onsdag 28. november 2012

"Disse på sjelen vanføre mennesker"

Ofte synes vi vel mediene kan være ganske så harde i sin karakteristikk av mennesker. I så fall er ikke det noe nytt, snarere tvert imot. Det som måtte finnes av overtramp i dag blir nok for lite å regne med hva en avisredaktør kunne få seg til å skrive for 200 år siden. Se bare:

Sommeren 1799 ble den 19-årige haugianske predikanten Niels Iversen Riis puttet inn i arresten i Trondheim fordi han ulovlig hadde talt Guds ord. I begynnelsen av august 1799 gikk den kulturradikale redaktøren Mattias Konrad Pettersen i ”Trondhjemske Tidende” til angrep på Riis. Redaktøren sparte ikke på kruttet i sin utskjelling av den unge predikanten som satt innelåst i rådhuset (her i moderne språkdrakt):

”En av de bondepredikantene som har drevet deres vesen søndenfjells, … Niels Iversen Riis, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne. Denne ukalte og drabelig fektende predikant mot synden, skal ha forkynt det han kaller Guds ord for forsamlede skarer. Etter sigende er han først blitt arrestert i Molde og siden ført hit hvor han har fått losji i rådhuset. Det ser ut til at for mye lesning i Bibelen, for mye bønn og andektighet har forvillet hans hjerne. Den hellige ånd har satt disse løyer i hodet på ham. Fornuftige forestillinger er ikke til hjelp for ham.  - Han møter alle som motsier ham med Bibelens språk. For øvrig er det nesten vanskelig å si noe til dette stupide, dumstolte menneske, som stadig babler i vei og ikke forstår seg på å tie når andre taler.”

Hans Nielsen Hauge kom til Trondheim den samme sommeren for å få trykt noen bøker. I likhet med Riis ble han mottatt med hån i mediene og forfølgelse av myndighetene. Heller ikke i omtalen av Hauge kan en vel si at den samme avisredaktøren nådde noe mesterskap i saklighet:

”Den beryktede Hans Nielsen Hauge er også kommet hit, denne yppersteprest og høvding for den hellige bande, som flakker omkring og skal ha fordelt seg over hele landet. Han er ennå ikke kommet i arresten. Slike mennesker kan bli farlige for den offentlige sikkerhet ... Disse på sjelen vanføre mennesker er opplysningens farligste fiender. - Det er derfor å håpe at disse hellige landstrykere med alvorlige midler stanses i deres framferd og transporteres som virkelige løsgjengere til tukthuset.”

En innsender i Trondhjems Budstikke spurte hvordan redaktøren kunne skrive som han gjorde, samtidig som han ville framstå som talsmann for samvittighetsfriheten og ytringsfriheten? Redaktøren svarte at det var stor forskjell på å ytre sine meninger og å samle store folkeskarer omkring seg, og så gjentok han sine spydigheter om ”disse dumhetens våpendragere”, og ”disse for opplysningen så farlige mennesker”.

mandag 26. november 2012

En viktig beklagelse og en betimelig advarsel


I dag markeres det at det er 70 år siden 532 norske jøder ble deportert fra Norge med skipet D/S Donau. Totalt ble 771 norske jøder sendt til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, og bare 34 vendte tilbake i live. Dette er en av de aller største tragediene i nyere norsk historie, og det er all grunn til at vi blir minnet om katastrofen.

Det norske politiet spilte en viktig rolle under deportasjonen av jødene. Over 300 norske politifolk deltok i arrestasjonene for 70 år siden og arrestasjonene ble organisert av en norsk politiinspektør. Gjennom vårt rettsvesen sviktet det norske samfunnet da denne politiinspektøren etter krigen ble frifunnet for denne misgjerningen.

På Holocaustdagen 27. januar ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for at norske borgere medvirket i arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder. Nå kommer det også for første gang en offisiell unnskyldning fra politiet. En blomst til den nye politidirektøren Odd Einar Humlegård for det. En kan si at dette var i seneste laget, og det er ikke vanskelig å være enig med Samuel Steinmann, den eneste som fortsatt lever av de norske jødene som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, som sier at en kan si at det var på tide. Unnskyldningen burde selvfølgelig ha kommet før. Men viktigere enn å dvele ved det, er det å lytte til forstander Ervin Kohn, som sier til NRK at det aldri er for sent å gjøre noe riktig.
Ved minnehøytideligheten i dag morges på Akershuskaia, der M/S Donau la fra i dag for 70 år siden, deltok også biskop Ole Christian Kvarme. Biskopen erkjente at også Den norske kirke var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, til tross for kunnskap om det som skjedde i Det tredje rike. Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa biskopen.
Kvarme talte på vegne av et samlet bispekollegium. I en uttalelse for vel en måneds tid siden erkjenner biskopene at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Brevet, som på folkemunne gikk under navnet ”Hebreerbrevet”, vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.
Biskopene avslutter sin uttalelse med å peke på at det forferdelige som skjedde med jødene den gang, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd.
Advarselen er meget betimelig, for å si det forsiktig. I vår la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en kartlegging av den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten ”Antisemittisme i Norge?”, avdekker at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jødene. Michael Melchior, sier at det ryster ham i grunnvollene når han blir konfrontert med at rapporten også viser at nesten 40 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig.

Ps. Et eksempel på at advarselen er meget aktuell: Lokallag vil ekskludere Ap-politiker etter jødehets.

lørdag 24. november 2012

Haugiansk predikant med en dramatisk historie


Når en leser om de mange lekpredikantene som reiste rundt og forkynte Guds ord innenfor Haugebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet, blir en slått av hvor unge de var. En av de aller yngste var Niels Iversen Riis fra Flesberg i Numedal. Han var bare 19 år og hans meget korte og dramatiske historie som aktør i Haugevekkelsen varte bare et års tid. Likevel satte han spor etter seg som få andre. Sin unge alder til tross viste Niels en bemerkelsesverdig åndelig modenhet. Hans veltalenhet og evne til å snakke med folk var helt utenom det vanlige. Niels ble like elsket av folket som han ble hånet av mediene og forfulgt av myndighetene.  Jeg har nettopp publisert en artikkel om hans dramatiske historie i "Melhusbyggen", årsskriftet for Melhus historielag.

Sommeren 1799 ble Niels arrestert i Molde for ulovlig å ha talt Guds ord. Han ble ført til Trondheim, men på veien dit fikk han merkelig nok lov til å tale i Meldal. Hans glødende forkynnelse gjorde et sterkt inntrykk, og vitnesbyrdet fra den ildfulle predikanten ble starten på en dyptgripende vekkelse. I Trondheim ble både Niels og Hans Nielsen Hauge, som var der på samme tid, utskjelt av en avisredaktør, som karakteriserte Hauge som en høvding for "den hellige bande" og lekpredikantene som "hellige landstrykere" som var "opplysningens farligste fiender" og en fare for den offentlige sikkerhet, og som derfor snarest burde plasseres i tukthuset!

Etter at han ble sluppet ut av arresten i Trondheim, ble Niels innkalt til biskopen som forbød ham å tale mer. Men Niels fortsatte og vekkelsen grep om seg. I Meldal ble han arrestert på nytt og fikk tukthusdom. Etter soning bar det igjen tilbake til Meldal, og Niels ble nok en gang arrestert. Nå ble folk skikkelig forbitret og slo ring om Niels. Det var faktisk nære på at Haugebevegelsen i Meldal skulle ha endt opp i et regulært bygdeopprør med bruk av fysisk makt.

Niels' forkynnerkarriere fikk en dramatisk slutt. Ifølge tradisjonen skal prosten i Melhus etter en gudstjeneste i Flå kirke ha sørget for at Niels ble bundet til hans vogn, og han måtte løpe etter helt ned til prestegården i Melhus, en strekning på 7-8 km. Dette skal ha ført til at Niels ble helt sprengt og helsa ble knekt. Etter dette hører vi aldri noe mer til Niels som predikant.

Se også "Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og Skipper Worse"

torsdag 22. november 2012

Krenkede Grandiosa-spisere?


Hvis det skal deles ut pris for årets dummeste medieutspill, bør Stabburets kommunikasjonsdirektør, Dag Olav Stokkan, være en sterk kandidat til å vinne. Det er Bye og Rønnings Grandiosa-parodi som har satt sinnene i kok hos produsenten Stabburet, og som har fått kommunikasjonsdirektøren til å glemme det meste han måtte ha lært om god kommunikasjon.

"I den grad det er humor, er det åndssnobberi", uttaler han til Kampanje. Ikke nok med det, han karakteriserer sketsjen som mobbing av Stabburets mange hundre ansatte som jobber hardt for å lage piazzaen, ja, det er mobbing av det hele det norske folk, får vi vite. Intet mindre.

Personlig tviler jeg på at Stabburets ansatte er så sarte sjeler at de ikke tåler denne sketsjen. Og hva det norske folk angår, tror jeg kommunikasjonsdirektøren bør overlate til folk selv å si om de føler seg mobbet. Kommunikasjonsdirektøren trenger ikke å føle vondt på mine vegne. Personlig hører jeg til de 85 % som av og til kjøper Stabburets pizza, og jeg kan forsikre Stabburets folk, jeg føler meg ikke krenket. Stabburet kan selv lese sine salgsstatistikker i tiden framover og rapportere til folket. Jeg vedder en pizza på at den neppe vil gå ned som følge av dette. Snarere tvert imot. Skulle tallene mot formodning gå ned, tror jeg snarere årsaken ligger i at folk reagerer på Stabburets tåpelige utspill. 

Men det får nå være som det vil. Stabburet har åpenbart ikke skjønt poenget med sketsjen, som tar utgangspunkt i deres egen sukkersøte reklamefilm for pizzaen. Humoristene lager så en noe grovkornet, men dog herlig parodi nettopp på reklamen. - At reklamebyrået som har laget reklamefilmen, ikke ønsker å kommentere saken, tyder på at de har truffet bra med satiren.

onsdag 21. november 2012

Meningsløs statsminister

KrF-leder Knut Arild Hareide kom til Stortingets spørretime onsdag med et enkelt spørsmål: ”Er regjeringen for eller imot surrogati?" var det enkle spørsmålet KrF-leder Knut Arild Hareide stilte statsministeren i Stortinget. Spørsmålet er meget betimelig. Etter at Øystein Mæland, som en kort tid var politidirektør, dro til USA og skaffet seg to barn gjennom amerikanske surrogatmødre, har det vært en offentlig og politisk diskusjon om Mæland har brutt bioteknologiloven. Surrogati er som kjent ikke tillatt i Norge.
I bioteknologiloven heter det at ”den som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte”. Lovavdelingen i Justisdepartementet har langt på vei tolket loven slik medvirkning til surrogati er straffbart selv om det skjer i et land der surrogati er lovlig. - Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om endring av straffebestemmelsen i bioteknologiloven, der hensikten er å få presisert i lovteksten at straffansvaret ikke gjelder for privatpersoner som benytter seg av tilbud i utlandet som er forbudt etter loven.
På denne bakgrunn er det ikke unaturlig å utfordre statsministeren til å klargjøre hva regjeringen egentlig mener om surrogati. Men se det kunne ikke Stoltenberg gjøre da han ble spurt i Stortinget. Han var ikke i stand til å forklare Stortinget hva som er regjeringens syn i spørsmålet. Fra Stortingets talerstol meldte han seg inhabil til å mene noe om surrogati, og viste til at problemstillingen hadde vært oppe tidligere, tilknyttet en person Stoltenberg ”kjenner veldig godt”. Denne personen er naturligvis nettopp Øystein Mæland.
Hareide var naturlig nok ikke særlig fornøyd og ville gjerne vite hva regjeringen generelt mener om dette. ”Tidligere har dere klart vært mot, nå kommer et høringsnotat som gjør det lovlig for nordmenn i utlandet.” Men Stoltenberg vek unna. Også KrFs Øyvind Håbrekke forsøkte seg, og pekte på at KrF har sett venstresida som nære allierte i kampen mot kjøp og salg av kvinnekroppen. Så hva mener regjeringen om surrogati? spurte Håbrekke. Men til ingen nytte. Stoltenberg har ingen mening.
Stoltenberg har flere ganger tidligere vist seg ganske så hjelpeløs når det kommer til spørsmål om viktige verdispørsmål. Nå viser han seg også å være meningsløs.
Venstre-leder Trine Skei Grande, kunne ikke dy seg da hun som neste spørsmålsstiller i spørretimen tok opp et spørsmål om regjeringens fattigdomsbekjempelse på følgende måte: ”Jeg går ut fra at statsministeren også kjenner noen fattige, men at han likevel kan svare på mitt spørsmål.

Episoden i spørretimen i Stortinget ble åpenbart en så pinlig forestilling for statsministeren at Statsministerens kontor fant det nødvendig å sende ut følgende presisering:
Etter en samlet vurdering har statsministeren kommet til at forslaget berører Mæland personlig, og at det kan foreligge særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Han har derfor funnet det riktig å ikke delta i behandlingen av denne saken. Dette betyr ikke at statsministeren generelt vil være inhabil i spørsmål om surrogati.
Så vil vi vel senere en gang da, kanskje, få vite hva Stoltenberg mener om surrogati.

tirsdag 20. november 2012

En dyktig ambassadør for Misjonssambandet


Informasjonsleder i Misjonssambandet Espen Ottosen, har pådratt seg kritikk fra enkelte av sine egne. Bakgrunnen er hans utspill for en tid tilbake der han gir uttrykk for at vi bør lytte med sunn skepsis til ”selvutnevnte åndelige ledere”. Han mener at de som bevisst velger ikke å høre til i en forening eller forsamling eller menighet, faktisk handler i strid med bibelske formaninger. Hans utgangspunkt var 28-åringen som ble landskjent for sin deltagelse i ”Farmen” på TV 2, der han som kristen kom med ganske så sterke uttalelser om homofili, om mannens rett til å tukte ektefellen og om påkledning for kvinner. Han har omtalt seg selv som en kristen som ikke er tilknyttet noen menighet eller organisasjon.

Ottosen nevner også andre slike ”ensomme ulver”, som han kaller det, og mener det er et problem med ”åndelige freelancere” som ikke står ansvarlig for noen. Selv om også slike selvsagt kan si mye fornuftig, er det gjerne det mest underlige og ytterliggående som mest interesserer mediene, skriver han, og hevder at kristne enkeltpersoner som bare uttaler seg på vegne av seg selv, bør tas mindre på alvor enn de som er en del av et ansvarlig åndelig lederskap.

Jeg synes faktisk Ottosen har et poeng, og har på ingen måte oppfattet ham slik at han med dette mener de han kritiserer, ikke skal komme til orde. Det er viktig at alle, også kristne, skal kunne uttale seg fritt. Problemet er imidlertid hvordan man blir oppfattet. Det er liten tvil om at det er lettere å være ytterliggående og mindre selvkritiske i måten man argumenterer på når man ikke står i noen ansvarlig sammenheng. Men det er nettopp de mest ytterliggående standpunktene mediene er mest interessert i, og vi har sett utallige eksempler på at slike kristne debattanter lett blir oppfattet som typiske eller representanter for ”de kristne” og ”kirken”.

Det er åpenbart at kritikken mot Ottosen fra hans egne går langt utover kritikken av akkurat dette utspillet. Det uttrykkes da også eksplisitt i et debattinnlegg i Vårt Land av en undervisningsleder ved Misjonssambandets egen høgskole. ”De siste års mediestrategi bidrar til å fremstille NLM mer som en selvutnevnt lærenemnd enn en misjonsorganisasjon”, heter det. Med en slik karakteristikk begår vel den samme undervisningslederen en større skivebom enn den Ottosen beskyldes for.
Man skal leve temmelig isolert i sin egen boble for ikke å se at Ottosen har utrettet mer positivt for Misjonssambandet i det offentlige rom enn kanskje noen annen de siste årene. Fordommene mot kirken generelt og misjonsorganisasjoner spesielt, er store og utbredte. Det har jeg selv mye erfaring med. At noen da kan framstå i offentligheten på en så kvalifisert måte som Ottosen gjør, bidrar til å bygge ned fordommene og slik åpne for en mer positiv holdning til Misjonssambandet blant folk flest.

Geir Magnus Nyborg, prorektor ved Mediehøgskolen Gimlekollen, sier at Ottosen overgår et samlet bispekollegium i samfunnsdebatt og debatt om viktige etiske spørsmål. Det gjør ingen ting at ikke alle – heller ikke i Misjonssambandet – alltid er enig med Ottosen. For min egen del er jeg ofte enig med ham, og jeg synes alltid at han argumenterer godt og saklig.
Talspersoner for dem som ofte noe misvisende blir kalt konservative kristne, får som regel hard medfart i media. Mange velger derfor å trekke seg unna. Det er ikke hyggelig å bli utsatt smalsporede og fordomsfulle programledere og journalister. Espen Ottosen er en av dem som både tør og kan. Så dyktig har han framstått at han nå har en meget respektert posisjon i mediene. Kirken har alt for få slike.

Jeg er enig med Nyborg som mener det er en litt gammeldags forståelse at når en i Misjonssambandet sier noe, så skal hele organisasjonen hefte for dette synspunktet. Denne forståelsen har lenge hemmet en sunn debatt i denne organisasjonen, sier Nyborg.

Ottosen selv sier at han ”er og blir ansatt i NLM, og det prøver jeg å ta høyde for når jeg uttaler meg. Jeg er forpliktet på den lutherske bekjennelse, NLMS grunnregler og ulike vedtak. Jeg ville hatt store utfordringer hvis noe av det jeg sier oppfattes som illojalitet eller i strid med dette.”

Nettopp. Og med det har han også understreket noe av problemet med de ”åndelige freelancerne”. Å stå i en ansvarlig sammenheng virker disiplinerende og skjerpende på sakligheten. Gjennom sine bidrag i den offentlige debatt beviser Ottosen selv nettopp dette poenget. Ottosen klarer godt å skjelne mellom når han uttaler seg på vegne av sin organisasjon og når han bidrar personlig i den offentlige debatt.

Espen Ottosen framstår ikke bare som en meget viktig deltager i den offentlige debatt, men også som en god ambassadør for Misjonssambandet. Jeg håper virkelig ikke organisasjonen gjør den tabben det ville være å sette munnkurv på ham.

lørdag 17. november 2012

Tvilsomme nominasjoner


Nominasjonsprosessene i de politiske partiene er i gang, og kampen om de såkalte sikre plassene er enkelte steder knallhard. Ikke alle steder er kampen like vakker. Rapportene fra nominasjonsmøtet i Vest-Agder Krf forteller om et møte som ble preget av sterke følelser, bitterhet, misnøye og skittkasting og partifeller som ikke en gang vil hilse på hverandre etter et nominasjonsmøte som endte med at et knapt flertall kastet partiets nestleder, Dagrun Eriksen.

Hvor klokt dette var, kan sikkert diskuteres og vil bli diskutert heftig. Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne krangelen. Men Vest-Agder Krf påtar seg et stort ansvar når partiet velger å vrake ikke bare Sørlandets mest profilerte politiker, men også partiets nestleder, som endog partilederen har uttalt at han svært gjerne ønsker skal fortsette i denne posisjonen. Det er lite tvil om at Vest-Agder Krf ikke bare har skadet seg selv, men også Krf generelt ved det som her er skjedd. Jeg vil ikke bli det spor forbauset om resultatet blir at fylkespartiet ikke blir representert på Stortinget etter valget neste år. Vi har sett det samme tidligere. Når et hus er i splid med seg selv, blir resultatet katastrofalt.

Andre steder gikk det atskillig lettere for Krf. I Hordaland vendte fylkets egen sønn ”tilbake” og ble enstemmig og uten motkandidat heiet inn som førstekandidat på partiets storingsliste. Partilederen fortjener full oppslutning, og det er et samlet fylkesparti i Hordaland som nå går inn i valgkampen. Hareide er i dag representant for Akershus. Der har Krf nominert et spennende navn på førsteplass, fylkesleder Malin Stensønes. Hun har bred politisk erfaring bl a fra jobb som politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet og for øvrig spennende yrkeserfaring. I den senere tid er hun kanskje mest kjent som forfatter av boka "Soldatberetninger fra Afghanistan", som ble utgitt i høst.

Enten nominasjonene går greit og konfliktfritt eller de utløser konflikter og bitterhet, kan det være grunn til å stille kritiske spørsmål til selve nominasjonssystemet. Dette systemet utmerker seg ikke ved sine demokratiske kvaliteter. I virkeligheten er det en håndfull medlemmer av de politiske partiene som bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter. På nominasjonsmøtet i Vest-Agder for eksempel, deltok kun 64 personer, og førstekandidaten ble valgt med 37 stemmer. Selv om disse representerer sine lokallag, må systemet sies å være tvilsomt.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, og som karakteriserer indirekte valg til Kirkemøtet som udemokratisk, holder seg selv med et nominasjonssystem der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at svært få av velgerne er medlemmer av noe politisk parti. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

På denne bakgrunn kan en ha en viss sympati med systemet Oslo SV, som har valgt en ordning der alle medlemmer som ønsker det, kan delta i den endelige nominasjonen. Dette har imidlertid ført til at kandidatene driver en intens vervingskampanje for å skaffe seg stemmer på det endelige nominasjonsmøtet. Ordningen møter derfor kritikk. En lokallagsleder i Oslo sier at han ikke er imponert over måten dette foregår på. ”Det skal ikke være en vervepremie å få førsteplassen på stortingslista”, sier han til Aftenposten. Det viser seg også at ytterst få av de som verves på denne måten, fortsetter som medlemmer. Ordningen ser da heller ikke ut til å ha gitt SV noen kredit hos velgerne, selv om den aller siste gallupen viser en aldri så liten opptur for partiet.

Oppdatering:
Nominasjonen i Nord-Trøndelag Krf illustrerer med all ønskelig tydelighet det demokratiske underskuddet i nominasjonssystemet. Her ble listetoppen valgt med kun 14 stemmer!  

tirsdag 13. november 2012

Kontroversiell fortjenstmedalje


Det har vakt oppsikt at Ali Lindstad har fått Kongens fortjenstmedalje i sølv. Linstad var på 1970-tallet tilknyttet AKP (m-l), men forlot sine kommunistiske synspunkter, konverterte til sjia-islam og ble tilhenger av Ayatollah Komeinis iranske revolusjon.
Linstad stod bak den første muslimske friskolen i Norge, Urtehagen på Grønland, og var skolens første rektor. Han står også bak muslimske barnehager. Skolen ble lagt ned kort tid etter starten etter at en tilsynsrapport fra fylkesmannen hadde levert meget sterkt kritikk mot skolen. Etter det jeg forstår får Linstad, som også er lege, Kongens medalje for sin sosiale innsats. "Jeg nominerte han for hans utrettelig arbeid for å gi innvandrere i Oslo et bedre liv", sier mannen som står bak forslaget.

For alt det jeg vet er hans innsats på dette området like fortjenstfullt som det mange andre har kunne vise til for å få Kongens sølv. Problemet er imidlertid at Linstad utvilsomt er mest kjent i offentligheten for sine antisemittiske synspunkter, som han fortsatt står for. I 2010 kom Linstad med denne kraftsalven på sitt nettsted:
"Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes. - Det fins anstendige og mindre anstendige jøder, som blant folk i alle grupper og religioner! Det skulle bare mangle. Men uhederlighet utad for å fremme en sak, og særlig når det gjelder Israel, synes å kunne spores hos mange jøder, eller er det ikke sånn?"

Det er slike synspunkter som har fått seniorforsker Terje Emberland ved det norske Holocaustsenteret til å karakterisere tildelingen som en skandale. "Linstad spiller på den klassiske myten om jødisk verdenssammensvergelse. Som om jøder er en entitet som jobber kollektivt for en ond plan. Det er en skandale at en person som kommer med slike utsagn får Kongens fortjenstmedalje", sier Emberland. - Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund kaller tildelingen "umusikalsk" og mener den forringer hederen til alle andre som har fått medaljen. Det samme mener Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund, som på Verdidebatt skriver at Kongens sølv er devaluert.

Oslo bys ordfører, Fabian Stang, som skulle ha overrakt medaljen på vegne av Kongen, har trukket seg fra oppdraget. "Jeg deler vanligvis ut Kongens fortjenstmedalje med glede, men i dette tilfellet vurderte jeg det som mer problematisk. Linstad har sikkert gjort en god innsats på noen områder, men for å kunne gjennomføre utdelingen, må jeg nok i litt større grad kunne identifisere meg med mottakeren", sier Stang. Utdelingen skulle ha funnet sted på Nationaltheatret, men av sikkerhetsmessige grunner ser teateret seg ikke i stand til å ta ansvar for arrangementet. Utdelingen blir flyttet til Grønland i Oslo.

Reaksjonene er forståelige, og jeg slutter meg til. Samtidig bør kanskje saken debatteres noe mer. Saken reiser spørsmålet om ufyselige meninger på ett område skal diskvalifisere for heder for en antatt fortjenstfull innsats på et annet område. Svaret er ikke uten videre ja. I tilfellet Linstad dreier det seg om en mann som profilerer seg sterkt i offentligheten med synspunkter som bryter radikalt med helt grunnleggende verdier som vårt samfunn bygger på. Kritikken mot tildelingen er derfor fullt berettiget i dette tilfelle. Men det kan også finnes tilfelle der en person som tildeles offentlig heder, kan ha enkelte meninger som flertallet misliker, men som ikke bør diskvalifisere for slik heder.

Problemstillingen aktualiseres ved en ytring på Vårt Lands nettsted Verdidebatt, der det blir hevdet at det er mer enn tvilsomt at muslimske barnehager er nyttige for integreringen, og at det derfor også er en feilvurdering om det er dette barnehagearbeidet som er vurdert som samfunnsgagnlig og fortjenstfullt.
 
Oppdatering: Slottet har kommet til at de utsetter tildelingen. De trenger mer tid til å tenke igjennom saken, blir det sagt. Kanskje de skulle gitt seg mer tid tidligere?

fredag 9. november 2012

Sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk


Politiets Fellesforbund har på sitt landsmøte vedtatt å gå inn for generell bevæpning av norsk politi.  Et flertall på 73 av 124 delegater stemte for forslaget. Formannen, Arne Johannessen stemte imot. Så sent som i fjor viste en undersøkelse blant over 4.000 politifolk i operativ tjeneste at 60 prosent var motstandere av generell bevæpning, mens bare 20 prosent var for. Nesten alle politimesterne har vært imot generell bevæpning. Det samme gjelder politidirektøren. Meningene på landsmøtet var også delte.

Så vidt jeg forstår har det vært et hovedargument for landsmøteflertallet at vi har hatt en kraftig økning i volden mot politiet og at volden fra de kriminelle miljøene er blitt mye råere. Ordensavdelingene ved politiet sier derfor at de føler et behov for generell bevæpning. På denne bakgrunn kan en ha forståelse for politifolkenes ønske om å ha kraftigere verktøy på hofta enn den tradisjonelle batongen.

På den annen side taler sterke argumenter imot en allmenn bevæpning av politiet. Blant annet er jeg personlig ikke i tvil om at det her som i mange andre forhold, er en sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk. Det blir vist til at i de fleste andre land er den individuelle politimann/kvinne bevæpnet. Det gjelder også Sverige, Finnland og Danmark. Men så ser vi også at i disse landene ligger det relative antallet skyteepisoder ca 6 ganger høyere enn i Norge. Mye kan tyde på at bevæpning ikke er mer beskyttende enn om politiet patruljerer uten våpen, snarere tvert i mot. Fra forskerhold blir det pekt på at det sannsynligvis blir flere skyteepisoder, med flere skadde og flere drepte.

Det er lenge siden Politiets Fellesforbund (PF) fremmet krav om at det må bli enklere å få bevæpning i kritiske situasjoner. PF har etterlyst en klarere nasjonal praksis for fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. I dag er det slik at hvert politidistrikt selv bestemmer om det skal ligge våpen i bilene. PF har også stilt krav om at våpeninstruksen endres, slik at ikke bare politimesteren i hvert distrikt skal kunne beordre bevæpning, men også operasjonslederne som har den operative kommandoen gjennom døgnet. PF er ikke blitt hørt i disse spørsmålene. Frustrasjonen dette har skapt, har nok bidratt til at stemningen i spørsmålet om generell bevæpning har snudd.

Politiledelsen og politikerne bør nå ta disse kravene på alvor, men holde fast på sitt nei til generell bevæpning av norsk politi. Innfører man først en slik bevæpning, vil man aldri kunne oppheve ordningen igjen. 

torsdag 8. november 2012

Lysere framtid?


Barack Obama vant en klar seier i det amerikanske presidentvalget, men heller ikke mer. Hadde resten av verden fått stemme, ville valgseieren vært overveldende, ikke minst i Norge. Noen har både undret seg og irritert seg over at så mange av oss har ønsket gjenvalg av Obama.

Men er det egentlig så underlig? Vel kan man være uenig med Obama i enkelte spørsmål, men ser man på politikken generelt, plasserer han seg etter norsk målestokk et sted mellom Høyre og Frp. Og langt til høyre derfra igjen finner vi republikanerne og Romney. Sett med norske øyne skal du med andre ord være svært så politisk konservativ for å støtte den politikken som Romney står for. I Norge finner han sine viktigste støttespillere blant de mest ytterliggående økonomiske liberalistene, og de er det heldigvis ikke så mange av her i landet.

Skal republikanerne ha noen sjanse i framtiden, må de bl a erkjenne at de demografiske forholdene i USA er under stor endring. Å tilpasse politikken til den hvite, mannlige befolkningen holder ikke. De etniske minoritetene er sterkt voksende i USA. Ved presidentvalget for 20 år siden utgjorde de hvite velgerne 87 prosent. I år var tallet sunket til 72 prosent og det vil synke ytterligere. Demokratene får 9 av 10 stemmer blant afroamerikanerne og 7 av 10 blant latinamerikanerne og velgerne med asiatisk bakgrunn. Også disse etniske gruppene øker sterkt.

Barack Obama sa i sin seierstale natt til i går at han aldri har vært mer stolt over Amerika, og han lover amerikanerne en lysere framtid. Det er tale i beste amerikanske ånd. Men den amerikanske stoltheten har fått sår og framtidsoptimismen har slått sprekker. Langsomt begynner det å gå opp for amerikanerne at landets storhetstid som verdens suverene stormakt er over, og de har all grunn til å være bekymret over den økonomiske framtiden.

Den gjenvalgte presidenten står foran en formidabel oppgave. Skal han ha noen som helst sjanse til å få USA på rett kjøl igjen økonomisk, er han nødt til å lykkes med å få til et bedre samarbeide med en kongress der republikanerne har flertallet i Representantenes Hus. Det vil ikke bli lett. I Obamas første periode har republikanerne stort sett konsentrert seg om å spenne bein under det meste Obama ville gjennomføre av reformer. Hans eneste store seier, helsereformen, ble meget amputert. Men med Obamas valgseier er denkommet for å bli. Oppslutningen om reformen har økt i befolkningen og i og med at Romney ikke fikk sjansen til å reversere den, vil det gå ytterligere fire år og da vil det ganske sikkert bli umulig å få folkelig oppslutning om reversering.
Men de økonomiske reformene som USA trenger, krever en Obama som er flinkere til å samarbeide med et motvillig kongressflertall enn det Obama har vært til nå. Han bør lære av Clinton, som var en mester i å takle det intrikate politiske spillet som kreves i Washington for få gjennomført politikken.

Obama er dyktig til å tale og flink til å arbeide. Men han må også lykkes i å samtale og samarbeide. Så får en også håpe at det republikanske flertallet i kongressen vil vise seg mer samarbeidsvillig i den kommende fireårsperioden.

mandag 5. november 2012

Jussprofessor på ville veier


Igjen har vi fått demonstrert at kunnskap ikke er det samme som klokskap. I et innlegg i Aftenposten 31. oktober, under overskriften "Retten kan ikke gjette", gir professor Ståle Eskeland domstolen i Vågå-saken et utvetydig råd: Retten må frifinne fordi bevisene ikke holder. Dette mener Eskeland seg kompetent til, til tross for at han ikke har vært til stede i rettssalen, men kun bygger på pressereferater fra saken.

Med rette blir Eskeland satt på plass. Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad påpeker i Aftenposten bl a at juridiske professorer ikke har noen særskilt kompetanse i bevisvurderinger. Eskelands mening har like stor eller liten vekt som enhver avisleser. Ved å bruke sin yrkestittel seiler Eskeland under uriktig flagg og tilsniker seg en fagkompetanse han slett ikke har. Quigstad påpeker også at domstolen kun skal bygge på de bevis som framlegges direkte for retten og finner det underlig at Eskeland mener seg beføyet til å gi råd til domstolen som den åpenbart må se bort i fra. Endelig slår Quigstad fast at Eskelands krav om tekniske bevis som et generelt krav utvilsomt er feil som en beskrivelse av gjeldende rett.

I et innlegg i Aftenposten 4. november skriver jussprofessor Anne Robberstad at det er umulig for en som ikke har vært til stede i salen å vurdere bevisene i en rettsak. Dette gjelder også, og kanskje i særlig grad, for professorer.

Det er ikke første gang Ståle Eskeland, som er professor i strafferett, går over streken. I 2009 ble han i Oslo tingrett dømt for ærekrenkelser i forbindelse med uttalelser om en kriminalsak.

Retten konkluderte med at Eskeland hadde så svake holdepunkt for det den kalte ”grove insinuasjoner” at han handlet ”grovt aktlaust” da han lanserte insinuasjonene for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Eskeland måtte betale kr 100.000 i oppreisingserstatning. Dommen var historisk. Visstnok var ingen jussprofessor i Europa tidligere dømt for grove lovbrudd innenfor sitt arbeidsfelt. Eskeland anket ikke dommen.

søndag 4. november 2012

Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og "Skipper Worse"


Det er utrolig fascinerende å studere den store folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte i første halvdel av 1800-tallet. Ikke minst blir jeg imponert av de mange helt unge predikantene som reiste rundt omkring i landet og forkynte Guds ord i en tid da dette fortsatt var forbudt for legfolk. Jeg har i høst publisert artikler om to av disse predikantene.

Den ene er Arne Arnesen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen. Arne kom fra meget fattige kår og arbeidet som ung en tid som gårdsgutt hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Han reiste i mange år som predikant rundt omkring i hele Sør-Norge, inntil han ca 1830 kom til Stavangerområdet der han slo seg ned som gårdbruker samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Arne var gift to ganger og fikk i alt 12 barn. Det andre ekteskapet var både dramatisk og ulykkelig. Arnes andre kone, som bare var 24 år da hun på morens befaling og mot sin vilje måtte gifte seg med den da 51 år gamle Arne, var familierelatert til Alexander Kielland, og Kielland kjente godt til historien om Arne og hans unge hustru. Det er liten tvil om at denne historien har gitt viktige impulser til Kiellands beskrivelse av det ulykkelige ekteskapet mellom den unge Sara og den aldrende Jacob Worse i Kiellands mest berømte roman, "Skipper Worse".

Når det gjelder reisepredikanten i ”Skipper Worse”, Hans Nielsen Fennefos, har Kielland naturlig nok først og fremst hentet impulser fra Hans Nielsen Hauge, men åpenbart også fra Arne Arnesen. Kielland utstyrer Fennefos med personlighetstrekk som vi kjenner igjen fra samtidens beskrivelse av Arne Arnesen, som en meget vennlig mann, elskelig og elsket av alle, ydmyk og from med et tiltalende vesen, og som nøt stor tillit og anseelse som en ildfull og dyktig forkynner.

fredag 2. november 2012

Historisk bispeutnevnelse


Vi går mot en historisk bispeutnevnelse når Kirkerådet for første gang skal tilsette en biskop. Det dreier seg om ny biskop i Agder og Telemark bispedømme. Resultatet av den kirkelige voteringen forelå for noen dager siden. De tre kandidatene som kom best ut av voteringen, går til "finalen". Det er prost Stein Reinertsen, prost Ludvig Bjerkreim og sokneprest Anne-May Grasaas. Agder og Telemark bispedømmeråd og biskopene skal uttale seg om hvem av de tre kandidatene de anser mest skikket til å bli utnevnt før Kirkerådet foretar tilsettingen i begynnelsen av desember. Jeg tar neppe mye feil når jeg tipper at biskopene vil være delt i sine tilrådinger, mens bispedømmerådet kommer til å gå inn for prost Stein Reinertsen, som vant voteringen. Dermed vil nok Kirkerådet tilsette Reinertsen.
 
Vårt Land har i sin dekning av denne saken vist en forunderlig evne til å fokusere sin dekning av saken på hva kandidatene tidligere har ment, nærmere bestemt i spørsmålet om kvinnelige prester. Stein Reinertsen kan fortelle at dette spørsmålet aldri har vært et viktig for ham. Ikke desto mindre lager Vårt Land er stort oppslag med overskriften "Nå sier bispefavoritt Reinertsen ja til kvinnelige prester".  
 
I dag er det bispekandidat Anne-May Grasaas og Ludvig Bjerkreims tur. I et tilsvarende stort oppslag heter det om Grasaas: "Kvinnelig bispekandidat sa nei til kvinnelige prester". Men det var lenge siden. Etter den tid har hun studert teologi og vært prest i mange år. Og nå altså bispekandidat. Bjerkreim kan fortelle at han allerede i studietiden avklarte sitt standpunkt i dette spørsmålet.
 
Så vet vi hva bispekandidatene mente om et spørsmål som i dag nærmest er et ikke-spørsmål i kirken. Hva med et par spørsmål om aktuelle saker i kirken?

Oppdatering 13.11.12: Agder og Telemark bispedømmeråd har med sju av ti stemmer gått inn for Stein Reinertsen som ny biskop. De tre øvrige gikk inn for Anne-May Grasaas.

Oppdatering 20.11.12: Åtte av de 12 biskopene går inn Anne-May Grasaas som ny biskop i Agder og Telemark bispedømme, mens fire har Stein Reinertsen som sitt førstevalg. Som det går fram ovenfor, kom Reinertsen først i den kirkelige voteringen, mens Grasaas bare ble nummer tre. Også flertallet i bispedømmerådet (7 av 10) mener Reinertsen er best egnet. 


Litt om blogging


Jeg har hatt en lengre pause i bloggingen. Etter at jeg startet denne bloggen i desember 2006, har det blitt over 1100 innlegg, eller "poster" som det heter på bloggspråket. I vår kjente jeg at jeg hadde behov for en pause. Skrivelysten ble kanalisert inn i på andre områder, lokalhistorie, der jeg har i løpet av året har levert flere artikler til lokalhistoriske årsskrifter og årbøker. Men nå melder lysten seg til å blogge litt igjen, uten at jeg dermed gir opp lokalhistorien. Som jeg har skrevet før, liker jeg å ytre meg. Jeg er interessert i mye, og liker å ha meninger om mangt. Derfor synes jeg det er artig å blogge.

Enkelte har vært hyggelig og meldt at de har savnet bloggen. Savnet har sikkert vært til å leve med. Men man skriver jo for lesere, derfor er jeg takknemlig for alle som følger meg og oppfordrer gjerne til å bruke kommentarfeltet.

Jeg har notert at enkelte har begynt å bruke Facebook nærmest som blogg. Det er selvfølgelig ganske smart – i og med at man da "gratis" kan få alle sine Facebook-venner som lesere. Greit nok. Personlig merker jeg at jeg har en tendens til å hoppe over lange meningsytringer på Facebook. De oppleves noe "påtvunget" i den type forum. Referanser til blogginnlegg er ok. Så kan folk selv bestemme om de vil klikke seg til bloggen og lese.

Det fine med blogg er at her kan en utfolde seg i frihet. Frihet ”til å mene og formulere uten å være avhengig av salg, antall ord, anmeldere, redaktører og forlag”, som en annen blogger har uttrykt det. Det har også vært pekt på at som blogger har du eneherredømme over teksten. Det betyr ikke at en kan slappe av på kravene når det gjelder fakta og saklighet. Bommer du eller svikter du her, blir du lynraskt satt på plass av leserne i kommentarfeltet. Dessuten er det et befriende trekk ved blogging at en slipper å tenke kommersielt. Derfor har jeg for min del droppet annonser både på bloggen min og på nettstedet www.besteforeldre.no, som jeg redigerer og drifter. Ikke så rent få tjener gode penger på bloggene sine. Noen av de såkalte rosa bloggene gjør store penger. Men så er de ofte tvers igjennom kommersialiserte.

Jeg tilhører seniorbloggerne. Vi burde ha vært flere. Jeg skulle ønske at flere av min generasjon kunne oppdage bloggen som et sted der de kunne ytre seg og dele sin kunnskap og livserfaring med andre. Også folk som er over sin første ungdom, burde bruke den muligheten som bloggen representerer, til å delta i samfunnsdebatten. Bloggen passer jo aldeles utmerket for nettopp sånne som oss, vi som er ute av ”business” så å si, men som likevel ikke behøver å være helt ute når det gjelder kunnskap, innsikt og visdom.

Blogging er den nye formen for leserbrev og folkemøter. Det er i bloggsfæren mye av samfunnsdebatten skjer i dag. Internett er en forholdsvis ny arena. Men det er ikke noe nytt fenomen at folk ønsker å nå fritt ut med sine meninger. Dagens bloggere gjør egentlig akkurat det samme som da folk brøt ut av myndighetenes sensur og etablerte de første avisene på 1600-tallet.