31. desember 2007

Ingen nye månelandingsløfter

Statsminister Jens Stoltenberg er tilbakeholdende med å komme med nye månelandingsløfter for 2008, ifølge et nyttårsintervju med NTB.

Det er lett å forstå. Han angrer vel på det månelandingsløftet han var uforsiktig nok til å komme med for et år siden.

21. desember 2007

Støre på topp

Kåringer av ”årets navn” er over oss. I dag er det Aftenposten som offentliggjør en gallup der velgerne er blitt bedt om å gi statsrådene karakter. Slike meningsmålinger skal naturligvis tas med mange klyper salt. Visse ”urettferdige” tendenser går igjen hvert eneste år. For eksempel at statsrådene i de mindre departementene som regel kommer dårlig ut. Videre favoriseres åpenbart partilederne i regjeringen ved det faktum at de gjennomgående er oftere i mediene enn andre.

På denne bakgrunn er det forunderlig hvor ukritisk de avisredaksjonene som bestiller slike undersøkelser er til resultatene. De presenteres som selve ”sannheten”, og bare små endringer over tid tolkes uten motforestillinger. Sammenligninger kan halte. For eksempel vil de store partienes representanter i regjeringen være favorisert av den enkle grunn at de har langt flere sympatisører blant de som svarer enn de små partienes representanter. Det samme innvendingen kan reises mot å sammenligne ulike regjeringer. Når den sittende regjering får en høyere gjennomsnittsskåre enn den forrige regjeringen, kan et være grunn til å minne om at den forrige regjeringen var en mindretallsregjering med atskillig færre velgere bak seg enn den sittende.

Men når det er sagt, er sikkert Jonas Gahr Støres suverene topp-plass ikke tilfeldig. En må bare si seg enig med den kommunikasjonseksperten som i en kommentar til målingen sier at Støre har kvaliteter som Stoltenberg ikke har. I motsetning til regjeringssjefen inngir Støre stor tillit. Han er tvers igjennom saklig, og snakker med tyngde på en måte som folk forstår. Støre framstår som en leder man kan stole på. Det er mer enn hva man kan si om Stoltenberg, som stadig dokumenterer at han er en svak leder.

Det kan heller ikke være tilfeldig at Sylvia Brustad inntar bunnplasseringen blant statsrådene. Bare spør velgerne i Buskerud, som er i harnisk over hennes håndtering av sykehussaken i fylket. Hun blir til og med slått av fornyings- og administrasjonsministeren, som på grunn av sitt beskjedne og lite medieeksponerte departement ikke har en sjanse i slike kåringer.

At Giske ligger i bunnsjiktet kan i hvert fall ikke skyldes at han ikke er synlig mediene. Kanskje snarere tvert imot. Velgerne begynner vel å se at det er nettopp i mediene han er. Ja, for i det departementet han skal styre, er han etter sigende sjelden å se.

16. desember 2007

Fylla i sentrum

Mer enn en tredel av de spurte sier seg helt eller delvis enig i at de holder seg unna sentrumsområdene i Oslo på kvelden i helgene fordi det er for mye fyll der, viser en undersøkelse som er gjort på oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet. Nesten 30 prosent mener de ville gått ut oftere hvis det var mindre bråk på utestedene. Det er betydelig flere enn i resten av landet.

Disse oppsiktsvekkende høye tallene burde være en tankevekker – ikke minst for politikerne, som knapt synes å ha noen motforestillinger mot den økende alkoholiseringen av det offentlige rom. Ja, for annerledes kan man knapt oppfatte den slappe alkoholpolitikken som føres i mange byer i Norge, ikk minst i Oslo. Antall utesteder som serverer alkohol har økt enormt de siste årene, og presset på utvidede åpningstider er stort.

Det er vanskelig å forstå at det skulle være nødvendig så til de grader å legge til rette for økt alkoholkonsum i det offentlige rom. Helseskader, ulykker og sosiale problemer som følge av alkoholbruken bare øker. Men problemene blir bagatellisert, blant politikere, i mediene og ofte også i politiet. Det har utvilsomt sammenheng med at alkoholbruk har høy status og posisjon i vår kultur. Et flertall av befolkningen prioriterer dette rusmiddelet høyt. I den dominerende festkulturen er alkohol i sentrum. Alkoholen er gjenstand for nærmest en forherligelse i mediene og i den folkelige kulturen, noe som ikke minst demonstreres ved den helt spesielle plass alkoholen har i folkehumoren. Derfor er det lett å latterliggjøre alle som forsøker å advare mot den økte alkoholbruken. Beskyldningen om moralisme er en annen vanlig teknikk for å stemple dem som våger å tenke annerledes.

Få er opptatt av alle dem som må betale omkostningene, der barna kanskje er de mest sårbare. Når så mange kvier seg for å gå ut på byen for å hygge seg, kan man jo forsøke å tenke seg hvordan barn opplever det når fylla er i sentrum. Det går mot jul, og mange barn gruer seg, fordi de vet at jula blir utrivelig på grunn av foreldrenes alkoholbruk. Men det liker vi ikke å høre om. Festen må ikke ødelegges.

6. desember 2007

Fortjent pris til Hoem

Edvard Hoem har fått Petter Dass prisen for 2007 for sin roman "Mors og fars historie". Denne prisen blir hvert år blir gitt som en utmerkelse «til en person eller organisasjon som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud, og til å sette den kristne tro på dagsordenen i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd».

Det er tolvte gang avisa Vårt Land deler ut Petter Dass prisen. Det var svært overraskende at Hoem ikke fikk prisen i fjor, det året boka kom ut. Men bedre sent enn aldri. Knapt noen har fortjent prisen bedre enn Edvard Hoem.

«Mors og fars historie» er en roman som bygger på virkelige personer. For min egen del har jeg et spesielt forhold til romanen ettersom min egen far spiller en ikke uvesentlig rolle i den historien forfatteren forteller. Dette har jeg omtalt i en tidligere blogg, se 13. desember 2006.

Juryen sier i sin begrunnelse: «Romanen er blitt karakterisert som dristig og god, full av sterke kjensler. Det er skildringa av den kompliserte kjærleikssoga mellom foreldra. Hoems far, Knut Hoem, var odelsgut i Romsdal. Han fekk tidleg kallet til å bli predikant i Indremisjonsselskapet. Han er både odelsgut og predikant, og konfliktane blir skildra på ein sterk måte. Det same gjeld historia til Edvard Hoems mor, Kristine Nylund, som vart gravid med ein tysk soldat under krigen. Knut blir redningsmannen, men kjærleiken er ikkje av det lettkjøpte og lettvinte slaget. - Hoem har i romanen makta å framstille emissæroppgåva og bedehuskulturen med respekt og innleving, bygd på nær kjennskap til både personar og historie. Han har ikkje vika unna for å omtale også dei problematiske sidene ved mora og farens historie og ein del av det som skjedde innan dei frivillige kristelege organisasjonane. Men dette har skjedd utan at forfattaren har distansert seg frå romanens historiske bakgrunn. Tekstane – på svært lesbart nynorsk – er bore opp av kjærleik og diktarleg kraft. Dei gir innsikt i ein tidsperiode og ei livskjensle som har gitt lesarar og publikum stort utbytte».

2. desember 2007

Flytting og rydding

Å skifte bolig kan være en nyttig prosess. Flyttingen gir en mulighet for å rydde i alt man har samlet i et hus gjennom mange år. Når man flytter fra en større til en mindre bolig, blir en nødt til å kvitte seg med ting. En oppdager fort hvor mye man har, som man ikke har bruk for. En nabo sa det slik midt i flytteståket: Finner du ting du ikke har brukt de to siste årene, så gi det bort eller kast det. Et godt råd, bortsett fra at det slett ikke er så lett å få gitt bort noe. De fleste er jo i samme situasjon. De har selv mer enn de har bruk for.

Etter mange år papirbransjen – både yrkesmessig og gjennom kirkelige tillitsverv av ulike slag, ble det mye papirrydding. Mange hyllemetere med sakspapirer og referater måtte gjennomgås. Det vil si – jeg fant fort ut at det meste kunne kastes. Det var forresten en litt spesiell opplevelse å lytte til kirkemøtedebattene på nettet samtidig som jeg arbeidet meg igjennom kirkeråds- og kirkemøtepapirer fra mine egne år som medlem av disse organene. Det aller meste fant sin grav på den kommunale fyllplassen, sammen med mange lass med mye annet som vi verken hadde bruk for lenger eller plass til leiligheten vi har flyttet til.

Når man har god plass, er det utrolig hvor mye man gjemmer på. Sjefen i flyttebyrået som hjalp oss, hadde et råd å gi: Når du fra nå av kjøper en ny ting, bør du samtidig kvitte deg med en ting. Kanskje det også var et godt råd?

8. november 2007

Skamløs innsamlingsbusiness

Tenk deg at du blir bedt om å gi en hundrelapp for at kreftsyke barn skal få reise på turer. Så viser det seg at bare 6-10 av de hundre kronene går til formålet. Resten, dvs 90% eller mer går til administrasjon og fortjeneste for dem som driver innsamlingen. Jeg tror du ville føle deg lurt, skikkelig lurt!

Dette er realiteten i en innsamlingsorganisasjon som er frekk nok til å kalle seg Norsk Omsorg Forbund. TV 2 Hjelper deg kunne nylig avsløre hvordan denne organisasjonen utnytter givere og kreftsyke. Ikke rart at kreftsyke barn og deres pårørende blir sinte og at politiet vil undersøke om virksomheten rammes av bedragerilovgivningen.

Lederen for forbundet, Inger Sjuve, prøver å korrigere tallene og sier at det riktige tallet finnes et sted mellom 10 og 15 prosent, som om det skulle være et akseptabelt tall for en innsamlingsorganisasjon. Hun er for øvrig ikke i stand til å dokumentere verken det ene eller det andre. Organisasjonen leverer ikke regnskap til Brønnøysund og er ikke medlem av Innsamlingskontrollen. Det går en del penger til lønninger og en masse andre kostnader som vi har, det er jo strøm og alt mulig, forklarer Sjuve. Så vet vi det. Det forekommer meg at også andre innsamlingsorganisasjoner med helt andre prosenttall, har slike utgifter.

Dette er tyveri, sier fritidslederen ved Radiumhospitalet, Thora Kollenborg, og det er vanskelig å si seg uenig. Sykehuset har tidligere vært i konflikt med Norsk Omsorg Forbund, fordi forbundet feilaktig hevdet at de samarbeidet med Radiumhospitalet. Flere andre norske sykehus har også blitt misbrukt i forbundets markedsføring. En tidligere medarbeider står fram og ber om unnskyldning for at hun har løyet for dem hun har ringt opp for å be om penger.

Saken bør få oss alle til å konsentrere vår giverinnsats om organisasjoner vi vet er seriøse, og som klarer å kanalisere den langt overveiende del av innsamlingsmidlene til det formålet pengene er gitt til. Kirkens Nødhjelp og Misjonsalliansen er fremragende eksempler på slike organisasjoner. Begge driver et flott bistandsarbeide blant verdens fattigste, og begge legger stor vekt på lave administrasjonskostnader og effektiv drift, slik at størst mulig del av pengene blir overført direkte til formålet. Og vil du støtte kampen mot kreft, er Kreftforeningen en god forvalter av gaven. Oppfordringen er klar: La oss holde oss unna juksemakere som Norsk Omsorg Forbund. Hvis de som driver denne organisasjonen har skam i livet, burde de snarest finne seg noe annet å gjøre.

1. november 2007

Bittert talt

Carl I. Hagen melder seg på i konkurransen ”den mest ærlige skittkastingen” (jfr min blogg 24. okt 2007 og 21. des 2006). Han legger seg om mulig på et enda lavere nivå enn ektefellen Eli. Men etter hennes salgssuksess i fjor gjelder det vel å gå enda lenger i nedrige personkarakterstikker – skal han lykkes å matche kona i salgstall.

Hagens karakteristikker av Kjell Magne Bondevik ligger på det absolutte lavmål. I likhet med sin kone forsvarer han den sjofle beskrivelsen av Bondevik med at han selv har vært nødt til å tåle mange negative personkarakteristikker. Men han unngår behendig å svare på det høyst relevante spørsmålet om Bondevik er blant dem som har omtalt Hagen på en slik måte. Han vet selvfølgelig at Bondevik aldri har brukt slike sjofle personkarakteristikker om politiske motstandere som Hagen her bruker. Hagens argumentasjon er både smålig og usaklig. Han skyter så til de grader over mål – eller skal vi heller si under mål – at alle som rammes av hans verbale møkkaspredning, kan ta den med knusende ro. Hagens karakteristikker sier mye mer om forfatteren enn om dem han omtaler.

Hagen unnslår seg heller ikke for å servere det reneste vås av ”analyser”. Som ”SV’er i kamuflasje” arbeidet Bondevik for at Stålsett skulle bli biskop i Oslo, hevder han. Bondeviks inhabilitet i saken var kun strategi for å hindre at fetteren Odd Bondevik, som vant bispeavstemningen i Oslo, skulle bli utnevnt, tenker Hagen i sitt konspiratoriske hode. Med rette karakteriserer Harald Stanghelle dette som oppspinn i en artikkel i Aftenposten i dag.

Hagen har mage til å kalle søppelet ”Ærlig talt”. Slik kan man misbruke begrepene og tømme dem for innhold. Som mange kommentatorer har pekt på, vitner boka mest av alt om et hevngjerrig og sjalu menneske som er preget av en utrolig bitterhet mot alt og alle – og Kjell Magne Bondevik især – for at han ikke har nådd helt til topps i politikken.

Hans resonnementer i den forbindelse tyder på at han mener at hans politiske motstandere skulle ha en moralsk plikt til å slippe ham til makten. Det har visstnok aldri falt ham inn at det faktisk er fullt legitimt i politikken å arbeide for å holde politiske motstandere utenfor makten – så sant dette skjer på en demokratisk måte. Hagen har oppnådd stor framgang i velgeroppslutning. Men han synes å ha glemt at han tross alt ikke har flertall alene. Regjeringsposisjon kan han bare oppnå i samarbeid med andre. Men det forutsetter at noen faktisk vil samarbeide med ham i regjering. Fram til i dag har Carl I. Hagen aldri foretatt seg noe som helst som skulle tilsi at partier som Venstre og KrF skulle ha noe ønske om det. Snarere tvert imot.

29. oktober 2007

Siv Jensens snakk

For n’te gang hører vi Siv Jensen gjenta sitt ”Vi må snakke sammen”. Hun vil ha en ny regjering, og er sint på Venstre og KrF som ikke vil snakke med henne om å utforme et regjeringsalternativ sammen.

Siv Jensen klarer tydeligvis ikke å forstå, eller av taktiske grunner vil hun ikke forstå, at den politiske avstanden mellom Frp og sentrumspartiene er for stor til at en felles regjeringsdannelse er mulig. Som Dagfinn Høybråten helt korrekt påpekte i TV 2’s Tabloid i kveld, er det ikke KrF, men Fremskrittspartiet som sier at de ønsker å danne regjering sammen med Høyre og sentrumspartiene. Ja vel, men da er det Fremskrittspartiet som må vise i praksis at de virkelig vil dette. Og hvordan viser man det? Selvfølgelig ved at man i praktisk politikk nærmer seg sentrum.

Men det gjør Frp ikke. Tvert imot. Stadig opplever vi at Frp i praktisk politikk inntar standpunkter de må vite bare skaper distanse til KrF og Venstre. Slik viser Siv Jensen at hennes ”vi må snakke sammen” bare er snakk.

26. oktober 2007

Om å slå barn

Så er den her igjen – debatten om det er greit å slå barn i oppdragelsesøyemed. Den dukker opp med jevne mellomrom. Som regel er det menn – ofte eldre menn – som drar opp debatten. Slik også denne gang. Typisk nok. Vold er først og fremst en mannsaktivitet. Det er gjerne far som slår. Sjelden opplever vi at kvinner forsvarer en slik oppdragelse. Denne gangen er det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som synes det er greit å opprettholde julingtradisjonen i oppdragelsen. Aslam Ahsan, som av alle ting er leder for Ressurssenter for pakistanske barn, slutter seg til. Den nærmest uunngåelige rikssynseren Tor Erling Staff presterte i TV 2’s Tabloid i går å hevde at det er helt ”naturlig” å slå! Så vet vi det. Det vil si – så vet de det bøllene som utøver vold i gatene om kveldene og nettene: Det er ”naturlig” å slå.

Kronargumentet hos dem som forsvarer juling i oppdragelsen synes å være at man er takknemlig for at far banket dem opp slik at de tok til vettet. ”Jeg fikk juling som barn, og tok ikke skade av det. Det ble da folk av meg også,” hører vi. Jo da. Det gikk sikkert bra med dem som kan stå fram å argumentere på denne måten. Skjønt – de som bruker et slikt argument, får finne seg i det litt nærgående spørsmålet om deres vitneutsagn om seg selv stemmer med omgivelsenes. Men viktigere – hva med alle dem som ble slått og som det ikke gikk bra med?

Ja, for forskningen er ganske så entydig. Jeg har skrevet om dette i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor?” (Gyldendal), og vil referere litt fra denne:
Selv om det ikke har gått galt med alle som ble slått som barn, kan vi slå fast at barn som får mye fysisk straff hjemme, har en tendens til selv å bli aggressive og voldelige utenfor familiesammenhengen. Enten man studerer "bøllene" på lekeplassen eller ungdomskriminelle, er bildet det samme: Barn og ungdom med slike problemer kommer gjerne fra hjem der foreldrene bruker strenge fysiske straffemetoder – ofte på en inkonsekvent og tilfeldig måte. Og i tilfelle noen skulle tro at spesielt aggressive barn må tøyles gjennom fysisk straff, så viser det seg at straffen har atskillig mindre virkning på slike enn på andre barn. Overfor barn som har utviklet aggressive tendenser, bidrar straff snarere til at den uheldige utviklingen akselererer.

Noen mener at spontane klaps og andre mer bagatellmessige former for fysisk straff ikke kan være så farlig. Men selv om det her dreier seg om tilsynelatende uskyldige reaksjonsformer, er det grunn til å utvise tilbakeholdenhet også i bruken av disse. Forskning viser at utstrakt bruk av selv milde fysiske reaksjonsformer ofte er forbundet med psykiske problemer hos den voksne og øker faren for utvikling av fysisk aggresjon hos barnet.

Sammenhengen mellom foreldrenes og barnas voldelige atferd kan forklares med at også her fungerer oppdrageren som læringsmodell. Barna lærer at bruk av fysisk makt eller vold er en akseptabel form for problemløsning eller metode for å oppnå det en ønsker. En slik oppdragelsespraksis får også tragiske konsekvenser for det vi kan kalle "den familiepedagogiske arv". Barn som har vokst opp med mye fysisk straff, har en tendens til å overta dette oppdragelsesmønsteret når de vokser opp og selv får barn. Tendensen her er helt klar, foreldre som mishandler barna sine, har gjerne fått dårlig behandling av sine egne foreldre.

Samtidig kan det være grunn til å peke på at enkelte psykiske straffemetoder kan være minst like uforsvarlige som fysisk straff. Dette gjelder for eksempel sarkasmer, ironi o.l. Spydige og sarkastiske karakteristikker bidrar bare til å skade barnets selvbilde og sette en bom for all fruktbar kommunikasjon. Andre eksempler på uforsvarlige psykiske straffemetoder er "kjærlighetsteknikker" som å vise sårethet og skuffelse, true med tap av kjærlighet o.l. når barnet ikke oppfører seg som han skal.

Barn som blir mye utsatt for straff, får gjerne et ambivalent følelsesmessig forhold til foreldrene sine eller de prøver å unngå dem. Dermed mister foreldrene den kontrollfunksjonen som de nettopp er opptatt av å beholde. Bruk av straff har en tendens til å føre til stadig mer bruk av straff. Ettersom straff kan sette en midlertidig stopper for barnets dårlige oppførsel, vil foreldrene oppleve dette som en bekreftelse på at straffen "virker". Spesielt når foreldrene er slitne og utålmodige, er det nærliggende å ty til en metode som en har erfaring for virker umiddelbart. Dermed oppstår det lett en uheldig "spiraleffekt", der straffen på en måte fungerer forsterkende på foreldrenes egen voldelige oppdragelsesatferd. Resultatet kan bli en brutalisering av hele oppdragelsessituasjonen, med alvorlig barnemishandling som mulig konsekvens.

25. oktober 2007

Hvilken skaperkraft!

I går var turen kommet til Bragernes kirke i Drammen. Det ble en stor kveld. Eivind Skeie, dette fenomen av en skaperkraft, tok oss med på en reise rundt i hans enorme produksjon av salmer. Han har skrevet over 600, og ca halvparten har han nå samlet i en egen salmebok som har fått tittelen ”316 salmer og sanger”.

Jeg gikk oppbygget ut av kirken i går kveld. Det er nettopp å bygge opp han vil, ifølge hva han selv sier. Ikke minst barn. Som pedagog vet jeg å sette pris på alt han har gjort for barn. Gjennom sine salmer, sanger, bøker, TV-produksjoner m.m. har han gjort en fantastisk innsats for å styrke den gode livsfølelsen hos barn og håpet om en framtid. Dette gjennomsyrer også den nydelige lille julekalenderen han nettopp har utgitt på Verbum forlag. Et anbefalelsesverdig alternativ til all den søtsuppa av kommersielle julekalendere som kiosker og butikker flommer over av i adventstiden som nærmere seg.

Eivind er seg bevisst hva han bygger med. Han har sin identitet som prest. Byggematerialet er det bibelske budskapet om Han som bygde bro mellom himmel og jord: ”Nå møtes jord og himmel i barnet, lagt på strå”, som han skriver i sin kanskje mest kjente og brukte sangtekst ”Tenn lys”.

I en tid da kirken nærmest er i ferd med å kvele seg selv i indre stridigheter, er det velsignet å møte en kirkens representant som minner oss om at kirkens puls alltid må og skal være lovsangen til Jesus!

Om noen dager, nærmere bestemt 5. november, fyller Eivind Skeie 60 år. Jeg gratulerer på forhånd! Ikke mange i vår kirke gjør en større innsats for å formidle håpet om en framtid enn Eivind Skeie.

Katastrofen Giske

Jeg har tidligere skrevet at Trond Giske er i ferd med å bli en ulykke for Den norske kirke (22. mars 2007). Andre bruker enda sterkere uttrykk. I et innlegg i Vårt Land 23. oktober blir Giske beskrevet som en ”katastrofe” av lederen av Kirkelig Kulturverksted, Erik Hillestad. Hillestad er naturlig nok opptatt av den mangel på syn og sans for det kirkelige kulturarbeidet som Giske demonstrerer ved at han ikke satser en eneste frisk krone på det kulturarbeid som kirken nå har bestemt seg for å satse på. Lederen i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon, Frank Grimstad, har dokumentert at Giske i sitt statsbudsjett svikter på punkt etter punkt når det gjelder kirken.

Ledelsen i Kirkerådet etterlyser med rette Giske som kirkeminister. ”Han er svært fraværende”, sier lederen, Nils-Tore Andersen, og direktøren i Kikrkerådet sier at kirken venter på den dialogen som Giske for lang tid tilbake signaliserte at han ønsket. Giske er ellers allestedsnærværende. Det finnes knapt det kjendisarrangement der han ikke opptrer. Men i kirkelige sammenhenger glimrer han med sitt fravær. Og de få gangene han viser seg, forsvinner han gjerne straks bildene er tatt.

Fra min tid som leder av Kirkerådet på 1990-tallet, minnes jeg med glede den interesse og iver som Gudmund Hernes viste overfor kirken og dens arbeid. Selv om han også hadde en lei tendens til å forsvinne fra kirkemøtene straks etter at han hadde avlevert sin hilsningstale, ga han seg ved mange andre anledninger god tid til å møte kirkens representanter til samtale og drøftinger. Jeg var ikke alltid enig med ham, men det gikk an å snakke med ham. Hernes var genuint opptatt av kirkens ve og vel og forsøkte å realisere sin kirkepolitikk i god dialog med kirkens representanter. Det er mer enn hva man kan si om dagens kirkeminister, som knapt fortjener navnet.

24. oktober 2007

Den "ærlige" skittkastingen

I fjor høst var det Eli Hagen. Nå er det Gerd-Liv Valla. Eli Hagen skrev bok, og ble berømmet for at hun var så ærlig. ”Ærligheten” bestod i at hun strødde om seg med grovt nedsettende personkarakteristikker av mennesker hun hadde møtt – i politikken spesielt. Nå gjør Gerd-Liv Valla det samme. Og igjen hører vi programledere og debattanter i TV og radio karakterisere drittkastingen som ”ærlighet”.

Jeg har aldri forstått at den ukulturen som nå brer om seg i kjendisenes litterære aktiviteter skal fortjene honnørkarakteristikker som ”ærlig”. Det er forståelig at Gerd-Liv Valla hadde behov for å gi sin versjon av historien fra sist vinter. Men det hadde gått an å gjøre det uten å kaste skitt og levere grove insinuasjoner om tidligere medarbeidere og venner.

Gerd-Liv Valla falt ned fra de store høyder. Det hadde vært mulig å stå oppreist etter et slikt fall. Boka kunne ha bidratt til det. Med sine mange oppgulp faller hun i stedet ned på et nivå som det ikke blir lett å reise seg fra.

18. oktober 2007

Endringer i regjeringen

Djupedal og Bjørnøy får reisepass fra regjeringen. Skylda for valgnederlaget skal ikke legges på enkeltpersoner, bedyret Kristin Halvorsen. Så er det nettopp det som skjer. SV måtte foreta seg noe etter det slette valgresultatet.

Syndebukkene ble Djupedal og Bjørnøy. For så vidt ikke helt urettferdig. Ingen av dem har imponert, for å si det mildt. Djupedal er rett og slett den mest upopulære ministeren for utdanning vi har hatt på årtier. Han burde da heller aldri vært utnevnt. Bjørnøy har tydeligvis lidd både under manglende erfaring og manglende fagkunnskap, og har ikke hatt den tyngden som det viktige miljødepartementet trenger. Det burde både Halvorsen og Stoltenberg ha forstått for to år siden. Nå må de begge bite i det sure eplet og kvitte seg med begge.

Karita Bekkemellom må slå følge. Også her må en bare undre seg over at ikke Stoltenberg klarte å vise sterkt nok lederskap allerede for to år siden. Alle har visst at Bekkemelloms deltagelse i regjeringen hadde sin bakgrunn mer i hennes posisjon som leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat enn i gode kvalifikasjoner for en statsrådspost. Nå er hun ikke lenger leder av kvinnesekretariat. Dermed kan Stoltenberg trygt kvitte seg også med henne.

Stoltenberg måtte gjøre noe for å komme i møte den berettigede kritikken av regjeringens elendige forskningspolitikk. Løsningen ble å utnevne en egen forskningsminister. Tora Aasland er ikke noe dårlig valg. Hun har både politisk erfaring og kunnskap om det området hun skal ha ansvaret for. Da er vi mer i tvil når det gjelder den nye barne- og likestillingsministeren. Hva hun vet om barne- og familiepolitikk aner jeg ikke. Det gjør vel ikke mange andre heller, vil jeg tro. Det vi vet, er at hun har vært omstridt. Tiden vil vise. Kanskje kan hun overraske positivt. Det første hun bør gjøre er å legge vekk Bekkemelloms kjepphest – forslaget om ny ekteskapslov.

"Garantert kaos"

Av og til må en undre seg over journalisters manglende språklige bevissthet. Enkelte ord og uttrykk er så til de grader gjengangere og brukes med så ukritisk at det er rart journalistene ikke selv oppdager den språklige forflatningen de bidrar til.

Ta f.eks. bruken av ordet ”kaos”. Senest i dag er det ”kaos” på Aftenpostens førstside: ”Kaos i ukevis” heter det om drikkevannsituasjonen. I går var det ”kaos” da skipsreder John Fredriksen viste seg i Oslo tinghus. For et par dager siden var det ”kaos” i Oslo-politikken, fordi det tok lang tid før Oslo-politikerne klarte å få valgt ny ordfører. Og for en uke siden var det ”kaos” i en drapsetterforskning, og jamen var det ikke ”kaos” også på E18. For øvrig ikke første gang, skal vi tro journalistene. Listen med eksempler kunne gjøres lang, ikke minst hvis man supplerte med sportsjournalistenes rapporter. I idretten hersker det tilsynelatende konstant ”kaos”. Forresten, i sportsjournalistenes verden er ”kaos” som regel alt for svakt. Der i gården er det som regel ”komplett kaos”.

Når journalister er ferdig med å beskrive ”kaos”, krever de ”garantier” av en eller annen politiker eller myndighetsperson. Bare hør på tv-nyhetenes reportere. ”Kan du garantere at dette kaoset ikke gjentar seg?” lyder spørsmålet. Ikke rart at politikerne svarer litt nølende. Garantere? Hvem kan vel det? Men slik unnfallenhet er ikke nok for de sterke ordknektene. Her skal man ha forsikringer med hundre prosents sikkerhet. Ja, for en ”garanti” kan vel ikke bety noe mindre?

Misbruket av ordene har pågått lenge. Og journalister løper etter hverandre – også språklig. Følgelig er det vel for mye forlangt at vi skal slippe journalistenes ”garanterte kaos”.

15. oktober 2007

"Velkommen til oss i kirken"

I Den norske kirke opplever man stadig at dåpsforeldre ikke blir tatt på alvor som kirkemedlemmer. For hva skal man ellers kalle den språkbruken som stadig høres i gudstjenesten når det er barnedåp? Slik uttrykte en prest seg nylig da han henvendte seg til dåpsfølget under en gudstjeneste: ”Vi vil ønske dere hjertelig velkommen til oss i kirken!”

Men hva er det for slags tale? Velkommen til ”oss i kirken”? Hvem er ”vi” og hvem er ”dere”? Her snakkes det som om dåpsforeldrene egentlig ikke hører til – og kun oppfattes som gjester i kirken. Men foreldre som bærer sitt barn til dåpen, er selv kirkemedlemmer – og dermed akkurat like mye kirken som dette ”vi” og ”oss” som her taler.

Den samme tenkemåten finner vi i en ellers utmerket brosjyre som henvender seg til foreldre og faddere: ”Vi i kirken vil stille oss i køen av gratulanter!” Også andre steder i brosjyren finner vi den samme uttrykksmåten: ”Dere som foreldre og vi som menighet ….”.

Riktignok er mange av dåpsforeldrene i Den norske kirke ikke spesielt flittige kirkegjengere. Mange føler seg både litt utenfor og ukjent i forhold til det som skjer under en gudstjeneste. Det forhindrer ikke at de må tas på ramme alvor som det de er: Døpte foreldre som selv er en del av menigheten og fullverdige medlemmer av kirken. Da må man ikke tiltale dem som om de er gjester i sitt eget hus. Menigheten står faktisk på begge sider av døpefonten.

12. oktober 2007

Flott fredspris

Ikke overraskende valgte Nobelkomiteen å bruke årets fredspris til å fokusere på klimatrusselen. FN’s klimapanel og Al Gore deler prisen. Utdelingen vekker straks diskusjon om Nobelkomiteen er i ferd med å utvanne fredsbegrepet. En slik kritikk kan Mjøs og hans komite ta med ro. De menneskeskapte klimaendringene har slike konsekvenser for vår klode og dens befolkning at man må være svært så enøyd for ikke å se at dette spørsmålet har betydning for freden i verden.

FN’s klimapanel har gjennom sitt faglig baserte arbeid påvist for alle som vil se at kloden står overfor klimaproblemer av enorme dimensjoner. Al Gore får prisen for sin store innsats for å kommunisere klimaproblemet til verdens befolkning. Etter denne prisutdelingen skal bli enda vanskeligere for verdens politiske ledere å se bort fra problemet. Mange forsøker, ikke minst i de store landene i verden, som USA, Russland og China.

Al Gore var Bill Clintons visepresident, og den kandidaten som egentlig vant presidentvalget i 2000, da USA’s høyesterett gjennom en tvilsom avgjørelse ga valgseieren til George Bush den yngre. Far og sønn Bush gremmer seg sikkert i dag. De har aldri satt pris på Al Gores engasjement for miljøet. Bush den eldre deltok i latterliggjøringen av Al Gores miljøengasjement ved på sarkastisk vis å omtale ham som ”Mr Ozon”. Nobelkomiteen kan selvfølgelig ikke si det, men de har neppe noe imot at Bushene oppfatter prisen som et spark på leggen og en påminnelse om å skjerpe seg.

9. oktober 2007

Fransk nei til kjønnsnøytralt ekteskap

I Frankrike har man tatt spørsmålet om en såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov mye alvorligere enn i Norge. Knapt noe annet land har gjort et så grundig arbeid i denne saken som Frankrike. I 2005 nedsatte presidenten i den franske nasjonalforsamlingen en kommisjon bestående av 30 personer fra ulike politiske partier og ulike fagfelt for å utrede spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov. Kommisjonen besøkte bl a Spania, Belgia, Nederland og Canada som alle har innført kjønnsnøytrale ekteskapslover. I likhet med Norge kjennetegnes imidlertid alle disse landene ved en svak saksbehandling, som skjedde uten nevneverdige utredninger og konsekvensanalyser.

Den franske kommisjonen konkluderte i sin rapport med at Frankrike ikke bør innføre kjønnsnøytral ekteskapslov og heller ikke åpne for homofil adopsjon eller kunstig befruktning av lesbiske. At det sekulære Frankrike i dette spørsmålet frontkolliderer med den toneangivende radikale kjønnsideologien, er både interessant og tankevekkende.

Kommisjonen la i sitt arbeid avgjørende vekt på to faktorer. For det første et gjennomført barneperspektiv, der barnas rettigheter står i sentrum – ikke voksnes krav og ønsker. For det andre en bevissthet om at forskningen og erfaringen omkring barn i homofile forhold er så mangelfull at lovgiverne må følge føre-var-prinsippet. Når vi har så lite sikker kunnskap, er det uansvarlig å gjøre barns oppvekstvilkår og grunnleggende samlivslovgivning til en hastesak, sier kommisjonen.

For dem som behersker fransk, er den grundige rapporten i sin helhet tilgjengelig på nettstedet til den franske nasjonalforsamlingen. Det finnes også et 30 siders sammendrag på engelsk.

Politisk røverhistorie

Regjeringens arbeid med den såkalte kjønnsnøytrale ekteskapsloven representerer en politisk røverhistorie nesten uten like. På grunnlag av en særdeles slett saksforberedelse tar regjeringen sikte på å foreslå innført en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep.

Til tross for at det altså dreier seg om et så viktig spørsmål, står saksforberedelsen til stryk. På landsmøtet til Ap i 2005 ble forslaget om kjønnsnøytral ekteskapslov programfestet så å si uten debatt. Det samme skjedde for øvrig på landsmøtene til SV og Venstre. Ingen av partiene hadde utarbeidet noe skriftlig materiale om saken. Til sammenligning: Forrige gang ekteskapsloven ble revidert, nedsatte regjeringen Ekteskapslovsutvalget, som arbeidet i mange år med et forslag. Nå bryter man alle rutiner for seriøs saksbehandling: Ingen utredning, ingen stortingsmelding, ingen konsekvensanalyse, ingen faglig debatt. Høringsinstansene som i vår fikk lovforslaget til høring, var så tilfeldig utvalgt at det vakte latter. Eller hva skal man si til det faktum at instanser som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen ble bedt om å uttale seg, mens organisasjoner som i årevis har drevet opplysnings- og veiledningsvirksomhet om ekteskap og familieliv glimret med sitt fravær på Karita Bekkemelloms høringsliste!

Departementets kronargument for å bryte ned vår kulturs ekteskapsbegrep synes å være at det er diskriminerende at homofile ikke skal kunne inngå ekteskap. Men dette argumentet holder ikke vann. Samliv mellom to mennesker av samme kjønn kan aldri bli det samme som ekteskap mellom mann og kvinne. Blant de ulike kriteriene på ekteskap har kjønnsbestemmelsen til alle tider vært det første og viktigste, og det har vært felles i alle kulturer til alle tider. Andre kriterier – som antallsbestemmelsen, aldersbestemmelsen og slektsbestemmelsen kan ha variert, men aldri kjønnsbestemmelsen.

På grunn av ulike forutsetninger og utgangspunkt foregår det en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling og differensiering på alle områder i samfunnet. Det gjelder f.eks. på områder som medlemskap og aldersgrenser, lønnsvilkår og kjønnskvotering. Innenfor arbeidslivet, i frivillige organisasjoner og i hele lovverket settes det grenser og defineres rammer for hvem som har rett til hva, uten at man av den grunn kaller det ”diskriminering”. Mannlige idrettsutøvere kan ikke påstå at de blir diskriminert fordi om de ikke får delta i kvinneøvelser.

At det skulle være diskriminerende å definere ekteskap som et samliv mellom mann og kvinne og partnerskap som samliv mellom to av samme kjønn, er vanskelig å forstå. Her dreier det seg i sannhet om en saklig og velbegrunnet forskjellsbehandling. Enkjønnet og tokjønnet samliv vil aldri kunne bli det samme. Mor-far-barn-relasjonen er unik. Det må kunne hevdes uten man dermed skal bli beskyldt for å være mot homofile eller at man står for diskriminering i ordets negative betydning.

7. oktober 2007

Destruktiv familiepolitikk

Kåre Willoch påviser i en tankevekkende kronikk i Aftenposten i dag hvordan skiftende regjeringer har ført en politikk som har gitt barnefamiliene stadig dårligere økonomiske vilkår. Tidligere fikk de som hadde forsørgelsesbyrde fradrag i skattbar inntekt. Når man gikk bort fra dette, var tanken at barnefamiliene skulle få større barnetrygd i stedet.

Det har ikke skjedd. I stedet har man fått en reduksjon i barnetrygden, sterkest for familier med tre eller flere barn. I 1995 fikk par med to barn en sum av barnetrygd og fradrag i skatt som tilsvarte 6,4 prosent av gjennomsnittlig lønnsinntekt for par. I år er denne summen redusert til 4,1 prosent av inntekten, opplyser Willoch. Når man ser på par med tre barn finner man en nedgang fra 9,3 prosent av inntekten i 1995 til 5,7 prosent i år. Og for par med fire barn er nedgangen fra 12,3 prosent av en normal inntekt i 1995 til bare 7,4 prosent i år.

Enda verre er situasjonen for enslige forsørgere. En enslig med ett barn kunne i 1995 få 16,6 prosent av en gjennomsnittlig årslønn i barnetrygd og skattefordeler. I inneværende år er denne summen redusert til 7,8 prosent av en årslønn. For en enslig med to barn er nedgangen fra 22,8 prosent av årslønnen til 11,1 prosent. Dersom vedkommende har tre barn, er nedgangen fra 28,9 prosent av en årslønn til bare 14,4 prosent.

Dette er ikke bare sosialt urettferdig, men direkte destruktiv politikk. Destruktiv i den forstand at det bidrar til det uheldige faktum at det hvert år fødes for få barn til at hver generasjon skal bli like stor som den forrige.

Ikke noe er viktigere i et samfunn enn at det fødes barn og at den oppvoksende slekt får gode oppvekstvilkår. Det er ufattelig at ikke regjeringen ser problemet og gjør noe med det.

27. september 2007

Brutte barnehageløfter

I Soria Moria-erklæringen proklamerte den rød-grønne regjeringen at en makspris på 1750 kroner (2005-kroner) skulle innføres når full barnehagedekning var nådd, senest ved utgangen av 2007. Før stortingsvalget i 2005 proklamerte Kristin Halvorsen med fynd og klem at man ville være kvitt henne hvis målet om full barnehagedekning ikke ble nådd.

Det har lenge vært klart at løftet om full barnehagedekning ikke blir oppfylt. Bare i Oslo står 3500 barn i kø for å få plass. Lite tyder på at det blir vesentlig færre i køen ved nyttår. I en rekke andre kommuner vet vi at det heller ikke blir full barnehagedekning i løpet av året.

Ifølge Aftenposten innrømmes det nå fra regjeringshold at man kommer til å bryte enda et barnehageløfte. Prisen på barnehageplass blir ikke satt ned fra nyttår, slik man har lovet. Det blir for dyrt, heter det. Man vil heller bruke pengene til andre ting. Dermed forblir maksprisen 2330 kroner fra nyttår, og ikke 1920 kroner, som den skulle ha vært, hvis regjeringen hadde holdt hva den lovet.

Mye tyder på at SV må se seg om etter en ny partileder etter valget i 2009. Skjønt, partileder Halvorsen er vel i stand til å bryte også det løftet.

Juks i fotball

Fotball fenger, og jeg hører til de mange som liker å se på. Beklager Kristiansand, men som Strømsgodset-patriot hadde jeg en stor stund på Marienlyst i Drammen da Godset snudde 0-2 mot Start til 3-2 sist søndag.

I går kveld gledet jeg meg til semifinalen mellom Lillestrøm og Stabæk. Uten spesielt engasjement for noen av lagene kunne jeg nyte kampen, og jeg så mye bra. Men gleden ble ødelagt ved jukset som Lillestrøms Arild Sundgot presterte ved den andre scoringen. Han vipper med seg ballen med hånden og scorer. En klarere viljehands ser man sjelden! Ikke desto mindre jubler han for scoring. Dommerne så visstnok ikke jukset, og det dømmes mål. Scoringer preger kamper, heter det. Slik også her.

Etter kampen innrømmer en tydelig flau Sundgot etter hvert at det var en klar hands – og han beklager, dog ikke uten bortforklaringer om at det skjer jo så mye ureglementert i fotball. Riktig, men det er stor forskjell på en felling som kan diskuteres – og en udiskutabel viljehands som fører til scoring. Men både innrømmelsen og beklagelsen kommer noe sent. God sportsmannsånd tilsier at man i en slik situasjon sier i fra til dommeren. Det ville vært en handling som hadde påkalt respekt.

Men kanskje enda verre enn Lillestrømspillerens manglende sportsånd var TV-2-kommentatorenes holdning til jukset. Av disse hørte vi ikke et pip om at Sundgot selv både kunne og burde ha ryddet opp i situasjonen. De var kun opptatt av at dommeren ikke så regelbruddet. Så da så. Tenkningen synes å være at så lenge det ikke blir sett av dommeren, så er det OK å jukse.

Dette er et eksempel på en moralsk vurderingsevne som kjennetegner et tidlig stadium i den moralske utviklingen hos oss mennesker: En handling blir vurdert som gal først når den blir oppdaget og straffet. Små barn har ikke tankemessige forutsetninger for å vurdere på noen annen måte. Hos voksne mennesker som skal kommentere idretten på TV burde man kunne vente en mer moden moralsk vurderingsevne.

12. september 2007

Statsrådskifte?

SV fikk en skikkelig nesestyver ved kommunevalget. Mer enn en halvering av stemmeandelen må karakteriseres nærmest som en katastrofe for partiet. Selv om det er et kommunevalg, er det ingen tvil om at velgerne har felt en dom over SV's innsats i regjeringen. Riktignok prøver Kristin Halvorsen fortvilet å forklare nederlaget med at SV ikke lykkes i å få miljøpolitikken på dagsorden i valgkampen. Men det er en alt for enkel forklaring, noe også sentrale SV-politikere mener. Dessuten er det også andre partier som er like opptatt av miljøet som SV.

Ikke rart at det hever seg røster for at valgnederlaget må få konsekvenser for regjeringen. SV-representanten Olav Gunnar Ballo var tidlig ute med å kreve at SV-statsrådene Djupedal og Bjørnøy burde skiftes ut i regjeringen. Rolf Reikvam har antydet det samme.

Problemet for begge er at de kan beskyldes for å snakke for sin syke mor. Ballo er gift med miljøpolitikeren Heidi Sørensen, som sikkert svært gjerne ville ha blitt miljøminister. Kanskje burde hun også ha blitt det. Bjørnøy har vel ikke lykkes spesielt godt. Reikvam på sin side ønsket også å bli statsråd, men han står nok ikke Kristin Halvorsen nok nær til at hun vil ha ham med i det gode selskap.

Jeg har tidligere hevdet at Reikvam burde ha blitt kultur- og kirkeminister i den rød-grønne regjeringen. Eller han kunne ha blitt kunnskapsminister. Han hadde bekledd begge ministerpostene mye bedre enn de som fikk embetene. Det hører med til politikkens gåter at en så ukvalifisert mann som Djupedal kunne bli kunnskapsminister. Og mange hadde vært glade, ikke minst i kirken, om man hadde sluppet maktpolitikeren Trond Giske som kirkeminister.

Spørsmålet er om Jens Stoltenberg er sterk nok leder til å foreta de nødvendige utskiftingene i regjeringen. Jeg tviler. Men det er jo lov å håpe.

4. september 2007

Stordalens valgkamp

Enkelte aviser og politikere blåser seg opp over at rikmannen Petter Stordalen har kastet seg inn i valgkampen. Han bruker av sin rikdom for å slå et slag for en miljøsak i Oslo. Det har falt enkelte tungt for brystet at han lager en avis der han advarer folk mot å stemme på de partiene som har gått inn for å deponere giftslam fra Oslo havn ved Malmøykalven i Oslofjorden.

Aftenposten advarer i på lederplass velgerne mot å tro at en enkeltsak Stordalen personlig er sterkt engasjert i, bør avgjøre hvordan de skal stemme. Avisen besværer seg også over hvor ille det kan gå når pengene styrer politikken. Men er nå det noe nytt? Enkelte partier har millioner å drive valgkamp for som andre partier kan se langt etter, jfr LO’s millionbevilgninger til Ap. Høyre har gjennom årtier mottatt millioner fra rikfolk. Hva er så galt ved at Stordalen bruker penger for å fremme en sak han brenner for?

Aftenpostens bekymring for at han skal forføre velgerne er en undervurdering av folks evne til å tenke selv. Dessuten – enkeltsaker har ofte hatt meget stor betydning for folks stemmegivning. Hver eneste dag fremmer avisredaktørene sine meninger om enkeltsaker på lederplass. Redaktørene er meningsagenter så det holder, og de skal være det. At de stort sett har sluttet å anbefale folk hvilket parti de skal stemme på, gjør liten forskjell. Aftenpostens redaktør behøver ikke å skrive at man der i gården ikke anbefaler folk å stemme Rødt. Alle vet det. Og alle vet at Dagbladets redaktør aldri ville anbefale folk å stemme Krf, selv om man ikke skriver det.

Jeg synes Stordalens engasjement er et friskt pust i en ellers svært så kjedelig valgkamp. Enig eller uenig, han er i det minste opptatt av en sak. Det kan man neimen ikke si at mediene har vært særlig opptatt av i denne valgkampen.

20. august 2007

Pinlig

Det er avslørt at Oslo ordfører Per Ditlev-Simonsen har gjort seg skyldig i bevisst skattesnyteri. Han har lagt kortene på bordet, men først etter at andre har sørget for at forholdet ble kjent. Ordføreren mer enn antyder at det ligger hevnmotiver hos to tidligere svigersønner bak avsløringen. Det er altså ikke noe pent bilde vi kan beskue i disse dager.

Men uansett motivene bak avsløringen, det gjenstår som et pinlig faktum at ordføreren i 16 år har slått seg til ro med skattesnyteriet, selv om tanken har slått ham at han har handlet galt, sier han selv. Mange mener at Ditlev-Simonsen har gjort en god jobb som ordfører. Det er sikkert riktig. Men hans sviktende dømmekraft har vist seg også tidligere. For min del husker jeg hans meget ufine angrep på Ole Chr. Kvarme da han skulle utnevnes til biskop i Oslo. At Ditlev-Simonsen i alle disse årene har latt skattesaken hvile i det skjulte, tyder på dårlig dømmekraft. Den sviktende vurderingsevnen demonstreres ytterligere når han nå hardnakket nekter å gå av, og slik påfører sitt parti ytterligere skade i valgkampen.

Svikt i dømmekraft demonstreres også av hans datter, Cecilie Ditlev-Simonsen, som erkjenner at hun mottok 750.000 kroner i arv etter sin mor uten å oppgi arven til ligningsmyndighetene. Pengene lot hun stå i en sveitsisk bank, og de ble brukt opp i utlandet. Slik snek hun seg unna arveavgiften, som etter dagens regler ville ha vært på 64.000 kroner.

Cecilie Ditlev-Simonsen er konserndirektør i Hydro med ansvar for informasjon og omdømmebygging (!), med millionlønn og opsjonsfordeler i millionklassen. Under Hydro-krisen i sommer gjorde hun ifølge omdømmeekspertisen en elendig jobb. Med denne saken på toppen, kan man undre seg over at Hydro finner det tilstrekkelig at hun går ut i velferdspermisjon.

Ensidig valgkamp i mediene

Jeg har alltid vært et politisk interessert menneske, er en hund etter aviser og har alltid fulgt nøye med i radio og TV. Ikke minst har jeg fulgt med i valgkampene, som i vår tid først og fremst skjer gjennom mediene, spesielt TV og radio.

Men nå vet jeg neimen ikke om jeg gidder lenger. Det skyldes det utrolig ensidige opplegget som særlig de riksdekkende mediene har lagt opp til. Her det kun Jens og Jensen det går i, dag ut og dag inn. Og Jensene messer sitt budskap om igjen, og om igjen og om igjen til vi blir svette i ørene. Redaksjonene synes tydeligvis å ha glemt at det også finnes andre politiske røster og løsninger enn det disse står for. Jensene er selvfølgelig såre fornøyd med at de får ha de viktigste debattarenaene for seg selv. De tjener på at det politiske bildet blir forenklet til et spørsmål om Ap eller Frp.

Det hadde bidratt til en helt nødvendig nyansering av debatten om også andre hadde sluppet mer til. Dessuten ønsker faktisk minst halvparten av velgerne andre politiske løsninger. Personfokuseringen er ikke noe nytt. Mange av oss husker de berømmelige feidene mellom Gro og Kåre. Men tendensen til å skvise ut de mindre partiene fra de riksdekkende mediene og forenkle partibildet har bare tiltatt. Det tjener ikke demokratiet, og det bidrar ikke til å fremme valgdeltagelsen. Her har mediene et stort ansvar. De er i ferd med å svikte ansvaret.

10. august 2007

Viktig påminnelse

Den kjente valgforskeren Bernt Aardal tar i NRK i dag et oppgjør med medienes ukritiske bruk av politiske meningsmålinger. Lesere, seere og lyttere blir lurt når norske medier lager saker om meningsmålinger, sier Aardal, og hevder at mediene presenterer resultatene som bombastiske nyheter uten rot i virkeligheten. Han er grundig lei nyheter hvor prosenttall fra meningsmålinger serveres som fakta uten forbehold.

Problemet er at mediene ikke tar på alvor de store feilmarginene ved slike meningsmålinger. Det bærer fullstendig galt av sted når mediene f.eks. presenterer med store overskrifter at et parti er ”i fritt fall” på grunn av et par prosentpoengs nedgang, når feilmarginen kanskje ligger på tre prosentpoeng, og resultatet følgelig ikke sier noe som helst om endring i partiets faktiske tilslutning.

Dette burde nå være elementært også for mediene. Ikke desto mindre ser vi det om igjen og om igjen. Vi går nå inn i en valgkamptid hvor slike falske ”nyheter” antagelig kommer til å flomme over oss igjen. Derfor stor takk til Aardal for at han sier i fra. Måtte bare budskapet hans nå fram både til redaksjonene og til publikum!

Latterlig bykåring

Dagbladets nettside har foretatt en kåring av det de kaller Norges vakreste by. Ålesund kom på topp – med Bergen og Florø på de neste plassene. Alle vet at slike kåringer av steder vinnes av de stedene som klarer å mobilisere lokalpatriotismen i avstemningene. Slik også denne gangen.

Dagbladets nettside kan selv fortelle at det i avstemningen har foregått en bykamp mellom Ålesund og Bergen. Det er kjent at minst tre forskjellige kjedebrev med Ålesund som kandidat har sirkulert på epost. Media på Sunnmøre har også engasjert seg, både Sunnmørsposten og NRK Møre og Romsdal. Når så Ålesund får 25,7% og Bergen 18.1% av alle stemmene, forteller det alt. Det vil si, det demonstrerer hvor komplett latterlig slike kåringer er.

Nå vil sikkert Dagbladets nettside si at dette ikke er annet en harmløs morsomhet i agurktiden. Sant nok. Men vær sikker på at Ålesund vil bruke resultatet for alt det er verdt i sin markedsføring av byen. Greit nok, hvis de samtidig forteller at det er byens egen befolkning og andre lokalpatriotiske sunnmøringer som har kåret byen til Norges vakreste. I så måte skiller de seg ikke fra befolkningen i andre byer. At befolkningen i en by synes hjembyen er pen, og gjerne den peneste i landet, er ikke overraskende. Det synes de sikkert også i Stathelle, som havnet på bunnen av listen. De har åpenbart hatt annet å gjøre i sommer enn å delta i tøvete avstemninger.

8. august 2007

Likestilling i kristen-Norge

Kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling, kan Vårt Land fortelle. Avisen har gjort en undersøkelse som viser at andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i Kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsforbundene, kommunestyrene og på Stortinget.

Mange har latt seg overraske av tallene. Også likestillingsministeren, Karita Bekkemellem, er overrasket. Det er ingen sensasjon. Hun har aldri dokumentert spesielt godt kjennskap til kirke og kristenliv. Den som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har imidlertid lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis. Når det gjelder Den norske kirkes øverste organ, Kirkemøtet, ligger kvinneandelen langt over det man finner f.eks. på Stortinget.

Enkelte politikere og politiske partier bør gå litt stillere i dørene enn det vi hittil har vært vant til når temaet er kirke og likestilling.

Opsjoner og grums

Opsjonsdramaet i Hydro ser ut til å gli over. Mye rart er rotet opp i denne saken. De fleste av oss har fått med seg at de store gutta i næringslivet er godt betalt, og kan øke bankkontoen kraftig gjennom opsjoner, bonuser o.l. hvis det går bra i bedriften. Jeg misunner dem ikke. Men undrer meg nok litt over hvor lite klokskap som til tider demonstreres fra dem som tjener best i dette samfunnet. Man kunne ikke ane at Hydro skulle gå så godt, heter det nå når opsjonsgevinsten når opp i de store høyder. Ikke det? Pussig at næringslivsledere blir overrasket over at det kan gå veldig bra i bedriften. Er det ikke nettopp det man jobber for?

Personlig mener jeg det er helt ok at toppledere enten det er i næringslivet eller andre steder tjener godt. De jobber hardt, har et stort ansvar og kan sparkes når som helst. Svært god lønn er derfor vel fortjent. Men jeg kan ikke forstå at det ikke skulle rekke med det? Hvorfor alt dette opsjons- og bonusstyret som skaper så mye rabalder? Skulle ikke en særdeles god lønn være motivasjon god nok for å gjøre en god jobb?

Opsjonssaken i Hydro har for øvrig virvlet opp mye grums. Statsråd Dag Terje Andersens agering har ikke vært imponerende. Her har det tydeligvis vært viktig å redde sitt politiske skinn. Bestillingsverket fra advokatfirmaet BA-HR må ha vært et ledd i disse bestrebelsene. BAHR leverte på rekordtid en utredning som er karakterisert som et makkverk. På syltynt grunnlag skaper advokatfirmaet inntrykk av at Reiten har begått lovbrudd. Statsråden brukte konklusjonen for det den var verd. Mediene kjørte konklusjonen som toppnyheten gjennom en hel dag, og alle måtte sitte igjen med et inntrykk av at Reiten er en kriminell. Man kan sikkert si mye om Reiten. Men det bør dokumenteres bedre enn dette at han har begått lovbrudd.

Igjen ser vi et eksempel på at de store advokatfirmaene som tjener rått med penger, leverer de konklusjoner og råd oppdragsgiverne ønsker. At flere av advokatene har nær tilknytning til Ap og regjeringsapparatet, inngir ikke akkurat tillit til at vurderingen er tilstrekkelig uhildet.

Jeg noterer at Hydros bedriftsforsamling holdt hodet kaldt, la så vel statsrådens bestillingsverk som hans underkjenning av Hydrostyrets saksbehandling til side, og fattet selvstendige beslutninger.

Ikke bare Hydrostyret bør ta selvkritikk i denne saken.

31. juli 2007

Fordomsfullt

Aftenpostens utenriksmedarbeider Morten Fyhn skriver i Aftenposten i dag at Wegger Christian Strømmen etter all sannsynlighet blir ny ambassadør i Washington etter Knut Vollebæk. Han antar at Gahr Støre velger Strømmen fordi Strømmen har omfattende utenrikserfaring og har spesielt gode kontaktskapende evner, samt bred erfaring fra viktige politiske prosesser i Norge. Fyhn avslutter sin artikkel med å beskrive Wegger Christian Strømmen som en uvanlig dyktig og likandes kar ”som ikke er spesielt preget av sin tilknytning til Kristelig Folkeparti”.
Unnskyld, men hva skulle nå det i så fall bestå i? Og hvilken relevans skulle det ha om han ellers var godt kvalifisert for jobben? Et slikt utsagn vitner med respekt å melde om fordommer som en ikke venter av en erfaren politisk kommentator.

La oss tenke oss at Fyhn ble ansatt som informasjonsdirektør ved Utenrikspolitisk Institutt eller som redaktør av et menighetsblad. Hva ville han ha sagt om noen da leverte følgende kommentar: ”Fyhn beskrives som en uvanlig dyktig og likandes som ikke er spesielt preget av at han i mange år har vært tilknyttet Aftenposten.”

En irrelevant og fordomsfull kommentar, ville nok mange si. Nettopp!

30. juli 2007

Ufyselig

Charlotte B. Finnesand er navnet på en listekandidat for Frp ved kommune- og fylkestingsvalget til høsten. Her er hva en person som søker politisk makt i Norge i år 2007 kan få seg til å skrive i et innlegg i Stavanger Aftenblad sist lørdag: «Behovet for å bevisst sette handikappede barn til verden er forkastelig og unødvendig, når det er så mye elendighet rundt om i verden vi kunne brukt midlene og energien vår på.» - ”Jeg kan ikke se nødvendigheten av med viten og vilje å sette barn til verden som vi vet med sikkerhet vil komme til å koste samfunnet enorme summer i pleie, omsorg og utstyr.”

Frp’s ledere både lokalt og sentralt står nå i kø for å ta avstand fra utspillet fra sin partikollega. Det er bra. Men Frp bør kanskje gå litt i seg selv og spørre hva som er galt i partiet når en tillitsvalgt kan ha slike ufyselige holdninger som her kommer til uttrykk.

Selv prøver kandidaten å legge seg flat. Troverdigheten blir imidlertid noe spinkel når hun forsøker å bortforklare ved å antyde at hun bare ønsket å slå et slag for kvinners rett til selvbestemt abort. Hun prøver seg også på en velkjent Carl I. Hagen-teknikk når hun søker offerrollen ved å sette fram påstander om at hun blir hetset i mediene for sine uttalelser.

29. juni 2007

Høyesterett skjerpet NOKAS-straffene

Høyesterett skjerpet idag straffene til de NOKAS-dømte ganske betydelig. Ikke overrraskende, må en vel si. Lagmannsretten utfordret folks rettsfølelse da den gikk til en kraftig reduksjon av tingrettens straffeutmålig. Selv om Høyesterett ikke fullt og helt fulgte det svært høye straffenivået tingretten la seg på, sender Høyesterett med sin avgjørelse i dag en klar melding til alle som måtte ha ransplaner av typen NOKAS-ranet: Overfor den slags reagerer samfunnet meget strengt.

Hovedmannen David Toska har aldri villet si noe om hvor det ble av pengene. Det er vel ingen dårlig gjetning at han vet hvor de er. Han slapp forvaring. Dermed har han en sluttdato for når han igjen er en fri mann. Det er vanskelig ikke å gjøre seg sine refleksjoner.

27. juni 2007

God investering

Stein Erik Hagen gir to millioner kroner i støtte til Fremskrittspartiet. Det kan vise seg å bli en meget god investering. Hvis Frp kommer til makten og får anledning til å gjennomføre sin skattepolitikk, vil Hagen og familien få 151 millioner i skattelette. Hele familien står bak denne støtten, sier Hagen. Det kan man jo forstå.

24. juni 2007

Underlig utmeldelse

Tidligere leder i Human-Etisk Forbund, Levi Fragell, som selv har fortid som predikant i pinsebevegelsen, ønsker ikke lenger å være medlem av Nei til atomvåpen etter at organisasjonen vil samarbeide med evangelisten Aril Edvardsen, som i mange år også har engasjert seg sterkt i arbeidet for fred og forsoning rundt omkring i verden. Fragell begrunner utmeldelsen med at han er kritisk til det han kaller Edvardsens ”imperialistiske misjonsstrategi”.

Andre kan være kritiske til den strategi Fragell og Human-Etisk Forbund bruker, f.eks. for å få folk til å melde seg ut av Den norske kirke. Men slik uenighet behøver da vel ikke å hindre at man kan gå sammen om å støtte en sak man måtte være enige om, f.eks. kampen mot atomvåpen? ”I kampen mot atomvåpen må vi søke så bredt som mulig og alliere oss med alle som er villig til å slåss sammen med oss,” sier ildsjelen Ole Kopreitan i Nei til atomvåpen. Han har unektelig et poeng.
Fragells argumentasjon for utmeldelse er underlig.

20. juni 2007

Kanaltvangen

Hvordan ville vi ha reagert hvis dagligvarehandelen hadde stilt krav om at vi også måtte kjøpe ost hvis vi bare ønsket å kjøpe melk og brød? Vi hadde selvsagt ikke godtatt det. Men akkurat det er det tv-industrien tvinger oss til når det gjelder kjøp av tv-kanaler. Det er lederen av ”Familie og Medier”, Geir Magnus Nyborg, som med dette enkle eksemplet karakteriserer den såkalte kanalpakkingen i det nye tv-tilbudet som kommer til høsten. Hvorfor i all verden skal vi bare tilbys pakker av kanaler når vi skal abonnere på tv-kanaler? Hvis du f.eks. vil ha Discovery, er du nødt til å handle TV3 og andre kanaler på kjøpet. Men hva hvis du slett ikke vil ha osten? Ja, da får du heller ikke kjøpe melken!

Geir Magnus Nyborg sier at vi må ha rett til selv å velge hvilke kanaler vi vil ha. ”Det norske hus må kreve frihet til å sette sammen sitt eget tv-tilbud i hjemmet. Det skulle bare mangle,” sier Nyborg. -- Enig!

19. juni 2007

Kostbare tabber

Ingen tvil om hvem som tjente på Valla-saken. LO-sekretariatet opplyser at Fougner-utvalget, som bestod av tre medlemmer, kostet LO 5,6 mill. kroner. Selv om utvalget måtte honorere psykiatere og psykologer for noe assistanse, må en vel kunne si at advokatene har fått godt betalt for et par måneders arbeide. Gerd-Liv Vallas advokat, samt hennes 12 (!) bistandsadvokater, medierådgivere, rettspsykiater og coacher kostet 3,2 mill. kroner, mens Ingunn Yssens advokater dro av gårde med 1,4 mill. Samlet utgjør dette10,2 mill. kroner. Da er LO’s utgifter til møter, pressekonferanser, ressursbruk i egen administrasjon og lignende er ikke tatt med. Det ser for øvrig ikke ut til å være slutt med dette.

Alt på grunn av at (1) en LO-leder ikke var i stand til å takle en type personalkonflikt, som ledere av store organisasjoner og bedrifter møter med jevne mellomrom, og som de er godt betalt for å håndtere, (2) fordi den samme LO-leder opptrådte på en for henne personlig og LO katastrofal måte i det offentlige rom, og (3) fordi LO gjorde en sak de skulle ha behandlet selv, til rådyr advokatmat.

Hvem betaler? LO’s medlemmer, dvs. vanlige folk – med en årsinntekt som knapt svarer til en månedsinntekt for advokatene.

Nå sutrer Gerd-Liv Vallas pressetalsmann, advokat Harald Stabell, over at ingen lenger betaler for hennes advokatutgifter (les: hans honorarer). Kanskje skulle han splitte opp sine honorarkrav i 830.000 fakturarer og sende dem til LO-medlemmene personlig. Det blir jo tross alt ikke så mye på hver. Dessuten fikk vi da se om LO-medlemmene virkelig var villig til å betale for gildet.

18. juni 2007

Advokater i dobbeltroller

I en kommentar-artikkel i Aftenposten i dag peker Harald Stanghelle på et fenomen som griper stadig mer om seg. Det er jurister som framstår mer som sine klienters pressetalsmenn enn som deres advokater. Han nevner Harald Stabells agering pressen i Valla-saken som et godt eksempel. Det kanskje mest grelle eksempelet opplevde vi i vinter i debatten etter Håvard Melnæs’ bok om Se og Hør, da advokat Cato Schiøtz – som Stanghelle uttrykker det – ”simulerte den uavhengige juridiske ekspert” i to NRK-programmer, mens han i virkeligheten var leid inn av Se og Hørs redaktør, som selv var for feig til å stille opp i programmene. ”Advokaten var larmende taus om sin dobbeltrolle”, skriver Aftenpostens politiske redaktør.

Det er underlig hvordan advokater får seg til å framstå som eksperter på områder som har lite eller ingen ting med juss å gjøre. Jeg har selv opplevd dette, at advokater med den største selvfølgelighet blander rollene og leverer utredninger og uttalelser som nærmest hvem som helst kunne ha laget. Men advokat-tittelen egner seg til å skape inntrykk av ekspertise, eller kanskje endog ”skremme” til taushet. Advokater bør gå litt i seg selv og tenke seg om. Slik opptreden svekker tilliten. Det er verken advokatstanden eller samfunnet tjent med.

17. juni 2007

Gradering av menneskeverdet

For en tid siden vedtok Stortinget en ny bioteknologilov, som bestemmer hvem som skal ha livets rett i landet vårt. En av endringene dreier seg om sykdomstesting av embryoer. Embryoet er kort sagt fosteret de første ukene etter befruktningen. Lovendringen gjør det lovlig å teste om et embryo har arvet alvorlig sykdom av sine foreldre. Man velger et friskt embryo fremfor et sykt, som settes inn i kvinnens livmor. Slik kan par med risiko for arvelige alvorlige sykdommer få muligheten til å få friske barn.

Hensikten er altså god. Alle ønsker vi oss friske barn. Men har man tenkt igjennom konsekvensene? Her degraderes mennesket til å bli et middel for andre. Vi er i ferd med å skape et sorteringssamfunn, noe enkelte politikere hardnakket har benektet. Men de kommer ikke utenom at det her dreier seg om genetisk sortering. Det burde de i ærlighetens navn innrømme.

Generalsekretæren i organisasjonen Menneskeverd skriver i en artikkel i Aftenposten at ideen om utvelgelse på bakgrunn av genetisk utrustning undergraver vår unikhet. ”Teknologien bidrar til å flytte standarder for hva som er et friskt menneske og hva som er akseptabelt annerledes. Det er et stort skritt fra å ønske seg friske barn, til å lovfeste mulighet til å selektere bort individer med alvorlig sykdom.” Hun spør: ”Hvilket signal sender loven til dem som lever med en alvorlig arvelig sykdom? Er noen til for stor belastning for foreldre, søsken, lærere eller helsevesen? Har ikke deres liv bidratt, gledet eller betydd nok?”

Skribenten og forfatteren Niels Chr. Geelmuyden gir i en annen artikkel i Aftenposten en ramsalt kritikk av loven, og kaller det ”barbari på strømpelesten”. Han viser til hvor bestyrtet folk ble da en trailer fullastet med aborterte fostere for noen år siden ble stanset på vei til en fransk kosmetikkfabrikk. Men det som burde bestyrte oss, er at menneskeverd graderes, skriver Geelmuyden, og fortsetter: ”I praksis spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rasetilhørighet, kjønn, seksuell legning, funksjonsdyktighet eller utviklingstrinn. Det vesentlige er at graderingen befordrer barbari. Kjernen i begrepet sivilisasjon er at samfunnet tar vare på sine misdannede og ufullkomne medlemmer. I dyreriket og barbariske menneskekulturer blir defekte flokkmedlemmer etterlatt alene i skogen for å dø. Fra og med 24. mai i år gjør man det samme her i landet, men innpakket, sterilt og skånsomt. Denne gang kommer barbariet på strømpelesten.”

Hele 94 stortingsrepresentanter var ikke til stede i stortingssalen da denne loven ble vedtatt. Med rette kan en spørre hvor de var – både de og det mindretallet av folkets kårne som stemte.

12. juni 2007

Kjendisjournalistikken

Pressefolk har hatt høring om kjendisjournalistikk. Bakgrunnen var Håvard Melnæs' bok om Se og Hørs arbeidsmetoder. Mye gir grunnlag for undring i denne saken. For eksempel: Da Melnæs' bok kom ut, ga Presse-Norge uttrykk for overraskelse over Melnæs' avsløringer. Men kan det virkelig være mulig at norske journalister var så ukjent med de tvilsomme arbeidsmetodene som Se og Hør ifølge Melnæs' benytter? Norge er et lite land, og pressemiljøet er ikke stort. Her kjenner vel de fleste hverandre, og journalister skifter arbeidssted i minst like stor grad som i andre yrker.

Videre: Se og Hørs redaktør nekter å svare på spørsmål om bladet har tipsere i bl. a. banker, reiseselskaper og politiet. Redaktøren viser til kildevernet. Men ingen har bedt ham om å oppgi navn. Som lederen av Pressens Faglige Utvalg sa i NRK's "Redaksjon en" i går kveld: "Du trenger ikke å svare annet enn ja eller nei". Men da viser Se og Hør-redaktøren til at han ikke vil røpe bladets arbeidsmetoder. - Hvor dumme tror redaktøren at folk er? Med et slikt svar bekrefter han til fulle at bladet bruker slike metoder.

I vinter gikk bl.a. representanter for bankene høyt på banen og bedyret at de ville gjøre alt de kunne for å avsløre eventuelle utro tjenere. Siden har vi ikke hørt noe. Har de ikke funnet noen? Eller er saken for pinlig til at de vil opplyse noe om hva resultatet ble?

6. juni 2007

Protest mot ny ekteskapslov

Regjeringen har lagt fram forslag til ny ekteskapslov som innebærer en grunnleggende endring i forståelsen av hva et ekteskap er. Ekteskapet skal ikke lengre være forbeholdt mann og kvinne, men også par av samme kjønn skal kunne gifte seg.

Dette forslaget er ganske uforståelig. En såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov er en selvmotsigelse. To mennesker av samme kjønn som måtte velge å slå seg sammen i et parforhold, har allerede lovbestemmelser som regulerer forholdet, hvis de ønsker det. Da partnerskapsloven ble vedtatt for noen år, ble det fra en rekke politikere og andre som ivret for denne loven, understreket at ekteskap og partnerskap er to forskjellige ting, og man forsikret at det ikke var å blande disse. Nå er disse uttalelsene ingen ting verdt.

Lederen for bispekollegiet i Den norske kirke og den katolske biskopen i Oslo står i spissen for et krav til regjeringen om å trekke forslaget. Dette kravet bør få støtte. Det framholdes at lovforslaget innebærer et brudd med verdier som har vært holdt i hevd opp gjennom historien, og i de fleste kulturer: Ekteskapet mellom mann og kvinne er samfunnets grunnleggende enhet og den beste og mest stabile rammen rundt barns oppvekst.

Initiativtakerne til kravet skriver videre: ”Vi er overbevist om at det er til det beste for samfunnet at ekteskapet mellom mann og kvinne fortsatt gis en særstilling i lovverket. Vi vil understreke betydningen av at barn har både mannlige og kvinnelige rollemodeller i sin hverdag. Dersom det er viktig i barnehage og skole, må det også være sentralt i barnets viktigste fellesskap: familien. Internasjonale menneskerettigheter slår også fast at barn har rett til en mor og en far.”

30. mai 2007

To tanker samtidig?

Statsråd Øystein Djupedal er kommet til at kunnskap er viktig i skolen. ”Barn må lære å lese”, sier han til VG. - Ingen dårlig erkjennelse av en kunnskapsminister. Høyres Ine Marie Eriksen Søreide jubler over at Djupedal endelig har sett lyset. Det har vært et skifte fra fokus på trivsel til fokus på kunnskap, sier Eriksen Søreide.

Går det an å antyde at man kan ha to tanker i hodet samtidig? Lærere i skolen er i hvert fall nødt til det, skal de gjøre jobben sin.

Uforståelig dom

Straffelovens § 135a slår fast at en som ”forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring”, kan straffes med bøter eller fengsel. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes ”det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen” på grunn av deres ”hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, eller homofile legning, leveform eller orientering”.

I 2003 ble lederen av en nynazistisk organisasjon politianmeldt etter at han uttalte til VG: «Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut.»

Ifølge Borgarting lagmannsrett er disse uttalelsene ikke er så grove og kvalifisert krenkende at de innebærer noe brudd på ovennevnte lovparagraf.

Med rette har forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, reagert kraftig på dommen. Hun sier at frikjennelsen av den nynazistiske lederen «blir opplevd av norske jøder som at de er fratatt retten til vern som minoritet». Sentrale ledere i Den norske kirke mener at dette er en dom som Høyesterett må overprøve, og generalsekretæren i Human-Etisk Forbund mener at utsagnene er ”reinspikka rasisme”. Fra enkelte andre hold som ellers er svært raske til å reagere mot alle tendenser til ytringer som kan tenkes å bli rammet av rasismeparagrafen, har det vært stille.

Etter denne oppsiktsvekkende dommen er det grunn til å spørre hva som skal til av ytringer for å bli dømt etter rasismeparagrafen. Vi sitter med en vond følelse. Den aktuelle ytringen retter seg primært mot jøder. Vi kan gjøre et tankeeksperiment: Sett inn hvilken som helst annen gruppe som beskyttes av ovennevnte straffelovsbestemmelse i ytringen som nå er blitt ”frikjent”. Mon tro hva reaksjonen da hadde blitt?

29. mai 2007

Arverett for samboere møter motstand

Jeg konstaterer med interesse at både Jussformidlingen og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) og går imot Justisdepartementets forslag om å gi samboere arverett. Begge organisasjonene mener at arv mellom samboere fortsatt bør være knyttet til testament. Begrunnelsen er at det bør være forskjeller mellom samboerskap og ekteskap, et synspunkt jeg også har hevdet (se 25. januar 2007).

Jussformidlingen mener forslaget vil være konfliktskapende og ikke i tilstrekkelig grad sikre det helt sentrale, nemlig arvelaters ønske. Å avskaffe enhver mulighet for et fullt økonomisk selvstendig samliv, vil etter Jussformidlingens mening være en uakseptabel innskrenking av individenes frihet. JURK skriver at ved å bevare ulikhetene mellom ekteskap og samboerskap, beskyttes borgernes muligheter. ”Valget står mellom et i stor grad gjennomregulert ekteskapelig samliv og et papirløst samliv med de mulighetene det gir det enkelte par til å avtale de løsninger som passer dem best. I det ugifte samliv kan partene sikre seg mot de økonomiske følgene av samlivsbrudd ved å inngå samboerkontrakt og gjensidig testament”, skriver JURK.

Likestillingsombudet støtter Justisdepartementets forslag, og viser enda en gang at der i gården er perspektivet enøyd og trangt. Om ikke likestillingsombudet vil lytte til kvinnelige jurister, kunne hun kanskje merke seg uttalelsen til f.eks. Norges Bygdekvinnelag, som skriver at det kan synes som om regjeringen kaster seg på en populistisk bølge uten at en har drøftet fullt ut følgene av en slik lovregulering.

25. mai 2007

Biskoper som abdiserer

I homofilispørsmålet har vi opplevd at enkelte biskoper med overlegg har gitt blaffen i kirkemøtevedtak de selv har vært med på eller bør ha kjent seg forpliktet på. Og nylig har vi sett at de nyutnevnte biskopene i Sør-Hålogaland og Hamar uten videre bryter med det syn på ekteskapet som bispemøtet har stått sammen om.

På denne bakgrunn stiller tidligere biskop Per Lønning i innlegget ”Når bisper abdiserer” i Vårt Land 21. mai to viktige spørsmål som nå så avgjort trenger klargjøring: 1. Hvilket krav stiller dagens situasjon til bispetjenesten som ”enhetens embete”? 2. Hvor langt er kirken selv forpliktet på de bud den er satt til å lære andre?

Da den nye biskopen i Sør-Hålogaland ble vigslet for noen måneder siden, forpliktet han seg til sammen med sine bispekolleger å ”legge vinn på å fremme og bevare enheten i Guds kirke”. Det kan virke som biskopen ikke hørte spesielt godt etter da denne forpliktelsen ble lest opp for ham. Allerede på vigslingsdagen kom han med splittende utspill. Senere har det kommet andre.

Lønning minner også om den forståelse av bispetjenesten som fellesskapet av lutherske kirker i Det lutherske verdensforbund nylig ga uttrykk for, der det heter at biskoper har ”et særskilt kall til å tjene kirkens enhet og dens levende tradisjon, på en måte som er tydelig å gjenkjenne og grei å gjøre regnskap for.”

Selvsagt kan biskoper være uenige. Men når det bryter på så dypt vann som her, må det være lov å vente at en som er kalt til bispegjerningen i vår kirke, for det første tar forpliktelsen til å fremme enheten i kirken atskillig mer alvorlig enn det vi her ser demonstrert. For det andre må det kunne forventes at man først tar opp sin uenighet i samråd med sine bispekolleger og bruker den tid man trenger for om mulig å komme fram til konklusjoner man kan stå sammen om.

Den individualistiske holdningen og ureflekterte utspillskåthet vi nå ser utfolde seg blant enkelte biskoper, bidrar bare til en ting – at respekten og tilliten til dem som biskoper går tapt og ingen lenger bryr seg om å lytte til dem som våre hyrder og tilsynsmenn skulle være. Så blir de bare sittende igjen med medieapplausen – så lenge den varer.

24. mai 2007

Som man roper i skogen ....

Man tror knapt sine egne øyne når en ser listen av høringsinstanser som er bedt om å uttale seg om Barne- og likestillingsdepartementets forslag til ny ekteskapslov. For eksempel finner vi kun tre kristelige organisasjoner. Alle tre kan forventes å ville støtte departementets forslag. Blant disse er Kirkens Bymisjon og Norges Kristelige Studentforbund. Førstnevnte har i motsetning til tidligere ikke lenger personlige medlemmer, og Norges Kristelige Studentforbund er en meget liten organisasjon med få medlemmer. Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, derimot, som har langt flere medlemmer, er ikke høringsinstans. Heller ingen andre i rekken av store, frivillige kristelige organisasjoner som kunne tenkes å ha motforestillinger eller kritiske merknader, anses interessante nok til at de har fått forslaget til høring. Dette til tross for at der dreier seg om organisasjoner som har titusener av medlemmer, og som i årtier har drevet undervisning og opplysningsvirksomhet om ekteskap og familieliv.

Statsråden vil ikke kommentere utvalget. Det er ikke politisk styrt, sier statssekretæren, og toer sine hender. En byråkrat i departementet sier at det ikke kan gis gi noe fullgodt svar på hva som er kriteriene for å være med på departementets liste over offisielle høringsinstanser. Utvalget er nok litt tilfeldig, blir det svart. - Man skal jo helst tro på det folk sier. Men det må innrømmes at her settes troen på prøve. Sakens alvor tatt i betraktning er påstanden om tilfeldigheten i utvalget nesten like ille som bevisst sabotering av kritiske røster.

Karita Bekkemelloms departement foreslår å innføre en totalt ny forståelse av ekteskapet i vårt land, en forståelse som bryter radikalt med vår kulturs ekteskapsbegrep. Ingen kan overskue hvilke konsekvenser et slikt brudd vil få for familie og samfunn på sikt. Det kan vi bare ane. Betryggende da å vite at organisasjoner som Patentstyret, Statens strålevern, Norsk Tannpleierforbund, Ryggforeningen i Norge, Norges Rederforbund, Kreftregisteret, Teknologirådet og Giftinformasjonen (!) er bedt om å uttale seg.

Blomster for privatskoleloven

Regjeringspartiene og KrF har klart å komme fram til et forlik i spørsmålet om ny friskolelov privatskolelov, som det nå skal hete igjen. Retten til å starte og drive en privat skole med offentlig tilskudd, blir fastholdt. Men den nye loven vil ikke åpne for kommersielle private skoler. Etter den loven som nå vil komme, må en privat skole som vil ha offentlig tilskudd enten bygge på en alternativ pedagogisk eller et religiøst grunnlag.

Mange har følt seg uvel ved gjeldende friskolelov, som har gitt fritt fram for kommersielle skoler. At man nå går tilbake til det gamle prinsippet om at en privat skole må ha en pedagogisk eller en religiøs begrunnelse for å få statsstøtte, er bra. Jeg slutter meg til den honnør som i går ble Stoltenberg og Høybråten til del i form av blomster for dette forliket.

Saken er svært viktig for KrF. At de har lykkes i å bli enige med regjeringspartiene i dette spørsmålet gir interessante perspektiver for den videre politiske utviklingen. Men jeg antar at Høyre gremmes.

22. mai 2007

Fant de den?

Avisa Vårt Land kunne i går fortelle at staben ved Teologisk Fakultet ved Universitetet i Oslo har vært i Spania "for å kartlegge hvor fakultetets spisskompetanse ligger".
- Spania er et stort land. Håper de fant den.

Medieprofessorer fikk ikke medhold

Under vignetten ”VG avslører” skrev VG torsdag 11. januar i år på forsiden om Ingunn Yssen: «LO-topp slutter - hevder seg ydmyket og trakassert av sjefen i tre år: - Jeg ble MOBBET AV VALLA fordi jeg ble gravid». Oppslaget var illustrert med portrettbilder av Ingunn Yssen og Gerd-Liv Valla, men hadde ellers ingen henvisningstekst til innsidereportasjene.

De fem medieprofessorene Sigurd Allern, Knut Lundby, Helge Rønning, Ragnar Waldahl og Liv Hausken klaget denne forsiden inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU), fordi de mente det ikke var dekning for den i artikkelen inne i avisen. Klagerne ønsket også at PFU skulle vurdere selve måten saken ble dekket på de første dagene. Særlig var de opptatt av kildebruken. Medieforskerne mente oppslagene i starten var klare partsinnlegg. Blant annet brukte de begrep som «kampanjejournalistikk» om VGs dekning. De mente VG hadde opptrådt i strid med god presseskikk.

VG har sett på klagen som grunnløs, og mener at klagerne har analysert i hjel tittelen på VGs førsteside 11. januar. Dommen fra PFU foreligger i dag. Klagerne fikk ikke medhold. VG ble frifunnet.

Det er lov for medieforskere å være i uenig i de presseetiske vurderinger som gjøres i norske avisredaksjoner i dag. På den annen side er det underlig at hele fem medieprofessorer kan ha så liten kunnskap om de presseetiske normer som blir praktisert og akseptert innenfor norske medier som her blir demonstrert. – VG’s redaktør Bernt Olufsen har et poeng når han finner det underlig at disse medieforskerne la en slik tyngde bak en klage på et så spinkelt grunnlag.

21. mai 2007

Smålighet

Det er blitt kjent at Gerd-Liv Valla skriver bok med sin versjon av saken som førte til at hun måtte gå av som LO-leder. Valla er sykmeldt, og kan ikke gå på jobb på grunn av en akillesoperasjon.

Dette har fått politikere til å reagere. Høyre-leder Erna Solberg mener Gerd-Liv Valla bør vurdere å betale tilbake sykepenger hun har fått, fordi hun er frisk nok til å skrive bok. Stortingsrepresentant Marianne Aasen Agdestein (Ap), som tidligere var personlig rådgiver for Jens Stoltenberg, stiller også spørsmålstegn ved om Valla skulle hatt delvis sykmelding. Også arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) uttaler seg på en måte som tyder på at han er kritisk. Han mener det kan være i strid med regelverket at Gerd-Liv Valla skriver bok mens hun er sykmeldt. Han antyder at Vallas sykepenger kan bli kuttet.

Gerd-Liv Valla fikk en meget hard medfart under LO-striden i vinter. Selv om den var selvforskyldt, betyr ikke det at hun skal være fritt vilt for all slags smålig kritikk. Denne kritikken vitner om en smålighet som Hansen og Solberg burde ha avstått fra. Forlaget som skal utgi boka, opplyser at Vallas innsats i bokprosjektet hittil har vært å lese inn notater på diktafon. Dette har hun har gjort liggende, begrenset til ca. 15 minutters innsats per dag, og det er fortrinnsvis gjort på kveldstid. Hun har tatt det opp med legen sin, forteller hennes advokat Harald Stabell. På dagtid følger Valla et behandlingsopplegg med rehabilitering og trening.

Politikerne skal få mye å gjøre hvis de skal vokte på alle som måtte utføre ett eller annet åndsarbeide mens de ligger i senga. Enten Solberg og Hansen tror det eller ei, det går faktisk an å tenke fordi om man har en fysisk skade som gjør at man ikke kan gå på jobb. Dessuten – det er ikke politikernes sak å overprøve legens faglige vurdering av Vallas sykdomssituasjon.

18. mai 2007

"The Man in Black"

Den legendariske sangartisten Johnny Cash kjente livets mørke sider. Han hadde vært langt nede. Han visste hva det var å feile på målet i livet, og identifiserte seg med alle i samme situasjon. De svarte klærne ble hans varemerke. I sangen ”The Man in Black” sier han at han kler seg i svart i solidaritet med de utslåtte i samfunnet, de fattige, de fengslede, de syke og ensomme, rusmisbrukere osv.

Ikke rart at innsatte i amerikanske fengsler elsket ham. Nettopp i et fengsel – Folsom Prison – holdt han i 1968 sin mest berømte konsert. Innspillingen av denne konserten ble en av hans største bestselgere. Konserten i fengselet San Quentin året etter ble også legendarisk. I ”San Quentin” ga han en ramsalt karakteristikk av det amerikanske fengselet. Tekst og melodi går her sammen i et budskap som røsker oss i sjelen.

Kvinnen i hans liv, June Carter, døde i mai 2003. Hun skrev flere av hans største suksesser, bl.a. "Ring of Fire". Han hadde håpet å kunne dø før henne. Han kunne ikke tenke seg å leve uten kvinnen han elsket så dypt og inderlig, hun som dro ham opp fra fornedrelsen og skrev mange av hans største suksesser. De siste månedene han orket å leve videre, brukte han i studio. I den siste plata, ”A Hundred Highways”, hører vi en døende mann synge. Det er blitt sagt at kunstnernes oppgave er å hjelpe oss å leve. Det er i sannhet hva Johnny Cash gjorde. Med denne plata hjelper han oss også å dø.

Johnny Cash visste hva han trodde på, og han visste hva han kunne sette sin lit til i liv og i død. Det er lenge siden jeg har hørt sterkere forkynnelse av det kristne evangelium og det kristne håp enn det Johnny Cash gir oss i denne plata.

16. mai 2007

Sp og spilleautomatene

Senterpartiet hevder å være en sterk forsvarer av det kommunale selvstyret. Men ikke sterkere enn at de går imot de mer enn 200 ordførerne, hvorav mange fra Sp, som vil at kommunene selv skal avgjøre om de vil ha spilleautomater i sine kommuner. Sp’s standpunkt i denne saken er av typen ”god dag mann, økseskaft”. Partiet erkjenner at spilleavhengighet er et svært alvorlig problem og vil på sikt at alle automater skal bort. Men partiet støtter likevel Norsk Tippings automatmonopol ”i en kortere periode”, som det heter, ”inntil frivillige organisasjoner i stedet får dekket inntektene over statsbudsjettet”. – Men tror virkelig Sp at dette vil skje hvis Norsk Tippings spilleautomater først er etablert i alle kommuner? Dessuten – Sp sitter i regjering. Hvorfor tar de ikke da straks initiativ til at de frivillige organisasjonene får større bevilgninger over statsbudsjettet?

Saken er vel at Sp ikke våger å legge seg ut med storebror i regjeringen. Så får det heller være om det ikke blir helt samsvar mellom liv og lære.

Norge er et av landene i verden som spiller bort mest penger. I selveste Las Vegas blir man sjokkert over å høre om forholdene i Norge, hvor man nærmest må snuble over automater for å kunne kjøpe melk og brød. Norge ligger som nr 1 i Europa og som nr 3 i verden når det gjelder å spille bort mest penger. Rundt 50.000 personer i Norge sliter med pengespillproblemer, hvorav 11.000 ungdommer. Det hevdes at så mye som 85% av personer med spilleavhengighet har sin avhengighet med bakgrunn i spilleautomater.

En innsatt i ett av våre fengsler skriver i et brev til Drammensordfører Tore Opdal Hansen, som har satt seg i spissen for ordføreropprøret mot den statlige tvangsutplasseringen av spilleautomater: ”Jeg er dessverre ikke i stand til å identifisere alle mine ofre, men jeg er i stand til å identifisere de seks-syv automatene til Røde Kors som fikk arvesølvet, gullsmykkene, kontantene, varepartiene, skole-pc-ene, bilstereo, gressklipperne, båtmotorene, snøfreserne og syklene. Er det virkelig slik at idretten er revnende likegyldig til hvor pengene kommer fra, bare de kommer?” - Andre innsatte kan fortelle det samme.

Refleksjonene gjør seg selv.

12. mai 2007

Truet til taushet

Dokument 2-redaksjonen i TV 2 fikk i går ”Gullruten” for beste TV-program i kategorien fakta- eller aktualitetsprogram. Programmet som gav prisen, tar for seg krisen omkring Muhammed-karikaturene i fjor. Programmet dokumenterte ikke minst den pinlige behandlingen redaktøren av den avisen Magazinet ble utsatt for både av statsmakten, pressen og mange andre instanser i det norske samfunnet da striden stod på som verst.

Redaktør Vebjørn Selbekk brukte en faksimile av karikaturtegningene fra den danske avisa Jyllandsposten for å illustrere et oppslag om trykkerfrihetens kår i møte med islamistiske ekstremisters trusler om vold. Ca 150 andre aviser i Europa og Midtøsten trykte de samme tegningene. Alle husker det forferdelige bråket som fulgte, som kostet flere personer livet og som førte til nedbrenning av den norske og danske ambassaden i Damaskus.

Det offisielle Norge gjorde Selbekk til syndebukk for at landet ble trukket med i striden. Statsminister Stoltenberg kom med den nærmest utrolige uttalelsen til VG at Selbekk måtte ta delansvar for at den norske ambassaden i Damaskus brant ned. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde det som antagelig blir stående som hans største politiske brøler da han med karaktersitikken "ekstremisme på begge sider" stilte Selbekk på linje med mobben som brente ambassader. Videre sendte han et merkelig rundskriv til sine ambassader som begynte med å beklage at karikaturtegningene hadde blitt trykket i Magazinet. Gahr Støre forsøkte også å marginalisere Selbekk og hans avis ved sin gjentatte uttalelse om at tegningene ikke var trykt i ”toneangivende medier i Norge”. Dette var positivt galt, ettersom 7-8 andre og vesentlig større aviser, bl.a. Aftenposten og Dagbladet, hadde gjort det samme. Denne opptreden fra statsministeren og utenriksministeren var både pinlig og skammelig.

Mange norske avisredaktørers agering stilte i samme klasse. Dette er eksempler på hva norske aviser kunne få seg til å skrive: ”Magazinet setter norske flagg i brann”. – ”Magazinet har forårsaket nedbrenning av norske ambassader, rasering av norsk eiendom i utlandet, og hundretusener av rasende muslimer i voldsomme gateopptøyer hvor liv faktisk gikk tapt”.

Også på kirkelig hold kan det være grunn til at man går i seg selv og spør om man så hvilke verdier som her står på spill. Vel kan man diskutere om det var en klok redaksjonell vurdering som ble gjort av de redaktører som valgte å trykke tegningene. Det er ikke hva saken her dreier seg om. Når Selbekk bruker sin soleklare rett til å ytre seg, og han så blir møtt med flere titalls drapstrusler slik at han og hans familie må leve under politibeskyttelse, er det ikke tid for akademiske diskusjoner.

Per Edgar Kokkvold, som var en av de få som holdt hodet kaldt og samvittigheten varm, skriver i forordet til Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” at mange av ytringsfrihetens tradisjonelle forsvarere var påfallende tause under Muhammed-striden: Mange pressefolk, forleggere, akademikere, store deler av Forfatterforeningen, Norsk PEN, Fritt Ord, Sosialistisk Venstreparti og andre av dem Roy Jacobsen har kalt ”denne herlige hærskare av meningsbærere som ellers aldri svikter oss”. – Blant de tause var også Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var også leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten står på dagsorden i samfunnsdebatten. Men altså ikke denne gang. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Det samme ble hevdet på lederplass av avisa Nationen. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form.

Hvorfor var alle disse så himmelropende tause? spør Kokkvold i det nevnte forordet. Hvor var de da den norske stat gjorde Vebjørn Selbekk til syndebukk, da den norske regjering fortalte verden at bare et lite, kristent blad hadde trykket Muhammed-tegningene? ”Hvorfor lot de statsmakten marginalisere Magazinet? Og om det så skulle være slik at redaktør Selbekk er liten og sær, er det ikke nettopp da at ytringsfrihetens forkjempere burde ha kommet ham til unnsetning?”

Jeg tror forklaringen ligger nettopp i Kokkvolds siste spørsmål og i fordommer. Det dreide seg her om en liten kristen avis, utgitt av det som kan oppfattes av en særgruppe i det norske samfunnet, utenfor det gode selskap, og som man derfor trygt kunne gjøre til syndebukk og la i stikken. Selbekk tilhører en gruppe som de dominerende politiske og kulturelle miljøer og ikke minst mediene har store fordommer overfor, og som man kan marginalisere og henge ut – uten at noen bryr seg.


Det hører med til historien at Magazinet av Pressens Faglige Utvalg ble blankt frifunnet da – typisk nok – en sosialistisk ungdomsorganisasjon (Vest-Agder Sosialistisk Ungdom) klagde Magazinet inn for presseorganet for det de kalte en provokasjon og et «bevisst presseetisk overtramp». Frifinnelsen skjedde uten nevneverdig oppmerksomhet fra mediene, også det typisk nok. Dog – etter det jeg vet – har enkelte avisredaktører i ettertid tatt et visst internt oppgjør med sin unnfallenhet. Det er da noe. Mange andre aktører, hvorav mange utmerket seg mest ved sin mangel på aksjon, sitter fortsatt bare med skammen.