29. oktober 2010

Bestialske forbrytelser – bestialsk straff

Dagens nyhetsbilde bærer bud om at humaniteten ikke bare står sterkt i Norge. En undersøkelse gjort av InFact for VG viser at en av fire nordmenn er for dødsstraff. Flere Frp-politikere – med stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen i spissen, er blant disse. Og politikere fra Frp og Høyre ønsker at forbudet mot proffboksing skal oppheves.

Argumentasjonen for å gjøre proffboksing lovlig er like besnærende som den er falsk.
Folk kaster seg ut fra fly flere tusen meter over bakken, det er lov å spenne på seg treplanker og hoppe 200 meter på ski og det er lov å sette utfor fossefall i en liten kano. Da må også proffboksing være lov, sier Frp’s Mette Hanekamhaug. Alt dette er farlig, meget farlig. Men forskjellen i forhold til proffboksing er vesentlig. Ikke i noen av de sportsaktivitetene Hanekamhaug nevner, er poenget det samme som i boksing, nemlig å skade motstanderen så mye at han/hun går bevisstløs i gulvet, ikke sjelden med døden som følge.

I en tid da stadig flere land avskaffer dødsstraff av etiske grunner, vil altså mange innføre den igjen. Det utføres mange bestialske handlinger. Noen begår terrorhandlinger som dreper hundrevis av mennesker. Eksemplene er mange. Det finnes knapt grenser for hva mennesket kan få seg til å gjøre. Men hvorfor skal vi som samfunn stille oss på det samme umenneskelige nivå? Da gjør vi oss alle lik de mennesker vi dømmer. Dødsstraff virker ikke mer avskrekkende enn andre straffeformer. Land som har avskaffet dødsstraffen får ikke økt kriminalitet. En henrettelse er overlagt drap, i prinsippet den samme gjerning som den drapsmannen har utført, og den er ugjenkallelig. Uskyldige er dømt for drap i Norge. I USA er mange uskyldige henrettet for mord. Hva sier dødsstrafftilhengerne den dagen vi her i landet har henrettet et menneske som senere viste seg å være uskyldig?

Ved henrettelser i USA ser vi pårørende, som sant nok har lidd et forferdelig tap ved den dømtes ugjerning, gi uttrykk for lettelse og nærmest glede over at gjerningsmannen endelig er henrettet. Slike holdninger og en slik praksis er ikke et sivilisert samfunn verdig. Ønsker vi å se dette i Norge? Frp bør gjøre det klart at Ulf Erik Knudsen og hans meningsfeller i Tromsø Frp er på klar kollisjonskurs med partiet i denne saken.

Det finnes mange bestialske forbrytelser. Men det blir ingen bedre verden ved at vi praktiserer en bestialsk straffeform. Sivil dødsstraff ble avskaffet i Norge ved straffeloven av 1902 (trådte i kraft fra 1905). Det er ingen grunn til å innføre den igjen over hundre år senere.

Oppdatering:
Halvparten av Frp-velgerne vil ha dødsstraff VG Vårt Land
Trist signal, sier Støre til Dagsavisen

25. oktober 2010

Den døve skomakeren som utvandret

Som så mange andre nordmenn har jeg mange fjerne slektninger i USA. Det er etterkommere etter søsken av min farmor, som vokste opp på Tretten i Gudbrandsdalen. For noen år siden ble jeg gjort oppmerksom på at hun også hadde en onkel som utvandret, men som få visste noe særlig om. Han hadde ingen barn som vokste opp, og mennesker uten etterkommere blir gjerne glemt. Da jeg fikk vite at han var døv – og utvandret alene, ble jeg interessert i å finne ut mer om mannen, som het Lars Guttormsen.

Lars ble født i 1845 og var antagelig døv fra fødselen av. Han fikk derfor ingen skolegang i hjembygda. Døve hadde verken rett eller plikt til opplæring på denne tiden. Men presten i bygda fikk amtet (fylket) til å bevilge penger slik at den fattige, men evnerike gutten kunne komme seg til et privat døveinstitutt i Kristiania. Der fikk Lars god opplæring slik at han både kunne lese, skrive og til og med gjøre seg noenlunde forståelig med talespråk. På døveinstituttet fikk han også opplæring som skomaker.

Etter noen år som skomaker i hjembygda, gjorde han som så mange andre, han utvandret til Amerika, nærmere bestemt til byen La Crosse i Wisconsin. Her fikk han seg jobb som skomaker i en skoforretning, og her levde han et langt og godt liv. Etter en tid traff han ei døv jente, som han giftet seg med i 1878. (Se bildet.) Hun var datter av en av byens fremste menn, men det var ikke grunnen til at bryllupet ble en stor sensasjon, som byens avis, La Crosse Tribune, beskrev i et langt referat på avisens forside. Årsaken til at byens største kirke var sprengfull og mange skuelystne ikke kom inn, var at ekteskap mellom to døve var helt uvanlig. Spesielt var det uvanlig at en døv kvinne giftet seg. Døve kvinner hadde ”daarlige Chanser i det ekteskapelige lotteri”, skrev den norske legen Vilhelm Kristian Uchermann i en doktorgradsavhandling på 1890-tallet om de døves situasjon i Norge. Han påviste i sin undersøkelse at bare 5 % av døve kvinner var gift. Situasjonen var neppe annerledes i Wisconsin. I byens avis, La Crosse Tribune, ble vielsen av den døve Louis Guttormson, som Lars nå kalte seg, og den døve Isabella Drake, som var brudens navn, karakterisert som ”en av de mest bemerkelsesverdige og interessante sosiale begivenheter som noen gang har funnet sted i denne staten”.

Det har vært en fascinerende oppgave å forske i Lars Guttormsens liv, og det er nesten utrolig hva det går an å finne ut om et menneske som ingen i utgangspunktet nesten ikke visste noe som helst om. I diverse arkiver og biblioteker både her hjemme og i USA, og med god hjelp av norsk-amerikanske entusiaster, har vi funnet fram til mye kunnskap om Lars og hans liv. Resultatet står å lese i en artikkel i siste utgave av ”Årbok for Gudbrandsdalen” (78. årgang, Dølaringen Boklag) som nylig er kommet ut.

22. oktober 2010

Godt kvalifisert preses

Biskopene i Den norske kirke har gjort et godt valg når de har valgt Helga Haugland Byfuglien til ny preses. Valget var ikke overraskende. Hun var favoritt til å overta den viktige oppgaven etter Olav Skjevesland. Haugland Byfugliens brede erfaringsbakgrunn både fra prestetjeneste, som toppleder Norges KFUK-KFUM, stiftskapellan og biskop i Borg siden 2005, gjør at hun kjenner kirken og norsk kristenliv meget godt, og hun nyter stor tillit i kirken. Det lover også godt for trosopplæringen i kirken at den nye preses er nettopp den blant biskopene som vet mest om dette viktige området etter å ha ledet styringsgruppen for trosopplæringsprosjektet i Den norske kirke.

Haugland Byfuglien bedyrer at hun med dette valget ikke dermed er selvskreven som den nye 12. biskopen som skal utnevnes om et års tid og bli fast preses. Det er naturligvis riktig, ettersom det er regjeringen som skal utnevne denne biskopen. Stortinget har dessuten i sin ”visdom” bestemt at det skal nomineres tre kandidater til stillingen, vel og merke blant de 11 sittende biskopene. Erfaringen har vist at det er vanskelig nok for biskopene å finne én som er villig til å påta seg den krevende oppgaven. Nå må de altså finne tre villige for at regjeringen skal kunne velge og vrake til en oppgave der biskopene tidligere alltid har valgt selv. Politikernes vilje til å utøve makt over trossamfunnet Den norske kirke er med andre ord fortsatt til stede i fullt monn.

Men hvis Helga Haugland Byfuglien er villig, blir hun ganske sikkert innstilt først av biskopene. Dermed får de den de selv ønsker. Jeg har vanskelig for å se hvem av biskopene for øvrig den sittende regjering vil foretrekke fremfor Helga Haugland Byfuglien.

Aftenpostens Dag Kullerud skriver i en kommentar at den nye preses, bergenser som hun er, er stor Brannpatriot og ikke får sjelero søndag kveld før Brann har vunnet sin kamp. I så fall får hun sjelden sjelero. Slik jeg kjenner Helga Haugland Byfuglien er hun i stand til å takle større påkjenninger enn som så. Det er hun da også nødt til.

21. oktober 2010

Representanter som skifter parti

I min hjemby har to Frp-representanter i bystyret, hvorav den ene er varaordfører, og én Ap-representant nylig meldt seg ut av sine respektive partier og meldt seg inn i Høyre. Tidligere i høst gikk en representant fra Ap over til Høyre. Resultatet av disse partiovergangene er at Høyre plutselig sitter med rent flertall i bystyret. Også i andre kommuner ser vi eksempler på at medlemmer av kommunestyrer gjør det samme, selv om ikke alle melder seg rett inn i et annet parti.

Det er naturligvis greit å melde seg ut av et politisk parti. Det er også lov å melde seg inn i et annet. Men folk som er valgt inn i kommunestyre, fylkesting og storting har et spesielt ansvar. Vi har et politisk system her i landet som bygger på partier. Når vi stemmer, er det partiet og partiets program – mer enn personene på partilisten – vi stemmer på. Slik er det gjerne også ved lokalvalgene, selv om vi der har muligheten til å kumulere kandidater på stemmeseddelen.

På denne bakgrunn mener jeg den tendensen til å skifte parti midt i en valgperiode er betenkelig. Det er ikke bare uryddig, men et brudd på den avtalen som ble inngått med velgerne da man ble valgt. De velgerne som har stemt inn disse representantene, har grunn til å føle seg snytt. Holder man ikke ut lenger i det partiet man er valgt inn for, burde det være mulig å stille plassen til rådighet for en vararepresentant.

20. oktober 2010

Ufattelig interessant

Så er skattelistene over oss igjen. Ikke alle er like glade for det. Direktør i Datatilsynet, Bjørn Erik Thon, mener offentliggjøringen av skattelistene har gått galt av sted, og i Advokatforeningen mener man at ”frislippet av personopplysninger i statlig regi” kan være et brudd på menneskerettighetene, ifølge Vårt Land.

Men tabloidene flommer over av meldinger om (kjent)folks inntekt og formue. Oppfinnsomheten når det gjelder nye innfallsvinkler for å opplyse vårt sinn om våre medborgeres økonomi ser ut til å være ubegrenset. ”Bildamene er gode for milliarden”, er ett av oppslagene i VG, som selv topper listen over antall oppslag om hva skattelistene rommer av informasjon. ”Snåsamannen har fått solid lønnshopp”, er visstnok også en nyhet. Omtrent like mange blir vel overrasket over å kunne lese at Petter Northug er suveren også på skattelistene. Dagbladet har funnet ut at en selger av bildekk har flere millioner i formue og at Norges rikeste kvinne er lektor. Akkurat det vil vel kanskje noen finne noe overraskende, inntil de leser at vedkommende er rederiarving.

Ufattelig interessant dette. For min egen del har funnet ut at skattelistene er et nyttig redskap når jeg bedriver en av mine hobbyer, slektsforskning. Her finner jeg nemlig fødselsåret til folk.

God lesning!

Medieklovnen Gelius slår til igjen

Etter at Einar Gelius til sin store skuffelse ble slått ut av ”Skal vi danse”, har det gått et par-tre uker da vi har sluppet å høre fra medieklovnen på Vålerenga. Men nå slår han til igjen. Denne gangen er han ute med en bok som visstnok skal dreie seg om sex i Bibelen. Etter omtalen å dømme dreier det seg fint lite om Bibelen, men desto mer om sex, ikke minst hans egne sexerfaringer. Man må vel være akkurat så selvsentrert og umettelig på medieoppmerksomhet som Einar Gelius er, for å tro at dette vil ha allmenn interesse.

Gelius proklamerer at han vil ta et oppgjør med det han kaller ”kirkens langvarige seksualfiendtlighet og de krefter i kristne sammenhenger som fremdeles ser på sex med skam og skyld”. Her slår han inn så vidåpne dører at han i sin ville ferd tryner langflat innenfor døra. Hans kirkelige sjefer må naturligvis ta saken en smule alvorlig. Gelius er tross alt prest i Den norske kirke. Men folk flest rister bare på hodet og slutter seg til Dagbladets anmelder, som treffer godt når han karakteriserer Gelius’ skriverier som fyllekjøring gjennom Bibelen.

Gelius' prestekollega Sunniva Gylver mener dette er noe Gelius kunne spart seg, og skriver på Verdidebatt.no at det ikke er presters oppgave å sementere fordommene om kirken. ”Som de tydeligste ansiktene for kirken utad, har vi et ansvar for å gi et sannferdig bilde av det fellesskap vi representerer”, skriver hun, og fortsetter: ”Det er ikke en presteoppgave å bidra til at tabloid-medias unyanserte og konfliktorienterte syn på kirken setter seg enda bedre fast. Heller da bidra til godt teologisk arbeid og skikkelige samtaler, som kan gjøre oss alle klokere, og gi mennesker i utkanten eller utenfor kirken en opplevelse av å føle seg sett og tatt på alvor.” – Vel skrevet, Sunniva!

Oppdatering: Ifølge Vårt Land klager Gelius over at han ikke får støtte fra prestekolleger og at han som prest føler seg sårbar i sjelesorgsituasjoner (!)
Biskop Kvarme: Denne boka kunne vi vært foruten.

8. oktober 2010

Fredspris til glede og irritasjon

Når Nobels fredspris 2010 skal deles ut i Oslo Rådhus i desember, vil stolen til fredsprisvinneren stå tom. Den uredde kinesiske litteraturviteren og forfatteren, Liu Xiaobo, sitter i kinesisk fengsel etter at han i fjor fikk en dom på 11 år for å ha medforfattet og underskrevet det politiske manifestet ”Charta 08” som krever demokrati og politiske reformer i Kina. Man regner heller ikke med at hans kone, som både er sjokkert og glad, får komme til Oslo for å ta imot prisen. Tvert imot frykter en at hun kan bli fengslet.

Årets tildeling vekker stor begeistring og karakteriseres som en modig pris. I fjor mente mange at vinneren av fredsprisen ikke fortjente den. I år er det neppe andre enn de kinesiske makthaverne som er kritiske til Nobelkomiteens avgjørelse. Men de er til gjengjeld etter alt å dømme rasende. For dem er Liu en kriminell. Det sier sitt at CNNs sendinger til Kina ble blokkert bare minutter etter at tildelingen ble kunngjort.

Det er grunn til å regne med at raseriet vil gå ut over norske myndigheter og forholdet mellom Norge og Kina. Det blir sagt at kineserne ikke forstår at den norske Nobelkomiteen arbeider uavhengig av så vel norske politiske myndigheter som av alle andre makter og myndigheter her i verden.

Torbjørn Jagland var meget påpasselig med å understreke dette både på norsk og på engelsk da han kommenterte pristildelingen på Nobelinstituttet i formiddag. Han har selvfølgelig rett. Det er ikke nødvendig å betvile komiteens uavhengighet. Men Jagland kommenterte ikke at Nobelkomiteen utpekes av Stortinget, et faktum jeg er ganske sikker på at kineserne har merket seg, og som de tolker akkurat slik de vil. Det gjør det heller ikke lettere for dem at Jagland har vært både statsminister og utenriksminister, noe bl a en kommentator i Svenska Dagbladet peker på. Her ligger det en aldri så liten svakhet i systemet. Det hjelper naturligvis at verken sittende statsråder eller stortingsrepresentanter kan oppnevnes, men jeg tror det hadde vært ønskelig at Stortinget ikke hadde noe som helst med oppnevningen å gjøre. Det ville ytterligere ha understreket komiteens uavhengighet. Hva alternativet skulle være, er ikke godt å si. Kanskje ville det være en bedre ordning at Nobelkomiteen etter nærmere regler oppnevnte seg selv?
Oppdatering:
Den norske ambassadøren i Beijing inn på teppet
Totalt misforstått fredspris
Obama krever at fredsprisvinneren løslates

4. oktober 2010

Duket for Knut Arild Hareide

Spekulasjonene er i full gang om hvem som skal bli ny Krf-leder etter at Dagfinn Høybråten lørdag gjorde det kjent at han trekker seg til våren. Knut Arild Hareide, Hans Olav Syversen og nestlederne Dagrun Eriksen og Inger Lise Hansen synes så langt å være de heteste kandidatene, og den nye lederen finnes nok blant disse navnene. Inger Lise Hansen skjønner åpenbart at hennes kandidatur ikke er særlig sterkt, og er påpasselig ute med meldingen om at hun ikke noen lederambisjoner, vel og merke ”per dags dato”, som hun uttrykker det. Dagrun Eriksen ser ut til å ha større tro på sitt kandidatur og proklamerer at hun gjerne kan tenke seg å ta over ledervervet. Jeg tviler imidlertid på om hun når opp.

Hans Olav Syversen står fram som en sterkere kandidat enn begge nestelederne. Syversen er en solid og meget respektert politiker med langt erfaring og stor politisk tyngde. Men er han typen som kan vekke den begeistring som Krf nå trenger?

Personlig tror jeg det er liten tvil om at neste Krf-leder heter Knut Arild Hareide, hvis han selv vil. De signalene han har gitt til nå, tyder ikke på at han er uvillig. Hareide har opptrådt klokt. Han har vært lojal mot partiledelsen, og stilte ikke opp i den senere tids hylekor mot Høybråten. Tvert imot ga han partilederen klare støtteerklæringer. Sin unge alder til tross har han vist politisk modenhet og avstått fra utspill som kunne skape problemer for partiledelsen. Jeg tror dette er egenskaper som partiets tillitsvalgte utover landet har merket seg. I motsetning til Hansen har han holdt konsekvent på sentrumslinjen og erklært at samarbeid mot venstre kan være like aktuelt som samarbeid mot høyre. Mange som satte stor pris på de politiske holdningene til Hareides stor politiske forbilde, Jon Lilletun vil kjenne seg vel ved en slik posisjonering.

Ledervalget er ikke avgjørende for at Krf skal reise igjen, selv om det er viktig nok. Hareide kan vise seg å ha de personlige egenskapene og den politiske tenkningen som igjen kan vekke begeistring i Krf-leiren. En ny giv kan også signaliseres ved at hele ledertrioen stiller sine plasser til disposisjon, slik det allerede er kommet krav om fra lokalt hold i partiet.

Oppdatering: Hareide mest ønsket, Vårt Land, VG

3. oktober 2010

Vif ble satt på plass

Rosenborg har vært litt ”rusten” de siste seriekampene, mens Vålerenga har hatt spilt bra fotball og vunnet en rekke seriekamper på rad. Vif ville ha en stor fordel foran ”seriefinalen” på Lerkendal, het det, fordi Vif kunne samle krefter og forberede seg hele uka i ro og mak, mens et påstått ”slitent” RBK skulle ut i en hard e-cupkamp på torsdag. Nå skulle RBK slås, var refrenget fra Vif og seriegullet skulle havne i Oslo. At det fortsatt eventuelt ville være to poeng opp til RBK, snakket ingen om.

På torsdag spilte trønderne på seg selvtillit ved å slå Aris, og stilte på Lerkendal klare til å vise hvem som er mesteren. Vif levde i håpet i noen minutter etter å ha åpnet best og tatt ledelsen, men så utlignet RBK på straffe, Vif fikk utvist en mann og deretter var det stort sett bare RBK. Vif ble satt på plass og kom ned på jorda igjen med et brak. Nils Arne Eggen har ”rasert” Rosenborg, kunne Dagbladets fotballkommentator fortelle tidligere i uka. Men tydeligvis ikke mer enn at det ”raserte” laget blir seriemestere også i år, foreløpig uten å ha tapt en eneste seriekamp. Gullet blir i Trondheim. Fullt fortjent. Vifs drøm om seriegull må overvintre til neste år.

1. oktober 2010

Rett i fella

Krf opplever vanskelige tider. Samme dag som Aftenposten formidler et massivt bakholdsangrep på partileder Høybråten fra anonyme tillitsvalgte i partiet, kommer en politisk meningsmåling som sender partiet langt under sperregrensen, nærmere bestemt ned på en oppslutning på 3,7 prosent, noe som ville gitt bare én representant på Stortinget. Resultatet går inn i et langvarig mønster, som viser at Krf er inne i en dyp krise når det gjelder velgeroppslutning. At Venstre ligger på samme dårlige nivå på målingen, er til liten trøst.

I en slik situasjon kan det se ut som Krf går rett i den samme fella som så mange politiske partier har gjort før når problemene tårner seg opp: man begynner å hakke på lederen og diskutere lederskifte. Jeg har ikke gode nok forutsetninger for å mene noe om sannhetsgehalten i de beskrivelsene som de anonyme partimedlemmene gir til Aftenposten, men jeg er overbevist om at dette bare fungerer destruktivt. Mange av dem som i Vårt Land i går gikk ut med hard kritikk av partilederen, gjemte seg også bak anonymitetens behagelige teppe. Det vitner om en partikultur som burde bekymre alle som støtter Krf, enten de er aktive partimedlemmer eller bare Krf-velgere.

Selvsagt skal ikke en partileder være fritatt for kritikk. Men det er viktig både å velge riktig form, tid og sted. Her svikter det på alle punkter. Anonym kritikk fra tillitsvalgte i en avis på et tidspunkt da partiet framfor alt er i intenst behov for å markere sin politikk, er feil form, feil sted og feil tid.

Når det butter imot på en slik måte som Krf nå opplever, er det særdeles viktig å samle seg om det som er et partis hovedoppgave – å utvikle og formidle et politisk alternativ man har tro på, i stedet for å bruke kreftene på en destruktiv krangel om lederen er god nok. Finner noen det nødvendig med lederskifte, så får man arbeide for det innenfor de demokratiske organer organisasjonen har for den slags, og vel og merke på en åpen måte og på et tidspunkt da leder skal velges.

Krf gjør vel i å lytte til den kloke og erfarne partiveteranen Svein Helgesen, som i en kommentar til en bloggpost av Magne Lerø på verdidebatt.no formaner partiet til å ha fokus på HVA, ikke HVEM, og slik unngå å gjøre den samme tabben som for sju år siden da Krf byttet ut partilederen som følge av den type spill og motspill som lett får folk til å miste fokus i tøffe tider.