Et selvsagt nei

Styret ved NTNU har enstemmig sagt nei til forslaget om å gå til akademisk boikott av Israel. I en uttalelse sier styret at som akademisk institusjon ”er det NTNUs oppgave å stimulere til studier av årsakene til konflikten mellom Israel og palestinerne og hvordan den kan løses. Da er universitetet avhengig av å kunne samarbeide også med israelske akademikere, og høre deres syn på konflikten.”

Vedtaket kan neppe sies å være uventet. Et boikottvedtak ville vært det reneste galematias av et universitet med respekt for seg selv om en akademisk institusjon. Det mest uventede i denne saken er at styret ved universitetet i det hele tatt tok opp saken til behandling. Forslaget burde allerede i utgangspunktet ha vært avvist.

Mange har advart sterkt mot å vedta det. Ikke minst har det vakt oppsikt at midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage, har uttalt seg sterkt kritisk til forslaget. Hun mener bl a at det er helt nødvendig for historikere og forskere å kunne ha adgang til israelske arkiver, kunne reise fritt til Israel og ha besøk av og føre diskusjoner med israelske akademikere. Det er ikke universitetets oppgave å drive utenrikspolitikk, sier hun til Dagbladet. I Stortinget i går sa forskningsministeren Tora Aasland at et vedtak om boikott ville bryte med lovfestede prinsipper om akademisk frihet. Det er nesten flaut for akademia i Norge at en statsråd skal være nødt til å belære universitetsansatte om noe så elementært.

Ansvarlig kjøring, Giske?

Litt pinlig, historie dette Giske! Statsrådbilen brøt fartsgrensen så det bokstavelig talt suste på vei til Kristiansand i går kveld. TV2 cruiset på fartsgrensen, som er 100 km, og ble forbikjørt av Giskes statsrådbil i en fart som TV2-teamet var infame nok til å måle til nærmere 140 km, godt dokumentert med en videosnutt på eget speedometer. Giskes sjåfør blir nå etterforsket for råkjøring.

Greit nok at TV2 ikke har lisens til å bryte fartsgrensen. Den selvdokumenterte fartsovertredelsen vil kanskje føre til at TV2 har skaffet seg en klekkelig bot. Selv om TV2-teamets handlemåte var uansvarlig, betaler de vel gladelig boten for å ha gitt nasjonen en god historie.

Men i likhet med andre som råkjører, bør også den statsansatte sjåføren i Giskes bil få en bot som svir. Regjeringsbiler kan bryte fartsgrensene i helt spesielle tilfeller. Dette var ikke noe spesielt tilfelle. Heller ikke Giske prøver å hevde det. Tvert imot, ”vi hadde god tid”, sier han. Men han merket ingen ting til at farten var stor, sier han også. Noen som tror på det? Svein Ove Langeland i Landsforeningen for Trafikkskadde gjør det i hvert fall ikke, og mener at Giske bør få samfunnstraff for ikke å ha sagt i fra.

Giske dummer seg ut når han prøver å bortforklare sjåførens råkjøring. Hadde Giske vært klok, ville han ha beklaget hendelsen. I stedet fleiper han med den og presterer å benekte at en fart på nærmere 40 km over fartsgrensen ikke kan karakteriseres som uansvarlig kjøring. Så vet vi det.

Gorbatsjov var helten

For en som vokste opp i årene etter 2. verdenskrig og var ung da Berlinmuren ble reist, var 9. november 1989 en utrolig dag. Situasjonen i Øst-Europa, i Sovjetsamveldet og i Øst-Tyskland, syntes så sementert, at det var omtrent umulig å tenke seg at det skulle kunne bli noen vesentlig endring i vår levetid. Så, plutselig, bokstavelig talt over natten, og med en kommunikasjonssvikt som utløsende årsak, falt muren som et korthus. En historisk begivenhet som i dag feires i Berlin.

For meg har historien både om murens fall og Sovjetsystemets sammenbrudd en klar helt, Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov. Hans perestrojka- og glasnost-politikk fikk avgjørende betydning. Gorbatsjov nektet å gripe inn da folk strømmet ut i gatene i Øst-Europa med krav om større frihet. ”Dere får ordne opp selv”, sa han da Øst-Tysklands ledere ble mer og mer usikre på hvordan de skulle møte folkets krav. De øst-tyske lederne, som alltid hadde vært avhengige av Sovjetsamveldet, klarte ikke å stå imot. Det skjedde som Gorbatsjov hadde sagt dem: "Livet straffer den som kommer for sent."

Hadde noen for 25-30 år siden sagt at jeg skulle komme til å hylle en leder av Sovjetsamveldet, ville jeg ha fnyst. I dag må jeg si at sjelden har en fredspris vært mer fortjent enn den Gorbatsjov fikk i 1990.

Pinlig, sa Joly

Sist fredag hadde Skavlan invitert Bjarte Baasland til sitt talkshow, der Baasland fortalte litt om hvordan sølte bort flere titalls millioner kroner på nettspill. Eva Joly deltok også i programmet. På spørsmål om hvordan hun opplevde å høre historien, svarte Joly ifølge Vårt Land ”pinlig”. Hun stilte seg spørrende til hvorfor dette er i det offentlige rom og at dette ikke burde vært fjernsynsmat. Joly mente at det bare er ofrene som kan tilgi, og at offentlig botsgang tjener til noe.

Denne delen av samtalen ble sløyfet i utsendelsen fredag kveld. En redaksjonssjef i NRK opplyser at Eva Joly etter opptaket ga uttrykk for at hun gjerne så at disse uttalelsene skulle tas ut, fordi hun syntes hun hadde ordlagt seg litt hardere enn hun egentlig kunne så inne for.

Det passet sikkert godt for programledelsen som her egentlig ble utsatt for ramsalt kritikk. Uansett, Joly traff spikeren på hodet. Etter min mening var kritikken berettiget. Jeg har vanskelig for å forstå hva en slik tragedie har i et slikt TV-program å gjøre. Baasland har behov for å fortelle sin historie, blir det sagt. Ja, det har han rikelig anledning til å gjøre i retten, der historien hører hjemme. Dessuten har han fortalt den i en bok, som den som gidder, kan kjøpe. Gjennom TV-eksponeringen får den mer reklame enn den fortjener. Ønsker mediene å belyse spillegalskap, kan de spørre Hans Olav Fekjær. Han kan gi atskillig bedre opplysning om fenomenet.

”Baasland på Skavlan” føyer seg inn i rekken av eksempler på at folk som begår uakseptable eller kriminelle handlinger, hentes inn til TV og der framstår mer eller mindre som "helter" eller "ofre". Men i noen hjem sitter de virkelige ofrene. Få er interessert i dem.

Gratulerer Obama

I dag er det grunn til å gratulere Barack Obama med helseseieren i den amerikanske kongressen. Seieren i Representantenes Hus var knapp, men god nok: 220 stemte for, 215 imot. Dermed er Obama et viktig skritt nærmere å oppfylle ett av sine viktigste løfter fra valgkampen, å sikre at de titalls millioner amerikanere som står utenfor helseforsikring, blir forsikret.

Et viktig hinder står igjen, flertall i Senatet. Obama sier han føler seg trygg på å vinne også der, slik at han kan signere en helsereform som flere presidenter før ham har forsøkt å innføre, men uten å lykkes.

Ifølge New York Times takket Obama ”Huset” for hardt arbeid med saken. I VG’s oppslag i dag der blir dette til at Obama takket ”Det Hvite Hus” for arbeidet. Kanskje VG skulle sende nettjournalistene sine på et aldri så lite kurs?

Oppdatering søndag kveld: Nå har VG's nettredaksjon endelig oppdaget tabben og rettet "Det Hvite Hus" til "Representantenes Hus". Gratulerer!

Ikke uventet

Årets mest spennende fotballkamp på Fredrikstad stadion! Sarpsborg banket storfavoritt Fredrikstad og sendte Fredrikstad hodestups ned i 1. divisjon, 2-0 etter to flotte scoringer av Martin Wiig. Fortjent seier til sarpingene mot et Fredrikstadlag som åpenbart trodde at de kunne spasere seg til seier over lillebror fra nabobyen. Sarpsborg beholdt roen da de ble presset i 2. omgang, og hadde krutt i beina til siste slutt, krutt nok til at de endog scoret på overtid. Nå møter de Kongsvinger i avgjørende opprykkskamp.

Tung dag for Fredrikstad. Mange vil snakke om en sensasjonell seier. Fredrikstad var selvsagt favoritt. Et Tippeligalag er gjerne det i en kvalik mot et 1. divisjonslag. Men med alt det bråket som har vært i denne klubben, med en uansvarlig økonomisk ledelse og med ”nedrykkspesialist” Nordlie som trener, burde man ikke være overrasket. Nordlie presterte å sette Kvisvik utenfor laget i denne kampen. Var det noe Fredrikstad kunne ha trengt i en kamp som denne, var det Kvisviks fotballhode og pasningsfot. For min egen del uttrykte jeg på bloggen min sist søndag at Fredrikstad ikke skulle føle seg for sikre. Og ved sesongstarten i mars tippet jeg at Fredrikstad ville rykke ned. Bare for å ha nevnt det.

Universitetets forsømte oppgave

Rektor ved Univeristetet i Oslo (UiO), Ole Petter Ottersen, er lei av at universitetet er usynlig og utydelig og mener at forskere må lære seg å snakke som folk – til folket. Vi må bli bedre på formidling, sier han til Aftenposten, ikke bare utad til folket, men også innad fordi det blir mer og mer tverrfaglig virksomhet og da trenger vi å være tydelige også internt.

Et universitet har tre hovedoppgaver. Alle vet at et universitet har forskning og undervisning som oppgaver, men ikke alle vet at også formidling er en hovedoppgave. Det alvorlige er at heller ikke innenfor universitetene vet alle dette. I hvert fall virker det slik. For all del, det finnes mange universitetsfolk som er glimrende formidlere. Men de er så alt for få. Formidlingspriser og unntakene til tross, det er nærmest oppsiktsvekkende hvor lite mange universitetsfolk lar høre fra seg ute i det offentlige rom. De er sikkert gode forskere, kanskje også gode lærere, men de har fremdeles ikke gjort hele jobben sin hvis de ikke også bestreber seg på å formidle den kunnskap de produserer ut til folk.

Vegringen mot å ta formidlingsoppgaven på alvor har sikkert mange grunner. En viktig grunn er åpenbart at denne oppgaven tradisjonelt ikke er blitt verdsatt innenfor systemet. Jeg har selv sett på nært hold hvordan folk som har forsøkt å nå ut til folk med sin forskningsbaserte kunnskap, er blitt sett litt ned på og ikke blitt tatt helt alvorlig som forskere. Man har konstruert et kunstig mosetningsforhold mellom forskning og formidling. Idealet har i alt for stor grad vært at man skal isolere seg i sitt elfenbenstårn for å så en gang i blant å la høre fra seg i form av vitenskapelige bøker og artikler i tidsskrifter for fagfellene. Denne vitenskapelige skriftlige produksjonen er selvfølgelig særdeles viktig og en uatskillelig del av forskningsprosessen. Men også den populariserte formidlingen av forskningsresultatene hører med til pliktene, og burde derfor honoreres i stedet for å bli uglesett.

Det er derfor gledelig når rektor ved UiO sier at formidling skal telle med når forskere skal ansettes. Han vil også at forskerne skal starte med formidling mye tidligere i karrièreløpet. Derfor blir det blant annet gjort til en del av doktorgradsprogrammer. Tradisjonelt har dette ikke vært vektlagt. Snarere tvert imot, forskere som har gjort en formidlingsinnsats, er blitt ”straffet” i forhold til stillingskonkurrenter som har brukt all sin tid på forskning og derfor kanskje har produsert mer av det som ensidig er blitt vektlagt av de sakkyndige som har vurdert søkernes arbeid og sli har fått en fordel.

Det er også en svakhet ved systemet at formidling ikke gir noen økonomisk uttelling for universitetene. Statens bevilgninger baserer seg bare på den forskningsproduksjon og studentproduksjon universitetene kan dokumentere. En av årsakene til at formidling ikke gir uttelling, er at formidling er vanskelig å måle, blir det sagt. Jeg kan ikke forstå at det skulle være så vanskelig å lage et system som kunne gi et målbart grunnlag for å gi ekstra bevilgninger for god formidlingsinnsats. Så vel aviskronikker som foredrag lar seg telle, bare for å ha nevnt to eksempler. Her tror jeg det står mer på viljen enn på evnen.

Kontantstøtte for voksne menn

Liten tid til å blogge i dag på grunn av andre gjøremål.
Men anbefaler med glede en post på Verdidebatt.no, skrevet av landets beste sportskommentator, Lars Gilberg i Vårt Land.
Gilberg starter med en gåte: ”Hvor mange voksne menn får plass i en boble?”
Svar: ”176. Hvis de er fotballspillere i Tippeligaen.”
Les mer!

Tar bladet fra munnen

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen tar bladet fra munnen og sier at både Karita Bekkemellem og Bjarne Håkon Hanssen burde ha vist langt mer takknemlighet for de karrieremulighetene partiet har gitt dem. Han vil ikke snakke om illojalitet. Men uttalelsene fra partisekretæren er sterke nok, ikke minst på bakgrunn av at det er mindre enn fire uker siden Bjarne Håkon Hanssen satt som statsråd og en av partiets og Stoltenbergs mest betrodde menn i regjeringen.

Raymond Johansens uttalelser avspeiler den sterke irritasjonen, for ikke å si det sinne, som sikkert hersker i store deler av så vel partiapparatet som blant trauste Ap-folk rundt omkring i landet over Bekkemellems skriverier og Hanssens mangel på sans for hva man bør gjøre og ikke gjøre og hans noe lemfeldige omgang med sannheten.

Johansen er nøye med å understreke at det ikke kan innføres yrkesforbud for politikere, og han har selvfølgelig rett i det. Men her dreier det seg i det minste om sømmelighet, og det er viktig nok i et parti som har hatt tradisjon for at det må herske visse etiske regler for hvordan man oppfører seg i det offentlige rom.

Etiske regler og sømmelighet har åpenbart mer karakter av fremmedord, eller rettere: fremmede ord i Se og Hørs redaksjon. VG kan bringe utdrag av en samtale i bladets redaksjon, som ytterligere dokumenterer standarden i det bladet.

”Eksperttipset”

Som så mange andre forsøkte jeg meg ved Tippeligaens start i midten av mars å late som jeg er ekspert ved å tippe hvordan tabellen ville se ut ved sesongens slutt. Tipset var vel akkurat like godt, eller om en vil – like dårlig, som de fleste andre som har prøvd seg på denne øvelsen. Jeg traff vinneren. Men å tippe Rosenborg var vel ikke akkurat så originalt. Tipset om Stabæk på tredjeplass gikk også inn. Heller ikke så originalt, kanskje.

Derimot bommet jeg stygt på Molde og Bodø-Glimt. Hadde nok ikke ventet Molde så bra og Glimt så dårlige. Lyn derimot, hadde jeg ikke mye tro på, selv om jeg ikke hadde trodd at de skulle bli sist. Heller ikke Fredrikstad hadde min tillit, men om det blir nedrykk gjenstår å se, mens Aalesund viste seg bedre enn jeg trodde. Om de er gode nok til å slå Molde i cupen, er vel tvilsomt. Det er vel lenge siden vi har hatt en klarere favoritt i finalen.

Hva så med neste sesong? Per dags dato er det vanskelig å se hvem som skal utfordre Rosenborg, så overlegne som de har vært i år. Usikkerheten for Rosenborg ligger i trenersituasjonen. Og de nye lagene som er klare? Tja, Hønefoss og Haugesund blir vel tippet som nedrykkskandidater, skulle jeg tro. Men kanskje vil en av dem overraske? Skal vi tro Godset-trener Ronny Deila, vil også Strømsgodset overraske neste år med sine mange unge, lovende spillere. Fansen i Drammen har sikkert ikke noe imot at det tipset går inn!

God debutant ved sesongslutt

Siste runde i årets Tippeligaen bød ikke på overraskelser. De fleste av kampene hadde relativt liten interesse. Molde og Stabæk vant, Odd klarte bare uavgjort mot Bodø-Glimt, men det var nok til å sikre den viktige fjerdeplassen. Brann spilte også uavgjort mot seriemester Rosenborg, i en kamp der Prica igjen hadde en flott scoring som sikret ham toppscorertittelen. Stabæk tok bronsen. Imponerende av Stabæk, som har tatt medalje i de tre siste sesongene.

Fredrikstad (med mye internt trøbbel) avsluttet med storseier over Lyn, som gikk ned med flagget til bunns. Litt for sent for Fredrikstad, men laget fikk vel styrket selvtilliten foran kvaliken mot bynabo Sarpsborg. Men Fredrikstad skal likevel ikke føle seg for sikre, selv om Sarpsborg tapte i dag. Nettopp denne situasjonen innbyr til undervurdering fra Fredrikstads side, og her ligger Sarpsborgs sjanse.

Viking fikk endelig en seier, mens Lillestrøm og Vålerenga skuffet med klare tap mot henholdsvis Molde og Start. Godset var som vanlig nederlagstippet i mediene, men spilte uavgjort mot Aalesund, som sløste med sjansene på hjemmebane. Godset tok dermed plassen foran cupfinalisten på sluttabellen. På Godset debuterte for øvrig Lars Sætra fra start. 18-åringen, som er et ekte Godset-produkt, spilte en strålende kamp. Han er en flott type, minner litt om Brede Hangeland, og blir kanskje neste års store, nye navn i Tippeligaen.

Tenk det!

Både VG og Dagbladet klarer å gjøre et nummer av at kongefamilien og noen av deres medarbeidere på Slottet er vaksinert mot svineinfluensaen. VG bringer ”nyheten” under overskriften ”Kongefamilien før risikogrupper”, slik at leserne for sikkerhets skyld skal få hjelp til å tenke akkurat så smålig som VG tydeligvis ønsker. Dagbladet skal ikke være dårligere, men her er man noe mer usikre på om ”familiemedlemmene befinner seg i en av risikogruppene myndighetene har definert som prioriterte i vaksinekøen”. At Slottet gir en god og saklig begrunnelse for de kongelige vaksinasjoner, gjør tydeligvis ikke noe inntrykk.

Bekkemellem i Hagens fotspor

Det er lenge siden Karita Bekkemellem annonserte at hun skulle skrive bok, og hun passet på å antyde at det ville komme ”avsløringer”. Men i sin edelmodighet ville hun vente til etter valget med å gi ut boka. Dermed hadde hun skapt forventninger som ville bidra til et godt salg.

Nå er boka kommet, og oppslagene i mediene viser at hun føyer seg inn i rekken av politikere som tydeligvis synes det er prisverdig å kaste skitt på tidligere kolleger. Carl I. Hagen høstet økonomisk suksess i 2007 på denne sporten med sin selvbiografi, der han gjorde sitt beste for å følge opp suksessen til sin kone fra året før, der Eli Hagen hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Gerd Liv Valla gjorde det samme, og alle med den tilsynelatende edle begrunnelse at det gjaldt å være ”ærlig”.

Nå følger Karita Bekkemellem opp, og vi hører allerede kommentatorer berømme henne for hennes ”ærlighet”. Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Å være ærlig er en egenskap vi alle verdsetter. Men også ærlighet må forvaltes med moderasjon. Spesielt når det overordnede motivet åpenbart er ”hevn” og økonomisk vinning. I et intervju i NRK Radio gjentar Eli Hagen hvilken salgsuksess hennes bok var. Og nettopp fordi hun ønsket å selge, tok hun sterkt i når det gjaldt personkarakteristikkene, innrømmer hun uten å blunke. Hun har også gitt Bekkemellem råd om hvordan hun skal skrive for å selge godt, og hun ser gjerne at Bekkemellem selger mer enn hun gjorde. For Karita er ei flott jente, og de er så gode venner, kan hun fortelle nasjonen.

Ifølge mediene forteller Bekkemellem i boka bl a at Jens Stoltenberg er en konfliktsky og svak leder i vanskelige personalsituasjoner. Denne ”avsløringen” er noe alle som har fulgt litt med, har klart å registrere, og vi trenger faktisk ikke Bekkemellems hjelp til å forstå det. Når hun som nær og betrodd medarbeider skriver dette, blir det bidrag til et karaktermord og et hevngjerrig takk for sist fordi hun ble sparket som statsråd og vraket som sentralstyremedlem og leder av Aps kvinnenettverk. At Bekkemellem i boka også skriver om store personlige kriser som det er all grunn til å ha både respekt og sympati for, forandrer ikke det faktum at det er skittkastingen på tidligere kollegere som har vist henne tillit, som vil bli stående igjen som hovedbudskapet i boka.

Så må alle som ønsker det, gjerne si at jeg bedømmer ei bok uten selv å ha lest den. Til det er å si at det ikke er nødvendig å spise dritten for å konstatere at den er uspiselig. Som regel er det nok å kjenne lukta. Og her er lukta ganske så intens. I likhet med ekteparet Hagens litterære ”drittprodukter” kommer jeg heller ikke til å ønske meg denne under juletreet.

Anger og uetterrettelighet

Den såkalte Nokas-skipperen, en av dem som ble dømt for medvirkning i Nokasranet i 2004, intervjues i Drammens Tidende (DT) i dag. Mannen kjørte sin lastebil med millioner av Nokaspengene fra Stavanger til Drammen, der de ifølge skipperen ble hentet av Toska og et par mann til.

Mannen fremstiller seg selv som nærmest en uskyldighet i saken, til tross for at han selv dokumenterer at han hadde god anledning til å trekke seg fra det hele i tide. På spørsmål om han angrer, svarer han at ikke visste hva han var med på – før det var for sent. Derfor mener han det er vanskelig å angre på noe han ikke hadde kontroll over. ”Men jeg har jo fått betale”, sier han og tilføyer: ”og har ikke fått en krone ut av det”. – Svaret skriker etter et oppfølgingsspørsmål, som DT-journalisten merkelig nok ikke stiller: ”Mener du at du burde ha fått noen kroner ut av det?”

Intervjuet avslører for øvrig motstridende opplysninger når det gjelder det skipperen sier i intervjuet og informasjonen i den nylig utkomne boka om Nokasranet. Skipperen intervjues på parkeringsplassen utenfor CC Varehus i Drammen. Deler av denne store parkeringsplassen ligger under E18-brua som går over Drammenselva. Og nettopp på plassen under denne brua peker skipperen som stedet der han parkerte bilen med pengene og hvor angivelig ble hentet av Toska & co. ”Det borte. Under brua. Der parkerte jeg bilen”, sier han og peker.

I VG-journalistenes bok gjøres det detaljert rede for hvor skipperen parkerte bilen, og med den samme skipperen som kilde. Her heter det at han allerede før han svingte inn på parkeringsplassen hadde bestemt seg for hvor han skulle sette bilen. ”Han parkerte den inn mot Shell-stasjonen som ligger like ved. Deretter gikk han over til bensinstasjonen for å finne et sted der han kunne følge med kjøretøyet”, skriver VG-journalistene.

Alle som er kjent i Drammen, vet at her er det noe som ikke stemmer. Shell-stasjonen ligger på en helt annen kant av parkeringsplassen enn det stedet som skipperen nå utpeker som stedet der han parkerte, minst et par hundre meter unna.

En liten detalj, sikkert uten betydning for realitetene i saken. Men den vitner om uetterrettelighet. Hos skipperen eller hos forfatterne? Ikke vet jeg.

Trenerbråk igjen

Stor oppstandelse i Rosenborg, der man reagerer på det svenske fotballforbundets måte å opptre på i forbindelse med Erik Hamréns kandidatur som ny landslagssjef i Sverige. Det er forståelig. Svenskene har utvilsomt opptrådt arrogant og i strid med de prinsippene som gjelder i slike saker, mener Rosenborg.

Men – i og med at Hamrén sterkt ønsker jobben som landslagssjef i Sverige, har Moldetrener Jonevret selvsagt helt rett i at RBK må la Hamrén må gå. En god fotballklubb er ikke tjent med en trener som egentlig ønsker seg en annen jobb, men som av formelle grunner er nødt til å bli værende. Bittert for RBK, men her må nok trønderne bite i det sure eplet. RBK har økonomiske muskler til å kjøpe spillere og trenere på øverste hylle, og rammes vel nå av et system som de selv er en aktiv del av.

Åpenhet om hvem de jobber for

Bjarne Håkon Hanssen får kritikk fra mange hold når han bare kort tid etter at han gikk av som statsråd etablerer seg sammen med to tidligere statssekretærrer i konsulentselskapet ”First House” og skal selge PR-råd for 2500–3500 kroner per time. Både fra regjeringspartnerne Sp og Sv hører vi kritiske røster. Frank Aarebot liker heller ikke det han ser, mens Kåre Willoch synes det er ”merkelig” det Hanssen nå gjør.

Vel, det er ikke mer merkelig enn at mange andre har gjort det samme. Carl I. Hagen er et godt eksempel. Han skal til og med ha kontor i Stortinget, fordi han også skal være rådgiver for Frp. Man kan hisse seg opp over at tidligere politikere ”selger” seg til næringslivet på denne måten. Professor i statsvitenskap Trond Nordby har et poeng når han finner det tvilsomt at en tidligere offentlig ansatt skal bruke den innsikten han har i styringsverket, til å tjene økonomisk på det.

Men, vi kan like det eller ikke, heller ikke for politikere kan det herske noe yrkesforbud. Men de som fortsatt er politikere, og som skal påvirkes av næringslivsfolk og andre etter råd fra godt betalte ekspolitikere, kan sørge for åpenhet om hva som foregår. Jeg er enig med redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse, som skriver at politikere ved siden av å utvide karantenebestemmelsene også kan kreve offentliggjøring av kundelister i en periode fremover. ”Da ville en ha innsikt i hvordan ekspolitikerne benyttet den tillit og erfaring de har opparbeidet seg som tillitsvalgte”, skriver Lerø. Det har i aller høyeste grad interesse for allmennheten – og selvsagt for dem som skal påvirkes – at man vet hvem Bjarne Håkon Hanssen og Carl I. Hagen skal jobbe for.

"Ekte kjærlighet"

"Vi er Godset fra Drammen. Det er ekte kjærlighet", sang Godset-trener Ronny Deila i TV. I dag synger hele Drammen med, og Deila strippet i pur glede. Strømsgodset er det laget som har fått minst oppmerksomhet i årets Tippeliga. I avisenes forhåndstips foran den enkelte serierunde har laget som regel vært nederlagsdømt. Men faktum er at bare åtte lag har flere seire enn Strømsgodset før siste serierunde. Med dagens fortjente seier over Viking klatret Godset opp på 11. plass på tabellen og passerte blant annet nettopp Viking, som er høstens store skuffelse. Godset har også en bra målforskjell, bedre enn de fleste av konkurrentene. Tippeligaplassen er sikret, og med et ungt lag som stadig blir bedre, kan det godt tenkes at Drammenslaget vil være blant de beste neste år. Men kanskje er det avhengig av at de beholder spissjuvelen Marcus Pedersen og midtbanestrategen Winsnes.

Buskerudfotballen hadde for øvrig en stor dag. Mjøndalen overrasket alle med å slå storfavoritten Hønefoss og sikret seg dermed spill i 1. divisjon også neste år. Veldig hyggelig, ikke minst fordi dette har Mjøndalen i likhet med Godset klart med atskillig mindre økonomiske ressurser enn de fleste andre lagene på samme nivå. Hamkam har hatt et budsjett skyhøyt over Mjøndalens, men rykker ned til 2. divisjon etter å ha spilt i Tippeligaen i fjor. Sjelden har vel betegnelsen ”nedtur” vært mer passende.

I Fredrikstad er nok heller ikke stemningen særlig høy etter tap mot Molde. Laget må ut i kvalifisering, av alle mot blant annet nabo Sarpsborg. Her skal Fredrikstad passe seg! Ingen bør bli overrasket om de får bank av sarpingene. Som ventet tapte Glimt mot Stabæk og nedrykket er et faktum for Bodølaget.

Siste serierunde blir uten særlig spenning. Etter kampen mot Aalesund fikk Rosenborg det gullet som for lengst var klart. Molde sikret sølvet med seieren over Fredrikstad og Stabæk tok bronsen etter å ha sendt Glimt ned i 1. divisjon. Eneste spenning er knyttet til hvem som skal ta 4. plassen, som gir spill i Europa. Odd ligger best an. Brann har fortsatt sjansen tross tapet mot LSK, mens Vålerenga ødela sjansen ved å tape mot Sandefjord.

NAV-sjefen bør ta ansvar

Riksrevisjonens kritikk av NAV er av en slik art at uttrykket ”knusende” synes å være dekkende. Det er nesten ingen ende på listen over forsømmelser, feil og mangler som Riksrevisjonen avdekker i sin rapport.

NAV-sjefen Tor Saglie innrømmer at kritikken er meget alvorlig. Da bør han også trekke den eneste konklusjonen som er naturlig i en slik situasjon. For en gangs skyld er jeg tilbøyelig til å være enig med Siv Jensen, som i en tale til Frp’s landsstyre i dag krever at NAV-sjefen trekker seg. Han er øverste sjef. Da nytter det ikke å peke nedover i systemet. Han bør selv ta ansvaret og gå av.
Oppdatering: Fungerende arbeidsminister Rigmor Aasrud sier at regjeringen har full tillit til Nav-sjefen og mener at Nav i ferd med å rydde opp i problemene. - Det gjenstår å se.

Ikke komfortabel ved kongens bord

I går inviterte kongen stortingsrepresentantene til den tradisjonelle middagen på Slottet i Oslo. Den nyvalgte stortingsrepresentanten Snorre Valen kunne ikke for sin overbevisnings skyld stille. Han er republikaner. ”Det føles unaturlig og mot min overbevisning at grunnloven slår fast at kongen er hellig”, sier han. Han ville ikke følt seg ”komfortabel” med å gå i middagen, sier han til Adressa.no.

Prinsipper skal selvsagt respekteres. Og republikanere er vel de fleste av oss, vil jeg tro, hvis vi kun skal tenke i prinsipper. Litt trasig dette med grunnloven. Det kan være ett og annet noen hver ikke er helt komfortabel med der. Men vi må leve med det, inntil grunnloven eventuelt blir forandret.

Kongen tåler sikkert at en SV’er ikke ønsker å besudle sine prinsipper ved å stille til middag i hans bolig. Men det er lov å bevege seg på bakken. Vi har nå faktisk et monarki i dette landet. Litt respekt for vårt konstitusjonelle statsoverhode går det vel an å vise – selv om man er SV’er med øm samvittighet. Dessuten – når Valen lar seg velge til Stortinget, tyder det på at han har politiske ambisjoner. I hvert fall bør han ha det. Valen tilhører et parti som sitter i regjering. Han kan faktisk, hvis han er dyktig nok, risikere å bli ønsket som statsråd. Leit da at han må svare nei fordi han ikke vil føle seg komfortabel med å sitte ved kongens bord.

Ansvar for dårlig styrearbeid

En tidligere vannverks- og renseanleggssjef på Romerike ble i 2008 dømt til åtte års fengsel for å ha tappet to offentlige selskaper for 63 millioner kroner. Styrene fikk knusende kritikk i granskingen for ikke å ført noen kontroll med vannverkssjefen. Økokrim henla etterforskningen mot styremedlemmene, men ”vannverksboet” reiste erstatningskrav. 16 tidligere styremedlemmer inngikk i april i år forlik om å betale 5 millioner kroner i erstatning. 4,5 millioner av dette dekkes av en styreforsikring. De resterende 500 000 er ulikt fordelt mellom de 16 etter fartstid i styret. Det dreier seg om 31 000 kroner i snitt som de må betale av egen lomme.

12 har likevel tatt regningen uten mer om og men. Fire av styremedlemmene mente at kommunen burde være med å betale. De søkte Rælingen kommune om halvparten av forliksregningen samt advokatutgifter fordi de mener kommunen sviktet som eier av vann- og renseanlegget. Disse styremedlemmene, som alle er eller har vært kommunepolitikere, har gjennom årene hevet fete honorarer for å sitte i vannverkstyret. Nå vil de altså at kommunens innbyggere skal være med å betale for at de ikke har gjort jobben sin. Heldigvis har Rælingen kommune en ordfører med vurderingsevnen i behold. ”Vi kan ikke bruke innbyggernes penger på dette”, sier ordfører Øivind Sand, og føyer til: ”De fire som har bedt kommunen betale for deres unnfallenhet, har ikke forstått hva styreansvaret går ut på.”

At kommunens eierstyring også har sviktet, fritar ikke styremedlemmene for ansvar. Det ser ut som de fire styremedlemmene ikke har fått med seg at det innebærer et personlig ansvar å sitte i styret for et aksjeselskap. ”Mange har sagt til meg at hvis styreansvaret ikke gjøres gjeldende overfor styremedlemmene i denne saken, kan det knapt brukes overfor noen”, sa advokat Erling Grimstad etter at han sammen med Nedre Romerike distriktsrevisjon hadde gransket styrenes rolle i vannverkssaken. – De fleste vil nok si seg enig med advokaten.

De fire styremedlemmene er ikke alene. Vi husker historien fra i vår med Berit Kjøll som ville at skattebetalerne skulle være med betale den skyhøye regningen hun hadde pådratt seg for medierådgivning i Akersaken. Viljen til å motta solide honorarer for styreverv synes atskillig større hos enkelte enn viljen til å ta ansvaret for dårlig arbeid.

Pause

Tar noen dagers pause på bloggen. Er tilbake fredag 23. oktober.
Oddbjørn

Fattig-fusk

Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, tar i en kommentar i dag et oppgjør med det som blir kalt regjeringens ”fattig-fusk med lekser” (dessverre bare i papiravisen). Regjeringen foreslår å bruke ca 178 millioner på tilbud om leksehjelp , som en del av Skolefritidsordningen (SFO). Tilbudet vil bli gitt til alle norske småskolebarn fra og med 2010. Ikke desto mindre lanserer regjeringen tilbudet som en del av sine tiltak mot fattigdom og regner de 178 millionene inn den milliarden man skryter av at man nå satser på fattigdomsbekjempelsen.

Én fattig familie er en for mye i vårt rike samfunn. Fattige familier skal ha hjelp, svært gjerne også i form av ekstra hjelp på skolen. Men er alle norske familier med barn i småskolealder nå å regne som fattige? Sannheten er at i praksis vil bare en liten del av de 178 millionene gå til fattige.

En av regjeringens medlemmer er i dag ute i avisene og beskylder en biskop for å snakke usant. Det forekommer meg at regjeringen kanskje burde ta en liten runde innenfor egne rekker om hva det vil si å snakke sant.

Ulike meninger – og takk for det

Både VG og Dagbladet later som om det er en stor nyhet at noen av Nobelkomiteens medlemmer i utgangspunktet argumenterte mot at Barack Obama skulle få fredsprisen. Jeg konstaterer at en samlet komite stod bak tildelingen, noe de angivelige opponentene selv understreker når de blir spurt.

Forutsatt at avisenes opplysninger er riktig, noe de godt kan være, må en spørre: Hva er det som er så sensasjonelt ved at Nobelkomiteen i utgangspunktet har hatt ulike meninger og eventuelt friske diskusjoner før de kom fram til enighet? For min egen del finner jeg det betryggende. Det skulle nå for øvrig bare mangle at medlemmene ikke hadde ulike meninger underveis. Hva er det VG og Dagbladet tror de sitter der for?

Svimle kirkeledere?

”Kirke” og ”kultur” ligger under samme departement. Ansvarlig statsråd er Trond Giske. I går kunne statsråden sole seg i glansen og applausen fra kulturledere på pressekonferansen der kulturbudsjettet ble presentert, et budsjett som nok en gang kjennetegnes ved en enorm vekst. Ikke rart kulturlederne applauderte. ”Vi har fått masse, masse penger. Jeg blir helt svimmel”, sa en av dem til Aftenpostens medarbeider.

Kontrasten til Giskes kirkebudsjett er påfallende, for å si det mildt. Vi hører ingen applaus fra kirkeledere. Det er det heller ingen grunn til, og Giske bryr seg katten. Han vet at klager eller applaus fra det holdet betyr null og niks for hans image i offentligheten. For heller ikke mediene bryr seg i særlig grad om kirkebudsjettet. Bortsett fra avisa Vårt Land, er stillheten overdøvende.

Mens kulturfeltet fikk 810 millioner kroner mer enn i 2009, fikk kirken 30 millioner økning sammenlignet med 2009. Tjue av disse millionene er en økning i bevilgningen til trosopplæringen, og det er en ren oppfølging av stortingsvedtaket. Men det er den laveste bevilgningen siden reformen ble igangsatt, mindre enn forutsatt og i strid med Giskes uttalelse under fjorårets Kirkemøte om at han ønsket en raskere innføring av trosopplæringsreformen.

De siste årene har det vært nærmest krisestemning i bispedømmene på grunn av mangel på penger til helt nødvendig prestetjenester. Det foreslåtte budsjettet til presteskapet er 15 millioner mindre enn hva regnskapet for presteskapet viste for 2008. ”Jeg forstår ikke hvordan vi skal klare oss med mindre enn vi gjorde i 2008”, sier Kirkerådets leder Nils Tore Andersen. Det er det visst bare Giske som forstår. Andersen karakteriserer Giske som en dyktig politiker. Men desto større grunn er det til å kritisere ham. ”For det betyr at han får gjennom det han vil. Men kirken har han ikke vilje til å gjøre noe med”, sier Andersen, som kanskje vil få oppfylt sitt ønske om en ny kirkestatsråd. Spørsmålet er om det vil hjelpe. Vi har en regjering som er lite interessert i kirken, bortsett fra når de skal utnevne dens ledere.

Nils Tore Andersen treffer spikeren på hodet når han sier at dette er en struping av folkekirken. Statsråden bruker store ord i festtalene om ”folkekirken”. Men når det kommer til praksis, er holdningen en helt annen. Hvis kirkeledere blir svimle av å lese budsjettet, er det nok av helt andre grunner enn av glede.

Mer rettferdig

Regjeringens forslag om at boligens markedsverdi i større grad enn tidligere skal legges til grunn ved fastsettelsen av ligningsverdien, diskuteres livlig. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være riktig. Alle vet at ligningsverdiene på boliger er svært varierende og tilfeldige. De fleste kjenner eksempler på at to like boliger i samme område har helt ulik ligningsverdi. Eksemplene på urimelighetene er mange.

Et system som gjør en slik forskjellsbehandling mulig, kan ikke være riktig. En annen sak er spådommene om at dette bare er starten på en omlegging mot sterkere beskatning av boligen. Her er jeg ikke like sikker på om jeg liker utviklingen.

Ikke flere festivaler?

LO vil at kulturminister Trond Giske skal overta som helseminister, forteller Dagbladet.

Ja, det er vel ikke flere festivaler igjen å besøke?

Tenk deg om, Jagland

Thorbjørn Jagland avviser alle innvendinger mot at hans lederskap i Nobelkomiteen. Jeg har stor respekt for Jagland, og mener han ville være en utmerket leder av komiteen. Men når så mange mener han ikke bør ha denne funksjonen samtidig som han er generalsekretær i Europarådet, bør han tenke seg om en gang til om denne kombinasjonen er særlig klok. Og det er vel og merke ikke bare Siv Jensen og andre politiske motstandere som er kritiske. At en uhildet kapasitet som Eivind Smith, professor i rettsvitenskap, råder Jagland til å trekke seg, gjør inntrykk. Smith mener at den administrative lederen for en organisasjon som Europarådet bør unngå å assosieres med fredspriser som potensielt kan være kontroversielle.

Dette har ingen ting med den aktuelle tildelingen å gjøre. Pristildelingen til Obama lar seg forsvare, selv om man kan spørre om ikke Nobelkomiteen har gjort Obama en bjørnetjeneste ved å gi ham prisen på dette tidspunktet. Jagland har forsvart pristildelingen godt. Hans kritikere blir svar skyldig når han spør hvem som har gjort mer enn Obama det siste året. Men det kan dukke opp kandidater som er atskillig mer kontroversielle i Europa enn Obama. Da vil Jagland ha et problem. At noen i det hele tatt stiller spørsmål ved hans habilitet som leder av Nobelkomiteen samtidig som han er generalsekretær i Europarådet, er egentlig problematisk nok. Nobelkomiteen må være så uhildet og uangripelig som overhodet mulig. Å spille hasard med et så viktig prinsipp for fredsprisens status og anseelse, er ikke klokt.

En statsråd som ville noe

Bjarne Håkon Hanssen gir seg som statsråd og politiker. Etter 18 år i toppolitikken har motivasjonen begynt å svikte. Han er ikke lenger hundre prosent dedikert, sier han, og mener derfor han gjør statsministeren en tjeneste ved å gå av. Statsministeren sier han er overrasket. Hanssen har flere ganger etter valget bedyret at han aktet å fortsette. Sannheten er at han allerede tre dager etter valget bestemte seg for å gå av, og kort tid senere informerte han Stoltenberg. Men nå orket han ikke lenger de hvite løgnene, sier han til VG, og begrunner sin litt tvilsomme omgang med sannheten med at han ville gi statsministeren ro i arbeidet med ny statsrådkabal. I og for seg en hederlig begrunnelse, men spørsmålet er om det var begrunnelse god nok for ikke å si sannheten med en gang.

Mange vil beklage at Bjarne Håkon Hanssen går av. Han har vært regjeringens sterkeste kort ved siden av Gahr Støre – og foran statsministeren selv, som etter min mening er mer en administrator enn en sterk og visjonær politisk leder. Hanssen overtok Helsedepartementet etter at regjeringens kanskje aller svakeste kort, Sylvia Brustad, av en eller annen merkelig grunn skulle inn i det departementet også.

Hanssen har vært reformstatsråden. Når reformer skulle innføres, var Hanssen mannen som ble satt på oppgaven. Ikke alltid noen lett jobb, og han har ofte vært kontroversiell. Men vi har merket at mannen har hatt kraft, han har villet noe med sitt politiske arbeid. Det er ikke alltid like lett å merke hos alle de andre statsrådene. Dessuten har Bjarne Håkon Hanssen hatt smilet, han har vært folkelig og har snakket et språk de fleste har forstått.

Biskopenes samlivsetiske utredning

Biskopene i Den norske kirke skal utrede de samlivsetiske utfordringene som vi står overfor i dagens samfunn. Det er naturligvis ikke minst den nye ekteskapsloven, som den politiske eliten har tredd nedover hodet på oss, som danner bakgrunnen for initiativet. Men lederen for utvalget, biskop Helga Haugland Byfuglien understreker at utredningen skal arbeide med seksualitet og samlivsformer i et bredere perspektiv. Vi skal bevege oss fra homofili og likekjønnet samliv og også over i det heterofile samliv, sier hun til Vårt Land.

Det er bra. Ikke minst trenger vi nå fra kirkens side en grundig utredning av samboerskapet. Så sent som i 1995 sa et samlet bispekollegium nei til prester i samboerforhold. Jeg er spent på hva biskopene vil komme til i dette spørsmålet. Holdningsendringen i folket har vært formidabel, også innenfor kristelige sammenhenger. Det gjelder ikke bare blant unge mennesker. Forbløffende ofte møter en nå eldre mennesker fra tradisjonelt bedehusmiljø og som står for til dels meget konservative teologiske oppfatninger, som ikke synes å ha noen problemer med å etablere seg i samboerforhold.

Biskopene bør også ta for seg polygamiet, dvs ekteskap der en person er gift med to eller flere personer samtidig. Dette er en samlivsform som er velkjent i andre samfunn, ikke bare historisk sett, men som fortsatt er akseptert og lovlig i enkelte land. I Norge er flerekteskapet forbudt. Men på bakgrunn av den argumentasjon – eller kanskje snarere mangel på argumentasjon som vi har opplevd i forbindelse med den nye ekteskapsloven, er det ikke overraskende at mange spør hvorfor polygamiet ikke skal være tillatt.

Noen har allerede begynt å praktisere samlivsformen. I fjor kunne vi i et avisoppslag lese om ung kvinne som hadde flyttet inn hos et ektepar. Begge kvinnene elsket mannen, fikk vi vite. Selv om bare den ene var gift med mannen, levde de sammen som om begge var gift med ham. Nå hadde de kjøpt hus sammen. De to kvinnene hadde hvert sitt soverom. Mannen sov hos dem annenhver natt, og ingen av dem hadde problemer med det.

Ingen bør bli overrasket om vi snart får et krav om at flerekteskap må bli lovregulert. Kravet er allerede reist i enkelte politiske miljøer. Snart dukker det vel opp som et benkeforslag på landsmøtet til et politisk parti for så å gå rett inn i en eller annen regjeringserklæring. I tråd med den mangel på skikkelig saksbehandling som vi opplevde i forbindelse med den nye ekteskapsloven, vil vel også et slikt forslag gli mer eller mindre bevisstløst igjennom.

Biskopenes utvalg skal bruke to år på sin utredning. De bør bruke tiden godt.

Spennende sesonginnspurt

Molde ser ut til å ha mistet grepet, mens Odd-trener Fagermo, tross 2-1-seier over Molde, har mistet troen på medalje og sikter seg inn på fjerdeplassen. På Marienlyst i Drammen vant Strømsgodset sekspoeng-kampen mot Bodø-Glimt. Etter en nervøs førsteomgang, scoret Godset det viktige førstemålet tidlig i 2. omgang, og derfra og inn dominerte Godset stort og vant en fortjent 3-0-seier. Glimt mente de hadde en ball inne, men har visst glemt at hele ballen skal være over streken for at det kan dømmes mål. Gåtefullt at Godset ikke har klart å vinne en eneste bortekamp denne sesongen. Men med den flyten Godset har nå, er sjansen stor for at de to siste bortekampene vil gi seier. Fortsetter Godset å spille bra på hjemmebane, kan de tre siste kampene ende med ni poeng og full pott, slik trener Deila nå satser på.

Nok en gang må en nesten føle med Lyn. Laget solgte seg dyrt mot Lillestrøm, nettopp slik veteranen Riseth har forutsett. Lyn åpnet med en praktscoring. Så utlignet Lillestrøm med en Sundgot-scoring. At det kunne se ut som Sundgot nok en gang brukte handa, skyldes vel at vi er vant til at denne karen har en tendens til å spille håndball på fotballbanen. Nok en LSK-scoring, og dermed er Lyn ferdig i Tippeligaen for denne gang. Stabækseier over Fedrikstad økte sjansene for at Fredrikstad vil slå følge med Lyn. Jeg tror Bodø-Glimt klarer to hjemmeseire og berger kvalikplassen med det, men er slett ikke sikker på at Fredrikstad klarer mer enn maks tre poeng på de siste kampene.

LSK sikret Tippeligaspill neste sesong. Det samme gjorde sannsynligvis Aalesund som klarte ett poeng i Sandefjord. Brann og Tromsø er trygt plassert på midten, og Rosenborg er suveren vinner. Litt spenning knytter seg til hvem som tar sølvet og bronsen, men det ligger vel an til at det blir Molde og Stabæk, muligens i omvendt rekkefølge, hvis da ikke Brann mot formodning skulle lykkes å knipe medalje. Til tross for at gullet for lengst er avgjort, så har vi likevel noe spenning i toppen. Men nedrykksstriden er atskillig mer spennende!

Oppdatering:
Ingen spesielt stor overraskelse at Rosenborg gikk på sitt første nederlag, 2-3 mot Start på hjemmebane. Seriegullet var klart allerede etter forrige serierunde. Da er det ikke unaturlig at man mister konsentrasjonen og slapper litt av.

Klokt av biskop Kjølaas

Biskop Kjølaas har fattet en klok beslutning når han har overprøvd avgjørelsen i arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd om å nekte AsiaLink og Broder Yun å holde et møte i Tromsø domkirke. Arbeidsutvalget avgjørelse kunne hatt mening hvis man hadde prøvd å begrunne den med holdbare læremessige argumenter. Det har man ikke gjort, og det hadde man vel heller neppe klart. I stedet har man vist til at arrangementet ville ”bryte for mye med den profil” man ønsker at Domkirken i Tromsø skal ha. Profilen man ønsker å ha er ”folkekirkelig”.

Biskop Kjølaas har reddet menighetsrådets arbeidsutvalg fra å dumme ut domkirken i Tromsø fullstendig. Saken blir ikke bedre for menighetsrådets leder når Vårt Land kan opplyse at han har svart Asia Link at det ikke finnes noen ankemulighet i slike saker. Det gjør det vitterlig. Slike saker kan ankes til biskopen. Det har Asia Link gjort, og biskopen har overprøvd arbeidsutvalgets uholdbare avgjørelse.

Arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd bør lese biskopens begrunnelse nøye og ta lærdom. Biskopen sier at Broder Yuns historie er noe kristne trenger å høre. Det er viktig at vi som kristne hører vitnesbyrd fra forfulgte rundt om i verden, og dette er en anledning til det. Vi ber ofte for de fattige og undertrykte, men glemmer de forfulgte. Jeg mener vi har et særlig ansvar for dem, sier Kjølås.

Hyggelig for Jagland

Parlamentarikerforsamlingen i Europarådet valgte med stort flertall Thorbjørn Jagland til ny generalsekretær. Dette er en jobb Jagland har jobbet hardt for å få, og det er hyggelig at han har fått den. Han har vel også følt seg noenlunde sikker på at han ville få den, selv om utsettelsen av valget tidligere i år, skapte en viss usikkerhet. Nå er han valgt, og skal lede et sekretariat med 1800 ansatte.

Europarådet er Europas største organisasjon med 47 medlemsland. Rådet er først og fremst en organsiasjon som skal arbeide for å fremme menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling i medlemslandene. Det er vel ikke til å legge skjul på at organisasjonen har levd noe i skyggenes dal i mange år. Det blir en stor oppgave for Jagland å revitalisere organisasjonen, som han karakteriserer som verdens viktigste menneskerettighetsorganisasjon, der Den europeiske menneskerettsdomstolen er en viktig institusjon.

Det er ingen tvil om at Jagland har stor tro på Europarådet og at han er sterkt motivert for oppgaven. Håper han vil nå sine mål i en jobb han så inderlig sterkt har ønsket å få. Han takket for jobben med å fortelle en vits. Akkurat på det feltet kan det tenkes Jagland bør velge en forsiktig linje. Det er ikke akkurat som humorist han har utmerket seg, for å si det mildt.

Kirkevalgets resultater

Deltagelsen i kirkevalget har fått stor oppmerksomhet både før og etter valget. Det har naturligvis sammenheng med at Stortinget har lagt vekt på en økning i valgdeltagelsen i forbindelse med diskusjonen om kirkens friere stilling i forholdet til staten. En undersøkelse en tid før valget viste at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke hadde planer om å delta i kirkevalget. Men en ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Jeg skrev før valget i en kommentar til undersøkelsen at hvis halvparten av disse stemte, vil det være er bra resultat.

Nettopp slik ble også resultatet. Vel 12 prosent stemte ved menighetsrådsvalget og ca 10 prosent ved bispedømmerådsvalget. Med andre ord: et godt resultat, etter min mening. Statsråd Giske sier til Vårt Land at han kunne ha ønsket seg bedre valgdeltagelse. Men det er noe annet enn å være misfornøyd med deltagelsen, slik avisen formulerer det i overskriften i sin nettutgave. Alle kunne sikkert ha ønsket seg enda høyere deltagelse. Men på bakgrunn av at deltagelsen er tre-firedoblet, og det faktum at kirkevalget var kjent av nesten hundre prosent av kirkens medlemmer, kan vi slå fast at kirkevalget har legitimitet.

Ulike kommentatorer er opptatt av å beskrive personvalget til bispedømmerådene ut fra etikettene ”konservativ” og ”liberal”. Jeg tror en skal være noe forsiktig med å trekke alt for bastante konklusjoner om dette. Riktignok kan en si noe om valgresultatet ut fra de forsøkene som ble gjort før valget på å anbefale visse kandidater ut fra deres holdning til spørsmålet om ekteskapslov og vigselsliturgi for samkjønnede par. Og her har vel begge ”pressgrupper” lykkes rimelig bra i den forstand at begge har fått inn en god del av sine anbefalte kandidater, gruppen med etiketten ”konservativ” med noen flere enn de ”liberale”. Men en stor gruppe representanter har ikke vært villig til å signalisere noe standpunkt i denne saken. Dertil kommer at kirkevalget slett ikke omfatter alle som skal møte i bispedømmerådene og på Kirkemøtet. En del representanter skal velges indirekte, av menighetsrådene, og en del skal velges av og blant ulike kategorier ansatte i kirken. Dessuten har vi biskopene som møter i kraft av sitt embete.

Dette er også grunnen til at vi ikke kan trekke noen endelig konklusjon med hensyn til rådenes og Kirkemøtets alderssammensetning. Men det direkte valget ga utvilsomt en klar aldersmessig skjevhet i favør av de yngste, og i disfavør av de eldste. Vi ser med andre ord nøyaktig den samme trenden i kirkevalget som i de politiske valgene: eldre mennesker blir underrepresentert. Det er ikke bra. Når det derimot gjelder den kjønnsmessige fordelingen, er kirken bedre enn de fleste, med svært jevn fordeling: 52 % a de valgte medlemmene er kvinner og 48 % menn.

Det vil naturligvis føre alt for langt å kommentere personvalgene nærmere. Men jeg merker meg at tre av det gamle Kirkemøtets mest profilerte og interessante medlemmer, Anne Tveter og Torstein Husby i Oslo og Jenny Skumsnes Moe i Hamar, ikke ble gjenvalgt. Tveter er endog nestleder i Kirkerådet og hører, sin relativt unge alder til tross, til de aller mest erfarne delegatene på det sittende kirkemøte. Alle de nye som nå er valgt fra Oslo og Hamar, skal være meget dyktige for at vrakingen av Tveter, Husby og Skumsnes Moe skal innebære en styrking av Kirkemøtet.

En av de nye Oslo-representantene er Anfin Skaaheim, som har vært generalsekretær i tre av de frivillige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Med den spenning som nå hersker mellom de frivillige organisasjonene og kirkens demokratiske organer, er valget av Skaaheim viktigere enn det jeg tror mange er klar over. Alene det forhold at Skaaheim var villig til å stille opp, har hatt en stor symbolsk betydning i en tid da mange innenfor disse organisasjonene er mest opptatt av å snakke nedsettende om kirkens organer. Nominasjonsutvalget i Oslo bispedømme viste stor mangel på klokskap da de unnlot å nominere Skaaheim, slik de også unnlot å nominere Anne Tveter. Men begge ble nominert gjennom folkelige aksjoner, og Skaaheim ble også valgt. Jeg vil tro at valget av Skaaheim vil bidra til å styrke båndene mellom Den norske kirke og de frivillige organisasjonene. Det burde alle som ønsker kirkens beste være glad for.

Oppdatering 29. september:
Alfabetiseringen av kandidatlistene ved bispedømmerådsvalgene har ført til at uforholdsmessig mange kandidater med etternavn som begynner med bokstav tidlig i alfabetet, er blitt valgt, forteller Vårt Land. Årsaken er at mange av dem som har stemt, ikke har forstått hvordan man skal behandle stemmesedlene. På dette grunnlag karakteriserer valgforsker Frank Aarebrot hele kirkevalget som et ”lekestuevalg”, og sammenligner det med et ” fullstendig amatørmessig gjennomført DDR-valg”.

Det er lenge siden Aarebrot bestemte seg for å slakte kirkevalget, og overdriver ikke så rent lite. Det går an å se, også for Aarebrot vil jeg tro, at hensikten med de alfabetiserte kandidatlistene har vært den beste. Man har ønsket å flytte innflytelse og makt fra nominasjonskomiteen til velgeren, noe som er totalt fraværende i de politiske valgene, der partienes nominasjonsmøter har all makt når det gjelder personvalget.

Det er en overdrivelse å hevde at alfabetiseringen av kandidatlistene har avgjort valget. Flere kandidater på nedre del av listene har gjort et godt valg. Ordningen har fungert bra for dem som har skjønt den. Ikke desto mindre er det helt klart at man må ta på alvor de svakhetene ved kirkevalget som nå får oppmerksomhet. Enkelte sider ved ordningen kan ikke være godt nok gjennomtenkt. Det bør være fullt mulig å rette på svakhetene uten at de gode sidene ved ordningen går tapt.

Plump og billig ”spøk”

Som i andre yrker finnes det også blant journalister enkelte som hadde gjort vel i å finne seg noe annet å gjøre. En av disse er en mann ved navn Marius Kopperud, som arbeider i P4. Etter at den unge, nyvalgte stortingsrepresentanten Mette Hanekamhaug, har vært igjennom en forferdelig uke preget av rot og tull med hensyn til om hun var ”inne” eller ”ute” som stortingsrepresentant, godkjente endelig riksvalgstyret torsdag hennes stortingsmandat.

Fredag finner P4’s Kopperud det for godt å ringe Mette Hanekamhaug og gi seg ut for en representant for Kommunaldepartementet med beskjed om at hun likevel ikke fikk plass på Stortinget. På bakgrunn av alt det Hanekamhaug har opplevd den siste uka er det ikke noe rart at hun ikke uten videre avslørte ”spøken”. Hun reagerte med vantro, viste en beundringsverdig ro og ønsket ikke noen videre samtale med oppringeren.

P4 synes visst dette var veldig morsomt. Men å påføre et menneske enda et sjokk etter det hun har opplevd, har lite med humor å gjøre. ”Hun var et lett bytte”, sier Kopperud. Nettopp! Derfor var dette forsøk på ”spøk” ikke morsomt, men bare plumpt og billig.

Angrende Venstrevelgere

Det er ikke måte på hvor mange som etter valget beklager at det gikk så dårlig med Venstre og at Sponheim ikke ble gjenvalgt. Jeg har også selv skrevet at jeg håper Venstre vil reise seg igjen, men i motsetning til mange andre som nå er så lei seg, har jeg aldri stemt Venstre. Mange tidligere Venstrevelgere har imidlertid sviktet Venstre denne gangen. Sympatien for Venstre kommer bl a til uttrykk ved at det strømmer nye medlemmer til Venstre etter valget.

Mitt spørsmål blir da, hvor var alle disse sympatisørene da valget skulle tas? Tårene som nå felles for Venstre, ligner litt på de krokodillenes. Mange har stemt ”taktisk”, sies det. Ja vel. men alle som svikter det partiet de er mest enig med og stemmer et annet parti ut fra en eller annen taktisk vurdering, må vite at de rammer sin ”egentlige” partipreferanse. De bør derfor ikke være overrasket over at det gikk dårlig for Venstre.

Tidligere stortingsrepresentant Paul Chaffey, skrev i en kommentar i Dagsavisen rett før valget at han pleier å råde folk som spør at de bør glemme taktikken og stemme på det partiet de er mest enige med, uavhengig av om partiet er stort eller lite, og uavhengig av hvem som vil samarbeide eller sitte i regjering med partiet. Dette fordi velgerne påvirker bare Stortingets sammensetning, og det er viktig at Stortinget har en sammensetning som reflekterer befolkningens verdier og holdninger. Jeg er helt enig og følger rådet i praksis. Hadde alle Venstresympatisørene som nå sviktet Venstre, gjort det samme, ville ”Venstreulykken” ikke skjedd.

Endelig for VIF - Ned for FFK?

Rosenborg surfer på vinnerbølgen. Full kontroll og 4-0 mot Sandefjord. Molde tapte i en amper kamp mot Tromsø, og RBK leder med 13 poeng foran Molde og 19 poeng foran Stabæk på tredje! Gullet er i praksis i boks for trønderne, slik alle regnet med før serien startet. Tross tap i denne runden synes Molde å ha godt grep om sølvet, og så får Stabæk og Odd gjøre opp om tredjeplassen.

I bunnstriden tok Aalesund en viktig seier mot Brann, og på Marienlyst vant Godset sekspoeng-kampen mot Fredrikstad overbevisende 4-1. FFK var best i første del av første omgang og ledet fortjent 0-1. Så begynte Godsets Keita å løpe fra og spille ball i hatt med FFK-forsvaret. Keita utlignet for Godset og hjemmelaget overtok kampen. Tenåringen Keita skåret igjen, og en annen tenåring, Marcus Pedersen, gjorde det hele Marienlyst ventet han skulle gjøre, han skåret det viktige tredje målet, og etter hvert ble det bare et spørsmål om hvor stor seieren skulle bli. FFK kan gå mot nedrykk, slik jeg tippet da serien startet. På Marienlyst var det naturlig nok stor jubel, ikke bare over egne skåringer, men også da Lillestrøm utlignet mot Bodø-Glimt og snøt Glimt for tre poeng, slik at Godset snek seg foran på tabellen. LSK’s Arild Sundgot prøvde seg enda en gang med å jukse seg til en seier med handa, slik han gjorde i semifinalen mot Stabæk for to år siden, da han med et juksemål sendte LSK til finalen. Denne gangen var heldigvis dommeren våken. Sundgot burde holde seg for god til å drive med disse jukseforsøkene.

Etter den usmakelige oppførselen til Vålerenga-fansen med medieklovnen Einar Gelius i spissen, håpet vel hele Norge bortsett fra Oslo øst at Lyn skulle banke Vålerenga enda en gang. Men denne gangen gikk det ikke for katastrofetruede Lyn. Vif fikk tre raske mål i begynnelsen av kampen, og da hjalp det ikke at Lyn viste imponerende moral, reduserte og faktisk truet Vif. Men da Vif fikk en fjerde skåring i begynnelsen av andre omgang, var løpet kjørt for Lyn, og Vålerenga fikk den seieren de har ventet på i nesten tre tiår.

Tøv om kirkevalget

Det viser seg at en del mennesker hadde vanskeligheter med å forstå informasjonen som ble sendt ut til medlemmene i forbindelse med kirkevalget. I et oppslag i Dagsavisen (gjentatt i andre aviser) heter det at ”tusenvis av kirkemedlemmer trodde de kunne avgi sin stemme ved å sende stemmeseddelen i posten i den ferdigfrankerte konvolutten de fikk tilsendt sammen med valgkortet fra Kirken”. Valgforsker Anders Todal Jenssen hevder at dette ” helt klart kan få betydning for utfallet av kirkevalget”, og ikke bare det, Jensen hevder at det som blir kalt ”valgfadesen” kan få store konsekvenser. Hør bare: ”De kreftene som ønsker at kirkevalget skal lede fram til at Kirken får utnevne sine egne biskoper, må nok innse at valget først må gjennomføres noen ganger til, før det kan hevdes at kirken har fått utviklet et indre demokrati.”

Her var det mye rart på en gang. Dagsavisens medarbeider har tydeligvis ikke gjort jobben sin og satt seg inn i saken. For et første, det ble ikke sendt ut stemmesedler i posten. For det andre, de aller fleste av de ca 28.000 som returnerte den tilsendte konvolutten brukte den til det den var ment, nemlig til å melde seg ut eller melde fra om at de ikke var medlem av kirken. Ca 4.000 av konvoluttene hadde blandet innhold, varierende fra kverulering, sabotasje og annet tullball til noen som misforsto informasjonen og trodde de stemte ved å returnere konvolutten. (Et tall som for øvrig et meget lavt tall, tatt i betraktning at informasjonen ble sendt til 3,2 millioner mennesker.)

For det andre vet vi ingen ting om hvilke konsekvenser misforståelsen har hatt når det gjelder den faktiske deltagelsen i valget. Mange av dem som trodde de hadde stemt ved å returnere konvolutten til Kirkerådet, kan meget vel ha blitt klar over misforståelsen og stemt når valgdagen kom. Informasjonen ble sendt ut mange uker i forveien, og mulighetene for å misforstå fikk oppmerksomhet i mediene, slik at man hadde god anledning til å bli oppmerksom på feiltagelsen for så å delta i valget på korrekt vis, slik også Kirkerådet påpeker. Tilbake står naturligvis muligheten for at noen fortsatt svevde i den misforståelse at de faktisk hadde stemt. Men det er god grunn til å anta at dette er så få at Kirkerådets prosjektleder har rett i at problemet er marginalt. Valgforsker Bernt Aardal sier at hvis det har kommet inn en halv million stemmer, og kanskje 2000 personer tror de har stemt, men likevel ikke har gjort det, vil ikke dette påvirke valgresultatet. Verken Dagsavisen eller NRK, som også brakte tøvet ut til sine lyttere i 18.30-nyheten i går, har funnet det opportunt å referere Aardal.

For det tredje: Anders Todal Jenssen skyter temmelig langt over mål når han hevder at det som her har skjedd vil sette en midlertidig stopper for reformprosessen, slik at det vil gå lang tid før kirken får utnevne sine egne ledere. Valgforskeren kan ikke ha fulgt mye med i de prosessene som foregår i denne saken når han kan uttale slikt tøv. Det eneste ved dette valget som eventuelt kunne ha truet utviklingen mot en mer selvstendig kirke, ville vært en valgdeltagelse omtrent på samme lave nivå som ved tidligere valg. Det vet vi allerede at det ikke har vært.

Når dette er sagt, skal det tilføyes at informasjonen som ble utsendt om valget, ikke var noen fulltreffer. Selv om det er enhver velgers plikt å sette seg inn i reglene for hvordan et valg foregår, og slik sett selv er ansvarlig for å stemme på en korrekt måte, er det ikke overraskende at mange er kritiske til det man fikk tilsendt. Et par eksempler: En oppramsing over to sider av ”kirkens satsingsområder” med opplysninger av typen ”kirken er i en kontinuerlig utviklingsprosess”, er ikke spesielt spennende. Kirkerådsdirektørens hilsen til medlemmene er illustrert med et foto av en guttunge som sitter lidende oppe i et kirketårn og holder seg for ørene! Hvilket budskap et slikt bilde er ment å skulle formidle, er ikke lett å forstå. Selv om det kan virke slik, vil jeg neppe tro at det er ment som en oppfordring om å holde seg for ørene for kirkens budskap. Når kirken for første – og antagelig for siste gang på lenge – får anledning til å henvende seg direkte til alle sine mer enn 3 millioner medlemmer, burde kommunikasjonen utvilsomt ha vært bedre.

Brunt på is

Mange småpartier stilte lister ved stortingsvalget, blant disse også et par ”brune” partier på ytterst høyre fløy, Norgespatriotene og Vigrid, som vakte en del oppsikt under valgkampen gjennom sin deltagelse ved enkelte skoledebatter. Jeg noterer med glede at de to partiene ikke fikk mer enn henholdsvis 184 og 174 stemmer. En kan under seg over hvordan det kan ha gått til at begge partier har klart å mønstre 500 underskrifter. Lederen av Norgespatriotene sier at han nå legger partiprosjektet på is på ubestemt tid. Gjør det – og la det bli liggende i isen!

Uten sammenligning for øvrig – et annet parti som heller ikke akkurat imponerte med sin oppslutning, var Kristent Samlingsparti. Partiet stilte lister i 17 fylker og fikk i alt ca 4.900 stemmer, dvs 0,2 prosent av stemmene. I Oslo fikk partiet 279 stemmer med Jan-Aage Torp på toppen av listen. Partiet dokumenterte med andre ord også denne gangen at det kun fungerer som et rent demonstrasjonsparti. Vi har hørt lite fra partiet etter valget. På partiets nettsted står det ikke ett eneste ord om valgresultatet. Det sier vel det meste. Kanskje også ledelsen i dette partiet gjorde klokest i å tenke i retning av is, eller enda bedre, legge det ned.

Fortsetter omtrent som før

Det ble fortsatt rød-grønn regjering. Vi lever sikkert godt med det, så lenge det varer. Etter forrige valg var det mange som ikke trodde de rødgrønne vil klare å holde i hop i fire år. Jeg var blant dem som tvilte, og tok feil. Jeg melder tvilen også denne gangen. Årsaken er naturligvis at SV ble så kraftig redusert at regjeringstvilen uvilkårlig vil melde seg. Allerede i dag antyder SV-veteranen Rolf Reikvam at SV kan bryte ut av regjeringen. Dersom SV ikke får gjennomslag for en mer human asylpolitikk og en strategi for tilbaketrekning av de norske styrkene fra Afghanistan, så bør partiet vurdere å trekke seg ut av regjeringen, sier Reikvam.

Det blir sikkert en kamp innad, der Kristin Halvorsen ikke vil gi seg så lett. For hun har virkelig fått smaken på godstolen i Finansdepartementet og de store limousinene. Alle hennes kommentarer om at ”den rødgrønne politikken vant valget” er egnet til å bortforklare SV’s braknederlag, men er til innvortes bruk for å begrunne fortsatt regjeringsdeltagelse. At det var SV som berget det rødgrønne flertallet er med respekt å melde noe tøys. Det var Ap som til tross for SV’s store tilbakegang sikret fortsatt Jens-regjering, sammen med et Sp som holdt stand.

Under alle omstendigheter blir SV’s innflytelse i regjeringen svekket, uansett om Jens i dag ikke vil snakke om et svakt SV. SV har i dag fem statsråder og Sp fire. En trenger ikke være mye til spåmann for å si at SV i løpet av høsten også bare vil ha fire. Om partiet setter SV’s stilling inn på at hun fortsatt skal ha Finans, skal bli spennende å se.

Valgets store overraskelse var Venstres sammenbrudd. Riktignok fikk vi et lite varsel gjennom et par lokale Hordalandsmålinger, som ga vonde signaler til Sponheim. Men ingen meningsmålingsinstitutter klarte å fange opp nederlaget. Venstre har åpenbart ikke noe grunnfjell partiet kan stole på. Det ligger vel i venstre-liberalismens natur at det er litt for mye som kan aksepteres, Sponheims forsikringer om at han står oppreist til tross. Venstre-liberalister svikter når de finner det for godt, slik Venstre også har sviktet i viktige verdispørsmål i siste stortingsperiode.

Fryktelig sårt for Sponheim, som konstaterer at bare 0,2 prosent mer til Venstre hadde gitt ikke-sosialistisk flertall. Men det er ingen grunn for noen til å hovere, slik Hagen så smålig gjorde i natt. Venstre har reist seg før, og gjør det sikkert igjen, uten Sponheim, som vil bli savnet. Jeg håper i hvert fall det. For vi trenger et sterkt sentrum. Når Sp for lengst har sviktet, står et svekket Krf tilbake som det partiet som først og fremst skal holde liv i sentrum. Her må det jobbes hardt. Og Krf tåler ikke særlig mer årelating. Fortsetter nedgangen neste valg, er sperregrensen farlig nær, og da kan toblokksystemet være etablert for godt. Det vil ikke være bra.

Til tross for at de ikke-sosialistisk partiene fikk nesten femti tusen stemmer mer enn de rødgrønne, fikk altså de siste flest mandater. Urettferdig, kan man si. Kanskje til og med en smule udemokratisk. Men slik er valgordningen. Og en hundre prosent rettferdig ordning er det vel ikke mulig å få til.

Endringen i mandatfordelingen ble ikke stor. Tretten mandater flyttet på seg – og de flyttet seg mot høyre. Hvorvidt det vil få noen betydning for politikken er vel mer tvilsomt, bortsett fra at SV får mindre innflytelse i regjeringen. Men den har vel egentlig ikke vært så stor de siste fire årene heller.

Vi fortsetter altså omtrent som før.

Ekspertene spår, velgerne rår

Det har vært en underlig valgkamp. Underlig fordi debatten i så liten grad har dreid seg om saker, men desto mer om regjeringsspørsmålet. Vårt Land (papiravisen) har intervjuet tidligere toppolitikere, og alle er enige om at det viktigste har havnet i bakgrunnen. Det gjelder saker som klimaspørsmålet, menneskeverdet, utenrikspolitikk og faren for atomkrig, velferdsstatens framtid m.m. Den saken som ifølge meningsmålinger er viktigst for velgerne, skolen, har vært lite framme.

Partilederne klager over at de har brent inne med ”hjertesakene”, ifølge Dagbladet. Navarsete synes, naturlig nok, at de har vært alt for lite om distriktspolitikken, noe Aarebrot er enig i. Akkurat like lite overraskende er det at Siv Jensen ville hatt mer om asylpolitikken, Sponheim mer klimapolitikk, Stoltenberg mer utenrikspolitikk, Dale mer pensjonspolitikk, mens Høybråten som vanlig ikke blir spurt av Dagbladet.

Så kan man diskutere hvorfor det er blitt slik. Mange vil kanskje skylde på mediene. TV har stor betydning, og vi husker alle hvordan TV-kanalene la opp til en ensidig Jens-Jensen-konfrontasjon, som folk var trøtte av nesten før den startet. Heldigvis klarte man å smadre denne regien. Det største ansvaret har imidlertid partiene selv. Knapt noen har klart å formulere sin visjon for hvilken retning de vil at samfunnsutviklingen skal ta. Hvordan ser de for seg Norge 5, 10, 20 år fram i tiden?

Stoltenbergs mantra om de ”stoooore pengene” og om skattnivået, som etter hans mening åpenbart har funnet sin endelige løsning ettersom han verken vil senke eller øke skattene, begeistrer neppe mange. Ditto Solberg. I likhet med Stoltenberg mener tydeligvis også hun at temaet skatt er det som skal få oss til å løpe til valgurnene. Siv Jensen er for billigere bensin, brennevin og folk flest, og begeistrer visstnok noen, men heldigvis ikke mange nok. Sentrumspartiene og SV prøver tross alt å tenke litt mer visjonært, om hva slags samfunn vi vil ha, om vår viktigste arena for et godt liv - familien, om vår tids største trussel, klima- og miljøkrisen. Men ingen av disse partiene er sterke nok til å nå fram med sitt budskap.

Derfor vil vi våkne opp i morgen med enten Jens, Jensen eller Erna. Og dermed kan vi ha det så godt – som vi har det. De fleste valganalytikere ser ut til å tolke tegnene slik at de spår et knapt ikke-sosialistisk flertall. Hva nå det vil bety.

Ekspertene spår, men velgerne rår.

SV-desperasjon

Partilederdebatten på NRK fredag viste en SV-leder som kjenner på desperasjonen. Noe annet kan ikke forklare hennes nærmest ukontrollerte opphisselse og til dels mangel på folkeskikk i debatten.

Det går an å forstå det. SV har hatt mye motgang i valgkampen. Pål T. Jørgensens utspørring av Kristin Halvorsen var ille for Halvorsen og partiet. Siden har Halvorsen ikke klart å komme på offensiven. Hun har ikke maktet å få fokus på miljøpolitikken, der hun gjerne vil være best, og noen skoledebatt av særlig interesse har vi heller ikke hatt. Dessuten har Halvorsen denne gangen klok av skade voktet seg vel for å komme med løfter av typen ”varm skolemat”.

Utspillet fra en ellers så fornuftig mann som Olav Gunnar Ballo, som selv nå forlater Stortinget, understreker SV’s desperate situasjon. Ballo appellerer til Ap-folk om å stemme SV for slik å berge den rød-grønne regjeringen, sier han. Det er ikke spesielt taktisk lurt å stemme Ap, når det uansett ser ut som at Ap kommer i regjering. Da risikerer man å få en mindretallsregjering av Ap, legger han til. Som om en mindretallsregjering av Ap skulle være noen ulykke. Mange både i og utenfor Ap vil vel mene at det kanskje bare hadde vært en fordel om Stoltenberg etter valget kunne fly alene. Riktignok har fløyet for mange penger disse fire årene, men kostnadene vil bli de samme om han flyr alene.

Rent bortsett fra at Ballos utspill må sies å være ganske så spesielt, kan det også stilles spørsmål ved hans påstand om at det bare er et sterkt SV som kan redde flertallet. Valgforsker Frank Aarebrot problematiserer påstanden og hevder at det avgjørende blir avstanden fra Ap til det neste største partiet, for da kan styringstillegget slå inn. Med den størrelsen SV har nå fungerer det gjerne slik at hvis de vinner fylkesmandater, så taper de gjerne utjevningsmandater. Selv om Aarebrot er Ap-mann, betyr ikke det at hans analyse ikke er riktig.

Men nå er valget i gang. Morgendagen vil vise om det vil gå troll i ord når Dagbladet skriver om at Halvorsen i dag har hatt ”siste dans med gjengen”.

Kirkevalget

Kirkerådet har fått foretatt en undersøkelse som viser at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke har planer om å delta i kirkevalget. Det blir tolket som et høyt tall. En valgdeltagelse som når opp i denne andelen av medlemsmassen ville være oppsiktsvekkende. Jeg tror imidlertid ikke at det blir så høyt. En ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Om halvparten av disse stemmer, vil det være er bra resultat.

Sikkert er det at deltagelsen blir atskillig høyere enn det som har vært vanlig. Det har naturligvis sammenheng med at Den norske kirke for første gang har fått sjansen til å gjøre kirkevalget skikkelig kjent. Og her har Kirkerådet virkelig lykkes. Den samme undersøkelsen viser at 98 prosent av de stemmeberettigede har fått med seg at det er kirkevalg. Ingen kan tvinges til å stemme. Men tallet viser at informasjonen det er satset så mye på, er nådd ut, og enten man stemmer eller ikke, har alle dermed gjort et valg.

Satsingen på dette kirkevalget kommer som et resultat av kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, der de politiske partiene ble enige om at det i samarbeid med Den norske kirke skulle gjennomføres en demokratireform, ”slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Dette punktet er av en del politikere omtalt som en forutsetning for at de nødvendige vedtak skal bli gjort for å sikre kirken en friere stilling i forhold til staten, ikke minst retten til selv å utnevne biskoper. Hvor stor valgdeltagelse som anses ”godt nok”, har ingen politiker vært villig til å si noe om.
Personlig tror jeg ikke det spiller så stor rolle. Vedtaket om at kirken skal fristilles mer fra staten lar uansett seg ikke reversere. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mulig ut fra prinsippet om trosfrihet og respekt for Den norske kirke som trossamfunn å skulle fortsette med den statskirkeordning vi nå har. Det statskirkesynet som ikke minst Senterpartiet står for, lar seg ikke forsvare i dagens samfunn.

Mange har kritisert kirkevalget. Noen synes det er ille at det foreligger bare én liste, andre synes kandidatene er alt for anonyme. Når en vet hvor vanskelig det er å få folk til å påta seg frivillige oppgaver, er det ikke underlig at det bare blir én liste i de fleste av landets 1200 menigheter. Jeg synes de mer enn 16.000 kandidatene som stiller på disse listene, fortjener honnør og respekt for at de er villige.
Andre kritikere er opptatt av myten om den "sexfikserte kirken". Selv en så vidt fornuftig kommentator som Aftenpostens Ingunn Økland hevder at kirkevalget (jeg antar at hun her mener bispedømmerådsvalget) er redusert til et spørsmål om homofiles rettigheter, og spør om Den norske kirke ikke er opptatt av annet enn seksualitet og samliv? Hun mener kirken denne gangen ikke kan skylde på systematisk overdimensjonering av homofilisaken i mediene.

Hvis dette skal forstås som en innrømmelse av slik overdimensjonering i mediene, så er jo det noe. Av egen erfaring vet jeg litt om denne sexfikseringen fra medienes side. At også kirken har hatt homofilsaken på dagsorden, bør ikke overraske noen i et samfunn hvor dette har vært en av de aller mest fokuserte sakene i samfunnsdebatten de siste 15-20-årene. Når homofilisaken har vært behandlet på Kirkemøtet, har mediene møtt opp i hopetall og skrevet om den sexfikserte kirken. Straks møtet har avsluttet behandlingen av denne saken, har alle TV-lamper sloknet og med få unntak har pressefolkene rømt salen. Saker som gjelder ”forbruk og rettferd”, miljøspørsmålet, trosopplæring i kirken, urfolkenes situasjon i den verdensvide kirke m.fl. ble ansett uinteressante av de fleste medierepresentantene. Ved å la være å rapportere om slike saker kunne man opprettholde myten om den sexfikserte kirken.

Når påstanden om at kirken bare er opptatt av homofili og samlivsetikk dukker opp også ved kirkevalget, skyldes det at et par aksjonsgrupper har engasjert seg i spørsmålet om kirken skal tilpasse seg den nye ekteskapsloven og begynne å vie homofile og lesbiske par. Men hva er det som er så galt med at folk engasjerer seg i konkrete saker? Er det ikke det som er demokrati? Er det ikke nettopp engasjement som blir etterlyst? For noen er faktisk dette spørsmålet i aller høyeste grad et spørsmål om ”hva slags kirke” de vil ha. Og for enkelte bryter det på dypt vann fordi det dreier seg om noe så sentralt som spørsmålet om hvilken autoritet Bibelen som Guds ord skal ha i kirken. Derfor kan Kirkemøtets standpunkt i dette spørsmålet bli avgjørende for deres kirkemedlemskap. Det gjelder mennesker på begge sider av delestreken i denne saken.

For øvrig er det ikke sant at dette er den eneste saken kirkefolk og kandidatene er opptatt av. Leser man kandidatenes selvpresentasjon og kirkeledernes engasjement på de kirkelige nettstedene, ser man noe annet. Ja, tatt i betraktning hvor sentral denne saken er for mange mennesker i kirken, går det faktisk an å kritisere mange av kandidatene for at de ikke tydeligere flagger et syn.

Sur og desperat

Etter hvert som valgkampen har gått Frp imot og meningsmålingene ikke tyder på et slikt brakvalg for Frp som mange trodde for bare en måned siden, blir Siv Jensen stadig surere og mer desperat. Den berømmelige fotoseansen med Erna avslørte sinnsstemningen hos en partileder som har struttet av selvtillit og sett seg selv som landets nye statsminister. Det har ikke gjort stemningen i Frp bedre at TV-kanalene mer eller mindre har forlatt sitt misforståtte opplegg med konsentrasjon om Jens versus Jensen som repriseduellanter. Det går an å forstå at Jensen ikke akkurat ser blid ut om dagen. Etter Ernas framganger har Jensen ikke lenger klippekort på duellene med Jens og som det opplagte statsministeralternativet til Jens. Heller ikke Jens er vel spesielt glad for den utviklingen. Han har jo hatt alt å vinne på å prøve å innbille oss at valget dreier seg om Jens eller Jensen.

Vel, det er enda noe dager igjen og mange har fortsatt ikke bestemt seg. Kanskje kan vinden snu igjen for Jensen. Men dagens VG-måling vitner ikke akkurat om det. Ny kraftig nedtur for Frp. Ikke rart at man henter fram igjen ”han far sjøl”, selve mesteren i å spille forurettet, som er Frp’s forutsigbare reaksjon når noe går imot.

Skolevalget bekrefter at Høyre er i siget, selv om en annen måling i dag tyder på at Venstre "stjeler" litt stemmer fra Høyre. Skolevalget tyder også på at de rødgrønne kan miste flertallet, slik en dyktig analytiker som Paul Chaffey tolker resultat. Hva som da skjer, vet ingen. Men stadig mer tyder på at et relativt dårlig valg for Frp ville sende så store sjokkbølger inn i den leiren at de i ren frustrasjon vil ”innsette” en Jens-regjering igjen i en eller annen fasong. Hennes såkalte ”budsjettgaranti” vitner om det.

Foreslått før

Venstre vil innføre et kompetanseår for lærere slik at de kan fornye sin fag- og yrkeskompetanse. Partiets nestleder Trine Skei Grande viser til at en slik ordning finnes i dag for vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren hvor man hvert sjuende år får undervisningsfri for å forske på heltid.

Ordningen i universitets- og høyskolesektoren går ut på at man hvert år opparbeider en rett til to måneders undervisningsfri for å forske. Disse månedene kan ”samles opp” til f eks et halvt års undervisningsfri for forskning etter tre år eller et helt år etter seks år.

Venstres forslag presenteres som en ny idé. Det er det ikke, men det er ikke noe dårlig forslag for det. Tvert imot. Allerede i 2001 lanserte Verdikommisjonen denne ideen. I kapitlet ”Verdivalg i skolen” i sin sluttrapport fremmet Verdikommisjonens styringsgruppe følgende forslag:
”Det etableres en ordning der lærere årlig opparbeider rett til et visst antall permisjonsuker som etter en tid kan tas ut som en sammenhengende permisjon for etterutdanning eller alternativt arbeid. Tilsvarende ordning bør også gjelde for rektorene”.

”Valgt fellesskap; prosjektrapport og forslag”. Verdikommisjonens sluttrapport, bind 2, 2001, s.147.

Game over

Etter 4-0 over Skottland var optimismen stor. Landslaget ga oss endelig en stor opplevelse og skapte et aldri så lite håp om VM-sluttspill. Men egentlig ble vi vel litt lurt. Skottland kunne ikke stille med sitt beste lag, og dessuten måtte de spille med bare ti mann det meste av kampen. Skottland slo Makedonia 2-0, og med bare 1-1 mot Island er det game over for Norge når det gjelder muligheten for VM-sluttspill i Sør-Afrika. Uavgjort på bortebane er egentlig ikke noe dårlig resultat i internasjonal fotball. Men hvis vi skulle hatt noe i et VM-sluttspill å gjøre, skal et lag som Island slås. Faktisk var Norge heldig som klarte uavgjort, selv om Carew skulle hatt straffe. Sagaøyas gutter var atskillig nærmere seier enn Norge og hadde fortjent å vinne kampen. Dette var en like trist og flau kveld for det norske landslaget i herrefotball som Skottland-kampen var hyggelig. Og det sier ikke så lite.

Med en så dårlig VM-kvalifisering av herrelandslaget kan det være grunn til å minne om at vi faktisk har et fotballandslag som hevder seg meget godt. Det norske kvinnelandslaget i fotball overgikk seg selv og slo ut storfavoritten i kvartfinalen i EM-sluttspillet i Finland og er klar for semifinale mot Tyskland. Kanskje har gutta noe å lære av jentene når det gjelder innstilling?

Les også:
Ville ikke spilt på et slikt lag
Ingenting i VM å gjøre
VM-håpet i praksis ute
Island-kampene ødela
Et bittelite håp?
Drillo avviser Gudjohnsen-kritikk: DB, VG

Bestefar – kamerat og venn

I kveld skal jeg holde foredrag for noen titalls glade gutter, som skal ha en week-end sammen. De aller fleste er nok over sin første ungdom. De fleste av disse igjen er besteforeldre, og nettopp ”besteforeldre” er temaet for foredraget. Ettersom det bare er bestefedre til stede, får jeg vel vinkle det hele mot akkurat den besteforeldrekategorien.

For noen år siden var jeg bidragsyter i en bok som het ”Ingen er som bestefar”, og jeg skrev spissartikkelen som hadde samme tittel. Jeg måtte da skrive at sant nok er ingen som bestefar, men enda mer sant er det at ingen er som bestemor! Forskningen viser at bestemor som regel er enda mer engasjert og opptatt av barnebarna enn bestefar. Dermed er det ikke overraskende at barnebarn gjennomgående kan fortelle at de er mer knyttet til bestemor enn til bestefar. ”Da Gud ikke hadde tid til å være overalt, skapte han bestemødre”, er det sagt. Men før alle mine lesende bestefedre får alt for såre følelser, skynder jeg meg å tilføye at det er masse igjen av muligheter og oppgaver til bestefar.

Bestefar kan ha stor betydning for barnebarna, både direkte og indirekte. Indirekte har han betydning gjennom den hjelp og støtte han kan gi barnebarnas foreldre. Direkte har han betydning gjennom samværene med barnebarna, der han kan være forbilde for dem, stimulere dem tankemessig og sosialt og på ulike måter gi dem konkret støtte.

Sammenlignet med bestemor, som gjerne fungerer som ”familielimet”, som bringer familien sammen og i det hele tatt er en viktig faktor i familiens ”indre liv”, har bestefar helst sin viktigste funksjon på det mer ”ytre plan”. Han har en tendens til å fokusere mer på ikke-familiære tema og er mer er mer orientert mot oppgaver som foregår utenfor hjemmets indre liv, slik som for eksempel skolegang, yrkeskarriere og økonomisk assistanse, og opptrer gjerne som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Han engasjerer seg gjerne i de materielle og økonomiske spørsmål, enten det gjelder finansiering av barnebarnas sportsutstyr og fritidsaktiviteter eller deres utdanningsvalg og yrkesvalg. Gjennom den personlige kontakten kan han gi råd, diskutere med dem, dra på turer med dem, og ta dem med i daglige gjøremål osv.
Den moderne bestefarrollen kjennetegnes først og fremst ved at ved at bestefar er kamerat og venn. Den amerikanske filosofen Lewis Mumford skal ha sagt: "Hver generasjon gjør opprør mot sine foreldre - og blir venner med sine besteforeldre." Så sant bestefar er så heldig å ha god kontakt med sine barnebarn, har han en unik mulighet til å bli sine barnebarns gode venn, en venn de kan stole på, en venn de kan gå til med sine sorger og bekymringer. Sammen med bestemor kan han gjøre besteforeldrehjemmet til en oase i barnebarnas ofte hektiske liv, et følelsesmessig fristed der barna kan søke tilflukt og få slappe litt av i frihet når spenningene og konfliktene i familien blir tunge å bære. Da oppleves det som en lettelse å komme over til mindre følelsesmessig ladede forhold. Et lite miljøskifte nå og da i form av besøk hos besteforeldrene kan for øvrig være gunstig både for barna og foreldrene.

Når det stokker seg for presten

VG forteller i dag om en vikarprest på Stord som forvekslet brudgommens navn med forloverens da han skulle vie et par nylig. Selv om forloveren var brudgommens bror, syntes bruden rimeligvis at hun ikke kunne svare ja til å gifte seg med svogeren, og etter en del strev lyktes, det å få gjort presten oppmerksom på feiltaket.

Episoden minner meg om en historie jeg hørte for mange år siden om en prest som også brukte galt navn på brudgommen. Men her var mistaket atskillig mer pinlig. Presten hadde nemlig stokket navnelappene til to brudepar som skulle vies samme dag, og leste opp navnet på brudgommen i det neste brudeparet som ventet på vielse straks etterpå. Og ikke nok med det. Tilfellet ville at bruden i sin tid hadde vært forlovet med nettopp denne brudgommen!

Høyre-sentrum likevel?

Nå begynner det virkelig å dra seg til i valgkampen. Dagens politiske meningsmåling i VG viser at noen hver kan få seg en overraskelse 14. september. I over et år har medier og fremfor alt Jens og Jensen prøvd å innbille oss at kampen først og fremst står mellom nettopp disse to. Jo da, Jens er selvfølgelig fortsatt med. Men hva med Jensen? Det har lenge vært klart at sjansen for Siv Jensen til å bli statsminister etter dette valget er ytterst liten. For all del, Frp får mange stemmer, men kanskje blir valgresultatet for Siv Jensens parti heller ikke så godt som man lenge har trodd. Ikke minst reageres det på dødshjelpvedtaket. Skulle Frp havne på samme resultat som sist, for ikke å si under, blir det en nedtur av dimensjoner for et parti som meningsmålingene har gjort noe høy på pæra.

På VG-målingen får Frp en oppslutning som faktisk er lavere enn ved forrige stortingsvalg. Og hva som sikkert svir minst like mye for ”statsministerkandidat” Jensen er at to av tre spurte heller vil ha Høyre-leder Erna Solberg enn Frp-leder Siv Jensen som statsminister. Sentrum og Høyre er dessuten større enn Frp på denne målingen, ja, også større enn Ap, selv om Ap får langt flere mandater. En måling i Dagsavisen viser nøyaktig samme tendens. Frp stuper og Høyre, Krf og Venstre er større enn Frp. Valgforsker Bernt Aardal sier at han vil vedde hatten sin på at vi her ser noen tendenser som vi har gått og ventet på. Frp har vært på en fallende kurve og Høyre på en stigende kurve, men det har tatt tid før det har slått helt ut, sier han til Dagsavisen.

Nå erkjennes det at en sentrum-Høyre-regjering ikke er noen umulighet. Arne Strand påviser i Dagsavisen hvordan det kan skje, og gjør dermed til skamme talen om at det ikke finnes noe realistisk alternativ til de rødgrønne. Kanskje kunne vi håpe at også valgredaksjonene i NRK og TV2 kunne klare å tenke samme tanke? Foreløpig ser det ikke slik ut når vi bivåner debattene i disse mediene.

Selvfølgelig, dette er bare to målinger blant mange andre. Det kommer flere, og de vil vise andre resultater. Dessuten, og det er kanskje minst like interessant, Aftenpostens velgerpanel viser at de rødgrønne gjør det meget bra blant opp-av-sofaen-velgerne, så bra at hvis den tendensen fortsetter, vinner de valget. Men det er lenge igjen. Ikke minst hvis det politiske innholdet i valgkampen kan utkonkurrere Kongo i medieoppslagene, kan mye endre seg. Og det skal ikke mye spådomskunst til for å forutse at Frp vil anstrenge seg til det ytterste for å få oppmerksomhet om sitt syn på innvandrerpolitikken. Blir de andre partiene med på den galeien, er Frp garantert fremgang igjen. Men så langt i valgkampen har det lykkes de andre partiene å unngå å bite på det agnet.
Les også:
Sponheim vil ikke holde seg for nesen.
Rikinger vender Siv ryggen.

Uinteressant skattedebatt

Tenkte jeg det ikke. For de aller fleste av oss spiller det ingen rolle for inntektsskatten hvem som styrer. Økonomieksperter har gjort beregninger som viser at det ikke er noen endringer i skattenivået på lønnsinntekter med ulike regjeringer. Folk med vanlige lønnsinntekter betaler stort sett like mye i skatt. Når man har levd noen år, er dette nettopp hva vi har erfart.

Årsaken er naturligvis at skattelette av noe omfang for folk flest ville føre til så vidt stor reduksjon av statens skatteinntekter at det er noe staten rett og slett ikke ville ha råd til hvis det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes. Med andre ord: Både Ap/Sv’s og Frp/Høyres forsøk på å gjøre valgkampen til en debatt om skattenivået til folk, er en avsporing. Når partilederne for SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet stadig gjentar at folk bør stemme på dem hvis de ønsker fellesskap og velferdssamfunn, er det en bløff, slik det er en bløff når høyresiden prøver å innbille oss at vi vil få mindre skatt hvis vi stemmer blått. Bløff er det også når Kristin Halvorsen sier at hun har brukt de siste fire årene til å omfordele. Den sittende regjeringen har gjort lite for de med nettopp lavest inntekt, sier skatterettseksperten Gjems Onstad. Mye tyder på at han har rett.

Noe av det jeg setter mest pris på ved sentrumspartiene, er at de ikke i samme grad som venstre- og høyresiden prøver å gjøre valgkampen til et spørsmål om mye eller lite skatt. Med all den velferden som det er stor enighet om mellom partiene, blir forskjellen mellom partiene på skatteområdet, liten. I hvert fall når det gjelder de fleste av oss. Skattedebatten er langt på vei en fiktiv debatt.

Oppdatering: Ikke uventet avviser Frp at det ikke vil gjøre noen særlig skatteforskjell for folk med vanlige lønnsinntekter om det blir rød-grønn eller blå regjering, fordi Frp aldri har fått vise sin politikk i praksis. Men om det skulle skje at Frp kommer i regjeringsposisjon, vil nok virkeligheten innhente også Frp. Også de vil trenge skatte de samme skatteinntektene fra folk flest hvis velferden skal kunne opprettoldes.

Ensom Frp-spurt

Apropos Frp's 100 dagers program:
"To uker før du skal stemme, starter Frp sluttspurten med flomlys på hvor ensomme de er. Og at den politikken de lover, er sørgelig langt fra gjennomføring."
Per Anders Hoel, politisk kommentator i Vårt Land.