Rydde selv?

En mor har ryddet rommet til sin voksne sønn og kastet Heimevernsvåpenet hans på søppeldynga. Ansatte på Grinda gjenvinningsstasjon i Larvik trodde knapt sin egne øyne da de fant en fullt fungerende AG-3 i i beholderen for jern- og metallavfall. Moren hadde glemt at sønnen var i Heimevernet og sier hun trodde det var et lekegevær.

Det står til troendes, for den 62-årige moren er ikke så godt kjent med våpen, sier hun. Men kanskje hun skulle vurdere å la sønnen rydde rommet sitt selv?

Inhumant menneskesyn

Tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund (HEF), Kari Vigeland, har vakt oppsikt med sine uttalelser om at de eldste på norske sykehjem på et tidspunkt må slutte med pillene og dø fremfor å ta ressurser fra unge generasjoner. Hun anbefaler derfor de politiske myndighetene å sette tak på bevilgningene til legende og livsoppholdende behandling for de aller eldste. Det er i en artikkel på nettstedet Fritanke.no Vigeland lanserer denne tenkningen, som Human-Etisk Forbund finner grunn til å distansere seg fra. Nåværende generalsekretær i HEF, Kristin Mile, sier i en kommentar at Vigeland ikke uttaler seg på vegne av Human-Etisk Forbund. Mile har behov for å presisere at Vigeland uttaler seg stikk i strid med det menneskesynet Human-Etisk Forbund står for.

Vigeland spør i sin artikkel: ”Hvordan vil jeg selv oppleve situasjonen som redusert og hjelptrengende 90-åring? Dersom jeg blir ute av stand til å yte noe tilbake til mine nærmeste, men en klart belastning for dem, hvordan vil jeg da oppleve mitt menneskeverd?”

Hva slags menneskesyn er dette? Skal virkelig mitt menneskeverd være avhengig av hva jeg kan prestere? Stortingsrepresentant Laila Dåvøy treffer godt når hun karakteriserer humanetikerens utspill som ”inhumant”.

Oppdatering: Inge Lønning kommenterer saken i Vårt Land i dag og sier bl a at Vigeland gjør en fatal feilkobling når hun kobler sammen diskusjonen om ressursbruk i helsevesenet med hvordan man skal møte eldres behov.

Forventet tøv

Resultatet av ankesaken i Kongo ble som ventet. Retten opprettholder dommen fra første rettsrunde for både Tjostolv Moland og Joshua French. Begge ble dømt til døden flere ganger. Domstolen fant ingen formildende omstendigheter. French er overrasket over at retten ikke har klart å moderere seg, mens deres norske bistandsadvokater ikke er overrasket over dommen.

Få – om noen her hjemme – har forutsetninger for å si noe sikkert om hva som skjedde da den kongolesiske sjåføren ble skutt. Derimot har referatene fra det som har skjedd i den kongolesiske rettssalen vært tilstrekkelige til å kunne si at rettsprosessen har vært en farse.

Domstolen fant det også opportunt å dømme den norske stat og French og Moland til å betale en erstatning på i alt 500 millioner dollar til Kongo for skade som skal være påført landet gjennom de to nordmennenes påståtte spionasje for Norge.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre klarer ikke å skjule sin irritasjon over dette tøvet. Han nølte da heller ikke med å karakterisere påstanden om at Norge har drevet spionasje overfor Kongo som nettopp ”tøv” ved siden av at han selvfølgelig tok avstand fra dødsdommene. Den kongolesiske utenriksministeren vil nå få dette i klartekst fra vår utenriksminister.

Men spillet fortsetter. Neste etappe blir ankesak i høyesterett, forhåpentligvis i Kongos hovedstad Kinshasa. Det slås nå til lyd for at Norge bør sende juridisk ekspertise til Kongo når ankesaken kommer opp. Hvorvidt ytterligere en domstolsbehandling vil føre til noe annet enn inflasjon i dødsstraffer og milliardkrav, gjenstår å se. Men Støre har antagelig rett i at det må foreligge en rettskraftig dom før Norge kan starte arbeidet med å få en dialog med myndighetene i Kongo om hva som skal skje videre.

Latterlig vielse

Morsomt å gifte seg.
Se: Årets mest latterlige vielse.

Petter Dass-prisen til Svein Ellingsen

Under en seremoni i Kulturkirken Jakob i Oslo i går ble salmedikteren Svein tildelt Petter Dass-prisen. Ifølge statuttene deles prisen ut årlig til ”en person eller organisasjon som gjennom sitt arbeid har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd”.

I en spøkefull kommentar til tildelingen sier Ellingsen at det var på tide at han fikk prisen. Vi kan droppe det spøkefulle og si i fullt alvor at det ikke var noe for tidlig at Svein Ellingsen fikk denne prisen. Når en ser på rekken av prisvinnere siden den ble delt ut første gang i 1995, kan en bare undre seg over at juryen så lenge har klart å unngå Svein Ellingsen. Denne gangen tror jeg faktisk en kan si at prisvinneren gir prisen lik stor ære som prisen gjør ære på ham.

”Svein Ellingsen er vår tids Petter Dass. Han regnes som den fremste salmedikter i vår tid”, sier juryen bl a i sin begrunnelse. Hans salmer kjennetegnes ikke minst ved et folkelig og enkelt språk, som avspeiler levd liv. Vi kjenner igjen vårt eget liv i hans salmer. I en tale ved utdelingen sa Eivind Skeie at han salmer på en unik måte kombinerer den moderne livserfaringen med Bibelens språk og en dyp samklang med det som skjer i gudstjeneste og liturgi. Hans salmer representerer ”det himmelvendte svar på det himmelsendte budskap”.

Den samme Skeie har for øvrig nettopp gitt ut en biografi om sin venn og salmedikterkollega Svein Ellingsen. Her får vi et innblikk i et liv som ikke bare har vært lett. Skeie fører oss inn i hvordan Ellingsens salmer ble skapt, samtidig som han setter hans salmediktning inn i en større kulturell sammenheng.

Snepperten

Jeg er eier av et lite instrument som har det pussige navnet ”sneppert”. Hørt navnet før? Ordet kommer av tysk ”schnappen”, som betyr snappe, springe tilbake. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne dingsen, men i tidligere tider var den velkjent. Det dreier seg om et 6 cm langt instrument med et fjærbelastet knivblad av stål i den ene enden, formet nærmest som ei lita øks. Når en spenner fjæra og utløser den, hugger snepperten til.

Den ble brukt til å hugge hull i ei blodåre den gang tapping av blod, såkalt årelating, var en populær behandlingsmåte ved sykdom. Gjennom århundrene helt fram mot 1900-tallet var årelating det mest brukte botemiddel mot nærmest alle mulige lidelser og sykdommer både i skolemedisinen og i folkemedisinen. Troen på metoden hadde sin bakgrunn i den klassiske greske læren om at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, og tapping av blod gjenopprettet balansen og kroppen ble frisk.

Metoden var ikke ufarlig. Spesielt fordi man skulle holde på med blodtappingen til en var nær ved å besvime eller besvimte. Det ble oppfattet som et bevis på at behandlingen var effektiv. Men det kunne gå galt. Kanskje det meste kjente ”offeret” for metoden er USAs første president, George Washington. Det fortelles at han i 1799 hadde sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse. På egen anmodning ble han behandlet med årelating. Hvorvidt han brukte sneppert for å åpne blodåren, vites ikke. Det endte i hvert fall galt. Washington ble i løpet av et døgn tappet for 1,7 liter blod, og sjokket på grunn av blodtapet var etter alt å dømme en viktig del av årsaken til at han døde.

Mitt eksemplar av snepperten tilhørte min oldemor, som bodde i Melhus i Sør-Trøndelag. Redaktøren av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus Historielag, ba meg skrive en artikkel om snepperten og min oldemors forhold til dette blodige instrumentet. Artikkelen står å lese i årets utgave av det utmerkede årsskriftet (8. årgang). Min oldemor skal etter sigende ha vært vel mye opptatt av sykdom, og snepperten ble flittig brukt. Hvorvidt årelatingen noen gang helbredet henne, vet jeg ikke. Kanskje, det er så rart med trua.

Respekt for trosfriheten

Resultatet av den sveitsiske folkeavstemningen om å forby minareter vekker naturlig nok oppsikt over hele verden. Over 57 % stemte for forbudet, et resultat som kom overraskende på de fleste fordi meningsmålinger i forkant hadde vist et knapt flertall mot forbudet. Men meningsmålinger fanger neppe opp stemninger av den typen som ligger til grunn for flertallsvedtaket i en sak som denne.

Noen hadde kanskje ventet at Frp ville juble over det sveitsiske vedtaket. Men Frp’s innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen sier at han er imot at tradisjonelle bønnetårnene på moskeer skal forbys. Derimot vurderer Fremskrittspartiet å foreslå et forbud mot heldekkende religiøse plagg i Norge, fordi man mener disse plaggenes eneste funksjon er å undertrykke kvinner.

Generalsekretæren i Norsk Misjon i Øst, Bjørn A. Wegge, sier i en kommentar til Vårt Land at han tar avstand fra det sveitsiske vedtaket, men han håper vedtaket kan bli en vekker for verdens muslimer. Han håper dette kan føre til at de erkjenner hvor vanskelige forhold de kristne i Midtøsten og Nord-Afrika lever under.

Når Wegge sier at vedtaket i Sveits gjør at den muslimske verden nå risikerer å få smake sin egen medisin, kan det misforstås, hvis uttalelsen tas ut av sin sammenheng. Det er viktig å understreke at vi aldri må gå på akkord med våre egne verdier om demokrati og religionsfrihet fordi om disse krenkes andre steder. Wegges poeng er naturligvis å benytte anledningen til å minne om den fryktelige religiøse diskrimineringen og forfølgelsen som foregår i flere muslimske land, og som han med rette hevder får liten oppmerksomhet både her hjemme og i vesten for øvrig. Det er godt dokumentert at flere muslimske land hører med til verstingene når det gjelder å respektere trosfriheten. Se f eks listen over ”Countries of Particular Concern”, som utgis av den amerikanske Trosfrihetskommisjonen.

De norske muslimske lederne som kommenterer saken i Vårt Land, burde derfor ikke avfeie og bagatellisere Wegges anliggende ved å hevde at Wegge ikke er informert og overdriver hvor vanskelig minoritetenes forhold er i den muslimske verden. Wegge har lang erfaring med misjon i muslimske land og vet meget godt hva han snakker om. Norske muslimer skal ikke gjøres ansvarlig for undertrykkelse og mangel på respekt for trosfriheten i en del muslimske land. Men vi må ha lov til å vente at ikke minst deres ledere erkjenner de faktiske forhold og er villige til å stå sammen med Wegge og andre ildsjeler som kjemper for at kristne i muslimske land skal møtes med den samme respekt som vi prøver å gjøre i Norge.

Oppdatering: Påtroppende generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit, kritiserer Wegges uttalelse.

Enda en favorittspalte

Bloggposten nedenfor må suppleres med denne: Min andre favorittspalte finnes i Vårt Land, på avisens sisteside. Nettopp, du har kanskje gjettet hvilken? Hugin og Munin selvfølgelig. I mer enn 30 år har de to ravnene slått ned på hva de har måttet finne av tøv i dette landet, og der er som kjent ikke så lite. Å lese de frekke fuglenes muntre kommentarer gir dagen en ditto start for leseren. Det fine med Hugin og Munin er at ”persons anseelse” synes å være et ukjent begrep. At tabber og dumheter av politiske, kulturelle og kirkelige toppfigurer er gjenstand for særlig årvåkenhet, er naturligvis akkurat som det skal være. Mer uvanlig i medieverdenen er det nok at egne redaktører heller ikke unnslipper. Alt er godmodig ment, selv om ikke alle oppfatter det slik. Men det får være deres problem.

Da Vårt Lands redaktører og journalister for en del år siden fikk Narvesenprisen for fremragende journalistikk, ble Hugin og Munin nevnt spesielt i begrunnelsen. Juryen uttalte om Hugin og Munin: ”Den daglige rapport fra ravnereiret kunne nesten fortjene en pris alene.” Ravnenes kommentar til dette var typisk: ”Hva i all verden er meningen med ordet ”nesten”?

Min favorittspalte

Litt medieros i dag: Hyllesten går til min favorittspalte i Aftenpostens papiravis, Per Egil Hegges ”Språket vårt”, som står å lese i avisens kulturdel. En perle av en spalte! Daglig bidrar Hegge til å opplyse vårt sinn om godt norsk språk. Eksemplarisk kortfattet, informativt, elegant og morsomt.

Jeg synes ikke det gjør noe om man også kan lære noe av å lese aviser. Som pedagog har jeg ikke gitt opp troen på at mediene fortsatt kan ha en folkeopplysende funksjon. Hegge bidrar til å holde troen ved like.

Fisking av kirkemedlemmer

Indremisjonsforbundet har nå fått registrert sitt trossamfunn etter at organisasjonens generalforsamling sist sommer vedtok å søke om slik registrering. Indremisjonsforbundets generalsekretær, Erik Furnes, karakteriserer etableringen av det nye trossamfunnet som en ”milepæl”. Han sier han ikke ønsker å oppfordre noen til å melde seg ut av Den norske kirke for å melde seg inn i IMF Trossamfunn. Men selv har han meldt seg ut og gått inn i det nye trossamfunnet. Noen vil kanskje mene at når topplederen i organisasjonen går til et slikt skritt, så taler gjerningen sterkere enn ordene.

Generalsekretæren bedyrer at organisasjonen ikke har planer om å drive noen aktiv kampanje for å få folk til å melde seg ut av Den norske kirke og inn i det nye trossamfunnet. ”Men vi sier at de som allerede har bestemt seg, godt kan gjøre det før nyttår av økonomiske årsaker,” uttaler han til Vårt Land.

Indremisjonsforbundet har nå planer om å legge ut utmeldingsskjema for Den norske kirke på egen hjemmeside. Det reagerer Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen på. Han finner det rett og slett usmakelig. Det byr ham imot at kristne kirkesamfunn skal opptre slik overfor hverandre. Han mener handlemåten minner mye om Human-Etisk Forbund, som også har lagt ut utmeldingsskjema på egen hjemmeside.

Furnes har ingen forståelse for kritikken. Kanskje ville et lite tankeeksperiment kunne hjelpe ham litt: Sannsynligvis vil det før eller senere dukke opp saker i det nye trossamfunnet som vil utsette det for kritikk, også intern kritikk, som aktualiserer spørsmålet for enkelte medlemmer om de skal melde seg ut. Hvordan ville Furnes se på det om Den norske kirke da la ut skjema for utmelding av IMF Trossamfunn på sin hjemmeside?

Human-Etisk Forbunds handlemåte er atskillig lettere å forsvare. Human-Etisk Forbund er en ikke-kristen livssynsorganisasjon, som gjerne ser at folk melder seg ut av Den norske kirke av helt andre grunner enn at de skal melde seg inn i et annet kristent trossamfunn.

Det er selvsagt fritt fram for enhver å danne trossamfunn. Men vi har etter hvert i dette landet utviklet gode relasjoner mellom ulike kristne kirkesamfunn. IMF Trossamfunns handlemåte bidrar ikke positivt i så måte. Nils-Tore Andersen bør få støtte når han sier at det er viktig at kirkesamfunnene oppfører seg på en god måte overfor hverandre, at det ikke blir konkurranse der en fisker medlemmer.

Underlige greier

Ap får seg en skikkelig smell på VGs partibarometer med en nedgang på hele 7 prosentpoeng i forhold til forrige måling. Det ville gitt et mandattap på 11 mandater i Stortinget. Høyre og Krf går mest fram med henholdsvis 3 og 2,7 prosentpoeng. Frp faller og Høyre er igjen større enn Frp.

Fagsjef Knut Weberg i InFact, som gjennomførte målingen i går kveld, sier resultatet er oppsiktsvekkende og karakteriserer Aps resultat ”en slakt”. Partisekretær Raymond Johansen tar tallene på alvor og er ikke i tvil om at årsaken ligger i biodieselsaken, og tar selvkritikk for partiets håndtering av saken. Vi er blitt straffet av velgerne, sier han, og tilføyer: ”men vi må gjøre det vi mener er riktig uansett”.

Det er en innstilling som lar seg høre. Problemet er bare å gjøre ”det man mener er riktig uansett” først og fremst i de riktige og viktige sakene. Selv om det kan argumenteres for Aps standpunkt i saken, ser det ut til at Ap har bommet stygt og har mistet ytterligere troverdighet i klimapolitikken. Og regjeringspartnerne SV og Sp har dummet seg ut. Alle regjeringspartiene har en dårlig dag når Stortinget i dag behandler et forslag som et flertall av stortingsrepresentantene er imot, men som likevel blir vedtatt. Ikke rart regjeringspartiene møter motbør.

Politikk er underlige greier.

Oppdatering: "Jens Stoltenberg hadde aldri kommet med dette forslaget i et valgår. Det vet jeg, for det sa han til meg i dag", sier VGs politiske kommentator Eirik Mosveen til VG Nett.

Alkorevolusjon i Frp?

Frp har revolusjonert sin alkopolitikk, skriver Vårt Land. Bakgrunnen er at partiet for første gang i historien legger fram et alternativt statsbudsjett der de ikke fremmer forslag om å senke alkoholavgiften. Generalsekretær Anne-Karin Kolstad i avholdsorganisasjonen Actis jubler og roser Frp for at de endrer politikk på dette området.

Vel, vi får se hvor langt ”revolusjonen” rekker. Avgiftspolitisk talsmann for Frp, Kenneth Svendsen, prøver på velkjent Frp-vis å ri to hester. Han understreker at det ikke har skjedd noen dramatisk endring i Frp’s politikk, og viser til at det er finanskrisen som er årsak til at partiet denne gangen ikke har foreslått noen avgiftsreduksjon på alkohol. I stedet vil Frp denne gangen rette skatte- og avgiftletten inn mot bedriftene for å kunne holde på arbeidsplassene. Svendsen forsikrer at når situasjonen normaliserer seg, kommer nok partiet til å prioritere kutt på alkoholavgiftene igjen.

Kanskje har man jublet litt for tidlig? Når det gjelder Frp, kan man aldri vite.

Synet på besteforeldre

Vi som er besteforeldre får av og til anledning til å reflektere litt over hvordan besteforeldre blir oppfattet i familie og samfunn. Tradisjonelt er gjerne besteforeldre blitt forbundet med alderdom. Oppfatningen av alderdommen blir derfor en viktig innfallsvinkel til å forstå hvordan besteforeldre tradisjonelt er blitt oppfattet.

Går vi hundre år tilbake, skulle det å bli middelaldrende og eldre uttrykkes med verdighet, ro og sindighet. Gjennom det meste av 1900-tallet ble det "å ta det med ro" sett som et alderdomsideal. Alderdommen ble forstått som en gradvis tilbaketrekning til en mer passiv tilværelse i avhengighet. I mellomkrigstiden var typisk nok "Aldershvile" ett av de mest vanlige navn på aldershjemmene. Et slikt alderdomsideal vil gjerne skape en viss avstand mellom barnebarn og besteforeldre, ikke minst når det gjelder aktivitetsfellesskap.

Det tradisjonelle bildet av eldre mennesker og besteforeldre som hjelpetrengende og avhengige mennesker førte til at eldre mennesker gjennom store deler av 1900-tallet ble oppfattet som en byrde og et problem. Dette bildet ble ikke minst blitt skapt av fagfolk innenfor medisin, psykologi og sosialt arbeid, der en særlig i første halvdel av 1900-tallet hadde en tendens til å fokusere på de eldres skrøpeligheter og begrensninger. Begreper som avhengighet og omsorgsbyrde var i flittig bruk.

Når det gjelder besteforeldrenes familiepedagogiske rolle, bestod "problemet" ifølge psykiatrien og den kliniske psykologien i at besteforeldre hadde en skadelig innflytelse på sine barn og barnebarn. Med anekdoter som dokumentasjon advarte fagfolk mot besteforeldrene og deres innflytelse på foreldre og barnebarn. Denne oppfatningen kom tydelig til uttrykk i flere av de første fagartiklene om besteforeldre, der besteforeldrenes skadelige innflytelse på barnebarna var hovedbudskapet.

Et annet illustrerende eksempel på tidligere tiders negative vurdering av besteforeldre er det som ble kalt "besteforeldresyndromet". Dette var en påstand om at besteforeldrenes (og særlig bestemors) nærvær i barnas og barnebarnas liv barnliggjorde foreldrene og skapte en usunn allmaktsfølelse hos barnebarna. I tillegg kunne identifikasjon med besteforeldrene lett utvikle "groteske" og "bisarre" karaktertrekk hos den unge, ble det hevdet. Bestemor egnet seg med andre ord slett ikke til å ta del i omsorgen og oppdragelsen av barnebarna, ble det påstått. Hun ble oppfattet som en forstyrrende faktor, som det måtte være fagfolks oppgave å beskytte mot så langt det bare var mulig.

I dag er det neppe mange som vil stille seg bak en slik oppfatning av besteforeldre. Ikke desto mindre finner vi fortsatt eksempler på at det tradisjonelle bestemor-bildet lever i beste velgående, dvs bildet av bestemor som en gråhåret dame og trett dame som sitter tilbaketrukket i gyngestolen, hevet over dagliglivets konkrete gjøremål, nærmest plassert på en pidestall. Men dette tradisjonelle bestemorbildet tilsvarer snarere dagens oldemor: Kvinnen med sølvgrått hår som serverer oldebarna brus på verandaen, og som beveger seg forsiktig for ikke å falle.

En mer realistisk framstilling av dagens bestemor ville være en frisk og sprek middelaldrende kvinne, på høyden av sin yrkeskarriere, som skynder seg for å rekke innom treningsstudio før hun skal hjem for å lage middag, for så å kjøre av gårde for være barnevakt hos barnebarn. Så langt fra å være til byrde, kjennetegnes dagens besteforeldre ved at de bokstavelig talt er oppegående mennesker som gjerne er sine barnebarns beste venner og foreldrenes beste støttespillere.

Pinlig i Stortinget

Å le kan ofte være avvæpnende og løse opp en pinlig situasjon. Andre ganger er det latteren som er pinlig. Det siste var situasjonen i Stortinget i dag da samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa skulle besvare et spørsmål om hva statsråden synes om at statsministeren kjører gjennom biodieselavgiften internt, men overlater til andre å forsvare den utad. Meltveit Kleppas anstrengte latter kunne ikke skjule at sjelden er en statsråd blitt mer ydmyket enn det hun ble i Stortinget i dag.

Atskillig mer hjertelig var forsamlingens latter da presidenten på statsrådens utbrudd ”Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne”, tørt bemerket :”Du kan jo begynne med å svare!”

Kleppa sin opptreden i Stortinget var pinlig, flau og ynkelig. Senterpartiet har mistet all troverdighet etter dette, sier Bellonas Fredric Hauge til VG. Han karakteriserer biodieselavgiften som en av de største skandalene i norsk miljøpolitikk. Det er vanskelig å være uenig. To tredeler av stortingsrepresentantene er egentlig uenig i at dette avgiftsfritaket skal fjernes. Likevel blir forslaget etter alt å dømme vedtatt neste uke. Ikke akkurat noe godt bidrag til å heve politikernes anseelse.

Kirkestyrets demokratiske legitimitet

I min åpningstale på Kirkemøtet i 1997 tillot jeg meg å gi Jon Lilletun, som den gang møtte som nyutnevnt kirkeminister, et aldri så lite råd: at han måtte ha som mål – når den tid kom – å forlate statsrådembetet med mindre makt over kirken enn da han satte seg statsrådsstolen! For den nåværende kirkeministeren, den nyutnevnte Rigmor Aasrud, vil dette bli en realitet, enten hun liker det eller ikke.

Antagelig liker hun det ikke spesielt godt. Hun har signalisert at hun er tilhenger av statskirkeordningen. Men den prosessen som startet med den historiske kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, lar seg ikke stoppe. Det erkjenner da også statsråd Aasrud. Hun vil selvsagt følge lojalt opp, og vil få sitt navn i historien som den siste kirkeminister i Norge.

I sin tale til Kirkemøtet mandag kommenterte hun naturlig nok det nylig avholdte kirkevalget. Hun sa seg fornøyd med gjennomføringen av valget, både hva gjelder innsats og oppslutning. Men i sine kommentarer til demokratireformen i kirken gjorde også Aasrud seg skyld i den samme misforståelsen som så mange andre av hennes politikerkolleger, nemlig at når kirkestyret ikke lenger har basis i Stortingsvalg og regjering, så svekkes det demokratiske elementet, noe som nærmest må ”kompenseres” gjennom økt valgdeltagelse i kirkevalgene. Denne tenkningen ligger også implisitt i den nevnte kirkeavtalen.

Biskop Halvor Nordhaug tok fatt i denne misforståelsen i plenumsdebatten på Kirkemøtet mandag. Han sa seg selvsagt ikke uenig i at det er ønskelig med økt valgdeltagelse i de kirkelige valg. Men begrunnelsen for at demokratiet i kirken bør styrkes, ligger ikke i de mytene som mange politikere bygger på, men i det allmenne prestedømme, dvs at kirkemedlemmene har ansvar og rett til å delta i kirkestyret.

Fra politisk hold er det gjentatte ganger blitt hevdet at med mindre deltagelsen ved de kirkelige valg øker, vil kirken vil bli mindre demokratisk når det statlige kirkestyret oppheves. Implisitt i denne tenkningen ligger det en påstand om at uten en slik økning er det nåværende kirkestyret mer demokratisk, og at kirken f.t. ikke er demokratisk nok til å kunne få selvstyre. Nordhaug avviste denne påstanden og hevdet med styrke at med demokrati som utgangspunkt står dagens kirkestyre syltynt! Det øverste kirkestyret er i dag valgt – ikke med utgangspunkt i kirkelige valg, men i politiske. Medlemmene av kirkelig statsråd behøver ikke en gang å være valgt til Stortinget. De er tvert imot utpekt, og det av en statsminister som selv ikke er medlem av kirken! Og kirkelig statsråd er ansvarlig overfor et organ, Stortinget, som ikke er noe kirkelig organ, men består – selvsagt – av mennesker med alle slags livssyn med eller uten religiøs tilknytning.

Det betyr ikke at man skal trekke i tvil den kirkelige legitimitet til den enkelte minister som er med i kirkelig statsråd. Det er kirkelig statsråd som organ og dets demokratiske basis som kirkestyre som er tvilsomt. At kirkelig statsråd ifølge Grunnloven er et kirkelig organ, forandrer ikke situasjonen, for målt etter vanlige premisser for demokrati, holder kirkelig statsråd ikke mål. Slik sett vil et hvert kirkevalg av kirkeledelse helt til topps ha større demokratisk legitimitet. Når det statlige kirkestyret er avskaffet, vil demokratiet styrkes i vår kirke, uansett hvor mange prosent som deltar, sa biskop Nordhaug.

En tydelig kirke

Jeg tok turen til Tønsberg i dag til åpningen av årets kirkemøte, og lyttet med interesse til åpningstalen til Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. Av erfaring vet jeg at slike taler er en vanskelig sjanger, men Nils-Tore Andersen leverte på nytt en gjennomarbeidet og innsiktsfull tale, der ikke minst den nye kirkeministeren, Rigmor Aasrud, som var på kirkemøtet for første gang, fikk en rekke utfordringer. Blant annet la han ikke fingrene i mellom når han kommenterte statens ”ran” av det kirkelige fondet, Opplysningsvesenets fond”, i tomtefestesaken. Som kjent tapte staten så det suste da saken nylig var oppe i tingretten. Nå går saken til Høyesterett. Vi får håpe kirkerådslederen får rett i sin spådom om at staten vil gå på et nytt og endelig nederlag i saken.

Men kirkerådslederen talte til flere enn den nyslåtte kirkeministeren. Han kommenterte bl a den nyreligiøse bølgen, som nå også har nådd ”prinsessen og halve kongeriket”, som han uttrykte det. ”Folks åndelige lengsler er ikke blitt mindre”, fortsatte han, ”snarere tvert om, men de tar ofte andre retninger. De vendes innover, oppmuntret av løfter om livshjelp og selvbekreftelse. Og de strekker seg utover, mot kvasivitenskapelige sannheter.”

”Dette er en stor utfordring for oss som kristne”, sa Andersen, og mente at dette møtes med med levende kristendom, med overbevist tro og med ærlig engasjement. Han stilte et utfordende spørsmål: ”Er glede og troen på Guds nærvær i livet i ferd med å bli mistenkeliggjort av intellektuell snusfornuft? Har vi mistet den glødende undringen og hengivelsen til mysteriet?” Andersen mente at kirken her har en utfordring som den må ta på alvor, og advarte mot den livsfjerne tro.

”Vår kirke og vårt samfunn trenger mennesker og menigheter som har en klar teologisk og bibelsk forankring i sin forkynnelse, og som samtidig i sin fremtredelsesform, i sin presentasjonsform, er åpne, moderne og inkluderende. Vår tid trenger en tydelig kirke, en kirke som med frimodighet løfter frem forsoningens evangelium, budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. I Kristus er det vi lever, beveger oss og er til. Det er han vi er kalt til å etterfølge og vise hen til. Som kirke kalles vi til et frimodig nærvær midt i livet med budskap om håp og tro, tilgivelse og oppreisning, forsoning og fremtid i Kristus. Det brenner jeg for. Det ber jeg om”, sa Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen i sin engasjerte tale til “kirkens storting”.

Rett kvinne på rett plass

Samme dag som årets kirkemøte starter i Tønsberg kommer meldingen om at Kirkerådet har tilsatt Berit Hagen Agøy som ny generalsekretær i Mellomkirkelig råd i Den norske kirke. En gledelig, historisk tilsetting. Hagen Agøy er riktignok ikke den første kvinnelige generalsekretær i et topporgan i den kirkelige rådsstrukturen. Synnøve Brevik var i mange år generalsekretær i Samisk kirkeråd. Hagen Agøy er heller ikke den første kvinne i ledelsen av Mellomkirkelig råd. Dette viktige organet i Den norske kirke har tidligere hatt en kvinnelig valgt leder. Men Berit Hagen Agøy er den første kvinnelige generalsekretæren i Mellomkirkelig råd, der hun etterfølger seks mannlige ledere, bl a Gunnar Stålsett, Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit. Den siste ble for kort tid siden valgt til generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, en toppstilling i den verdensvide kirke.

Mellomkirkelig råd har som oppgave å samordne og fremme kontakten mellom Den norske kirke og utenlandske kirker, og å ivareta forbindelsen med de internasjonale kirkelige organer hvor Den norske kirke er medlem. Rådet har videre ansvar for å samordne og fremme Den norske kirkes kontakt med andre kirker i Norge, ved teologiske samtaler og praktisk samarbeid. Rådet ivaretar Den norske kirkes medlemskap i Norges kristne råd. Rådet tar også opp aktuelle internasjonale spørsmål for kirken.

Pedagogen Berit Hagen Agøy har de beste forutsetninger for å lede det viktige arbeide som Den norske kirkes ”utenriksminister”. Hun har fartstid både som tidligere ansatt i Mellomkirkelig Råd og som tidligere valgt leder av rådet, og hun har også et bredt lokalkirkelig engasjement bak seg. Da Kirkemøtet i fjor valgte henne til leder av Mellomkirkelig råd, sa hun at Mellomkirkelig råds fremste oppgave er å bidra til å realisere Kristi ord om å bringe evangeliet videre, elske vår neste som oss selv og å strebe etter fred og enhet.

Når dumskapen veksles om i kroner

Den norske journalisten som ble kidnappet i Afganistan, slapp fra det med skrekken og er nå på vei hjem. Etter en formidabel innsats, bl a av norsk UD, klarte man å få mannen ut av Talibans klør. Mediene respekterte UD’s anmodning om ikke å skrive om saken før redningsaksjonen var vellykket gjennomført. Det tjener mediene til ære at man slik antagelig bidro til å redde et menneskeliv.

Spørsmålet er reist om det er slik at ikke-dekning av slike saker helst skjer når det er journalister som er kidnappet. En terrorforsker antyder noe i denne retning i Dagbladet i dag, og nevner et eksempel fra juni i år. Da ble en New York Times journalist sluppet fri etter seks måneders fangenskap hos Taliban. Avisen ledet da an i en ”media blackout” for å bidra til å få journalisten trygt hjem. Omtrent samtidig ble en korporal tatt som gissel, også han av Taliban. Men verken New York Times eller andre medier avsto fra å dekke saken. Per Edgar Kokkvold advarer og understreker med rette det uholdbare i at pressen bare skjermer sine egne.

Journalisten dro inn i ett av de mest farlige områder som finnes i denne verden. Og han dro dit til tross for sterke advarsler fra så vel DU som kolleger. Ingen har regnet på hvor mye redningsaksjonen har kostet norske skattebetalere. VG opplyser at 40 personer fra UDs embetsverk i Oslo jobbet med saken, pluss 35 personer ved den norske ambassaden i Kabul. I tillegg kommer del fra politiet og Forsvaret.

Aftenposten skriver at den norske journalisten nekter ikke vil fortelle pressen om hva som skjedde da han ble kidnappet. Det er ikke første gangen at medienes egne folk er svært så påholdende med informasjonen når de selv er i fokus. Filmen journalisten reiste for å lage, får en ny, dramatisk dimensjon som man regner med vil gi stort økonomisk utbytte. Derfor gjelder det å holde på historien, slik at dumskapen kan veksles inn i kroner. Den store omtalen som fulgte i kjølvannet av kidnappingen, representerer en reklame som ingen betalt reklame kan erstatte, ifølge folk som har rede på slikt.

UD sier at man vil vurdere å gjøre folk som til tross for sterke advarsler setter seg selv i en situasjon der samfunnet må sette i gang redningsaksjoner, økonomisk ansvarlige. Nordmenn som begår dumheter mot bedre vitende, må være klare til å betale selv, slår Støre fast overfor VG. Han kan begynne med journalisten som nå er på vei hjem fra Afganistan for å sope inn en økonomisk gevinst for dumheten.

Kritiske spørsmål krever svar

I et leserinnlegg i Vårt Land for noen dager sider leverer Torstein Husby og Torger Reve, som begge er medlemmer av Oslo bispedømmeråd, en ramsalt kritikk av Den norske kirkes organisering og ressursbruk. De konkluderer med at kirken er ”overorganisert og underledet – men med et betydelig autoritetsproblem”, og spør: ”Hva koster dette kirkelige rådsveldet og kirkebyråkratiet?” og ”Hvem er kirkens leder i dette strukturelle virvar?”

Forfatterne er begge professorer med de fremragende analytiske evner som preger folk med en slik bakgrunn. Og som medlemmer av Oslo bispedømmeråd har de gode forutsetninger for å vite hva de uttaler seg om. Det er derfor all grunn til å ta deres kritikk på alvor. Det vil vel ikke overraske om synspunktene blir gjenstand for oppmerksomhet i Kirkemøtets generaldebatt mandag ettermiddag.

I to redaksjonelle kommentarartikler i dagens Vårt Land henvises det til kritikken. En av disse avsluttes med spørsmålet: ”Hvem på Kirkemøtet tar ballen – og prøver å besvare slike krevende spørsmål?” – Svaret burde være innlysende. Som medlemmer av Oslo bispedømmeråd møter både Torger Reve og Torstein Husby på Kirkemøtet. Dermed er de ikke bare i posisjon til selv å prøve å gi et svar, men er også medansvarlig for bedre på en situasjon som etter deres mening er kritikkverdig.

Et selvsagt nei

Styret ved NTNU har enstemmig sagt nei til forslaget om å gå til akademisk boikott av Israel. I en uttalelse sier styret at som akademisk institusjon ”er det NTNUs oppgave å stimulere til studier av årsakene til konflikten mellom Israel og palestinerne og hvordan den kan løses. Da er universitetet avhengig av å kunne samarbeide også med israelske akademikere, og høre deres syn på konflikten.”

Vedtaket kan neppe sies å være uventet. Et boikottvedtak ville vært det reneste galematias av et universitet med respekt for seg selv om en akademisk institusjon. Det mest uventede i denne saken er at styret ved universitetet i det hele tatt tok opp saken til behandling. Forslaget burde allerede i utgangspunktet ha vært avvist.

Mange har advart sterkt mot å vedta det. Ikke minst har det vakt oppsikt at midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage, har uttalt seg sterkt kritisk til forslaget. Hun mener bl a at det er helt nødvendig for historikere og forskere å kunne ha adgang til israelske arkiver, kunne reise fritt til Israel og ha besøk av og føre diskusjoner med israelske akademikere. Det er ikke universitetets oppgave å drive utenrikspolitikk, sier hun til Dagbladet. I Stortinget i går sa forskningsministeren Tora Aasland at et vedtak om boikott ville bryte med lovfestede prinsipper om akademisk frihet. Det er nesten flaut for akademia i Norge at en statsråd skal være nødt til å belære universitetsansatte om noe så elementært.

Ansvarlig kjøring, Giske?

Litt pinlig, historie dette Giske! Statsrådbilen brøt fartsgrensen så det bokstavelig talt suste på vei til Kristiansand i går kveld. TV2 cruiset på fartsgrensen, som er 100 km, og ble forbikjørt av Giskes statsrådbil i en fart som TV2-teamet var infame nok til å måle til nærmere 140 km, godt dokumentert med en videosnutt på eget speedometer. Giskes sjåfør blir nå etterforsket for råkjøring.

Greit nok at TV2 ikke har lisens til å bryte fartsgrensen. Den selvdokumenterte fartsovertredelsen vil kanskje føre til at TV2 har skaffet seg en klekkelig bot. Selv om TV2-teamets handlemåte var uansvarlig, betaler de vel gladelig boten for å ha gitt nasjonen en god historie.

Men i likhet med andre som råkjører, bør også den statsansatte sjåføren i Giskes bil få en bot som svir. Regjeringsbiler kan bryte fartsgrensene i helt spesielle tilfeller. Dette var ikke noe spesielt tilfelle. Heller ikke Giske prøver å hevde det. Tvert imot, ”vi hadde god tid”, sier han. Men han merket ingen ting til at farten var stor, sier han også. Noen som tror på det? Svein Ove Langeland i Landsforeningen for Trafikkskadde gjør det i hvert fall ikke, og mener at Giske bør få samfunnstraff for ikke å ha sagt i fra.

Giske dummer seg ut når han prøver å bortforklare sjåførens råkjøring. Hadde Giske vært klok, ville han ha beklaget hendelsen. I stedet fleiper han med den og presterer å benekte at en fart på nærmere 40 km over fartsgrensen ikke kan karakteriseres som uansvarlig kjøring. Så vet vi det.

Gorbatsjov var helten

For en som vokste opp i årene etter 2. verdenskrig og var ung da Berlinmuren ble reist, var 9. november 1989 en utrolig dag. Situasjonen i Øst-Europa, i Sovjetsamveldet og i Øst-Tyskland, syntes så sementert, at det var omtrent umulig å tenke seg at det skulle kunne bli noen vesentlig endring i vår levetid. Så, plutselig, bokstavelig talt over natten, og med en kommunikasjonssvikt som utløsende årsak, falt muren som et korthus. En historisk begivenhet som i dag feires i Berlin.

For meg har historien både om murens fall og Sovjetsystemets sammenbrudd en klar helt, Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov. Hans perestrojka- og glasnost-politikk fikk avgjørende betydning. Gorbatsjov nektet å gripe inn da folk strømmet ut i gatene i Øst-Europa med krav om større frihet. ”Dere får ordne opp selv”, sa han da Øst-Tysklands ledere ble mer og mer usikre på hvordan de skulle møte folkets krav. De øst-tyske lederne, som alltid hadde vært avhengige av Sovjetsamveldet, klarte ikke å stå imot. Det skjedde som Gorbatsjov hadde sagt dem: "Livet straffer den som kommer for sent."

Hadde noen for 25-30 år siden sagt at jeg skulle komme til å hylle en leder av Sovjetsamveldet, ville jeg ha fnyst. I dag må jeg si at sjelden har en fredspris vært mer fortjent enn den Gorbatsjov fikk i 1990.

Pinlig, sa Joly

Sist fredag hadde Skavlan invitert Bjarte Baasland til sitt talkshow, der Baasland fortalte litt om hvordan sølte bort flere titalls millioner kroner på nettspill. Eva Joly deltok også i programmet. På spørsmål om hvordan hun opplevde å høre historien, svarte Joly ifølge Vårt Land ”pinlig”. Hun stilte seg spørrende til hvorfor dette er i det offentlige rom og at dette ikke burde vært fjernsynsmat. Joly mente at det bare er ofrene som kan tilgi, og at offentlig botsgang tjener til noe.

Denne delen av samtalen ble sløyfet i utsendelsen fredag kveld. En redaksjonssjef i NRK opplyser at Eva Joly etter opptaket ga uttrykk for at hun gjerne så at disse uttalelsene skulle tas ut, fordi hun syntes hun hadde ordlagt seg litt hardere enn hun egentlig kunne så inne for.

Det passet sikkert godt for programledelsen som her egentlig ble utsatt for ramsalt kritikk. Uansett, Joly traff spikeren på hodet. Etter min mening var kritikken berettiget. Jeg har vanskelig for å forstå hva en slik tragedie har i et slikt TV-program å gjøre. Baasland har behov for å fortelle sin historie, blir det sagt. Ja, det har han rikelig anledning til å gjøre i retten, der historien hører hjemme. Dessuten har han fortalt den i en bok, som den som gidder, kan kjøpe. Gjennom TV-eksponeringen får den mer reklame enn den fortjener. Ønsker mediene å belyse spillegalskap, kan de spørre Hans Olav Fekjær. Han kan gi atskillig bedre opplysning om fenomenet.

”Baasland på Skavlan” føyer seg inn i rekken av eksempler på at folk som begår uakseptable eller kriminelle handlinger, hentes inn til TV og der framstår mer eller mindre som "helter" eller "ofre". Men i noen hjem sitter de virkelige ofrene. Få er interessert i dem.

Gratulerer Obama

I dag er det grunn til å gratulere Barack Obama med helseseieren i den amerikanske kongressen. Seieren i Representantenes Hus var knapp, men god nok: 220 stemte for, 215 imot. Dermed er Obama et viktig skritt nærmere å oppfylle ett av sine viktigste løfter fra valgkampen, å sikre at de titalls millioner amerikanere som står utenfor helseforsikring, blir forsikret.

Et viktig hinder står igjen, flertall i Senatet. Obama sier han føler seg trygg på å vinne også der, slik at han kan signere en helsereform som flere presidenter før ham har forsøkt å innføre, men uten å lykkes.

Ifølge New York Times takket Obama ”Huset” for hardt arbeid med saken. I VG’s oppslag i dag der blir dette til at Obama takket ”Det Hvite Hus” for arbeidet. Kanskje VG skulle sende nettjournalistene sine på et aldri så lite kurs?

Oppdatering søndag kveld: Nå har VG's nettredaksjon endelig oppdaget tabben og rettet "Det Hvite Hus" til "Representantenes Hus". Gratulerer!

Ikke uventet

Årets mest spennende fotballkamp på Fredrikstad stadion! Sarpsborg banket storfavoritt Fredrikstad og sendte Fredrikstad hodestups ned i 1. divisjon, 2-0 etter to flotte scoringer av Martin Wiig. Fortjent seier til sarpingene mot et Fredrikstadlag som åpenbart trodde at de kunne spasere seg til seier over lillebror fra nabobyen. Sarpsborg beholdt roen da de ble presset i 2. omgang, og hadde krutt i beina til siste slutt, krutt nok til at de endog scoret på overtid. Nå møter de Kongsvinger i avgjørende opprykkskamp.

Tung dag for Fredrikstad. Mange vil snakke om en sensasjonell seier. Fredrikstad var selvsagt favoritt. Et Tippeligalag er gjerne det i en kvalik mot et 1. divisjonslag. Men med alt det bråket som har vært i denne klubben, med en uansvarlig økonomisk ledelse og med ”nedrykkspesialist” Nordlie som trener, burde man ikke være overrasket. Nordlie presterte å sette Kvisvik utenfor laget i denne kampen. Var det noe Fredrikstad kunne ha trengt i en kamp som denne, var det Kvisviks fotballhode og pasningsfot. For min egen del uttrykte jeg på bloggen min sist søndag at Fredrikstad ikke skulle føle seg for sikre. Og ved sesongstarten i mars tippet jeg at Fredrikstad ville rykke ned. Bare for å ha nevnt det.

Universitetets forsømte oppgave

Rektor ved Univeristetet i Oslo (UiO), Ole Petter Ottersen, er lei av at universitetet er usynlig og utydelig og mener at forskere må lære seg å snakke som folk – til folket. Vi må bli bedre på formidling, sier han til Aftenposten, ikke bare utad til folket, men også innad fordi det blir mer og mer tverrfaglig virksomhet og da trenger vi å være tydelige også internt.

Et universitet har tre hovedoppgaver. Alle vet at et universitet har forskning og undervisning som oppgaver, men ikke alle vet at også formidling er en hovedoppgave. Det alvorlige er at heller ikke innenfor universitetene vet alle dette. I hvert fall virker det slik. For all del, det finnes mange universitetsfolk som er glimrende formidlere. Men de er så alt for få. Formidlingspriser og unntakene til tross, det er nærmest oppsiktsvekkende hvor lite mange universitetsfolk lar høre fra seg ute i det offentlige rom. De er sikkert gode forskere, kanskje også gode lærere, men de har fremdeles ikke gjort hele jobben sin hvis de ikke også bestreber seg på å formidle den kunnskap de produserer ut til folk.

Vegringen mot å ta formidlingsoppgaven på alvor har sikkert mange grunner. En viktig grunn er åpenbart at denne oppgaven tradisjonelt ikke er blitt verdsatt innenfor systemet. Jeg har selv sett på nært hold hvordan folk som har forsøkt å nå ut til folk med sin forskningsbaserte kunnskap, er blitt sett litt ned på og ikke blitt tatt helt alvorlig som forskere. Man har konstruert et kunstig mosetningsforhold mellom forskning og formidling. Idealet har i alt for stor grad vært at man skal isolere seg i sitt elfenbenstårn for å så en gang i blant å la høre fra seg i form av vitenskapelige bøker og artikler i tidsskrifter for fagfellene. Denne vitenskapelige skriftlige produksjonen er selvfølgelig særdeles viktig og en uatskillelig del av forskningsprosessen. Men også den populariserte formidlingen av forskningsresultatene hører med til pliktene, og burde derfor honoreres i stedet for å bli uglesett.

Det er derfor gledelig når rektor ved UiO sier at formidling skal telle med når forskere skal ansettes. Han vil også at forskerne skal starte med formidling mye tidligere i karrièreløpet. Derfor blir det blant annet gjort til en del av doktorgradsprogrammer. Tradisjonelt har dette ikke vært vektlagt. Snarere tvert imot, forskere som har gjort en formidlingsinnsats, er blitt ”straffet” i forhold til stillingskonkurrenter som har brukt all sin tid på forskning og derfor kanskje har produsert mer av det som ensidig er blitt vektlagt av de sakkyndige som har vurdert søkernes arbeid og sli har fått en fordel.

Det er også en svakhet ved systemet at formidling ikke gir noen økonomisk uttelling for universitetene. Statens bevilgninger baserer seg bare på den forskningsproduksjon og studentproduksjon universitetene kan dokumentere. En av årsakene til at formidling ikke gir uttelling, er at formidling er vanskelig å måle, blir det sagt. Jeg kan ikke forstå at det skulle være så vanskelig å lage et system som kunne gi et målbart grunnlag for å gi ekstra bevilgninger for god formidlingsinnsats. Så vel aviskronikker som foredrag lar seg telle, bare for å ha nevnt to eksempler. Her tror jeg det står mer på viljen enn på evnen.

Kontantstøtte for voksne menn

Liten tid til å blogge i dag på grunn av andre gjøremål.
Men anbefaler med glede en post på Verdidebatt.no, skrevet av landets beste sportskommentator, Lars Gilberg i Vårt Land.
Gilberg starter med en gåte: ”Hvor mange voksne menn får plass i en boble?”
Svar: ”176. Hvis de er fotballspillere i Tippeligaen.”
Les mer!

Tar bladet fra munnen

Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen tar bladet fra munnen og sier at både Karita Bekkemellem og Bjarne Håkon Hanssen burde ha vist langt mer takknemlighet for de karrieremulighetene partiet har gitt dem. Han vil ikke snakke om illojalitet. Men uttalelsene fra partisekretæren er sterke nok, ikke minst på bakgrunn av at det er mindre enn fire uker siden Bjarne Håkon Hanssen satt som statsråd og en av partiets og Stoltenbergs mest betrodde menn i regjeringen.

Raymond Johansens uttalelser avspeiler den sterke irritasjonen, for ikke å si det sinne, som sikkert hersker i store deler av så vel partiapparatet som blant trauste Ap-folk rundt omkring i landet over Bekkemellems skriverier og Hanssens mangel på sans for hva man bør gjøre og ikke gjøre og hans noe lemfeldige omgang med sannheten.

Johansen er nøye med å understreke at det ikke kan innføres yrkesforbud for politikere, og han har selvfølgelig rett i det. Men her dreier det seg i det minste om sømmelighet, og det er viktig nok i et parti som har hatt tradisjon for at det må herske visse etiske regler for hvordan man oppfører seg i det offentlige rom.

Etiske regler og sømmelighet har åpenbart mer karakter av fremmedord, eller rettere: fremmede ord i Se og Hørs redaksjon. VG kan bringe utdrag av en samtale i bladets redaksjon, som ytterligere dokumenterer standarden i det bladet.

”Eksperttipset”

Som så mange andre forsøkte jeg meg ved Tippeligaens start i midten av mars å late som jeg er ekspert ved å tippe hvordan tabellen ville se ut ved sesongens slutt. Tipset var vel akkurat like godt, eller om en vil – like dårlig, som de fleste andre som har prøvd seg på denne øvelsen. Jeg traff vinneren. Men å tippe Rosenborg var vel ikke akkurat så originalt. Tipset om Stabæk på tredjeplass gikk også inn. Heller ikke så originalt, kanskje.

Derimot bommet jeg stygt på Molde og Bodø-Glimt. Hadde nok ikke ventet Molde så bra og Glimt så dårlige. Lyn derimot, hadde jeg ikke mye tro på, selv om jeg ikke hadde trodd at de skulle bli sist. Heller ikke Fredrikstad hadde min tillit, men om det blir nedrykk gjenstår å se, mens Aalesund viste seg bedre enn jeg trodde. Om de er gode nok til å slå Molde i cupen, er vel tvilsomt. Det er vel lenge siden vi har hatt en klarere favoritt i finalen.

Hva så med neste sesong? Per dags dato er det vanskelig å se hvem som skal utfordre Rosenborg, så overlegne som de har vært i år. Usikkerheten for Rosenborg ligger i trenersituasjonen. Og de nye lagene som er klare? Tja, Hønefoss og Haugesund blir vel tippet som nedrykkskandidater, skulle jeg tro. Men kanskje vil en av dem overraske? Skal vi tro Godset-trener Ronny Deila, vil også Strømsgodset overraske neste år med sine mange unge, lovende spillere. Fansen i Drammen har sikkert ikke noe imot at det tipset går inn!

God debutant ved sesongslutt

Siste runde i årets Tippeligaen bød ikke på overraskelser. De fleste av kampene hadde relativt liten interesse. Molde og Stabæk vant, Odd klarte bare uavgjort mot Bodø-Glimt, men det var nok til å sikre den viktige fjerdeplassen. Brann spilte også uavgjort mot seriemester Rosenborg, i en kamp der Prica igjen hadde en flott scoring som sikret ham toppscorertittelen. Stabæk tok bronsen. Imponerende av Stabæk, som har tatt medalje i de tre siste sesongene.

Fredrikstad (med mye internt trøbbel) avsluttet med storseier over Lyn, som gikk ned med flagget til bunns. Litt for sent for Fredrikstad, men laget fikk vel styrket selvtilliten foran kvaliken mot bynabo Sarpsborg. Men Fredrikstad skal likevel ikke føle seg for sikre, selv om Sarpsborg tapte i dag. Nettopp denne situasjonen innbyr til undervurdering fra Fredrikstads side, og her ligger Sarpsborgs sjanse.

Viking fikk endelig en seier, mens Lillestrøm og Vålerenga skuffet med klare tap mot henholdsvis Molde og Start. Godset var som vanlig nederlagstippet i mediene, men spilte uavgjort mot Aalesund, som sløste med sjansene på hjemmebane. Godset tok dermed plassen foran cupfinalisten på sluttabellen. På Godset debuterte for øvrig Lars Sætra fra start. 18-åringen, som er et ekte Godset-produkt, spilte en strålende kamp. Han er en flott type, minner litt om Brede Hangeland, og blir kanskje neste års store, nye navn i Tippeligaen.

Tenk det!

Både VG og Dagbladet klarer å gjøre et nummer av at kongefamilien og noen av deres medarbeidere på Slottet er vaksinert mot svineinfluensaen. VG bringer ”nyheten” under overskriften ”Kongefamilien før risikogrupper”, slik at leserne for sikkerhets skyld skal få hjelp til å tenke akkurat så smålig som VG tydeligvis ønsker. Dagbladet skal ikke være dårligere, men her er man noe mer usikre på om ”familiemedlemmene befinner seg i en av risikogruppene myndighetene har definert som prioriterte i vaksinekøen”. At Slottet gir en god og saklig begrunnelse for de kongelige vaksinasjoner, gjør tydeligvis ikke noe inntrykk.

Bekkemellem i Hagens fotspor

Det er lenge siden Karita Bekkemellem annonserte at hun skulle skrive bok, og hun passet på å antyde at det ville komme ”avsløringer”. Men i sin edelmodighet ville hun vente til etter valget med å gi ut boka. Dermed hadde hun skapt forventninger som ville bidra til et godt salg.

Nå er boka kommet, og oppslagene i mediene viser at hun føyer seg inn i rekken av politikere som tydeligvis synes det er prisverdig å kaste skitt på tidligere kolleger. Carl I. Hagen høstet økonomisk suksess i 2007 på denne sporten med sin selvbiografi, der han gjorde sitt beste for å følge opp suksessen til sin kone fra året før, der Eli Hagen hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Gerd Liv Valla gjorde det samme, og alle med den tilsynelatende edle begrunnelse at det gjaldt å være ”ærlig”.

Nå følger Karita Bekkemellem opp, og vi hører allerede kommentatorer berømme henne for hennes ”ærlighet”. Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Å være ærlig er en egenskap vi alle verdsetter. Men også ærlighet må forvaltes med moderasjon. Spesielt når det overordnede motivet åpenbart er ”hevn” og økonomisk vinning. I et intervju i NRK Radio gjentar Eli Hagen hvilken salgsuksess hennes bok var. Og nettopp fordi hun ønsket å selge, tok hun sterkt i når det gjaldt personkarakteristikkene, innrømmer hun uten å blunke. Hun har også gitt Bekkemellem råd om hvordan hun skal skrive for å selge godt, og hun ser gjerne at Bekkemellem selger mer enn hun gjorde. For Karita er ei flott jente, og de er så gode venner, kan hun fortelle nasjonen.

Ifølge mediene forteller Bekkemellem i boka bl a at Jens Stoltenberg er en konfliktsky og svak leder i vanskelige personalsituasjoner. Denne ”avsløringen” er noe alle som har fulgt litt med, har klart å registrere, og vi trenger faktisk ikke Bekkemellems hjelp til å forstå det. Når hun som nær og betrodd medarbeider skriver dette, blir det bidrag til et karaktermord og et hevngjerrig takk for sist fordi hun ble sparket som statsråd og vraket som sentralstyremedlem og leder av Aps kvinnenettverk. At Bekkemellem i boka også skriver om store personlige kriser som det er all grunn til å ha både respekt og sympati for, forandrer ikke det faktum at det er skittkastingen på tidligere kollegere som har vist henne tillit, som vil bli stående igjen som hovedbudskapet i boka.

Så må alle som ønsker det, gjerne si at jeg bedømmer ei bok uten selv å ha lest den. Til det er å si at det ikke er nødvendig å spise dritten for å konstatere at den er uspiselig. Som regel er det nok å kjenne lukta. Og her er lukta ganske så intens. I likhet med ekteparet Hagens litterære ”drittprodukter” kommer jeg heller ikke til å ønske meg denne under juletreet.

Anger og uetterrettelighet

Den såkalte Nokas-skipperen, en av dem som ble dømt for medvirkning i Nokasranet i 2004, intervjues i Drammens Tidende (DT) i dag. Mannen kjørte sin lastebil med millioner av Nokaspengene fra Stavanger til Drammen, der de ifølge skipperen ble hentet av Toska og et par mann til.

Mannen fremstiller seg selv som nærmest en uskyldighet i saken, til tross for at han selv dokumenterer at han hadde god anledning til å trekke seg fra det hele i tide. På spørsmål om han angrer, svarer han at ikke visste hva han var med på – før det var for sent. Derfor mener han det er vanskelig å angre på noe han ikke hadde kontroll over. ”Men jeg har jo fått betale”, sier han og tilføyer: ”og har ikke fått en krone ut av det”. – Svaret skriker etter et oppfølgingsspørsmål, som DT-journalisten merkelig nok ikke stiller: ”Mener du at du burde ha fått noen kroner ut av det?”

Intervjuet avslører for øvrig motstridende opplysninger når det gjelder det skipperen sier i intervjuet og informasjonen i den nylig utkomne boka om Nokasranet. Skipperen intervjues på parkeringsplassen utenfor CC Varehus i Drammen. Deler av denne store parkeringsplassen ligger under E18-brua som går over Drammenselva. Og nettopp på plassen under denne brua peker skipperen som stedet der han parkerte bilen med pengene og hvor angivelig ble hentet av Toska & co. ”Det borte. Under brua. Der parkerte jeg bilen”, sier han og peker.

I VG-journalistenes bok gjøres det detaljert rede for hvor skipperen parkerte bilen, og med den samme skipperen som kilde. Her heter det at han allerede før han svingte inn på parkeringsplassen hadde bestemt seg for hvor han skulle sette bilen. ”Han parkerte den inn mot Shell-stasjonen som ligger like ved. Deretter gikk han over til bensinstasjonen for å finne et sted der han kunne følge med kjøretøyet”, skriver VG-journalistene.

Alle som er kjent i Drammen, vet at her er det noe som ikke stemmer. Shell-stasjonen ligger på en helt annen kant av parkeringsplassen enn det stedet som skipperen nå utpeker som stedet der han parkerte, minst et par hundre meter unna.

En liten detalj, sikkert uten betydning for realitetene i saken. Men den vitner om uetterrettelighet. Hos skipperen eller hos forfatterne? Ikke vet jeg.

Trenerbråk igjen

Stor oppstandelse i Rosenborg, der man reagerer på det svenske fotballforbundets måte å opptre på i forbindelse med Erik Hamréns kandidatur som ny landslagssjef i Sverige. Det er forståelig. Svenskene har utvilsomt opptrådt arrogant og i strid med de prinsippene som gjelder i slike saker, mener Rosenborg.

Men – i og med at Hamrén sterkt ønsker jobben som landslagssjef i Sverige, har Moldetrener Jonevret selvsagt helt rett i at RBK må la Hamrén må gå. En god fotballklubb er ikke tjent med en trener som egentlig ønsker seg en annen jobb, men som av formelle grunner er nødt til å bli værende. Bittert for RBK, men her må nok trønderne bite i det sure eplet. RBK har økonomiske muskler til å kjøpe spillere og trenere på øverste hylle, og rammes vel nå av et system som de selv er en aktiv del av.

Åpenhet om hvem de jobber for

Bjarne Håkon Hanssen får kritikk fra mange hold når han bare kort tid etter at han gikk av som statsråd etablerer seg sammen med to tidligere statssekretærrer i konsulentselskapet ”First House” og skal selge PR-råd for 2500–3500 kroner per time. Både fra regjeringspartnerne Sp og Sv hører vi kritiske røster. Frank Aarebot liker heller ikke det han ser, mens Kåre Willoch synes det er ”merkelig” det Hanssen nå gjør.

Vel, det er ikke mer merkelig enn at mange andre har gjort det samme. Carl I. Hagen er et godt eksempel. Han skal til og med ha kontor i Stortinget, fordi han også skal være rådgiver for Frp. Man kan hisse seg opp over at tidligere politikere ”selger” seg til næringslivet på denne måten. Professor i statsvitenskap Trond Nordby har et poeng når han finner det tvilsomt at en tidligere offentlig ansatt skal bruke den innsikten han har i styringsverket, til å tjene økonomisk på det.

Men, vi kan like det eller ikke, heller ikke for politikere kan det herske noe yrkesforbud. Men de som fortsatt er politikere, og som skal påvirkes av næringslivsfolk og andre etter råd fra godt betalte ekspolitikere, kan sørge for åpenhet om hva som foregår. Jeg er enig med redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse, som skriver at politikere ved siden av å utvide karantenebestemmelsene også kan kreve offentliggjøring av kundelister i en periode fremover. ”Da ville en ha innsikt i hvordan ekspolitikerne benyttet den tillit og erfaring de har opparbeidet seg som tillitsvalgte”, skriver Lerø. Det har i aller høyeste grad interesse for allmennheten – og selvsagt for dem som skal påvirkes – at man vet hvem Bjarne Håkon Hanssen og Carl I. Hagen skal jobbe for.

"Ekte kjærlighet"

"Vi er Godset fra Drammen. Det er ekte kjærlighet", sang Godset-trener Ronny Deila i TV. I dag synger hele Drammen med, og Deila strippet i pur glede. Strømsgodset er det laget som har fått minst oppmerksomhet i årets Tippeliga. I avisenes forhåndstips foran den enkelte serierunde har laget som regel vært nederlagsdømt. Men faktum er at bare åtte lag har flere seire enn Strømsgodset før siste serierunde. Med dagens fortjente seier over Viking klatret Godset opp på 11. plass på tabellen og passerte blant annet nettopp Viking, som er høstens store skuffelse. Godset har også en bra målforskjell, bedre enn de fleste av konkurrentene. Tippeligaplassen er sikret, og med et ungt lag som stadig blir bedre, kan det godt tenkes at Drammenslaget vil være blant de beste neste år. Men kanskje er det avhengig av at de beholder spissjuvelen Marcus Pedersen og midtbanestrategen Winsnes.

Buskerudfotballen hadde for øvrig en stor dag. Mjøndalen overrasket alle med å slå storfavoritten Hønefoss og sikret seg dermed spill i 1. divisjon også neste år. Veldig hyggelig, ikke minst fordi dette har Mjøndalen i likhet med Godset klart med atskillig mindre økonomiske ressurser enn de fleste andre lagene på samme nivå. Hamkam har hatt et budsjett skyhøyt over Mjøndalens, men rykker ned til 2. divisjon etter å ha spilt i Tippeligaen i fjor. Sjelden har vel betegnelsen ”nedtur” vært mer passende.

I Fredrikstad er nok heller ikke stemningen særlig høy etter tap mot Molde. Laget må ut i kvalifisering, av alle mot blant annet nabo Sarpsborg. Her skal Fredrikstad passe seg! Ingen bør bli overrasket om de får bank av sarpingene. Som ventet tapte Glimt mot Stabæk og nedrykket er et faktum for Bodølaget.

Siste serierunde blir uten særlig spenning. Etter kampen mot Aalesund fikk Rosenborg det gullet som for lengst var klart. Molde sikret sølvet med seieren over Fredrikstad og Stabæk tok bronsen etter å ha sendt Glimt ned i 1. divisjon. Eneste spenning er knyttet til hvem som skal ta 4. plassen, som gir spill i Europa. Odd ligger best an. Brann har fortsatt sjansen tross tapet mot LSK, mens Vålerenga ødela sjansen ved å tape mot Sandefjord.

NAV-sjefen bør ta ansvar

Riksrevisjonens kritikk av NAV er av en slik art at uttrykket ”knusende” synes å være dekkende. Det er nesten ingen ende på listen over forsømmelser, feil og mangler som Riksrevisjonen avdekker i sin rapport.

NAV-sjefen Tor Saglie innrømmer at kritikken er meget alvorlig. Da bør han også trekke den eneste konklusjonen som er naturlig i en slik situasjon. For en gangs skyld er jeg tilbøyelig til å være enig med Siv Jensen, som i en tale til Frp’s landsstyre i dag krever at NAV-sjefen trekker seg. Han er øverste sjef. Da nytter det ikke å peke nedover i systemet. Han bør selv ta ansvaret og gå av.
Oppdatering: Fungerende arbeidsminister Rigmor Aasrud sier at regjeringen har full tillit til Nav-sjefen og mener at Nav i ferd med å rydde opp i problemene. - Det gjenstår å se.

Ikke komfortabel ved kongens bord

I går inviterte kongen stortingsrepresentantene til den tradisjonelle middagen på Slottet i Oslo. Den nyvalgte stortingsrepresentanten Snorre Valen kunne ikke for sin overbevisnings skyld stille. Han er republikaner. ”Det føles unaturlig og mot min overbevisning at grunnloven slår fast at kongen er hellig”, sier han. Han ville ikke følt seg ”komfortabel” med å gå i middagen, sier han til Adressa.no.

Prinsipper skal selvsagt respekteres. Og republikanere er vel de fleste av oss, vil jeg tro, hvis vi kun skal tenke i prinsipper. Litt trasig dette med grunnloven. Det kan være ett og annet noen hver ikke er helt komfortabel med der. Men vi må leve med det, inntil grunnloven eventuelt blir forandret.

Kongen tåler sikkert at en SV’er ikke ønsker å besudle sine prinsipper ved å stille til middag i hans bolig. Men det er lov å bevege seg på bakken. Vi har nå faktisk et monarki i dette landet. Litt respekt for vårt konstitusjonelle statsoverhode går det vel an å vise – selv om man er SV’er med øm samvittighet. Dessuten – når Valen lar seg velge til Stortinget, tyder det på at han har politiske ambisjoner. I hvert fall bør han ha det. Valen tilhører et parti som sitter i regjering. Han kan faktisk, hvis han er dyktig nok, risikere å bli ønsket som statsråd. Leit da at han må svare nei fordi han ikke vil føle seg komfortabel med å sitte ved kongens bord.

Ansvar for dårlig styrearbeid

En tidligere vannverks- og renseanleggssjef på Romerike ble i 2008 dømt til åtte års fengsel for å ha tappet to offentlige selskaper for 63 millioner kroner. Styrene fikk knusende kritikk i granskingen for ikke å ført noen kontroll med vannverkssjefen. Økokrim henla etterforskningen mot styremedlemmene, men ”vannverksboet” reiste erstatningskrav. 16 tidligere styremedlemmer inngikk i april i år forlik om å betale 5 millioner kroner i erstatning. 4,5 millioner av dette dekkes av en styreforsikring. De resterende 500 000 er ulikt fordelt mellom de 16 etter fartstid i styret. Det dreier seg om 31 000 kroner i snitt som de må betale av egen lomme.

Tolv har likevel tatt regningen uten mer om og men. Fire av styremedlemmene mente at kommunen burde være med å betale. De søkte Rælingen kommune om halvparten av forliksregningen samt advokatutgifter fordi de mener kommunen sviktet som eier av vann- og renseanlegget. Disse styremedlemmene, som alle er eller har vært kommunepolitikere, har gjennom årene hevet fete honorarer for å sitte i vannverkstyret. Nå vil de altså at kommunens innbyggere skal være med å betale for at de ikke har gjort jobben sin. Heldigvis har Rælingen kommune en ordfører med vurderingsevnen i behold. ”Vi kan ikke bruke innbyggernes penger på dette”, sier ordfører Øivind Sand, og føyer til: ”De fire som har bedt kommunen betale for deres unnfallenhet, har ikke forstått hva styreansvaret går ut på.”

At kommunens eierstyring også har sviktet, fritar ikke styremedlemmene for ansvar. Det ser ut som de fire styremedlemmene ikke har fått med seg at det innebærer et personlig ansvar å sitte i styret for et aksjeselskap. ”Mange har sagt til meg at hvis styreansvaret ikke gjøres gjeldende overfor styremedlemmene i denne saken, kan det knapt brukes overfor noen”, sa advokat Erling Grimstad etter at han sammen med Nedre Romerike distriktsrevisjon hadde gransket styrenes rolle i vannverkssaken. – De fleste vil nok si seg enig med advokaten.

De fire styremedlemmene er ikke alene. Vi husker historien fra i vår med Berit Kjøll som ville at skattebetalerne skulle være med betale den skyhøye regningen hun hadde pådratt seg for medierådgivning i Akersaken. Viljen til å motta solide honorarer for styreverv synes atskillig større hos enkelte enn viljen til å ta ansvaret for dårlig arbeid.

Pause

Tar noen dagers pause på bloggen. Er tilbake fredag 23. oktober.
Oddbjørn

Fattig-fusk

Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, tar i en kommentar i dag et oppgjør med det som blir kalt regjeringens ”fattig-fusk med lekser” (dessverre bare i papiravisen). Regjeringen foreslår å bruke ca 178 millioner på tilbud om leksehjelp , som en del av Skolefritidsordningen (SFO). Tilbudet vil bli gitt til alle norske småskolebarn fra og med 2010. Ikke desto mindre lanserer regjeringen tilbudet som en del av sine tiltak mot fattigdom og regner de 178 millionene inn den milliarden man skryter av at man nå satser på fattigdomsbekjempelsen.

Én fattig familie er en for mye i vårt rike samfunn. Fattige familier skal ha hjelp, svært gjerne også i form av ekstra hjelp på skolen. Men er alle norske familier med barn i småskolealder nå å regne som fattige? Sannheten er at i praksis vil bare en liten del av de 178 millionene gå til fattige.

En av regjeringens medlemmer er i dag ute i avisene og beskylder en biskop for å snakke usant. Det forekommer meg at regjeringen kanskje burde ta en liten runde innenfor egne rekker om hva det vil si å snakke sant.

Ulike meninger – og takk for det

Både VG og Dagbladet later som om det er en stor nyhet at noen av Nobelkomiteens medlemmer i utgangspunktet argumenterte mot at Barack Obama skulle få fredsprisen. Jeg konstaterer at en samlet komite stod bak tildelingen, noe de angivelige opponentene selv understreker når de blir spurt.

Forutsatt at avisenes opplysninger er riktig, noe de godt kan være, må en spørre: Hva er det som er så sensasjonelt ved at Nobelkomiteen i utgangspunktet har hatt ulike meninger og eventuelt friske diskusjoner før de kom fram til enighet? For min egen del finner jeg det betryggende. Det skulle nå for øvrig bare mangle at medlemmene ikke hadde ulike meninger underveis. Hva er det VG og Dagbladet tror de sitter der for?

Svimle kirkeledere?

”Kirke” og ”kultur” ligger under samme departement. Ansvarlig statsråd er Trond Giske. I går kunne statsråden sole seg i glansen og applausen fra kulturledere på pressekonferansen der kulturbudsjettet ble presentert, et budsjett som nok en gang kjennetegnes ved en enorm vekst. Ikke rart kulturlederne applauderte. ”Vi har fått masse, masse penger. Jeg blir helt svimmel”, sa en av dem til Aftenpostens medarbeider.

Kontrasten til Giskes kirkebudsjett er påfallende, for å si det mildt. Vi hører ingen applaus fra kirkeledere. Det er det heller ingen grunn til, og Giske bryr seg katten. Han vet at klager eller applaus fra det holdet betyr null og niks for hans image i offentligheten. For heller ikke mediene bryr seg i særlig grad om kirkebudsjettet. Bortsett fra avisa Vårt Land, er stillheten overdøvende.

Mens kulturfeltet fikk 810 millioner kroner mer enn i 2009, fikk kirken 30 millioner økning sammenlignet med 2009. Tjue av disse millionene er en økning i bevilgningen til trosopplæringen, og det er en ren oppfølging av stortingsvedtaket. Men det er den laveste bevilgningen siden reformen ble igangsatt, mindre enn forutsatt og i strid med Giskes uttalelse under fjorårets Kirkemøte om at han ønsket en raskere innføring av trosopplæringsreformen.

De siste årene har det vært nærmest krisestemning i bispedømmene på grunn av mangel på penger til helt nødvendig prestetjenester. Det foreslåtte budsjettet til presteskapet er 15 millioner mindre enn hva regnskapet for presteskapet viste for 2008. ”Jeg forstår ikke hvordan vi skal klare oss med mindre enn vi gjorde i 2008”, sier Kirkerådets leder Nils Tore Andersen. Det er det visst bare Giske som forstår. Andersen karakteriserer Giske som en dyktig politiker. Men desto større grunn er det til å kritisere ham. ”For det betyr at han får gjennom det han vil. Men kirken har han ikke vilje til å gjøre noe med”, sier Andersen, som kanskje vil få oppfylt sitt ønske om en ny kirkestatsråd. Spørsmålet er om det vil hjelpe. Vi har en regjering som er lite interessert i kirken, bortsett fra når de skal utnevne dens ledere.

Nils Tore Andersen treffer spikeren på hodet når han sier at dette er en struping av folkekirken. Statsråden bruker store ord i festtalene om ”folkekirken”. Men når det kommer til praksis, er holdningen en helt annen. Hvis kirkeledere blir svimle av å lese budsjettet, er det nok av helt andre grunner enn av glede.

Mer rettferdig

Regjeringens forslag om at boligens markedsverdi i større grad enn tidligere skal legges til grunn ved fastsettelsen av ligningsverdien, diskuteres livlig. Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må være riktig. Alle vet at ligningsverdiene på boliger er svært varierende og tilfeldige. De fleste kjenner eksempler på at to like boliger i samme område har helt ulik ligningsverdi. Eksemplene på urimelighetene er mange.

Et system som gjør en slik forskjellsbehandling mulig, kan ikke være riktig. En annen sak er spådommene om at dette bare er starten på en omlegging mot sterkere beskatning av boligen. Her er jeg ikke like sikker på om jeg liker utviklingen.

Ikke flere festivaler?

LO vil at kulturminister Trond Giske skal overta som helseminister, forteller Dagbladet.

Ja, det er vel ikke flere festivaler igjen å besøke?

Tenk deg om, Jagland

Thorbjørn Jagland avviser alle innvendinger mot at hans lederskap i Nobelkomiteen. Jeg har stor respekt for Jagland, og mener han ville være en utmerket leder av komiteen. Men når så mange mener han ikke bør ha denne funksjonen samtidig som han er generalsekretær i Europarådet, bør han tenke seg om en gang til om denne kombinasjonen er særlig klok. Og det er vel og merke ikke bare Siv Jensen og andre politiske motstandere som er kritiske. At en uhildet kapasitet som Eivind Smith, professor i rettsvitenskap, råder Jagland til å trekke seg, gjør inntrykk. Smith mener at den administrative lederen for en organisasjon som Europarådet bør unngå å assosieres med fredspriser som potensielt kan være kontroversielle.

Dette har ingen ting med den aktuelle tildelingen å gjøre. Pristildelingen til Obama lar seg forsvare, selv om man kan spørre om ikke Nobelkomiteen har gjort Obama en bjørnetjeneste ved å gi ham prisen på dette tidspunktet. Jagland har forsvart pristildelingen godt. Hans kritikere blir svar skyldig når han spør hvem som har gjort mer enn Obama det siste året. Men det kan dukke opp kandidater som er atskillig mer kontroversielle i Europa enn Obama. Da vil Jagland ha et problem. At noen i det hele tatt stiller spørsmål ved hans habilitet som leder av Nobelkomiteen samtidig som han er generalsekretær i Europarådet, er egentlig problematisk nok. Nobelkomiteen må være så uhildet og uangripelig som overhodet mulig. Å spille hasard med et så viktig prinsipp for fredsprisens status og anseelse, er ikke klokt.

En statsråd som ville noe

Bjarne Håkon Hanssen gir seg som statsråd og politiker. Etter 18 år i toppolitikken har motivasjonen begynt å svikte. Han er ikke lenger hundre prosent dedikert, sier han, og mener derfor han gjør statsministeren en tjeneste ved å gå av. Statsministeren sier han er overrasket. Hanssen har flere ganger etter valget bedyret at han aktet å fortsette. Sannheten er at han allerede tre dager etter valget bestemte seg for å gå av, og kort tid senere informerte han Stoltenberg. Men nå orket han ikke lenger de hvite løgnene, sier han til VG, og begrunner sin litt tvilsomme omgang med sannheten med at han ville gi statsministeren ro i arbeidet med ny statsrådkabal. I og for seg en hederlig begrunnelse, men spørsmålet er om det var begrunnelse god nok for ikke å si sannheten med en gang.

Mange vil beklage at Bjarne Håkon Hanssen går av. Han har vært regjeringens sterkeste kort ved siden av Gahr Støre – og foran statsministeren selv, som etter min mening er mer en administrator enn en sterk og visjonær politisk leder. Hanssen overtok Helsedepartementet etter at regjeringens kanskje aller svakeste kort, Sylvia Brustad, av en eller annen merkelig grunn skulle inn i det departementet også.

Hanssen har vært reformstatsråden. Når reformer skulle innføres, var Hanssen mannen som ble satt på oppgaven. Ikke alltid noen lett jobb, og han har ofte vært kontroversiell. Men vi har merket at mannen har hatt kraft, han har villet noe med sitt politiske arbeid. Det er ikke alltid like lett å merke hos alle de andre statsrådene. Dessuten har Bjarne Håkon Hanssen hatt smilet, han har vært folkelig og har snakket et språk de fleste har forstått.

Biskopenes samlivsetiske utredning

Biskopene i Den norske kirke skal utrede de samlivsetiske utfordringene som vi står overfor i dagens samfunn. Det er naturligvis ikke minst den nye ekteskapsloven, som den politiske eliten har tredd nedover hodet på oss, som danner bakgrunnen for initiativet. Men lederen for utvalget, biskop Helga Haugland Byfuglien understreker at utredningen skal arbeide med seksualitet og samlivsformer i et bredere perspektiv. Vi skal bevege oss fra homofili og likekjønnet samliv og også over i det heterofile samliv, sier hun til Vårt Land.

Det er bra. Ikke minst trenger vi nå fra kirkens side en grundig utredning av samboerskapet. Så sent som i 1995 sa et samlet bispekollegium nei til prester i samboerforhold. Jeg er spent på hva biskopene vil komme til i dette spørsmålet. Holdningsendringen i folket har vært formidabel, også innenfor kristelige sammenhenger. Det gjelder ikke bare blant unge mennesker. Forbløffende ofte møter en nå eldre mennesker fra tradisjonelt bedehusmiljø og som står for til dels meget konservative teologiske oppfatninger, som ikke synes å ha noen problemer med å etablere seg i samboerforhold.

Biskopene bør også ta for seg polygamiet, dvs ekteskap der en person er gift med to eller flere personer samtidig. Dette er en samlivsform som er velkjent i andre samfunn, ikke bare historisk sett, men som fortsatt er akseptert og lovlig i enkelte land. I Norge er flerekteskapet forbudt. Men på bakgrunn av den argumentasjon – eller kanskje snarere mangel på argumentasjon som vi har opplevd i forbindelse med den nye ekteskapsloven, er det ikke overraskende at mange spør hvorfor polygamiet ikke skal være tillatt.

Noen har allerede begynt å praktisere samlivsformen. I fjor kunne vi i et avisoppslag lese om ung kvinne som hadde flyttet inn hos et ektepar. Begge kvinnene elsket mannen, fikk vi vite. Selv om bare den ene var gift med mannen, levde de sammen som om begge var gift med ham. Nå hadde de kjøpt hus sammen. De to kvinnene hadde hvert sitt soverom. Mannen sov hos dem annenhver natt, og ingen av dem hadde problemer med det.

Ingen bør bli overrasket om vi snart får et krav om at flerekteskap må bli lovregulert. Kravet er allerede reist i enkelte politiske miljøer. Snart dukker det vel opp som et benkeforslag på landsmøtet til et politisk parti for så å gå rett inn i en eller annen regjeringserklæring. I tråd med den mangel på skikkelig saksbehandling som vi opplevde i forbindelse med den nye ekteskapsloven, vil vel også et slikt forslag gli mer eller mindre bevisstløst igjennom.

Biskopenes utvalg skal bruke to år på sin utredning. De bør bruke tiden godt.

Spennende sesonginnspurt

Molde ser ut til å ha mistet grepet, mens Odd-trener Fagermo, tross 2-1-seier over Molde, har mistet troen på medalje og sikter seg inn på fjerdeplassen. På Marienlyst i Drammen vant Strømsgodset sekspoeng-kampen mot Bodø-Glimt. Etter en nervøs førsteomgang, scoret Godset det viktige førstemålet tidlig i 2. omgang, og derfra og inn dominerte Godset stort og vant en fortjent 3-0-seier. Glimt mente de hadde en ball inne, men har visst glemt at hele ballen skal være over streken for at det kan dømmes mål. Gåtefullt at Godset ikke har klart å vinne en eneste bortekamp denne sesongen. Men med den flyten Godset har nå, er sjansen stor for at de to siste bortekampene vil gi seier. Fortsetter Godset å spille bra på hjemmebane, kan de tre siste kampene ende med ni poeng og full pott, slik trener Deila nå satser på.

Nok en gang må en nesten føle med Lyn. Laget solgte seg dyrt mot Lillestrøm, nettopp slik veteranen Riseth har forutsett. Lyn åpnet med en praktscoring. Så utlignet Lillestrøm med en Sundgot-scoring. At det kunne se ut som Sundgot nok en gang brukte handa, skyldes vel at vi er vant til at denne karen har en tendens til å spille håndball på fotballbanen. Nok en LSK-scoring, og dermed er Lyn ferdig i Tippeligaen for denne gang. Stabækseier over Fedrikstad økte sjansene for at Fredrikstad vil slå følge med Lyn. Jeg tror Bodø-Glimt klarer to hjemmeseire og berger kvalikplassen med det, men er slett ikke sikker på at Fredrikstad klarer mer enn maks tre poeng på de siste kampene.

LSK sikret Tippeligaspill neste sesong. Det samme gjorde sannsynligvis Aalesund som klarte ett poeng i Sandefjord. Brann og Tromsø er trygt plassert på midten, og Rosenborg er suveren vinner. Litt spenning knytter seg til hvem som tar sølvet og bronsen, men det ligger vel an til at det blir Molde og Stabæk, muligens i omvendt rekkefølge, hvis da ikke Brann mot formodning skulle lykkes å knipe medalje. Til tross for at gullet for lengst er avgjort, så har vi likevel noe spenning i toppen. Men nedrykksstriden er atskillig mer spennende!

Oppdatering:
Ingen spesielt stor overraskelse at Rosenborg gikk på sitt første nederlag, 2-3 mot Start på hjemmebane. Seriegullet var klart allerede etter forrige serierunde. Da er det ikke unaturlig at man mister konsentrasjonen og slapper litt av.

Klokt av biskop Kjølaas

Biskop Kjølaas har fattet en klok beslutning når han har overprøvd avgjørelsen i arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd om å nekte AsiaLink og Broder Yun å holde et møte i Tromsø domkirke. Arbeidsutvalget avgjørelse kunne hatt mening hvis man hadde prøvd å begrunne den med holdbare læremessige argumenter. Det har man ikke gjort, og det hadde man vel heller neppe klart. I stedet har man vist til at arrangementet ville ”bryte for mye med den profil” man ønsker at Domkirken i Tromsø skal ha. Profilen man ønsker å ha er ”folkekirkelig”.

Biskop Kjølaas har reddet menighetsrådets arbeidsutvalg fra å dumme ut domkirken i Tromsø fullstendig. Saken blir ikke bedre for menighetsrådets leder når Vårt Land kan opplyse at han har svart Asia Link at det ikke finnes noen ankemulighet i slike saker. Det gjør det vitterlig. Slike saker kan ankes til biskopen. Det har Asia Link gjort, og biskopen har overprøvd arbeidsutvalgets uholdbare avgjørelse.

Arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd bør lese biskopens begrunnelse nøye og ta lærdom. Biskopen sier at Broder Yuns historie er noe kristne trenger å høre. Det er viktig at vi som kristne hører vitnesbyrd fra forfulgte rundt om i verden, og dette er en anledning til det. Vi ber ofte for de fattige og undertrykte, men glemmer de forfulgte. Jeg mener vi har et særlig ansvar for dem, sier Kjølås.