31. desember 2010

Toleranse

Ved starten av et nytt år kan det være nyttig å reflektere litt over et av tidens viktigste hedersord, men også et ord som blir mye misbrukt for å få makt over andre. Les hva professor Geir Afdal har å si om saken. Han har forsket på toleransebegrepet. Du finner intervjuet på HER.

30. desember 2010

Blomst til generøs giver

Litt av en gladmelding fra Drammen i dag: En hjelpepleier vant 16 millioner kroner i Lotto og gav 10.000 kroner i julegave til hver av sine 53 kolleger ved ortopedisk avdeling på Drammen sykehus. Den Lottovinnende hjelpepleieren har nå råd til å kjøpe seg alle de blomster hun vil. Men jeg deler ut en ekstra symbolsk blomst til den generøse giveren.

29. desember 2010

Foreldrerett og barnas rett

Historien om de tre barna som ble overlatt til seg selv i en iskald bolig, er rystende lesning. En 11-åring fikk ansvaret for seg selv og to mindre søsken da moren reiste til utlandet på lillejulaften.

Det hører med til de mange paradoksene i vårt samfunn at barn ikke sjelden blir utsatt for grov omsorgssvikt av sine egne foreldre. Dette aktualiserer et spørsmål som blir stadig mer påtrengende: Er vi så opptatt av å beskytte foreldreretten at vi glemmer å beskytte barna? Jeg har i mitt faglige arbeid vært opptatt nettopp av foreldreansvaret og foreldrenes førsterett til å bestemme når det gjelder egne barn og har også skrevet en bok om dette.

At det er foreldrene som først og fremst har ansvaret for omsorgen av barnet, og dermed førsteretten til å bestemme i barnets liv og oppdragelse, anses nærmest som en selvfølge. Det som blir kalt ’foreldreansvaret’ og ’foreldreretten’, er et prinsipp som en kan si gir seg selv ut fra den tankegang at det må være de som setter barnet til verden og bokstavelig talt får barnet i sine hender, som også må ha ansvaret for barnet og retten til å bestemme i barnets liv. I internasjonale menneskerettighetserklæringer er foreldreretten anerkjent som en menneskerett. I vår nasjonale lovgivning er foreldreansvaret og foreldreretten nedfelt i lov om barn og foreldre (”barneloven”). Prinsippet kommer også indirekte til uttrykk i annen lovgivning, for eksempel i opplæringsloven. 

Når loven bruker begrepet ”foreldreansvar”, er dette noe annet enn den ansvarsfølelse foreldre har og føler for sine barn. Foreldreansvar i lovens betydning er den rett og plikt foreldrene har til å gi barnet omsorg og omtanke for barnet og til å bestemme for barnet i personlige forhold. Med ”personlige forhold” menes her blant annet oppdragelsen av barnet, hvor barnet skal bo, valg av barnehage eller type skole osv. Denne plikten og retten skal utøves ut fra barnets interesser og behov.

Foreldreretten er et prinsipp det er all grunn til å kjempe for i et samfunn som har en tendens til å ete seg alt for langt inn i det som hører familien og familielivet til. Men foreldreretten må avbalanseres mot et enda viktigere prinsipp, hensynet til barnas beste. Foreldrerettsprinsippet betyr ikke at barnet er rettsløst utlevert til foreldrenes vilkårlige luner og innfall. I et demokratisk samfunn er det et alminnelig akseptert prinsipp at foreldreretten må ses i sammenheng med at barnet har sine egne rettigheter som har krav på beskyttelse fra samfunnets side - eventuelt også mot sine egne foreldre.

Og her er jeg redd for at vi, kanskje ut fra bekvemmelighetshensyn, har lett for å ta for lett på at også foreldre kan svikte. Da er det samfunnets ansvar å gripe inn. Samfunnets primære plikt er å beskytte den svakeste, og enkelte ganger må faktisk barn beskyttes mot sine egne foreldre. Muligens er barnevernet alt for forsiktige med å fjerne barn fra sine foreldre. Enkelte hevder at barnevern er mer et voksenvern enn nettopp barnevern. Jeg vet ikke. Men uansett, rystende historier av det slaget vi nå leser om, må få oss til på nytt å tenke igjennom om de svakeste blant oss har tilstrekkelig vern i praksis.

Oppdatering:
Blir politisak

24. desember 2010

Julens mysterium

Ordet ble menneske
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.

Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
        
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.

Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.

Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.

21. desember 2010

Besteforeldrene som historiefortellere

Et indiansk ordtak sier: "Det er to verdier vi bør gi våre barn. Det ene er røtter, det andre er vinger". Når det gjelder historisk tilknytning og røtter, har besteforeldrene en viktig rolle. I en tid da identitetsverdier er truet mer enn noen gang før, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som kan hjelpe dem til å finne røtter og feste som gir basis for å takle livet. Det er her besteforeldrene har en oppgave.

Besteforeldrene er ambassadører for fortiden. De er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna.
Til alle tider har besteforeldre fungert som et skattkammer av visdom og historie.

Barn i dag har en fantastisk tilgang til historisk kunnskap, ikke minst gjennom internett. Men det kan ikke erstatte den levende historien som besteforeldrene representerer. Barn elsker å høre besteforeldre fortelle. Ikke minst synes de er spennende å høre familiehistorien. Julen er en fin tid for å formidle nettopp familiehistorien for barna. I julen treffes gjerne generasjonene. Det er mer stillhet og ro enn ellers i året, og familien har tid sammen.

Å høre om hvordan det var da besteforeldrene vokste opp, hvordan de lekte, hva de gjorde, hvordan de bodde og hvordan foreldrene deres var, kan være spennende. Når besteforeldrene forteller om sine egne foreldre og besteforeldre, snakker vi om barnebarnas oldeforeldre og tippoldeforeldre. Mye kan synes rart og fremmed. Men historien om det som en gang var, gir nyttig lærdom om at alt er i forandring, og ingen ting skal tas for gitt.

Barna synes også det er spennende å høre om sine egne foreldres oppvekst, hvordan de var som barn og hva de gjorde. Foreldrene forteller nok selv også, men det gir et annet perspektiv å høre fra dem som var deres foreldre. Men fortellingen om foreldrene skal skje på en respektfull måte. Alt som fortelles bør være av en slik art at foreldrene selv kunne hørt på uten å føle seg utlevert.

På en av langveggene i Universitetets Aula i Oslo henger det et Munch-maleri, som bedre enn ord forteller hva det dreier seg om. Bestefar og den unge gutten. I det ytre er bestefarbildet det tradisjonelle. En gammel mann med langt og hvitt skjegg. Men budskapet er tidløst: Den eldre generasjon som forteller historien til den unge slekt. Landskapet er stort og vidt. Bestefar og gutten under det store eiketreet, som har stått der i generasjoner. Grenene hvelver seg over dem begge. De solide røttene stikker ned i jorda. Tilknytningen og forankringen i det som var etableres. En viktig del av identiteten dannes: "Jeg hører til i en sammenheng – med noe som har vært før meg, og som er viktig for hvem jeg er og hvem jeg skal bli."

19. desember 2010

Champions!

Sverige lykkes med sin taktiske gå-håndball i 1. omgang i EM-finalen, men i 2. omgang var det ingen tvil. Norge tettet igjen forsvaret og løp fra svenskene, som ikke hadde krefter til å henge med. Norge kastet bort en hel mengde baller framover. Med litt bedre konsentrasjon hadde de vunnet med ti mål. Men Sverige gikk ned med flagget til topps. Det svenske laget gjorde en flott innsats av Sverige i dette mesterskapet, tok et historisk sølv i damehåndball og var det eneste laget som slo Norge. Hvem skulle trodd på forhånd at Sverige skulle ta sølv, mens Danmark ikke en gang klarte å vinne bronsefinalen på hjemmebane? Og Norge? Tar sitt fjerde EM-gull på rad. Snakk om champions!

18. desember 2010

Piping til besvær

Sjelden har jeg vel syntes at en norsk landslagsseier har smakt bedre en de norske håndballdamenes semifinaleseier over Danmark. Jeg innrømmer dette ikke minst har sammenheng med noen av de danske spillernes uttalelser før kampen og det danske publikumets oppførsel under kampen. Før kampen uttalte den danske spilleren Trine Troelsen til Jylland-Posten at Danmark skulle ”smadre” Norge, det norske laget skulle få ”føle at de er i Danmark” og møte en jernneve. ”Der skal bare knaldes igennem”. Pipingen mot det norske laget var like pinlig som Troelsens uttalelser. Trine Troelsen fulgte opp sine uttalelser med å spille en elendig kamp og scoret bare ett mål på åtte forsøk. Jernnevene ble gjort til silkehansker.

Uttalelser som dette og publikums piping tente åpenbart de norske damene med kaptein Hammerseng i spissen. Det som skulle være danskenes noe ufine våpen, fungerte stikk motsatt. Norge spilte skjorta av danskene, som ikke var i nærheten av å true det norske laget. Alt lykkes for Norge. Ikke rart kommentatorene nærmest var i ekstase. Det var liksom som det skulle være at spilleren som ble hentet inn på overtid, Linn Jørum Sulland, ble toppscorer.

Oppdatering: Igjen pep publikum - og igjen tapte Danmark.

17. desember 2010

Svikt i vurderingsevnen

Liten tvil om at Ellingsrud-presten som ville at en skoleelev skulle lese fra Koranen i julegudstjenesten har vist en overraskende stor svikt i vurderingsevnen. Redaktør Jon Magne Lund synes det mest overraskende ikke er selve saken, men at presten selv ble overrasket over at folk reagerte negativt på prestens tanke. Det viser bare ytterligere den store svikten i vurderingsevnen.

Det positive ved saken er nettopp reaksjonene fra foreldre og andre. Mange som hører til i Den norske kirke kan nok ha sine meninger om kirken. Men reaksjonene i denne saken kan tyde på at folk forventer at kirken skal være kirke, at budskapet som skal lyde i kirken er det kristne budskapet. Presten og dikteren Eivind Skeie, som er en av dem i kirken som har nådd lengst ut med sine tekster, skriver på bloggen sin at i en kristen sammenheng kan Koranen aldri bli lest slik en muslim vil lese Koranen. Det blir helt galt å lese Koranen som en slags “sidestilt” tekst til Bibelens juleberetning i en kristen gudstjeneste. “Det kan ikke på noen måte sies å være oppbyggelig å blande lesning fra Koranen med lesning fra Bibelen, hverken for kristne eller muslimer, fordi det dreier seg om to helt forskjellige typer hellige skrifter”, skriver Skeie. – Enig.

Dette gjorde også biskop Kvarme klart i Dagsrevyen. Han sa tydelig i fra om at tekstlesing fra Koranen som et ledd i skolegudstjenestens liturgiske opplegg, slik det var planlagt av Ellingsrud-presten, var uakseptabelt. Likevel klarer Siv Jensen å kritisere Kvarme. Men der i gården ser det ut til at man har bestemt seg for å kritisere Kvarme, uansett. Saken har fått Jensen til å vurdere å melde seg ut av Den norske kirke, sier hun. Hvis Frp-lederens kirkemedlemskap ikke er mer velfundert enn som så, blir det litt vanskelig å ta henne helt alvorlig. Men det er vel med dette utspillet som med mange andre fra Jensen. Det gjelder å surfe på det populistiske. Ellingsrud-presten synes ikke å være den eneste som svikter i vurderingsevnen.

16. desember 2010

Mercedes er bra

Ros til Mercedes Benz-produsenten Daimler AG. Konsernet har svart positivthenvendelsen fra en gruppe norske stortingsrepresentanter om å vurdere sine forretningsforbindelser med faren til Farouk Abdulhak, som er mistenkt for drapet på den norske studenten Martine Vik Magnussen i London i mars 2008. Britisk politi tror at faren, Shaher Abdulhak, holder sønnen skjult. Shaher Abdulhak har enerett på importen av Mercedes i hjemlandet Jemen. Daimler AG signaliserer at de nå vil avslutte dette samarbeidet med den begrunnelse at de føler seg strengt forpliktet av etiske retningslinjer, og at de forventer det samme av sine forretningspartnere.  

Mercedes er bra, heter det. Utsagnet har fått ny betydning. Nå er det bare å håpe at andre store konsern som har fått brevet fra stortingsrepresentantene, følger opp og bryter samarbeidet med Shaher Abdulhak. Dette er antagelig det eneste språket multimilliarden i Jemen forstår.

15. desember 2010

God jul, statsminister

Det går an å gjøre seg morsom på statsministerens bekostning etter at han tabbet seg litt ut i Stortingets spørretime i dag. Men han kjenner nok den mest betydningsfulle historie som er fortalt, når han bare får tenkt seg litt om. Og tar jeg ikke feil, kjenner han vel også en av de mest kjente sangene som forteller den samme historien, ja, jeg tenker på ”Et barn er født i Betlehem …”. For der var det altså det skjedde, den begivenheten som vi skal feire om en ukes tid. I Betlehem skjedde det, ikke i Jerusalem.

Vi ønsker vår statsminister god jul! Leser han juleevangeliet denne julen, vil han sikkert på nytt merke seg hvor det skjedde.

De tre vise menn gikk også feil

14. desember 2010

Velfortjent kritikk

Det vakte stor oppsikt da Carl I. Hagen i mai i år i en kronikk i Aftenposten skjelte ut sin tidligere svigersønn som deltok i NRK-TV-serien ”Jentene på Toten”. NRK lot svigersønnen framstå i programmet på en måte som gjorde ham lett å identifisere som Hagens tidligere svigersønn og far til hans barnebarn. I programmet brettet ekssvigersønnen ut interne familieforhold som hans tidligere kone og barn opplevde belastende.

Jeg hørte til dem som i en bloggpost stilte et spørsmålstegn ved NRKs handlemåte og de vurderinger som Aftenposten gjorde da de lot trykke Hagens kronikk. Det er derfor med tilfredshet jeg konstaterer at både NRK og Aftenposten får kritikk av Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter at Hagens datter og hans tidligere svigersønn hadde meldt henholdsvis NRK og Aftenposten til PFU for brudd på god presseskikk. Grunnlaget for PFUs kritikk er Vær Varsom-plakatens paragraf 4.8 i, som sier at når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Kritikken er velfortjent.

Neppe alene

Mistanken om at Al-Qaida står bak terrorangrepet i Stockholm blir stadig sterkere. Som opplyst i VG skriver svenske aviser at selvmordsbomberen skal ha vært på treningsleir i regi av en av de ekstreme underavdelingene til Al-Qaida. Ifølge Svenska Dagbladet blir dette opplyst på to islamitiske websider. Sprengladningene som han bar var betydelig kraftigere enn hva som tidligere har vært kjent.

Ikke desto mindre skal politiets hovedteori fortsatt være at mannen opererte på egen hånd da han dro inn til Stockholm sentrum med bomber både rundt magen, i ryggsekken og i hendene sist lørdag. Men er det virkelig mulig at en mann skulle kunne gjennomføre et terrorangrep av denne typen helt alene? Det lyder etter min mening ikke særlig sannsynlig.

13. desember 2010

To imamer

Imamen i en moske i byen Luton tok et oppgjør med den svenske selvmordsbomberen da denne besøkte moskeen og forkynte sine ekstreme islamitiske meninger for moskeens ungdommer. Det førte til at selvmordsbomberen forlot moskeen.

I Sverige kan man høre en imam forkynne budskapet nedenfor. Dermed på ingen måte sagt at denne imamen er typisk for sin stand i Sverige. Men videosnutten og historien om imamen i Luton viser at imamers budskap og holdninger kan være svært så forskjellige.

12. desember 2010

Terroren har nådd oss

Alt tyder på at bombeeksplosjonen i en bil og den etterfølgende selvmordseksplosjonen i Stockholm sentrum var et terrorangrep. Den skriftlige advarselen i form av en e-post fra den antatte bombemannen til nyhetsbyrådet TT taler sitt tydelige språk. Her trues det med flere angrep mot svenske og europeiske mål. Det svenske sikkerhetspolitiet Säpo tror at selvmordsbomberen i Stockholm kan ha samarbeidet med flere, og det er vel neppe noen dårlig teori at Al Qaida står bak. Heldigvis var aksjonen mislykket. Antagelig gikk bomben av for tidlig, noe som sannsynligvis reddet mange uskyldige liv.

Hendelsen i Stockholm viser med all ønskelig tydelighet at også det fredelige Norden er en arena for den internasjonale terrorismen, om noen skulle ha vært i tvil om det. Ikke uten grunn blir det sagt fra politisk hold at lignende angrep også kan skje i Norge.

Slike grusomme aksjoner vekker avsky og sinne. Avskyreaksjoner er i aller høyeste grad på sin plass. Sinnereaksjonene er også naturlige, men farligere. Skal terroren kunne bekjempes på en effektiv måte, må både folket og ansvarlige myndigheter holde hodet kaldt. I Sverige blir regjeringen kritisert av sosialdemokratene for krisehåndteringen, spesielt fordi den første uttalelsen om saken fra regjeringen kom i for av en Twitter-melding fra utenriksminister Carl Bildt. Kanskje var ikke det særlig smart, men statsminister Reinfeldt har rett når han repliserer at det nå ikke er tid for partipolitisk krangling.  Hans formaning til sine medborgere er at en må ha tålmodighet med demokratiet og la rettsvesenet arbeide.  
Trussel-mailen
Hylles som martyr
Imam fordømmer
En verdensnyhet
På vei til Sentralbanestasjonen?
Dramatisk amatørvideo

11. desember 2010

Regjeringen provoserer

I spørsmålet om datalagringsdirektivet star vi overfor en konflikt mellom to gode hensyn, hensynet til en viktig verdi som personvernet og hensynet til en effektiv bekjempelse av terror og annen alvorlig kriminalitet. Konflikten representerer en vanskelig avveining. Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå de argumenter som Storberget framfører for å si ja til datalagringsdirektivet, og som har fått regjeringsflertallet (les Ap) til å legge fram Prop. 49 L (2010–2011) om gjennomføring av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett, et direktiv som innebærer at det vil bli påbudt å lagre alle trafikkdata om bruk av telefon, e-post og Internett i ett år. Men det samme gjelder argumentene som taler imot, og som har fått Sp og SV til å dissentere i regjeringen. Dissensen illustrerer med all ønskelig tydelighet at avveiningen er vanskelig.

Personlig heller jeg nok til at hensynet til personvernet må veie mest. Det er prinsipielt meget betenkelig å ta et så vidt stort skritt i retning av overvåkningssamfunnet som datalagringsdirektivet innebærer. Et ja til direktivet betyr dessuten av veien til kontroll med datainnholdet blir kortere. Jeg kan vanskelig akseptere at det ikke skulle finnes andre løsninger for å ivareta de sikkerhetshensyn som vitterlig foreligger.

Datalagringsdirektivet er meget omstridt både ute og her hjemme. Regjeringsdissensen betyr at Ap er avhengig av Høyres støtte i Stortinget. I Høyre synes meningene å være delte. Muligens vil Erna Solberg samle troppene om et ja til direktivet, dog under forutsetning av at Ap godtar en del endringer i forslaget, noe Ap ganske sikkert vil gjøre. Men vil virkelig Høyre redde Ap-regjeringen i en sak der partiet ikke bare er splittet, men som også kolliderer med liberalkonservative ideer om individets frihet? I Frp svinger Siv Jensen pisken for et nei. Også Krf og Venstre er imot.

Den tvilsomme oppslutningen om direktivet burde ha fått Ap til å droppe forslaget. For de to regjeringspartnerne må det være tungt å svelge at de skal bli overkjørt av Ap med støtte fra Høyre i et så viktig verdispørsmål. På lokalt SV-hold slås det til lyd for at saken burde få SV til å forlate regjeringen. Det ville i så fall være en god sak å gå på. Men partitoppene i SVer vel alt for glad i taburettene til at de vil bryte samarbeidet. Dertil kommer at EU nå evaluerer erfaringene med datalagringsdirektivet. Det er så langt dårlig dokumentert at direktivet virkelig har bidratt så positivt til kriminalitetsbekjempelsen som enkelte gjerne vil hevde. Regjeringen burde med andre ord i det minste ha ventet til den eventuelt hadde et bedre erfaringsgrunnlag å bygge på.

Innholdet i forslaget om datalagringsdirektivet oppfattes av mange som en provokasjon mot personvernet. Men også måten Ap går fram på provoserer mange, når partiet vil presse igjennom en sak som tvinger regjeringspartnerne til å ta dissens og som det muligens ikke er flertall for i Stortinget.

Åpenhet som lekkasje

Filosofen Einar Øverenget argumenterer i et innlegg i Aftenposten for at selv i et demokrati der åpenhet og offentlighet er helt grunnleggende størrelser, er hemmelige tjenester og en viss grad av hemmelighold en nødvendig forutsetning for å opprettholde og forsvare demokratiet og den vektlegging av åpenhet og innsyn som kjennetegner demokratiet. Han mener at et samfunn uten noen form for institusjonalisert hemmelighold, der absolutt all statlig informasjon er offentlig tilgjengelig, raskt vil utarte til samfunn der all informasjon om statens anliggender hemmeligholdes. Man vil da finne fram til måter å kommunisere på som holdes utenfor alle offentlige kanaler. Dermed vil det vokse fram et hemmelighold uten lovhjemmel.

Øverenget avslutter med noen utfordrende spørsmål til WikiLeaks og dets støttespillere. Han peker på at WikiLeaks handlinger er politiske i sin natur. ”Hvilke vurderinger legger WikiLeaks til grunn for sine handlinger?” spør Øverenget. ”De er i posisjon til å påvirke internasjonal politikk, er de villige til å gi oss innsyn i sine egne interne beslutningsprosedyrer? Er WikiLeaks villig til å legge egne interne dokumenter om beslutninger og fremgangsmåter ut på nettet? Hva om noen andre hadde fått tak i slike dokumenter – dokumenter som beskriver  forhold WikiLeaks ønsker holde for seg selv – er WikiLeaks villige til å legge slike dokumenter ut, ja, på WikiLeaks?”

10. desember 2010

Den tomme stol

Mye fint folk hadde tatt sete i Oslo Rådhus i dag. Men det vi kommer til å huske fra dagens Nobelprisseremoni, vil være en tom stol. I denne tomme stolen plasserte Torbjørn Jagland Nobeldiplomet og gullmedaljen som skulle vært tatt imot av en mann som sitter fengslet i Kina, og som etter alt å dømme ikke en gang fikk se hva som skjedde på TV. Den tomme stolen med Nobelprisen ble et symboltungt bilde. Et bilde på et diktatorisk og undertrykkende regime, som har oppnådd mye på det økonomiske område, men som har en lang vei å gå når det gjelder verdier som mennesket på sikt ikke kan leve uten.

Som Torbjørn Jagland pekte på i avslutningen av sin tale, er noen i disse dager mer opptatt av å telle sine penger og se hen til sine kortsiktige nasjonale interesser enn å bry seg om at noen med livet som innsats kjemper for frihet og menneskerettigheter. Men ingen skal være i tvil om at de verdier som Liu Xiaobo kjemper for i Kina, til syvende og sist vil vinne. Det tragiske er at dagens kinesiske makthaverne ikke ser dette, eller ikke våger å se det.
Fredsprisvinneren hyllet
Tom stol fikk applaus

9. desember 2010

Fire år og nytt design

I disse dager er det faktisk fire år siden jeg startet denne bloggen. Det første blogginnlegget ble skrevet 11. desember 2006. I løpet av disse årene er det blitt over tusen innlegg, flest i fjor, da hadde jeg over 500 innlegg. Jeg benytter ”jubileet” til å endre litt på designet på bloggen. Noen nye elementer er det også blitt, blant annet faste sider, som en kommer til ved å klikke på fanene rett under bloggnavnet. 
Jeg synes det er morsomt å skrive blogg. Som jeg har skrevet før, er blogg en utmerket kanal for den som liker å ytre seg, og jeg hører til gruppen. Det er både utfordrende og morsomt å ytre meninger, og bloggens særpreg er at der kan det skje raskt og uten at en redaktør ”radbrekker” ytringen med saks. Denne friheten innebærer et ansvar for å utøve selvkritikk, både når det gjelder form og innhold. Men også her har bloggen en fordel, reaksjonene er gjerne der lynkjapt med rettelser og kritikk hvis du feilinformerer eller leverer et dårlig argument.

Mine følgere vil ha sett at jeg flyr både høyt og lavt, og jeg slår ned på mange forskjellige tuer i samfunnslandskapet. Jeg liker helst å kommentere aktuelle saker, og holder meg stort sett unna å fortelle om hva jeg spiste til frokost eller hva slags skjortemerke jeg liker best.

I personlige møter med kjente og ukjente får jeg mange tilbakemeldinger om bloggen. Det er hyggelig. Jeg setter også pris på lesernes bidrag i kommentarfeltet. Alt blir lest, selv om jeg ikke nødvendigvis svarer på alle kommentarer.

7. desember 2010

Vil Hansen gjenvinne tilliten?

Til tross for at fylkeslagene i Krf har signalisert at de ikke ønsker å gjenvelge Inger Lise Hansen til nestleder, vil hun ikke uten videre kaste inn håndkleet. Hun erklærer at hun har både lyst og vilje til å fortsette, og at hun vil møte valgkomiteens leder før hun vil ta standpunkt til hva hun skal gjøre. Muligens kan det tolkes slik at hun håper på et signal om at man ikke vil ha noe imot at hun tar opp kampen. Kanskje er det den sterke støtten hun nylig fikk fra Valgerd Svarstad Haugland, som har bidratt til kampmotet. Uansett vitner hennes holdning om at hun har bein i nesa og stor kampvilje. Det er bra. Hvis hun kan vise like stor klokskap, kan det kanskje tenkes at mange i partiet tross alt vil satse på henne videre.

I valgkomiteens leder møter hun et høyst oppegående menneske med lang partierfaring. Anne Marie Jøranli fra Øyer i Oppland har sans for ryddighet i organisasjonsarbeid, og hun var blant dem som reagerte aller sterkest på Hansens uryddige solospill tidligere i år. Da Hansen i september ville plassere Krf som et borgerlig parti og gikk inn for å samarbeide med Frp, slo Jøranli til med følgende replikk til Hansen: “Det er mange av oss som blir partiløse hvis partiet slår inn på den veien du peker på.”

Jeg antar at Jøranli vil forvente at Hansen gir sterke forsikringer om større lojalitet og færre soloutspill. Spørsmålet er om Hansen er villig til å avgi en overbevisende erklæring om det og erkjenne at hun har en vei å gå for å gjenvinne tilliten. Hvis ikke, tviler jeg på om det er mye å hente i en samtale med et så fornuftig partimenneske som Jøranli.

6. desember 2010

Kor til glede

Å synge i kor gir mange gleder. I oppveksten sang jeg i guttekor fra jeg begynte på skolen og til jeg kom i stemmeskifte. Brøggers guttekor var en institusjon i hjembyen Lillehammer. Vi hadde kun én opptreden i året. Det var da vi sang under gudstjenesten juleaften i Lillehammer kirke. Der framførte vi en julekantate skrevet av korets dirigent og leder, komponisten Reidar Brøgger. Det var stor stas nå vi samlet oss på galleriet i våre flotte korkapper på juleaften og avleverte vår kunstneriske prestasjon. Alle øvelsene var nok ikke like stor stas, og det kunne nok holde hardt for den tålmodige Brøgger å holde kustus på guttegjengen under øvelsene. Men det var lærerikt. Det skapte sans for korsang, og det gav mye god sosial læring.

Siden har jeg alltid satt stor pris på korsang. Adventtiden gir rikelige muligheter til musikalske opplevelser. Personlig foretrekker jeg korkonserter med amatørene. Ikke et vondt ord om de profesjonelle artistene som farter land og strand rundt og gir til beste ”Glade jul” og ”Mitt hjerte alltid vanker” i ulike varianter. Men den sanggleden som amatørkorene viser, kan popartistene ikke matche, slik jeg opplever det. I månedsvis har de jobbet og øvd for akkurat denne ene konserten. De tjener ingen penger på det de gjør. Tvert imot, betaler de som regel selv for å få det hele til å gå rundt økonomisk. Men de gjør det med glede, fordi de opplever at de selv får så mange gleder ved det de gjør sammen.

For min egen ble det lite korsynging etter guttekoret. I studietiden ble det litt synging i et studentkor, men så var det slutt. I mange år var det så mange andre ting som opptok tiden. Men så – i moden alder får en vel si, uten å overdrive – ble det jammen kor igjen. En gruppe kjente startet opp et kor tidlig på 90-tallet, og det lever fortsatt i beste velgående. Ambisjonene er ikke så store. La oss si, sånn akkurat passe. Men vi erfarer gleden ved å synge i kor. Selvsagt vil vi gjerne prestere. Og synes vi at vi lykkes sånn noenlunde, ja, så er gleden dobbelt stor, fordi vi lykkes sammen.

I går deltok vi i en aldri så liten adventkonsert sammen med andre kor. Aldri hadde jeg vel trodd at jeg skulle være med å framføre en sang av Carola Häggkvist. Men ”Himlen i min famn”, med tekst av Erik Hillestad, er flott, synes nå i hvert fall vi da. Og med dyktig dirigent fra Telemark klarte vi faktisk også å få skikkelig ”folkemusikk-sving” på adventsalmen ”Rydd veg for Herrens komme”. Vi gledet oss stort sammen. At noen som hørte på oss, også gledet seg over sangen, gjorde gleden ekstra stor.

3. desember 2010

Engelsk syting

I England er reaksjonene sterke på at landet ikke ble tildelt VM i fotball i 2018. Det er ikke måte på hvor ille det er at Russland ble foretrukket, skal vi tro de engelske søkerne og engelske medier. Også norske England-fans blander seg inn i klagekoret, med Arne Scheie i spissen. Etter det jeg forstår synes han det er ille at han ikke skal få oppleve et nytt VM i England etter at nasjonen er blitt opplyst om at han bodde i telt og så 1966-VM på fotballøya. Da har jeg atskillig mer sans for at Australia føler seg forbigått når et land som Qatar får mesteskapet i 2022. Da FIFA-granskerne gikk gjennom kandidatlandene for 202, fikk Qatar den dårligste vurderingen av alle søkerne.

Jeg har ikke mye til overs for FIFA-pampene med Sepp Blatter i spissen. Dertil foreligger det alt for mye indisier på at det er mye snusk som foregår i deres kretser. Men at det skulle være så himla galt at Russland får VM fremfor England, har jeg vanskelig for å forstå. Scheie hevder ifølge VG at England hadde den beste presentasjonen. Ja vel, det må han ha lov til å mene. Men har han satt seg inn i hele søknaden? David Beckham sier England kunne ikke levert en bedre søknad. Nei vel, men så var det beste de kunne prestere kanskje likevel ikke godt nok? England ble rundlurt, kan vi lese, visstnok fordi ett av FIFA-medlemmene på forhånd hadde lovet Beckham å stemme på England. Hvor mange FIFA-medlemmer hadde på forhånd lovet andre søkere å stemme på dem? Hvis England har basert sitt håp på den slags løfter fra FIFA-ledere, viser det vel bare hvor naive de har vært. Verden i sjokk, skriver Svenska Dagbladet. I Russland også? Noen skylder på engelske media. Ja, var det så enkelt?

Det var fire søkere. England falt dårligst ut av samtlige, og fikk bare to stemmer i første avstemningsrunde og var dermed den første søkeren som falt ut av avstemningen. Det tyder på at de to andre søkerne som heller ikke fikk mesterskapet, har vel så god grunn til å være skuffet og føle seg forbigått. Men det er bare klagingen fra England som blir slått opp. Engelsk fotball har en status her i landet som ikke står i noe forhold til den fotballen engelskmennene presterer. Landet har vunnet ett VM, det de selv arrangerte i 1966. Siden har de knapt vært i nærheten av å vinne noe som helst. Fotballkultur? Ja visst. Men det finner man da vitterlig også i den andre land. Minner om at f eks Spania også var søker. Og hvem vant siste VM?

1. desember 2010

Over og ut for Inger Lise Hansen

Ikke et eneste fylkeslag i Krf sier de vil stille opp for Inger Lise Hansen når Krf skal velge ledelse igjen til våren. Hele 15 av 19 fylkeslag sier rett ut til Dagsavisen at de vil ikke ha med Hansen videre i ledertrioen. De fire siste ønsker ikke å svare på Dagsavisens spørsmål. Men det er svar godt nok. Dermed er det over og ut for Krf’s unge nestleder. Selv sier hun at hun har lyst til å fortsette og venter på henvendelse fra valgkomiteen. Spørsmålet er om hun ikke gjør klokt i å trekke sitt kandidatur. Budskapet fra fylkeslagene er tydelig nok. Hun er ikke lenger ønsket i ledertrioen, og hun ville antagelig tjene partiet best ved å ta konsekvensen av dette og slik bidra til å unngå unødig strid.

Personlig hilste jeg valget av Inger Lise Hansen velkommen, ikke minst fordi hun hadde markert seg som en iherdig talsmann for miljøsaken og for de fattige i verden. Men partileder Høybråten tok vel en smule feil da han i forbindelse med valget av Hansen våren 2007 beskrev henne som åpen og lyttende med evne til å samarbeide. Det er vel ikke minst her det har sviktet. I hvert fall er det blant annet hennes soloutspill som har fått mange fylkeslag til å reagere. Mange har nok også reagert på at hun knapt har vist noen vilje til å ta selvkritikk for måten hun har agert på. For min egen del har vært jeg enig med henne i mye av det politiske innholdet, men har reagert på den mangelen på lojalitet til sitt eget parti og partiprogram som hun har vist. Formen er ikke uvesentlig hvis man skal nå fram med sitt innhold. Jeg har også stusset over den naivitet hun viste i sin forklaring på den katastrofalt dårlige oppslutning hennes parti fikk blant de unge under siste stortingsvalg.

Både i pressen og blant bloggere finner at en enkelte nå er opptatt av å forklare hennes manglende oppslutning i partiet med at Krf ikke tåler en ung, moderne kvinne som endog framstår ”sexy” i blad på glanset papir. Men her tar man feil. Krf-folk har for lengst vent seg til å tåle slikt. Det er bare manglende kjennskap og fordommer overfor de miljøer Krf fortrinnsvis rekrutterer fra, som er årsaken til at endog politiske kommentatorer ikke har fått med seg det. Viljen til å satse ungt er stor i Krf, noe partiet tydelig viste ved siste stortingsvalg, da et forbausende høyt antall av partiets kandidater var unge. Men verken Inger Lise Hansen eller andre av de unge kandidatene maktet å få tilslutning blant unge velgere. Det må ha hatt noe med det politiske innholdet å gjøre. Slik sett har Hansen sin store del av ansvaret for det dårlige valgresultatet.

Ikke desto mindre synes jeg det er beklagelig at Inger Lise Hansen ikke klarte den lederrolle som Krfs landsmøte gav henne.