30. november 2010

Kaldt, sa du?

De som synes det er kaldt i Sør-Norge om dagen, bør ikke dra til Karasjok. Skjønt akkurat i dag er det faktisk kaldere i Oslo enn i Karasjok, og det ventes enda mildere vær der i dagene som kommer. Men bare vent til vi kommer til januar. Da ler de der nord av oss her som sør som klager over 10-15 kuldegrader.

I slutten av januar for snart 12 år siden noterte Karasjok århundrets laveste temperatur. Da viste gradestokken - 51.2 °C. Men det har vært enda kaldere. 1. januar 1886 hadde Karasjok den laveste temperaturen som noen gang er målt i Norge: - 51.4 °C. Men selv det er småtterier mot ”verdensrekorden”. Den ble satt i juli i 1983. Jo, du leste riktig: juli! Stedet var Vostok, Antarktis, og der ble det målt -89°C.

Jeg tror jeg foretrekker Norge, tross alt.

Interessant om RLE-faget

Menighetsfakultets utmerkede blad ”Lys og Liv” bringer i sitt siste nummer (5/2010) et intervju med Heid Leganger-Krogstad og Lars Laird Eriksen, begge førsteamanuenser ved fakultetet, Leganger-Krogstad i religiosnpedagogikk og Laird Eriksen i samfunnsfag og tverrkulturell kommunikasjon. Leganger-Krogstad har vært med i en ekspertgruppe i Europarådet som har undersøkt hvordan Europa kan komme til rette med religionsdimensjonen etter 11. september. Laird Eriksen har doktorgrad i sosiologi, og har forsket på religionsfaget i den offentlige skolen.

Begge har begrunnede meninger om RLE-faget i skolen (Religion, Livssyn og Etikk), og jeg siterer fra intervjuet:

Leganger-Krogstad:
”Det er et stort problem at RLE-faget neglisjeres i den norske offentlige skolen. Vi har fått et testtregime pga. det store fokuset på grunnleggende ferdigheter som skriving, lesing, regning og digitale ferdigheter osv. Dette presenteres som om det finnes ferdigheter som man kan oppøve uten dannelsesinnhold. Det er problematisk, fordi grunnleggende dannelseselementer, som for eksempel religions- og livssynskunnskap, faller utenfor dette ekstreme fokuset på målbare testresultater og rangering av skoler. KRL fikk et faglig løft etter 1997, men nå ser vi at faget erstattes av etiske debatter og nærmest tolkes som et samfunnsfag i stedet for et religionsfag.”

Laird Eriksen:
"Det er et paradoks at det faget som har hatt mest oppmerksomhet politisk og offentlig, har en så liten plass i skolen. Striden rundt faget har nok vært med på å skape berøringsangst: Lærerne er redd for å gjøre feil og bryte menneskerettigheter. Dette får til følge at skolene er forsiktige og ikke tør å være like pedagogisk varierte som de er i andre fag.”

En dyktig styreleder

Det har vært en tendens til at når politiske partier får regjeringsmakt, favoriserer de gjerne partifolk til viktige stillinger i samfunnet. Hvorvidt det er grunnlag for å hevde at slike ”partiutnevnelser” fortsatt er vanlig, vet jeg faktisk ikke. Det kan nesten virke som situasjonen er litt bedre i dag enn den var før. Men når det gjelder internasjonale verv, ser det ut til at partiene er mer rause. Da tenker man nasjonalt og er opptatt av å arbeide for at også dyktige nordmenn skal komme i internasjonale posisjoner – uansett partitilhørighet.

Bondevik 1-regjeringen jobbet for noen år siden knallhardt for at Gro Harlem Brundtland skulle bli valgt til generaldirektør for Verdens helseorganisasjon. Utenriksdepartementet, som da ble ledet av Knut Vollebæk, opprettet et eget kontor som arbeidet for saken, og Harlem Brundtland ble som kjent valgt. Vi har også flere andre eksempler på det samme.

Nå har Stoltenberg-regjeringen jobbet for at Dagfinn Høybråten skulle bli ny styreleder i den globale vaksinealliansen GAVI (The Global Alliance for Vaccines and Immunisation). Han ble enstemmig valgt under et møte i Kigali i Rwanda. Høybråten har sittet i styret siden 2006 og han etterfølger Irlands tidligere president Mary Robinson. Nelson Mandela har også vært styreleder. Det er med andre ord et prestisjetungt tillitsverv Høybråten har fått. GAVI har vært et hjertebarn for Stoltenberg. Han vet at i Høybråten får organisasjonen en dyktig leder med bred og relevant erfaringsbakgrunn for jobben. Det er bare å gratulere dem begge.

28. november 2010

Liten sans for WikiLeaks

Jeg hører ikke til dem som er så enormt begeistret for WikiLeaks-lekkasjene. Riktignok synes utenrikstjenestene i mange land, inkludert den norske, å hemmeligholde mer enn de behøver. Men jeg kan ikke se at det forsvarer den virksomheten som WikiLeaks bedriver. Jeg legger da avgjørende vekt på det som blir sagt fra forskerhold om at det vil bli vanskelig å drive utenrikspolitikk og forhandlinger med andre land hvis utenrikstjenesten må regne med at de blir kikket i kortene. Alle som følger litt med vil vite at mange innviklede floker og problemer land i mellom ofte blir løst gjennom hemmelige eller svært diskrete forhandlinger. Jeg kan ikke se at vi kan være tjent med at en skal legge kjepper i hjulene for slike bestrebelser. WikiLeaks klager nå over at noen prøver å sabotere nettstedet deres. Men dermed får de bare smake sin egen medisin. De har neppe skaffet seg dokumentene fra amerikansk UD på lovlig vis.

Oppdatering:
Personkarakteristikker ikke noe nytt.
Verdensdiplomatiets 11. september
Støre misliker WikiLeaks-dokumenter
Inndras passet?

Har kontroll

Den polske langrennsløperen Justyna Kowalczyk prøver å psyke ut Marit Bjørgen ved å si at Bjørgen er alt for tidlig i form. Hun er opptatt av å fortelle at hun selv ville vært urolig om hun hadde vært i like god form som Bjørgen på denne tiden av sesongen. Det gjør åpenbart ikke noe inntrykk på Bjørgen, som cruiset inn til sin tredje seier i Kuusamo og lot polakken & co konsentrere seg om plassene bak i forvissningen om at hun fortsatt har mye å gå på. Bjørgen kan dette gamet nå, og ser ut til å ha full kontroll. Hun har hatt ikke bare hatt medgang, men også motgang, og kjenner seg selv godt. Kowalczyk har en tendens til å hakke på Bjørgen . Det bør hun spare seg. Jeg tror både Kowalczyk og Bjørgens øvrige konkurrenter gjør klokt i å konsentrere seg om seg selv og sin egen formutvikling. Det gir som regel best resultat.

27. november 2010

Tabbe av Kristin Halvorsen

Lite oppløftende meningsmåling for SV i Dagbladet i dag. På Synovates partibarometer får SV rekordlav oppslutning, bare 4,1 prosent. Så lav oppslutning har SV ikke hatt på 30 år. Derimot kan Krf denne gangen glede seg over en kraftig framgang, som imidlertid må ses på bakgrunn av svært lav oppslutning i forrige måned på den samme målingen. Denne gangen får partiet 6,2 prosent. Det er en framgang på 2,3 prosentpoeng, en framgang som imidlertid ikke viste seg på en måling Vårt Land publiserte for et par dager siden. Også Venstre og Sp er større enn SV på denne målingen, noe som gjør SV til Stortingets minste parti. Meningsmålingene varierer, og neste måling vil ganske sikkert gi et bedre resultat for SV. Men - når et parti først har begynt å "smake" på sperregrensen, vil en ofte fortsette å smake.

Kristin Halvorsens skifte fra Finansdepartementet til Kunnskapsdepartementet har vært lite vellykket. Valgforsker Frank Aarebrot treffer godt når han karakteriserer denne overgangen som en tabbe. Halvorsen har hatt en dårlig hånd med skole- og utdanningspolitikken, som jeg vil tro de fleste i skolen har merket seg. Hennes skoleprofil er uklar, og enkelte utspill og uttalelser vitner om dårlig vurderingsevne. Forskningspolitikken som partiet også har ansvar for, er lite å skryte av. Djupedal satte i sin tid en dårlig standard, og Tora Aasland har ikke maktet å rette opp ”hvileskjæret” på noen overbevisende måte.

26. november 2010

Tja, hva skal en mene?

Jeg liker å ha ta stilling. Blant annet derfor skriver jeg blogg. Men noen ganger vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal mene, eller rettere: jeg er ambivalent. Denne gangen gjelder det Pirate Bay-saken. I to rettsinstanser i Sverige er tjenesten Pirate Bay funnet skyldig i å ha understøttet ulovlig fildeling på en måte som medfører straffansvar for dem som har drevet tjenesten. De skyldige er idømt så vel fengselsstraff som en erstatningssum på hele 46 millioner svenske kroner.

Det er vel liten tvil om at Pirate Bay-gutta har begått lovbrudd. Men bør det de har gjort være ulovlig? Akkurat her vet jeg altså ikke helt hva jeg skal mene. Å lytte til dem som skulle vite mer, gjør en ikke akkurat klokere. Bare les debatten på Digitalbloggen. Bloggeren selv er åpenbart lite i tvil. Men sannelig møter hun også gode motargumenter. Debatten anbefales, (selv om språkbruken hos enkelte debattanter er lite anbefalelsesverdig).

Manglende respekt for studentene

Så har det skjedd igjen. En eksamensoppgave ved Universitetet i Oslo har 22 språkfeil. Denne gangen er det faget sosiologi ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet som er synderen. Oppgavebeskrivelsen på nynorsk av en eksamensoppgave i Sosiologi kvalitativ metode inneholdt ikke mindre enn 22 skrivefeil på like mange linjer. Det verste er at feilene er så utrolig simple, sier lederen i norsk studentmållag, Jens Kihl.

Nei, uansett om feilene er simple eller ikke, det verste er at slikt i det hele tatt forekommer. Jeg har mange års erfaring med å lage eksamensoppgaver ved universitetet, og jeg vil hevde at det er totalt unødvendig at slikt skjer. Jeg er enig med fungerende direktør i Språkrådet som sier at det er uholdbart når fakultetsdirektøren sier at fakultetet må heve sin nynorskkompetanse. Jeg nekter å tro at Det samfunnsvitenskapelige fakultet og Sosiologisk Institutt ikke har tilstrekkelig nynorskkompetanse til å lage eksamensoppgaver på nynorsk. Årsaken ligger åpenbart et helt annet sted: Man tar rett og slett ikke oppgaven alvorlig nok. En slik slapphet vitner om manglende respekt for studentene.

24. november 2010

Ingen erkjennelse av uforstand

For en gangs skyld har Einar Gelius gjort noe fornuftig. Han har valgt å si opp sin stilling som sokneprest. Fra dags dato er han fritatt fra stillingens ansvar og arbeidsoppgaver, men beholder sin lønn fram til han fratrer stillingen 1. juli neste år.

Gelius har ”tatt konsekvensen av en uholdbar situasjon”, og ganske sikkert innsett, antagelig med hjelp fra sin advokat og sin fagforening, at han har en håpløst dårlig sak, og etter all sannsynlighet ikke ville ha nådd fram med noe søksmål i tilfelle han hadde blitt sagt opp. I en slik situasjon var han ikke minst selv best tjent med å innse realitetene og selv si opp stillingen. Men typisk nok finnes det ingen erkjennelse hos mannen om at han har opptrådt uforstandig i tjenesten. I stedet velger han å framstille seg selv som et offer. Jeg skjønner godt at andre prester reagerer på Gelius' forsøk på å framstille denne saken som om den skulle dreie seg om at biskopen ikke tåler prester med andre synspunkter enn ham selv. Det er positivt galt, og det vet Gelius meget godt.

Mange av hans støttespillere, inkludert enkelte politikere som burde vite bedre, har åpenbart ikke brydd seg om å sette seg inn i realitetene i saken. Blant disse vil det nå sikkert være noen som har behov for å etablere noen myter om at Gelius er presset ut av jobben. Det var å håpe at disse ville ta seg bryet med å sette seg inn i alle de punktene biskopene lister opp i brevet han sendte Gelius for noen uker siden. Da burde det være mulig å skjønne at dette ikke kunne fortsette og at det her var det mer enn nok grunnlag for arbeidsgiveren til å si ham opp. På alle andre arbeidsplasser ville en tilsvarende oppførsel for lengst ha ført til oppsigelse.

Oppdatering:
Ikke politisk støtte
Full lønn i over et år
Kjæresten støtter

23. november 2010

Riksrevisoren som ble rikssynser

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik var sterk i sin kritikk av Riksrevisjonen da han vitnet i pensjonssaken mot to av sine tidligere stortingskolleger. Jeg forstår ham. Han gjorde det en kunne forvente av ham da han skjønte at han hadde fått utbetalt for mye. Ikke desto mindre hengte Riksrevisjonen på urettmessig ut både ham og flere av hans kolleger som pensjonsjuksere. Tre ulike instanser vurderte Bondeviks pensjon. De ga tre ulike svar. Ikke desto mindre hevdet riksrevisor Jørgen Kosmo på en skråsikker måte at reglene var så enkle å forstå at alle burde ha skjønt at de hadde fått utbetalt for mye.

Saken har vist at Riksrevisjonen har tatt feil i mange av de sakene som har vært i søkelyset. Utvalget som har gransket saken, kom med knallhard kritikk av Riksrevisjonen, og Kosmo måtte bite i seg sine arrogante uttalelser. Utvalget uttalte at Riksrevisjonen selv misforstod nettopp de reglene som Kosmo hevdet var så enkle å forstå. Det viser at vi har en riksrevisjon vi ikke kan stole på. Bondevik har rett når han sier at Riksrevisjonens behandling var dårlig, og at de spilte rollen som riksynser, og ikke riksrevisjon.

Neppe krig

Et av verdens verste diktaturer driver et farlig spill. En kan undres over at de tør. Nord-Korea må føle seg rimelig sikre på at deres provokasjoner ikke vil føre til krig. For i en eventuell krig med Sør-Korea har de ikke en sjanse. Riktignok bruker diktaturstaten det meste av sine ressurser på militærmakten, mens de lar sitt eget folk sulte. Men bak Sør-Korea står verdens mektigste militærmakt, USA, og jeg tviler på at kineserne vil komme Nord-Korea til unnsetning hvis de tenner flammen.

Hvorfor driver de så en farlig lek med ilden? Jeg tror det har med maktskiftet å gjøre. Når Kim Jong-il nå tydeligvis er i ferd med å overdra makten til arveprinsen, Kim Jong-un, gjelder det å demonstrere for all verden at også en ny diktator har makt og styrke. Selv om granatene over Yeonpyeong er ille nok, er det med andre ord liten grunn til å tro at truslene fra nord er noe annet enn nettopp et farlig spill.

Men som den svenske analytikeren Jerker Hellström påpeker i Svenska Dagbladet, kan det også være at provokasjonene er et forsøk på å få USA og de andre partene tilbake til forhandlingsbordet og oppheve sanksjonene som er satt i verk mot Nord-Korea. - Hvis da ikke det hele er et uttrykk for indre maktkamp der de militære sjefene i så fall sannsynligvis er involvert. Da kan situasjonen fort komme ut av kontroll og bli virkelig farlig. Selv om en kan ha sympati med Sør-Koreas trusler om å slå tilbake, er det derfor all grunn til å advare mot eskalering av konflikten.

Oppdatering:
En misforståelse?
Obama rasende
Sør-koreaner i Norge: Overrasket
USA sender krigsskip
Enorm slagkraft
Nær grensen

Tilbake i superform

Tabloidene gjør sitt ytterste for å ryste nasjonen om dagen. Årsak? Petter Northug funker ikke. De verste scenarier males nå for våre øyne: Et ski-VM i Holmenkoller uten Northug. Selv svenskene synes det ville være for ille.

Bare én person ser ut til å holde hodet kalt i situasjonen. Dvs antagelig er det to, for jeg tviler på at Northug har fått panikk. Han er ikke syk. Den erfarne treneren Johan Kaggestad har sett mange liknende tilfelle i sin trenerkarriere, forteller han. Han ler av hysteriet. Litt nedjustering av treningsintensiteten og Northug vil være tilbake i kjempeslag, er Kaggestads konklusjon.

Jeg tror han vil få rett (fordi jeg håper han får rett!)

21. november 2010

Utvidet kulturbegrep ?

Ifølge Dagbladet, som visstnok skal være en kulturavis, har det de siste årene vokst fram en stadig mer framtredende kulturelite i Norge. Den er Oslo-basert, og består nesten utelukkende av menn. I sentrum av det hele finner vi, fortsatt ifølge Dagbladet, blant andre Harald Eia, Aslak Nore, Magnus Rønningen, Asbjørn Slettemark, Thomas Seltzer og Fredrik Skavlan.

Riktignok snakkes det om et ”utvidet kulturbegrep”, men det får da være måte på utvidelse.

20. november 2010

For stort kirkemøte

Etter å ha sittet sammen i sju samfulle dager med jobbing fra tidlig morgen til sene kvelden strakk tiden likevel ikke til for årets kirkemøte i Tønsberg. Møtets dyktige dirigent Dag Landmark, måtte ved møtets slutt bare beklage at man ikke klarte å komme gjennom hele sakslisten.

Gjennom årene har mange klaget over at kirkemøtet varer for lenge og at arbeidet under møtedagene er i overkant slitsomt. Av erfaring vet jeg at det jobbes knallhardt på kirkemøtet, og det har ikke vært lett å korte ned på møtets varighet. Nå er det blitt vanskeligere enn noen gang før. Når man ikke en gang klarer å gjennomføre sakslisten, sier det seg selv at alle tanker om kortere kirkemøte bare kan legges vekk.

Man høster nå fruktene av den uheldige ordningen som utvidelsen av antall delegater representerer. Tidligere hadde kirkemøtet 86 medlemmer. Fra og med årets møte er antallet utvidet til hele 115 medlemmer, dvs en økning på 34 prosent. I tillegg kommer ytterligere sju representanter fra henholdsvis Ungdommens kirkemøte og de teologiske fakultetene, ale med tale og forslagsrett.

Den store utvidelsen betyr naturligvis at debattene tar atskillig mer tid enn før, ved siden av at utvidelsen koster mye penger. Det er lett å forstå møtedirigentens sterke anmodninger til delegatene om å vise møtedisiplin, fatte seg i korthet og legge til side forslag som har fått lite tilslutning blant delegatene. Det har tydeligvis ikke hjulpet. Jeg har en viss forståelse for at det ikke har vært lett for delegatene. Når man først er valgt, vil man naturligvis gjerne delta aktivt ikke bare i komitémøtene, men også i plenumsdebattene, der det ikke er hyggelig stadig å bli avspist med en taletid på et minutt eller to. Kirkemøtets delegater representerer ikke partier, slik at en enkelt delegat kunne talt for flere. Dermed tar debattene tid.

Når Den norske kirke om ikke alt for lang tid selv kan avgjøre saken, bør en etter min mening så snart som mulig vurdere å kutte ned på antallet kirkemøtemedlemmer igjen.

En film jeg skal se

Det er vel ikke vanlig å planlegge et kinobesøk allerede to år i forveien. Men nå skjer det for mitt vedkommende. Som ihuga Abraham Lincoln-entusiast skal jeg garantert se filmen som Steven Spielberg skal lage om den største av alle amerikanske presidenter. Filmen planlegges å være ferdig høsten 2012. Med Spielberg som regissør og den doble Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis i hovedrollen er det grunn til å ha store forventninger til denne storfilmen om den forunderlige Lincoln som reddet den amerikanske unionen og avskaffet slaveriet i USA.

Under diverse besøk i USA har jeg benyttet anledningen til å besøke alle de viktigste historiske stedene som er knyttet til Lincolns liv. I forbindelse med 200-årsjubileet for Lincolns fødsel 12. februar i fjor skrev jeg en lengre bloggpost om disse besøkene – med mange nyttige linker for interesserte.

18. november 2010

Knalltall for kirken

Som vanlig er de fleste medier lite interessert i hva som foregår på Kirkemøtet, som er Den norske kirkes årlige “storting”. Derimot flommer mediene over av stoff om Einar Gelius, som har latt det gå sport i å lete etter grensen for hva en prest kan foreta seg, og nå endelig har funnet den, som en kommentator i Aftenposten uttrykker det. For kirkemøtedeltagerne må det være frustrerende å oppleve hvordan medieklovnen Gelius stjeler ”showet”. Kanskje kan Oslo biskop anklages for dårlig timing når det gjelder reaksjonen overfor Gelius. Det burde ikke overraske at et brev av den typen biskopen har sendt Gelius ville bli kjent, og da var tidspunktet rett før kirkemøtet uheldig.

Men når det er sagt, er det liten tvil om at biskopens initiativ var høyst rimelig. At en Ap-stortingsrepresentanten Arild Stokkan Grande og Sp-statssekretær Guri Størvold kan finne mening i å gå til massive angrep på Kvarme i denne saken, vitner om en mangel på dømmekraft som jeg ikke trodde var mulig av folk med så høye offentlige tillitsverv. Av folk i politiske posisjoner burde Oslo-biskopen snarere fått ros for å gjøre den jobben de selv har satt ham til, enn å skjelle ham ut med karakteristikker som er hinsides ethvert saklighetskrav. Når det gjelder Kvarme, ser det ut til at enkelte mener de kan tillate seg hva som helst. Sjefredaktør Helge Simonnes mener saken bør få etterspill i Arbeiderpartiet og i Senterpartiet. Det er gåtefullt at Sp-leder og statsråd Liv Signe Navarsete kan holde seg med en statssekretær som holder seg på et så lavt saklighetsnivå som Guri Størvold har vist i denne saken. For Størvold må det dessuten være pinlig at Sp's bispehelt, Gunnar Stålsett, to ganger under sin bispetid forsøkte å bli kvitt Gelius. Vil hun karakterisere Stålsett på samme måte som hun nå karakteriserer Kvarme?

Midt oppe i Gelius-sirkuset kommer en melding som må glede kirkens folk, og som også burde være en vekker for alle som nå finner det opportunt å rakke ned på de samme. En fersk undersøkelse i regi av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) slår fast at befolkningen er mer fornøyd med Den norske kirke enn noen annen offentlig virksomhet. I den store Innbyggerundersøkelsen del 2, skårer Den norske kirke 80 av 100 poeng på den totale brukertilfredsheten, og er samlet sett best blant alle de 23 offentlige virksomheter har vært gjenstand for innbyggernes kritiske blikk og erfaringer. Blant annet får kirken 81 av 100 poeng på ”informasjonsstrømmen”, 85 poeng av 100 på ”evnen til å lytte” og 81 poeng for ”evnen til å møte behov”. Det er få som klager på kirkelige tjenester, men de som klager opplever at det er enkelt å komme fram med sin klage. På andre plass når det gjelder graden av tilfredshet kommer helsevirksomhetene, deretter følger oppvekst- og utdanningsvirksomhetene.

Kirkestatsråd Rigmor Aasrud karaktiserer resultatet som ”knalltall for kirken” og mener undersøkelsen viser at Den norske kirke behandler folk med respekt, har evne til å være imøtekommende, til å lytte og forklare beslutninger. Direktør Jens-Petter Johnsen i Kirkerådet har rett i at dette er en fantastisk attest til de ansatte i kirken.

Men i de dominerende mediene er tausheten om undersøkelsen overdøvende.

17. november 2010

Ny – og “gammel” kirkerådsleder

Den nyvalgte lederen av Kirkerådet i Den norske kirke, Svein Arne Lindø, hadde høy puls under ledervalget på Kirkemøtet i Tønsberg i dag. Det forstår jeg godt. Han ble valgt med kun én stemmes overvekt, og én stemte blankt. Jeg kjenner igjen den følelsen Lindø beskriver. I sin tid ble jeg selv valgt til leder av Kirkerådet med to stemmers overvekt.

Kirkemøtet har gjort et godt valg. Lindø har viktig lederfaring og i det hele tatt den bredeste og mest relevante bakgrunnen for oppgaven, selv om Lånkes politiske erfaring kunne ha vært nyttig når det gjelder stat-kirke-saken. Men i likhet med Gunleiksrud har heller ikke han ledererfaring av noe omfang og betydning. Dessuten har Lindø framstått som den tydeligste kandidaten av de tre som aspirerte til oppgaven. Ikke minst har Gunleiksrud vært utydelig når hun har fått sjansen til å presentere hva hun måtte stå for.

Den norske kirke er inne i en viktig omstillingstid, og den nyvalgte lederen står foran utfordrende oppgaver som vil kreve mye. Den oppgaven han kanskje har minst erfaring med, er nok mediene. Jeg håper han ikke vil vike tilbake for å ta den utfordringen møtet med mediene representerer på en dristig og offensiv måte.

Lindø avløser Nils Tore Andersen, som i likhet med sine to forgjengere gir seg etter fire år som KR-leder. Andersen sier til Vårt Land i dag (papiravisen) at han ”begynner å bli utdatert”. Akkurat der er jeg ikke enig med ham. Nils Tore Andersen har vist at han i aller høyeste grad er oppegående og oppdatert som kirkeleder. Mange yngre i kirken, og kanskje ikke minst de som ynder å slå om seg med ”ageism”-uttalelser av typen ”gamle, sidrompa kirkeledere”, skal holde på en stund for å nå opp til Andersens nivå når det gjelder kunnskap og innsikt, og få slår ham når det gjelder frisk og skapende tenkning. Jeg er heller ikke like sikker på om de som skryter på seg kompetanse på grunn av alder alene, hadde klart å stå så oppreist som Andersen har gjort, når utskjellingene og usaklighetene hagler over ens hode.

Nils Tore Andersen har utvilsomt vært den beste og mest innsiktsfulle lederen KR kunne fått de siste årene. Han kunne fungert meget godt, og bedre enn de aller fleste, i fire år til. Men jeg forstår ham når han nå gir seg. Den norske kirke har stor grunn til å takke den avgående kirkerådslederen når han nå trer ut av sitt siste store tillitsverv i kirken. Få har gjort seg mer fortjent til takken.

14. november 2010

Grattis fra "ville vesten"

Noen ganger er timingen ekstremt dårlig. Patriot til tross, hvordan kunne en ane at laget i mitt hjerte, Strømsgodset, skulle komme til cupfinalen da en USA-reise ble planlagt for mange måneder siden?
Men å våkne tidlig en søndag morgen i en småby i New Mexico til en SMS fra Ullevål om at Godset vant finalen, gjør at en solrik dag skinner enda mer.
Mange gratulasjoner også her fra "ville vesten"!

13. november 2010

Betalte tillitsverv i kirken?

Kirkerådet er antagelig det eneste offentlige organet på dette nivået som ikke honorerer lederen. Jeg hadde selv dette tillitsvervet i 8 år på 1990-tallet og mottok ikke en krone for arbeidet. Jeg fikk 350 kroner pr mnd til dekning av telefonutgifter. Jeg skal ikke klage, men vil gjerne støtte kravet om at de som legger ned utrolig mye arbeid i slike organer i kirken må få en rimelig godtgjørelse for arbeidet. Noe annet er urimelig, og uheldig hvis det skulle bli slik, som Nils-Tore Andersen sier, at bare pensjonister og folk med mye penger kan ta på seg tunge tilltisverv i kirken. Hvor stor godtgjølsen skal være, kan diskuteres. Men ingen skal fristes til å påta seg oppgaven for pengenes skyld.

I min tid i Kirkerådet fant jeg det ikke rimelig å gå inn for verken møtegodtgjørelse eller andre honorarer så lenge menighetsråd og bispedømmeråd ikke hadde tilsvarende. Etter min mening jobber mange i disse rådene like mye som medlemmer av Kirkerådet. I dag er situasjonen endret. Møtegodtgjørelse er etter det jeg vet, blitt vanlig, i hvert fall i bispedømmerådene, men fortsatt uvanlig i menighetsrådene. Under alle omstendigheter bør en passe seg så en ikke snakker foraktelig om frivilligheten i kirken. Den er av uvurderlig betydning.

6. november 2010

Kostbart byråkrati

Byråkratiet koster. Og det koster stadig mer. Etter at de rød-grønne overtok i 2005 har administrasjonsutgiftene i kommunene og fylkeskommunene økt fra 16 milliarder til 22 milliarder kroner, dvs en økning på 34 prosent i løpet av fem år, ifølge VG.

Men kommunene har heller for liten administrasjon i forhold til oppgavene de er satt til å gjøre, enn for stor, kan en statssekretær fortelle. Ingen engstelse for sykdommen "byråkratitis" der i gården. Med andre ord, økningen vil fortsette.