28. februar 2009

Smålige russere

Russerne gir seg ikke. De fortsetter sin smålige kamp for å få fravristet Ole Einar Bjørndalen gullet han vant på jaktstarten i skiskyting-VM. Av alle har Russlands Russlands idrettsminister Vitalj Mutko blandet seg inn i saken og sier at russerne er klar til å klage Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU) inn for Idrettens Voldgiftsrett (Court of Arbitration for Sport, CAS) for brudd på regelverket. Det russerne ikke klarte i idrettskonkurransen, vil de nå forsøke å vinne gjennom jussen. De ser vel fram til en hyggelig seiersseremoni for Maxim Tsjoudov i Lausanne.

Ingen grunn til å deppe

De norske skijentene klarte ikke medaljer på dagens tremil i ski-VM. Dermed forsterkes skrivingen om norsk ”nedtur” og ”jentefiasko” i VM. Jeg mener dette er urettferdig. De norske jentene med Therese Johaug og Ann Kristin Størmer Steira i spissen gjorde en flott innsats. De var offensive og preget løpet. Selvsagt litt synd at ingen av dem lykkes å ta medalje, men det gir ikke grunnlag for å dømme dem nord og ned. (Dessuten - hvis den norske innsatsen var en fiasko, hva skal man da si om svenskene? Charlotte Kalla, som var storfavoritt, ble nr 18, nesten tre minutter bak de beste norske.)

Noen ”forståsegpåere” har også for lengst kastet seg over trenerne og forlangt deres avgang. Slike reaksjoner er like forutsigbare som de er ufruktbare. Norge stilte med et ungt lag, som gjorde godt fra seg og som har framtiden foran seg. For alt det vi vet – neste år kan det bli gull i OL.

Total vurderingssvikt

En blogger har fått sparken fra jobben for noe han har skrevet om sjefen sin på bloggen. Når en leser hva mannen har fått seg til å skrive, må en vel si at han knapt kunne ha ventet noe annet. Han framstår da også som en angrende synder og sier at det ikke var verdt det. Det var da enda noe.

Når det blir sagt at folk er alt for uforsiktige når de blogger, så er vel det bare fornavnet. Jeg slutter ikke å forundre meg over hva enkelte kan få seg til å skrive. En blogger som er intervjuet i Dagbladet gir et godt råd når hun sier at en må kunne stå for det man skriver i ettertid. Når man ikke bør skrive noe man ikke kunne sagt til vedkommende selv ansikt til ansikt, er det ikke først og fremst fordi alt kan bli brukt mot deg, men rett og slett fordi det har noe med både etikk og alminnelig folkeskikk å gjøre.

Mestermøte uten konflikter

Jeg liker vanligvis ikke reality-programmer på TV. Har riktignok ikke sett så mye på dem, men sett nok til at jeg synes det er noe forferdelig ”møl”, ikke minst fordi det gjerne dreier seg om konflikter, konflikter og konflikter.

Jeg ga NRKs ”Mesternes mester” en sjanse, antagelig fordi jeg er idrettsinteressert. Jeg ble fascinert fra første stund. Tror jeg har sett de fleste av de åtte programmene. Også denne serien var full av følelser, kanskje litt for mye for meg. Men la gå. Viktigere var det at serien heldigvis var kjemisk fri for konflikter og kunstige forsøk på å skape konflikter. Vi møtte noen flotte konkurransemennesker, som overbeviste oss om at de trivdes sammen, og som snakket pent om hverandre.

Spennende var det også – til siste slutt! Personlig trodde jeg Gøran Sørloth skulle vinne, men det er ikke så greit å skulle stable stein. Dag Otto Lauritzen var kanskje favoritt hos de fleste, og han vant da også.

27. februar 2009

Forskjellige typer

Etter et amputert hopprenn der andre omgang måtte avlyses på grunn av snøvær, ble det bronse Anders Jacobsen. Litt leit at den sympatiske Buskerud-hopperen ikke fikk sjansen til å hoppe for gullet. Men bronse er jo kjempeflott og veldig hyggelig for det norske hopplaget, som har hatt mye motgang denne vinteren.

De to norske medaljevinnerne i dag, Petter Northug og Anders Jacobsen, er så forskjellige som typer som det går an. Northug – en smule høyrøstet og ”breikjeftet” (godt ment!), og Jacobsen, stille og lavmælt. Vi kan vel vanskelig tenke oss en Jacobsen som slår seg triumferende for brystet når han har vunnet. Men begge er like i det at de er fremragende idrettsmenn og flotte karer. Nå håper jeg de begge lykkes i konkurransene som står igjen i VM, laghoppingen for Jacobsen og femmila for Northug.

”Kor va´n hæn?”

Herrestafetten i langrenn-VM ble akkurat den thrilleren vi ønsket oss. Northug gjorde som han pleier. De tre første sørget for at Northug ikke var lenger bak enn at han kunne ta igjen Teichmann i et jafs, og dermed kunne Tyskland bare belage seg på sølvet. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk til Tore Ruud Hofstad. Han har egentlig ikke prestert så bra denne sesongen. Men Ruud Hofstad gikk en flott etappe. Det gjorde også Rønning og Hjelmeset, som begge slet med dårlige ski på sisterunden. Det hører med at Sverige var uheldige denne gangen også i og med at Södergren ble syk og ikke kunne stille. Dermed ble det elendige greier for svenskene.

Petter Northug skaper stor fallhøyde for seg selv med sine uttalelser om at han aldri vil la seg slå – verken av svensker eller andre. Også etter seieren på 3 mila leverte han et utsagn som vil bli husket. Hans ”Kor va dæm hæn?” er i klasse med hans ”Barneskirenn” etter stafettseieren i forrige VM. Noen mener dette er arrogant og at en dag vil det slå tilbake. Det skjer når han blir slått i en spurt. Og den dagen kommer nok. Men altså ikke denne gangen heller.

Hadde Northug vært utlending, ville vi nok ha ergret oss over hans replikker. Noen likte ikke at finske Aino Kaisa Saarinen skal ha sagt om Marthe Kristoffersen at ”slike småpiker spiser jeg til kveldsmat hver dag”. Men både Kristoffersen og vi må tåle det. Marthe Kristoffersen reagerer selv akkurat slik hun bør gjøre. Saarinens ”hovering” gir Marthe ekstra motivasjon til ytterligere trening, slik at hun en dag slår Saarinen, eller ”spiser henne til frokost”, som hun repliserer. Med en slik holdning kommer hun til å gjøre det. Litt friske uttalelser gir krydder til sporten. Ingen må tro at det er så stygt ment. Idrettsfolk er vanligvis gode venner, selv om de er harde konkurrenter. De har faktisk mye å lære oss tilskuere når et gjelder god sportsånd.

Frp med full uttelling

Frp gjør et kjempehopp på en politisk meningsmåling som Norstat har gjort for Vårt Land. Partiet går fram hele 6,3 prosent til 29,4 prosent. Målingen ble tatt opp i dagene da Storberget snudde i hijabsaken og Siv Jensen talte om ”snikislamisering”. Dermed kan det ikke være tvil om at disse sakene er en viktig årsak til framgangen, og at partiet har fått full uttelling. Like klart er det at de andre partiene må ta de problemstillingene som Frp reiser på dette område på ramme alvor. At Frp overdriver i sine beskrivelser av situasjonen forhindrer ikke at de spørsmålene partiet slår til på, er viktige. Og at de opptar folk, bør ingen være i tvil om.

Kristin Halvorsen uvitende

Toppsjefen for Oljefondet hadde i fjor en årslønn på 11 millioner kroner, hvorav 5,3 millioner var provisjoner og bonus for ”vel utført arbeid”, som det heter. Dette var året da Oljefondet tapte 327 milliarder kroner. Kommunikasjonsdirektør Siv Meisingseth i Norges Bank sier at lønnen til oljefondsjefen må ses i lys av at han jobber i et internasjonalt marked, der lederlønningene er på et annet nivå enn i Norge. Akkurat. Det har vi hørt før. Men argumentet blir ikke noe bedre for det.

Oljefondets sjef er helt sikkert en dyktig mann. Velutdannet er han også. Likevel er det grunn til å spørre om en slik avlønning er rimelig. Men det er like stor grunn til å spørre hvor finansminister Kristin Halvorsen befinner seg. I årevis har hun hamret mot de høye lønningene i det private næringsliv. Men når en ser det samme innenfor sammenhenger hvor politikerne, og i dette tilfelle Halvorsen har ansvar, er Halvorsen som regel uvitende. Slik også denne gangen. ”Lønnsnivået er både provoserende og uforståelig”, sier hun, men visste ikke at oljefondsjefen tjente hele 11 mill i fjor. Noen ganger kan det være bekvemt ikke å vite. Men særlig imponerende er det ikke.

26. februar 2009

På helsa løs?

Justisminister Knut Storberget er innlagt på sykehus. Statsministeren opplyser at han er lagt inn til utredning. Mer blir ikke opplyst. Hvis det er den siste tidens hardkjør som er årsaken, ville ikke det være så rart. Justisministeren har vært under hardt press. Politiforbundets Arne Johannessen kaller presset ”ekstremt”. Presset som toppolitikere opplever, har gått på helsa løs også for andre politikere. Statsministeren sier at Storberget nå trenger ro for å kunne komme tilbake og fortsette sitt arbeid i regjeringen. Vi får håpe han kommer seg raskt. Giske skal vikariere som justisminister i Storbergets fravær.

De største skiløperne

NRK-sportens kommentator i ski-VM, den tidligere storløperen Thomas Alsgaard, bruker å si at kombinertøvelsen i nordiske grener egentlig er en helt umulig kombinasjon. Det skal ikke gå an å være god i både hopp og langrenn på ski, fordi de to øvelsene krever så helt ulike fysiske forutsetninger. Kombinert er derfor en særdeles krevende øvelse. Vi må kunne si at det er her vi finner de største skiløperne. Ikke desto mindre lever kombinertøvelsen i skyggen av de andre øvelsene og har til tider hatt problemer med å få sponsorer.

Derfor stor ros til Japan som på fantastiske ski tok et særdeles overraskende gull i lagkonkurransen. Veldig overraskende at Moan ble slått i oppløpet. Men dette er åpenbart ikke Moans VM. Men bronse er tross alt en medalje i en øvelse der Norge har stolte norske tradisjoner i øvelsen. Særlig før i tiden dominerte Norge øvelsen. Selv husker jeg kanskje best Simon Slåttvik, som tok OL-gull i Oslo i 1952. Da stod Slåttvik på kulen mellom to de hoppene og tok seg en røyk! Ikke akkurat noe til etterfølgelse. Men Slåttvik var en stor idrettsmann – med en masse kongepokaler og den første kombinertløperen som hoppet over 100 meter.

Kjedelig disk

En av USAs deltakere i lagkonkurransen i kombinert i VM fant ikke startnummeret sitt da han skulle hoppe. Ifølge reglene skal han da diskvalifiseres. Og det ble han, noe som førte til at USA, som var en av medaljefavorittene i konkurransen, mistet poeng i ett av fire hopp. Selvsagt kan en hevde at en utøver bør holde orden på startnummeret sitt. Men det hele var en helt ubetydelig bagatell, som i fall den ville ha noe betydning for prestasjonen, bare ville virke negativt for utøveren.

Tidligere i vinter ble to nordmenn disket for akkurat det samme. Slik sett var vel diskvalifikasjonen av amerikaneren ikke til å unngå. Men med skiskytter-VM i friskt minne, der vi nordmenn var glade for at diskvalifikasjonen av Bjørndalen ble opphevet etter et ubetydelig regelbrudd, ville det vært uttrykk for god ”sportmanship” om Norge sammen med andre land hadde insistert på at amerikaneren måtte få hoppe. I hvert fall håper jeg vi slipper å høre floskelen ”en regel er en regel”. Det lyder så alt for kjent.

Berettiget kritikk

Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse, som skal overvåke hvordan europeiske land etterlever menneskerettighetene, hevder at norsk politisk debatt har undertoner av rasisme og fremmedfrykt. Hvis noen er i tvil, er det bare å lese en del av nettdebattene som utfoldes seg på ulike nettsteder og blogger om dagen. Her florerer innlegg og kommentarer som nettopp har slike undertoner.

Jussprofessor Gudrun Holgersen ved Universitetet i Bergen er medlem av kommisjonen. Hun mener at politikerne må ta sin del av skylden for at det fremdeles finnes rasisme i landet. Jeg tror hun har mye rett i det. Politiske utspill den senere tid om innvandrere og deres kultur og religion skjemmes av sterke overdrivelser og bruk av generaliseringer, som skaper stereotype og fordomsfulle oppfatninger av andre mennesker og grupper.

Et eksempel er det siste utspillet fra Frps innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen, som hevder at innvandringen vil få større konsekvenser for Norge enn både klima- og finanskrisen.

Selv om det går mot valg, ville det være bra med en viss besinnelse i debatten. Integreringsproblematikken er stor, vanskelig og viktig. De politiske partiene og vi alle har ansvar for å søke gode løsninger, snarere enn å bombardere hverandre med overdrivelser, usakligheter og utskjelling.

Store Norske på nett

Det er kjempebra at en ny utgave av Store Norske Leksikon er kommet gratis på nett. Dermed får Wikipedia en god konkurrent. Jeg gleder meg til å bruke det, og synes det ser lovende ut. Men SLN har utvilsomt et stort forbedringspotensiale. For min egen del stiller jeg bl a spørsmål ved kriteriene for utvalget av ekspertene. Dagbladets Jan Omdahl finner mye bra, men har også kritiske merknader. Han konkluderer med at én ting er det mulig å slå fast allerede nå: ”Det ville være sensasjonelt om et norsk leksikon skulle lykkes med det knapt noen andre har klart: Å slå Wikipedia og en verden av wikipedianere på hjemmebane.”

25. februar 2009

Suverene sprintere

Sprintgutta i langrenn er suverene. Norge tok gullet i stafetten etter fantastiske sisterunder av Kjølstad og Vigen Hattestad. Så mange gode langrennsprintere som Norge har, er det nesten synd de ikke kan stille med mer enn ett lag. Men det blir jo det samme som i andre idretter. Land som USA og Jamaica kunne vel begge stille med to lag hver som kunne ta medaljer i en OL-finale på 4x100 m stafett.

Svenskene skuffet igjen – denne gangen uten uhell. Jeg synes nesten det er litt synd at de mannlige svenske sprinterne ikke får det til. Desto hyggeligere at det ble medalje til Sverige på damestafetten, der de norske damene ble nr fem, som må sies å være brukbart, forutsetningene tatt i betraktning. Ingen grunn til å deppe fordi om Norge ble slått av Japan. Bare fint at også andre nasjoner enn de europeiske hevder seg. Er det leit for svenskene, må jeg si det er enda mer leit for Astrid Uhrenholdt Jacobsen, som har mistet formen på grunn av sykdom. Men stafetten var tross alt et ”fall framåt”. Hun kommer sikkert igjen. Håper det også gjelder Marit Bjørgen.

Ombud som har lite å gjøre

Likestillingsombud, Beate Gangås, ser ut å ha lite å gjøre. Det må være forklaringen på at hun i et brev til Storberget vil be justisministeren begrunne sitt nei til bruk av hijab i politiet fordi hun mener hijabnekt kan være i strid med diskrimineringsloven. Loven fastslår bl a retten til fritt yrkesvalg. Debatten om denne saken har gått helt av skaftet, sier Gangås til Aftenposten. Hennes reaksjon tyder på at hun selv for lengst må ha gått av skaftet. Gangås har også tidligere vist at vurderingsevnen ikke er den beste. Før kommunevalget i fjor gikk hun ut og anbefalte velgerne å stemme alle hvite, heteroseksuelle menn mellom 40 og 50 år uten nedsatt funksjonsevne ut av listene. Mange mener også at hun dummet seg ut i den såkalte Sofienberg-saken. Også i andre saken har Gangås vist dårlig vurderingsevne.

Utspillet viser at justisminister Knut Storberget ikke får innfridd sitt håp om at hijabsaken er et tilbakelagt stadium. Også Stortingets kontrollkomité sender brev. Komitéen vil ha svar på en rekke spørsmål i forbindelse med justisdepartementets behandling av saken. Komitéen kan vel neppe gjøre seg forhåpninger om å få flere (mangelfulle) svar enn de som allerede er gitt. Men komitéen oppnår i hvert fall å plage Storberget litt mer, og det kan man kanskje ikke fortenke den i.

24. februar 2009

Uflaks og dyktighet

Idrettslivet kan være urettferdig. Vinterens suverent beste kvinnelige skisprinter, Petra Majdic, ble syk og stilte opp sterkt redusert på favorittdistansen i ski-VM. Hun kjempet tappert i forsøksheatet, men var sjanseløs til å gå videre. Det må være utrolig bittert. Hun hadde fortjent å få kjempe om gullet i en finale. Italienske Arianna Follis gjorde en flott finale og tok gullet.

Svenskene melder seg vel også inn i de uflaksens forening. Etter et uhell midtveis i forsøksheatet, hjalp det ikke at Sveriges store favoritt, Emil Jönsson, hadde en knallspurt. Jönsson var nærmest i sjokk da det gikk opp for ham at han var slått ut. Det gikk samme vei med Sveriges kvinnelige favoritt. Charlotte Kalla presterte å falle to ganger i forsøket, og ble slått ut. De norske jentene var vel heller ikke fornøyd i og med at ingen kom til finalen.

Men Ola Vigen Hattestad skuffet ikke. Han har vunnet det meste i vinter, og tok også et suverent og veldig fortjent VM-gull – med Johan Kjølstad på en like fortjent sølvplass. I skrisprint må en være både dyktig og heldig for å vinne. Flaks og uflaks bruker å bli likelig fordelt i løpet av sesong. Når du vinner så mye som Vigen Hattestad, er det mest snakk om dyktighet. Det mest fortjente gullet så langt i dette VM.

Fortjent smekk

Otto Jespersen har fått en fortjent smekk på fingrene for sin usmakelige monolog TV 2, der han omtalte jødeutryddelsene under andre verdenskrig. Det Mosaiske Trossamfund, Senter mot antisemittisme og Dr. Imre Hercz klaget TV 2 og Otto Jespersen inn for PFU, som i en uttalelse har felt Jespersen for jødehets. Det er særlig når det gjelder Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, som handler om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, at TV 2 har brutt god presseskikk, sier PFU.

PFU-medlem Ingeborg Moræus Hansen sier opplevde det forferdelig vondt å se disse programmene og at hun sjelden har følt seg så uvel. – Det har hun nok felles med de fleste anstendige mennesker i dette landet.

23. februar 2009

Exit verdikonservative Høyre

Nominasjonsmøtet i Oslo Høyre kastet Inge Lønning fra sikker plass på listen til stortingsvalget til høsten. Lønning har sittet i 12 år på Stortinget. Slik sett kan en kanskje si at det burde være nok. Verken han eller noen andre har noen moralsk rett til stortingsmandat. Det kan være sunt med utskifting. Det skal ikke være stillingsvern for politikere.

Når jeg likevel mener det er beklagelig at Lønning vrakes, har det to grunner. For det første ville han være en av de ytterst få som representerer de eldre på Stortinget. Det blir med rette hevdet at de unge må bli representert. Men den aldersgruppen som er mest underrepresentert, er de eldre. I inneværende stortingsperiode er bare tre-fire prosent av representantene over 65 år, mens denne aldersgruppen utgjør nærmere en femdel av befolkningen. Inge Lønning er den eneste over 70 år. Vi har et demokratisk problem når en aldersgruppe er så underrepresentert. Snarere enn å bli svekket, burde den eldre aldersgruppens representasjon styrkes, ettersom denne aldersgruppens andel av befolkningen øker sterkt. Hver fjerde velger her i landet er over 60 år, og over 600 000 er over 67 år.

Hadde Oslo Høyres vraking av Lønning vært begrunnet i at man ønsket politisk fornyelse, kunne valget av Michael Tetzchner latt seg høre. Men Tetzchner er 55 år, har en lang kommunalpolitisk karriere bak seg i Oslo-politikken, og framstår som en temmelig kjedelig og grå politiker som knapt kan kalles noe spennende nytt. At Per Ditlev Simonsen kan karakterisere valget av Tetzchner en fornyelse, er ubegripelig. Men den tidligere Oslo-ordføreren er ikke akkurat kjent for sin gode vurderingsevne.

Den andre grunnen til at Lønning-vrakingen er beklagelig, er at med Lønning forsvinner den siste, konsekvente verdikonservative Høyrepolitikeren på Stortinget. Et eksempel: Mens Høyrefolk flest slukte rått ideologien bak det skandaløst dårlig forberedte forslaget til ny ekteskapslov, våget Lønning å tale forslaget midt imot. Andre eksempler kunne vært nevnt. Når Lønning nå blir borte, er Høyres tid som et verdikonservativt parti definitivt over, og norsk politikk blir fattigere.

Siv Jensen i grumset farvann

Frp og Siv Jensen viser igjen evne til å utnytte situasjonen. Hijabdebatten har gitt henne muligheter som hun vet å bruke. Utspillet på partiets landsmøte om snikislamisering av Norge er godt egnet til å få oppmerksomhet. Nestlederen i Islamsk Råd, Asghar Ali, slo tilbake med å si at Siv Jensens retorikk minne om den som ble brukt i Tyskland under jødeforfølgelsene på 30- og 40-tallet. Den nettdebatten som fulgte på Dagbladets nettside i helga, ble så full av rasistiske innslag at Dagbladet måtte stoppe hele debatten. Det skulle vel si det meste om hvilket grumset farvann Jensen seiler i.

De som kritiserer Asghar Ali for sammenlikningen, må også kaste seg over Høyres nestleder, Per Kristian Foss. Også han mener Jensens uttalelser har likhetstrekk med mellomkrigstidens frykt for minoriteter, i dette tilfellet jøder. Dermed kan Siv Jensen igjen plassere seg i offerrollen, slik hun og Carl I Hagen er så flinke til når de får motbør for sine utspill. Hun kjenner seg krenket, men er lite opptatt av at kanskje noen andre kan ha større grunn til å føle seg krenket over det hun sier. Hun bryr seg vel heller ikke mye om at den svenske rapporten hun brukte i talen, blir slaktet av svenske forskere.

Det må sies å være pent sagt når Jensens utspill blir karakterisert som en overdrivelse. Å snakke om ”snikislamisering” i dagens Norge kan ikke tjene noen annen hensikt enn å fremme islamfrykt og skremme folk til innvandrerfiendtlighet. Når Frp kan hevde at innsatte i fengslene skal spise mat som de i henhold til sin religiøse tro ikke kan spise, er det krenkende og langt unna det hijabdebatten dreide seg om.

Derimot kan det være god grunn til på debattere faren for gettoisering av samfunnet. Men det er en utfordring som går til oss alle, og slett ikke bare til innvandrerne.

Oppdatering: Jeg noterer med interesse at Siv Jensen får støtte av Danny G. Chaudhry, som er muslim som tidligere sentral Sp-politiker. Ikke overraskende har han gått over til Frp. Han mener det er for mange moskeer i Oslo, og at regjeringen ikke bør tillate at det blir flere. - At Vidar Kleppe sier "velkommen etter", overrasker vel heller ingen. Støtte får hun også fra en anonym muslimsk forfatter. LO-leder Flåthen derimot, langer ut mot Jensen og sier at hun forgifter integreringsdebatten. Mens Ap-politikeren Aslam Ahsan mener Venstremannen Raja går lengre i å stigmatisere den muslimske minoriteten enn Fremskrittspartiet.

Ny oppdatering: "Snikislamiseringen" er konkretisert og "sniken" selv er identifisert. Les og bli klok (?) Men ikke alle er like imponert over listen.

22. februar 2009

Rått parti

Kristin Størmer Steira dro hele løpet i kvinnenes duathlon i VM og fikk sølv. Anders Södergren dro hele mennenes 30 km duathlon og fikk sølv. Begge kunne ha fortjent gullet. Men å kunne spurte, er en del av gamet. Når Petter Northug er med til innspurten, kan de øvrige bare belage seg på å kjempe om sølvet og bronsen. Det er nesten rått parti. Northugs gull var en skikkelig revansj for det som skjedde i Sapporo-VM for to år siden. Da falt han fra et sikkert gull. Det var bittert. Derfor smaker sikkert gullet ekstra godt i dag. Nå vil mannen med "vinnerskallen" ta flere gull. Nå går også Bjørgen for medalje. Vi kan jo håpe.

”The buck stops here!”

Justisminister Knut Storberget har ikke akkurat hatt noen stor uke. Det er blitt riper i lakken, en må vel nesten si at det ble en bulk også, bl a på grunn av et par politiske medarbeidere som ikke helt har skjønt hva jobben deres består i. Hvorvidt flausene vil innvirke på de politiske meningsmålingene på sikt, får tiden vise. Men Storberget selv har i hvert fall skjønt at det er han som har ansvaret. Det skal han ha ros for. Kanskje har han lest om Harry S. Truman, som jeg skrev om på bloggen sist onsdag.

Truman var USA’s president i de første årene etter 2. verdenskrig. Han er bl a kjent for sine kraftfulle taler og et til dels saftig språk, som han lærte da han i sin ungdom arbeidet og levde blant anleggsarbeidere ved Santa Fe Railroad. Han var kort og effektiv i sin direkte uttrykksmåte, noe hans berømmelige svar på invitasjonen til hans egen presidentinnsettelse er et godt eksempel på.

Et annet eksempel er teksten på et lite bordskilt han hadde på arbeidspulten sin i Det Ovale Rom i Det Hvite Hus. Bordskiltet var laget av valnøttre og hadde en glassplate med denne påmalte teksten: ”The buck stops here!”. På baksiden stod: ”I’m from Missouri”, for at han ikke skulle glemme hvor han kom fra. ”The buck stops here” refererer til uttrykket ”passing the buck”, som betyr å dytte ansvaret eller skylden over på en annen. Truman ønsket å fortelle alle som kom inn på hans kontor at presidentens jobb var å ta avgjørelser og at det endelige ansvaret alltid lå hos ham.

Truman refererte flere ganger til bordskiltet i sine taler, bl a i avskjedstalen til det amerikanske folk i januar 1953: "The President - whoever he is - has to decide. He can't pass the buck to anybody. No one else can do the deciding for him. That's his job.”

21. februar 2009

Store påkjenninger

Nasjonen opplever store påkjenninger. Mixstafetten i skyskyting-VM gikk skeis. I langrenn-VM har det vært noen nedturer. Og når Bjørndalen viser seg å være et menneske som kan stivne i bakkene han også, nærmer depresjonen seg i befolkningen – inntil det blir et nytt gull. Det kan skje før vi vet ordet av det. Men sølv til en offensiv Steira var kjempebra. De russiske damene vant skiskytingstafetten. "Men ingen vil gratulere oss", sier de. Uff da, ikke bra. Derfor: Gratulerer, Russland!

Anette Sagen skal ikke glemmes. En flott bronsemedalje til en flott idrettsutøver i et historisk hopp-VM for kvinner. Nå venter vi bare på at Heiberg & co skal slutte med unnskyldningene og slippe jentene til i Vancouver-OL. Døra til Vancouver er ikke bare lukket, sier Heiberg, den er spikret igjen. Normalt trengs det sju år på å få inn en ny øvelse, hevder han. Men bruker ikke jentene de samme bakkene som gutta? Det går an å skifte mening.

Oppdatering: Gratulerer til Russland med nytt gull, denne gangen på massestarten i kvinnenes skiskyting. Etter at to av deres beste ble tatt som juksemakere og sendt hjem fra skiskyting-VM, må det være hyggelig for det russiske laget at de som er igjen, lykkes. Men de norske skiskytterjentene har nok rett i at det må trenes mer, både når det gjelder skyting og langrenn.
VM i nordiske grener ser ut til å bli VM i bingo. Ikke rart at Anders Jacobsen er skuffet. Det har også storfavoritten Harri Olli grunn til å være. Men for å bruke en forslitt frase, det dreier seg om utendørsidrett. Surt må det likevel være at forholdene blir så ulike. Dermed ikke sagt at nordmennene rammes mer enn andre nasjoner. I det kombinerte hopprennet gjaldt det flere enn Moan.
Men skiskytingsgutta avsluttet med stafettgull, og Bjørndalen fikk en herlig revansj over østerikerne.

Lykketoppen

Justisdepartementets tabbepolitikere avsluttet uka med å nå lykketoppen ved å være gjester i ”Nytt på nytt” og ”Grosvold”. Justisministeren klarte ikke å legge skjul på hvor stort det var å bli invitert til NRKs talkshow. Nå vet jeg hva som skal til for å bli invitert, var hans åpningsreplikk. Så kan han bare håpe at han også blir invitert til "Nytt på nytt", hvis han da ikke allerede har vært der. Tabbene skulle vel tilsi at han for lengst har kvalifisert seg. Hans rådgiver har i løpet av kort tid klart å bli invitert til begge. Det må være flaut for sjefen å bli slått av en skarve rådgiver.

Nå må nyhetsjournalistene snart skjønne hva som skal til for å få justisdepartementets politiske ledere til å snakke. Det nytter ikke å møte opp på pressekonferanser. De må lage et underholdningsprogram og invitere dem dit. Da snakker politikerne. Villig vekk. Lykkelige blir de også.
”Hopp!” sier Grosvold og Almaas. Og politikerne hopper.

20. februar 2009

Erling Pettersen ny Stavanger-biskop?

Stavanger bispedømmeråd har nominert kandidatene til Ernst Baasland etterfølger: Ludvig Bjerkreim, Øystein Bjørdal, Erling Johan Pettersen, Svein Arne Theodorsen og Kjetil Aano. At bispedømmerådet ikke har nominert noen kvinner, vil sikkert bli kritisert. Spørsmålet er om rådet har funnet noen som har vært villige.

Jeg tror det blir en spennende avstemning, og mye taler for at resultatet kan bli jevnt, kanskje så jevnt at det kan bli vanskelig å peke ut en klar vinner. Dessverre har ikke Den norske kirke noen ordning for bispevoteringen som gjør det mulig. Det mest naturlige vil imidlertid være å si at den som har fått flest førstestemmer står sterkest til å bli utnevnt.

Personlig vil jeg anta at kampen vil stå mellom Kjetil Aano og Erling Pettersen. Rogaland kalles gjerne gjerne ”misjonsfylket”, noe som tilsier at Aano, som er generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS), kan få mange stemmer, kanskje særlig fra menighetsrådene. Tre av hans forgjengere i sjefsstolen i NMS ble biskoper (Fridtjof Birkeli, Odd Bondevik og Tor Jørgensen). Også andre sentrale NMS-folk ble biskoper. Aano, som har vært misjonær, kjenner bispedømmet godt fra sin tid som stiftskapellan hos Baasland. Han har også vært menighetsprest i bispedømmet, og han har erfaring fra økumenisk arbeid.

Også Erling Pettersen har hatt NMS-tilknytning, som misjonsprest for NMS i Brasil. Som sådan vil han nok være rimelig godt kjent også i Rogaland. Her hjemme har han hatt sentrale kirkelige stillinger som bestyrer ved IKO og direktør i Kirkerådet, og han har erfaring både fra undervisnings- og forskningsarbeide innenfor høyskole- og universitetssystemet. Han har også bred internasjonal erfaring. Etter at han gikk av som Kirkerådsdirektør, har han vært sokneprest i Oslo.

Mitt råtips i dag er at Erling Pettersen blir ny Stavanger-biskop – forutsatt at han gjør det så bra i voteringen som det kan være grunn til å vente. Mens Aano kanskje vil gjøre det best blant menighetene, ser jeg ikke bort fra at Pettersen vil nå høyt opp blant prestene – og kanskje enda mer blant prostene, professorene og i Kirkerådet, som alle kjenner ham godt fra hans tid som direktør i Kirkerådet. En usikkerhetsfaktor i voteringen er i hvorvidt homofilispørsmålet, der Aano og Pettersen har flagget ulike standpunkt, vil spille noen rolle i voteringen.

Jeg ser ikke bort fra at Giske og regjeringen vil ha mest sans for Pettersen, som er godt kjent i det politiske miljø, ikke minst fra sitt arbeide med den offentlige utredningen ”Identitet og dialog”. Han er også kjent som en person med sitt politiske hjerte på venstresiden. Selv om jeg ikke tror dette vil spille noen avgjørende rolle, svekker det neppe Pettersens aksjer i den rød-grønne regjeringen. Under alle omstendigheter vil jeg håpe at regjeringen utnevner den kandidaten som voteringsresultatet eventuelt utpeker som vinner.

Min mann i sporet

Det er mange favoritter på 15 km klassisk langrenn i VM i dag. Hvor Odd-Bjørn Hjelmeset står i rekken, skal være usagt. Men han er utvilsomt min mann i sporet. Ikke fordi vi er navnebrødre, men fordi Hjelmeset er en idrettsutøver etter mitt hjerte. Han har et herlig avslappet forhold til idretten han holder på med. Enten han vinner eller taper er han alltid like blid.

Hjelmeset fylte 37 år i desember, har holdt på lenge og har vært i toppen i mange år. Han debuterte i verdenscupen allerede i 1993, men måtte vente helt til 1998 før det ble en pallplassering. Etter hvert er det åtte individuelle seire i v-cupen. Denne sesongen gikk det lenge tregt, men gladgutten fra Vereide i Gloppen var aldri i tvil om at han skulle kvalifisere seg til VM og gå favorittdistansen 15 km klassisk. Karrieretoppen så langt kom da også i klassisk da han vant femmila i VM for to år siden etter en fantastisk spurt mot Frode Eskil.

Hjelmeset ergrer seg nok noe over plasseringer bak doperen Mika Myllylä. Fortsatt er det slik at juksemakerne i idrett får beholde sine plasseringer i tiden før de ble tatt. Etter min mening burde dopere bli fratatt alle sine tidligere plasseringer. Det ville være en regel som ville monne med tanke på å blikk kvitt svineriet som er i ferd med å ødelegge idretten.

Så får vi bare håpe at deltakerne i VM er rene, og at eventuelle juksemakere blir tatt. For min del heier jeg på min mann i sporet. Jeg har selvsagt heller ikke noe imot at en av de andre nordmennene vinner. Men skal jeg være ærlig, så er Anders Södergren mitt heteste tips. Sant å si synes jeg det ville være fortjent om han vinner. Skulle jeg velge ”min mann” blant svenskene, så er det nettopp den sympatiske og flotte klassikeren fra Östersund.
Oppdatering: Hverken min norske eller min svenske mann innfridde. Vi får bare gratulere Veerpalu, som har en tendens til å vinne når det er mesterskap.

Ingen kommentar – dårlig kommentar

Vi har hørt mye ”Ingen kommentar” fra regjeringens side de siste dagene. Politikere som Knut Storberget og hans politiske rådgiver Hadia Tajik har tidligere vært svært opptatt av å vise seg i mediene. Men når de kommer opp i situasjoner som virkelig krever at de uttaler seg, blir tausheten øredøvende. I kveld skal vi se Hadia Tajik i underholdningsprogrammet ”Nytt på nytt” i NRK. Jeg regner med at hun ikke vil være taus der. På vei inn til programopptaket prøver en nyhetsreporter i NRK å intervjue henne om hajibsaken, som hun er brennhett involvert i. Svar: ”Ingen kommentar”. Jeg noterer prioriteringene.

”Ingen kommentar” er utvilsomt den dårligste av alle kommentarer. Når det er åpenbart at man skylder offentligheten en kommentar, svekker det både troverdigheten og tilliten ikke å si noe som helst. Eller – man svekker sitt ”omdømme” som det heter i dag. Ingen venter at en politiker til enhver tid og på et hvert sted skal kunne svare på alt eller kunne utdype alt. Men det går faktisk an å si nettopp det, at jeg kan ikke svare nå, kom tilbake om en time eller to, så skal jeg svare. Alle ville akseptere et slikt svar, ja, det ville faktisk inngi respekt.

I dag skal Storberget bryte lydmuren. Vi får håpe han har tenkt seg godt om. Fremfor alt bør han forklare hvordan det kan henge sammen at han ikke kjenner til hva hans eget departement har vedtatt. Og gjør Storberget som mange nå forventer og legger hijab-saken død, betyr det at hans sjef, statsministeren, også denne gang har klart å sette seg selv i forlegenhet. Onsdag stod Stoltenberg i Stortinget og sa til folkets kårne og alle oss andre at vi nå må ta oss tid til i ro og mak å ta en debatt om hijab i politiet. Han mente vel da mer enn i to dager? Så får vi se om konsekvensen for Storberget selv blir at han også legges (politisk) ”død”. Langt inn i Ap, der grasrota har presset Storberget til å gjøre retrett, er det nok dem som mener det ville være det beste. Andre ser det som sin oppgave å beskytte rådgiveren. At enkelte i opposisjonen er på statsrådjakt, er ingen overraskelse.

Oppdatering: Som ventet stoppet Storberget det videre arbeidet med departementets vedtak om å tillate hijab i politiet. Et vedtak han for bare kort tid siden mente var meget godt og som han bare noen dager senere plutselig mente det var veldig viktig å få debattert før det ble gjennomført, men som det altså nå er riktig å droppe.
For øvrig ønsket ikke statsråden å si noe som helst om hva som hadde skjedd i departementet i saken, eller "prosessen" som han kalte det, et ord som ble et slags mantra på pressekonferansen, gjentatt til det kjedsommelige, og som i virkeligheten blir det samme som "Ingen kommentar." På ett punkt var han imidlertid krystallklar: partikollega Karita Bekkemellems sammenlikning av bruk bruk av hijab med kjønsslemlestelse karakteriserte han som uhyrlig.
En ting synes det å være enighet om - håpløst dårlig håndtert. Han får trøste seg med at han har tillit hos statsministeren, som kaller Storberget en "formidabel statsråd" - intet mindre. Antagelig vil noen mene det er en aldri så liten overdrivelse. Og Politidirektoratet som også har gått på ei blemme i saken, velger "Ingen kommentar".

19. februar 2009

Blir det for mye?

Lars Gilberg, som etter min mening er den beste sportskommentatoren i norsk presse, skriver i avisa Vårt Land om folkesykdommen gullimi, som han kaller det. Det dreier seg om sportsidioter, som har det til felles med bulimikere at de fortsetter å konsumere lenge etter at de er mette:
”En stund er det ubehagelig, men etter ytterligere konsum, oppheves gjerne metthetsfølelsen. Intellektet og samvittigheten sier likevel at man burde stoppe – i det minste ta en pause. Men hvordan gjør man det så lenge det er mer mat i kjøleskapet og mer sport på TV?”

Det er utrolig mye sport på TV om dagen. Det går an å forstå at de som er lite interessert, synes det blir alt for mye. Mesterskapene står i kø. Det meste sendes i TV. Når en er sportsinteressert og synes overføringene av mesterskapene i ”norske” idrettsgrener er den beste TV-underholdningen en kan få, utfordrer Gilbergs artikkel til en aldri så liten selvdiagnostisering med tanke om man skulle lide av ”gullimi”. Tidligere holdt jobben meg frisk, men som pensjonist ligger alt til rette for å utvikle ”sykdommen”. Man har jo god tid til å følge med. Men – om diagnosen gjelder for meg, innbiller jeg meg selv at jeg lever jeg godt med den.

Spørsmålet om det blir for mye sport på TV, får medieredaksjonene vurdere. Så lenge stoffet er så populært, blir det sendt. Jeg har friheten til å slå av. Men Gilberg reiser en viktig idrettspolitisk debatt når han spør om det rett og slett blir for mange mesterskap. Han nevner skøyter som et godt eksempel – med tre VM hvert eneste år. I tillegg kommer EM. Ikke nok med det. Antall øvelser i mange av mesterskapene er blitt kraftig utvidet. I det første VM i skiskyting var det bare en offisiell individuell øvelse. I dag er det fire, pluss to stafetter. Vi ser det samme i langrenn, kombinert og hopp.

Med så mange øvelser kan man også spørre om gullmedaljenes verdi devalueres? Magnar Solberg tok to individuelle OL-gull i en tid da han fikk bare én sjanse i hvert mesterskap. I dag kan Bjørndalen ta fire individuelle gull i samme VM, pluss to i stafett. Bjørndalens fantastiske gullhøst skal ikke reduseres. Konkurransen i dag er utvilsomt større. Men det sier noe om at det ikke er lett å sammenligne idrettsutøvere over tid.

Blir det for mye gull? Selvsagt ikke når de vinnes av Norge, vil vi vel si vi som kaller oss nordmenn. Men når sant skal sies, gleden over medaljene blir unektelig mindre hvis en slik storeslem som den vi opplevde på sprinten i skiskyting for noen dager siden, gjentar seg for ofte. Etter at irritasjonen over en sørgelig etappebommixstafetten i dag var over (og det gikk faktisk fort), gleder jeg meg over at Frankrike vant, og enda mer over at Sverige klarte sølvet. Grattis til begge! Gratulerer også til Saarinen, som vant åpningsdistansen i Liberec, der det ble fall for Norge. Saarinen slo bl a Kuitonen, og bra var det. I motsetning til Kuitonen er Saarinen aldri tatt for doping. Men heller ikke hun er mer fremmed for dopmiljøet enn at hun har doptreneren Jarmo Riski som sin personlige trener, en trener som er utestengt av det internasjonale skiforbundet på livstid.

En ting er det i hvert fall helt sikkert blitt for mye av denne gangen -russisk doping og tøvete russiske unnskyldninger og beskyldninger i etterkant.

18. februar 2009

3 x ”Ingen kommentar”

NRK avslører at justisministeren ikke visste om at Justisdepartementet offentliggjorde at bruk av hijab skulle tillates som del av politiuniformen. Pådriverne for å få saken igjennom var Storbergets statssekretær, Astri Aas-Hansen, og hans politiske rådgiver, Hadia Tajik. At disse åpenbart har handlet uten at saken var klarert med justisministeren, forklarer Storbergets svært så famlende opptreden da saken eksploderte – uten at det unnskylder Storberget. Han har ansvaret.

NRK har henvendt seg til alle tre, og svarene er ”Ingen kommentar”, ”Ingen kommentar”, Ingen kommentar”. Det bare understreker hvor pinlig denne saken er for hele den politiske ledelsen i Justisdepartementet. Storberget har vi vært vant til å se i alle kanaler så å si hver eneste dag. Men nå er han altså taus, slik han også var det i blasfemisaken. Hans rådgiver, Hadia Tajik, er lansert som det nye store navnet i Ap. Det har ikke manglet på vilje til å søke medieoppmerksomhet fra hennes side. Nylig så vi henne i "Grosvold", der hun fikk stor oppmerksomhet om sine selvpresentasjoner på YouTube. Men nå altså – aldeles taus!

Oppdatering: "Kuppet" til tross, når det gjelder selve saken, begynner den virkelig å bli vanskelig, eller kanskje lett, avhengig av hvordan man ser det. Nå går lederen for Imamfaglig komité i Islamsk Råd, Ahmed Esmaili, ut og sier at kvinnelige muslimske politibetjenter ikke kan bære en ettersittende uniform. De muslimske kvinnene bør primært heller ikke pågripe menn, fordi muslimer ikke skal ha fysisk kontakt med personer fra det motsatte kjønn som de ikke er i familie med, får vi vite. - Ikke akkurat noe bidrag til å gjøre saken lettere for regjeringen, må en vel kunne si. Noen bør vurdere å gå, sier Høyre og Frp. Det letteste for regjeringen vil nok være å ofre en statssekretær og/eller en rådgiver, og så følge Rune Gerhardsens forslag om å legge hele saken død. Men spørsmålet er om Storbergets tabber er blitt så mange at han rett og slett blir sparket. Skjønt, det er vel for nære valget til at det vil skje. Under alle omstendigheter - det begynner å bli bortimot utrolig at Storberget kan gjemme seg bort og sitte så aldeles musestille slik situasjonen er nå.
Ny oppdatering torsdag kveld: Endelig ser det ut til at Storberget har forstått alvoret. Han skal være på vei hjem fra hytta. Dog ikke for å si noe i kveld. Vi må vente til i morgen. Og da droppes antagelig hijab-saken (?) Men selv droppes han nok ikke - uansett hva Siv Jensen sier.

”Hvis været tillater …”

TV-kanalen C-SPAN som har spurt 65 historikere om å bedømme Barack Obamas 42 forgjengere i presidentembetet. I likhet med tidligere rankinger kommer 200-årsjubilanten Abraham Lincoln på topp med George Washington og Franklin D. Roosevelt på de neste plassene. Lincoln skårer best på fem av de ti målene som er brukt i vurderingen, og er nr to eller tre på de øvrige. Neppe mange blir overrasket over at nylig avgåtte George W. Bush ligger på nederste del av listen med bare seks presidenter etter seg. Men kanskje stusser noen over at en president som Harry S. Truman er nr fem på listen, bare slått av de tre nevnte samt Theodore Roosevelt, men foran John F. Kennedy. Truman var visepresident og måtte overta da Franklin D. Roosevelt døde i april 1945.

Jeg har alltid hatt sans for Harry S. Truman. Han er den eneste presidenten etter 1896 som ikke har hatt collegeutdannelse, og ble av mange betraktet som et kjedelig ”gudsord fra landet” da han overtok etter den velutdannede Franklin Roosevelt som førte amerikanerne ut av depresjonen og ledet nasjonen under 2. verdenskrig. Men det Truman manglet i høyere utdannelse, tok han igjen i folkelighet, handlingskraft og effektiv administrasjon.

I 1934 ble bondesønnen fra Missouri senator i Washington og i 1944 Roosevelts visepresidentkandidat da Roosevelt gikk for sin fjerde presidentperiode. Roosevelt ble gjenvalgt, men døde få måneder senere. Truman var fullstendig uforberedt på oppgaven. Han hadde snakket med Roosevelt bare to ganger etter at han tiltrådte som visepresident. Han sa han følte det som om månen, stjernene og alle planetene hadde falt ned over ham. I 1948 stilte han til valg som ordinær presidentkandidat. Ingen levnet ham den minste sjanse. Det var opplest og vedtatt at republikanernes kandidat, den populære New York-guvernøren Thomas E. Dewey, ville vinne lett. Mens Dewey førte en heller slapp valgkamp, klemte Truman til med en 50 000 km lang ”whistlestop”-turne (jernbanekampanje). Fra togets plattform holdt han kraftfulle og intense taler i et saftig og folkelig språk til folk som møtte opp på stasjonene.

Etter valgdagen forkynte The Chicago Herald Tribune over hele forsiden: ”Dewey Defeats Truman”. Men opptellingen viste at Truman hadde vunnet 39 stater mot Deweys 16. Bildet av Truman der han med sitt bredeste glis holder Chicago-avisen opp for fotografene, er ett av amerikansk politikks mest kjente. Bildet er gjengitt både på frimerke og på en Truman-statue.

Da Truman i 1952 forlot Det Hvite Hus, var hans popularitet blant velgerne helt på bånn. Han skåret faktisk lavere på popularitetsmålingene enn Richard Nixon gjorde da han gikk av i skam i 1974. Men hvis det kan være til noen trøst for George W. Bush, så rangerer altså ettertiden Truman blant de aller beste presidentene. Rehabiliteringen startet allerede i 1960-årene, og fra 1999 har han inntatt femteplassen på C-SPAN-rangeringene.

Truman flyttet tilbake til hjembyen Independence i Missouri. Huset han bodde i er nå museum. I Independence ligger også “Harry S. Truman Presidential Library and Museum”, som Truman arbeidet for å reise etter at han hadde gått av. Museet inneholder en unik samling av dokumenter og gjenstander fra Trumans liv og særlig fra hans viktige presidentår. Her finnes også dokumentsamlingene etter flere av hans statsråder og andre medarbeidere. Noe av det jeg minnes best etter et besøk for noen år siden, er noe så prosaisk som et lite kort med svar på en invitasjon. Da Truman skulle innsettes i presidentembetet januar 1949, fant Washington-byråkratiet i sin visdom ut at invitasjonskortet som gikk ut til alle gjestene, også skulle sendes til den nyvalgte presidenten. En mann med mindre sans for humor enn Truman, hadde vel funnet dette noe fornærmende. Men Truman udødeliggjorde episoden ved å sende et svarkort med påskriften: "Weather permitting, I hope I attend".

Bra Sverige!

Dopingproblemet rir idretten som en mare. Derfor er det all grunn til å gi ros til Sverige og Gunde Svan for å vise en flott holdning. Sveriges Britta Norgren får ikke gå 10 km klassisk fordi hun hadde for høy blodverdi da hun ble kontrollert tirsdag. Den høye blodverdien har sin naturlige forklaring, men vi må godta at hun kom over grensen, sier den tidligere storløperen, for nå skal det være ”hardere tak hva blodtester angår”.

Også svenskenes landslagstrener i skiskyting, den uredde Wolfgang Pichler, har markert seg sterkt i kampen mot doping. Han sa krystallklart i fra om hva han mente da de russiske skiskytterne ble tatt i forrige uke. Det ble ikke tålt av russerne. Pichler hevder at han nærmest er blitt fysisk angrepet av en russisk leder i VM-byen Pyeongchang. Vi kan også lese om hvordan svenske løpere får drapstrusler på e-post. Også Bjørndalen opplever trusler. Så langt har dette nå gått at svenske skiskyttere forlanger garantier for sin trygghet av russiske myndigheter før de vil reise til Russland for å gå World Cup-løp. Alt dette fordi svenskene har sagt det alle burde si om dopingsvineriet. De svenske løperne vurderer å boikotte løpene i Russland. Nordmennene burde vurdere det samme. Russerne har ingen troverdighet i kampen mot doping.
Oppdatering: Femten nasjoner tar nå opp forslag om at idrettsutøvere som blir tatt i doping skal utestenges på livstid, og nasjonen de tilhører skal fratas arrangement. Det svenske skiskytterforbundet er en viktig støttespiller i dette initiativet. Som jeg har sagt før: Dette er veien å gå. Måtte det bare bli gjennomført.

17. februar 2009

Merkverdige meninger

Aktuelle verdidebatter avslører merkelige politiske allianser. I hijabdebatten slår tidligere Ap-statsråd, Karita Bekkemellom, til med et ganske oppsiktsvekkende synspunkt når hun sammenlikner bruk av hijab med omskjæring av kvinner. Hennes eneste perspektiv på muslimske kvinners bruk av hijab er at det dreier seg om menns forsøk på å begrense kvinners seksualitet. Fremskrittpartiets Eli Hagen faller henne om halsen og gir henne full støtte. Den profilerte samfunnsdebattanten Usman Rana er med god grunn opprørt over sammenlikningen. Fakhra Salimi daglig leder for Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, mener Bekkemellom er mentalt omskåret, mens Ap-politikere synes saken er pinlig for Ap.

I spørsmålet om abort etter 12. uke finner også politikere på den radikale høyresiden og den radikale venstresiden sammen i felles holdninger. I et innlegg på Minerva.no gjør den unge Fremskrittspartipolitikeren, Ove Vannebo, seg til en ihuga talsmann for at retten til selvbestemt abort må utvides til 18. uke. Og leder i Sosialistisk Ungdom, Mali Steiro Tronsmoen, er helt enig. Det er et stort problem, sier hun, at man ikke får bestemme selv etter 12. uke. For menneskelivet starter ved fødselen, hevder hun, og synes i likhet med den unge Frp’eren det er merkverdig at noen kan mene at barn som ikke er ønsket skal få komme til verden.

Jeg for min del synes det er mye her som er merkverdig.

En ”bitte liten idrettsgren”?

Ole Einar Bjørndalen slår alle rekorder. Den såkalte normaldistansen i skiskyting for menn, 20 km, har vært på konkurranseprogrammet i alle VM siden det første mesterskapet ble holdt i Østerrike i 1958. Olav Jordet ble den første mesteren på distansen, da han vant i 1965. Etter det har ytterligere fem nordmenn vunnet, den siste i fjor, da Emil Hegle Svendsen vant i Østersund. Pussig nok har Ole Einar Bjørndalen aldri vunnet normaldistansen i VM tidligere, men han har både sølv og bronse. Derimot tok han gull på distansen i OL i 2002. Men nå tok han jamen VM-gull også. Samtidig slo han Stenmarks World Cup-rekord.

En slutter aldri å bli imponert av Bjørndalen. Etter alt oppstyret søndag, skulle en tro at mannen måtte ha mistet fokus slik at han ikke ville klare å prestere på nytt på 20 km. Men han klarte det på en imponerende måte. Noen vil redusere Bjørndalens prestasjoner ved å vise til at skiskyting er en liten idrett. Ja, Dagbladet karakteriserer den som en ”bitte liten internasjonal idrettsgren”. Det er klart, det dreier seg om en vinteridrett – med de begrensninger det innebærer når det gjelder utbredelse. Men det er ikke så veldig mange flere nasjoner som har reelle sjanser til å vinne VM-medaljer i for eksempel alpint enn i skiskyting. Og hvor mange nasjoner kan sies å ha reelle sjanser til å vinne et VM i ishockey? Denne 20 km ga dessuten enda ny medaljenasjon i skiskyting i og med Kroatias bronse.

Skiskyting er en ekstremt krevende idrett, som stiller store krav både til teknikk, styrke og konsentrasjon. De som behersker denne idretten, er i sannhet store idrettsfolk. Og Ole Einar Bjørndalen er den største. Bjørndalen mener imidlertid Bjørn Dæhlie er større skikonge enn han fordi Dehlie har flere OL-medaljer, mens Dæhlie på sin side tror at Bjørndalen vil slå hans OL-rekord på 8 gull. Vi får se. Ikke umulig at Dehlie får rett.

Og mens vi gleder oss over store idrettsprestasjoner sammen med tidligere norske idrettshelter, fortsetter toppene i det internasjonale skiskytterforbundet å krangle.

16. februar 2009

Tenkepause i oljeletingen

I forbindelse med lanseringen av det felleskirkelige miljøtiåret i morgen, tar kirkeledere til orde til orde for en tenkepause i oljeletingen, og foreslår et fem års moratorium for tildeling av nye områder. De foreslår at den fem år lange tenkepausen brukes til:
- en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen
- en grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implementering av eksisterende teknologi
- utvikling av utslippsfri petroleumsutvinning
- implementering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale.

Et initiativ som bør få bred støtte, og som representerer en kraftig utfordring til våre politikere i en tid Norge har aldri hatt så mye klimautslipp pr. innbygger. Det kirkelige engasjementet vekker ikke uventet både glede og skepsis. Politiske partier som er imot oljeboringen i nord, er naturlig nok glade. Fra dem som er for, kommer vi på nytt til å høre at kirken skal holde seg til "det religiøse" og ikke blande seg inn i politikk. Men for kirken dreier dette seg om å ta sitt etiske ansvar på alvor.

Et synkende skip?

”Den politikken som nå føres når det gjelder familieliv, ekteskap og barn, har ført til at bare 5-7 prosent av barnefødslene skjer i Europa. Vi har altså en ideologi som ikke tar vare på samfunnets levedyktighet. Dette er en dysfunksjonell ideologi. Tidligere samfunn har opplevd det samme. Familieoppløsning er sivilisasjonsoppløsende. – Når det er få institusjonelle reguleringer, blir det makt som avgjør, og da taper den svake part: kvinner og barn. – Dagens kulturliberale ideologi er et synkende skip som ikke vil overleve dette hundreåret.”
Professor Sigurd Skirbekk, foredrag, referert i Vårt Land

15. februar 2009

Jamen er VI gode

”VI er gode” – sier vi når Norge har gjort det godt i idrett. ”DE er dårlige” – heter det når Norge har tapt. Vi vil alle gjerne være på vinnerlaget. Taperne vil vi helst distansere oss fra. Derfor er det ”vi” når vi vinner, og ”dem” når vi taper. Det dreier seg om identifikasjon, en psykologisk prosess som går ut på å gjøre seg til ett med eller ha samfølelse med en annen person eller gruppe. Særlig i barne- og ungdomsalderen er dette en viktig prosess, som danner grunnlaget for mye viktig læring hos de unge. De identifiserer seg med voksne eller andre unge som betyr mye for dem, som de ser opp til og som de gjerne vil ligne. Bildene og plakatene på gutte- og jenterommet sier noe om hvem de vil være.

Ofte er det idrettshelter. Disse identifikasjonsfigurene deler barna ofte med de voksne. Ja, helt opp i høy alder er de gode idrettsfolkene våre helter. Derfor har vi store stunder foran TV-apparatet nå om dagen når VI gjør det så godt. VI fulgte opp firedobbelt i skiskyting med ytterligere et gull til Bjørndalen og bronse til Os, et gull som riktignok satt langt inne på grunn av arrangørtabbe, og som en jury med manglende kunnskap om regelverket holdt på å snyte en irritert Bjørndalen for. Og Bjørndalen viser at han ikke bare er en fremragende idrettsmann, men også et stort menneske. Etter alt bråket oppsøker han sine fire russiske konkurrenter på rommet deres og prater halvannen time med dem for å "skvære opp". Men de usportslige russiske lederne truer med rettssak, svenskene mener Bjørndalen burde vært disket og Dagbladets kommentator dokumenterer at han ikke klarer å lese innenat (dvs reglenes paragraf 7.1.3).

Skiskytterne er ikke alene. Aftenpostens sportskommentator summerer opp noe av det VI har gjort den siste tiden, slik som OL-gull i China, ishockeylandslagets og fotballandslagets framgang og Aksel Lund Svindal, for bare å nevne noe. Vi kan plusse på ytterligere framganger, bl a kom VI på pallen med to hoppere i skiflyging, noe som gir oss tro på at VI kan ta medaljer i VM. Så får vi heller glemme at det ikke gikk helt som vi håpet i laghoppingen. VI gjorde det også bra i sesongstarten i sykling i California, der Thor Hushovd fikk en god plassering. Men også Hushovd er i en idrett som står på kanten av stupet på grunn av et skandaløst forhold til doping. Her kan en i sannhet si at en beveger seg blant helter og skurker. Derimot var det ikke doping som felte sympatiske Andrea Henkel før jaktstarten. Hun glemte et øyeblikk at hun hadde patroner i børsa når hun ikke skulle ha det. Men dårlige utforferdigheter felte mange av de norske jentene.

Nå er det bare å se fram til normaldistansen, som beklageligvis også vil gå uten Emil Hegle Svendsen. Ingen tvil om at Bjørndalen, som Alexander Tikohnov nå ser på som sin sønn, vil studere løypa nøye før start!
(Innlegget er oppdatert.)

… bare ikke!

Regler er regler, sier russerne. Bare ikke når det gjelder doping! Og egentlig behøver vel ikke arrangørene å følge reglene heller. Godt at det tross alt finnes folk i det internasjonale skiskytterforbundet som lar det sportslige gå foran et usportslig regelrytteri. Gratulerer med gullet, Bjørndalen!

14. februar 2009

Makan!

Det er slitsomt å være sportsinteressert om dagen. Det ene VMet følger etter det andre som perler på ei snor, og det blir mange timer foran TV’en, må jeg nok innrømme. Men når vi opplever slike stunder som i skiskyting-VM med firedobbelt på sprinten, ja, da er det slitet verdt! Nesten litt synd at ikke reserven Lars Berger vant. Men du verden, Bjørndalen er en stor idrettsmann. Har vi hatt noen større? For øvrig: Fryktelig synd at det ikke deles ut medalje for 4. plass.

Men i gleden over flott norsk skiskytterinnsats, er det likevel ikke lett å glemme at sporten har store problemer med dopingen. Når en ser intervjuet med Alexander Tikhonov, som får seg til å si at de tre dopingtatte russiske skiskytterne er uskyldige, må en spørre hvor frekk det går an å være. Thikonov vet meget godt at uskyldige er de ikke. Jeg minner om at Tikhonov er visepresident i IBU, det internasjonale skiskytterforbundet. Det sier det meste. Det går an å forstå de norske skiskytterjentene som er glad for at russerne ikke vant i dag.

Den kirkelige toppledelsen

Jeg har vært Den norske kirkes biskoper nær nok til å vite at de har en utrolig tøff jobb og arbeider under sterkt press. Spesielt krevende er arbeidssituasjonen for Bispemøtets formann, eller preses, som det heter i det biskoppelige språket. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Som leder av Kirkerådet slo jeg i åpningstalen min på Kirkemøtet i 1995 til lyd for at man burde styrke både presesfunksjonen og funksjonen som leder av Kirkerådet. Jeg er derfor glad for at kirken om ikke alt for lenge skal få en 12. biskop, som skal ha som hovedoppgave å ivareta presesfunksjonen.

Stillingen er så langt ikke nærmere utformet. Mange spørsmål om ordningen er foreløpig ubesvart. I utredningen som førte fram til forslaget, reserverer biskopene seg på alle bauger og kanter mot at den nye biskopen skal bli en slags ”sjefbiskop” eller ”superbiskop”. Noen erkebiskop vil man ikke ha. Det anses som fremmed i vår tradisjon. Han eller hun skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Hver enkelt biskop vil beholde sin fulle myndighet i eget bispedømme. Den nye ”preses-biskopen” skal heller ikke ha noen annen posisjon enn før i forhold til Kirkemøtet og Kirkerådet.

Til tross for alle reservasjoner går det an å gjøre seg noen tanker, for eksempel når det gjelder forholdet mellom preses og leder av Kirkerådet. Jeg har lenge ment at vi trenger en styrking av den såkalte episkopale strukturen (”embetsstrukturen”) i kirken. Men samtidig er det viktig å være seg bevisst at Kirkemøtet er Den norske kirkes høyeste organ, og i tiden mellom kirkemøtene er det Kirkerådet med dets leder som ivaretar Kirkemøtets myndighet. I 1996 gjorde Kirkemøtet det etter min mening pussige vedtaket at man representasjonsmessig valgte å rangere preses foran Kirkemøtets egen høyeste tillitsvalgte, kirkerådslederen, i stedet for – som naturlig hadde vært ut fra vår kirkestruktur – å sidestille de to. Nå la Kirkemøtet inn så mange forbehold i vedtaket, at de to i praksis nærmest må sies å være sidestilt. Fornuftige kirkeledere vet også å takle potensielle konfliktsituasjoner på en fornuftig måte. Men i en gitt situasjon gir vedtaket et formelt grunnlag for å hevde biskopenes primat i kirkestrukturen på en måte som neppe var ment, og som jeg tviler på er i samsvar med vår kirkeordning.

Muligens vil det ligge en egen dynamikk i ordningen med en egen ”preses-biskop”. På sikt kan ordningen føre til noe annet enn det man tenker i dag, spesielt hvis man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på behovet for å legge til rette for at kirkerådslederen skal kunne ivareta sin viktige funksjon uten å brekke nakken på de store arbeidsoppgavene.

Det er tjue år til 1000-årsjubileet for slaget ved Stiklestad, slaget som representerer innføringen av kristendommen i Norge. Jeg tipper at tanken om å få et erkebispesete i Nidaros vil melde seg med stor styrke når vi nærmere oss den begivenheten. Personlig har jeg i likhet med de fleste ikke noe ønske om å få en erkebiskop. Jeg mener vår noe særegne kirkestruktur – med en dobbel ansvarslinje gjennom en embetsstruktur og en rådsstruktur der lekfolk er i flertall – er både en spennende og fruktbar ordning for en kirke med våre tradisjoner. På den annen side, det kan skje verre ulykker i Den norske kirke enn at vi får en erkebiskop.

13. februar 2009

Hva med OL i Russland?

De russiske skiskytternes doping er like provoserende som det vi opplevde for noen år siden av finske langrennsløpere. Finsk langrenn fikk en fortjent knekk etter den historien. Men tydeligvis ikke nok til det skremmer andre fra å gjøre det samme. Men hele greia skyldes en misforståelse, sier de dopingtatte. Den forklaringen har vi hørt før. Den russiske skiskytteren Maksim Tsjoudov spiller provosert og bruker den motangrepsteknikken som er vanlig når man blir tatt med buksa nede, han beskylder andre for å være like ille. Den svenske skiskytteren Mattias Nilsson har reagert kraftig og mottar trusler for det, etter alt å dømme kommer det fra Russland. Bra at noen utøvere tør å si hva de mener om svineriet, selv om det kan koste. Den russiske dametreneren er for feig til å møte pressen, og løper av gårde med halen mellom beina. Samtidig synes jeg det er helt fint når de aktive og deres ledere slår tilbake mot pressen overfor udokumenterte beskyldninger om doping.

IBU-president Besseberg karakteriserer dopingavsløringene som et gjennombrudd i dopingsarbeidet. Vi nå står overfor systematisk doping i stor skala i et av de sterkeste lagene i verden, sier han. Ja vel. Men hva har du tenkt å gjøre med det, Besseberg? Det er liten tvil om at det nå må sterkere lut til for å bli kvitt dette systematiske jukset i idretten. Idrettsledere verden over kan ikke bare vise til at de gjør så godt de kan når det de gjør ikke er godt nok.

”Alle” har lenge hatt en mistanke om at dopingssituasjonen i russisk idrett er ille. I 2014 skal Russland arrangere de olympiske vinterlekene. Som alle arrangørland blir det viktig for Russland å gjøre det godt på hjemmebane. Å avsløre dopingen i russisk idrett blir ikke lettere når det systematiske jukset foregår nettopp blant arrangørene. Derfor må man sette inn støtet nå.

12. februar 2009

Skrik i frustrasjon

Norge har vunnet en fotballkamp. Dog ikke hvilken som helst kamp. For første gang siden den berømmelige kampen under Berlin-OL i 1936 har det norske fotballandslaget slått Tyskland. Jo, det er stort. Kanskje går vi mot tider da vi igjen ”gir alt for Norge”? Mirakelmannen Drillo, som bare ser alderen som eneste likhetspunkt med Snåsamannen, blir geniforklart og kreves utnevnt til landslagstrener til evig tid. Litt kritikk mot sin forgjenger tillater guruen seg også. Gamle Drillostjerner skriker over seg av begeistring. Jeg for min del skriker i frustrasjon over en policy som hindrer folk i å få se kampen. Er nesten, men altså bare nesten, enig med dem som sier at dette blir som å sende 17. mai-toget på betal-TV.

Abraham Lincoln – den største

Naturlig (!) nok feirer mange i dag at det er 200 år siden Charles Darwins fødsel. For min egen del er jeg i likhet med over 300 millioner amerikanere mer opptatt av at det i dag også er 200 år siden en av mine store helter, Abraham Lincoln, ble født. Som ung gutt kom jeg over en stor biografi over den amerikanske presidenten, som ledet USA gjennom landets største interne krise noen gang, den amerikanske borgerkrigen, bevarte unionen og avsluttet slaveriet. Hans historie og livsverk gjorde et uutslettelig inntrykk. Takket være en gymnaslærer som skapte en oase i den kjedelige gymnasundervisningen, fikk jeg anledning til å skrive to særoppgaver om denne merkelige mannen, som vel må sies å være en av verdenshistoriens største personligheter.

Senere har det nesten vært et ”must” for meg å oppsøke de ulike stedene i USA hvor han bodde og virket. Det startet allerede på 1970-tallet, da jeg under et besøk i Washington kunne besøke bl a det monumentale ”Lincoln Memorial” på ”The National Mall”, stedet der Martin Luther King i 1963, på årsdagen for slaveriets avskaffelse, holdt sin berømte ”I have a Dream”-tale. I 1939 holdt en av hundreårets største sangerinner, den fargede Marion Anderson, en omstridt konsert på samme sted. Det skjedde på initiativ av presidentparet Roosevel i protest mot at en patriotisk amerikansk kvinneorganisasjon hadde nektet Marion Anderson å synge i et konsertlokale like ved.

Ved siden av Lincoln Memorial er naturligvis både Det Hvite Hus og Kongressen obligatoriske besøkssteder når man er i Washington. Ikke så mange oppsøker Ford’s Theatre, der Abraham Lincoln ble myrdet 14. april 1865, som den første av flere presidenter som har lidd samme skjebne. Det skjedde bare få dager etter at Sørstatene kapitulerte og den amerikanske borgerkrigen var over. Lincoln hadde gitt livvakten fri, slik at den mislykkede skuespilleren og fanatikeren John Wilkes Booth uforstyrret kunne gå inn i presidentlosjen og skyte Lincoln i hodet. Rett over gata ligger The Peterson House, der den døende presidenten kunne legges i en seng, og hvor han utåndet noen timer senere. Huset er nå museum og en kan besøke rommet der presidenten døde.

Nord for Washington, i staten Pennsylvania, ligger Gettysburg, åstedet for det blodigste og mest avgjørende slaget i den amerikanske borgerkrigen i juni 1863. Her holdt Lincoln noen måneder senere en tale ved åpningen av en krigskirkegård. Denne ”Gettysburgtalen”, som er meget kort, representerer et høydepunkt i Lincolns berømmelige talekunst. Hele teksten står innskrevet i veggene på Lincoln Memorial i Washington, og begynner med de berømte ordene:
“Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent a new nation, conceived in Liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal.”
En kopi av en av flere av Lincolns håndskrevne kopier av talemanuskriptet var en naturlig suvenir fra besøket på ”The Gettysburg Battlefield”, der jorder og bakkekammer er fulle av minnesmerker fra det blodige slaget.

Under et lengre opphold i Indiana på slutten av 1980-tallet og ved senere besøk fikk jeg anledning til å farte rundt i statene lenger vest der Lincoln levde det meste av sitt liv. Like ved den lille byen Hodgenville i nåværende LaRue County i Kentucky bygde man bare 30 år etter Lincolns død opp igjen en kopi av den lille ettroms hytta der han ble født. Bare 7 år gammel flyttet han med foreldrene litt lenger nord til Spencer County i Indiana. 22 år gammel dro han hjemmefra med kano på elven og kom til den lille byen New Salem i Menard County i nabostaten Illinois. Her startet han karrieren med å føre en lastepram med varer på Mississippi helt ned til New Orleans (en by jeg fikk anledning til å besøke i forbindelse med en pedagogisk fagkongress. En båttur på Mississippi står høyt på ønskelisten over reiseopplevelser!) Lincoln bodde i New Salem i seks år og jobbet bl a som butikkbetjent, soldat, postmester og oppsynsmann. Ingen dårlig erfaringsbakgrunn for den som president skal bli. Deler av den lille landsbyen er rekonstruert slik den var på Lincolns tid (”Lincoln's New Salem State Historic Site”). Et besøk anbefales.

I 1834 ble han valgt inn i Illinois’ delstatsforsamling og begynte å studere juss på egenhånd. Han flyttet til Springfield og begynte å arbeide som advokat. Han bodde i Springfield resten av sitt liv bortsett fra årene i Washington. Et besøk i Springfield er en sterk opplevelse for en Lincoln-entusiast. Her kan man se Lincolns hus slik det var da han og familien bodde der. Man får omvisning i alle rom. Ikke mange kvartaler unna finner man bygningen med Lincolns kontor rekonstruert. På kontoret ser man dog ikke all skitten som lå så tjukk på skapene at det begynte å gro der! I Springfield er også Lincolns grav.

Like ved Lincolns kontor ligger ”Old State Building”, delstatsforsamlingens bygning. Her holdt Lincoln i 1857 den berømte talen der han uttalte de berømte ordene om at et hus som er i splid med seg selv aldri vil kunne bestå. Bygningen ble i sin tid tatt ned stein for stein og bygd opp igjen med en stålkonstruksjon fra grunnen av. I ”Old State Building kan man også se kontoret som fungerte som hovedkvarter for republikanernes valgkamp i 1860. Med Obamas valgkamp i friskt minne er det pussig å tenke på at Lincoln selv knapt drev noen valgkamp etter at han ble nominert på Illinois' republikanske partis delstatsmøte i mai 1860. Valgkampen ble ført av medarbeidere i de statene det var aktuelt å drive valgkamp. Det var praktisk talt ikke drevet valgkamp for Lincoln i Sørstatene. Han var ikke engang kandidat i ni av Sørstatene, og vant bare i Nordstatene. Han vant mot et splittet demokratisk parti, og ble den første republikanske presidenten – og den største av alle amerikanske presidenter.