27. januar 2011

Biskopene velger selv sin preses

Biskopene i Den norske kirke har enstemmig valgt å peke ut sin nåværende leder (preses), Borg-bispen Helga Haugland Byfuglien, som sin nye permanente preses. I oktober 2010 ble hun valgt til Bispemøtets leder for perioden fram til ny preses skal utnevnes etter den nye ordningen, som blant annet innebærer at biskopenes leder skal ha sitt faste kontor i Trondheim, men også ha kontor knyttet til Kirkens hus i Oslo.

Til nå har preses vært valgt av biskopene selv, og slik burde det avgjort fortsatt ha vært. Men i og med at den nye preses skal ha lederfunksjonen i Bispemøtet som sin hovedoppgave, er det opprettet et tolvte bispeembete for denne oppgaven, og fortsatt har vi den antikvariske ordningen i Den norske kirke at det er regjeringen som utnevner biskoper i kirken. I den forbindelse har regjeringen forlangt at biskopene ikke bare skulle nominere den kandidaten i sin midte som de ønsker, men hele tre kandidater, slik praksis er ved ordinære bispeutnevnelser.

Biskopene sier de ikke vært i stand til å finne mer enn én som er villig til å påta seg oppgaven. Alle er spurt, men bare Borg-bispen har sagt seg villig. Dermed får ikke regjeringen den valgmuligheten den har bedt om. Det er i grunnen like greit. Kravet om tre nominerte kandidater var etter min mening bare anstaltmakeri. Det dreier seg her om å velge den første blant ”likemenn”, ikke en ”bispesjef”, som enkelte medier misvisende ynder å kalle det, og biskopene burde i praksis selv få bestemme hvem dette skal være. Ved bare å nominere én kandidat har biskopene sørget for at det er nettopp det som skjer. Med mindre regjeringen da setter seg på sin høye hest og nekter å akseptere situasjonen. Det skulle ta seg ut!

26. januar 2011

De som foreldre skulle være

To saker som begge handler om grove overgrep mot barn er oppe til behandling i norske rettssaler i disse dager. Begge forteller om rystende behandling av barn fra barnas egen familie. I saken som rulles opp i tingretten i Elverum handler det om en historie som det knapt er mulig å tro kunne være mulig. Men bevisene er tydeligvis så klare at vi bare må erkjenne at det knapt finnes grenser for hvor forferdelig barn kan bli behandlet av nettopp de som skulle være barnas aller fremste omsorgsgivere og forsvarere. Saken mot de fem familiemedlemmene som står tiltalt i den alvorligste tvangsgiftesaken i Norge noensinne, handler om det samme, om foreldre og familie som i stedet for å være barnas fremste vern mot alt vondt, ifølge tiltalen opptrer som grove overgripere ved at de tvangsgifter en mindreårig og overlater henne til en fetter som et hvilket som helst stykke ”eiendom”, som mannen åpenbart mener han kan behandle akkurat som han vil.

Sakene aktualiserer mange spørsmål, ikke minst barnevernets rolle. I tvangsekteskapssaken var det barneverntjenesten som slo alarm til politiet, og som fortjener honnør for det. I saken fra Alvdal tyder mye på at barnevernet har sviktet. I hvert fall hvis vi skal tro kommunens tidligere barnevernsleder, som var venninne av den hovedtiltalte moren – uten at hun mener det hadde noen betydning for hennes behandling av saken. Hun visste om en av overgrepsfilmene, men meldte ikke fra til politiet. I dag sier hun at hun er flau over at hun ikke meldte fra. Den samme barnevernslederen overprøvde for øvrig vurderingene til ekspertene som utredet barna. En av bistandsadvokatene sier hun er kritisk til vennskapet som oppsto mellom de to kvinnene. Når folk får makt og myndighet, er det viktig at de ikke ivaretar andre interesser enn de bør ivareta, sier bistandsadvokat Anne Kristine Bohinen til VG. - Det er ikke vanskelig å være enig.

Saken fra Alvdal har også aktualisert spørsmålet om hvor detaljert pressen skal referere fra alt det grusomme og forferdelige som blir fortalt i retten. Barneombudet mener pressen har gått for langt i sin detaljrikdom. Det er mulig. Men jeg noterer at den fornuftige og sindige bistandsadvokaten, Inger Johanne Reiestad Hansen, ikke synes pressen har gått i så mange detaljer. Dette er så avskrekkende at pressen har forstått at dette skriver man bare ikke om, sier hun.

Oppdatering:
Kritiserer barneombudet
Nekter for at han giftet seg
Faren forpliktet til å adlyde
Snakket for å hjelpe andre
Alle fem tiltalte dømt
De to hovedtiltalte i saken, stefaren og barnemoren, fikk begge forvaringsdom, henholdsvis 12 år og 11 år. Fra forsvarerhold blir det sagt at dette er den strengeste dommen som er avsagt i denne type saker. - Nettopp. Men så er det da også den styggeste saken av denne art som så langt er behandlet i en norsk rettssak. - Hjelpeapparatet i Alvdal får med rette sterk kritikk i dommen. Det er uforståelig at hjelpeapparatet ikke har fanget opp det som skjedde med de to søskenparene, heter det i dommen.

20. januar 2011

Krekar-frekkis

Det foreligger en kjennelse i Høyesterett på at Mulla Krekar av gode grunner skal utvises fra Norge. På grunn av Norges forpliktelser på internasjonale avtaler kan han ikke tvangssendes ut av landet fordi han skal være truet på livet i Nord-Irak.

Nå går Mulla Krekar ut og sier at han ønsker å dra frivillig tilbake til Irak, angivelig fordi han ønsker å bli politiker i hjemlandet. Det høres jo flott ut, for Norge vel å merke. ”Han kan reise i morgen. Ingen ting vil glede meg mer”, sier Gahr Støre. Men så tillater Mulla Krekar seg å sette opp noen forutsetninger for utreisen i form av krav, som han vet inderlig vel at Norge ikke kan innfri, rett og slett fordi det ligger utenfor det norske myndigheter kan bestemme. Det er ikke Gahr Støre som bestemmer hvem som skal stå på FNs terrorliste, en liste som Mulla Krekar ønsker å bli strøket av. Han stiller også andre krav som synes rimelig freidige, for å si det mildt, tatt i betraktning hans status som utvist fra Norge.

Utspillet fra Krekar føyer seg inn i rekken av frekk opptreden fra denne mannens side som bare er egnet til ytterligere å forsterke ønsket om at han bør forsvinne fra landet som fort som mulig. Hvis han virkelig ønsker å forlate landet frivillig, vil ingen hindre ham i det, og det ville være liten grunn til å kritisere våre myndigheter om de lot ham å reise. Det går flere flytog til Gardermoen i timen, og det mangler ikke på flymuligheter.

Oppdatering:
Kan bli tiltalt for terrortrusler
Advarer mot Krekar-lureri
Ikke aktuelt å passe på Krekar i Irak

19. januar 2011

Kampanjejournalistikk i Maria Amelie-saken?

Det foregår en interessant debatt om pressen har drevet ukritisk kampanjejournalistikk i Maria Amelie-saken, bl a går Trygve Hegnar og redaktøren i gatemagasinet=Oslo hardt ut i sin kritikk. Verken Dagbladet eller NRK vil ta selvkritikk, ifølge journalisten no.  Se også medieetikeren Svein Brurås’ kommentar.

18. januar 2011

Skjær igjennom!

Maria Amelie-saken ruller videre, og argumentene i debatten er mange. Ikke alle er like gode. Frp har tydeligvis problemer i saken, og spiller ut det populistiske argumentet om at Krekar får bli, mens Amelie skal ut.

Amelie får nå slippe ut fra Trandum etter at lagmannsretten har bestemt at anken fra Politiets Utlendingsenhet ikke får oppsettende virkning. Hennes sak har skapt stort engasjement og er et godt eksempel på hvordan sivilsamfunnet står opp mot staten. Folk demonstrerer og viser avsky mot myndighetenes klønete og etter manges mening umenneskelige behandling av den unge kvinnen. Avisene er fulle av innlegg. Statsministeren prøver så godt han kan å framholde prinsippet om likhet for loven, et prinsipp ingen kan være uenig i. Men statsministeren synes ikke å være i stand til å se at det ikke betyr at alle skal behandles likt, men at like tilfelle skal behandles likt. Andre politikere fra regjeringspartiene prøver så godt de kan å snakke og skrive om lover og regler som må følges og hvor vanskelig slik saker er, uten at de våger å si hva de egentlig mener om saken. Et eksempel ser vi i Ap-stortingsrepresentant Hadia Tajiks kronikk i Aftenposten i dag.

Tidligere Ap-justisminister Anne Holt har skrevet en rasende kronikk i VG, der hun gjør det klart at Ap ikke får hennes stemme til høsten. Kirken med biskopene i spissen har reagert. Preses Helga Haugland Byfuglien sier hun reagerer med sorg og skuffelse, biskop Midttømme er provosert over det hun mener er sirkel-argumentasjon i saken, og biskop Kvarme holder appell utenfor Justisdepartementet og oppfordrer regjeringen til å gi Maria Amelie ”et moderne og norsk Nansenpass”. I Russland har russisk TV fattet interesse for saken, og nordmenn i Moskva tilbyr henne husrom.

Regjeringstoppene vrir nå sine hjerner for å finne ut hvordan de skal komme ut av saken på en måte som gjør at de ikke taper alt for mye prestisje i en tapersak av dimensjoner for regjeringen. ”Kompromisset” som har vært lansert, er at hun skal sendes tilbake til Russland, men at hensynet til ønsket om at hun skal få bli i Norge skal bli tilfredsstilt ved at det legges opp til en snarlig retur.

Men dette er det rene spillfekteri, som eventuelt iverksettes ene og alene for at regjering og myndigheter skal redde ansikt, dvs redde sin firkantede forståelse av argumentet om likhet for loven. Det er etter min mening klarlagt at det er fullt mulig å skjære igjennom i saken og fatte vedtak om at Maria Amelie skal få bli i Norge. Foreløpig er det bare den politiske viljen som mangler. Men jeg blir ikke overrasket om viljen snart er der.

Oppdatering:
Regjeringen: Hun skal ut
SV gir opp å stoppe utsendelse
Kan få problemer i Russland
AUF: En verkebyll
Blir ikke fengslet

14. januar 2011

Mytene lever

Mytene om kirkens forhold til fremskrittet ser ut til å leve i beste velgående, like fra grunnskolen og opp til universitetet.
Vil du lese mer om disse mytene, anbefales Bjørn Are Davidsens bok ”Da jorden ble flat - mytene som ikke ville dø”.

13. januar 2011

Maria Amelie kommer til å få bli

Jeg synes ikke det er vanskelig å se at myndighetene har sitt på det tørre når det gjelder det formelle grunnlaget for å sende Maria Amelie ut av landet. Men noen ganger er det slik at i møte med realitetenes verden blir prinsippene i praksis ubrukelige. Maria Amelie-saken er en slik sak. Stoltenberg-regjeringen kan snakke om prinsipper og konsekvenser så mye de vil, men det hjelper lite når de totalt feilvurderer folkemeningen i en sak. Regjeringen har hatt god tid til å forberede seg på denne saken og tatt initiativ til å finne en løsning. Det hadde vært fullt mulig, noe blant annet tidligere justisminister Anne Holt påviste i Dagsnytt 18 torsdag kveld. Nå høster regjeringen, SV inkludert, fruktene av sin forsømmelse.

Personlig er jeg overbevist om at saken ender med at Maria Amelie kommer til å få bli i landet. Saken dreier seg om politikk. Politikk er å ville. Regjeringen kommer til å ville. Opinionstrykket fra alle mulige hold, også fra regjeringens egne, kommer til å bli for sterkt til at regjeringen kan stå imot. 

Oppdatering:
EU-land ville latt henne bli 

12. januar 2011

Stortingsrepresentanter med våpen?

Hvordan ville du like å møte stortingsrepresentant NN eller statsråd XX hvis du visste at de gikk med en pistol eller revolver på innerlomma i frykt for møtet med deg? Dette er nå i ferd med å bli situasjonen i USA. Etter at kongresskvinnen Gabrielle Giffords ble skutt i hodet fra kloss hold av Jared Lee Loughner i Tuscon i Arizona, sier flere amerikanske kongressmedlemmer at de nå går med våpen og de oppfordrer kolleger til å gjøre det samme.

I de fleste stater i USA er det lettere enn lett å skaffe seg skytevåpen. 100 millioner våpen eies av privatpersoner. Ikke i noe annet industrialisert land skytes det flere personer i forhold til folketallet enn i USA. Den vanlige oppfatningen er at restriksjoner på våpenkjøp og offentlige våpenregistre er en uting. Selv mennesker langt ute på den politiske venstresiden mener det er riktig å ha våpen. Folk nekter plent å se noen sammenheng mellom tilgangen på skytevåpen og drap med våpen. Snarere er den populære oppfatningen den at hendelser som den vi har hatt i Tuscon nettopp beviser hvor viktig den frie våpenretten er. Men vold følger vold, og få synes å være villig til å prøve å bryte den vonde sirkelen.

7. januar 2011

Uaktsomhet

Omtalen av den fellende dommen over de tidligere stortingsrepresentantene, Talleraas og Stangeland er i mange medier upresis. Mange skriver at de to er dømt for grovt bedrageri, og glemmer en ikke uviktig presisering. De har etter rettens mening gjort seg skyldig i grovt uaktsomt bedrageri. Men det skal sies, det går en fin grense her, ofte er den uklar, og nærmere forsett kommer man ikke. De tidligere stortingsrepresentantene har med andre ord ikke vært aktpågivende nok. De burde ha vært mer påpasselige, de burde ha gitt flere opplysninger til dem som forvaltet pensjonsordningen, de burde ha skjønt at de ikke var kvalifisert for den pensjonen de ba om. De burde altså ha vært mer aktpågivende, slik Kjell Magne Bondevik var da han straks tok affære og fikk rettet opp feilen da han skjønte at han hadde fått mer pensjon enn han hadde rett til. Det var uaktsomheten som felte de to tidligere stortingsrepresentantene og førte til en streng dom, som blir karakterisert som en grundig dom.

Pensjonsordningen for stortingsrepresentantene var tidligere skandaløst gunstig. Regelverket var høyst uklart, og Stortingets eget pensjoniststyre og administrasjon sov ganske godt når de beskjeftiget seg med disse sakene. Det er forståelig at Stangeland og Talleraas påberopte seg dette i sitt forsvar. Men retten lyttet ikke til deres argumenter. Retten tenkte nok slik mange av oss har gjort etter at vi ble kjent med denne saken: Det er lov å tenke selv, ja, det har vi faktisk plikt til. Gjør vi ikke det, kan vi risikere å bli dømt for uaktsomhet. Også i så måte er det likhet for loven.

Oppdatering:
Stangeland anker dommen. Hans advokat finner ankegrunlaget i rettens anvendelse av aktsomhetsnormen. Advokaten mener Stangeland oppfylte aktsomhetskravet når han kontaktet ordningens administrasjon, og stolte på og innrettet seg etter den informasjonen han fikk.
Også Talleraas anker.  

6. januar 2011

Våre lite trendy stoler

Da vi for noen tid tilbake flyttet inn i ny bolig, fornyet vi møblene våre med blant annet et par nye lenestoler fra Brunstad møbelfabrikk på Sykkylven. Vi synes de var fine. Ja, det synes vi fortsatt. Gode å sitte i er de også. Vi er med andre ord godt fornøyd med stolene.

At de er lite trendy og fryktelig gammeldagse, har vi aldri tenkt på. Men i dag har vi fått høre fra et medlem av regjeringen, arbeidsminister Hanne Bjurstrøm, at stolene er sosialdemokratiske (!), 70-tallsstressless-stoler, og følgelig ikke veldig moderne, en stol ikke mange ville hatt i sitt hjem i dag. 

Vel, vi ville nå ha dem, vi da, til tross for at de er "sosialdemokratiske", som "sosialdemokraten" Bjurstrøm mener er så galt. Det er visst en god del andre som også har kjøpt dem, så vidt jeg vet. I hvert fall har vi venner som har gjort det.

Vi lever godt med våre stoler, og vi kan leve med statsrådens arroganse også. Hun vanker sikkert i de kretser der en vet hva som er tilstrekkelig trendy, slik at også hun kan kjøpe stoler hun kan bli fornøyd med.

Men hvor lenge kan statsministeren leve med statsråder som åpenbart mangler vurderingsevne?

Forventet dom

Advokat Morten Furuholmen ble sommeren 2008 tiltalt for grovt heleri, sammen med advokat Rune Berg. Bakgrunnen for saken var et lån fra NOKAS-raner David Alexander Toska på fem millioner kroner til finansakrobaten Thomas Øye. Schibsted-arving Harald Undrum skulle ha skrevet under på en garanti som selvskyldnerkausjonist. Undrum var til stede da pengene, en koffert full av kontanter, ble overlevert. Pengene skulle investeres, men mesteparten skal i stedet ha blitt brukt opp av Thomas Øye. Da gikk Toska på Undrum for å få tilbake pengene, og brukte advokat Morten Furuholmen som mellommann.

Tingretten var ikke i tvil om at pengene stammet fra kriminelle handlinger. Dette benektet de to advokatene at de visste om. Retten kom til at det ikke var et fullbyrdet heleri og derfor ikke kunne straffes. Men retten kritiserte Furuholmen for å ha opptrådt uaktsomt, mens advokat Berg etter tingrettens mening verken hadde handlet forsettlig eller uaktsomt.   

Statsadvokaten anket frifinnelsen, og i mai i fjor ble Furuholmen og Berg av lagmannsretten dømt til henholdsvis seks og tre måneders betinget fengsel for medvirkning til forsøk på grovt heleri. Retten mente at med den kjennskap til personen Toska som lagmannsretten finner det bevist at Furuholmen hadde, hadde Furuholmen grunn til å være meget skeptisk da han ble kontaktet av Toska med anmodning om et innkrevingsoppdrag. I tillegg forelå det en rekke omstendigheter knyttet til låneforholdet som ga grunn til skepsis. En av disse omstendighetene var at de fem millionene ble overlevert i kontanter, noe som i følge lagmannsretten gir en meget sterk indikasjon på at det ikke var tale om lovlige midler.

Nå har Høyesterett forkastet Furholmens og Bergs anke. Høyesterett mener advokatenes bistand rammes av straffeloven, selv om det dreide seg om et advokatoppdrag for en klient. Dermed blir heleridommen mot advokatene stående, og de dømte advokatene kan risikere å miste advokatbevillingen. Høyesteretts avgjørelse er ikke forbausende. Det mest forbausende i denne saken er tingrettens forståelse av heleri og Furuholmens og Bergs påstand om at de ikke kunne ane at pengene høyst sannsynlig stammet fra kriminelle handlinger. At det ikke ringer ei klokke for advokater i en situasjon det her dreier seg om, er gåtefullt. Slik bistand kan vanskelig forenes med en advokats alminnelige plikt til å "fremme rett og hindre urett", slår Høyesterettsdommen fast, og viser til reglene for god advokatskikk. Det er ikke vanskelig å være enig.

Oppdatering:
Får beholde advokatbevillingen

3. januar 2011

Tilliten til Forsvaret

Det virker mildest talt utrolig at Forsvaret ikke skulle ha oversikt over hvor mange norske soldater som er skadet i Afghanistan, slik VG hevder. Enkelte soldatveteraner og pårørende har fra tid til annen fortalt om manglende interesse og oppfølging fra Forsvarets side. Jeg har helt siden jeg i min ungdom tok befalsutdannelse og arbeidet en tid i Forsvaret hatt stor respekt og tillit til Forsvaret. Derfor har jeg hatt vanskelig for å tro at det kan ha vært særlig godt grunnlag for klagemålene. Nyheten om at man ikke en gang har oversikt over skadesituasjonen blant soldatene i Afghanistan, gjør at grunnlaget for tilliten svekkes. Jeg hadde håpet at Forsvaret ville ha en god forklaring. Men Forsvaret legger seg flate, og forsvarsminister Grete Faremos innrømmer av at man har for dårlig oversikt. Dette er ikke bra.

Les også:
Siv Jensen er flau
Har Faremo ført Stortinget bak lyset?

1. januar 2011

Statsministerens selvmotsigelse

Statsminister Jens Stoltenberg la vekt på å hylle de eldre i nyttårstalen. Alle som velger å bli pensjonister allerede fra 62 år, fikk høre at det er dem vel unt. Noe annet kan han jo ikke si. Men det lå vel under mye av det han ellers sa at egentlig burde folk stå lenger i arbeid, ja, for det er jo hverandres arbeid vi lever av, fikk vi høre. Nettopp. Men mange av dem som velger pensjonen, slutter da ikke nødvendigvis å gjøre noe for andre? Riktignok gir den arbeidsinnsatsen den eldre generasjon utfører på frivillig basis, og da særlig innenfor familien, ikke lønn i form av penger. Men den er vel ikke mindre viktig og nyttig for samfunnet for det?

Det var en pussig selvmotsigelse i statsministerens tale. Først pekte han med rette på at mange av dagens 65-åringer gir omsorg til sine gamle foreldre. Han kunne ha føyd til at samtidig tar en stor del av besteforeldregenerasjonen på seg enda mer omsorgsarbeid for sine barn og barnebarn. Men når han senere i talen snakket om det store behovet for omsorgshender som den økende levealderen skaper, glemte han fullstendig nettopp familien som en særdeles viktig faktor for å kunne møte nettopp denne utfordringen. Tvert imot hevdet han indirekte at familien i denne sammenhengen er noe som hører fortiden til. Som vanlig er når politikere av Stoltenbergs farge snakker, er det kun løsninger i offentlig regi som er i fokus.

Stor barnehageutbygging til tross vet vi at ganske mange småbarnsfamilier i Norge i dag ikke hadde klart hverdagens utfordringer hvis ikke besteforeldre hadde stilt opp som støtteapparat. Personlig tror jeg familien også blir en nøkkelfaktor når det gjelder omsorgen for eldre i fremtiden. Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når den virkelig store eldrebølgen kommer? Mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret, og Stoltenberg fyrer opp under forventningene. Men vil det offentlige makte å tilfredsstille forventningene?

Jeg har mine tvil, Stoltenbergs forsikringer om økt satsing til tross. Jeg er rimelig overbevist om at vi før eller senere vil måtte erkjenne at uten familiens innsats vil vi aldri klare det. Men det våget ikke, eller ville ikke, Stoltenberg å snakke om.


Les også:
Politiske reaksjoner på talen.
VGs nyttårsintervju med statsministeren.
Historiske feil i talen.

Forankring og trygghet

Som så ofte før holdt Kongen en meget god nyttårstale. Kong Harald har alltid noe på hjertet når han taler nyttårsaften. Av mange gode momenter merket jeg meg særlig at han pekte på den betydning vår egen trygghet har for andres frihet. ”Står vi støtt i oss selv, trues vi ikke så lett av andre – selv om de er forskjellige fra oss”, sa han, og fortsatte med å vise til den forankring signingen i Nidarosdomen gav ham selv og Dronningen da de ved begynnelsen av deres gjerning kjente behov for å hente støtte og kraft fra det han kalte sitt grunnfeste. ”Når en finner sitt eget feste, er det enklere å møte andre der de står”, sa Kongen, som innledet talen med å vitne om en erfaring som jeg tror mange andre som også har levd noen år vil kjenne igjen: ”Etter hvert som jeg blir eldre, har jeg blitt mindre engstelig for reaksjonene på mine valg og handlinger.” – ”Vi skal handle modig og gjøre det vi tror er rett. Da vokser vi som mennesker. Da vokser vi som nasjon.”