27. september 2007

Brutte barnehageløfter

I Soria Moria-erklæringen proklamerte den rød-grønne regjeringen at en makspris på 1750 kroner (2005-kroner) skulle innføres når full barnehagedekning var nådd, senest ved utgangen av 2007. Før stortingsvalget i 2005 proklamerte Kristin Halvorsen med fynd og klem at man ville være kvitt henne hvis målet om full barnehagedekning ikke ble nådd.

Det har lenge vært klart at løftet om full barnehagedekning ikke blir oppfylt. Bare i Oslo står 3500 barn i kø for å få plass. Lite tyder på at det blir vesentlig færre i køen ved nyttår. I en rekke andre kommuner vet vi at det heller ikke blir full barnehagedekning i løpet av året.

Ifølge Aftenposten innrømmes det nå fra regjeringshold at man kommer til å bryte enda et barnehageløfte. Prisen på barnehageplass blir ikke satt ned fra nyttår, slik man har lovet. Det blir for dyrt, heter det. Man vil heller bruke pengene til andre ting. Dermed forblir maksprisen 2330 kroner fra nyttår, og ikke 1920 kroner, som den skulle ha vært, hvis regjeringen hadde holdt hva den lovet.

Mye tyder på at SV må se seg om etter en ny partileder etter valget i 2009. Skjønt, partileder Halvorsen er vel i stand til å bryte også det løftet.

Juks i fotball

Fotball fenger, og jeg hører til de mange som liker å se på. Beklager Kristiansand, men som Strømsgodset-patriot hadde jeg en stor stund på Marienlyst i Drammen da Godset snudde 0-2 mot Start til 3-2 sist søndag.

I går kveld gledet jeg meg til semifinalen mellom Lillestrøm og Stabæk. Uten spesielt engasjement for noen av lagene kunne jeg nyte kampen, og jeg så mye bra. Men gleden ble ødelagt ved jukset som Lillestrøms Arild Sundgot presterte ved den andre scoringen. Han vipper med seg ballen med hånden og scorer. En klarere viljehands ser man sjelden! Ikke desto mindre jubler han for scoring. Dommerne så visstnok ikke jukset, og det dømmes mål. Scoringer preger kamper, heter det. Slik også her.

Etter kampen innrømmer en tydelig flau Sundgot etter hvert at det var en klar hands – og han beklager, dog ikke uten bortforklaringer om at det skjer jo så mye ureglementert i fotball. Riktig, men det er stor forskjell på en felling som kan diskuteres – og en udiskutabel viljehands som fører til scoring. Men både innrømmelsen og beklagelsen kommer noe sent. God sportsmannsånd tilsier at man i en slik situasjon sier i fra til dommeren. Det ville vært en handling som hadde påkalt respekt.

Men kanskje enda verre enn Lillestrømspillerens manglende sportsånd var TV-2-kommentatorenes holdning til jukset. Av disse hørte vi ikke et pip om at Sundgot selv både kunne og burde ha ryddet opp i situasjonen. De var kun opptatt av at dommeren ikke så regelbruddet. Så da så. Tenkningen synes å være at så lenge det ikke blir sett av dommeren, så er det OK å jukse.

Dette er et eksempel på en moralsk vurderingsevne som kjennetegner et tidlig stadium i den moralske utviklingen hos oss mennesker: En handling blir vurdert som gal først når den blir oppdaget og straffet. Små barn har ikke tankemessige forutsetninger for å vurdere på noen annen måte. Hos voksne mennesker som skal kommentere idretten på TV burde man kunne vente en mer moden moralsk vurderingsevne.

12. september 2007

Statsrådskifte?

SV fikk en skikkelig nesestyver ved kommunevalget. Mer enn en halvering av stemmeandelen må karakteriseres nærmest som en katastrofe for partiet. Selv om det er et kommunevalg, er det ingen tvil om at velgerne har felt en dom over SV's innsats i regjeringen. Riktignok prøver Kristin Halvorsen fortvilet å forklare nederlaget med at SV ikke lykkes i å få miljøpolitikken på dagsorden i valgkampen. Men det er en alt for enkel forklaring, noe også sentrale SV-politikere mener. Dessuten er det også andre partier som er like opptatt av miljøet som SV.

Ikke rart at det hever seg røster for at valgnederlaget må få konsekvenser for regjeringen. SV-representanten Olav Gunnar Ballo var tidlig ute med å kreve at SV-statsrådene Djupedal og Bjørnøy burde skiftes ut i regjeringen. Rolf Reikvam har antydet det samme.

Problemet for begge er at de kan beskyldes for å snakke for sin syke mor. Ballo er gift med miljøpolitikeren Heidi Sørensen, som sikkert svært gjerne ville ha blitt miljøminister. Kanskje burde hun også ha blitt det. Bjørnøy har vel ikke lykkes spesielt godt. Reikvam på sin side ønsket også å bli statsråd, men han står nok ikke Kristin Halvorsen nok nær til at hun vil ha ham med i det gode selskap.

Jeg har tidligere hevdet at Reikvam burde ha blitt kultur- og kirkeminister i den rød-grønne regjeringen. Eller han kunne ha blitt kunnskapsminister. Han hadde bekledd begge ministerpostene mye bedre enn de som fikk embetene. Det hører med til politikkens gåter at en så ukvalifisert mann som Djupedal kunne bli kunnskapsminister. Og mange hadde vært glade, ikke minst i kirken, om man hadde sluppet maktpolitikeren Trond Giske som kirkeminister.

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er sterk nok leder til å foreta de nødvendige utskiftingene i regjeringen. Jeg tviler. Men det er jo lov å håpe.

4. september 2007

Stordalens valgkamp

Enkelte aviser og politikere blåser seg opp over at rikmannen Petter Stordalen har kastet seg inn i valgkampen. Han bruker av sin rikdom for å slå et slag for en miljøsak i Oslo. Det har falt enkelte tungt for brystet at han lager en avis der han advarer folk mot å stemme på de partiene som har gått inn for å deponere giftslam fra Oslo havn ved Malmøykalven i Oslofjorden.

Aftenposten advarer i på lederplass velgerne mot å tro at en enkeltsak Stordalen personlig er sterkt engasjert i, bør avgjøre hvordan de skal stemme. Avisen besværer seg også over hvor ille det kan gå når pengene styrer politikken. Men er nå det noe nytt? Enkelte partier har millioner å drive valgkamp for som andre partier kan se langt etter, jfr LO’s millionbevilgninger til Ap. Høyre har gjennom årtier mottatt millioner fra rikfolk. Hva er så galt ved at Stordalen bruker penger for å fremme en sak han brenner for?

Aftenpostens bekymring for at han skal forføre velgerne er en undervurdering av folks evne til å tenke selv. Dessuten – enkeltsaker har ofte hatt meget stor betydning for folks stemmegivning. Hver eneste dag fremmer avisredaktørene sine meninger om enkeltsaker på lederplass. Redaktørene er meningsagenter så det holder, og de skal være det. At de stort sett har sluttet å anbefale folk hvilket parti de skal stemme på, gjør liten forskjell. Aftenpostens redaktør behøver ikke å skrive at man der i gården ikke anbefaler folk å stemme Rødt. Alle vet det. Og alle vet at Dagbladets redaktør aldri ville anbefale folk å stemme Krf, selv om man ikke skriver det.

Jeg synes Stordalens engasjement er et friskt pust i en ellers svært så kjedelig valgkamp. Enig eller uenig, han er i det minste opptatt av en sak. Det kan man neimen ikke si at mediene har vært særlig opptatt av i denne valgkampen.