mandag 16. oktober 2017

Lovhjemlet samværsrett for besteforeldre?

Det er lett å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner mister kontakten med barnebarna. Barnebarna er noe av det aller kjæreste i besteforeldrenes liv, og det gjør hjerteskjærende vondt å bli hindret i å treffe dem. Jeg har selv gjort en del besteforeldreforskning og vet at det på flere måter som regel er godt for barnebarnas utvikling å ha kontakt med besteforeldrene. Derfor er det også forståelig at enkelte mener at besteforeldre bør få en lovhjemlet rett til samvær med barnebarna. Spørsmålet er likevel om det er klokt å innføre en slik lovbestemmelse.
    Det siste initiativet på området kommer fra en gruppe som fronter saken under tittelen «Barns rett til besteforeldre». I et innlegg i Bergens Tidende for noen dager siden hevder initiativtagerne at de negative aspektene ved å lovfeste samværsrett for besteforeldre og slik gjøre spørsmålet til en sak for domstolene, vil oppveies av de positive – at barna får kontakt med flere personer som vil dem vel.
     Her tror jeg de tar feil. De negative konsekvensene er alt for store. I argumentasjonen blander man sammen besteforeldrenes moralske rett til kontakt med barnebarna med juridiske rettigheter. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering.
     Jeg studerte dette spørsmålet ganske grundig for en del år tilbake, og arbeidet resulterte i en lengre tidsskriftartikkel. Jeg har også skrevet om spørsmålet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/ og i et par tidligere poster på denne bloggen.
     Temaet er vanskelig, fordi det er følelsesladet og fordi det berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes førsterett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse. De som taler sterkt for besteforeldres samværsrett, hopper alt for lett over foreldrerettsprinsippet. Det er også karakteristisk at man sier lite om hvordan man mener at en slik lovbestemmelse skal se ut. Man viser bare til USA og enkelte europeiske land som har lovbestemmelser i denne retningen, og sier at vi må få en lovendring så Norge kommer på linje med disse landene.
    Men for det første er det ikke uten grunn at det er få land i Europa som har slike lovbestemmelser, og de praktiseres gjerne meget restriktivt. Når det for det andre gjelder USA, har en del stater innført «vidåpne» lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til «når som helst» å gå til retten med krav om samvær så sant man mener det tjener «barnets beste». Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt så stor harme blant mange amerikanske foreldre at en del av dem har organisert seg for å kjempe imot denne lovgivningen og «gjenopprette foreldrenes rettigheter», som de kaller det. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken. Saken illustrerer hvor ille det kan gå når en begynner å dra mellommenneskelige problemer inn i rettssalene. (Du finner en nærmere omtale av denne saken her.)
     I Norge vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet i forbindelse med revisjon av barneloven i 1997, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).
     Utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har juridisk rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at «andre enn foreldrene» (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.
     Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tiltvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.
     Det kan også hevdes at selve eksistensen av generelle lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike «forhandlinger i skyggen av loven» kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig «overtak». Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste. (Les resten av artikkelen ved å klikke på "Les mer" under.)

onsdag 11. oktober 2017

Ensidig og kjedelig jubileumsbok

I 2016-2018 er det 150 år siden henholdsvis Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, Den norske Santalmisjon og Det norske lutherske Indremisjonsselskap (Den norske Lutherstiftelse) ble stiftet. De tre misjonsorganisasjonene fusjonerte i 2000 til Normisjon. I anledning jubileet har Normisjon tatt initiativ til utgivelsen av jubileumsboka «Misjon i bevegelse» (Luther forlag 2017, 368 sider). Boka er en artikkelsamling med mange forskjellige forfattere, og den er redigert av en komite på fire, alle nåværende eller tidligere ansatte i organisasjonen.

    På omslaget og i forordet heter det at man vil vende blikket «tilbake til de siste 50 års historie» og «formidle inntrykk» fra denne 50-årsperioden. Bidragsyterne hevdes å være «personer som har stått sentralt i arbeidet hjemme og ute» i disse 50 årene.
     Størstedelen av denne tidsperioden dreier seg om de tre organisasjonenes særskilte historie. Av de tre var Indremisjonsselskapet den langt største. Ikke desto mindre omhandler over halvparten av boka Santalmisjonens og ytremisjonens historie. Her er til dels lange artikler om hvert enkelt av misjonsfeltene. I disse artiklene er ingen detaljer for små og ubetydelige til ikke å bli nevnt. Artiklene er skåret over samme lest og blir etter hvert kjedelig lesning. Man begrenser seg heller ikke til bare de siste 50 årenes historie. Videre finner vi egne artikler om bl.a. skoler for misjonærbarna, om misjonærbarnas plass i misjonshistorien og om TV-selskapet SAT-7, som sender i Midt-Østen og Nord-Afrika. Normisjons engasjement her består av et pengebidrag på kr 200.000. 
     Det finnes ikke en eneste artikkel om arbeidet i regionene (kretsene) her hjemme. Mindre enn en firedel av teksten i boka dreier seg om indremisjonshistorie/hjemmearbeidet. Resten er det vi kan kalle «fellesstoff» og tema som gjelder Normisjon generelt. Billedstoffet er enda mer ensidig. Nærmere to tredeler er hentet fra Santalmisjonen/ytremisjon. Når en ser hva redaksjonen har funnet plass til, holder det ikke å skrive i forordet at man på grunn av plassmangel har måttet utelate en rekke viktige arbeidsfelter innenfor arbeidet her hjemme.
     Redaktørene tar forbehold om at målet med boka ikke har vært «en detaljert gjennomgang av historien siden 1967/68». Men det forsvarer ikke en så påtagelig stor skjevhet i emnevalg og valg av forfattere. ....
(Klikk "Les mer" under for å lese resten av artikkelen.)

mandag 9. oktober 2017

Da kvinnene tok valget egne i hender

Da det skulle holdes folkeavstemning om oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, hadde kvinner ikke stemmerett og de fikk følgelig ikke delta i folkeavstemningen. De tok da saken i sine egne hender og organiserte en underskriftsaksjon til støtte for Stortingets vedtak om unionsoppløsning.  Aksjonen ble både et høydepunkt og et vendepunkt i kvinnenes kamp for stemmerett. I det siste nummeret av «Fortid», (nr 3/2017) et tidsskrift som utgis av historiestudentene ved Universitetet i Oslo, har jeg en artikkel om aksjonen.

Kvinnene som gjennomførte underskriftsaksjonen, utførte en bragd. I løpet av to-tre ukers tid samlet de inn nærmere 300.000 underskrifter fra kvinner i by og bygd i Norge. Til sammenligning kan nevnes at ved folkeavstemningen som fant sted 13. august, deltok 368.392 menn. Det er nesten ikke til å tro at kvinnene kunne klare å samle inn så mange underskrifter på så kort tid – uten noe offentlig apparat som kunne bistå dem. Alle dystre spådommer om manglende oppslutning ble gjort til skamme. Aksjonen hadde bred støtte uavhengig av tradisjonelle skillelinjer og samlet kvinner fra alle samfunnslag og politisk ståsted. Det var med andre ord liten grunn for motstanderne av kvinners stemmerett til å bekymre seg over kvinners evne eller interesse for å delta i politiske prosesser. Aksjonen demonstrerte at kvinner var like patriotiske og verdige borgere av landet som menn, og at de var fullt i stand til å ha statsborgerlige rettigheter og ansvar.

Jeg har studert hvordan kvinnenes underskriftsaksjon ble gjennomført og oppslutningen om den i to lokalsamfunn, nærmere bestemt i Melhus i Sør-Trøndelag og i Brunlanes i Vestfold. Resultatet av undersøkelsene er rapportert i to artikler, i henholdsvis «Melhusbyggen 2013», Årsskrift for Melhus historielag, og i «Nesjar 2013-2014», Årsskrift for Brunlanes historielag. I artikkelen i tidsskriftet «Fortid» oppsummerer og sammenligner jeg resultater fra de to undersøkelsene.

«Om vore stemmer ikke tælles, saa kan de «veies», sa Frederikke Qvam som var en av strategene bak aksjonen. Kvinnenes stemme veide tungt, ikke bare i forbindelse med folkets ja til unionsoppløsningen, men også i kampen for kvinners stemmerett. Mobiliseringen i 1905 ble dermed sterkt medvirkende til at Norge åtte år senere ble den første suverene stat i verden der kvinner fikk allmenn stemmerett ved valg til nasjonalforsamlingen.

Underskriftslistene er bevart i Stortingsarkivet. De er nå skannet og lagt ut på nettet. Der kan du gå inn og sjekke om noen av dine formødre deltok i aksjonen med sin underskrift.

torsdag 29. desember 2016

Den økonomiske kirkefronten under den tyske okkupasjonen

I en artikkel i boka «Fra tidligere tider» (omtalt i bloggpost 13. desember 2016) har jeg skrevet om en side ved kirkefronten under 2. verdenskrig som har fått lite oppmerksomhet i historieskrivingen om kirkens dramatiske kamp mot nazistyret under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945.
Etter en rekke grove rettskrenkelser og overgrep både mot enkeltmennesker og grupper i samfunnet og flere angrep på kirkens frihet, brøt Den norske kirkes biskoper og prester med staten ved å nedlegge den statlige delen av sine embeter. Noen av prestene ble fengslet eller forvist fra sine menigheter, men de fleste fortsatte sin tjeneste i menighetene, men nå uten lønn fra staten.
I løpet av kort tid klarte kirkeledelsen å få på beina en hemmelig landsomfattende økonomiorganisasjon, som sørget for at prestene fikk økonomisk understøttelse. Organisasjonen ble bygd opp med en landsleder på toppen, som hadde en leder i hvert bispedømme under seg. I hvert bispedømme hadde man distriktsledere med ansvar for et nærmere avgrenset område, mens hver menighet skulle ha en ansvarshavende for lokale innsamlinger. Alle hadde kodenavn, fordi virksomheten måtte foregå strengt hemmelig. Nazistyret innførte en straffelov som bl.a. skulle ramme dem som ytet økonomiske hjelp til avsatte prester eller deres pårørende. Innsamlingsarbeidet til prestene var derfor ikke ufarlig, og det hendte at folk fikk fengselsstraff for å ha deltatt i arbeidet.
Jeg forteller i artikkelen historien om hvordan arbeidet med å samle inn penger til prestenes underhold i de tre prostiene i Gudbrandsdalen. Artikkelen ble først publisert i «Årbok for Gudbrandsdalen 2015», som utgis av Dølaringen Boklag. På grunn av hemmeligholdet er kildematerialet dessverre meget begrenset. Men ved å gå igjennom diverse arkiver og gjennom samtaler med bl.a. etterkommere etter prestene, samt noe materiale etter min far, Sigurd Evenshaug, som var kurer for den hemmelige økonomiledelsen, har det vært mulig å danne seg et rimelig bra bilde av hva som skjedde.
Det er intet mindre enn imponerende å se hvordan menighetene stilte opp for prestene sine og sørget for at prestene kunne ha noe å leve av i de årene de ikke hadde sin ordinære lønn. Det ble organisert hemmelige innsamlinger der folk tegnet seg for faste bidrag. Mange ga også engangssummer, ofte kamuflert som fødselsdagsgaver, julegaver o.l., og atter andre støttet prestene med naturalia. Bedrifter og velstående enkeltpersoner bidro med store summer, som ble fordelt utover
til menigheter som ikke alltid klarte å samle inn nok penger selv. Resultatet var at ingen av prestene led noen nød.
Kirken spilte en viktig rolle i den sivile motstandskampen under den tyske okkupasjonen, og de norske prestenes embetsnedleggelse er beskrevet som "en enestående begivenhet i lutherdommens
Konvolutten til et takkebrev biskop Eivind Berggrav sendt til Sam. Knutzen like etter frigjøringen. Knutzen var en fabelaktig dyktig og kreativ leder av den hemmelige innsamlingsorganisasjonen, og spøkefuglen Berggrav kunne ikke dy seg. 
historie". Kirken tok opp kampen mot rettskrenkelsene og framstøtene for å nazifisere det norske folk. Kirkeledere argumenterte for rett og plikt til å gjøre aktiv motstand mot en totalitær statsmakt ved hjelp av ikke-voldelige midler.
En stor majoritet av prestene sluttet opp om denne linjen og tok personlige konsekvenser av sin holdning. Deres styrke var at de hadde bred tilslutning av folket, som i en krisetid viste vilje og evne til å slå ring om prestene, og støttet dem – også økonomisk. Den økonomiske kirkefronten er et vakkert kapittel i norsk kirkehistorie.

tirsdag 13. desember 2016

Fra tidligere tider

Jeg har i tiden etter at jeg ble pensjonist hatt glede av å skrive artikler i lokalhistoriske publikasjoner. Det har dreid seg om tema fra ulike interesseområder jeg har hatt, ofte knyttet til steder jeg har bodd eller på annen måte har tilknytning til. Det gjelder Melhus, hvor jeg har slektsmessig tilknytning, Lillehammer og Gudbrandsdalen, hvor jeg vokste opp, Drammen, hvor jeg nå bor og Brunlanes, hvor vi har hytte.
Gjennom årene er det blitt ganske mange artikler. Nå har jeg samlet et utvalg på 20 artikler og utgitt disse i en bok. Boka har tittelen "Fra tidligere tider".
         Jeg er ikke historiker av fag og er heller ikke nevneverdig skolert i historisk metode. Min intensjon er å fortelle historier – om ting, om personer som har levd og om hendelser som har skjedd, basert på ulike typer kilder. Jeg har lagt vekt på å dokumentere opplysningene i artiklene.
         Artiklene er samlet i seks tematiske bolker, som innledes med fem artikler om mennesker som vokste opp i og levde under harde livsvilkår. Den andre delen handler om forskjellige haugianere, som alle var særpregede personligheter og predikanter innenfor den folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte for over 200 år siden. Denne delen følges av tre indremisjonshistoriske artikler, som er samlet i del 3.
         Den fjerde bolken av artikler dreier seg om kvinnehistorie, hvorav to artikler tar for seg den forferdelige behandlingen kvinner som fødte barn utenfor ekteskap ble utsatt for i det norske samfunnet på 1700-1800-tallet. En tredje artikkel i denne delen handler om fantastiske historien om hvordan norske kvinner mobiliserte til støtte for stortingsvedtaket om unionsoppløsningen i 1905, en historie som er sterkt underkommunisert i norsk historieskrivning.
         Okkupasjonshistorie er temaet i den femte bolken, som også består av tre artikler, hvorav den viktigste dreier seg om den såkalte økonomiske kirkefronten i Norge under den tyske okkupasjonen 1940-45.

søndag 14. juni 2015

Artikler om haugianere

En av de mange bygdene i Norge der Hans Nielsen Hauge satte dype og varige spor, er Øyer i Gudbrandsdalen. Hauge besøkte Øyer i årene 1800 og 1803, og besøkene førte til en dyptgripende religiøs vekkelse. En rekke kvinner og menn i prestegjeldet ble grepet av vekkelsen, både ved Hauge og ved andre haugianske forkynnere. Flere ble betydningsfulle predikanter og personligheter som var med å føre Haugebevegelsen videre, ikke bare i Gudbrandsdalen, men også i andre deler av landet.
I en artikkelserie i årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar", har jeg skrevet om fire av haugianerne fra Øyer. Artiklene er publisert i årsskriftets utgave i årene 2011-2014.

Haugianerne. (Maleri av Adolph Tiedemand)

Jens Johnsgård
Den mest kjente var Jens Johnsgård. I årene fra 1820 og fram til 1860 var Johnsgård en av de mest betydelige ledere innenfor den kristne lekmannsbevegelsen i Norge. Han var ingen stor predikant. Johnsgård var først sjelesørger og veileder. I den personlige samtalen var han uovertruffen. Her dro han fullt ut nytte av sin visdom, sitt skarpe blikk og store menneskekunnskap. Han hadde en merkelig evne til å skape en tillitsfull atmosfære som fikk folk til å åpne seg for ham.
Det førte også til at han fungerte som en slags "åndelig ”riksmeglingsmann”. Hørte han om strid i en kristen venneflokk, reiste han av gåre for å megle, noe han som regel lykkes med. Med rette ble han kalt "en fredens og kjærlighetens mann".

John Eriksen Bjørge
Kanskje den mest begavede og særpregede i rekken av haugianske personligheter fra Øyer var John Eriksen Bjørge. Allerede fra tidlig barnsben av var han opptatt av religiøse tanker, og som ung gutt gjennomlevde han dype religiøse kriser. Disse har han beskrevet i en liten bok, som vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.
Hans Nielsen Hauge hadde store forhåpninger til den talentfulle øyværingen. Det er antydet at han endog så John som sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John gikk bort i så alt for ung alder.
John døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette dype og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner.

Arne Arnesen Bjørge
En annen særpreget haugiansk forkynner fra Øyer var Arne Arnesen Bjørge. Han vokste opp sammen med John Eriksen Bjørge og ble sterkt preget av oppvekstbrorens åndelige kamper. Arne reiste i mange år som predikant i Sør-Norge inntil han på 1830-tallet slo seg ned i Stavangerområdet som gårdbruker, samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".
Et interessant poeng ved Arne Arnesen er at enkelte sider ved hans liv, ikke minst hans ekteskap nr to, ser ut til å ha gitt viktige impulser til Alexander Kiellands mest populære roman ”Skipper Worse”. ....

fredag 28. november 2014

Da briggen August forliste i Nordsjøen

Jeg fikk nettopp i posten årets utgave "Nesjar", årsskriftet for Brunlanes historielag. Her har jeg publisert to artikler. I den ene forteller jeg om en trist historie:

Tidlig på våren 1869 stevnet briggen August ut fra Larvik med trelast og kurs for England. Skipper var min kones oldefar, 30-åringen Nils Larsen fra Nevlunghavn utenfor Larvik. Ytterligere fire av mannskapet var fra det lille strandstedet ytterst på neset i Brunlanes. Styrmannen var fra Larvik. Det var et ungt mannskap. Bare skipperen var fylt tretti år. Den yngste var 17 ½. De fire andre var i tjueårene. De skulle aldri vende tilbake. Seilskuta gikk ned i Nordsjøen og hele mannskapet omkom. Hjemme i Nevlunghavn satt skipperens kone tilbake alene med to små barn og et tredje som ble født noen måneder etter forliset. Ingen av de andre om bord hadde barn.

Ved månedsskiftet mai-juni samme året rapporterte den svensk-norske visekonsulen i Yarmouth i England at August hadde drevet i land med kjølen opp ved Bacton på kysten av Norfolk. Beslaget av kobberplater som skipsskroget var utstyrt med under vannlinjen som beskyttelse mot is og mark, var blitt slitt av i sjøen og hadde slått hull i bunnen av skroget. Dermed tok skipet inn vann, krenget og gikk rundt. Med dette gikk briggen August inn i rekken av 195 norske seilskip som forliste dette året. Hele den norske handelsflåten i 1869 bestod av 6727 seilskip pluss 106 dampskip.

Ytterligere to sjømenn fra Nevlunghavn døde på på sjøen i 1869. Tre og et halvt år etter at August forliste i Nordsjøen, ble Nevlunghavn rammet av en ny katastrofe, da fire loser og en losgutt omkom. En skonnert kom i havsnød i et orkanaktig uvær, og losbåten kantret da de fem skulle komme skonnerten til unnsetning. Alle fem var familiefedre. Fem kvinner og 18 barn mistet sine hovedforsørgere ved denne ulykken.

I løpet av bare tre år mistet med andre ord Nevlunghavn 12 menn på sjøen. Ved folketellingen i 1865 hadde Nevlunghavn 161 innbyggere, hvorav 50 var menn over 15 år. Det sier noe om hvor hardt det lille strandstedet ble rammet at nesten hver fjerde av den voksne, mannlige befolkningen falt bort ved disse ulykkene.

fredag 3. oktober 2014

Støres kvasibeklagelse

Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde ikke sin beste dag onsdag da det ble kroken på døra for Oslo-OL 2022. I et forsøk på å slå politisk mynt på Høyres nei til å gå videre med OL-saken, ga han prosessen som ledet fram til avgjørelsen, karakteristikken "patetisk"et begrep som nå mest forbindes med "forakt".

Ikke bare Høyrefolk har reagert. Både KrF-leder Knut Arild Hareide og SV-leder Audun Lysbakken tar avstand fra Støres karakteristikk og berømmer Høyre for å ha kjørt en god og ryddig prosess. "Det står respekt av Høyres behandling, og dette er langt fra uverdig for Stortinget", sa Hareide mens Lysbakken var imponert over at Høyre ikke svingte partipisken og synes det var flott at regjeringen ikke tvang gjennom behandling av saken.

Også innenfor Ap er det tydelig at mange har følt seg beklemt over partilederens uttalelse. Aps stortingsrepresentant Rigmor Aasrud røpet nok både sin egen og mange partifellers oppfatning da hun i NRK-debatten i går kveld besvarte et spørsmål om Støres uttalelse med kommentaren "det får stå for hans regning". Det er ikke hvem som helst, men sin egen partileder, Aasrud avfeier på denne måten.

Etter hvert skjønte Støre tydeligvis at han hadde bommet, og prøvde seg på en beklagelse, som hadde form av en ikke ukjent type kvasibeklagelse: " Dersom noen har blitt støtt av at jeg brukte ordet patetisk, så beklager jeg det." I stedet for å beklage det han faktisk sa, velger han altså å beklage det noen har følt på grunn av hva han sa. Hvorvidt noen hadde grunn til å føle seg støtt, er ikke saken her. Støre hefter ikke for folks følelsesliv. Han hefter for hva han har sagt. 

(Foto: Adressa.)

tirsdag 30. september 2014

Politisk uavhengig Nobelkomite?

Om igjen og om igjen blir det fra politisk hold i Norge bedyret at Nobelkomiteen er politisk uavhengig. Personlig tviler jeg ikke på at de medlemmene som sitter der i dag, og de som har gjort det tidligere, har vært i stand til å ta selvstendige beslutninger. Men vi har et problem når man i utlandet har vanskelig for å forstå at komiteen kan være så uavhengig. De har nemlig god grunn til sine mistanker når vi vet hvordan komiteen blir opprettet og hvem som blir oppnevnt. I forbindelse med tildelingen av fredsprisen til den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo i 2012 kom dette tydelig fram.

Komiteen med Jagland i spissen begrunnet valget av Liu Xiaobo godt, og de kan stå oppreist for valget de gjorde. Men når Høyre nå tydelig signaliserer at de ønsker å skifte ut Jagland som leder av komiteen, kan det meget lett oppfattes slik at Norge gir etter for press fra Kina. Dette desto mer som regjeringen i forbindelse med Dalai Lamas besøk opptrådte på en måte som ga det samme inntrykket.

Når det er sagt, mener jeg det er uheldig at Jagland sitter i Nobelkomiteen og til og med leder den, samtidig som han er generalsekretær i Europarådet. Jeg har stor respekt for Jagland, men er enig med professor i rettsvitenskap Eivind Smith, som har uttalt at Jagland burde ha trukket seg når han fikk jobben i Europarådet. Nobelkomiteen ikke bør ha medlemmer med eksterne posisjoner som kan tenkes å påvirke valget av fredsprismottakere. Rollen som generalsekretær i Europarådet er et opplagt eksempel på en slik posisjon.

Nobelkomiteen oppnevnes av Stortinget, og det er greit nok. Men måten Stortinget gjør det på, kan problematiseres. Det skjer etter en modell der de politiske partiene skal ha medlemmer etter sin styrke i Stortinget. Nå har Høyre styrket sin posisjon i Stortinget, og da skal Høyre også styrke sin posisjon i Nobelkomiteen, hører vi. Det ligger under at man dermed også vil skifte ut Jagland som leder, i og med Høyre og Frp vil få flertall i komiteen. Det går an å forstå at utlendinger undrer seg over den påståtte politiske uavhengigheten.

Hvis begrunnelsen er at Jaglands lederrolle er uheldig så lenge han er generalsekretær i Europarådet, kunne skiftet ha god mening. Jeg har imidlertid en mistanke om at dette ikke er den viktigste begrunnelsen. Og uansett, i lys av Kinas kritikk av Liu Xiaobo-tildelingen, er det et spørsmål om timingen for en utskifting av Jagland er uheldig.

Mye av mistanken om politisk avhengighet kunne vi unngått hvis Stortinget hadde hatt en annen oppnevnelsespraksis. Jeg har vanskelig for å forstå at Nobelkomiteen nødvendigvis må avspeile Stortingets politiske sammensetning og at den absolutt må fylles opp av avgåtte politikere, hvor dyktige politikere disse enn måtte være.

P.S.
Nobelkomiteens sammensetning i dag:
  • Thorbjørn Jagland, har vært statsminister, utenriksminister, partisekretær og partileder i  Arbeiderpartiet. 
  • Kaci Kullmann Five, har vært statsråd og partileder i Høyre.
  • Gunnar Stålsett, har vært statssekretær og partileder i Senterpartiet 
  • Berit Reiss Andersen, har vært statssekretær for Arbeiderpartiet
  • Inger-Marie Ytterhorn, har vært stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet 

mandag 29. september 2014

Når pressen jukser

Pressefolk generelt og presseeksperter spesielt hører neppe til den kategorien folk som lett blir opprørt. Men i dag kan Aftenposten fortelle en historie som opprører ikke bare pressefolk, men jeg vil tro folk flest.

Et nettsted som eies av avisa Nordlys, har gjort suksess bl a gjennom omfattende kopiering, bokstav for bokstav, avsnitt for avsnitt, av artikler fra andre redaksjoner. Nettstedet plagierer stoff både fra utenlandske og norske nettsteder. Aftenposten nevner en rekke eksempler, som får generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund til å fastslå at nettstedet fører sine lesere bak lyset. Hun karakteriserer handlemåten som "intet mindre enn et journalistisk Texas". En ekspert på medierett sier at det her er snakk om "klare og grove opphavsrettskrenkelser", og en representant for ett av de utenlandske nettstedene karakteriserer kopieringen det er blitt utsatt for som "åpenbar og skandaløs".

Konfrontert med dette jukset sier den ansvarlige sjefsredaktøren at de ikke er noen "sjørøveroperasjon", og vedgår at de ikke har noen avtaler som gjør det mulig for dem å gjenbruke andres stoff på den måten de har gjort. Han varsler "full gjennomgang".

På tide, vil vel mange si, samtidig som en undrer seg over at Nordlys kan ha holdt på med dette så lenge uten at det har ringt noen varselklokker i egen redaksjon. En artikkel Aftenposten nevner som et eksempel, er nå utstyrt med en ingress, der redaktøren i Nordlys reduserer skandalen til en "glipp" fra journalistens side. Men denne artikkelen er ikke den eneste. Det finnes en rekke artikler som er svært like utgaver av artikler fra andre nettsteder. Slik løper redaktøren fra ansvaret. Bagatelliseringen styrker ikke troen på at redaksjonen vil ta saken med det alvor den fortjener.

Eksemplet Aftenposten trekker fram, er en artikkel som ble mye lest i høst og som dreide seg om spørsmål i forbindelse med skolestart. Artikkelen er en oversettelse og direkte avskrift av en artikkel på et engelsk nettsted (Guardian). Kilden er ikke oppgitt. Derimot er artikkelen utstyrt med navn og bilde av journalisten som har stått for kopieringsbragden. Journalisten blir naturligvis også konfrontert med jukset, og svaret er interessant: "Hvis jeg har laget en sak på bakgrunn av en artikkel i Guardian uten å sitere dem, er det en feil som vi selvsagt må rette opp."

"Hvis …."? Har ikke journalisten visst hva han har gjort? Og enda verre, vet han det fortsatt ikke? – Det kan se ut som sjefredaktøren i Nordlys har en større jobb å gjøre enn å rette opp en "glipp".

Ros til Aftenposten som har avslørt jukset, og slik bidrar til at vi kan bevare troen på pressen.

lørdag 27. september 2014

"Enda en mannlig leder"

Jeg har ingen grunn til å tro at den nyansatte lederen for Litteraturhuset i Oslo ikke skulle være godt kvalifisert for jobben, for alt det jeg vet også den best kvalifiserte av de som ble vurdert av styret. Det er bare å ønske Dagbladjournalisten Andreas Wiese lykke til som Aslak Sira Myhres etterfølger i en viktig stilling i norsk kulturliv.

Men i lys av den siste ukas offentlige debatt om en annen ansettelse, biskop i Nord-Hålogland, kan jeg ikke la være å gjøre meg noen refleksjoner. Blant søkerne til stillingen ved Litteraturhuset var også en kvinne som har ledet programvirksomheten ved Litteraturhuset siden starten. Denne søkeren, som f.t. er i foreldrepermisjon, ble ikke en gang tatt med i vurderingen som aktuell for sjefsjobben. Aftenposten kan fortelle at hun fikk beskjed fra styret om at de ikke ville vurdere interne søkere, og hun har ikke vært på intervju til stillingen. Om det var andre kvalifiserte kvinner blant de 40 søkerne, får vi ikke vite noe om. En jobbekspert i bemanningsbyrået Adecco karakteriserer styrets handlemåte som "en klønete håndtert ansettelsesprosess".

Så kunne man la det bli med det, hadde det ikke vært for at ansettelsen føyer seg inn i "et tvilsomt mønster i norsk bokbransje", som en kommentator i Aftenposten uttrykker det: "Alle de største forlagene i Norge er ledet av menn. Middelaldrende er de også. Og nesten alle har en drivende dyktig kvinne som sin høyre hånd."- Aftenpostens kommentator fortsetter: "Er dette bildet kun tilfeldig? Kanskje. Men jeg tror ikke det. Jeg tror at kulturlivet, tross alle gode intensjoner, sitter fastlåst i tradisjonelle kjønnsroller. Jeg har selv hørt menn i bransjen argumentere for at navngitte kvinner ikke kan overta lederrollen i kulturinstitusjoner fordi de "ikke er i stand til å male en høyere himmel over det arbeidet vi driver med", som en av dem uttalte."

Det er her mine refleksjoner kommer inn i lys av reaksjonene på Kirkerådets tilsetting av ny biskop i Nord-Hålogaland. At man her burde ha valgt den kvinnelige kandidaten, er det fullt legitimt å mene, og det finnes gode argumenter for å mene nettopp det. Men det var også gode argumenter for å velge slik Kirkerådet gjorde. Ikke desto mindre ble Kirkerådets valg møtt med særdeles kraftige reaksjoner. Kirkerådet er "ikke moden for oppgaven", eller "har ikke gjort jobben sin", kunne vi bl a lese.

NRK/Dagsrevyens innslag om tilsettingen ble introdusert med at kirken har ansatt "enda en mannlig biskop". Når man samtidig også kan slenge på merkelappen "konservativ", en karakteristikk den nye biskopen for øvrig ikke vedkjenner seg, har NRK utstyrt seerne med de nødvendige brillene for å kunne se hvor ille denne ansettelsen var.

I går kveld hørte jeg NRK/Dagsnytt 18's innslag om ansettelsen ved Litteraturhuset. Her stiller NRKs egen kulturredaktør opp og leverer en nærmest panegyrisk beskrivelse av den nye lederen. Sikkert fortjent det, men ikke ett eneste ord om det faktum at man i norsk kulturliv har ansatt "enda en mannlig leder". Ikke nok med det, heller ikke et ord om at det var en kvinnelig intern søker, som ut fra sin erfaring i en av Litteraturhusets aller viktigste stillinger, må antas i det minste å være en aktuell kandidat. Jeg har heller ikke noe annet sted sett kritikk av ansettelsen ved Litteraturhuset på dette grunnlaget, bortsett fra Aftenpostens kommentar i dag. Hvor er de øvrige mediene og kommentatorene, og for den saks skyld også politikere, som vanligvis ikke nøler med å heve sine kritiske røster – overfor forholdene i kirken?

torsdag 25. september 2014

Kirkerådets praksis ved bispetilsettinger

Prosten i Alta, Olav Øygard, ble i dag utnevnt til ny biskop i Nord-Hålogaland etter Per Oskar Kjølaas. Øygard var grasrotas kandidat. Han vant den kirkelige voteringen og ble innstilt først av bispedømmerådet. På 2. plass, både i avstemningen og i bispedømmerådets innstilling, kom domprosten i Tromsø, Herborg Finnset.

Det er nå tredje gang Kirkerådet tilsetter biskop, og alle gangene har Kirkerådet fulgt rådet fra grasrota og tilsatt den kandidaten som vant den kirkelige voteringen. I Agder og Telemark ble Stein Reinertsen en klar vinner med Ludvig Bjerkreim på en like klar 2. plass. Reinertsen ble også innstilt først av bispedømmerådet.

Per Arne Dahl, som sist søndag ble vigslet til biskop i Tunsberg, vant den kirkelige voteringen med hele 110 førstestemmer, mot Jan Otto Myrseths 43 stemmer. Her innstilte underlig nok bispedømmerådet ikke den suverene vinneren av voteringen først til stillingen, men satte Myrseth først. Ja, den meget folkekjære Per Arne Dahl ble faktisk innstilt som nr 1 av bare ett medlem av bispedømmerådet.

Ved alle disse voteringene innstilte flertallet av biskopene en annen enn vinneren av voteringen. I Agder og Telemark gikk bispeflertallet ikke bare forbi Reinertsen i sin innstilling, men også Bjerkreim, og satte Anne-May Grasaas først. I Tunsberg gikk flertallet som nevnt inn for Myrseth, og i Nord-Hålogaland fikk Herborg Finnset flest bispestemmer, hele sju mot Øygards tre.

Muligens var "kjønn" utslagsgivende for bispeflertallet når de innstilte i Agder/Telemark og Nord-Hålogaland. Før tilsettingen i Nord-Hålogaland hevet det seg røster som mente at nå måtte nettopp kjønnsfaktoren bli avgjørende. I den offentlige debatten har det vært gjort et nummer av at Kirkerådet bare har utnevnt menn etter at tilsettingsmyndigheten ble lagt til Kirkerådet. Hvis dette skal brukes som et polemisk argument, bør det i hvert fall tas i betraktning at i Tunsberg hadde ikke Kirkerådet noe valg, ettersom ingen av de kvinnelige kandidatene nådde opp i voteringen. I Tunsberg må det følgelig ha vært andre argumenter som fikk bispeflertallet til å desavuere voteringsresultatet.

La det være klart, biskopene er i sin fulle rett. De skal foreta en selvstendig vurdering av kandidatene og innstille den de mener er best kvalifisert. På den annen side begynner det å danne seg et mønster i biskopenes innstillinger som gir grunn til undring, og som ikke alltid er like lett å forstå. Vi kan bare slå fast at de stadig innstiller i utakt med grasrotas ønsker. Jeg tviler på at det bare er hensynet til kjønnsfordelingen i bispekollegiet som har vært utslagsgivende. Her har nok kirkepolitiske vurderinger og teologiske argumenter spilt inn. Jeg antar det samme gjelder i Kirkerådet når man der deler seg på midten ved dagens tilsetting i Nord-Hålogaland.  .....

onsdag 24. september 2014

Avdeling for skivebom

Skiløperen Marit Bjørgen og fotballspilleren Brede Hangeland publiserte i forrige uke en artikkel i Aftenposten, der de leverte et sterkt forsvar for sentrale verdier i norsk idrett. De pekte bl a på at de som er på toppen av idrettspyramiden tar idrettens samfunnsrolle stadig mindre på alvor, og at medienes overdrevne fokus på utøverne i toppen fører til at man lett glemmer både hvor toppidrettsutøverne kommer fra og hvilken betydning grunnfjellet har. "Dette leder til en voldsom egenfokusering blant toppidrettsutøverne som forplanter seg til yngre utøvere", skriver de to idrettsstjernene, noe som etter deres mening bidrar til en privatisering av utøvere og utøvelse på toppnivå, og ordninger hvor fellesskapet ikke lenger finnes. Det er de to i mot. De mener derfor at toppidrettsutøvere derfor bør gå i seg selv og sørge for å løfte fram og sikre det vesentligste ved idretten, idrettens samfunnsbetydning og de tusenvis av hverdagshelter som sjeldent blir nevnt.

Denne ytringen har falt enkelte tungt for brystet og blitt tolket slik at de går til angrep på bl a private lag i langrenn. En av løperne på et slikt lag, Jørgen Aukland, har levert et innlegg der han ut fra en slik forståelse polemiserer mot Bjørgen og Hangeland og hevder at private lag i langrenn beriker langrennssporten. Bjørgen på sin side mener de er blitt tolket feil.

Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne disputten. Jeg synes faktisk både Bjørgen/Hangeland og Aukland begge peker på vesentlige momenter og argumenter i et viktig spørsmål for idretten og er kanskje ikke så sikker på at de er så veldig uenige.

Trener og TV-kommentator Johan Kaggestad går i dag ut i Aftenposten og bruker uttrykk som "vås" og "skivebom" om Bjørgen/Hangelands ytring. Det må han ha lov til å mene. Men Kaggestad gjør noe mer. Han hevder at dette har de to idrettsutøverne ikke skrevet selv. Innlegget er skrevet av kommunikasjonsrådgivere, vet Kaggestad, og disse bør nå gi Bjørgen og Hangeland en uforbeholden unnskyldning, skriver han.

Her tror jeg Kaggestads egen karakteristikk er passende: skivebom. Om så var at Bjørgen og Hangeland har hatt skrivehjelp da de laget sin artikkel, hva er galt i det? De to idrettsutøverne er da voksne mennesker som vet hva de mener og står for. Med rette kjenner Hangeland seg provosert av Kaggestads uttalelse og sier til Aftenposten: "Å insinuere at Marit og jeg vil "fronte" noe vi ikke fullt og helt mener, er en intellektuell fornærmelse av oss begge som får stå for Kaggestads regning". – "Etter mine mer enn 10 år i toppen av norsk fotball, hadde jeg håpet at jeg har gitt inntrykk av at jeg kan tenke og stå for noe selv", føyer han til. I et åpent brev til Kaggestad utdyper Hangeland sitt svar.

At folk på "på toppen" bruker skrivehjelp, er slett ikke uvanlig. Politikere med statsministeren i spissen, har endog egne folk som skriver for dem. Men er det noen som dermed mener at statsministeren ikke står for det hun uttaler, og at hun skal ha en offentlig unnskyldning fra skriveren hvis artikkelen/talen etter noens mening skulle inneholde noe dumt?

mandag 22. september 2014

Når NHO glemmer barnet

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne har sendt på høring et forslag om at mor skal få anledning til å overta hele pappapermen, noe som i praksis betyr at familier kan velge vekk hele fedrekvoten i foreldrepermisjonsordningen.  Dette får adm. direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon, Kristin Skogen Lund (NHO) til å kvesse pennen. Da er det bedre å korte ned hele foreldrepermisjonen med sju uker, slik at den blir på 52 uker, hevder Skogen Lund i et innlegg i Aftenposten i dag.

Jeg har i utgangspunktet sans for regjeringens tanke om valgfrihet for foreldrene. Prinsipielt er det et gode at foreldre selv kan ta avgjørelser om hvordan de vil organisere familielivet. På den annen side vet vi at barn har godt av å få tidlig og god kontakt med begge sine foreldre, og av erfaring vet vi at vi er ikke kommet lengre i våre holdningsendringer enn at uten nærmere regulering kan det bli fint lite av dette for fedrenes vedkommende. Vi vet at innføringen av fedrekvoten hadde en direkte effekt på fedres bruk av permisjon. Over natten var det et hopp i andelen fedre som tok permisjon, og i løpet av kort tid tok flertallet av fedrene permisjon.

Jeg tror forsker Anne Hege Strand, ved Forskningsstiftelsen FAFO, har rett når hun sier at ordningen med separat fedrekvote ikke har satt seg tilstrekkelig i befolkningen til at fedre automatisk vil velge å ta ut kvoten og at dette derfor ikke bør bli valgfritt. I likhet med mange andre tror jeg også at en valgfri ordning kan føre til at arbeidsgivere vil legge press på mannlig ansatte om ikke å ta ut permisjon, kanskje særlig i finansnæringen, bygg- og anlegg og andre næringer med høyt arbeidspress og mange menn. Da Danmark fjernet den øremerkede pappapermisjonen, sluttet mange fedre å ta permisjon. Det samme kan skje i Norge hvis fedrekvoten fjernes.

Så langt kan det være grunn til å følge NHO-direktøren i hennes kamp for å beholde fedrekvoten. Men når hun vil korte ned foreldrepermisjonen, er det grunn til å protestere, og særlig mot hennes måte å argumentere på. Hennes perspektiv er ene og alene likestillingshensynet og økonomiske argumenter, og så glemmer hun fullstendig at den viktigste grunnen til foreldrepermisjonen er hensynet til barnet. Av alle er det lederen av Høyres Kvinneforum, Julie Brodtkorb, som i Aftenposten i dag er den som må minne NHO-direktøren om at fødselspermisjonen ikke ble til for far, mor og likestillingens skyld, men at den er først og fremst til for barnet. Det symptomatisk for Skogen Lunds argumentasjon at hun kaller Solveig Horne kun "Likestillingsminister", og glemmer at hun er Barne-, likestillings- og inkluderingsminister.

Jeg har forståelse for at NHO framfører hensynet til næringslivet når de deltar i den politiske debatten. Men når Skogen Lund i sitt innlegg i Aftenposten påberoper seg "god familiepolitikk", bør hun minnes om at innenfor den politikken er det hensynet til barnet som bør prioriteres høyest. Snarere enn å korte ned foreldrepermisjonen, ville en utvidelse av foreldrepermisjonen være god familiepolitikk.

Å sende ettåringer i barnehage er blitt kalt "etpolitisk eksperiment". Nå gis det ikke noen absolutt fasit på spørsmålet om et barn bør gå være hjemme hos foreldrene eller i barnehage ikke bare det første, men også det andre leveåret. For noen barn er antagelig tidlig barnehagestart bra. Men det kan være grunn til å merke seg at en av Norges fremste eksperter på barnets utvikling de første leveårene, hevder at hvis mor eller far er hjemme og ønsker det, er det ikke tvil om at det er best for de minste barna. Det kan også være verdt å merke seg at barehalvparten av de barnehageansatte synes at ettåringene er gamle nok til å gå i barnehage.

NHO-direktøren minner om at vi i Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger. Det bør vi være stolte av. Men hvorfor da gjøre den dårligere, når vi kan gjøre den enda bedre – for barna. 

torsdag 18. september 2014

En talerstol for terroristen

Terroristens far utgir i dag ei bok. Jeg har ikke lest den, men i omtalen både forut for publiseringen og på pressekonferansen forfatteren har gitt i dag, går det fram at hovedbudskapet er at han føler skyld og at han var lite til stede under sønnens oppvekst.

At han føler på skyld, er ikke vanskelig å forstå, og heller ikke særlig oppsiktsvekkende. At foreldre føler skyld når det går galt med et barn, er ingen nyhet, men snarere et svært så allment fenomen. Det skjer selv i tilfelle der barnets feilutvikling ikke er i nærheten av det som må ha skjedd med terroristen. Et slikt fokus på skyldtenkningen har bare en funksjon, å bidra til å forsterke den misforståelse at det gis enkle årsak-virkningsforklaringer på et så komplisert spørsmål som hvorfor vi mennesker blir det vi er. Og hva en far som stort sett har vært totalt fraværende under sønnens oppvekst, så skal ha å tilføre forståelsen av sønnens utvikling, er vanskelig å forstå. Faren bedyrer at boka ikke er noe forsvarsskrift, men argumentene virker ikke overbevisende, noe bl a Per Anders Madsen peker på i en utmerket kommentar i Aftenposten i dag.

I pressekonferansen sier faren at det ser ut til at sønnen bare blir mer og mer farlig, og at han har prøvd å utbre sin ekstremisme i brevet han har fått fra ham. Da blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvorfor offentliggjør han da brevet? Jeg er enig med terrorforskeren Lars Gule, som kritiserer boka fordi faren dermed gir terroristen en talerstol.

Jeg føler med faren. Han har hatt det vondt, og har det åpenbart fortsatt vondt. Men om denne boka bidrar til noe godt – for ham selv eller andre – er jeg mer i tvil om.