens salmer ble skapt, samtidig som han setter hans salmediktning inn i en større kulturell sammenheng.

2. desember 2009

Snepperten

Jeg er eier av et lite instrument som har det pussige navnet ”sneppert”. Hørt navnet før? Ordet kommer av tysk ”schnappen”, som betyr snappe, springe tilbake. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne dingsen, men i tidligere tider var den velkjent. Det dreier seg om et 6 cm langt instrument med et fjærbelastet knivblad av stål i den ene enden, formet nærmest som ei lita øks. Når en spenner fjæra og utløser den, hugger snepperten til.

Den ble brukt til å hugge hull i ei blodåre den gang tapping av blod, såkalt årelating, var en populær behandlingsmåte ved sykdom. Gjennom århundrene helt fram mot 1900-tallet var årelating det mest brukte botemiddel mot nærmest alle mulige lidelser og sykdommer både i skolemedisinen og i folkemedisinen. Troen på metoden hadde sin bakgrunn i den klassiske greske læren om at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, og tapping av blod gjenopprettet balansen og kroppen ble frisk.

Metoden var ikke ufarlig. Spesielt fordi man skulle holde på med blodtappingen til en var nær ved å besvime eller besvimte. Det ble oppfattet som et bevis på at behandlingen var effektiv. Men det kunne gå galt. Kanskje det meste kjente ”offeret” for metoden er USAs første president, George Washington. Det fortelles at han i 1799 hadde sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse. På egen anmodning ble han behandlet med årelating. Hvorvidt han brukte sneppert for å åpne blodåren, vites ikke. Det endte i hvert fall galt. Washington ble i løpet av et døgn tappet for 1,7 liter blod, og sjokket på grunn av blodtapet var etter alt å dømme en viktig del av årsaken til at han døde.

Mitt eksemplar av snepperten tilhørte min oldemor, som bodde i Melhus i Sør-Trøndelag. Redaktøren av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus Historielag, ba meg skrive en artikkel om snepperten og min oldemors forhold til dette blodige instrumentet. Artikkelen står å lese i årets utgave av det utmerkede årsskriftet (8. årgang). Min oldemor skal etter sigende ha vært vel mye opptatt av sykdom, og snepperten ble flittig brukt. Hvorvidt årelatingen noen gang helbredet henne, vet jeg ikke. Kanskje, det er så rart med trua.

1. desember 2009

Respekt for trosfriheten

Resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen om å forby minareter vekker naturlig nok oppsikt over hele verden. Over 57 % stemte for forbudet, et resultat som kom overraskende på de fleste fordi meningsmålinger i forkant hadde vist et knapt flertall mot forbudet. Men meningsmålinger fanger neppe opp stemninger av den typen som ligger til grunn for flertallsvedtaket i en sak som denne.

Noen hadde kanskje ventet at Frp ville juble over det sveitsiske vedtaket. Men Frp’s innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen sier at han er imot at tradisjonelle bønnetårnene på moskeer skal forbys. Derimot vurderer Fremskrittspartiet å foreslå et forbud mot heldekkende religiøse plagg i Norge, fordi man mener disse plaggenes eneste funksjon er å undertrykke kvinner.

Generalsekretæren i Norsk Misjon i Øst, Bjørn A. Wegge, sier i en kommentar til Vårt Land at han tar avstand fra det sveitsiske vedtaket, men han håper vedtaket kan bli en vekker for verdens muslimer. Han håper dette kan føre til at de erkjenner hvor vanskelige forhold de kristne i Midtøsten og Nord-Afrika lever under.

Når Wegge sier at vedtaket i Sveits gjør at den muslimske verden nå risikerer å få smake sin egen medisin, kan det misforstås, hvis uttalelsen tas ut av sin sammenheng. Det er viktig å understreke at vi aldri må gå på akkord med våre egne verdier om demokrati og religionsfrihet fordi om disse krenkes andre steder. Wegges poeng er naturligvis å benytte anledningen til å minne om den fryktelige religiøse diskrimineringen og forfølgelsen som foregår i flere muslimske land, og som han med rette hevder får liten oppmerksomhet både her hjemme og i vesten for øvrig. Det er godt dokumentert at flere muslimske land hører med til verstingene når det gjelder å respektere trosfriheten. Se f eks listen over ”Countries of Particular Concern”, som utgis av den amerikanske Trosfrihetskommisjonen.

De norske muslimske lederne som kommenterer saken i Vårt Land, burde derfor ikke avfeie og bagatellisere Wegges anliggende ved å hevde at Wegge ikke er informert og overdriver hvor vanskelig minoritetenes forhold er i den muslimske verden. Wegge har lang erfaring med misjon i muslimske land og vet meget godt hva han snakker om. Norske muslimer skal ikke gjøres ansvarlig for undertrykkelse og mangel på respekt for trosfriheten i en del muslimske land. Men vi må ha lov til å vente at ikke minst deres ledere erkjenner de faktiske forhold og er villige til å stå sammen med Wegge og andre ildsjeler som kjemper for at kristne i muslimske land skal møtes med den samme respekt som vi prøver å gjøre i Norge.

Oppdatering: Påtroppende generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, kritiserer Wegges uttalelse.

30. november 2009

Enda en favorittspalte

Bloggposten nedenfor må suppleres med denne: Min andre favorittspalte finnes i Vårt Land, på avisens sisteside. Nettopp, du har kanskje gjettet hvilken? Hugin og Munin selvfølgelig. I mer enn 30 år har de to ravnene slått ned på hva de har måttet finne av tøv i dette landet, og der er som kjent ikke så lite. Å lese de frekke fuglenes muntre kommentarer gir dagen en ditto start for leseren. Det fine med Hugin og Munin er at ”persons anseelse” synes å være et ukjent begrep. At tabber og dumheter av politiske, kulturelle og kirkelige toppfigurer er gjenstand for særlig årvåkenhet, er naturligvis akkurat som det skal være. Mer uvanlig i medieverdenen er det nok at egne redaktører heller ikke unnslipper. Alt er godmodig ment, selv om ikke alle oppfatter det slik. Men det får være deres problem.

Da Vårt Lands redaktører og journalister for en del år siden fikk Narvesenprisen for fremragende journalistikk, ble Hugin og Munin nevnt spesielt i begrunnelsen. Juryen uttalte om Hugin og Munin: ”Den daglige rapport fra ravnereiret kunne nesten fortjene en pris alene.” Ravnenes kommentar til dette var typisk: ”Hva i all verden er meningen med ordet ”nesten”?

28. november 2009

Min favorittspalte

Litt medieros i dag: Hyllesten går til min favorittspalte i Aftenpostens papiravis, Per Egil Hegges ”Språket vårt”, som står å lese i avisens kulturdel. En perle av en spalte! Daglig bidrar Hegge til å opplyse vårt sinn om godt norsk språk. Eksemplarisk kortfattet, informativt, elegant og morsomt.

Jeg synes ikke det gjør noe om man også kan lære noe av å lese aviser. Som pedagog har jeg ikke gitt opp troen på at mediene fortsatt kan ha en folkeopplysende funksjon. Hegge bidrar til å holde troen ved like.

27. november 2009

Fisking av kirkemedlemmer

Indremisjonsforbundet har nå fått registrert sitt trossamfunn etter at organisasjonens generalforsamling sist sommer vedtok å søke om slik registrering. Indremisjonsforbundets generalsekretær, Erik Furnes, karakteriserer etableringen av det nye trossamfunnet som en ”milepæl”. Han sier han ikke ønsker å oppfordre noen til å melde seg ut av Den norske kirke for å melde seg inn i IMF Trossamfunn. Men selv har han meldt seg ut og gått inn i det nye trossamfunnet. Noen vil kanskje mene at når topplederen i organisasjonen går til et slikt skritt, så taler gjerningen sterkere enn ordene.

Generalsekretæren bedyrer at organisasjonen ikke har planer om å drive noen aktiv kampanje for å få folk til å melde seg ut av Den norske kirke og inn i det nye trossamfunnet. ”Men vi sier at de som allerede har bestemt seg, godt kan gjøre det før nyttår av økonomiske årsaker,” uttaler han til Vårt Land.

Indremisjonsforbundet har nå planer om å legge ut utmeldingsskjema for Den norske kirke på egen hjemmeside. Det reagerer Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen på. Han finner det rett og slett usmakelig. Det byr ham imot at kristne kirkesamfunn skal opptre slik overfor hverandre. Han mener handlemåten minner mye om Human-Etisk Forbund, som også har lagt ut utmeldingsskjema på egen hjemmeside.

Furnes har ingen forståelse for kritikken. Kanskje ville et lite tankeeksperiment kunne hjelpe ham litt: Sannsynligvis vil det før eller senere dukke opp saker i det nye trossamfunnet som vil utsette det for kritikk, også intern kritikk, som aktualiserer spørsmålet for enkelte medlemmer om de skal melde seg ut. Hvordan ville Furnes se på det om Den norske kirke da la ut skjema for utmelding av IMF Trossamfunn på sin hjemmeside?

Human-Etisk Forbunds handlemåte er atskillig lettere å forsvare. Human-Etisk Forbund er en ikke-kristen livssynsorganisasjon, som gjerne ser at folk melder seg ut av Den norske kirke av helt andre grunner enn at de skal melde seg inn i et annet kristent trossamfunn.

Det er selvsagt fritt fram for enhver å danne trossamfunn. Men vi har etter hvert i dette landet utviklet gode relasjoner mellom ulike kristne kirkesamfunn. IMF Trossamfunns handlemåte bidrar ikke positivt i så måte. Nils-Tore Andersen bør få støtte når han sier at det er viktig at kirkesamfunnene oppfører seg på en god måte overfor hverandre, at det ikke blir konkurranse der en fisker medlemmer.

26. november 2009

Underlige greier

Ap får seg en skikkelig smell på VGs partibarometer med en nedgang på hele 7 prosentpoeng i forhold til forrige måling. Det ville gitt et mandattap på 11 mandater i Stortinget. Høyre og Krf går mest fram med henholdsvis 3 og 2,7 prosentpoeng. Frp faller og Høyre er igjen større enn Frp.

Fagsjef Knut Weberg i InFact, som gjennomførte målingen i går kveld, sier resultatet er oppsiktsvekkende og karakteriserer Aps resultat ”en slakt”. Partisekretær Raymond Johansen tar tallene på alvor og er ikke i tvil om at årsaken ligger i biodieselsaken, og tar selvkritikk for partiets håndtering av saken. Vi er blitt straffet av velgerne, sier han, og tilføyer: ”men vi må gjøre det vi mener er riktig uansett”.

Det er en innstilling som lar seg høre. Problemet er bare å gjøre ”det man mener er riktig uansett” først og fremst i de riktige og viktige sakene. Selv om det kan argumenteres for Aps standpunkt i saken, ser det ut til at Ap har bommet stygt og har mistet ytterligere troverdighet i klimapolitikken. Og regjeringspartnerne SV og Sp har dummet seg ut. Alle regjeringspartiene har en dårlig dag når Stortinget i dag behandler et forslag som et flertall av stortingsrepresentantene er imot, men som likevel blir vedtatt. Ikke rart regjeringspartiene møter motbør.

Politikk er underlige greier.

Oppdatering: "Jens Stoltenberg hadde aldri kommet med dette forslaget i et valgår. Det vet jeg, for det sa han til meg i dag", sier VGs politiske kommentator Eirik Mosveen til VG Nett.

Alkorevolusjon i Frp?

Frp har revolusjonert sin alkopolitikk, skriver Vårt Land. Bakgrunnen er at partiet for første gang i historien legger fram et alternativt statsbudsjett der de ikke fremmer forslag om å senke alkoholavgiften. Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i avholdsorganisasjonen Actis jubler og roser Frp for at de endrer politikk på dette området.

Vel, vi får se hvor langt ”revolusjonen” rekker. Avgiftspolitisk talsmann for Frp, Kenneth Svendsen, prøver på velkjent Frp-vis å ri to hester. Han understreker at det ikke har skjedd noen dramatisk endring i Frp’s politikk, og viser til at det er finanskrisen som er årsak til at partiet denne gangen ikke har foreslått noen avgiftsreduksjon på alkohol. I stedet vil Frp denne gangen rette skatte- og avgiftletten inn mot bedriftene for å kunne holde på arbeidsplassene. Svendsen forsikrer at når situasjonen normaliserer seg, kommer nok partiet til å prioritere kutt på alkoholavgiftene igjen.

Kanskje har man jublet litt for tidlig? Når det gjelder Frp, kan man aldri vite.

20. november 2009

Synet på besteforeldre

Vi som er besteforeldre får av og til anledning til å reflektere litt over hvordan besteforeldre blir oppfattet i familie og samfunn. Tradisjonelt er gjerne besteforeldre blitt forbundet med alderdom. Oppfatningen av alderdommen blir derfor en viktig innfallsvinkel til å forstå hvordan besteforeldre tradisjonelt er blitt oppfattet.

Går vi hundre år tilbake, skulle det å bli middelaldrende og eldre uttrykkes med verdighet, ro og sindighet. Gjennom det meste av 1900-tallet ble det "å ta det med ro" sett som et alderdomsideal. Alderdommen ble forstått som en gradvis tilbaketrekning til en mer passiv tilværelse i avhengighet. I mellomkrigstiden var typisk nok "Aldershvile" ett av de mest vanlige navn på aldershjemmene. Et slikt alderdomsideal vil gjerne skape en viss avstand mellom barnebarn og besteforeldre, ikke minst når det gjelder aktivitetsfellesskap.

Det tradisjonelle bildet av eldre mennesker og besteforeldre som hjelpetrengende og avhengige mennesker førte til at eldre mennesker gjennom store deler av 1900-tallet ble oppfattet som en byrde og et problem. Dette bildet ble ikke minst blitt skapt av fagfolk innenfor medisin, psykologi og sosialt arbeid, der en særlig i første halvdel av 1900-tallet hadde en tendens til å fokusere på de eldres skrøpeligheter og begrensninger. Begreper som avhengighet og omsorgsbyrde var i flittig bruk.

Når det gjelder besteforeldrenes familiepedagogiske rolle, bestod "problemet" ifølge psykiatrien og den kliniske psykologien i at besteforeldre hadde en skadelig innflytelse på sine barn og barnebarn. Med anekdoter som dokumentasjon advarte fagfolk mot besteforeldrene og deres innflytelse på foreldre og barnebarn. Denne oppfatningen kom tydelig til uttrykk i flere av de første fagartiklene om besteforeldre, der besteforeldrenes skadelige innflytelse på barnebarna var hovedbudskapet.

Et annet illustrerende eksempel på tidligere tiders negative vurdering av besteforeldre er det som ble kalt "besteforeldresyndromet". Dette var en påstand om at besteforeldrenes (og særlig bestemors) nærvær i barnas og barnebarnas liv barnliggjorde foreldrene og skapte en usunn allmaktsfølelse hos barnebarna. I tillegg kunne identifikasjon med besteforeldrene lett utvikle "groteske" og "bisarre" karaktertrekk hos den unge, ble det hevdet. Bestemor egnet seg med andre ord slett ikke til å ta del i omsorgen og oppdragelsen av barnebarna, ble det påstått. Hun ble oppfattet som en forstyrrende faktor, som det måtte være fagfolks oppgave å beskytte mot så langt det bare var mulig.

I dag er det neppe mange som vil stille seg bak en slik oppfatning av besteforeldre. Ikke desto mindre finner vi fortsatt eksempler på at det tradisjonelle bestemor-bildet lever i beste velgående, dvs bildet av bestemor som en gråhåret dame og trett dame som sitter tilbaketrukket i gyngestolen, hevet over dagliglivets konkrete gjøremål, nærmest plassert på en pidestall. Men dette tradisjonelle bestemorbildet tilsvarer snarere dagens oldemor: Kvinnen med sølvgrått hår som serverer oldebarna brus på verandaen, og som beveger seg forsiktig for ikke å falle.

En mer realistisk framstilling av dagens bestemor ville være en frisk og sprek middelaldrende kvinne, på høyden av sin yrkeskarriere, som skynder seg for å rekke innom treningsstudio før hun skal hjem for å lage middag, for så å kjøre av gårde for være barnevakt hos barnebarn. Så langt fra å være til byrde, kjennetegnes dagens besteforeldre ved at de bokstavelig talt er oppegående mennesker som gjerne er sine barnebarns beste venner og foreldrenes beste støttespillere.

18. november 2009

Pinlig i Stortinget

Å le kan ofte være avvæpnende og løse opp en pinlig situasjon. Andre ganger er det latteren som er pinlig. Det siste var situasjonen i Stortinget i dag da samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa skulle besvare et spørsmål om hva statsråden synes om at statsministeren kjører gjennom biodieselavgiften internt, men overlater til andre å forsvare den utad. Meltveit Kleppas anstrengte latter kunne ikke skjule at sjelden er en statsråd blitt mer ydmyket enn det hun ble i Stortinget i dag.

Atskillig mer hjertelig var forsamlingens latter da presidenten på statsrådens utbrudd ”Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne”, tørt bemerket :”Du kan jo begynne med å svare!”

Kleppa sin opptreden i Stortinget var pinlig, flau og ynkelig. Senterpartiet har mistet all troverdighet etter dette, sier Bellonas Fredric Hauge til VG. Han karakteriserer biodieselavgiften som en av de største skandalene i norsk miljøpolitikk. Det er vanskelig å være uenig. To tredeler av stortingsrepresentantene er egentlig uenig i at dette avgiftsfritaket skal fjernes. Likevel blir forslaget etter alt å dømme vedtatt neste uke. Ikke akkurat noe godt bidrag til å heve politikernes anseelse.

17. november 2009

Kirkestyrets demokratiske legitimitet

I min åpningstale på Kirkemøtet i 1997 tillot jeg meg å gi Jon Lilletun, som den gang møtte som nyutnevnt kirkeminister, et aldri så lite råd: at han måtte ha som mål – når den tid kom – å forlate statsrådembetet med mindre makt over kirken enn da han satte seg statsrådsstolen! For den nåværende kirkeministeren, den nyutnevnte Rigmor Aasrud, vil dette bli en realitet, enten hun liker det eller ikke.

Antagelig liker hun det ikke spesielt godt. Hun har signalisert at hun er tilhenger av statskirkeordningen. Men den prosessen som startet med den historiske kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, lar seg ikke stoppe. Det erkjenner da også statsråd Aasrud. Hun vil selvsagt følge lojalt opp, og vil få sitt navn i historien som den siste kirkeminister i Norge.

I sin tale til Kirkemøtet mandag kommenterte hun naturlig nok det nylig avholdte kirkevalget. Hun sa seg fornøyd med gjennomføringen av valget, både hva gjelder innsats og oppslutning. Men i sine kommentarer til demokratireformen i kirken gjorde også Aasrud seg skyld i den samme misforståelsen som så mange andre av hennes politikerkolleger, nemlig at når kirkestyret ikke lenger har basis i Stortingsvalg og regjering, så svekkes det demokratiske elementet, noe som nærmest må ”kompenseres” gjennom økt valgdeltagelse i kirkevalgene. Denne tenkningen ligger også implisitt i den nevnte kirkeavtalen.

Biskop Halvor Nordhaug tok fatt i denne misforståelsen i plenumsdebatten på Kirkemøtet mandag. Han sa seg selvsagt ikke uenig i at det er ønskelig med økt valgdeltagelse i de kirkelige valg. Men begrunnelsen for at demokratiet i kirken bør styrkes, ligger ikke i de mytene som mange politikere bygger på, men i det allmenne prestedømme, dvs at kirkemedlemmene har ansvar og rett til å delta i kirkestyret.

Fra politisk hold er det gjentatte ganger blitt hevdet at med mindre deltagelsen ved de kirkelige valg øker, vil kirken vil bli mindre demokratisk når det statlige kirkestyret oppheves. Implisitt i denne tenkningen ligger det en påstand om at uten en slik økning er det nåværende kirkestyret mer demokratisk, og at kirken f.t. ikke er demokratisk nok til å kunne få selvstyre. Nordhaug avviste denne påstanden og hevdet med styrke at med demokrati som utgangspunkt står dagens kirkestyre syltynt! Det øverste kirkestyret er i dag valgt – ikke med utgangspunkt i kirkelige valg, men i politiske. Medlemmene av kirkelig statsråd behøver ikke en gang å være valgt til Stortinget. De er tvert imot utpekt, og det av en statsminister som selv ikke er medlem av kirken! Og kirkelig statsråd er ansvarlig overfor et organ, Stortinget, som ikke er noe kirkelig organ, men består – selvsagt – av mennesker med alle slags livssyn med eller uten religiøs tilknytning.

Det betyr ikke at man skal trekke i tvil den kirkelige legitimitet til den enkelte minister som er med i kirkelig statsråd. Det er kirkelig statsråd som organ og dets demokratiske basis som kirkestyre som er tvilsomt. At kirkelig statsråd ifølge Grunnloven er et kirkelig organ, forandrer ikke situasjonen, for målt etter vanlige premisser for demokrati, holder kirkelig statsråd ikke mål. Slik sett vil et hvert kirkevalg av kirkeledelse helt til topps ha større demokratisk legitimitet. Når det statlige kirkestyret er avskaffet, vil demokratiet styrkes i vår kirke, uansett hvor mange prosent som deltar, sa biskop Nordhaug.

16. november 2009

En tydelig kirke

Jeg tok turen til Tønsberg i dag til åpningen av årets kirkemøte, og lyttet med interesse til åpningstalen til Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. Av erfaring vet jeg at slike taler er en vanskelig sjanger, men Nils-Tore Andersen leverte på nytt en gjennomarbeidet og innsiktsfull tale, der ikke minst den nye kirkeministeren, Rigmor Aasrud, som var på kirkemøtet for første gang, fikk en rekke utfordringer. Blant annet la han ikke fingrene i mellom når han kommenterte statens ”ran” av det kirkelige fondet, Opplysningsvesenets fond”, i tomtefestesaken. Som kjent tapte staten så det suste da saken nylig var oppe i tingretten. Nå går saken til Høyesterett. Vi får håpe kirkerådslederen får rett i sin spådom om at staten vil gå på et nytt og endelig nederlag i saken.

Men kirkerådslederen talte til flere enn den nyslåtte kirkeministeren. Han kommenterte bl a den nyreligiøse bølgen, som nå også har nådd ”prinsessen og halve kongeriket”, som han uttrykte det. ”Folks åndelige lengsler er ikke blitt mindre”, fortsatte han, ”snarere tvert om, men de tar ofte andre retninger. De vendes innover, oppmuntret av løfter om livshjelp og selvbekreftelse. Og de strekker seg utover, mot kvasivitenskapelige sannheter.”

”Dette er en stor utfordring for oss som kristne”, sa Andersen, og mente at dette møtes med med levende kristendom, med overbevist tro og med ærlig engasjement. Han stilte et utfordende spørsmål: ”Er glede og troen på Guds nærvær i livet i ferd med å bli mistenkeliggjort av intellektuell snusfornuft? Har vi mistet den glødende undringen og hengivelsen til mysteriet?” Andersen mente at kirken her har en utfordring som den må ta på alvor, og advarte mot den livsfjerne tro.

”Vår kirke og vårt samfunn trenger mennesker og menigheter som har en klar teologisk og bibelsk forankring i sin forkynnelse, og som samtidig i sin fremtredelsesform, i sin presentasjonsform, er åpne, moderne og inkluderende. Vår tid trenger en tydelig kirke, en kirke som med frimodighet løfter frem forsoningens evangelium, budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. I Kristus er det vi lever, beveger oss og er til. Det er han vi er kalt til å etterfølge og vise hen til. Som kirke kalles vi til et frimodig nærvær midt i livet med budskap om håp og tro, tilgivelse og oppreisning, forsoning og fremtid i Kristus. Det brenner jeg for. Det ber jeg om”, sa Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i sin engasjerte tale til “kirkens storting”.

Rett kvinne på rett plass

Samme dag som årets kirkemøte starter i Tønsberg kommer meldingen om at Kirkerådet har tilsatt Berit Hagen Agøy som ny generalsekretær i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke. En gledelig, historisk tilsetting. Hagen Agøy er riktignok ikke den første kvinnelige generalsekretær i et topporgan i den kirkelige rådsstrukturen. Synnøve Brevik var i mange år generalsekretær i Samisk kirkeråd. Hagen Agøy er heller ikke den første kvinne i ledelsen av Mellomkirkelig råd. Dette viktige organet i Den norske kirke har tidligere hatt en kvinnelig valgt leder. Men Berit Hagen Agøy er den første kvinnelige generalsekretæren i Mellomkirkelig råd, der hun etterfølger seks mannlige ledere, bl a Gunnar Stålsett, Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit. Den siste ble for kort tid siden valgt til generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, en toppstilling i den verdensvide kirke.

Mellomkirkelig råd har som oppgave å samordne og fremme kontakten mellom Den norske kirke og utenlandske kirker, og å ivareta forbindelsen med de internasjonale kirkelige organer hvor Den norske kirke er medlem. Rådet har videre ansvar for å samordne og fremme Den norske kirkes kontakt med andre kirker i Norge, ved teologiske samtaler og praktisk samarbeid. Rådet ivaretar Den norske kirkes medlemskap i Norges kristne råd. Rådet tar også opp aktuelle internasjonale spørsmål for kirken.

Pedagogen Berit Hagen Agøy har de beste forutsetninger for å lede det viktige arbeide som Den norske kirkes ”utenriksminister”. Hun har fartstid både som tidligere ansatt i Mellomkirkelig Råd og som tidligere valgt leder av rådet, og hun har også et bredt lokalkirkelig engasjement bak seg. Da Kirkemøtet i fjor valgte henne til leder av Mellomkirkelig råd, sa hun at Mellomkirkelig råds fremste oppgave er å bidra til å realisere Kristi ord om å bringe evangeliet videre, elske vår neste som oss selv og å strebe etter fred og enhet.

14. november 2009

Når dumskapen veksles om i kroner

Den norske journalisten som ble kidnappet i Afganistan, slapp fra det med skrekken og er nå på vei hjem. Etter en formidabel innsats, bl a av norsk UD, klarte man å få mannen ut av Talibans klør. Mediene respekterte UD’s anmodning om ikke å skrive om saken før redningsaksjonen var vellykket gjennomført. Det tjener mediene til ære at man slik antagelig bidro til å redde et menneskeliv.

Spørsmålet er reist om det er slik at ikke-dekning av slike saker helst skjer når det er journalister som er kidnappet. En terrorforsker antyder noe i denne retning i Dagbladet i dag, og nevner et eksempel fra juni i år. Da ble en New York Times journalist sluppet fri etter seks måneders fangenskap hos Taliban. Avisen ledet da an i en ”media blackout” for å bidra til å få journalisten trygt hjem. Omtrent samtidig ble en korporal tatt som gissel, også han av Taliban. Men verken New York Times eller andre medier avsto fra å dekke saken. Per Edgar Kokkvold advarer og understreker med rette det uholdbare i at pressen bare skjermer sine egne.

Journalisten dro inn i ett av de mest farlige områder som finnes i denne verden. Og han dro dit til tross for sterke advarsler fra så vel DU som kolleger. Ingen har regnet på hvor mye redningsaksjonen har kostet norske skattebetalere. VG opplyser at 40 personer fra UDs embetsverk i Oslo jobbet med saken, pluss 35 personer ved den norske ambassaden i Kabul. I tillegg kommer del fra politiet og Forsvaret.

Aftenposten skriver at den norske journalisten nekter ikke vil fortelle pressen om hva som skjedde da han ble kidnappet. Det er ikke første gangen at medienes egne folk er svært så påholdende med informasjonen når de selv er i fokus. Filmen journalisten reiste for å lage, får en ny, dramatisk dimensjon som man regner med vil gi stort økonomisk utbytte. Derfor gjelder det å holde på historien, slik at dumskapen kan veksles inn i kroner. Den store omtalen som fulgte i kjølvannet av kidnappingen, representerer en reklame som ingen betalt reklame kan erstatte, ifølge folk som har rede på slikt.

UD sier at man vil vurdere å gjøre folk som til tross for sterke advarsler setter seg selv i en situasjon der samfunnet må sette i gang redningsaksjoner, økonomisk ansvarlige. Nordmenn som begår dumheter mot bedre vitende, må være klare til å betale selv, slår Støre fast overfor VG. Han kan begynne med journalisten som nå er på vei hjem fra Afganistan for å sope inn en økonomisk gevinst for dumheten.

Kritiske spørsmål krever svar

I et leserinnlegg i Vårt Land for noen dager sider leverer Torstein Husby og Torger Reve, som begge er medlemmer av Oslo bispedømmeråd, en ramsalt kritikk av Den norske kirkes organisering og ressursbruk. De konkluderer med at kirken er ”overorganisert og underledet – men med et betydelig autoritetsproblem”, og spør: ”Hva koster dette kirkelige rådsveldet og kirkebyråkratiet?” og ”Hvem er kirkens leder i dette strukturelle virvar?”

Forfatterne er begge professorer med de fremragende analytiske evner som preger folk med en slik bakgrunn. Og som medlemmer av Oslo bispedømmeråd har de gode forutsetninger for å vite hva de uttaler seg om. Det er derfor all grunn til å ta deres kritikk på alvor. Det vil vel ikke overraske om synspunktene blir gjenstand for oppmerksomhet i Kirkemøtets generaldebatt mandag ettermiddag.

I to redaksjonelle kommentarartikler i dagens Vårt Land henvises det til kritikken. En av disse avsluttes med spørsmålet: ”Hvem på Kirkemøtet tar ballen – og prøver å besvare slike krevende spørsmål?” – Svaret burde være innlysende. Som medlemmer av Oslo bispedømmeråd møter både Torger Reve og Torstein Husby på Kirkemøtet. Dermed er de ikke bare i posisjon til selv å prøve å gi et svar, men er også medansvarlig for bedre på en situasjon som etter deres mening er kritikkverdig.

12. november 2009

Et selvsagt nei

Styret ved NTNU har enstemmig sagt nei til forslaget om å gå til akademisk boikott av Israel. I en uttalelse sier styret at som akademisk institusjon ”er det NTNUs oppgave å stimulere til studier av årsakene til konflikten mellom Israel og palestinerne og hvordan den kan løses. Da er universitetet avhengig av å kunne samarbeide også med israelske akademikere, og høre deres syn på konflikten.”

Vedtaket kan neppe sies å være uventet. Et boikottvedtak ville vært det reneste galematias av et universitet med respekt for seg selv om en akademisk institusjon. Det mest uventede i denne saken er at styret ved universitetet i det hele tatt tok opp saken til behandling. Forslaget burde allerede i utgangspunktet ha vært avvist.

Mange har advart sterkt mot å vedta det. Ikke minst har det vakt oppsikt at midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage, har uttalt seg sterkt kritisk til forslaget. Hun mener bl a at det er helt nødvendig for historikere og forskere å kunne ha adgang til israelske arkiver, kunne reise fritt til Israel og ha besøk av og føre diskusjoner med israelske akademikere. Det er ikke universitetets oppgave å drive utenrikspolitikk, sier hun til Dagbladet. I Stortinget i går sa forskningsministeren Tora Aasland at et vedtak om boikott ville bryte med lovfestede prinsipper om akademisk frihet. Det er nesten flaut for akademia i Norge at en statsråd skal være nødt til å belære universitetsansatte om noe så elementært.

11. november 2009

Ansvarlig kjøring, Giske?

Litt pinlig, historie dette Giske! Statsrådbilen brøt fartsgrensen så det bokstavelig talt suste på vei til Kristiansand i går kveld. TV2 cruiset på fartsgrensen, som er 100 km, og ble forbikjørt av Giskes statsrådbil i en fart som TV2-teamet var infame nok til å måle til nærmere 140 km, godt dokumentert med en videosnutt på eget speedometer. Giskes sjåfør blir nå etterforsket for råkjøring.

Greit nok at TV2 ikke har lisens til å bryte fartsgrensen. Den selvdokumenterte fartsovertredelsen vil kanskje føre til at TV2 har skaffet seg en klekkelig bot. Selv om TV2-teamets handlemåte var uansvarlig, betaler de vel gladelig boten for å ha gitt nasjonen en god historie.

Men i likhet med andre som råkjører, bør også den statsansatte sjåføren i Giskes bil få en bot som svir. Regjeringsbiler kan bryte fartsgrensene i helt spesielle tilfeller. Dette var ikke noe spesielt tilfelle. Heller ikke Giske prøver å hevde det. Tvert imot, ”vi hadde god tid”, sier han. Men han merket ingen ting til at farten var stor, sier han også. Noen som tror på det? Svein Ove Langeland i Landsforeningen for Trafikkskadde gjør det i hvert fall ikke, og mener at Giske bør få samfunnstraff for ikke å ha sagt i fra.

Giske dummer seg ut når han prøver å bortforklare sjåførens råkjøring. Hadde Giske vært klok, ville han ha beklaget hendelsen. I stedet fleiper han med den og presterer å benekte at en fart på nærmere 40 km over fartsgrensen ikke kan karakteriseres som uansvarlig kjøring. Så vet vi det.

9. november 2009

Gorbatsjov var helten

For en som vokste opp i årene etter 2. verdenskrig og var ung da Berlinmuren ble reist, var 9. november 1989 en utrolig dag. Situasjonen i Øst-Europa, i Sovjetsamveldet og i Øst-Tyskland, syntes så sementert, at det var omtrent umulig å tenke seg at det skulle kunne bli noen vesentlig endring i vår levetid. Så, plutselig, bokstavelig talt over natten, og med en kommunikasjonssvikt som utløsende årsak, falt muren som et korthus. En historisk begivenhet som i dag feires i Berlin.

For meg har historien både om murens fall og Sovjetsystemets sammenbrudd en klar helt, Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov. Hans perestrojka- og glasnost-politikk fikk avgjørende betydning. Gorbatsjov nektet å gripe inn da folk strømmet ut i gatene i Øst-Europa med krav om større frihet. ”Dere får ordne opp selv”, sa han da Øst-Tysklands ledere ble mer og mer usikre på hvordan de skulle møte folkets krav. De øst-tyske lederne, som alltid hadde vært avhengige av Sovjetsamveldet, klarte ikke å stå imot. Det skjedde som Gorbatsjov hadde sagt dem: "Livet straffer den som kommer for sent."

Hadde noen for 25-30 år siden sagt at jeg skulle komme til å hylle en leder av Sovjetsamveldet, ville jeg ha fnyst. I dag må jeg si at sjelden har en fredspris vært mer fortjent enn den Gorbatsjov fikk i 1990.

Pinlig, sa Joly

Sist fredag hadde Skavlan invitert Bjarte Baasland til sitt talkshow, der Baasland fortalte litt om hvordan sølte bort flere titalls millioner kroner på nettspill. Eva Joly deltok også i programmet. På spørsmål om hvordan hun opplevde å høre historien, svarte Joly ifølge Vårt Land ”pinlig”. Hun stilte seg spørrende til hvorfor dette er i det offentlige rom og at dette ikke burde vært fjernsynsmat. Joly mente at det bare er ofrene som kan tilgi, og at offentlig botsgang tjener til noe.

Denne delen av samtalen ble sløyfet i utsendelsen fredag kveld. En redaksjonssjef i NRK opplyser at Eva Joly etter opptaket ga uttrykk for at hun gjerne så at disse uttalelsene skulle tas ut, fordi hun syntes hun hadde ordlagt seg litt hardere enn hun egentlig kunne så inne for.

Det passet sikkert godt for programledelsen som her egentlig ble utsatt for ramsalt kritikk. Uansett, Joly traff spikeren på hodet. Etter min mening var kritikken berettiget. Jeg har vanskelig for å forstå hva en slik tragedie har i et slikt TV-program å gjøre. Baasland har behov for å fortelle sin historie, blir det sagt. Ja, det har han rikelig anledning til å gjøre i retten, der historien hører hjemme. Dessuten har han fortalt den i en bok, som den som gidder, kan kjøpe. Gjennom TV-eksponeringen får den mer reklame enn den fortjener. Ønsker mediene å belyse spillegalskap, kan de spørre Hans Olav Fekjær. Han kan gi atskillig bedre opplysning om fenomenet.

”Baasland på Skavlan” føyer seg inn i rekken av eksempler på at folk som begår uakseptable eller kriminelle handlinger, hentes inn til TV og der framstår mer eller mindre som "helter" eller "ofre". Men i noen hjem sitter de virkelige ofrene. Få er interessert i dem.

8. november 2009

Gratulerer Obama

I dag er det grunn til å gratulere Barack Obama med helseseieren i den amerikanske kongressen. Seieren i Representantenes Hus var knapp, men god nok: 220 stemte for, 215 imot. Dermed er Obama et viktig skritt nærmere å oppfylle ett av sine viktigste løfter fra valgkampen, å sikre at de titalls millioner amerikanere som står utenfor helseforsikring, blir forsikret.

Et viktig hinder står igjen, flertall i Senatet. Obama sier han føler seg trygg på å vinne også der, slik at han kan signere en helsereform som flere presidenter før ham har forsøkt å innføre, men uten å lykkes.

Ifølge New York Times takket Obama ”Huset” for hardt arbeid med saken. I VG’s oppslag i dag der blir dette til at Obama takket ”Det Hvite Hus” for arbeidet. Kanskje VG skulle sende nettjournalistene sine på et aldri så lite kurs?

Oppdatering søndag kveld: Nå har VG's nettredaksjon endelig oppdaget tabben og rettet "Det Hvite Hus" til "Representantenes Hus". Gratulerer!

6. november 2009

Ikke uventet

Årets mest spennende fotballkamp på Fredrikstad stadion! Sarpsborg banket storfavoritt Fredrikstad og sendte Fredrikstad hodestups ned i 1. divisjon, 2-0 etter to flotte scoringer av Martin Wiig. Fortjent seier til sarpingene mot et Fredrikstadlag som åpenbart trodde at de kunne spasere seg til seier over lillebror fra nabobyen. Sarpsborg beholdt roen da de ble presset i 2. omgang, og hadde krutt i beina til siste slutt, krutt nok til at de endog scoret på overtid. Nå møter de Kongsvinger i avgjørende opprykkskamp.

Tung dag for Fredrikstad. Mange vil snakke om en sensasjonell seier. Fredrikstad var selvsagt favoritt. Et Tippeligalag er gjerne det i en kvalik mot et 1. divisjonslag. Men med alt det bråket som har vært i denne klubben, med en uansvarlig økonomisk ledelse og med ”nedrykkspesialist” Nordlie som trener, burde man ikke være overrasket. Nordlie presterte å sette Kvisvik utenfor laget i denne kampen. Var det noe Fredrikstad kunne ha trengt i en kamp som denne, var det Kvisviks fotballhode og pasningsfot. For min egen del uttrykte jeg på bloggen min sist søndag at Fredrikstad ikke skulle føle seg for sikre. Og ved sesongstarten i mars tippet jeg at Fredrikstad ville rykke ned. Bare for å ha nevnt det.

Universitetets forsømte oppgave

Rektor ved Univeristetet i Oslo (UiO), Ole Petter Ottersen, er lei av at universitetet er usynlig og utydelig og mener at forskere må lære seg å snakke som folk – til folket. Vi må bli bedre på formidling, sier han til Aftenposten, ikke bare utad til folket, men også innad fordi det blir mer og mer tverrfaglig virksomhet og da trenger vi å være tydelige også internt.

Et universitet har tre hovedoppgaver. Alle vet at et universitet har forskning og undervisning som oppgaver, men ikke alle vet at også formidling er en hovedoppgave. Det alvorlige er at heller ikke innenfor universitetene vet alle dette. I hvert fall virker det slik. For all del, det finnes mange universitetsfolk som er glimrende formidlere. Men de er så alt for få. Formidlingspriser og unntakene til tross, det er nærmest oppsiktsvekkende hvor lite mange universitetsfolk lar høre fra seg ute i det offentlige rom. De er sikkert gode forskere, kanskje også gode lærere, men de har fremdeles ikke gjort hele jobben sin hvis de ikke også bestreber seg på å formidle den kunnskap de produserer ut til folk.

Vegringen mot å ta formidlingsoppgaven på alvor har sikkert mange grunner. En viktig grunn er åpenbart at denne oppgaven tradisjonelt ikke er blitt verdsatt innenfor systemet. Jeg har selv sett på nært hold hvordan folk som har forsøkt å nå ut til folk med sin forskningsbaserte kunnskap, er blitt sett litt ned på og ikke blitt tatt helt alvorlig som forskere. Man har konstruert et kunstig mosetningsforhold mellom forskning og formidling. Idealet har i alt for stor grad vært at man skal isolere seg i sitt elfenbenstårn for å så en gang i blant å la høre fra seg i form av vitenskapelige bøker og artikler i tidsskrifter for fagfellene. Denne vitenskapelige skriftlige produksjonen er selvfølgelig særdeles viktig og en uatskillelig del av forskningsprosessen. Men også den populariserte formidlingen av forskningsresultatene hører med til pliktene, og burde derfor honoreres i stedet for å bli uglesett.

Det er derfor gledelig når rektor ved UiO sier at formidling skal telle med når forskere skal ansettes. Han vil også at forskerne skal starte med formidling mye tidligere i karrièreløpet. Derfor blir det blant annet gjort til en del av doktorgradsprogrammer. Tradisjonelt har dette ikke vært vektlagt. Snarere tvert imot, forskere som har gjort en formidlingsinnsats, er blitt ”straffet” i forhold til stillingskonkurrenter som har brukt all sin tid på forskning og derfor kanskje har produsert mer av det som ensidig er blitt vektlagt av de sakkyndige som har vurdert søkernes arbeid og sli har fått en fordel.

Det er også en svakhet ved systemet at formidling ikke gir noen økonomisk uttelling for universitetene. Statens bevilgninger baserer seg bare på den forskningsproduksjon og studentproduksjon universitetene kan dokumentere. En av årsakene til at formidling ikke gir uttelling, er at formidling er vanskelig å måle, blir det sagt. Jeg kan ikke forstå at det skulle være så vanskelig å lage et system som kunne gi et målbart grunnlag for å gi ekstra bevilgninger for god formidlingsinnsats. Så vel aviskronikker som foredrag lar seg telle, bare for å ha nevnt to eksempler. Her tror jeg det står mer på viljen enn på evnen.

5. november 2009

Kontantstøtte for voksne menn

Liten tid til å blogge i dag på grunn av andre gjøremål.
Men anbefaler med glede en post på Verdidebatt.no, skrevet av landets beste sportskommentator, Lars Gilberg i Vårt Land.
Gilberg starter med en gåte: ”Hvor mange voksne menn får plass i en boble?”
Svar: ”176. Hvis de er fotballspillere i Tippeligaen.”
Les mer!